Issuu on Google+

kjersti bronken senderud

Bo ROMAN forlaget oktober


Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 2

02.01.2017 21.56


Kjersti Bronken Senderud

bo Roman

forlaget oktober 2017

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 3

02.01.2017 21.56


Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 4

02.01.2017 21.56


jeg ser elva renne, jeg ser det grønne blikket til Bo, jeg ser stammene forsvinne i synsfeltet. Vi spiser saft­is på en benk utenfor kiosken, det er sommer, jeg er femten, vi har hentet motorsykkelen til Bo i Oslo, vi er solbrente på skuldrene, huden smaker salt, lukter av sololje. Det er nesten ingen skyer, alt er intenst blått, jeg ser rett på sola selv om jeg vet at en ikke bør det, jeg bare ser og ser inn i sollyset, til alt løser seg opp foran øynene mine.

5

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 5

02.01.2017 21.56


jeg hører je t’aime, je t’aime, je t’aime, mens ­mannen min hører jeg dør, jeg dør, jeg dør, først tror jeg det er barn som leker i parken, men stemmene sprekker ikke opp mot latter eller lek, de blir bare mer og mer hysteriske. Jeg går bort til vinduet, ser ned på gaten og inn mot parken, løvet på trærne er så tett at en bare så vidt kan skimte bevegelser bak bladverket, men noen rører seg der inne, det er tydelig, én eller flere skikkelser. En gutt eller ung mann kommer til syne, han går langs muren, i retning den øverste utgangen, han går med raske skritt, ropene høres fortsatt, lenger innefra parken, den unge mannen snur seg, så begynner han å løpe. Jeg spør mannen min om vi skal ringe politiet, om det er noe vi bør gjøre. Da ser jeg to jenter komme ut gjennom den nederste porten, den som vender rett mot portrommet til gården vår, det er to unge jenter, den ene holder på skulderen til den andre, begge er kledd i kort, lett sommerkjole, de gråter, kommer med høylytte utrop. Det ser ut som den ene trøster den andre, men det er ikke lett å si. Begge går med bøyd hode. Jeg snur meg mot mannen min, spør hva som kan ha skjedd, gjentar at vi kanskje bør ringe politiet, han står ved det andre vinduet i stua, ser ned – kan det 6

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 6

02.01.2017 21.56


ha vært et ran, en antasting, et kjærlighetsbrudd? Vi åpner vinduene, ropene har stilnet, det er bare det vanlige suset fra byen og vindens rasling i trærne å høre, før den plutselige skingringen fra en sirene, ikke langt borte, noen må ha ringt, men bilen kan også være på vei til et annet sted, det er ikke lett å lokalisere lyden­ – så begynner det å regne, først stille, så kraftigere, store, tunge ­dråper ­faller mot asfalten. Regnet faller rett ned, sånn som det bare regner om sommeren, vi blir stående i hvert vårt vindu og se ned i gata og utover parken, på de intenst grønne trærne, på regnet som styrter ned. En eldre kvinne kommer ut fra parken, med paraply i den ene hånden, veske i den andre. Motsatt vei, fra gata og inn, løper en ung gutt og en hund, de er våte, den unge gutten har halvlangt hår, det kleber seg til hodet hans, de forsvinner ­lenger inn i parken. Regnet slår opp fra biltak og pansere, jeg tenker på skrikene fra den unge jenta, hva var det egentlig hun skrek. Det synger i parken, regnet synger, fuglene, det er ikke lett å skille hva som er de enkelte fuglenes stemmer, og hva som er regnet.

7

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 7

02.01.2017 21.56


elvira og jeg har haiket til byen, det er ingen stor by, det er et sentrum, en hovedgate med butikker, ett utested, et knippe kafeer. Det er fredag, Elvira har på seg en ny sort bluse, med rød vest utenpå. Jeg har på meg en genser som søsteren min har strikket til meg, garnet er mykt, fargen dyp blå. Nå er det sensommer, snart begynner skolen, jeg skal opp i åttende, Elvira i niende. Det er ennå varmt om kveldene, vi er ikke gamle nok til å komme inn noe sted, men det samsvarer ikke med hvordan vi føler oss, hvordan vi ser oss selv i vinduene: gullsmeden, optikeren eller blomsterbutikken, som vi passerer når vi går opp og ned i gatene. Det er en av disse kveldene da vi går omkring eller sitter på benken utenfor biblioteket, at Bo kommer kjørende, han svinger inn til siden, ruller ned ruta, lener seg frem for å skru ned musikken, han skrur ikke av motoren, den fortsetter å gå mens han stryker det lange håret bort fra ansiktet med den ene hånden, ser mot oss, han ser på Elvira, deretter på meg, øynene hans er mørkegrønne. Han lener seg litt ut, spør om vi kjeder oss. Vi svarer samtidig; Elvira sier ja, jeg sier nei. 8

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 8

02.01.2017 21.56


Han ler litt, sier foreldrene hans er bortreist denne helgen, så hvis vi ikke har noe bedre å ta oss til, kan vi bli med opp til ham. Vi reiser oss fra benken og går mot bilen, Elvira setter seg foran, jeg setter meg i baksetet, det lukter røyk i kupeen, han svinger ut i hovedgata, girer om og kjører ut av sentrum. Ute på grusveien skrur han lyden opp igjen, «Wish you were here» strømmer ut av høyttalerne. Vi kjører oppover langs elva, Elvira snakker ivrig, jeg hører stemmen hennes mest, Bos stemme innimellom, jeg hører bare bruddstykker gjennom musikken, jeg lener meg bakover, lukker øynene, hører Pink Floyds flytende musikk mens jeg lurer på hvordan vi skal komme oss hjem. Faren til Elvira er streng, mye strengere enn faren min, det er egentlig hun som bør bekymre seg. Kanskje gjør hun det også, selv om hun snakker så lett. Bo koker vann til te i en liten kasserolle, vi drikker ­sol­bær­­­te, stolene i stua er myke, jeg synker ned mellom putene, sier til Elvira at vi bør ringe foreldrene våre og si fra, men ingen av oss spør om å få låne telefonen. Bo heller litt sprit i koppene, det lukter en blanding av solbær og sprit fra teen, lukten stikker i nesa. Jeg ser på bildene på veggene, det er mest familie­fotografier, flere sort-hvitt-bilder og et par reproduksjoner. I s­ kjenken står det pyntegjenstander og noen bøker. Bo peker på et bilde på veggen, to alvorlige ansikter ser rett på oss, det er besteforeldrene, forteller han, det var de som bodde i det andre huset som står på samme tomta, et mye eldre hus. Kvinnen på bildet har håret festet i en stram topp, sort kjole med en hvit krage. Mannen har 9

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 9

02.01.2017 21.56


bart, jeg ser han har noen av de samme rene trekkene som Bo. På salongbordet ligger en heklet brikke, jeg ser på den tynne tråden den er heklet med, slik oldemoren min også gjorde det, tynn, tynn tråd og en nesten like tynn nål. Jeg ser henne for meg, kurvstolen hun pleide å sitte i, hvordan hendene hennes gikk mens hun snakket, helt uten at øynene trengte å følge bevegelsene.

10

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 10

02.01.2017 21.56


dongeribuksa strammer mot rumpa og lårene, når jeg ser ned på den hjemmestrikkede genseren jeg har fått av søsteren min, tenker jeg på at hun kanskje er ute og går med hunden sin, den siste lufteturen før hun legger seg om kvelden. Hun tror sikkert at jeg er hos faren min, slik han tror at jeg er i leiligheten til moren min. Bo setter på ei plate, Elvira kjenner dette bandet, hun vil reise til Oslo og høre dem når de kommer dit i høst, sier hun, Bo sier han også har tenkt seg dit, han snur seg mot meg mens han sier det. Jeg har ikke hørt dem før, det er en kvinnelig vokalist, hun synger med hes og nesten trist stemme, det er som om jeg også blir trist, selv om jeg ikke har noen grunn til det. Jeg ser ned på hendene mine, de er spinkle, fugleaktige, beina synes så altfor godt innunder huden. Jeg tenker på at jeg har lest at fuglens skjelett nesten bare er luft, og at det er derfor det er så lett. Bo og Elvira snakker sammen som om de har kjent hverandre lenge, de er ferdig med å snakke om ­bandet vi hørte på, nå har Bo satt på ei ny plate, men jeg kjenner hvordan følelsen fra stemmen til kvinnen ­sitter igjen, som et blått heng. Elvira snurrer det lange håret sitt rundt den ene pekefingeren, hun vil 11

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 11

02.01.2017 21.56


at Bo skal ­fortelle fra jobben i Oslo, men han sier det ikke er så mye å fortelle, at han tok den jobben fordi han ville flytte til byen, ikke fordi den er spesielt spennende. Jeg tar en slurk av teen, den brenner i halsen, selv om det ikke er mye sprit i, smaker det mer sprit enn te. Jeg ser igjen for meg søsteren min sammen med hunden, hvordan den ser så tillitsfullt på henne, med et dypt mørke inne i blikket. Bo reiser seg og går inn på kjøkkenet, på veien tilbake stryker han meg lett over den ene skulderen, det blir sittende som et varmt trykk lenge etter at han har satt seg tilbake i den mosegrønne lenestolen.

12

Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 12

02.01.2017 21.56


Kjersti Bronken Senderud – "Bo"