Page 1


Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 2

07.07.2017 15.18


THORVALD STEEN DET HVITE BADEHUSET

ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2017

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 3

07.07.2017 15.18


Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 4

07.07.2017 15.18


en stemme på radioen sier at deler av Østlandet vil få nordlys i kveld. Jeg har aldri sett nordlys før, det skal visstnok spre seg som en grønn flamme over nattehimmelen. Jeg sjekker Wikipedia på mobilen. I gamle dager tok våre forfedre nordlyset som et varsel om uår og pest. Jeg legger telefonen tilbake i innerlomma på den blå ulljakka. Med venstre hånd trekker jeg gardinet til side. Jeg skyver hjulene på rullestolen fram for å ta en titt ut av stuevinduet. Himmelen er svart. Ikke så mye som en stjerne å se. Mesteparten av jordas befolkning har aldri sett nordlys og lever bra med det. Det siste året har jeg blitt mer avhengig av rullestol. Jeg har godtatt at rullestolen, tross alt, kan kompensere for beinas ubehjelpelighet. For et år siden falt jeg så ofte at kona mi, Sunniva, ble engstelig for at jeg skulle brekke bein og armer. Det har skjedd før. Om jeg faller, kommer jeg meg ikke opp ved egen hjelp. Det er vanskelig å akseptere at muskelsykdommen har nådd et nivå der rullestolen er det eneste trygge. Jeg leter etter en engelsk biografi om Napoleon Bonaparte i bokhylla. Kan jeg ha lånt den bort? 5

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 5

07.07.2017 15.18


Mobilen ringer. Jeg trodde den sto på lydløs. Jeg prøver å slå den av, jeg fomler, jeg løfter den. – Hvem er det? spør jeg irritert. – Jeg har prøvd å få tak i moren din, sier en damestemme. – Hun tar ikke telefonen. Er det noe galt med henne? – Du har nok ringt feil, sier jeg og skal til å legge på. – Kan du si til moren din at en slektning av henne er død? Hun nevner et navn jeg ikke kan huske. – Kondolerer, sier jeg, uten at jeg helt forstår sammenhengen. – Han var godt over nitti. – Det er vel leit likevel, sier jeg. – Sånn er det, ja, det er jo aldri lett å miste noen. – Men hvem er du? spør jeg. Det blir stille før hun sier: – Eline. – Burde jeg visst hvem avdøde var? spør jeg. Jeg prøver å se for meg min egen slekt: Mor, med krøller som en gang var rødlige, kinnbeina, den markerte haken, og den smale nesa er lettest å mane fram, men også fars svarte bakoverstrøkne hår med midtskill og smale, milde øyne er nesten tydelig for meg, selv om han har vært død noen år. Bestemor husker jeg delvis, enda hun døde for over førti år siden. Bestemor var blek i huden, hadde grønnbrune øyne, var storrøyker av Pall Mall-sigaretter og elsket å legge kabal. Kortene var gule av nikotin. Hun snakket lite, men var en desto 6

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 6

07.07.2017 15.18


bedre lytter og irettesatte meg aldri. Fars foreldre døde før jeg var født. Søsteren hans flyttet til Australia da jeg var fire. Fars familie kunne knyttes til et foto, en historie, et yrke og en adresse. Hele mors slekt, bortsett fra bestemor, og den ene søsteren hennes, Ine, som jeg har møtt én gang, var og er usynlige for meg. Jeg har aldri kjent navnet til mors far. Hun har nektet å si det. Så lenge jeg har levd har mor gitt inntrykk av at hun ikke har hatt kontakt med sin mors og fars familie. Når jeg har spurt hvorfor, har hun blitt taus eller sint for at temaet er brakt på bane. I en tid da mange er opptatt av familietreet sitt, har jeg, i mitt sekstiende år, avfunnet meg med at jeg ikke har oversikt. – Ikke tenk på moren din, fortsetter Eline. – Jeg skriver til henne om onkelen hennes. – Unnskyld, sier jeg. – Det er mulig jeg er tungnem, men hvorfor ringer du til meg? Hvordan har du fått tak i dette nummeret? – Jeg er kusinen din. – Det kan ikke stemme. Jeg har ingen. – Jo, sier hun med behersket stemme. – Jeg er kusinen din, gjentar hun. – Jeg vet hvem du er. Det var ikke vanskelig å finne nummeret. – Vent litt, jeg må fjerne en kjele som står på komfyren, sier jeg for å områ meg. Det er ingen drøm. Jeg er våken. Jeg får med meg at Chet Bakers «Let’s Get Lost» spilles på radioen. Jeg legger mobilen i fanget og trekker ulljakka tettere rundt 7

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 7

07.07.2017 15.18


meg. Det er kaldt, og om få dager er det advent. Da jeg var gutt, gledet jeg meg til julaften på denne tiden, nå venter jeg på våren og svarttrostens sang. Jeg løfter telefonen til øret.

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 8

07.07.2017 15.18


elines stemme er mild og vennlig. Hun er fem år eldre enn meg og var tolv da hun så meg første gang. Hun gikk sammen med faren nedover Bogstadveien. På motsatt fortau så hun bestemoren sin leie en lyshåret gutt med rødsvart, skotskrutet skjorte og svart shorts. Eline ropte på bestemoren mens hun støttet faren. Bestemoren gikk videre i et raskere tempo. Eline ropte enda en gang. Den eneste som snudde seg, var jeg, den fremmede gutten, som snart etter vendte blikket framover igjen. Faren dro Eline i armen og ba henne slutte å rope. Da bestemoren og gutten var ute av syne, spurte hun faren hvem gutten var. Faren ville først ikke si noe. Eline truet med å slippe taket i ham. Først etter at hun lovet ikke å si det til noen, hadde faren røpet at gutten var hennes sju år gamle fetter. Eline spurte hvorfor hun ikke fikk snakke med meg. Faren hadde nølt, men sagt at guttens foreldre ikke ville ha noe med dem å gjøre. Jeg hørte at Eline trakk pusten. Jeg skulle til å spørre om vi hadde passert hverandre flere ganger. – Er du klar over at far hadde samme sykdom som deg? sa hun. 9

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 9

07.07.2017 15.18


– Hva? sa jeg. Jeg prøvde å formulere et spørsmål om sykdommens opprinnelse og utvikling hos faren. Jeg fikk det ikke til. Eline fortalte at etter hendelsen i Bogstadveien, hadde hun flere ganger etter skoletid gjemt seg bak en konteiner som sto utenfor oppgangen til bestemor i Sporveisgata. Der ventet hun på meg. Eline hadde tenkt at ettersom hun selv handlet mat for bestemor halve uka, kunne jeg være den som handlet den andre halve. Jeg besøkte vår felles bestemor hver tirsdag etter skolen, og handlelista var nesten alltid den samme: tre pakker Pall Mall, brød, skinke, gulost og kaffe. Eline mente at hun handlet omtrent det samme. Om kveldene, før Eline sovnet, kunne hun dikte opp samtaler mellom oss: – Skal vi handle sammen for bestemor en dag? – Kanskje vi kan ta bestemor med på skøyte-EM på Bislett til helga, sånn at hun får sett Per Ivar Moe og Knut Johannesen på ordentlig? – Vil du spille sjakk med meg? Da Eline ble konfirmert, kom bestemor i Lambertseter kirke og på middagen etterpå. Etter at bestemor og de andre gjestene hadde gått, ble Eline sittende sammen med faren og moren. Hun var fornøyd med festen, bortsett fra én ting: at hennes yngre fetter ikke hadde vært til stede. Under middagen hadde hun sagt det samme til bestemor, som hadde bedt Eline snakke med faren sin. – Men hvorfor var jeg ikke invitert? spurte jeg utålmodig. 10

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 10

07.07.2017 15.18


Faren hennes hadde fortalt at moren min ikke syntes det var bra nok å være husmaler. Seinere, da faren ikke maktet det fysisk krevende arbeidet på grunn av sykdommen, fikk han en kontorjobb. Han var flink i engelsk og god til å skrive. Han het Frode og var fire år eldre enn mor. Jeg fortalte Eline at jeg selv hadde fagbrev som maler og hadde jobbet som det i årevis før jeg på grunn av helsa ble nødt til å begynne som lærer. Elines far var, i likhet med meg, svært interessert i sjakk. Frode hadde sett meg sitte to bord bortenfor under en turnering i St. Olavs gate da jeg var femten. Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen min under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse. Bortsett fra den lille kjernefamilien vår var det bare fem andre i kapellet. De var bestemors venninner. Eline fortalte at hun og faren hadde sett dødsannonsen i Aftenposten to uker etter at bestemor døde. Bisettelsen har funnet sted i stillhet etter avdødes ønske, sto det. Etter å ha sett farens fortvilte ansikt nevnte hun aldri bestemors død igjen. Eline fortalte at faren visste, uten at hun skjønte hvordan, at jeg hadde arvet sykdommen. Ifølge henne liknet jeg på både faren hennes og vår felles bestefar, som hun hadde et foto av. Munnen og skjevheten i ansiktet var den samme. Bestefar het Tor. 11

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 11

07.07.2017 15.18


Til søndagsmiddag, jul og påske var bestemor alltid hos oss. Nyttår feiret hun med venninnene sine. Eline fortalte at bestemor sjelden eller aldri var hos dem i Radarveien, bortsett fra de tre årene jeg og foreldrene mine bodde i utlandet. Faren min underviste ved den tekniske skolen i Addis Abeba i Etiopia på 1950-tallet. De få gangene bestemor dukket opp hjemme hos Elines familie, tok hun t-banen til Lambertseter stasjon og satte seg i stuas ørelappstol, tok fram pakken med Pall Mall og røkte uavbrutt, bortsett fra når hun hevet kaffekoppen til munnen. Bestemor spurte alltid Eline hvordan hun hadde det, og hva hun hadde drevet med siden sist. Av og til snakket bestemor om seg selv. Da handlet det nesten alltid om Amerika-turen den gang hun besøkte søsteren Ine og mannen hennes i Bronx i New York. Eline ble aldri lei av å høre om skyskraperne, de svære dollarglisene som rullet gjennom gatene, de ulike bydelene med forskjellige folk og nasjonaliteter. I en brun konvolutt i håndvesken hadde bestemor fargefotografier fra turen. – Jøss, så du dem, du også? utbrøt jeg. – Ja, sa hun og lo. Så begynte jeg også å le, som om det var en helt vanlig samtale mellom kusine og fetter. Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde. Han giftet seg med bestemor i 1919. Mor 12

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 12

07.07.2017 15.18


kom til verden i 1925. Mor fortalte at faren hennes slipte parkettgulv og drakk, og at bestemor, på grunn av det sistnevnte, gikk fra ham etter ti års ekteskap. Gjennom ungdommen og mesteparten av mitt voksne liv tenkte jeg at det var en modig handling av en kvinne på 1930-tallet. Seinere giftet bestemor seg på nytt, med en mann vest i byen som døde tre år etter av hjerteinfarkt. Jeg lyttet til Elines stemme og så for meg henne som barn der hun sto bak konteineren og fikk et glimt av meg idet jeg smatt inn i oppgangen til bestemor. I løpet av årene betraktet hun meg gjennom et enveisvindu, et slikt som politi og psykiatere bruker for å studere mistenkte eller pasienter. Eline snakket videre om faren og moren. Jeg var taus, jeg hørte bare bruddstykker. Jeg var nummen og sliten. Hodet mitt var en tom hangar og alle fly, fugler og insekter var på vingene over meg. – God natt, var det siste jeg sa. – God advent, sa Eline.

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 13

07.07.2017 15.18


fra bilene utenfor stiger røyk og eksos. Baklysene er en rød lavaelv som renner langsomt ned mot den svarte fjorden og bygryta, der lyspartiklene spruter opp mot vindusglasset og de åpne øynene mine.

Det hvite badehuset_Thorvald Steen.indd 14

07.07.2017 15.18

Thorvald Steen – Det hvite badehuset  

Bla i boka. Leseprøve på Thorvald Steens roman "Det hvite badehuset".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you