Page 1

Baugstø. Jeg lyver når jeg må. omslag 2.qxp_Layout 1 15.06.2021 17:52 Side 1

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

7 8 8 2 4 9

Omslagsfoto: Catherine Falls | GETTY IMAGES

9

Forfatterfoto: Pernille Marie Walvik

Forlaget Oktober

5 2 3 9 9 3

Line Baugstø (f. 1961) debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Gjennom sitt over 30 år lange forfatterskap har Baugstø skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker samt sakprosa og dramatikk. Jeg lyver når jeg må er hennes fjerde novellesamling.

Line Baugstø Jeg lyver når jeg må

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligger der og ulmer. Baugstøs blikk på dynamikken i relasjoner, om det er mellom mødre og tenåringsbarn, mellom kvinne og mann, eller kvinner imellom, er skarpt og avslørende.

Line Baugstø

Sommerbøkene (Sommer uten brev, Fører av grå folkevogn, juli 1975 og Egne rom) «Sommerbøkene insisterer på at hverdagen er det stoff livet er vevet av, og den solidariske, rolige og u-ironiske skildringen av Sigrids daglige gjøremål insisterer implisitt på, for å si det med Søren Kierkegaard, at det å være et ganske alminnelig menneske er en svært alvorlig sak. Sommerbøkene er skrevet i den store eksistensialistiske filosofens ånd av en jordnær og sanselig orientert hånd.» VIGDIS HJORTH

Regntid (2010) «Resultatet er god, politisk samtidslitteratur ... Baugstø skaper eit klart portrett av ei kvinne på leit og eit land med store traume ... eit enkelt, direkte og rytmisk språk med fin undertekst ... I krysninga mellom politikk og kjærleik viser Baugstø på klokt vis korleis mennesket sjeldan berre klarer å gjera godt, sjølv ikkje når ein vil det beste» M A R G U N N V I K I N G STA D, DAG O G T I D

Musikk for rasende kvinner (2012) «I et nøkternt språk setter hun ord på raseriet, Line Baugstø. Hun beskriver ikke sinne, men belyser melodiøst situasjoner som kanskje burde ha skapt større uttrykt raseri enn de gjør ... Det er så nakent, så hjelpeløst og derfor så inntrengende ... De ofte uventete vendinger, som i livet, skaper erkjennelse for budskapet om det såre og sårbare. Det nakne, nøkterne, språket formidler det nakne mennesket. Slik frigjøres det undertrykte raseriet. Dette er fascinerende lesning»

Jeg lyver når jeg må

V I G D I S M O E S K A R S T E I N , A D R E S S E AV I S E N

Noveller | Forlaget Oktober


Baugstø. Jeg lyver når jeg må. omslag 2.qxp_Layout 1 15.06.2021 17:52 Side 1

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

7 8 8 2 4 9

Omslagsfoto: Catherine Falls | GETTY IMAGES

9

Forfatterfoto: Pernille Marie Walvik

Forlaget Oktober

5 2 3 9 9 3

Line Baugstø (f. 1961) debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Gjennom sitt over 30 år lange forfatterskap har Baugstø skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker samt sakprosa og dramatikk. Jeg lyver når jeg må er hennes fjerde novellesamling.

Line Baugstø Jeg lyver når jeg må

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligger der og ulmer. Baugstøs blikk på dynamikken i relasjoner, om det er mellom mødre og tenåringsbarn, mellom kvinne og mann, eller kvinner imellom, er skarpt og avslørende.

Line Baugstø

Sommerbøkene (Sommer uten brev, Fører av grå folkevogn, juli 1975 og Egne rom) «Sommerbøkene insisterer på at hverdagen er det stoff livet er vevet av, og den solidariske, rolige og u-ironiske skildringen av Sigrids daglige gjøremål insisterer implisitt på, for å si det med Søren Kierkegaard, at det å være et ganske alminnelig menneske er en svært alvorlig sak. Sommerbøkene er skrevet i den store eksistensialistiske filosofens ånd av en jordnær og sanselig orientert hånd.» VIGDIS HJORTH

Regntid (2010) «Resultatet er god, politisk samtidslitteratur ... Baugstø skaper eit klart portrett av ei kvinne på leit og eit land med store traume ... eit enkelt, direkte og rytmisk språk med fin undertekst ... I krysninga mellom politikk og kjærleik viser Baugstø på klokt vis korleis mennesket sjeldan berre klarer å gjera godt, sjølv ikkje når ein vil det beste» M A R G U N N V I K I N G STA D, DAG O G T I D

Musikk for rasende kvinner (2012) «I et nøkternt språk setter hun ord på raseriet, Line Baugstø. Hun beskriver ikke sinne, men belyser melodiøst situasjoner som kanskje burde ha skapt større uttrykt raseri enn de gjør ... Det er så nakent, så hjelpeløst og derfor så inntrengende ... De ofte uventete vendinger, som i livet, skaper erkjennelse for budskapet om det såre og sårbare. Det nakne, nøkterne, språket formidler det nakne mennesket. Slik frigjøres det undertrykte raseriet. Dette er fascinerende lesning»

Jeg lyver når jeg må

V I G D I S M O E S K A R S T E I N , A D R E S S E AV I S E N

Noveller | Forlaget Oktober


Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 2

02.06.2021 15:04


line baugstø

Jeg lyver når jeg må Noveller

forlaget oktober 2021

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 3

02.06.2021 15:04


Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 4

02.06.2021 15:04


i nnh o ld

Ingen er så trygg i fare 7 Dette burde du skrive en novelle om, sier han 19 Du er fremme 49 Veggedyr81 En sjanse å ta 107 Hemmeligheter125 En kvinne uten ære 137 Rottas år 165

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 5

02.06.2021 15:04


Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 6

02.06.2021 15:04


i ngen er så trygg i fa r e

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 7

02.06.2021 15:04


Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 8

02.06.2021 15:04


den høsten jeg er 15 år, bor jeg hos tanten min mens foreldrene mine jobber i Afrika. Jeg skriver til dem, men noe skjer og brevet når aldri frem. Etter et par måneder får jeg et brev fra faren min. Han er rasende for at jeg ikke har skrevet til dem. Tanten min klager på at jeg flyr ute om kveldene, moren min er lei seg, og jeg er det mest egoistiske mennesket han noen gang har møtt, skriver han. Jeg er 15 år. Det er høst, og jeg er forelsket i en tre år eldre gutt. Han har mørke krøller og lange, slanke hender. Jeg har sett ham rødme så mye at ansiktet ble fiolett. Jeg svarer faren min at jeg har skrevet, men brevet må ha blitt sendt med båt, ikke med fly. Jeg lyver ikke. Dette er en sann historie. Mannen til tanten min er sjømann og nesten aldri hjemme. De har to små sønner. Om kvelden sitter hun alene i stua og savner noen å prate med. Hun byr på te og sigaretter og spiller «The Last Farewell» av Roger Whittaker. Jeg øver på tyske verb og lar meg enkelt lokke ut av rommet. Da hun skyver pakken 9

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 9

02.06.2021 15:04


med Marlboro light over stuebordet, sier hun at jeg ikke må si noe til moren min. Jeg har aldri følt meg så voksen før. Den høsten jeg er 32 år, besøker jeg Høstutstillingen i Oslo sammen med moren min. Jeg er gravid med mitt andre barn, fem måneder på vei. Det er ikke helt planlagt, for det første svangerskapet var vanskelig, og nå drømmer jeg ofte at barnet jeg bærer på, er dødt. Jeg får øye på bildet med en gang jeg kommer inn i salen. Det er svart og hvitt, jeg aner konturene av en grovt tegnet skikkelse som kryper sammen, helt nederst, omgitt av et stort, tomt rom. Jeg vet ikke helt hva som vekker interessen min, men jeg strener over gulvet, tvers gjennom rommet, og stiller meg foran det utstilte kunstverket. Motivet viser en hund, eller et hundelignende vesen. Jeg syns den har noe monsteraktig over seg. Eller er det noe moderlig? Det er vanskelig å si. Den har store patter og et svart gap av en munn. Og ved siden av denne hunden ligger et bittelite, nakent guttebarn. Tittelen er skrevet med blyant: «Ingen er så trygg i fare». Den lille gutten ser ikke særlig trygg ut. Han er naken, sammenklemt, helt forsvarsløs ved siden av det enorme dyret. Men kanskje tar jeg feil. Jeg klarer ikke å se om hunden beskytter gutten, eller om den har lyst til å spise ham. Jeg står foran bildet, tiltrukket av dobbeltheten i motivet, den skjærende falskheten i tittelen. Og så lar 10

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 10

02.06.2021 15:04


jeg blikket gli over mot kunstnerens navn. Det står ikke noe etternavn der, bare to fornavn. Jan Harald. Og jeg er aldri i tvil om at det er den samme gutten jeg forelsket meg i den gangen jeg gikk på gymnaset på 70-tallet og bodde hos tanten min. Jeg er 58 år og det er snart vår, det er bare noen få råtne snøhauger igjen i bakgården, og jeg jobber med en artikkel til et ukeblad, ti tips for h ­ jemmeferien, da telefonen ringer. Mannen presenterer seg og sier at han er gallerieier i hjembyen min. Han spør om jeg kan tenke meg å holde tale ved Jan Haralds utstillings­åpning om en måneds tid. Det er første gang Jan Harald skal stille ut i hjembyen, og de vil gjerne ha en tale av noen som kjenner både byen og ­kunstneren. Jeg har aldri fått en slik forespørsel før, og først lurer jeg på om han har ringt feil, om det er en m ­ isforståelse. Jeg har ikke sett Jan Harald på nesten 40 år. Jeg skal ikke lyve, jeg føler meg smigret og avviser ham ikke. I stedet gjør jeg som jeg pleier når jeg får en telefon som gjør meg nervøs. Jeg snakker og snakker mens jeg vandrer urolig rundt, frem og tilbake på stuegulvet. Jeg sier at jeg nesten aldri er i hjembyen lenger, jeg flyttet derfra for lenge siden, akkurat som Jan Harald. Jeg sier også at jeg er frilansjournalist og ikke kan så mye om kunst, og han sier at det er poenget. De ønsker et nytt blikk på kunsten hans. Jeg stanser ved vinduet, plukker på noen potteplanter, kjenner på den tørre jorda. Gallerieieren forteller hvor lang en sånn tale skal være – ikke lang – og hvor mye de vil betale – ikke mye. 11

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 11

02.06.2021 15:04


Jeg snur meg og ser på bildet. «Ingen er så trygg i fare». Det henger over tv-en min. Det har hengt der siden jeg flyttet inn i leiligheten for sju år siden. I rekkehuset hadde det plass på veggen ved siden av sofaen. Barna likte det ikke da de var små. De syntes det var nifst. Ekkelt. Jeg avbryter gallerieieren, jeg hører selv hvor hektisk jeg lyder, og sier at jeg står og ser på et bilde av kunstneren akkurat nå, det henger i stua mi, over tv-en. Jeg sier at jeg kjøpte det på Høstutstillingen for mange år siden. Jeg likte det med en gang jeg så det, til og med før jeg så motivet ordentlig, og før jeg visste at det var Jan Harald som hadde lagd det. Jeg sier at vi er gamle bekjente, og gallerieieren sier at han vet det. Det er naturligvis derfor han spør meg om å holde åpningstalen. Jeg sier at jeg må tenke på det. Jeg forteller ham ikke hvordan jeg kjente ­kunstneren. Jeg sier ikke at vi giftet oss. Jeg er 15 år, og venninnen min, Bente, er prest. Jeg har vielsesattesten fremdeles, og den avrevne ­lærsnoren, armbåndet som skulle erstatte gifteringen. Vi satt på kne foran henne, og hun la en hånd på hodet mitt. «Vil du ha Jan Harald, som hos deg kneler, til din ektemake?» «Ja.» Da vi var barn, etterapte vi livet med lekene våre. Vi lekte mor og far, lekte kaffeslabberas med bitte­ små kaffekopper og tilgjorte stemmer, lekte doktor med hamrende hjerter. Nå er vi tenåringer og leker 12

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 12

02.06.2021 15:04


ekteskap. Giftermål. Vi lover oss bort for resten av livet. Vi er bare barn. Det er den høsten jeg melder meg ut av ­statskirken. Jeg går til kirken der jeg er blitt døpt, og presten er en venn av foreldrene mine. Jeg er 15 år og trenger ikke tillatelse fra dem, men presten spør likevel om de er informert, om de vet hva jeg er i ferd med å gjøre. Jeg sier ja, men det er ikke sant. Foreldrene mine bor i Kenya. De sprer Guds ord blant hedningene, mens jeg bor hos tanten min for å gå på gymnaset. Faren min er sint på meg. Jeg sier ja. Jeg lyver. Men presten kan ikke nekte, for i kirkens øyne er jeg voksen nå. Han skriver en utmeldingsattest, den ligger sammen med de andre attestene jeg har spart på, og den gjelder ennå. Og så sier jeg ja til Jan Harald. Jeg sier til Bente at jeg aldri har elsket noen høyere. Vi er hjemme hos ham, i kjellerstua. Det er ganske lytt i den grønne eneboligen som er bygd en gang på 50-tallet. Jeg hører tv-en som står på i stua over oss, men ingen kommer ned. Veggene har umalt Møllerstuepanel og broderte bibelord. «Herren har behag i dem som frykter ham». Han sier at det er bestemoren som broderer dem, og så viser han meg et broderi han holder på med. Det ligner ikke på noe annet jeg har sett: en rød, skrikende kjempe. Han sier at bestemoren har lært ham hvordan man gjør det, men bildet ligger bortgjemt i en kiste, og han ser litt flau ut. Jan Harald slukker taklampen og skrur på en bordlampe som sprer et gyllent lys i rommet. Han legger seg på sofaen, og jeg legger meg ved siden av ham. 13

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 13

02.06.2021 15:04


Sofaen er smal, med løse brune ullputer, og det er så trangt at jeg må trykke meg inntil ham for ikke å falle ned på gulvet. Jeg håper at han holder meg fast, at han ikke slipper. Jeg er helt alene. Vi kysser. Vi har gjort det flere ganger før, og hver gang vil jeg mer. Jeg vil at han skal gå lenger, og endelig gjør han det. Hendene hans famler over kroppen min. Ned langs armen, over hoften. Varsomt legger han en hånd rundt et bryst. Det gyser deilig gjennom hele meg. Jeg lirker opp genseren, gjør det lettere for ham å komme til. Det brune sofastoffet klør mot den nakne huden, men jeg vil bare at han skal ta mer på meg. Klemme hardere. Jeg kjenner hendene som stryker meg over magen. Nølende. Kroppen min strekker seg mot hans. Den varme pusten min. Det sultne hjertet. Het, ham­rende lengsel. Og så. Hendene som trekker seg forsiktig tilbake. Som trekker ned genseren min. Han holder igjen. Lar seg ikke lede ut i synd. Ut i fristelse. Den kristne bestemoren hans ville vært så stolt. Skuffelsen svir. For jeg er ikke like sterk. Jeg vil forderves. Jeg vil synde. Den barnlige, uferdige kroppen min er klar. Han ler og snur seg bort. Vi ligger der på sofaen med hver vår ensomhet, og etter en måned gjør han det slutt. Han sier det på skolen, i et friminutt. Så lettet han må ha følt seg da han gikk derfra. Jeg river av meg armbåndet, snoren av lær som vi knyttet på oss da vi giftet oss, den barnslige leken, det store alvoret. Jeg sliter snoren i stykker, 14

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 14

02.06.2021 15:04


men jeg kaster den ikke. Jeg sparer på den som en relikvie, på samme måte som jeg senere skal ta vare på gifteringen min. Jeg sitter i dobbeltsenga til tanten min og gråter, jeg er 15 år og skilt, og hun sier at det er flere fisk i sjøen. Jeg tenker at hun er iskald. Det blir jul, og det blir vinter, og moren min kommer hjem fra Afrika sammen med småsøsknene mine. En uke før de skal komme, gjør jeg huset vårt i stand. Jeg får liv i oljefyren, jeg har fått instruksjoner om hvordan jeg skal gå frem, og jeg er så stolt, for jeg har aldri gjort det alene før. Men så glemmer jeg å skru opp flammen, ingen har sagt at jeg må huske å skru opp flammen, ellers blir det ikke ordentlig varmt, og den dagen familien min kommer hjem, er huset fremdeles iskaldt. Moren min glefser av skuffelse. Faren min blir i Kenya, han må fullføre kontrakten, og moren min sier at de kanskje skal skille seg. Jeg må love ikke å fortelle det til noen. Jeg tror på henne, for faren min skriver brev som er adressert til meg og lille­brødrene mine, ikke til moren min, og forteller at han føler seg ensom. «Det er visst ingen som bryr seg om meg lenger», skriver han. Foreldrene mine sturer i hvert sitt hjørne, og så blir det sommer. Jeg drar på badestranda sammen med Bente. Om ettermiddagen står vi i veikanten og strekker ut en tommel. Vi har solbrune bein og salt i håret, og vi får haik med en lastebil som frakter grus til nybygger­ feltene i byen. Vi sitter høyt oppe i førerhuset, vinduene er åpne, og den varme vinden gjør oss myke og føyelige. Sjåføren spiller Eagles og byr på sigaretter. «Welcome to the Hotel California». 15

Jeg lyver na r jeg ma _Line Baugstø.indd 15

02.06.2021 15:04


Baugstø. Jeg lyver når jeg må. omslag 2.qxp_Layout 1 15.06.2021 17:52 Side 1

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

7 8 8 2 4 9

Omslagsfoto: Catherine Falls | GETTY IMAGES

9

Forfatterfoto: Pernille Marie Walvik

Forlaget Oktober

5 2 3 9 9 3

Line Baugstø (f. 1961) debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Gjennom sitt over 30 år lange forfatterskap har Baugstø skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker samt sakprosa og dramatikk. Jeg lyver når jeg må er hennes fjerde novellesamling.

Line Baugstø Jeg lyver når jeg må

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligger der og ulmer. Baugstøs blikk på dynamikken i relasjoner, om det er mellom mødre og tenåringsbarn, mellom kvinne og mann, eller kvinner imellom, er skarpt og avslørende.

Line Baugstø

Sommerbøkene (Sommer uten brev, Fører av grå folkevogn, juli 1975 og Egne rom) «Sommerbøkene insisterer på at hverdagen er det stoff livet er vevet av, og den solidariske, rolige og u-ironiske skildringen av Sigrids daglige gjøremål insisterer implisitt på, for å si det med Søren Kierkegaard, at det å være et ganske alminnelig menneske er en svært alvorlig sak. Sommerbøkene er skrevet i den store eksistensialistiske filosofens ånd av en jordnær og sanselig orientert hånd.» VIGDIS HJORTH

Regntid (2010) «Resultatet er god, politisk samtidslitteratur ... Baugstø skaper eit klart portrett av ei kvinne på leit og eit land med store traume ... eit enkelt, direkte og rytmisk språk med fin undertekst ... I krysninga mellom politikk og kjærleik viser Baugstø på klokt vis korleis mennesket sjeldan berre klarer å gjera godt, sjølv ikkje når ein vil det beste» M A R G U N N V I K I N G STA D, DAG O G T I D

Musikk for rasende kvinner (2012) «I et nøkternt språk setter hun ord på raseriet, Line Baugstø. Hun beskriver ikke sinne, men belyser melodiøst situasjoner som kanskje burde ha skapt større uttrykt raseri enn de gjør ... Det er så nakent, så hjelpeløst og derfor så inntrengende ... De ofte uventete vendinger, som i livet, skaper erkjennelse for budskapet om det såre og sårbare. Det nakne, nøkterne, språket formidler det nakne mennesket. Slik frigjøres det undertrykte raseriet. Dette er fascinerende lesning»

Jeg lyver når jeg må

V I G D I S M O E S K A R S T E I N , A D R E S S E AV I S E N

Noveller | Forlaget Oktober


Baugstø. Jeg lyver når jeg må. omslag 2.qxp_Layout 1 15.06.2021 17:52 Side 1

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

7 8 8 2 4 9

Omslagsfoto: Catherine Falls | GETTY IMAGES

9

Forfatterfoto: Pernille Marie Walvik

Forlaget Oktober

5 2 3 9 9 3

Line Baugstø (f. 1961) debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Gjennom sitt over 30 år lange forfatterskap har Baugstø skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker samt sakprosa og dramatikk. Jeg lyver når jeg må er hennes fjerde novellesamling.

Line Baugstø Jeg lyver når jeg må

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligger der og ulmer. Baugstøs blikk på dynamikken i relasjoner, om det er mellom mødre og tenåringsbarn, mellom kvinne og mann, eller kvinner imellom, er skarpt og avslørende.

Line Baugstø

Sommerbøkene (Sommer uten brev, Fører av grå folkevogn, juli 1975 og Egne rom) «Sommerbøkene insisterer på at hverdagen er det stoff livet er vevet av, og den solidariske, rolige og u-ironiske skildringen av Sigrids daglige gjøremål insisterer implisitt på, for å si det med Søren Kierkegaard, at det å være et ganske alminnelig menneske er en svært alvorlig sak. Sommerbøkene er skrevet i den store eksistensialistiske filosofens ånd av en jordnær og sanselig orientert hånd.» VIGDIS HJORTH

Regntid (2010) «Resultatet er god, politisk samtidslitteratur ... Baugstø skaper eit klart portrett av ei kvinne på leit og eit land med store traume ... eit enkelt, direkte og rytmisk språk med fin undertekst ... I krysninga mellom politikk og kjærleik viser Baugstø på klokt vis korleis mennesket sjeldan berre klarer å gjera godt, sjølv ikkje når ein vil det beste» M A R G U N N V I K I N G STA D, DAG O G T I D

Musikk for rasende kvinner (2012) «I et nøkternt språk setter hun ord på raseriet, Line Baugstø. Hun beskriver ikke sinne, men belyser melodiøst situasjoner som kanskje burde ha skapt større uttrykt raseri enn de gjør ... Det er så nakent, så hjelpeløst og derfor så inntrengende ... De ofte uventete vendinger, som i livet, skaper erkjennelse for budskapet om det såre og sårbare. Det nakne, nøkterne, språket formidler det nakne mennesket. Slik frigjøres det undertrykte raseriet. Dette er fascinerende lesning»

Jeg lyver når jeg må

V I G D I S M O E S K A R S T E I N , A D R E S S E AV I S E N

Noveller | Forlaget Oktober

Profile for Forlaget Oktober

Line Baugstø - Jeg lyver når jeg må  

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligg...

Line Baugstø - Jeg lyver når jeg må  

Innerst inne bærer alle kvinnene i denne novellesamlingen på en rebell. Den kan være godt gjemt og kommer ikke alltid til syne, men den ligg...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded