jeg fant meg selv på bunnen av elva
jeg speilet meg i himmelen
jeg hørte et kor under vann
det sang i ørene mine sang i brystet
jeg hørte forfedrene mine
snakke fra jorda jeg hørte dem i trærne
de hvisket frem et barn
de stavet frem en mor så snudde vinden
mellom trærne vendte ordet
viste meg et blått rom
jeg binder to verdener
elva renner
ansiktet mitt finnes i elva
elva renner i ansiktet mitt
jeg går opp i bru
spenner himmelen ut av brystet
jeg dras opp jorda snakker i munnen på meg men jeg forstår ikke hva den sier
forfedrene mine kjente jorda de var jordas barn de var gode mot jorda de sådde og høstet de tjente jorda på en god måte jeg hadde ikke samme evnen jeg ble tatt av vind og luft
jeg ble båret langt over fjellet
himmelen trakk i meg ingen visste hvordan de skulle hale dette barnet ned til jorda
de sa himmelen har røvet henne de sa elva har tatt henne
slik ble jeg et himmelskip
slik trodde jeg at jeg var en fugl at luften i skjelettet mitt var et stoff vevet av døde
brua spenner kroppen min til et skifte elva strømmer under meg
tankene bruser det dunker i hodet
hvem har bundet håret mitt til himmelen
moren min sang meg i søvn jeg var redd for å sove jeg var redd for ikke å våkne
moren min sa hun kunne se elva i øynene mine at den rant og rant kastet seg nedover stup og juv og brøt seg frem der inne
men jorda sa hun jorda den kjenner du ikke
moren min sa hun kunne se himmelen i øynene mine i de brungrønne øynene så hun himmelen klar og blå mørk og regntung
vill og stormende
jeg ser datteren min inn i øynene men ser bare himmel sa hun hvor er barnet jeg fødte hvor er datteren min
både mor og far kom fra jorda de sang jordkantene klare de fikk åkerfurene til å skinne
så sort var jorda
den skremte meg jeg så døden i den jeg så hvordan jeg ble begravd levende
jeg hørte ropene mine langt langt der nede
jeg sluttet å snakke jeg begynte å skrive lange brev i hodet
jeg sendte dem til tranene og svanene jeg sendte dem til søsteren jeg visste en dag ville komme
jeg finner ei elv i luften jeg finner et hav i vinden
i det blå rommet
møter jeg hesten jeg møter hunden
når jeg leter etter søsteren min
hunden har lagt ut på en lang reise
blikket og kroppsspråket hennes sier meg det
jeg går til jordene til myra
jeg går for å gå sammen med henne
hun går ved siden av meg i snøfokket
snakker til meg
når jeg blir trøtt og vil legge meg ned
lyser hun opp stien
viser vei
jeg ser søsteren min og hunden komme gående
bak låven står en engel lent inntil veggen
håret hennes henger vilt nedover skuldrene
jeg ser temperamentet i blikket
hun holder tilbake et smil
ikke ironisk ikke avvisende
men heller ikke hjertelig
en sånn engel tenker jeg før jeg setter meg i bilen og kjører mot byen