Natalia Ginzburg - De små dyder

Ginzburg. De små dyder.qxp_Layout 1 02.02.2021 15:45 Side 1

Maggie Nelson

«Når det gjelder oppdragelsen av barn, tror jeg man bør lære dem ikke de små dyder, men de store.»

Natalia Ginzburg (1916–1991) regnes som en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner – blant annet tekstsamlingen De små dyder (1962, gjenutgitt på norsk 2021). For Familieleksikon (1963) mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

De små dyder gjennomsyres av klokskap, sjenerøsitet og humanisme. Tekstene er vidtfavnende, men handler dypest sett om det samme: hva det vil si å være menneske.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 1 9 1

FORLAGET OKTOBER

Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Mondadori | Getty Images Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Tekstene i Natalia Ginzburgs De små dyder er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Her forvandles små ting og personlige opplevelser – utslitte sko, sparebøsser, engelske matvaner, spaserturer i snøen – til erfaringer av stor betydning. Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse, ensomhet og over kjærligheten til livet.

Enkelt og kjølig, og samtidig med tyngde og varme, skildrer hun hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om sin andre ektemann – hennes rake motsetning i nesten alt.

NATALIA GINZBURG DE SMÅ DYDER

«Et slag i magen av sorg og skjønnhet.

Et mesterverk»

NATALIA GINZBURG «Jeg elsker og beundrer De små dyder» Zadie Smith «Boka som har hatt størst innflytelse på meg i mitt liv som forfatter» Vivian Gornick

«Den smarteste selvhjelpsboka jeg noen gang har lest» Jonathan Safran Foer

«Ginzburgs tilsynelatende enkle stil har brakt henne fans som Zadie Smith og Maggie Nelson, og det er vanskelig å forestille seg at noen som leser De små dyder ikke vil være med i gjengen» The Guardian

«‹Vinter i Abruzzo› er kanskje det vakreste Ginzburg noensinne har skrevet» The New Yorker

DE SMÅ DYDER Med forord av RACHEL CUSK FORLAGET OKTOBER

«Denne lille boken slår meget kraftig fra seg. Ved å elske livet, ved å jobbe kjærlig og entusiastisk, ved å – med forbauselse og glede – omfavne det aller mest hverdagslige i den daglige dont, foreslår Ginzburg at vi kan overvinne – eller i det minste stå ansikt til ansikt med – sterke verdslige krefter som materialisme og frykt» LA Times

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 2

02.02.2021 17:46

Natalia Ginzburg

de små dyder Med forord av Rachel Cusk

Oversatt av Agnete Vossgård

forlaget oktober 2021

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 3

02.02.2021 17:46

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 4

02.02.2021 17:46

innhold

forord: rachel cusk første del Vinter i Abruzzo Utslitte sko Portrett av en venn Lovtale og klagesang over England La Maison Volpé Han og jeg

7

17 25 29 39 49 57

annen del Menneskebarnet 75 Yrket mitt 79 Taushet 99 De mellommenneskelige forhold 105 De små dyder 131 forfatterens etterord

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 5

147

02.02.2021 17:46

forord

Stemmen til den italienske romanforfatteren og essayisten Natalia Ginzburg når oss krystallklart gjennom tidens og språkets slør. Mer enn et halvt århundre gamle tekster oppleves som om de nettopp er blitt skrevet – og i en eller annen gåtefull forstand ­fortsatt er underveis i skriveprosessen. Det trengs ingen kontekst for å lese Natalia Ginzburg – det å lese henne gjør oss faktisk oppmerksom på hvor mye ­litteraturen ofte tynges av det sosiale og fysiske miljøet som omgir den. Og likevel er ikke tekstene hennes abstrakte eller overdrevent filosofiske: De er grunnleggende praktiske og personlige. Etter å ha lest dem sitter man igjen med følelsen av at man kjenner forfatteren godt, uten at man egentlig vet noe særlig om hvem hun er.

Det er ikke helt riktig å kalle dette for m ­ otsigelser, for de er også en stor kunstners særmerke, men akkurat i dette tilfellet er det kanskje verdt å betrakte dem som det, siden de gjorde Ginzburg i stand til å utvikle teknikker som dagens litteratur bare så vidt har begynt å ta til seg. Den fremste av dem er h ­ ennes grep om jeget og dets moralske funksjon i n ­ arrativet. Dernest – og som en konsekvens av den første – kommer evnen til å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære former og fra de mentale og språklige strukturene som også 7

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 7

02.02.2021 17:46

Virginia Woolf mente var hemmende for autentisk kvinnelig skrivevirksomhet. Men ­frigjøringstrangen hos Ginzburg er helt og holdent rettet mot det naturlige og enkle; det er et fremstøt gjort uten jegets drivende kraft, og dermed er det fort gjort å ikke se det som et fremstøt i det hele tatt. Det Ginzburg gir oss, er en mal for den kvinnelige stemmen og en forestilling om hvordan den kan høres ut. Denne stemmen springer ut av de temaene hun er opptatt av, temaer som både er relevante på individnivå og har universell gyldighet. Disse temaene behandler hun med et alvor og en myndighet som kjennes både velkjent og ytterst original. Det er en myndighet som er basert på levd liv og deltakelse i verden, mer enn i tanken eller språket. Det er en form for myndighet som kanskje bedre kan sammenlignes med autoriteten til en billedkunstner, som er nødt til å forholde seg til den synlige, håndfaste verden før han kan begynne å male.

Ginzburg ble født i Palermo i 1916, som barn av jødisk far og katolsk mor. De var intellektuelle på den radikale venstresiden, og hun vokste opp i et miljø av radikale tenkere og forfattere som ved utbruddet av andre verdenskrig forsvarte liberalismen og ytringsfriheten. Sammen med ektemannen Leone Ginzburg var hun med i en antifascistisk aktivistgruppe. Begge var sentrale skikkelser i forsvaret av den frie presse. I tillegg til essays skrev Natalia Ginzburg flere romaner, der den mest berømte, Familieleksikon, er beretningen om en familie hvis observerende forteller – familiens datter, Natalia – forblir dunkel. Det er lettere å analysere Ginzburgs særegne teknikk i romanen enn i 8

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 8

02.02.2021 17:46

essayene. Det som ved første øyekast kan se ut som en narrativ strategi, nemlig at Natalia holder tilbake sine egne tanker og følelser mens hun øser ut observasjoner av dem hun har rundt seg, blir en dypt­gripende kommentar til selve fortellingens eller narrativets vesen, og til hvordan det så ofte gir en feilaktig fremstilling av livets iboende traumer og tragedier. Ginzburg skiller begrepet fortelling fra jeg-begrepet, og tar slik et stort skritt mot en mer sannferdig fremstilling av virkeligheten. Hun karakteriserer det å fortelle, selve narrativet, som et i all hovedsak borgerlig prosjekt: Man tar noe fysisk fra verden og innlemmer det i fortellingen for at fortellingen skal tjene på det. Tolket på denne måten blir fortelleraktiviteten også nødvendigvis en svært ensidig prosess, der ting først blir «virkelige» når de er blitt anerkjent og verdsatt av et individ. For å si det enkelt prøver ­Ginzburg å vise hva som skjedde uten å måtte vise at det skjedde med noen. Hennes oppgave – hennes kunst – er å fremstille det menneskeliges ufullkomne sjarm, det tragiske og komiske i menneskelivet, å vise n ­ øyaktig ikke bare hvordan vår egen karakter bidrar til å forme skjebnen vår, men også hvordan skjebnen selv deler ut slag og belønninger.

Essayene i De små dyder, som ble skrevet hver for seg og under ulike omstendigheter mellom 1944 og 1960, utgjør en slags selvbiografi. I «Vinter i Abruzzo» beskrives en periode der forfatteren, som på den tiden var en ung hustru og mor, levde i eksil på den italienske landsbygda sammen med familien. I «Utslitte sko» er hun blitt alene og bor sammen med en annen enslig kvinne i etterkrigstidens Roma, mens barna blir 9

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 9

02.02.2021 17:46

tatt hånd om av moren hennes utenfor byen. «Yrket mitt» beskriver hennes gryende innsikt om at kreativitet er et livslangt kall og det mest varige ­forholdet hun kommer til å oppleve. I «Lovtale og klagesang over England» er hun blitt eldre og lever nok en gang i eksil, denne gangen i et fremmed land med skikker og seder hun beskriver ved å lage en oversikt over sin egen hjemlengsel og sorg. I «Han og jeg» bor hun sammen med en mann hun bare kan beskrive ut fra hvor forskjellig han er fra henne, i noe som tydelig er et forhold mellom to middelaldrende mennesker.

Denne gangen er opplevelsen av eksil både følelsesmessig og geografisk, idet hennes følelse av å være fremmedgjort fra sin egen historie kommer av at hun lever sammen med en mann som ikke er far til barna hennes. «De små dyder» er et tilbakeblikk på foreldre­rollen, og den er en svært behersket og modig tekst. Her blir den moralske feigheten som ligger i den konvensjonelle holdningen til barn, belyst helt uten sentimentalitet eller subjektivitet. Teksten tar opp i seg måten vi viderefører materialistiske og ­egoistiske verdier på til generasjonene etter oss. «Når det gjelder oppdragelsen av barn, tror jeg man bør lære dem ikke de små dydene, men de store. Ikke sparing, men sjenerøsitet og likegyldighet til penger; ikke forsiktighet, men mot og frykt for farer, ikke list, men åpenhet og kjærlighet til sannhet; ikke å være diplomatisk, men å elske sin neste og fornekte seg selv; ikke ønsket om suksess, men ønsket om å være og vite.» Dette prinsipielle utsagnet er også en beskrivelse av Ginzburgs eget liv og verk.

10

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 10

02.02.2021 17:46

Blant de mange temaene disse essayene tar opp – krig, personlige relasjoner, tap, tro, familieliv, kunst – behandles kvinnelighet på forbausende nedtonet og tilbakeholdent vis. Forfatteren inntar i tur og orden rollene som datter, hustru, mor og kjæreste uten noen gang å la sitt eget perspektiv underordnes. «Så ble barna født», skriver hun i «Yrket mitt», «og i begynnelsen da de var veldig små, forstod jeg ikke hvordan det var mulig å skrive når man har barn. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle kunne skille meg fra dem for å følge en eller annen i en fortelling.» Hun beskriver kjønnets fallgruver – både mannlige og kvinnelige – uten at hun noen gang faller i dem. Denne usedvanlige objektiviteten, som hun oppnår gjennom en omhyggelig bruk av avstand som aldri blir til likegyldighet, er en av gledene ved å lese Ginzburg, selv om det kanskje i enda større grad er et eksempel på hvordan en kvinnelig forfatter kan skape og innta en autentisk plass for seg selv i verden. «Ironien og det ondskapsfulle forekom meg å være meget viktige våpen i hendene mine; jeg mente at jeg trengte dem for å kunne skrive som en mann, for den gangen ønsket jeg fryktelig gjerne å skrive som en mann, jeg var livredd man kunne forstå at jeg var en kvinne ut fra de tingene jeg skrev.» Deretter beskriver hun hvor grunnleggende det var for hennes fødsel som kunstner å akseptere sin egen kvinnelighet, samtidig som hun understreker at dette ikke innebar at hun inntok et kjønnet syn på verden: Det handlet snarere om å bli i stand til å akseptere seg selv – noe som er en forutsetning for å snakke med sin egen stemme.

11

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 11

02.02.2021 17:46

Grunnmuren for Ginzburgs verdenssyn er likeverd, og de fortellingene som er bygd på den, har enkelt­ individets særtrekk og funksjonsmåter som byggematerialer. Her er moralen og de valgene som tas ut fra den, selve maskinen som driver fortellingen.

«Noen få måneder etter at vi forlot landsbyen, døde min mann i Regina Colei-fengselet i Roma», ­skriver hun i «Vinter i Abruzzo». «Stilt overfor g­ rusomheten ved hans ensomme død, de redselsfulle utsiktene som gikk forut for hans død, spør jeg meg om dette hendte oss, vi som kjøpte appelsiner hos Girò og gikk turer i snøen.» Det fascistiske politiets tortur av – og drap på – Leone Ginzburg, krigens ­ødeleggelse av den kjente virkeligheten, tapet av barndom­mens verden og dens autoritetsbegrep: Disse tingene «hendte» Natalia Ginzburg, og det synes som om de lærte henne mye om hvor farlig ekstremisme er både for menneskenaturen og for kunsten. Den fryktelige volden og smerten hun har erfart, blir ­møysommelig forvandlet til en klarsynt universalitet der grusomhet og overdrivelser ikke tolereres, heller ikke når de har opphav i virkeligheten. «Man kan ikke håpe på å trøste sin egen tristhet ved å skrive. […] Nei, dette yrket har aldri vært til trøst eller adspredelse. Det er ikke et vennskap. Dette yrket er en herre, en herre som er i stand til å piske oss til blods […]. Vi må svelge spytt og tårer, bite tennene sammen og tørke blodet fra sårene, og tjene ham. Tjene ham når han forlanger det. Da hjelper han oss med å holde oss på beina, å holde dem godt plantet på jorden, han hjelper oss med å overvinne galskapen og avsinnet, 12

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 12

02.02.2021 17:46

desperasjonen og feberen. Men det må være han som bestemmer, og han nekter alltid å gi etter når vi har bruk for ham.»

Rachel Cusk, 2018 Oversatt av Agnete Øye

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 13

02.02.2021 17:46

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 14

02.02.2021 17:46

lovtale og klagesang over england

England er vakkert og melankolsk. For å si det som det er, så kjenner jeg ikke så mange land, men jeg har en mistanke om at England er det mest melankolske landet i verden.

Det er et høyt sivilisert land. Vi ser at de mest grunnleggende problemene i livet, som sykdom, alderdom, arbeidsledighet, skatt, blir løst med stor klokskap.

Det er et land jeg vet er godt forvaltet, og det kan merkes helt ned i hverdagslivets minste detaljer.

Det er et land hvor det hersker den største respekt, og den største vilje til respekt, for den neste.

Det er et land som alltid har vist seg villig til å ta imot fremmede, de mest forskjelligartede folkeslag, uten at de blir undertrykt, tror jeg.

Det er et land hvor de vet hvordan man skal bygge hus. Det menneskelige ønske om et lite hus, for seg og sin familie, med en hage som man selv kan dyrke, er betraktet som helt legitimt, og således er byene satt sammen nettopp av slike små hus.

Også de mest beskjedne hus har gjerne et vakkert ytre.

Og en storby som London, uhyrlig enorm, er ordnet på en slik måte at man ikke legger merke til hvor 39

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 39

02.02.2021 17:46

stor den er, og man tynges heller ikke av det. Øyet fortaper seg ikke i byens storhet, men blir tiltrukket og forført av de små gatene, de små husene og de grønne parkene.

Parkene åpenbarer seg i byen som små sjøer, for å gi blikket hvile, for å gi forfriskning og frihet, og for å rense blikket for sot.

For de steder hvor byen ikke er grønn, er den straks hyllet i et tykt teppe av sot og lukter som alle jernbane­ stasjoner – av gamle tog, av kull og støv.

Jernbanestasjonene er de stedene hvor England er mest åpenbart dystert. Der samler det seg opp jernstykker, kullavfall, hauger med rustne og sammen­ filtrede skinner som ikke lenger er i bruk. Stasjonene er omgitt av bedrøvelige kålåkre hvor det henger fattigslige undertrøyer til tørk ved skur som er like mye lappet sammen som gammelt undertøy.

Likeledes er Londons utkant, hvor gatene med identiske småhus mangfoldiggjør seg og strekker seg ut til det svimler for en, svært dyster.

Den samme svimmelheten får man her i London av å se enkelte forretningsvinduer, proppet fulle av sko som alle er like, med smale tåspisser og stiletthæler.

Sko som man får vondt i beina av å se på. Eller utstillingsvinduene med dameundertøy som er så overfylte at man mister lysten på å kjøpe underkjoler og strømper, så mett blir blikket. Det å se en slik overflod gir en følelsen av ikke å ha bruk for noe, samt en avsmak for strømper og underkjoler, følelser en tror vil vare for alltid.

40

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 40

02.02.2021 17:46

Mot de små mursteinshusenes røde vegger danner trærnes små, grønne blader et delikat, lite broderi i en sart grønn farge.

Det hender at man på gaten befinner seg foran et blomstrende tre med en myk eller livlig blussende rosa farge, det er vakkert å se på og en nydelig utsmykning av gaten. Likevel føler man, når man ser på det, at det ikke står der tilfeldig, men heller på grunn av en beregning som adlyder en presis plan. Og det faktum at det ikke står der tilfeldig, men for å adlyde en ­presis plan, gjør denne skjønnheten trist.

I Italia ville et blomstrende tre langs gaten i en by være en overraskende glede. Det ville stå der ved en tilfeldighet, sprunget opp av jorden i ren fryd, og ikke på grunn av en bestemt viljes beregninger.

I London, denne svarte og grå byen, har mennesket etter nøyaktige bestemmelser plassert ut noen farger.

Plutselig kan man treffe på en lyseblå eller rosa eller rød gatedør blant dens sorte brødre. Busser som er malt i en frisk rødfarge, kjører forbi i den grå luften.

Det er farger som ville ha vært lystige andre steder, men som slett ikke er lystige her, tynget som de er av en nøyaktig og bestemt hensikt, som et trist og gustent smil fra en som ikke vet hvordan han skal smile.

Røde er også brannbilene, som istedenfor hvinende sirener har et forsiktig klingeling av bjeller.

England er aldri vulgært. Det er konvensjonelt, men ikke vulgært. Fordi det er trist, er det aldri platt.

Vulgaritet springer ut av platthet og overlegenhet.

Den springer også ut av fantasiens luner.

41

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 41

02.02.2021 17:46

Vi tror til tider vi ser vulgariteten blomstre opp i en dames kaklende stemme eller skingrende latter, de voldsomme fargene i sminken hennes, eller i det blonde håret. Men vi oppdager snart at overalt i dette landet er vulgariteten overvunnet av melankoli.

Engelskmennene mangler fantasi. De kler seg alle på den samme måten. Kvinnene en ser på gaten, har alle den samme regnkåpen i plast, gjennomsiktig og karamell­farget, maken til dusjforheng og restaurantduker. De bærer alle en flettet handlekurv over armen.

Forretningsmennene bærer den uniformen som vi kjenner, sort skalk, stripete bukser og paraply. Kunstnerne i Chelsea-kvarteret og studenter med drømmer om et kunstner- og bohemliv, et lettsindig liv, har rødlig, uryddig skjegg som er klippet i en rund form, og går i rutete jakker med formløse lommer. Jentene av samme typen kler seg i tettsittende sorte bukser, høyhalsede gensere, og hvite sko når det regner.

Ved å kle seg på denne måten tror de unge at de høyrøstet hevder sin frie, løsrevne, ukonvensjonelle, originale stilling, sine særegne, individuelle tanker. De er ikke oppmerksomme på at gatene er fulle av tusenvis av personer som er helt identiske med dem, med den samme hårfrisyren, det samme naive, utfordrende uttrykket i ansiktet, de samme skoene.

Engelskmennene mangler fantasi. Likevel frem­viser de fantasi i to tilfeller, og bare i disse to: de gamle damenes selskapsantrekk, og kafeene.

Om aftenen går de gamle damene i de mest forunderlige antrekk. Og de farger hemningsløst ansiktet i 42

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 42

02.02.2021 17:46

rosa og gult. De forvandler seg fra stille, små spurver til overdådige påfugler og fasaner.

De fremkaller ingen forundring i sine omgivelser.

Det engelske folk kjenner forresten ikke til det å være forundret. Det er aldri noen som snur på hodet for å se etter andre på gaten.

Også i kafeene og restaurantene utfolder England sine særtrekk. Man gir dem ofte utenlandske navn for å gjøre dem mer attraktive: «Pustza», «Chez Nous», «Roma», «Le Alpi». Gjennom vinduet ser man pist­ rete klatreplanter, kinesiske lys, spisse fjelltopper og en lyseblå farge fra isbreer. Eller man kan se kranier, bein som ligger i kors, sorte vegger, sorte tepper og begravelseslys, og siden disse stedene ofte er tomme, hersker det en sørgelig stillhet.

Siden England ikke er fornøyd med seg selv, kler det seg gjerne i fortryllende, utenlandske fjær, eller forsøker å få oss til å gyse med en morbid sjarm.

Forøvrig har maten og drikken som man finner i disse pustzaene og disse Alpene, i disse gravstedene, den samme ynkelige smaken. Fantasien har ikke nådd frem til maten og drikken, den har hengt seg opp i forhengene, teppene og lysene.

Engelskmennene viser vanligvis ikke forundring. Hvis noen skulle besvime på gaten, er alt vel forberedt. I løpet av få sekunder har noen funnet en stol, et glass vann og en sykepleier i uniform.

Man har forutsett disse besvimelsene, og alt skjer hurtig og automatisk rundt den uheldige, slik at hjelp blir skaffet til veie.

43

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 43

02.02.2021 17:46

Engelskmennene blir imidlertid dypt forbauset hvis man spør etter litt vann på en restaurant. De d ­ rikker ikke vann, de slukker alltid tørsten med u ­ tallige ­kopper te. De smaker ikke vin og rører ikke vann. ­Derfor blir de forvirret når man ber om et glass vann, det vann­glasset som man så fort får tak i når noen besvimer på gaten.

Til slutt kommer det, et lite glass med lunkent vann, på en brikke, og med en teskje.

Kanskje har de all grunn til å kamuflere kafeene og restaurantene bak utenlandske fasader, for når disse stedene uttrykkelig er engelske, hersker det en slik dyster fortvilelse at det får dem som kommer innenfor, til å tenke på selvmord.

Jeg har ofte spurt meg selv hva grunnen kan være til denne trøstesløsheten i engelske kafeer. Kanskje s­ kyldes det de trøstesløse forholdene mennesker i­mellom. Et hvilket som helst sted hvor engelskmennene samler seg for å snakke sammen, utsondrer melankoli. Det ­finnes faktisk ingenting tristere i verden enn en engelsk samtale, alltid oppsatt på å forbli på overflaten, og ikke berøre noe av betydning. Den e­ ngels­­ke samtalen k ­ retser rundt ekstremt kjedelige temaer, bare slike som er uten fare for alle impliserte, slik at man ikke ­fornærmer sin neste eller truer hans intimitet, som er hellig.

Engelskmennene er et folk totalt blottet for kynisme.

Under latteren som uventet bryter løs, og som d ­ empet avbrytes, uten å gi gjenlyd, er de i grunnen alltid alvorlige. De tror fremdeles på visse grunnleggende verdier, som er glemt alle andre steder: på viktigheten 44

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 44

02.02.2021 17:46

av å arbeide og studere, og være trofast mot seg selv og venner og det man har lovet.

Høflighet, det å respektere sin neste, et godt styresett, evnen til å kjenne og sørge for menneskers behov, å gi dem hjelp og støtte i alderdom og sykdom, alt dette er selvfølgelig frukten av en gammel og dyp visdom.

Likevel er ikke denne visdommen på noen måte s­ ynlig eller følbar hos menneskene på gaten. Ser man seg rundt, finnes det ikke spor av den. Hvis man tilfeldigvis ­snakker med den første som kommer forbi, venter man forgjeves på et ord som vitner om menneskelig viten.

Idet vi går inn i en butikk, møter ekspeditrisen oss med ordene: «Can I help you?» Men det er bare ord.

Hun viser seg øyeblikkelig ute av stand til å hjelpe oss, og er slett ikke innstilt på å forsøke. Det s­ kinner ikke gjennom noen som helst vilje til å etablere en forståelse, et samarbeid eller et ønske om å gjøre oss ­fornøyd. Hun flytter ikke blikket så mye som to centi­ meter fra sin egen nese når hun leter etter det vi ønsker.

De engelske ekspeditrisene er de dummeste ekspedi­ trisene i verden.

Men det er en dumhet som er fri for kynisme, uforskammethet, hovmod og forakt. Det er en dumhet helt blottet for vulgaritet. Den er ikke under noen omstendigheter ekkel, og derfor er den ikke fornærmende. De engelske ekspeditrisenes øyne stirrer på den samme tomme, måpende måten som sauene på de uendelige engene.

Når vi forlater butikken, følger ekspeditrisen oss med tomme, måpende øyne, uten antydning til noen 45

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 45

02.02.2021 17:46

form for vurdering eller tanke om oss. Det er øyne som glemmer oss så snart vi har forlatt det ørlille synsfeltet deres.

Så hvis vi tilfeldigvis møter en ekspeditrise som ikke er fullt så dum, er vi villige til å kjøpe hele butikken av ren og skjær forundring.

Italia er et land som er villig til å underkaste seg de verste regjeringer. Det er, som vi vet, et land hvor alt fungerer dårlig. Det er et land styrt av kaos, kynisme, inkompetanse og forvirring. Og likevel kan man kjenne at intelligensen sirkulerer på gaten, som kraftig og levende blod.

Det er en intelligens som helt åpenbart ikke t­jener til noe. Den kommer ikke institusjoner som kunne forbedret menneskenes vilkår til gode. Likevel trøster og varmer den hjertet, selv om det dreier seg om en bedragersk og kanskje tåpelig trøst.

I England blir intelligensen satt om i verdier, men hvis vi leter etter den rundt oss på gaten, blant folk, finnes det ikke så mye som et eneste lysspor av den, og på tross av at det sikkert er urettferdig og dumt, virker det som et savn og gjør oss syke av melankoli.

Den engelske melankolien smitter øyeblikkelig. Det er en sauelignende, måpende melankoli, en slags tom forskrekkelse hvor samtalene om været, årstidene, alt man kan snakke lenge om uten å gå i dybden, uten å fornærme eller bli fornærmet, et evinnelig og svakt surr av mygg, flyter på overflaten.

Det virker likevel som engelskmennene, på en eller annen måte, er klar over sin egen tristhet, denne tristheten som utlendingene innånder i landet deres.

46

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 46

02.02.2021 17:46

Overfor utlendingene gir de inntrykk av å ville unnskylde seg, og virker bestandig oppsatt på å komme seg av gårde. De lever her som i et evig eksil, og d ­ rømmer om en annen himmel.

Det forbauser meg stadig at de i Italia som har barn i tenårene, ikke drømmer om annet enn å sende dem til England i sommerferiene. Og spesielt hvis det g­ jelder unge som går igjennom en periode med s­jenanse, ­forakt for mennesker, surmuling og irritabilitet, slik det ofte er tilfellet i ungdomstiden. Italienske foreldre ­tenker på England som et særskilt legemiddel mot disse ondene. I virkeligheten har England ingen innvirkning i det hele tatt. Det er et land hvor alle forblir akkurat som de er.

Den sjenerte forblir sjenert, og misantropen ­forblir misantrop. Over den første sjenansen og menneskeforakten, brer den engelske melankolien seg i tillegg, som en uendelig eng hvor øynene fortaper seg.

Dessuten håper foreldrene forgjeves at ungene skal lære engelsk i løpet av ferieoppholdet, et språk det er svært vanskelig å lære seg, som bare få utlendinger kan, og som hver eneste engelskmann snakker på sin spesielle måte.

England er et land hvor man forblir akkurat den man er. Sjelen gjør ikke det minste sprang. Den forblir ubevegelig, forstummet, beskyttet av et deilig, temperert, fuktig klima uten brytninger i årstidene, like uforand­ ret gjennom årstidene som det grønne gresset, som det ikke er mulig å forestille seg grønnere, og som aldri 47

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 47

02.02.2021 17:46

blir bitt av den stikkende kulden eller fortært av solen.

Sjelen frigjør seg ikke fra sine laster, og ­legger seg ­heller ikke til noen nye. På samme måte som ­gresset bysser sjelen seg stille i sin grønne ensomhet, vannet av det lunkne regnet.

Det finnes vakre katedraler. De er ikke klemt inne mellom hus og forretninger, men ligger romslig til på grønne marker. Det finnes vakre kirkegårder med enkle gravsteiner, spredt ut i gresset hviler de i dyp fred, ved foten av katedralene. De er ikke beskyttet av noen mur, de ligger der i evig intimitet til livet, og likevel oppslukt av en opphøyet fred.

Tanken er alltid rettet mot døden i melankoliens land. Den frykter ikke døden, men sammenholder dødens skygge med trærnes lange skygge, med stillheten som allerede er der i sjelen, fortapt i sin grønne søvn.

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 48

02.02.2021 17:46

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 150

02.02.2021 17:46

natalia ginzburg De små dyder Originalens tittel: Le Piccole Virtú © 1962, 1966, 1972, 1984, 1998, 2012 og 2015 Giulio editore s.p.a., Torino Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 Rachel Cusks forord er hentet fra The Little Virtues (2018) © Rachel Cusk, 2018. Trykket med tillatelse fra Wylie Agency.

Denne boka ble først utgitt på norsk i 1992 av Gyldendal forlag.

Etterordet er utvidet med et tillegg fra Le Piccole Virtú (1983), oversatt av John Grande.

Oversettelsen er modernisert av John Grande i samarbeid med Forlaget Oktober. isbn: 978-82-495-2319-1 www.oktober.no

av natalia ginzburg på forlaget oktober Familieleksikon, roman, 2021

De sma dyder_Natalia Ginzburg.indd 151

02.02.2021 17:46

Ginzburg. De små dyder.qxp_Layout 1 02.02.2021 15:45 Side 1

Maggie Nelson

«Når det gjelder oppdragelsen av barn, tror jeg man bør lære dem ikke de små dyder, men de store.»

Natalia Ginzburg (1916–1991) regnes som en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner – blant annet tekstsamlingen De små dyder (1962, gjenutgitt på norsk 2021). For Familieleksikon (1963) mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

De små dyder gjennomsyres av klokskap, sjenerøsitet og humanisme. Tekstene er vidtfavnende, men handler dypest sett om det samme: hva det vil si å være menneske.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 1 9 1

FORLAGET OKTOBER

Forfatterportrett: Einaudi Forsidefoto: Mondadori | Getty Images Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design

Tekstene i Natalia Ginzburgs De små dyder er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Her forvandles små ting og personlige opplevelser – utslitte sko, sparebøsser, engelske matvaner, spaserturer i snøen – til erfaringer av stor betydning. Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse, ensomhet og over kjærligheten til livet.

Enkelt og kjølig, og samtidig med tyngde og varme, skildrer hun hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om sin andre ektemann – hennes rake motsetning i nesten alt.

NATALIA GINZBURG DE SMÅ DYDER

«Et slag i magen av sorg og skjønnhet.

Et mesterverk»

NATALIA GINZBURG «Jeg elsker og beundrer De små dyder» Zadie Smith «Boka som har hatt størst innflytelse på meg i mitt liv som forfatter» Vivian Gornick

«Den smarteste selvhjelpsboka jeg noen gang har lest» Jonathan Safran Foer

«Ginzburgs tilsynelatende enkle stil har brakt henne fans som Zadie Smith og Maggie Nelson, og det er vanskelig å forestille seg at noen som leser De små dyder ikke vil være med i gjengen» The Guardian

«‹Vinter i Abruzzo› er kanskje det vakreste Ginzburg noensinne har skrevet» The New Yorker

DE SMÅ DYDER Med forord av RACHEL CUSK FORLAGET OKTOBER

«Denne lille boken slår meget kraftig fra seg. Ved å elske livet, ved å jobbe kjærlig og entusiastisk, ved å – med forbauselse og glede – omfavne det aller mest hverdagslige i den daglige dont, foreslår Ginzburg at vi kan overvinne – eller i det minste stå ansikt til ansikt med – sterke verdslige krefter som materialisme og frykt» LA Times