Page 1

Almaas. Den gode vennen. Omsl.qxp 28.01.2019 21:06 Side 1

bjø r n e s b e n al maas (f.1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003) og Sov eller snakk om kjærlighet (2009). Den gode vennen er Almaas’ fjerde bok.

Bjørn Esben Almaas skildrer en ung gutts varhet og uskyld med overbevisende innlevelse og et svært godt blikk for detaljer i samspillet mellom mennesker – de nesten umerkelige forskyvningene som kan finne sted i små fellesskap. Den gode vennen er en sterk beretning som trinnvis avdekker de skjøre forbindelsene mellom barnet og den voksne.

forlaget oktober

Forfatterportrett: i nger bråtv ei t Forsidebilde: rai ner di t tri ch Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi gn

D e n g o d e v e n n e n er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner. Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd? Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste: Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet?

b j ø r n e s b e n a l m a a s Den gode vennen

Kona mi setter bilen i gir og spør hvorfor jeg juger om hvor vi bor. Hvem var han? sier hun og rygger ut av parkeringsplassen. Bare kjør, sier jeg.

Om Costa del Sol [2001] «Intenst bra … Debutant Bjørn Esben Almaas leverer en uhyre velkomponert novellesamling … Almaas viser et usedvanlig fortellertalent» M O RT EN A B R A HA M S EN, VG

Bjørn Esben Almaas Den gode vennen

«en bemerkelsesverdig novellesamling … Fortellingene er postkort fra mørke, skyggefulle landskap, steder som det er ubehagelig, men også tankevekkende å besøke» LARS MÆHLE, VINDUET Om Katzenjammer [2003] «en tidvis hylende morsom, men først og fremst dypt tragisk bok om den trettiårige, fremmedgjorte og nærmest desperate moderne mannens krise» S IG M U N D J EN S EN, STAVA N G ER A FT EN B L A D «Katzenjammer er noe så uvanlig som alvorlig samlivsskildring, farse og mystisk psykothriller i ett, hvor den hårfine balansen mellom det tragiske og komiske sjelden forrykkes» SOFIE ARNEBERG, KLASSEKAMPEN Om Sov eller snakk om kjærlighet [2009] «Almaas har skrevet en lett og underholdende roman, som også er tvetydig, skarp og utfordrende» TURID LARSEN, DAGSAVISEN «en av vårens mest egenrådige romaner i Norge» B J Ö R N L IN DA HL , SVENSKA DAGBLADET

Roman | forlaget oktober


Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 2

28.01.2019 20:54


Bjørn Esben Almaas

den gode vennen Roman

forlaget oktober 2019

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 3

28.01.2019 20:54


Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 4

28.01.2019 20:54


Varden som viser at toppen er nådd, forteller: En speider gjør sitt beste i motgang og vansker. Guds øyne som ser deg hvor du enn ferdes, forteller: En speider er åpen for Gud og Hans ord. Hjertet er vennskapets tegn som forteller: En speider er en god venn. speiderboka, 17. utgave, oslo 1982

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 5

28.01.2019 20:54


Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 6

28.01.2019 20:54


silhuettgardiner torsdag 18. juli 2013

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 7

28.01.2019 20:54


Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 8

28.01.2019 20:54


Inn i det grelle lyset mellom reolene kommer en mann. Han nikker og spør hva han kan hjelpe oss med. Jeg ser den røde firmalogoen på brystet, ikke noe navne­skilt, og da jeg ser på ham igjen, nikker han. Har du glømt meg? sier han. Den mørke fortanna hans er nesten lilla. Nei da, sier jeg, hvordan går det? Han sier det går greit og strekker arma ut som om jeg må forstå at han eier hele markiseforretningen. Hvordan står det til med deg? Jeg sier det går fair og spør om han har hilst på kona mi, og da ler han, rister på hodet, som om jeg har fortalt noe skøyeraktig, en vits, og da han strek­ ker armen ut mot henne og hilser, spør han meg om hvordan, eller når, han skulle ha gjort det. Veit du hvor lenge det er siden vi så hverandre sist? sier han og ven­ ter ikke på svar. Selv om hun sier navnet sitt, gir han ikke fra seg sitt. Jeg ser på henne og tenker at lyset gjør oss så bleike, nesten umulige å kjenne igjen. Han drar fingra gjennom skjegget og napper i det. La meg hjelpe dere, sier han. Det er en rullegardina i stua vår som ikke spretter opp når vi drar i den. Uansett hvordan vi drar i den,

9

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 9

28.01.2019 20:54


ruller den seg ikke inn. Den bare henger der, og når vinduet er åpent, vaier og dasker den mot krukkene og plantene i vinduskarmen. Han myser, og jeg får en følelse av å være for privat, av at jeg sier noe jeg ikke bør si. Ved sida av ham på en hylle står noen små esker i papp. De kan ikke romme mer enn en giftering, og jeg vil spørre hva de inneholder, likevel gjør jeg ikke det. Når vi vil ha den den andre rullegardina opp, tren­ ger vi bare å nappe i den, og så ruller den seg opp av seg selv. Den tverre gardina, den som ikke samarbei­ der, for å få den opp må vi hente en krakk eller en stol og ved hjelp av begge hender sakte rulle den tilbake. Han sier det høres ut som dårlig utført arbeid. Det er jeg som har montert, eller forsøkt å montere, begge rullegardinene, sier jeg. Jeg veit jeg gjorde noe feil da jeg monterte den ene, og noe rett da jeg monterte den andre. Dette med silhuettgardiner kommer ikke fra meg, faren min har fått dem montert opp hjemme i leiligheten sin. Montørene hadde nettopp gått da han ringte meg. De slipper ikke sola inn, sa han, likevel kan jeg se alt der ute. Vi står foran utstillingsmodeller av silhuettgardiner, de kommer i flere sjatteringer og farger, og med b­ likket festet på kona mi snakker han om fordelene og hvilke muligheter de gir til å skjerme seg mot uønska lys, inn­ syn, samtidig som en beholder fullstendig oversikt og utsyn. Kona mi sier noe, og når han smiler, skjønner jeg at det må være Mutt. Det må være Mutt, og jeg

10

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 10

28.01.2019 20:54


kjenner meg glad over at han har en jobb, og jeg veit ikke hva jeg har tenkt, for jeg kan ikke ha tenkt på ham på mange år, men om jeg hadde tenkt på ham, ville jeg vel aldri forestilt meg at han hadde noen jobb. Han ser på meg og sier at fordi det er meg, kan han fikse en god pris. Hadde jeg visst hva han heter, ville jeg brukt navnet hans og sagt: Takk, Erik eller, takk, Lars, ja, takk, Jonathan. Men ikke takk, Mutt. Han er ikke en liten gutt. Jeg aner ikke, tror jeg aldri har visst døpenavnet hans, jeg veit bare om Mutt, og derfor kla­ rer jeg ikke å spørre. Takk, sier jeg. Han spør hvor vi bor. Med tanke på montering, sier han. Jeg blir slapp i kroppen. Det trykker mot ryggen under det høyre ­skulderbladet. Presset kommer mot ribbeina og lun­ gene på den andre sida. Er det en skarp smerte i den venstre leggen min? Det er tungt å puste. Jeg er varm. Svetter. Et blaff av svettelukt. Lukta kommer fra meg, og en dag kommer alle rom jeg går inn i, til å lukte sånn, akkurat sånn, og jeg veit det, men veit ikke hvor­ for. Kona mi prøver å svare, men jeg avbryter henne, er redd hun skal gi ham adressen vår, og sier at vi bor like ved flyplassen. Han sier noe om reisevei for mon­ tør, men at selve gardinene vil vi få til en god pris. Jeg tar hånda til kona mi og klemmer den hardt, sier at det lyder bra. Ungene venter i bilen, sier jeg. Vi må tenke litt på det og komme tilbake. Kona mi setter bilen i gir og spør hvorfor jeg juger om hvor vi bor. Hvem var han? sier hun og rygger ut

11

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 11

28.01.2019 20:54


av parkeringsplassen. Bare kjør, sier jeg. Ungene v­ enter i bilen? sier hun. Tenk at vi har vår egen bil, sier jeg. Hvor tar du det fra. Veit du hvem han er? sier hun og drar i rattet. Og så sier jeg det nesten som det er. Jeg sier at jeg ikke veit, at jeg ikke veit noen ting, jeg skjøn­ ner ingenting og forstår det ikke. Sånn snakker jeg.

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 12

28.01.2019 20:54


superkraft

mandag 30. november 1987

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 13

28.01.2019 20:54


Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 14

28.01.2019 20:54


Den rumlende skyen ser ut som Mutt, men Mutt som en feit engel i bleier. En engel det drysser snø fra. For å være helt sikker på at jeg ikke går hjem igjen, har mora mi bestemt seg for å følge meg til skolen. Det snør under gatelyktene, og det snør med vind på den måten som pisker i kinna. Nei, sier jeg, jeg er gammel nok til å gå selv. Jeg burde sagt det for lenge siden, før vi gikk ut. Når jeg stopper, kommer hun tilbake og sier at om jeg ikke går frivillig, kan hun holde meg i hånda. Jeg drar armen til meg og kjenner at hun ser på meg fra sida. Nede i veien føyker snøen over brøyte­kantene, og lyden av eksospotta på bilen som k­ ommer mot oss, er lodden. Det er bare oss på fortauet, mora mi og jeg. Martin, den lille dusten, blei igjen hjemme. Lillebroren min er hjemme aleine, og jeg sier det: Vi kan gå hjem og vente, vi er for tidlig ute. Vi må passe på Martin. Igjen er mora mi foran meg, bilen passerer oss, liksom sklir på snøen, og jeg småjogger etter henne. Vi er for tidlig ute, sier jeg, og hun ser på meg. Rister på hodet. Hun har allerede gjort en avtale med Liv. Vi skal møte henne en halvtime før skolen begynner. Gud, hjelp

15

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 15

28.01.2019 20:54


meg. Jeg vil ha superkrefter. Eller, ikke Gud. Super­ kraft. Hvorfor? sier jeg. Har du sett deg selv i speilet? sier mora mi. Du kan ikke engang svare meg på hvor­ for du er gul og blå i ansiktet. Du har begynt å skulke, og jeg skulle ønske du kunne innrømme det. Sånn alt har blitt, kan jeg ikke stole på deg lenger. Hva skjer med Mutt om jeg bare sier alt? Da mora mi var i telefonen med venninna si, som er lærer, og de snakka om en elev, satt jeg inntil den beige hånd­ støvsugeren i gangen, hvor hun ikke kunne se meg, og lytta. De snakka om en jente som var så klok og like­ vel nesten aldri gikk på skolen. Hun bodde hos beste­ foreldra og hadde begynt å drikke og gå på fest. Jeg sneik meg inn på soverommet til foreldra mine, satte meg på vannsenga og løfta sakte røret opp. Jeg hørte stemmen til mora mi i telefonen: Hun synger jo så vak­ kert, noen burde få henne inn i en aktivitet med sang. Så sa mora mi navnet mitt og ba meg om å legge på. Jeg er i telefonen, legg på med en gang, sa hun. Jeg sa ja, men la ikke på. Mora mi gjentok navnet mitt og sa jeg måtte legge på. Om jeg alt hadde lagt på, kunne jeg ikke svare, så jeg svarte ikke. Unnskyld meg et øye­ blikk, sa mora mi, jeg må bare gå og sjekke at han vir­ kelig har lagt på. Da de myke sålene på tøflene hennes nærma seg, la jeg på. På badet låste jeg døra. Jeg gikk på baderomsvekta. Utafor døra kunne jeg høre pusten til mora mi. Hun sto der, banka ikke på. Jeg blei stå­ ende på vekta, så ned på tallene, som om det var en

16

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 16

28.01.2019 20:54


viktig aktivitet. Tenkte på det den andre læreren sa: Tror ikke det kommer til å skje, akkurat nå virker det som om de er fosterhjem bare for pengene. Så tenker jeg på sol. På sand. På Åge Aleksandersen som synger når vi kjører bil, han synger at vinteren er for lang. Mora mi går inn under leskuret. Plogen på brøyte­ bilen skraper mot asfalten, det oransje lyset kastes rundt i skolegården. Lufta er kald, og det oransje lyset ­treffer snøen, lyser opp veggen på barnehagen, greinene i trærne. Kom her, da! roper mora mi. Vil du bli tatt av plogen, eller? De grå stolpene som holder leskuret oppe, er så tydelige, har aldri sett dem sånn, og jeg ser mora mi stå foran hovedinngangen, og når jeg kommer opp bak henne, ser jeg lyset i gangen til lærerværelset. Jeg elsker skolen min. Eller, jeg har alltid elska ­skolen min. Nå er den uten noen, uten de andre, helt mørk, ikke som et sykehus, eller en bensinstasjon hvor lyset alltid er på. Jeg tenker på byene hvor alt lyser uansett hva klokka er. Mora mi drar i døra, men den går ikke opp. Hos vaktmesteren går lyset på, og for lenge siden sa Tony at han driver med noe ulovlig i kjelleren, noe som ingen skal finne ut av, det er derfor han aldri sier noe, og det er grunnen til at vi aldri får lov til å gå ned dit, og det er det som gjør vaktmesteren stum og gal. Mora mi tar av seg hansken og banker hardt på ruta. Bak oss hører jeg latter, plogen som skraper, og et øye­ blikk kjenner jeg det oransje lyset bli kastet over oss, så forsvinner det. Noen unger er utafor barnehagen.

17

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 17

28.01.2019 20:54


Det er hvit snø, oransje snø, hvit snø, og mora mi leg­ ger en hånd på ryggen min. Jeg vrir meg unna og trek­ ker i skjerfet, vil ikke svette på halsen. Igjen legger hun hånda der, rett over rompa, på ryggen og rister på hodet: Ikke faen om du rører meg, sier jeg, og går unna. Det svir bak øyelokka. Kan vi gå hjem? sier jeg. Nei, vi skal stå her. Det klirrer i nøkler, og ved sida av mora mi står Liv og sier: God morgen! Unnskyld at jeg er litt sen, og når hun ser på meg, ser jeg smilet hennes bli flatt, det dør, og jeg skjønner. Jeg har sett meg i speilet, og jeg veit at hun fatter, og med døra i hånda klarer hun ikke å se på meg igjen. Jeg er gul og blå, lilla noen steder, og jeg ser på henne, men hun ser ikke tilbake på meg. Selv om hun er voksen, klarer hun det ikke. Superkrefter. På lærerværelset sitter mora mi og jeg i en grønn sofa. Mora mi vil jeg skal ta av meg lua og jakka, men når jeg nekter, sier hun ikke noe. Alt er så bløtt, og det trykker i tinningene, og lyden av jakke­ stoffet svisjer for høyt. I fjor sommer fikk broren min og jeg snorkel, dykke­ maske og svømmeføtter. Vannet var helt klart, og jeg så små fisker svømme i stimer. Sjøgresset gynga, det var kråkeboller jeg slapp å tråkke på, en nølende krabbe be­vega seg sidelengs med bare én klo. Å bevege seg i så klart vann. Å bare se og ikke måtte være med, å bare kunne se og se. Ah! Så en hånd på skuldra. Faren min som sto over meg i vannet og sa jeg måtte ta en

18

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 18

28.01.2019 20:54


pause. Lufta i snorkelen er tynn. Du kan svime av, sa han. Drukne. Bare litt til. Fem minutter? sa jeg. Fem minutter gir jeg deg glatt. Stemmene blei til lyder, og forsvant under vann, ingen ord under vann. Da må du passe på det selv, sa han. Hva? Da er det på eget ansvar. Jeg er over vann, jeg er på lærerværelset. Liv snakker fort, jeg oppfatter ikke hva hun spør meg om, og mora mi ser på meg, munnen hennes beveger seg, men jeg veit ikke, hører ikke hva det gjelder. Ja, hvordan er det med deg, sier mora mi. Og jeg hører det, men fordi jeg ikke har hørt noe av det de har sagt før det, veit jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg vil si bra. Bra, vil jeg si, men jeg har jo ingen grunn til å si bra, ja, jeg kan ikke si bra, for jeg har ikke klart å høre hva de har sagt. Og når det er mora mi som spør, og hun ikke har spurt før, og Liv er her og alt, så er det ingenting jeg kan si. Og mora mi spør meg igjen, som om vi skal spille en familie, og jeg hører at stemmen min er helt pussig, og jeg sier: Bare bra. Vikaren som har 6A, går bort til kjøkken­ benken på tresko og skjenker seg kaffe i et krus. Hallo, sier Liv, hvis vi skal snakke med deg, trenger vi at du følger med. Du sier bare bra, men bare bra, det er det vel ikke? sier Liv, og hun smiler ikke. Hun er streng, kanskje sinna. Det er vel ikke min feil? Jeg veit ikke om jeg roper, eller tenker. Hva er det som har skjedd med deg? Liv bøyer seg mot meg, så kjenner jeg hånda hen­ nes stryke over skuldra mi. Jeg slår den unna. Du rører ikke meg! sier jeg.

19

Den gode vennen_Bjørn Esben Almaas.indd 19

28.01.2019 20:54

Profile for Forlaget Oktober

Bjørn Esben Almaas – Den gode vennen  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Den gode vennen" av Bjørn Esben Almaas.

Bjørn Esben Almaas – Den gode vennen  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "Den gode vennen" av Bjørn Esben Almaas.

Advertisement