Page 1


De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 2

18.10.2017 16.09


lina wolff

De polyglotte elskerne Roman

Oversatt av Bodil Engen

forlaget oktober 2018

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 3

18.10.2017 16.09


De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 4

18.10.2017 16.09


i. ellinor ii. max iii. lucrezia

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 5

18.10.2017 16.09


De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 6

18.10.2017 16.09


i. ellinor

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 7

18.10.2017 16.09


De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 8

18.10.2017 16.09


Hearts can break. Yes, hearts can break. Sometimes I think it would be better if we died when they did, but we don’t. stephen king

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 9

18.10.2017 16.09


De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 10

18.10.2017 16.09


for å finne den rette hadde jeg aldri trodd at nettet skulle være min greie. Jeg syntes det var noe markedsmessig ved det, dessuten hadde jeg aldri skrevet en kontaktannonse, ikke noe annet heller for den saks skyld, og jeg ante ikke hvordan man selger seg skriftlig. Typene mine hadde alltid vært helt vanlige gutter fra hjemstedet mitt. Den første het for eksempel «Johnny», og det var ikke noe spesielt ved ham i det hele tatt, i alle fall ikke på overflaten og i alle fall ikke før man skjønte at han var skikkelig syk. Vi gikk i samme klasse, og det begynte med at han sa: «Er det noe du alltid har drømt om at en mann skal gjøre med deg?» Jeg tipper at han hadde hørt noen si det på film, og at han allerede da i fullt alvor faktisk regnet seg som en mann. Jeg tipper også at han forventet et helt annet svar enn det han fikk. Noe i stil med at «ja, jeg har alltid ønsket meg en mann som kan få meg til å flippe ut i senga». Eller et konkret ønske som kunne hjelpe ham på glid. Men i stedet sa jeg: «Jeg har alltid villet at noen skulle lære meg å slåss.» Og da jeg så at uttrykket hans ikke var så forbauset som jeg hadde ventet, la jeg til: 11

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 11

18.10.2017 16.09


«Slåss som en skikkelig faen.» Johnny nikket langsomt, spyttet på bakken og sa: «Hvis det er det du vil, snuppa, så skal jeg lære deg det.» Samme kveld tok han med meg til noe han kalte «fighterklubben». Det var en gjeng folk som hadde sett «Fight Club» og blitt inspirert, men til forskjell fra dem på filmen, kunne disse folka ulike kampsporter på ordentlig og møttes tre ganger i uka i en sal for å slåss. Alle møtte alle. Man gikk ned under en skole og videre inn i en kjeller. Det var flislagt overalt, med fliser som skiftet mellom brunt og oransje, og det var en merkelig type matte fliser som i motsetning til hvordan fliser vanligvis funker, lot til å absorbere all lyd. Nede var det langt å gå gjennom kulverter. Alle var helt tause, barbeinte og hadde bagene med treningstøy over skulderen. Den eneste lyden som hørtes, kom fra viftene. Så kom man inn i salen, og der var de, de fra hjemstedet vårt som ville slåss. En provisorisk leder ble valgt, og så var det felles oppvarming. Alle var myke, til og med guttene, og ingen var flaue for å vise at de kunne gå ned i spagat og splitt. Folk feis høyt når de sprikte på den måten, men det var en uskreven regel at det ikke var lov å le, tvert imot. Så sloss vi. Jeg var den eneste nybegynneren, og én ting hadde jeg, og det var at jeg var livredd. Når man er livredd får man et overtak, sa Johnny. Hvis man var skikkelig jævla redd fikk man en hel del gratis, kroppen var klokere enn man trodde, og når man lot den gå på autopilot, kunne den klare nesten hva som helst. Men så måtte man ta kontroll. 12

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 12

18.10.2017 16.09


«De fleste blir ikke forbannet for at de blir angrepet, men for at de ikke kan forsvare seg», sa Johnny. Johnny kunne ikke bare slåss, han kunne skyte også, og iblant dro vi til en skytebane på veien mellom tettstedet vårt og det neste. Vi gikk rundt med oransje øreklokker, så på dem som skjøt med pistol, og etterpå på dem som skjøt med gevær. Johnny viste meg hvordan man sto bredbeint, løftet børsa og traff leirduene. Først i simulator, så på ordentlig. En dag sa han at nå kunne han ta meg med på jakt. Han snakket mye om den jakten før vi dro, om at vi måtte dra om natten, bruke mørkesynet og hele tiden være helt stille. Den eneste gangen de skjøt når jeg var med, var det et villsvin. Skuddet smalt i stillheten, og vi kunne høre villsvinet som fortsatt løp, ikke som før, men klossete, med kvister som knakk rundt omkring, og så til slutt slepende og forvirret, som om det visste at det skulle dø, og kavet seg fram i panikk gjennom krattet. Vi gikk innover, og plutselig lyste Johnny oppover med lommelykta. Da så jeg de nakne bøkegreinene strekke seg opp mot nattehimmelen som lange, mørke beinpiper. Johnny tok hånden min, klemte lommelykta mellom beina, og med den andre hånden strøk han over den snauklipte skallen sin, fram og tilbake, og jeg ville spørre hvorfor han gjorde det, men sa ingenting. Han skulle akkurat til å hviske noe i øret mitt, og jeg tror det var noe stort som hadde med oss å gjøre, men vi ble avbrutt av en av jegerne, som sa at han hadde funnet grisen. Han lyste på den med en lommelykt. Skuddet satt perfekt i bogen, blodet pumpet 13

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 13

18.10.2017 16.09


ut over den svarte busta. Det var en stor sugge, og alle måtte hjelpe til å bære den på en stang bort til pickupen. Dagen etter skulle den parteres på gårdsplassen til Johnnys kamerat. Vi dro dit etter frokost, og da vi kom fram, var det blod og bust overalt, for ingen hadde egentlig greie på slakting. Alle skar i vei så godt det gikk, og hele tiden sa de at det måtte gå raskt. Jeg ble aldri med på tyvjakt igjen. En kveld sa jeg til Johnny at hvis han var klar, så var jeg det også. Da smilte han til meg, og jeg tenkte at det var første gang jeg så tennene hans ordentlig, og de var store og hvite som sukkerbiter, satt perfekt klistret inn i munnen hans og var en pussig kontrast til ansiktet, som var uregelmessig og fullt av kvisearr. Vi gjorde det på lasteplanet på pickupen hans, og jakka han hadde lagt under baken på meg, ble innklint med blod. «Normalt blør ikke jenter den første gangen nå for tiden», hadde helsesøster sagt til oss i seksualundervisningen. «Nå som de rir og sykler og hopper og spretter har de normalt ikke noen møydomshinne lenger.» Jeg må ha hatt en veldig rolig oppvekst, for min møydomshinne var så avgjort på plass. Da Johnny så alt det blodet, syntes han ikke det var ekkelt i det hele tatt, i stedet gikk det for ham på noen sekunder. Jeg visste ikke hva jeg skulle si da han var ferdig. Men jeg følte allerede da at Johnny var en jeg måtte være forsiktig med. Som de fleste guttene der vi bor, var han selvfølgelig voldelig, primitiv og kåt, og det kom han til å fortsette med hele livet. Men det var noe annet ved ham også. 14

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 14

18.10.2017 16.09


«Jeg visste ikke at du var jomfru», sa han. «Du, da?» sa jeg. «Ja», sa han. «Det var jeg også.» Så så han på den klissete jakka si, og så sa han: «Jaja. Et sted må en begynne.» Neste gang gikk det mye bedre. For ikke å snakke om tredje, fjerde og femte gang. Da sa Johnny at han syntes vi knullet som pornostjerner begge to. Da vi var seksten år gamle, knakk jeg neseryggen på Johnny med håndbaken. Det var ikke med hensikt i den forstand at det var noe jeg ville, armen bare fløy ut i en refleks, det hadde ingenting med kampsport å gjøre. Men det ble et helvetes bråk, for vi gikk på videregående, og alle fikk greie på det, lærerne og helsesøster og foreldrene til Johnny og mine egne. Moren til Johnny sa: «Jeg vil ikke at du treffer den jenta mer.» Vi sto i skolegården, og nesen blødde. Moren hans hadde fortet seg dit så fort hun fikk høre om det, og nå sto hun og kastet hånlige blikk på meg. «Ellinor er ingen jentunge, mamma», sa Johnny da. «Hun er en dame. Og hun er den dama.» Han smilte til meg, og luggen hang ned foran øynene. «Hun er den dama», sa han igjen og smilte enda bredere med sukkerbitene. Jeg fikk lyst til å si at stå ikke der og smil, husker du hvor opphisset du ble av blodet, du er en syk jævel, Johnny, sånt kan en ikke skjule. Det ville jeg si, men jeg tipper at det var den blødende nesa som gjorde at jeg i stedet ble fylt av noe helt annet, og derfor gikk 15

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 15

18.10.2017 16.09


jeg bort og klemte ham. Det var en veldig annerledes gest til oss å være. Vi gjorde alt sammen. Vi hjalp hverandre med børsene og de andre våpnene, vi sloss og vi knullet, men vi klemte hverandre aldri. Men nå gjorde vi det, og jeg kjente det varme blodet hans dryppe ned på halsen min. «Nå kan du alt jeg ville lære deg», sa han. Men han sa også at hvis jeg noen gang brukte det han hadde lært meg, mot ham, kom han ikke til å nøle med å slå meg i hjel. «Hvis du klarer det», sa jeg. «Gjør meg ikke forbannet», sa han da, og blikket hans svartnet. Etter hvert kom vi inn i en slags sexrutine, selv om det kanskje ikke går an å snakke om rutiner sånn som vi var da. «Vi drar hjem til meg», kunne han si lakonisk i bilen mens han la hånden mellom beina mine. Hjem til ham betydde ei lita jakthytte som faren hans hadde utenfor tettstedet, der kunne vi være i fred. Det var et lite hus med kvistete panel på veggene og knall gule gardiner med hvite striper som moren hans måtte ha hengt opp. Det var to små rom og en stue med en kamin. Vi gikk inn på det ene soverommet, og han sa: «Kle av deg og legg deg på senga.» Mens jeg gjorde det, gikk han ut på kjøkkenet og lagde kaffe. Så kom han inn med kaffekoppen og dro fram stolen foran senga, og mens han drakk kaffen, så han på meg der jeg lå på ryggen med spredte bein. Jeg hadde følelsen av at han kunne se rett inn i meg, 16

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 16

18.10.2017 16.09


opp og inn i mitt indre, for å si det sånn, som om det var en mørk kanal i meg, og at hvis man fulgte den kanalen, kunne man komme ut et helt annet sted. «Må du stirre sånn?» sa jeg. «Tenk på pornofilmstjernene. De har ingen problemer med å vise seg fram.» «Tenk på da jeg knakk nesa di», svarte jeg. «Du er brød for mine tenner», sa han da og løftet kaffekoppen som for å skåle. Så satt han der og drakk kaffen sin. Da han var ferdig, satte han koppen på en hylle og begynte å knappe opp buksene. «Når skal jeg få ta deg i rumpa?» stønnet han en gang mens vi gjorde det. Da sa jeg at hvis jeg var lastebilsjåfør, ville jeg aldri parkert bilen min i kloakken hvis jeg hadde en ren og komfortabel garasje i etasjen rett over. Johnny lo, men spurte aldri om det igjen. Noen år senere gikk jeg opp i vekt. Jeg ble aldri ordentlig tjukk, men nok til at Johnny ikke syntes jeg var tiltrekkende lenger. Vi møttes stadig sjeldnere, og til sist sluttet han helt å ringe. En gang tok jeg mot til meg og ringte ham. «Skal vi dra ut og skyte en dag? Eller slåss?» Da sa han at han hadde møtt en annen. Så så jeg ham ute med den andre. Hun var slank og veltrent og hadde langt, mørkt hår som hang ned på ryggen i hestehale. Jeg lurte på hvordan de hadde det i senga, om han satt der ved fotenden og drakk kaffen sin mens han så på henne, og hva hun i så fall syntes om det. 17

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 17

18.10.2017 16.09


Jeg fortsatte med slagsmålene opp gjennom årene. Slik andre spiller bridge, synger i kor eller danser noen kvelder i uka og har det til trøst når de blir eldre, noe å liksom bygge alderdommen sin på eller i alle fall dempe virkningene av den med, dro jeg til kjellerlokalet og traff folkene der. Det var bra å slåss, man ble bare bedre etter som man ble eldre. Ingen fikk cred bare for å være ung og pen, ingenting var gratis, og man måtte kjempe for alt. Da jeg etter hvert fikk venner som kom fra andre steder, sa de at de ikke kunne fatte hvordan man kunne velge å bruke tiden sin på det, når man i stedet kunne tilbringe den med en god bok, godt selskap og et glass vin. «Det er ikke så mye i livet som kan måle seg med å slåss», sa jeg. Jeg skjønte hvordan det lød i deres ører, men jeg synes likevel fortsatt at det er sant. Jeg har aldri vært så nær noen som i det kjellerlokalet i de årene. Det har med konsentrasjon å gjøre, og hvordan man leser ting i øynene på folk. Sex fungerer annerledes. Det finnes folk som lukker øynene og runker hele livet, i hånden sin eller mellom beina på en annen, men det hender aldri noe i hjernen på dem. Når man står overfor en motstander, derimot, er det øyeblikk da man kan se rett inn i den andre og forstå nøyaktig hvem han eller hun er. Dessuten, og det sa jeg også til vennene mine, så er du ikke ordentlig gammel så lenge du kan sette et spark i hodet på en som er høyere enn deg selv. Av og til tenkte jeg på Johnny, og da tenkte jeg at han var en syk faen. Så skjønte jeg at det viktige er 18

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 18

18.10.2017 16.09


ikke at man ikke er syk. Det viktige er at man ikke er alene. Jeg hadde en del kjærester senere også, opp gjennom årene, ganske normale de også, i alle fall hvis jeg sammenligner med det som skulle komme. Jeg flyttet aldri sammen med noen. Jeg var mer en som bare levde, tok dagen som den kom og hisset meg ikke opp unødig. Ingen mann kom inn i livet mitt for alvor før det med Calisto og manuskriptet skjedde. Og det begynte med at jeg la ut en profil på en datingside med følgende innledning: Jeg er trettiseks år gammel og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann. På interesser skrev jeg ingen, på yndlingsforfattere skrev jeg også ingen. Det samme på yndlingsmat og yndlingssteder i verden. Bare på motto i livet skrev jeg: Å treffe ovennevnte mann. Så tenkte jeg at motto egentlig var noe annet, en setning eller tese som kan fungere som visdomsord i forskjellige situasjoner. Men jeg har aldri hatt noe sånt motto, derfor lot jeg setningen stå selv om den kom til å si noe om meg, peke på en ordfattig side som ville kunne virke frastøtende på visse mennesker. Men på den annen side var det ikke et verbalt menneske jeg var ute etter. Jeg la også inn et bilde av meg selv. Det er et bilde som en venn av meg har tatt, og jeg ligger på magen på senga hans. Alderstegnene mine synes ikke på det bildet, for det eneste lyset kommer fra noen stearinlys, 19

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 19

18.10.2017 16.09


og som vennen min pleier å si, kan de fleste mennesker se ganske bra ut i lyset fra noen sånne. Så gikk det en uke før jeg gikk inn på nettsiden igjen. Da hadde jeg fått en flodbølge av svar. Forbauset så jeg igjennom dem, ett etter ett. Jeg har aldri vært en sånn jente som får komplimenter. En gang sa Johnny at jeg var som en løk, at man måtte skrelle av lag etter lag for å komme inn. De fleste jenter ville blitt fornærmet hvis noen sa noe sånt til dem, men jeg skjønte at Johnny mente det som en anerkjennelse. Og nå fikk jeg flere titalls svar hver morgen når jeg åpnet mailen. En eldre herre lovet meg «økonomisk bekymringsløshet» i bytte mot at jeg skulle «tilfredsstille» ham seksuelt tre ganger i uka. En tjueåring lurte på om jeg kunne lære ham opp. Jeg satt der med kaffekoppen min i hånden og lo høyt. Jeg følte meg rørt, men ikke så mye for at disse mennene ga meg sin anerkjennelse (fotografiet var jo til syvende og sist et lureri), men fordi jeg skjønte at de som skrev til meg, faktisk trodde på kjærligheten, i den forstand at jeg ville kunne gi dem det de ønsket seg. Så gikk det en tid før jeg var inne på siden igjen. Ting kom imellom, men da jeg omsider gikk inn igjen, viste det seg at flere av mennene som hadde svart, hadde fortsatt å skrive. Enkelte hadde skrevet nesten daglig i flere uker. Tjueåringen som trodde at jeg kunne lære ham noe, hadde visst nesten utviklet en slags besettelse og skrev i en melding at jeg har alltid hatt jenter som snakker og snakker, de vil aldri gjøre noe annet enn å snakke, men du virker ordløs og genuin. Ordløs og genuin. Jeg syntes det var fint sagt. Jeg skrev til ham: 20

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 20

18.10.2017 16.09


Du innbyr vel til samtale, rett og slett. Prøv å innby til noe annet. Vennlig hilsen E. Noen virket lett truende. Ikke på den måten at de selv truet meg, men fordi de fortalte om andre menn som truet andre kvinner på nettsiden. Denne verdenen er ikke noe unntak fra virkelighetens verden, skrev en. Jenter er utsatt her som alle andre steder, det gjelder å passe seg her også. Da blokkerer jeg deg nå, din psycho, skrev jeg tilbake, og så hørte jeg ikke noe mer fra ham. Av og til tenkte jeg: Hvorfor stakk du, Johnny? Hvorfor kunne du ikke bare tatt deg av meg? Nå er jeg ute og svømmer i dette kalde vannet, og faen vet om jeg kommer til å overleve. Men jeg overlevde, ellers hadde jeg ikke sittet og skrevet dette nå.

De polyglotte elskerne_Lina Wolff.indd 21

18.10.2017 16.09

Lina wolff – De polyglotte elskerne  
Lina wolff – De polyglotte elskerne  

Bla i boka. Leseprøve på romanen "De polyglotte elskerne" av Lina Wolff.

Advertisement