Gunstein Bakke - Austalgi

Forfatterportrett: Christian L. Elgvin Omslag: Johanne Hjorthol Forsidebilde: Gunstein Bakke

FORL AGE T OK TOBER

Austalgi er en roman om nye og utdøende livsformer i et fylke som ikke gjorde så mye ut av seg mens det fantes, men som her får sin svanesang i en sanselig og overraskende språkdrakt.

AUSTALGI

gunstein bakke (f. 1968) debuterte i 2000 med romanen Kontoret. For sin tredje roman, Maud og Aud. Ein roman om trafikk (2011), vant han eus litteraturpris og Melsomprisen, og han ble nominert til Brageprisen samt kortlistet til P2-lytternes romanpris.

Den neste romanen hans, Havende (2016), ble også kortlistet til P2-lytternes romanpris, og nominert til Kritikerprisen. Bakke har dessuten gitt ut tre diktsamlinger og er gjendikter og oversetter.

Det er sensommeren 2019, noen måneder før Aust-Agder fylke med et pennestrøk opphører å eksistere. I utkanten av Arendal skal den tidligere birøkteren og bonden Mikkel Ro i en hel uke dele hus med sitt barnebarn Melissa mens moren hennes er på kurs i skjønnhetspleie. Samtidig er en ny jente i ferd med å innta nabohuset.

Mikkel har spredt sine gener etter beste evne og har seks og et halvt barn. Det halve barnet er Rancine, som hele sitt liv har fått erfare at språk ikke bare er makt, men også vold, og som klorer seg fast i en stilling som pleieassistent ved et sykehjem i de indre bygdene.

GUNS TEIN BAKKE

Verden var full av ansikter, ikke minst fordi en del av dem hun så omkring seg, ikke utelukkende var seg selv, men gikk og bar på andre ansikter, latente eller i full blomst, enten det gjaldt gamle foreldre som lå eller hadde ligget på sykehjemmet, barnet de selv en gang hadde vært, eller i noen ungdommers tilfelle, foreldre på hennes egen alder, folk hun hadde kjent siden skoletiden. De var overalt, mange av dem, en sverm eller en sky, for de gikk igjen i hverandre, lot seg aldri viske ut.

GUNS TEIN BAKKE

Om Havende (2016): «Havende treffer noe grunnleggende i meg, noe jeg ikke blir ferdig med så lett ... FOR EN BOK» Kjetil Røed, Aftenposten «Uten et eneste vagt ord, eller en eneste pseudopoetisk tåketanke, jobber Bakkes tekst seg mot innsikt. Og leseren priser seg lykkelig for å kunne bli med på veien … dette er en formidabel roman!»

Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «Forbindelseslinjene mellom de ulike tekstbitene, den løpende undersøkelsen i et språk som spinner stadig nye referanser, gjør meg svimmel. Og sterkt sanselig berørt. Havende er en stor litterær prestasjon» Anne Cathrine Straume, NRK

AUSTALGI

«Bakkes detaljorienterte ømhet gjør anmelderen så begeistret at hun blir svett i hodet …

Ambisjonsnivået og den dystre tematikken til tross er det noe muntert-nihilistisk i tonen.

Et smil i syntaksen» Ida Lødemel Tvedt, Klassekampen «Du har skrivning, og du har skrivning. Alle som er opptatt av språkets muligheter, bør vende snuta mot Gunstein Bakke. Bakke har en helt egen evne til å løfte frem og sette ord på alt det menneskelige vi går og bærer på» Ellen Sofie Lauritzen, Morgenbladet Årets beste bøker 2016 Om Maud og Aud. Ein roman om trafikk (2011): «Hvorfor skrive litteratur, om ikke det er for å få verden til å framstå for oss på en ny måte?

Gunstein Bakkes skarpe og nifse og vakre roman om trafikken burde ha vunnet Brageprisen» Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet Årets beste bøker 2011

ROMAN · FORL AGE T OK TOBER

«En melankolsk, lakonisk og nådeløst opplysende svanesang for bilens tidsalder» Pieke Biermann Deutschlandfunk Kultur

FO R L AGE T O K T O BER 2 0 2 1

Bakke_o.indd 2

24.06.2021 17:17

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 2

28.06.2021 10:05

g u n st e i n ba k k e

austalg i

roman

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 3

.

forlaget oktober

.

2021

28.06.2021 10:05

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 4

28.06.2021 10:05

mens moren styrte og pakket og føk rundt i rom­ mene og ropte ut beskjeder på sin vei mellom dem, tenkte Melissa hardt på neandertalerne. At bare fordi de første levningene etter dem ble funnet i en dal som het Neandertal, var de nå kjent som neandertalere. Det virket så urettferdig. De som bodde der, hadde ikke hatt noe begrep om Neandertal. Hvis levningene av dem selv, av moren og hun selv og alle som bodde i akkurat denne delen av landet akkurat nå, ble funnet om ti tusen år, ville de bli kjent som … agderanere, ­agderaster? Homo agderensis? Nearendalere? Austister?

Nei. For det var jo nettopp det, at alt kom til å hete noe annet da, og de ville ikke ha noe som helst de skulle ha sagt. Agder. Hun tygget på ordet, hadde aldri tenkt på det før, og det var knudrete, sandkorn i iskremen, stein i skoen, ennå regjerte en slags sensommer og lydene av moren var både hektiske og velkjente, som en slags rutine huset satte i gang med av seg selv en gang eller to om året. Ikke rart om det trengte å skylle henne ut av og til, få luftet seg litt for all den hårsprayen og alt det maset. Hun drev stadig og ropte ting hun allerede hadde skrevet ned på et ark som fantes både på stua, på 5

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 5

28.06.2021 10:05

kjøkkenet og på Melissas soverom, en god del av det handlet om Mikkel, sånn som at hun måtte sjekke at han spiste og fikk i seg maten, et krav så urimelig at hun ikke engang gadd å protestere. Det knirket i kofferthjul og skranglet i garderobedører, og Melissa visste nøyak­ tig hvor moren var i huset og i den indre drillen sin, at om cirka ti sekunder kom hun til å stikke hodet inn av døra for å forsikre seg om at hun hørte etter og var klar til å dra på skolen om mindre enn et kvarter.

Ni, åtte.

Hun gikk med rolige skritt ut på gangen, hørte moren komme ut av stua nede i første etasje. Med et raskt grep åpnet hun kisten som stod der, hev seg inn oppå alle dukene og stoffene og fikk akkurat senket lokket før hodet til moren nådde over det øverste trinnet i trappa.

Melissa.

Melissa?

Hun våget å gløtte så vidt på lokket. Moren stod med hoftefest i døråpningen til rommet hennes og pus­ tet hardt gjennom nesen, så gikk hun med raske steg ned trappa igjen. Alt det snakket til ingen nytte, tenkte Melissa og klarte så vidt å ikke skrike av fryd, så måtte hun likevel døyve et hikst og boret hodet ned i duken under seg. Det ble varmt rundt munnen og det priklet i nesen og hun nøs, presset også nyset ned i alt dette gamle og tunge og klamme, måtte gispe etter luft og fikk et hosteanfall. Tårene spratt og ble sikkert til kråke­ boller av alt støvet. Antagelig var det her de kom til å finne henne, homo whatever, avdeling Aust.

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 6

28.06.2021 10:05

melissa er hjemme om to timer, sa Amanda og strøk det bølgende håret tilbake, pustet dypt og optimistisk inn før hun nok en gang fortalte med sin milde, men mørke røst at datteren skulle være i seng før halv elleve.

Hun måtte jo vite at Mikkel for sin del pleide å legge seg før det, likevel spurte han om hun hadde sagt det samme om ham til Melissa. En drosje kom glidende bortover veien, og Amanda tok et skritt mot ham, vir­ ket nesten som om hun vurderte en klem, i så fall ombe­ stemte hun seg fort. Gå nå og vask deg, sa hun, ganske vennlig, syntes han i grunnen, og rådet lot seg jo opp­ fatte like profesjonelt som personlig. Og så glemmer du ikke å pusse tennene før du skal til tannlegen i morgen.

Det var unektelig noe spesielt ved det å skulle bo i et skikkelig hus igjen. Riktignok bare for noen dager, i en ganske så ordinær enebolig, men alt snevret seg inn her i livet, og slike små gjesteopptredener i det som før hadde vært en selvfølge, var ikke noe Mikkel syntes han kunne tillate seg å kimse av. Og selv om han naturligvis kjente dette huset godt, hadde sågar selv vært med og byg­ get det, følte også han en viss opphisselse, som k­ anskje 7

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 7

28.06.2021 10:05

l­ignet datterens, ved tanken på den ­atmosfæren han nå skulle bevege seg rundt i og snuse på. Han hadde alltid likt å komme inn i andres hus og kjenne dem i krop­ pen, på en eller annen måte ta dem i besittelse; sansene ble liksom skjerpet av det, og iblant hadde han plan­ tet små ting, ofte patronhylser, i disse andre hjemmene, gravd dem ned i blomsterpotter eller stukket dem inn bak møbler, i hyller, en gang til og med i en forgylt salt­ bøsse som stod i en reol og pranget stakkarslig med sin ubrukthet. Det skulle være noe av ham der, det skulle være noe av ham overalt. Ingen skulle komme utenom ham.

Men nå var det ikke lenger stort av ham verken her eller der, og heller ikke noe innpass å få hos andre. Bare de mer eller mindre egne gjenstod, i hvert fall de han tålte, og som tålte ham; han så for seg to sirkler som først var én, før de begynte å gli fra hverandre helt til de bare delte en liten skalk, nesten så han hørte opti­ keren spørre hvilken del som var klarest. Jo, livet ble litt butt, litt stutt, etter hvert, og han hadde ikke tenkt å klage over det. Han tok det han fikk, slik han alltid hadde gjort.

Strengt tatt var det salongen til Amanda han kjente best i dette huset, ettersom det var hennes private form for eldreomsorg å la sin gamle far få sitte der i en krok og høre på jabbingen mellom henne og kundene; ofte nok hadde han våknet av at hun tok ham i skulderen, prøvde å rette ham opp og tørket ham rundt munnen med en våtserviett, mildt bebreidende for at snorkingen hans til og med overdøvet hårføneren. Visst kom han til 8

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 8

28.06.2021 10:05

å savne både henne og alle de bablende damene denne uka, til gjengjeld skulle han få breie seg ut i hele huset og attpåtil sove i sengen hennes; et øyeblikk følte han seg som den fjortenåringen Melissa var på heltid, selv tok han gladelig til takke med slike glimt. Melissa så ikke altfor lyst på dette samlivet, hadde han forstått, og i det han betraktet som et lyst innfall, hadde han bestilt en annonse per dag av henne, for at hun skulle holde ut med ham, se lyset i enden av tunnelen, eller kanskje sna­ rere omvendt. Han håpet hun ville ta oppgaven på alvor.

Han skulle vaske seg, hadde Amanda sagt, det husket han godt, og ikke før hadde hun satt seg inn i drosjen, vinket til ham og smelt igjen døra, så var han gått inn på badet, nesten som om han syntes han burde gjøre som hun sa; såpen i hendene var størknet til en klebrig hinne som han nå skylte bort med varmt vann mens han nøy­ aktig slik han hadde forutsett, skåldet seg litt.

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 9

28.06.2021 10:05

rancine sugde på knoken, ikke for å lindre smerten, men for å smake den. Og det smakte blod, selv om det ikke var noe blod der, smaken kom kanskje fra mun­ nen selv.

Hvorfor levde hun akkurat dette livet, i akkurat denne bygda. Hvorfor ble hun værende. Ville ikke et annet sted ha gitt et annet liv, alt vokser ikke likt overalt? Burde hun ha tenkt slik? Kunne hun ennå gjøre det?

Nei. Nei. Og nei. Hun sugde seg fast i knoken for hvert nei, tenkte på hydraulisk vakuum, den skarpe skyggen av et nettinggjerde.

Det fantes ikke noe annet liv. Ikke for henne. Hadde aldri, ville aldri.

Eller, nå overdrev hun. Hun kunne reist, og hvem vet, «blomstret». Det interesserte henne bare ikke. For det ville vært feil – hun visste ikke hvorfor, men hun tenkte ordet juks.

Her hadde hun fått, her skulle hun gi tilbake.

Døra til kjellertrappa var solid nok, men panelet midt på begynte å vise spor etter henne, kunne kanskje komme til å flise seg etter hvert. De såre knokene lignet et 10

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 10

28.06.2021 10:05

ut­­snitt av ryggraden. Hun husket et ordtak eller hva det nå var, om å velge den ulykken en kjente, fremfor den lykken en ikke kjente. Som om lykke og ulykke hadde noe med noe som helst å gjøre.

Det handlet om hva som var hennes. Samme hva det ellers måtte være.

Moren var sunket ned i Vest, Malvær var steget opp derfra. Han var det mest ubegripelige som hadde skjedd henne, hadde gitt henne en ubehagelig tykk ring som hun heldigvis ikke fikk gå med på jobben, og som der­ for lå i nattbordsskuffen og ble fettete av voksen fra de gule øreproppene. Hver gang de kjørte til Kristiansand, kommenterte han riksveien idet de passerte fylkesgren­ sen, du så at den ble litt bredere nå? De kunne nok fjerne denne grensen, slik de hadde vedtatt å gjøre, i ham kom den aldri til å bli borte. Å krysse den utgjorde en ørliten, men urokkelig høytid, nærmest en farts­ hump.

Selv var hun ren Aust. Alle kilometerne, alle distan­ sene som hadde betydd noe for henne, befant seg her.

Temmelig mange meter, en del kilometer, ikke så mange mil. Men digre svermer av milli- og centi- og desimeter.

De minste linjene på kartet, det var der det myldret, der det ble levd. Så en bare litt smått på det, her i de indre bygder, så ble det en tilværelse av det hele.

Og et slikt liv kunne en sikkert mene masse om, men hun hadde ikke under noen omstendigheter tenkt å spare dem for det.

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 11

28.06.2021 10:05

det måtte være adrenalinet, mente Barbara Warinka, som det fantes litt av i bedøvelsen, og så produserer du det jo selv i tillegg, sa hun. Men Mikkel Ro hadde aldri besvimt før, i sitt lange liv, og knapt nok blitt fiket til.

Fått seg en på haken en gang eller to, eller ti, men på kinnet, det var sjeldnere. Du ble litt blek om nebbet, sa Warinka, jeg så det nok, sa hun, at fargen rant av deg. Det var ikke helt behagelig å bli inspisert på denne måten, nærgående, som den gangen han og, og, hva var det hun het, hadde hatt seg i en park i, hva var det, samme hvor, det vesentlige var det som hadde skjedd etterpå, viften av menn som hadde dukket frem fra bus­ kene lik hundeprester, det var sånn han husket dem, et taust kor av ensomme, forrykte, med blikk han fort­ satt, lenge etter at navnet og ansiktet hennes og hele foranledningen hadde forsvunnet, ikke var i stand til å glemme, sammen med de nervøse rykningene deres. En hunger hadde ligget på vent i den velstelte parken denne varme, månelyse kvelden, for å blotte seg lik en tann­ gard, i halvsirkel. Og Melissa kunne bare se til å dempe den musikken, den åndsforlatte støyen. Hvor hadde hun dette søppelet fra, hvor hadde hun plukket det opp, 12

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 12

28.06.2021 10:05

og hvorfor hadde hun ikke kastet det fra seg? Han ville til å reise seg og dunke i taket, men ikke hadde han noe å dunke med, og dessuten var han hos tannlegen og slett ikke i frisørsalongen. Det var tannlegenes store lykke at ingen var kommet på å definere dem som urene til tross for at de hadde sitt daglige virke på innsiden av folk. I stedet lønnet man dem med kostelige gaver fordi de var villige til å holde på der inne, og godtok ord som krone og bro, som hørtes like utpugende ut som de var.

Nå var likevel ikke disse hendene i munnen på en noe å klage over, målt for eksempel mot hemoroidene, at ikke så mye som en skarve stikkpille skulle la seg oppdrive før en lege hadde fomlet etter små aspirerende svulster i tarmdypet. Han hadde alltid hatt klart for seg hvor gunstig det var med kvinnelige leger og tannleger, at de hendene som følte seg frem i ens indre og mørk­ lagte partier, burde være små og nette. Skrekken var om disse hendene en dag skulle møtes. Et sted inne i ham.

I hjertet, i halsen, i en hittil ukjent kjertel. Der kom de til å finne hverandre, og kryste. Med mindre han alle­ rede var død, naturligvis, noe dette blikket til Warinka kunne tyde på, og stemmen hennes, skarp, som om det var noe han forsømte eller sluntret unna fra, gapte han kanskje ikke nok? Bare fordi jeg er enkemann, det sa han alltid før han åpnet munnen for Warinka. Faren hadde ofte grepet maten uten å vente på tur, gjerne rett for nesen på en: Armen hadde skutt over bordet på det trange kjøkkenet på Ro og funnet det den ville ha.

Og denne bevegelsen, denne impulsen, hadde han selv arvet. Antagelig var det slik ætten hadde overlevd, ved 13

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 13

28.06.2021 10:05

å grafse til seg, og sånne ting var det som bandt dem sammen. En og annen lot seg dytte av stolen og ble liggende og tørke ut under bordet, så blant dem som holdt stand mot fedre og brødre, ble det viktigste av alt å holde på setet sitt. Dermed hadde de også utviklet denne tendensen til å sige ned i stoler, på en måte som gikk igjen i slektsledd etter slektsledd. Å gå under, men bare tilsynelatende, egentlig tvert om, i stolene. Nakken skulle ned dit baken var ment å være, knærne lå som en revesaks ute i rommet, i denne nisittingen, ­tvisittingen, avlet frem i generasjon etter generasjon, til det bare ble et slitt trekk igjen, et surt grynt der nede i buksebaken et sted. I tannlegestolen fløt man nærmest, som i en romkapsel, den var et sted der luksus og tortur gikk opp i en høyere enhet.

Foruten denne kjeden av grådige og tverre egenskaper som overlevde og forente generasjonene i ­Ro-slekten, bestod enhver familie i et mål av fremmedhet som måtte innordnes et minimum av samhold. Warinka ville ha ham til å gape mer, han hadde ikke tatt feil, det var i og for seg en gjenganger dem imellom. Han kunne fortalt henne et og annet om avkommet sitt, hvor lite de visste om hvor mye de lignet og hvor mye de visste om hvor ulike de var. Det med faren og armen hans hadde han litt dårlig samvittighet for, ettersom det å huske en små­ lighet var å forstørre den, men minnet var en egenrådig størrelse, hvorfor drev han og tenkte på dette nå? Hadde det vært mulig, skulle han gjerne sluppet noen hen­ der inn i skolten for å knipe bort de mest enerverende, cyste­aktige forekomstene. Kreft på minnet, det var noe 14

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 14

28.06.2021 10:05

en kunne forestille seg: et minne som vokste ukontrol­ lert, tok over og spredte seg helt til en ikke engang klarte å skjønne hva det fra først av hadde handlet om. Men denne besvimelsen, den var i grunnen en opplevelse, selv om han ikke husket noe av den, eller nettopp der­ for, for det en ikke husket, hadde noe tiltalende ved seg, noe rent og liksom uutforsket. Og hvor mange gan­ ger hadde han vel opplevd noe for første gang de siste årene? Å dø, det kom virkelig til å være en nyhet. Dess­ uten fremstod døden med stadig større anstendighet, som et bedre og bedre tilbud, noe sikkert og mesteraktig i en tid som ellers tilhørte amatører og polakker. Ikke et emne han tok opp med Warinka, selvsagt. En holdt seg inne med dem som var inne i en. Nå skulle han heller se for seg denne kvinnen han ikke husket, det var natt, da var hun kanskje naken, til gjengjeld kunne han knapt skjelne henne, i stedet så han nok en gang og desto tyde­ ligere raden av menn som stod der, hundeprestene. De kunne hatt halsbånd på seg, utpinte og maktesløse og villige til å ofre alt. Tynn, konvulserende lyst. Warinka, vil du ha meg, hadde han sagt, jeg er jo gift, Mikkel, ja visst, sånn var det, hva så? Én ny ting hadde han jo fått erfare på sine eldre dager, selv dét hendte det at han glemte, helt til han så seg i speilet igjen. Han likte ikke leger og egentlig heller ikke tannleger, folk som levde av feil og defekter, som konspirerte med sykdommene, dyrket cyster i kjeller­ grotter og administrerte narkomani. Men en mann måtte begynne i sitt eget mørke, der hvite frakker strøk og bakset omkring en.

15

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 15

28.06.2021 10:05

Mikkel ble var seg selv i stolen og merket at hjertet slo fortere enn vanlig. Warinka hadde klapset til ham, og det var underlig, for han hadde nettopp vært hjemme i salongen hos Amanda mens barnebarnet spilte høy musikk i etasjen over, og dette som nå skjedde, mente han for lengst å ha tatt inn over seg. Fargen forsvant fra kinnene dine, sa Barbara Warinka, ta dette glasset med vann. Var du litt nervøs i dag, kanskje. Spytt ut.

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 16

28.06.2021 10:05

gunstein bakke Austalgi © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Johanne Hjorthol Forsidefoto: Gunstein Bakke Satt med Adobe Garamond 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 isbn 978-82-495-2382-5 www.oktober.no

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 331

28.06.2021 10:05

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 332

28.06.2021 10:05

av gunstein bakke Kontoret. Roman, 2000 Den indre olding. Roman, 2005 Maud og Aud. Ein roman om trafikk. Roman, 2011 Murskueteknikkane. Dikt, 2012 Bok av tre. Kortprosa/foto, 2012 Havende. Roman, 2016 Håndbok. Dikt, 2018

Austalgi_Gunstein Bakke.indd 333

28.06.2021 10:05

Forfatterportrett: Christian L. Elgvin Omslag: Johanne Hjorthol Forsidebilde: Gunstein Bakke

FORL AGE T OK TOBER

Austalgi er en roman om nye og utdøende livsformer i et fylke som ikke gjorde så mye ut av seg mens det fantes, men som her får sin svanesang i en sanselig og overraskende språkdrakt.

AUSTALGI

gunstein bakke (f. 1968) debuterte i 2000 med romanen Kontoret. For sin tredje roman, Maud og Aud. Ein roman om trafikk (2011), vant han eus litteraturpris og Melsomprisen, og han ble nominert til Brageprisen samt kortlistet til P2-lytternes romanpris.

Den neste romanen hans, Havende (2016), ble også kortlistet til P2-lytternes romanpris, og nominert til Kritikerprisen. Bakke har dessuten gitt ut tre diktsamlinger og er gjendikter og oversetter.

Det er sensommeren 2019, noen måneder før Aust-Agder fylke med et pennestrøk opphører å eksistere. I utkanten av Arendal skal den tidligere birøkteren og bonden Mikkel Ro i en hel uke dele hus med sitt barnebarn Melissa mens moren hennes er på kurs i skjønnhetspleie. Samtidig er en ny jente i ferd med å innta nabohuset.

Mikkel har spredt sine gener etter beste evne og har seks og et halvt barn. Det halve barnet er Rancine, som hele sitt liv har fått erfare at språk ikke bare er makt, men også vold, og som klorer seg fast i en stilling som pleieassistent ved et sykehjem i de indre bygdene.

GUNS TEIN BAKKE

Verden var full av ansikter, ikke minst fordi en del av dem hun så omkring seg, ikke utelukkende var seg selv, men gikk og bar på andre ansikter, latente eller i full blomst, enten det gjaldt gamle foreldre som lå eller hadde ligget på sykehjemmet, barnet de selv en gang hadde vært, eller i noen ungdommers tilfelle, foreldre på hennes egen alder, folk hun hadde kjent siden skoletiden. De var overalt, mange av dem, en sverm eller en sky, for de gikk igjen i hverandre, lot seg aldri viske ut.

GUNS TEIN BAKKE

Om Havende (2016): «Havende treffer noe grunnleggende i meg, noe jeg ikke blir ferdig med så lett ... FOR EN BOK» Kjetil Røed, Aftenposten «Uten et eneste vagt ord, eller en eneste pseudopoetisk tåketanke, jobber Bakkes tekst seg mot innsikt. Og leseren priser seg lykkelig for å kunne bli med på veien … dette er en formidabel roman!»

Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «Forbindelseslinjene mellom de ulike tekstbitene, den løpende undersøkelsen i et språk som spinner stadig nye referanser, gjør meg svimmel. Og sterkt sanselig berørt. Havende er en stor litterær prestasjon» Anne Cathrine Straume, NRK

AUSTALGI

«Bakkes detaljorienterte ømhet gjør anmelderen så begeistret at hun blir svett i hodet …

Ambisjonsnivået og den dystre tematikken til tross er det noe muntert-nihilistisk i tonen.

Et smil i syntaksen» Ida Lødemel Tvedt, Klassekampen «Du har skrivning, og du har skrivning. Alle som er opptatt av språkets muligheter, bør vende snuta mot Gunstein Bakke. Bakke har en helt egen evne til å løfte frem og sette ord på alt det menneskelige vi går og bærer på» Ellen Sofie Lauritzen, Morgenbladet Årets beste bøker 2016 Om Maud og Aud. Ein roman om trafikk (2011): «Hvorfor skrive litteratur, om ikke det er for å få verden til å framstå for oss på en ny måte?

Gunstein Bakkes skarpe og nifse og vakre roman om trafikken burde ha vunnet Brageprisen» Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet Årets beste bøker 2011

ROMAN · FORL AGE T OK TOBER

«En melankolsk, lakonisk og nådeløst opplysende svanesang for bilens tidsalder» Pieke Biermann Deutschlandfunk Kultur

FO R L AGE T O K T O BER 2 0 2 1

Bakke_o.indd 2

24.06.2021 17:17