hanne ørstavik
Om bli hos meg (2023)
«hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå» live lundh, vinduet
«Dette er Hanne Ørstavik på sitt aller beste; så intens og dyptloddende at uroen smitter» inger bentzrud, dagbladet
«noe av det beste hun har skrevet» preben jordal, aftenposten
«En rasende kjærlighetshistorie» knut hoem, nrk bok
«Sterkt om mannlig raseri» leif bull, dagens næringsliv
«tydeligere og dristigere enn noen gang» turid larsen, dagsavisen
«Ørstaviks vilje til å ta i slikt som omverdenen anser for fjernt, ulovlig eller latterlig, er ukuelig og uvurderlig ... Verdien i hennes selvundersøkelser ligger ikke bare i det ‹hudløse›, men i at de griper deg så hardt i armen» carina elisabeth beddari, morgenbladet
«en fascinerende metafiksjonell fortelling om frykt, kjærlighet og ønsket om å skape kunst av livet» publishers weekly (usa)
«Hanne Ørstaviks roman stiller spørsmålet om en frykt som springer ut fra en så dyp brønn, noen gang kan forlates» erica wagner, the guardian (storbritannia)
«briljerer» sarah resnick, the london review of books (storbritannia)
«Boken er skrevet i fragmenter, med avsnitt som hopper mellom fortellinger og tidsepoker, med en følelse av drømmende indre liv» ró n á n hession, the irish times (irland)
barnet mitt
HANNE ØRSTAVIK
barnet mitt
Roman
forlaget oktober 2025
da jeg kom hjem fra havet for ett år siden, da jeg kom hjem og var syk og det var over med gutten, det var da jeg forsto, det var da jeg så, for første gang, datteren min. Jeg var så redd for å se, det gjorde så vondt. Da bildene kom om natta, holdt jeg meg fast i madrassen for ikke å kaste meg ut av vinduet. Hvem var jeg til å leve, når jeg hadde gjort barnet mitt så vondt.
Samtidig visste jeg, i de timene, at også det ville være å tenke på meg selv, dø, for å unngå min egen smerte, det ville være å gjøre henne vondt, enda en gang. Så jeg måtte bare finne en måte. Det må finnes en måte. Å leve med det på.
De første nettene etter havet, sender henne meldinger, sier unnskyld, sier at jeg bare vil løpe tilbake i tiden og holde henne inntil meg, gjøre det annerledes, om igjen. Hun svarer ikke. Jeg skjønner at det er ikke opp til henne, dette. Det er i meg.
Hvorfor var det først da, at jeg kunne se? Eller det var liksom ikke at jeg kunne, det var mer at jeg ikke kunne la være mer.
Med gutten hadde jeg liksom gått helt til slutten. Helt ut. Jeg hadde virkelig forsøkt. Jeg tror jeg bare forsto, at det var ikke utenfra det kunne komme, det gode, kjærligheten.
Det var ikke en annen som kunne gi meg det. Jeg kunne ikke vente på å forelske meg i enda en annen, og så bli reddet, hentet. Etter havet: Bare sluttet å tro på det, sluttet å håpe, den lille jenta ved vinduet som venter på at de andre skal komme hjem. At da, kanskje. Kanskje det blir fint. Hvis. Bare. Nei. De kommer ikke. Jenta mi. Hvordan skal du leve med det.
da datteren min var ni måneder, flyttet vi ut på øya utenfor byen, det er ikke en øy, men en halvøy, men det kjentes som en øy, det var båt inn til byen, vi kjøpte et bitte lite rekkehus ved en lekeplass. Det var det første huset noen av oss hadde eid. Vi skrev, faren hennes skrev, og jeg, vi delte dagen mellom oss, én skrev før lunsj og den andre etter, og den som ikke skrev, var sammen med barnet. Det var en liten stue med kjøkkenkrok og utsyn mot lekeplassen og furuene, bad, og så soverom i den andre enden, det ene soverommet der vi sov alle tre. Det var en bod der også, som de forrige eierne hadde isolert, et smalt rom med lavt skråtak og et lite bodvindu rett fram. Det var inngang dit fra entreen så det var litt atskilt fra resten, det var der inne vi satt når vi skrev. Huset var på begynnelsen av rekken med skråtak opp til neste enhet som hadde to etasjer, husene var bygd inn i landskapet med trapper, over knauser, og innvendig var det furu overalt. Det var mange små vinduer, som i barnehagebygg fra den tiden, tre ruter under hverandre og så to ruter og så en og så tre igjen, et av trerutene som gikk helt ned til gulvet vendte mot gangveien nedenfor og det plaget meg at folk kunne se opp derfra og
inn. Så jeg spikret en ramme av smale lister som akkurat passet i den nederste ruta der innsynet var, og stiftet på et tøy i svart og hvitt, et geometrisk mønster, og så satte jeg rammen inn i ruta med den fine siden med stoffets framside inn mot stua vår, det var jo stua, men da ble det jo sånn at når en gikk forbi der ute, så var det ikke fint likevel, det vinduet, sett utenfra.
Jeg hadde en drøm som gjentok seg da vi bodde der. I drømmen var det et hus som jeg måtte gå inn i, og inni det huset var det mørkt, opplyst bare i glimt, og der inne var det tett av barn, små barn, og de ble mishandlet, de gråt, de var liksom alene hver for seg, men tett sammen der inne. En sånn følelse av redsel, av fare, og samtidig en følelse av noe endeløst, en varighet, at tiden der inne var den samme, alltid. Jeg så ikke hva som ble gjort med dem, bare at de var og var der inne. Samme hele tiden, uten stopp. Fra utsiden så huset helt vanlig ut. Inni var det helt forferdelig.
her, sier barbara og rekker meg en rød snor med nøklene. Vi står utenfor baren nede ved stranda, jeg har bilen gående, den blinker inn mot kanten på den andre siden av veien. Det er mørkt og varmt, hun svetter nedover pannen, stryker hånda med vaskehansken over øyebrynet. Vi har stengt, sier hun til noen som går forbi bak meg, de kikket vel mot inngangen, lysene står på der inne fortsatt, men bare i taket. Vi smiler fort til hverandre, så går jeg tilbake over veien, setter meg inn, legger snoren med nøklene på setet. Jeg blir sittende og vente på en åpning mellom bilene som glir forbi. Så er baren slukket, jeg ser Barbara gå av gårde i motsatt retning, da ser jeg at datteren er med, hun må jo ha vært der da jeg fikk nøklene også, jeg så henne ikke. Barbara tenner en røyk og rister på håret, løfter det opp fra nakken med armen som for å slippe til luft, den hvite t- skjorta lyser, jeg ser datteren i glimt mellom bilene, som går hun i sikksakk, kanskje følger hun et mønster i flisene i fortauet, inn til moren og så ut til kanten igjen.
Jeg kjører opp den smale og svingete veien, oppover og oppover, det er bratt, som en sånn vindeltopp som en ser
i eventyrbøkene, leilighetskomplekset ligger nesten øverst. Det står tett med biler langs kantene, ikke en luke noe sted. Så kommer jeg på at det er jo garasje, bilen til gutten var for lang så vi parkerte aldri der, men denne er jo liten, jeg stanser under huset der garasjene er, det ser ut som det er nøkkel til garasjen også på den røde snora, men så fortsetter jeg videre likevel, et par svinger lenger opp og der, inntil et hus er det plutselig en ledig plass, nesten magisk.
Etterpå står jeg oppe på balkongen og ser utover. Det er ingen som går forbi. Det er fortsatt august og det er rart at det ikke er mer folk, mer lyder, det er som jeg kan høre havet her oppe men det vet jeg at jeg ikke kan, likevel er det som jeg hører havet, bølgene som skyver seg innover stranda, at det er det jeg hører og ikke lydene fra bilene der nede, jeg kan se bilene og veien, den følger strandpromenaden, minner om et tivoli, en buktende linje i mørket med glidende lys i mange farger.
Barbara. Hun er visst datteren til en kusine av faren hans, noe sånt, vi var innom henne nede på baren året før, hvordan gutten liksom henvendte seg til henne med en sånn selvfølgelighet, som kjente han henne mye bedre enn meg. Kaffe stående ved disken, en bitter til ham, hånda hennes som heller i det smale lille glasset og at hun ser på ham da det er fullt, det kjappe blikket og at jeg ikke vet hva det betyr, de to, hun er bare noen få år eldre enn ham, og så står vi der med kaffen mens hun skjærer opp sitron i tynne skiver som hun legger over i en liten boks. Fullt av kunder, ja, travelt, sånt prat, det digre håret med masse små krøller
og stor nese, iblant ser hun opp på oss. Da vi var på vei ut, så hun på meg på en annen måte og det var så uventet, hun virket så tøff mens vi sto der, litt hard rundt munnen og de sterke musklene i underarmene, rusten stemme, men da jeg gikk ut, smilte hun til meg og det virket overraskende snilt, det smilet, åpent, og jeg smilte tilbake, gutten gikk ut foran meg så han så det ikke. Hun hadde nøkler til leiligheten i tilfelle noe skulle skje, hvis de trengte at noe ble gjort i stand før de kom, kanskje jeg skal leie den litt ut, hadde gutten sagt. Jeg visste ikke om det virkelig var noe i det smilet. Men det var derfor jeg lette opp nummeret til baren og ringte henne.
Jeg går inn og setter meg på kjøkkenet. Det er på baksiden der fjellet går videre oppover, og også denne blokka er bygd inn i terrenget sånn at det er utgang herfra til en platting, det er bare denne etasjen som har uteplass bak, over er det balkonger på begge sider. Det står utemøbler der, stablet lengst bort, det går en bratt murt trapp opp til et par nyplantede trær og en port ut til en gruslagt gangvei som følger gjerdet bortover. Det er stille. Blir bare sittende, ene armen på bordet. Vet ikke hva jeg kjenner, er liksom lett, tom. Hva gjør jeg her. Jeg vet ikke. Vet bare at da jeg kom hjem fra havet for et år siden, visste jeg at det var her romanen skulle skje. Det var ikke leiligheten jeg så da, men stranda. Stranda i mørke og at det var en sirkel der, i sanden. Det var det jeg så, og jeg visste at der var romanen. Iblant var det en sirkel av ild, der i sanden. I korte glimt kunne jeg se en kropp der, guttens, har jeg tenkt, blod, kanskje var han død. Glimt som ble borte før jeg så ordentlig.
Og så en løshund. Eller var det en rev. Eller kanskje en ulv, som liksom beveger seg i utkanten. Den har med sirkelen å gjøre. Borte ved kanten av stranda er dyret, der det er noen busker, liksom helt i ytterkanten av dit lyset rekker, som er det et bål på stranda og at dyret er helt på slutten, helt på kanten av lyset, før jeg ikke ser den mer, at den er blitt borte der inne i mørket et sted.
her på kjøkkenet i fjor siste dagen, vi skulle hjem og gutten sto ved oppvasken og skylte koppene, de små espressokoppene med Mikke Mus i forskjellige farger som henger over benken på små kroker, sto der og vasket opp barbeint i en lang shorts, bar overkropp. Jeg hadde våknet før ham og mens jeg gjorde øvelsene på yogamatta i rommet inntil, våknet han, jeg hører God morgen mens jeg gjør de siste repetisjonene og det er ikke å gi god morgen, det er Dette bør være en god morgen, og når jeg skriver dette blir jeg svakt kvalm, det å høre stemmen hans fra bak veggen og ikke vite hva som vil komme til syne, kommer han rundt hjørnet og er helt vill. Så står han der ved oppvasken og spør hvordan jeg har det, Hva er det, spør han, og jeg, inni meg: hva er vitsen med å være sammen med noen hvis det ikke er mulig å si det som det er, i hvert fall forsøke, så jeg gjør det, jeg vet det er å ta en sjanse men jeg gjør det likevel, jeg sier Jeg savner ømheten som var mellom oss oppe på fjellet, han vet hva jeg mener, en tur vi gjorde et par måneder før. Var det ømhet da? spør jeg meg nå. Det var i hvert fall mer snilt enn dette, det var det i alle fall. Og så er det sagt, og så blir han rasende. Det tar ikke et sekund. Som er
han allerede rasende men har presset det inn og nå, endelig, er noe åpnet og det kan tyte fritt ut, han kaster kluten i gulvet og sier Aldri er det nok. At nå holder det, og så videre, jeg vet ikke hva han sier mer, det er som om lyden slås av og det jeg husker er som fra et helt stille sted, jeg ser munnen som ordene kommer ut av men jeg hører dem ikke, ser meg selv gå ut på soverommet og jeg lurer på hva jeg kjente da, hva kjente jeg egentlig, jeg vet ikke, men jeg husker det som at der ute ved senga, brått, bare steiler jeg, nå er det nok for meg også, og jeg også ble så sint, endelig hadde jeg en grunn til å være sint som jeg syntes holdt, og det var at jeg måtte få kunne si noe helt forsiktig om hva jeg syntes og hvordan ting var for meg, og jeg husker det som skjedde etterpå i vill fart, som på en film hvor bildene er klippet i hverandre uten forflytning det bare blitser på, jeg ser at jeg for tilbake ut på kjøkkenet og klasket til ham på rumpa. Det var ikke noe hardt klask, men det var ikke noe kjærtegn heller. Det var som å slå. Det var å slå. På en måte ler han da, av det klasket. Det går veldig sakte, at han vrir hodet mot meg og smiler. Det er ikke noe snilt smil, det er ikke til meg, det er til et sted inni ham, som smiler han til seg selv. Jeg drar, sier jeg, men da, da brøler han og så er vi på det ekstra soverommet der bagasjen vår står, alle klærne og han kaster alt i taket med begge armene på en gang og til slutt den store bagen min i veggen. Det går så fort. Stumt. Han brøler hele tiden. Klærne som henger og daler oppe i lufta. Det som skjer, er ikke det farlige. Det farlige er inni det som skjer. Det som skjer, er bare et bilde. For inni at han kaster, kaster han meg. Inni bevegelsene hans, er det skade, knuse, drepe. Skallen inn i veggen,
knyttneven mot tinningen. Blod. Og så er det klærne mine i stedet. Men egentlig, og det vet vi begge to, vi er framme der nå, at egentlig, egentlig, er det meg.
hanne ørstavik (f.1969) er en de de aller fremste forfatterne i norsk litteratur. Hun har mottatt en rekke litterære priser, og skriver romaner som fortsetter å berøre og utfordre lesere og kritikere. Ørstavik ble tildelt Gyldendalprisen i 2024. I begrunnelsen sin fremhevet juryen romanen bli hos meg fra 2023 og sa bl.a.: «Vi var alle tydelig grepet av de akutte spørsmålene teksten stilte. De eksistensielle spørsmålene, som ingen som lever her og nå, kan unndra seg.» Ørstaviks romaner er oversatt til mer enn 30 språk.
forfatterportrett : Linda Bournane Engelberth
omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design omslagsillustrasjon: Ellen Lindeberg
bilder: getty images
Da jeg kom hjem fra havet for ett år siden, da jeg kom hjem og var syk og det var over med gutten, det var da jeg forsto, det var da jeg så, for første gang, datteren min. Jeg var så redd for å se, det gjorde så vondt. Da bildene kom om natta, holdt jeg meg fast i madrassen for ikke å kaste meg ut av vinduet. Hvem var jeg til å leve, når jeg hadde gjort barnet mitt så vondt.
barnet mitt har sirkelen som form, sirkelen av et år: en kvinnelig forfatter vender tilbake til stedet ved havet der hun var med kjæresten året før, kjæresten som var mye yngre og skremmende; sirkelen av en uke, som er tiden hun blir der og skriver denne romanen; sirkelen av et liv, hvor barnets utsatthet for de voksnes skade gjentar seg, helt til noen endelig når fram til det og kan holde det inntil seg. barnet mitt er en roman om sirkelen i sanden, om reisen innover i alle sirklene inni oss som må til for å nå fram dit.