Page 1

Aina Villanger Baugeids bok

I 1161 ble Gregorius Dagsson gravsatt i Gimsøy, ved nonneklosteret hvor Baugeid, søster til Gregorius, var abbedisse.

Aina Villanger

Fra Håkon Herdebreis saga

Forlaget Oktober 2017 ISBN 978-82-495-1792-3

FORLAGET OKTOBER

Aina Villanger er født i Skien i 1979. Hun debuterte i 2012 med langsang, et flytans habitat. Baugeids bok er hennes andre utgivelse.

Baugeids bok PROSAVERK FORLAGET OKTOBER


Aina Villanger

Baugeids bok

Forlaget Oktober 2017


aina villanger Baugeids bok Š Forlaget Oktober as, Oslo 2017 Bokdesign og omslag: Eller med a Satt med: Sabon 11/13,6 Papir: 90 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, 2017 Første opplag, 2017 isbn: 978-82-495-1792-3 www.oktober.no

av aina villanger langsang. et flytans habitat, 2012


Til T og gutten


Abbedisse Baugeid Forever until the End

Baugr – ring, armbånd av gull eller stål. Baugeidr – eden man svor ved den hellige stålringen, stallahringr, som lå på pallen i hedenske gudehov.

Baugeid Dagsdatter var datter til lendmannen ved Bratsberg, jorsalfareren Dag Eilivsson. Historien forteller at Dag Eilivsson bygde Gimsøy kloster etter hjemkomsten fra korsferden i 1111. Baugeid skal ha vært klosterets første abbedisse. Hun var også søster til den modige, ærgjerrige og viljesterke Gregorius Dagsson, som Snorre skriver utførlig om i Håkon Herdebreis saga. Men abbedisse Baugeid, som Snorre har foreviget med en halv setning, glimrer ellers med sitt historiske fravær. Gimsøy kloster, som har gitt navn til dagens Kloster­øya – Skiens kraftsentrum og historiske hjerte – finnes ikke lenger. I omtrent 400 år sto nonne­klosteret på den grønne, fredelige Gimsøya, hvor gymbere, ungsauer, gikk og beitet, omgitt av fire fosser, midt i elvesvingen ved kaupangen Skidan. Nå finnes navnet kun som del av flere stedsnavn i området: Klosterfossen, Klosterskogen travbane, og Klosterøya Næringspark – som ligger på øya og huser over 80 virksom­heter innen it, innovasjon, bioteknologi, helse, kunst og kultur. Her finnes lagerhaller, eldre kontorbygg i teglstein, en trespritfabrikk i jugendstil bygd om til kunstsenter, et cateringfirma, et teater, et treningssenter, et mikrobryggeri, en eventyrpark, det finnes leilighetskomplekser 7


med elveutsikt og store rivningsområder i ferd med å bygges opp igjen – men ikke et sandkorn etter en kloster­ruin eller en knokkelbit etter en abbedisse. I flere år har et nyere, urbant lande­ merke lyst opp med stor font på taket av en av m ­ urbygningene: forever until the end. Alt varer, til det slutter. Papirfabrikken Union: grunnlagt ca. 1873, nedlagt 2006, revet 2016. Gimsøy kloster: grunnlagt ca. 1120, nedlagt 1536, nedbrent 1546. Nylig er også murbygningen revet, og skiltet med beskjeden er borte, slik sporene etter papirfabrikken snart vil være forsvunnet, slik Baugeid Dagsdatter nesten er glemt. Alt varer, til det slutter. Helt til det begynner igjen.


I

Den skjelvende jenta

Vi har en liten søster som ennå ikke har fått bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster når frierne kommer? Salomos høysang 8:8


et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, stryker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis n ­ ormal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med ­slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.

11


Om hvordan et menneske har to kall i seg, ett som leder til liv og ett som leder til død Mennesket har i sitt indre to drifter, på den ene siden et ønske om å bære frukt, på den andre et begjær etter å falle. Hvordan? Gjennom driften etter å falle dras hun mot døden, gjennom å lengte etter frukten dras hun mot livet.

12


Om Dag Eilivsson Dag Eilivsson er lendmann ved Bratsberg, under kong Magnus Berrføtt. En djerv og kjekk mann som reiser mye. Da kong Magnus skulle til Vesterhavet i 1102, var Dag blant stormennene som fulgte ham, i den vakreste hæren som var sett i Norge. Magnus styrte hæren til Irland og herjet der, og de vant mye av landet. Om våren tok kongen hæren sin vest til Ulster og holdt mange slag der og vant mer land. Kvelden før messedagen, da sola rant, gikk kong Magnus i land med størstedelen av den vakre hæren sin, menn i nye røde trøyer, for å ta imot slaktefeet han hadde bestilt av kong Myrkjartan av Kunnakter. Det var vindstille og solskinn, veien gikk over myrer og sumper, og på begge sider var det småskog og bikkjemose og litt krekling. Egentlig en fin dag. De kom opp en høy bakke, derfra kunne de se langt. En stor støvsky. De talte seg imellom og lurte på om det kunne være irehæren. Kong Magnus spente på seg sverdet, som het Leggbit, det hadde hjalt av hvalross­tann, og skjeftet var viklet med gulltråd. Et ypperlig våpen. Han hadde spyd i den andre hånden, og over skjorta hadde han en rød silketrøye, med en løve innsydd med gul silke både foran og bak. Folk hadde ikke sett djervere eller kjekkere mann. Men støvskyen nærmet seg, irene skjøt godt, og kong Magnus fikk et sår. Det var en som stakk et spyd gjennom begge lårene hans like over knærne. Kongen grep skjeftet mellom føttene, brøt det av og sa: Slik bryter vi hver leggsperre, karer. Like etter fikk han et hugg på halsen av en øks, og det ble banesåret til kong Magnus. Og da flyktet de som var tilbake. De siste av dem var Sigurd Ranesson og Dag Eilivsson. De bar kongens merke og sverdet Leggbit, det ypperlige 13


våpenet, tilbake til skipet. Men da var gull­tråden revet av. Dag Eilivsson er nitten år da han kommer tilbake til Bratsberg. Han gifter seg med Ragnhild, datter av Skofte Ogmundsson, også en djerv og kjekk mann, som forresten reiste på korsferd til ­Jorsalaheim noen år før Dag, med de tre sønnene sine, og fikk sin bane der. Ragnhild og Dag får seks barn: Vatnorm, ­Borghild, Sigrid og Gyrid, som historien forteller lite om, den andre sønnen får det latinske navnet Gregorius, og den fjerde datteren får det hedenske navnet Baugeid.

14


Underholdsliste per år for Dag Eilivsson, Bratsberg gård to ridefogder en skriver en kokk en kjellersvenn en stabburskvinne (som skal brygge, bake og melke) en ladegårdsfogd to arbeidsdrenger Til husholdningen skal det være: 6 tønner dansk rug 40 tønner norsk mel 105 tønner malt (til ølbrygging) 4 skippund humle (også til ølbrygging) 6 tønner gryn 25 stk. levende slaktekveg 50 levende sauer 10 saltede oksekropper 2,5 tønner smør 30 sider flesk 14 tønner sild 1 lest torsk 1,5 tønner laks 200 flyndrer 1 tønne ål 15


baugeid ligger på brisken og prøver å sove. Hun følger med på mor Ragnhild, som sitter ved ildstedet, og hun lytter til søsknenes bevegelser og lillesøsterens pust i krybben. Det er langt på natt, og stua er så vidt opplyst av ilden. Røykosen fra en forkullet knokkel og den søte duften av salvie ligger tungt i rommet og blander seg med de små luftboblene av tarmgass som slippes ut fra skinnfellen når Baugeid beveger seg. Baugeid ser bare skyggen av mor Ragnhild, en mørk flate med rød­ oransje kant. En bøyd skygge som løfter en gryte frem og tilbake fra ilden, passer på at vannet ikke koker, og rører rundt og rundt med en sleiv. Med jevne mellomrom heller hun noe ned i vannet slik at det gir fra seg små plaskelyder. Mor Ragnhild ber til gudene hver kveld, om god reise og lykke på ferden. Lykke til kongen. Om godt hav, god vind, gode herjinger. Om godt sverdtak. Hun ber for far Dag, og rugger i takt med mumlingen. Hviskingen gjør Baugeid søvnig, men hun sovner ikke. Det knitrer fra ilden. Og det prikker i Baugeids bein. En risling dypt inni dem, som om det er noe som løper opp og ned i knoklene. Baugeid prøver å sove. Sovner hun? Baugeid aner mor Ragnhild, og tenker på far Dag. Hvor er han nå? Baugeid sovner, men hun ser fremdeles mor Ragnhild ved ildstedet, Baugeid sovner, men hun hører fremdeles søsknene i stua, hun ser mor Ragnhild, og så ser hun far Dag i et skip på et hav langt vekk. Baugeid sovner og er samtidig våken. Baugeid stivner, sovner hun? Hun vet ikke om hun sover. Hun stivner. Armene stivner, beina, nakken, overkroppen stivner, Baugeid klarer ikke å bevege kroppen, men øynene fyker rundt, øynene beveger seg, og med øynene prøver hun å få kontakt med mor Ragnhild, prøver å fortelle med øynene at hun må komme og ta på henne, komme 16


og få henne ut av halvsøvnen, ut av stivheten, men mor Ragnhild ser henne ikke, hun kan ikke se de pendlende øynene hennes, mor Ragnhild er opptatt og Baugeid må i gang med stemmen, hun må sette i gang lyden som skal til for å våkne ordentlig, hun må hente frem stemmen nede i dypet hvor de sterke lydene kommer fra, hun må finne sporet som kan lede lyden ut gjennom munnen og ut i stua, men da hun endelig får åpnet munnen, da ansiktet og halsen er ute av det stivnede panseret, da armene og kroppen kan beveges igjen, kommer det bare et sukk ut av Baugeid. Ingen stemme. Et tomt pust ut i stua. Som ingen legger merke til. Baugeid blir liggende. Hun ser opp i taket, det røykfylte rommet, hun skjelver. Stivheten er borte, men strømninger glir opp og ned i årene hennes, varme og kalde om hverandre. Som om stemmen fortsatt løper inni henne, leter etter en utgang. Og til sist er det som om stemmen risler ut, gjennom huden, som en væskende sang? Kanskje inn i skinnfellen og ned i brisken under henne, og etterlater seg et teppe av nupper over huden, fra ryggen og opp til nakken. Den lydløse stemmen er borte, og skjelvingen avtar. Baugeid setter seg opp i sengen. Hun er våt. Hun sitter og ser på mor Ragnhild helt til hun snur seg og kommer bort. Mor Ragnhild ser på Baugeid og legger en hånd over pannen hennes. Hun tar bort skinnfellen og legger en ny, tørr innunder Baugeid. Mor Ragnhild henter en salve av åkermåne, gåsefett og eggehvite som hun gnir inn i hodebunnen og over Baugeids panne, rundt ansiktet og ned mot halsen. Og så binder hun et stykke oppvarmet stål viklet inn i lintøy over datter­ens sukkende bryst. Når salven tørker inn, trekker huden ved hårfestet seg sammen og blir til et stivt skall, som en hjelm på Baugeids hode. Mor Ragnhild setter seg 17


ved ilden igjen og roter i de utdøende glørne. En flamme blusser opp og gjør stua lysere et kort øyeblikk. Og det er fra ilden varmen i mennesket kommer, har far Dag sagt, og følsomheten og lengselen.

Aina Villanger – Baugeids bok  

Bla i boka. Leseprøve på BAUGEIDS BOK av Aina Villanger.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you