Tove Ditlevsen - Ansiktene

Ditlevsen. Ansiktene. omslag.qxp_Layout 1 20.04.2022 12:00 Side 1

KØ B E N H AV N , 1968. Lise Mundus, en kjent og prisbelønt barnebokforfatter, har isolert seg hjemme i lang tid.

Ektemannen bedrar henne med stor energi, og Lise Mundus er overbevist om at han kommer til å forlate henne. Hun opplever at hushjelpen har tatt kontrollen over ikke bare henne, men også over mannen og barna. Mest av alt frykter hun at hun aldri skal klare å skrive igjen.

Tove Ditlevsen debuterte i 1939 med diktsamlingen Pigesind. Første halvdel av Ditlevsens forfatterskap kretser særlig rundt barndom og ungdomsliv. Den selvbiografiske romanen Barndommens gade fra 1943 er et hovedverk fra denne perioden.

I senere bøker – blant annet Gift (1971) og Vilhelms værelse (1975) – skildrer Ditlevsen først og fremst kvinners utilfredsstillende stilling i så vel ekteskap som i samfunnet.

Vrangforestillingene kommer hyppigere og hyppigere.

Lise Mundus blir til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus.

Der hjemsøkes hun av kroppsløse ansikter og stemmer som strømmer gjennom radiatorer, hodeputer, vannrør og vegger. Hun får aldri hvile. Likevel, jo dypere hun synker ned i pillerus og paranoia, desto mer påtrengende blir spørsmålet: Kan galskap være en form for frihet?

Erindringsromanene Barndom, Ungdom, Gift (1967–75) er oversatt til over 30 språk og utgitt i Penguin-serien Modern Classics. I denne serien finnes også et utvalg av Ditlevsens noveller samt romanen Ansigterne (1968), som utkom for første gang på norsk i 1977.

Med uhyggelig klarsyn og besk humor analyserer Tove Ditlevsen sammenbruddet, sykdommen og sykehusoppholdet. Slik blir Ansiktene en ærlig og kompromissløs roman om smerte og lengsel, ensomhet og frihet – og om det skjøre skillet mellom den syke og den friske.

TO VE DI TL EVSEN Ansiktene

Tove Ditlevsen (f. 1917) var en av de mest markante litterære personlighetene i det 20. århundrets Danmark. Hun mottok flere høythengende priser, bl.a. De Gyldne Laurbær i 1956.

Etter et hardt liv med flere skilsmisser og psykiske problemer begikk Ditlevsen selvmord i 1976, 58 år gammel.

«Går fra null til hundre før du rekker å feste setebeltet» The New York Review of Bo oks

tove ditl evs e n Ansiktene Roman

«En smertelig, men aldri spekulativ beretning om et ofte opphausset tema – kunstnerens utfordringer med å jobbe uten skyldfølelse overfor familie eller verden for øvrig. Ditlevsens ironiske og forbilledlig lite selvmedlidende stemme er verd å merke seg» Kirkus «Det faktum at Ditlevsen selv har vært innlagt, forklarer mye av bokens rystende autentisitet.

Men det som gjør Ansiktene til mer enn en casestudy, er at Ditlevsen fra innsiden evner å utforske det forbausende i Lises opplevelser: Fra hennes synsvinkel kan galskapen være morsom, myk, trygg og langt mer klargjørende enn den ‹virkeligheten› den prøver å unnslippe» The New York Times

Nå foreligger Ansiktene i ny oversettelse.

Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd 9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 6 8 6

forlaget oktober

Omslagsfoto: Poul Petersen | Ritzau | NTB Omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

«Tiden er inne for denne boken nå, ikke bare fordi den passer inn i dagens åpne samtaler om psykisk helse, men også fordi Tove Ditlevsens memoarer, som ble utgitt på engelsk i 2019, skapte en økt appetitt på forfatterskapet … På tross av grusomhetene som skildres, skriver Ditlevsen med dyp medmenneskelighet og innsikt» The Guardian

forlaget oktober

Ditlevsen. Ansiktene. omslag.qxp_Layout 1 20.04.2022 12:00 Side 1

KØ B E N H AV N , 1968. Lise Mundus, en kjent og prisbelønt barnebokforfatter, har isolert seg hjemme i lang tid.

Ektemannen bedrar henne med stor energi, og Lise Mundus er overbevist om at han kommer til å forlate henne. Hun opplever at hushjelpen har tatt kontrollen over ikke bare henne, men også over mannen og barna. Mest av alt frykter hun at hun aldri skal klare å skrive igjen.

Tove Ditlevsen debuterte i 1939 med diktsamlingen Pigesind. Første halvdel av Ditlevsens forfatterskap kretser særlig rundt barndom og ungdomsliv. Den selvbiografiske romanen Barndommens gade fra 1943 er et hovedverk fra denne perioden.

I senere bøker – blant annet Gift (1971) og Vilhelms værelse (1975) – skildrer Ditlevsen først og fremst kvinners utilfredsstillende stilling i så vel ekteskap som i samfunnet.

Vrangforestillingene kommer hyppigere og hyppigere.

Lise Mundus blir til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus.

Der hjemsøkes hun av kroppsløse ansikter og stemmer som strømmer gjennom radiatorer, hodeputer, vannrør og vegger. Hun får aldri hvile. Likevel, jo dypere hun synker ned i pillerus og paranoia, desto mer påtrengende blir spørsmålet: Kan galskap være en form for frihet?

Erindringsromanene Barndom, Ungdom, Gift (1967–75) er oversatt til over 30 språk og utgitt i Penguin-serien Modern Classics. I denne serien finnes også et utvalg av Ditlevsens noveller samt romanen Ansigterne (1968), som utkom for første gang på norsk i 1977.

Med uhyggelig klarsyn og besk humor analyserer Tove Ditlevsen sammenbruddet, sykdommen og sykehusoppholdet. Slik blir Ansiktene en ærlig og kompromissløs roman om smerte og lengsel, ensomhet og frihet – og om det skjøre skillet mellom den syke og den friske.

TO VE DI TL EVSEN Ansiktene

Tove Ditlevsen (f. 1917) var en av de mest markante litterære personlighetene i det 20. århundrets Danmark. Hun mottok flere høythengende priser, bl.a. De Gyldne Laurbær i 1956.

Etter et hardt liv med flere skilsmisser og psykiske problemer begikk Ditlevsen selvmord i 1976, 58 år gammel.

«Går fra null til hundre før du rekker å feste setebeltet» The New York Review of Bo oks

tove ditl evs e n Ansiktene Roman

«En smertelig, men aldri spekulativ beretning om et ofte opphausset tema – kunstnerens utfordringer med å jobbe uten skyldfølelse overfor familie eller verden for øvrig. Ditlevsens ironiske og forbilledlig lite selvmedlidende stemme er verd å merke seg» Kirkus «Det faktum at Ditlevsen selv har vært innlagt, forklarer mye av bokens rystende autentisitet.

Men det som gjør Ansiktene til mer enn en casestudy, er at Ditlevsen fra innsiden evner å utforske det forbausende i Lises opplevelser: Fra hennes synsvinkel kan galskapen være morsom, myk, trygg og langt mer klargjørende enn den ‹virkeligheten› den prøver å unnslippe» The New York Times

Nå foreligger Ansiktene i ny oversettelse.

Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd 9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 6 8 6

forlaget oktober

Omslagsfoto: Poul Petersen | Ritzau | NTB Omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

«Tiden er inne for denne boken nå, ikke bare fordi den passer inn i dagens åpne samtaler om psykisk helse, men også fordi Tove Ditlevsens memoarer, som ble utgitt på engelsk i 2019, skapte en økt appetitt på forfatterskapet … På tross av grusomhetene som skildres, skriver Ditlevsen med dyp medmenneskelighet og innsikt» The Guardian

forlaget oktober

ansiktene

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 1

19.04.2022 23:33

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 2

19.04.2022 23:33

Tove Ditlevsen

ansiktene Roman

Oversatt av Hilde Lyng (mno)

forlaget oktober 2022

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 3

19.04.2022 23:33

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 4

19.04.2022 23:33

1 Om kvelden var det litt bedre. Man kunne glatte det forsiktig ut og betrakte det, i håp om en gang likevel å få overblikk over det, som over et uferdig, mangefarget gobeleng med mønster som kanskje en dag kunne anes.

Stemmene kom hjem til henne igjen, og med litt tålmo­ dighet kunne de skilles fra hverandre, som trådene i et sammenfiltret garnnøste. Man kunne tenke over ordene i fred og ro, uten frykt for at det skulle komme nye til før natten var omme. Den holdt riktignok bare så vidt dagene fra hverandre på denne tiden, og hvis man kom til å puste et hull i mørket, som på en islagt rute, slo morgenen inn i øynene mange timer før tiden.

Alle sov, bortsett fra Gert, som ennå ikke var k ­ ommet hjem, enda det snart var midnatt. De sov, og ansiktene deres var fraværende og fredelige, og de skulle ikke brukes igjen før i morgen. Kanskje hadde de til og med sparsommelig lagt dem fra seg oppå klærne, for de trengte hvile og var strengt tatt ikke nødvendige når man sov. Om dagen forandret de seg uavbrutt, som om hun så dem i speilet i opprørt vann. Øyne, nese, munn, den enkle trekanten, hvordan kunne den romme så uen­ delige variasjonsmuligheter? Lenge hadde hun ­unngått å gå ut på gaten fordi mengden av ansikter skremte henne. Hun torde ikke å pådra seg nye og var engstelig 5

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 5

19.04.2022 23:33

for gjensynet med gamle som absolutt ikke passet inn i hukommelsen, der de hadde lagt seg ved siden av de døde, som man var beskyttet mot på en helt annen måte. Når man traff mennesker man ikke hadde sett på årevis, var ansiktene deres forandret, fremmede, eldede, uten at noen hadde prøvd å forhindre det. Man hadde ikke passet på dem, de var glidd ut av ens beskyttende hender, som skulle ha holdt dem oppe, som druknende over havoverflaten. Fordi man var opptatt av andre ting, hadde man ikke tatt vare på dette ansiktet, og det var i siste øyeblikk blitt erstattet med et nytt, stjålet fra en død eller sovende, som så måtte klare seg som best han kunne. Det var enten for stort eller for lite, og det bar spor av et liv som ikke var den nye eierens. Men når man vente seg til det, trådte glimt fra det opprinne­ lige ansiktet frem, som når et gammelt tapet brister og avslører flekker av det overtapetserte underlaget, som er helt og godt bevart og fylt av minner om de tidligere beboerne i huset. Men noen skaffet seg, av utålmodighet eller trang til å følge moten, et nytt ansikt, lenge før det gamle var slitt ut, som når man kjøper moderne klær, enda de man går med, nesten ikke er brukt. Det var det mange unge jenter som gjorde, og de kunne også finne på å bytte enkelte trekk med en venninne hvis de skulle ut en kveld og gjerne ville pynte seg med øyne som var større og klarere enn sine egne, eller med en smalere nese. Det fikk riktignok huden til å stramme seg, men det føltes ikke verre enn å gå med sko som klemte fordi de var et nummer for små. Det var naturligvis tydeligst hos barn som vokste. De var umulige å holde fast med blikket, som vendte tilbake fra dem tomt som et speil når man har sett lenge inn i det. Barn bar ansiktet sitt 6

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 6

19.04.2022 23:33

som noe man skal vokse opp til, og som først ville passe til dem om mange år. Det satt nesten alltid litt for høyt, og de måtte stå på tærne og anstrenge seg veldig for å se inn i bildene på innsiden av øyelokkene. Noen, særlig jenter, hadde vært nødt til å leve morens barndom mens deres egen lå gjemt i en hemmelig skuff. Det var van­ skeligst for sånne jenter. Stemmen brøt ut av dem som puss fra et sår, og lyden av den skremte dem, som når de oppdaget at noen hadde lest i dagboka deres, enda den var innelåst blant skrot og gamle leker fra den gan­ gen de bar en fireårings utsatte ansikt. Det stirret opp på dem mellom snurrebassene og de forkrøplede duk­ kene med uskyldig, overrasket glassblikk. Søvnen deres var lett og luktet av angst. Hver kveld når de ryddet på rommet sitt, måtte de samle tankene sine sammen som fugler som skal lokkes inn i burene sine. Det hendte at en av dem ikke var deres egen, og da visste de ikke hvor de skulle gjøre av den. I farten, for de var all­ tid trette, stappet de den bak et skap eller inn mellom to bøker i bokhylla. Når de våknet, disse jentene, pas­ set ikke lenger tankene til ansiktet deres, som hadde løst seg opp i søvnen som en revnet karnevalsmaske av stiv papp gjennom­vætet av den varme ånden. De tok ­møysommelig på seg det nye ansiktet som en skjebne, og de ble svimle av å se ned på føttene sine, så stor var avstanden blitt i nattens løp.

Hun så ut i rommet gjennom øyekroken, uten å bevege hodet. Der sto det et toalettbord, et nattbord og to stoler. Det virket nakent som et gravsted uten stein eller kors. Det minnet om rommene hun hadde leid i ungdommen, der hun hadde skrevet de første bøkene sine, og bare her fant hun den skrøpelige tryggheten 7

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 7

19.04.2022 23:33

som består i mangel på forandring. Hun lå på ryggen på den oppredde divanen med hendene foldet under nakken. Det gjaldt å være helt stille og unngå plutselige bevegelser, så det som lå i de innebygde skapene, de for­ uroligende hulrommene, ikke veltet ut med hele barn­ dommens sammenpressede angst.

Hun strakte langsomt hånden ut etter ­sovetablettene.

Hun helte ut to og skylte dem ned med vannet. Hun hadde fått dem av Gitte, som ga dem alle det hun mente de trengte. Gitte krevde mer påpasselighet enn de andre.

Visse ord måtte stoppes for enhver pris, med et hvilket som helst middel, før de kom over leppene hennes. Det var en ulempe, tenkte Lise, at de var blitt dus. Hun og Gert hadde drukket sammen med henne en av de før­ ste kveldene, og da hun ikke var uten en viss dannelse etter å ha gått på folkehøyskole, hadde de følt at de ikke kunne behandle henne som en vanlig hushjelp med personlighet som ikke angikk familien.

Gitte var en følge av hennes plutselige berømmelse for to år siden, da hun hadde fått akademiets barne­ bokpris for en bok hun verken hadde regnet som bedre eller dårligere enn de andre bøkene sine. Bortsett fra en diktsamling som hadde gått nokså upåaktet hen, hadde hun aldri skrevet noe annet enn barnebøker. De hadde fått gode anmeldelser på damesidene, hadde solgt godt, og var blitt beroligende oversett av den verdenen som befattet seg med litteratur for voksne. Berømmelsen hadde brutalt revet til side sløret som alltid hadde skilt henne fra virkeligheten. Hun hadde holdt en takke­tale som Gert hadde skrevet for henne, og var blitt grepet av barndommens angst for å bli avslørt, for at man skulle oppdage at hun spilte komedie og utga seg for å være 8

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 8

19.04.2022 23:33

en annen enn den hun var. Denne angsten hadde egent­ lig ikke forlatt henne siden. Når hun ble intervjuet, var det Gert eller Asgers meninger hun ga uttrykk for, som om hun aldri hadde eid en selvstendig tanke. Da Asger forlot henne for ti år siden, hadde han etterlatt et depot av ord og tankesett i henne, som ­bagasje glemt på en jernbaneoppbevaring. Da hun hadde brukt det opp, øste hun av Gerts meninger, som skiftet med sinnsstem­ ningen hans. Bare når hun skrev, uttrykte hun seg selv, og noe annet talent hadde hun ikke. Gert hadde tatt berømmelsen som en personlig f­ ornærmelse. Han påsto at han ikke kunne gå til sengs med et stykke litteratur og bedro henne med stor energi mens han ­omhyggelig holdt henne underrettet om erobringene sine. Hun hadde følt det som om sinnet sank ned i en råk, for den gangen elsket hun ham fortsatt og var besatt av angst for å miste ham også. Nadja, bestevenninnen, som var barnepsykolog, hadde sendt henne til en psy­ kiater som hadde forklart henne at hun tiltrakk seg menn med komplisert følelses­liv, selvhevdende natu­ rer fulle av tvil på sine egne evner. Hun hadde vært en lærenem pasient og selv funnet visse likhetspunkter mellom Asger og Gert. Asger hadde først ganske sent i livet blitt grepet av karrierejaget som forutsetter fami­ liens absolutte og utrettelige medvirkning, og en kone som skrev noe nærmest latterlig, som barne­bøker, var plutselig en svakhet, en skavank hos ham selv, som fien­ dene hans i et gitt øyeblikk kunne slå ned på. Gerts utroskap, derimot, forklarte doktor Jørgensen henne, ville aldri føre til skilsmisse, for den fant hovedsakelig sted til ære for henne. Det var bare en trasshandling, som når en toåring slo i grøten sin. Gert var bundet til 9

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 9

19.04.2022 23:33

henne i kraft av sine egne nevrotiske forviklinger, og det var lite sannsynlig at han nok en gang kom til å miste identiteten sin i noe som bare liknet en forelskelse.

Sovetablettene begynte å virke, og fordi hun ikke var på vakt, rev et ansikt seg løs fra alle de andre og ga seg til å stirre på henne med den gamle, utilslørte ondska­ pen. Det var ansiktet til en dverg hun som barn hadde snudd seg etter, og som samtidig hadde dreid på hodet og sett etter henne. Til sine dagers ende skulle hun bære dette ansiktet med seg som en gammel synd ingen anger kunne sone.

Nøkkelen ble satt i entrédøren, og lyden nådde henne som gjennom mange lag lodne tepper. Det var Gert som kom hjem. Hun hørte at han gikk gjennom spisestuen, og tenkte at han kom til å gå ut på kjøkkenet etter en øl eller inn på pikeværelset til Gitte. Så gikk døren opp, og han sto på terskelen til rommet hennes.

– Sover du? spurte han usikkert.

– Nei. Hun løftet seg opp på albuene og så på skoene hans.

De kom nærmere og ble overveldende store som i et absurd drama der soppen vokser opp mellom gulvbord­ ene, og der det å fjerne den hver dag er det eneste i ­verden som betyr noe. Han kom nærmere, og det var for mye, tenkte hun panisk, å være gift med et helt men­ neske på én gang.

Hun vekket noen av de få ordene som var ­mellom dem nå, og de strakte seg stive og utilpasse over l­ eppene, som barn som blir revet ut av søvnen.

– Sett deg ned, sa hun. Er det noe i veien?

Han satte seg i stolen på den andre siden av nattbor­ det. Lyset fra lampen falt på hendene hans, som åpnet 10

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 10

19.04.2022 23:33

og lukket seg nervøst. Ansiktet var skjult av mørket, og hun fant det frem fra hukommelsen: pent og herjet, med små, regelmessige trekk.

– Ja, sa han. Grete har begått selvmord.

Hun følte blikket hans på ansiktet og vendte det inn mot veggen. Hjertet slo fort. Hva skal man føle og si når ens manns elskerinne har tatt livet av seg? Det fan­ tes ingen tidligere tilfeller å sammenlikne med. Hun hadde vent seg til å bruke de gamle, forslitte følelsene for ham, slik en blind orienterer seg ved hjelp av sta­ dig fjernere synsinntrykk fra tiden før han ble blind. Til disse følelsene hørte det bestemte ord og tonefall, og det var farlig, som å ferdes i et terreng fullt av miner, å bevege seg utenfor dette velkjente området.

– Det gjør meg vondt, sa hun med tåpelig høflighet, men var du ikke ferdig med henne? Jeg syntes du sa det.

Plutselig så de grønne gardinene ut som om de var sydd av kreppapir. Det måtte være sovetablettenes skyld. Hun merket at de sløvet årvåkenheten.

Han flyttet lampen for å få tak i sigarettene. Nå falt lyset på ansiktet hans, men hun måtte unngå å se på det.

– Jo, sa han trett. Men hun ble borte fra kontoret uten å ringe. Og de visste at jeg hadde nøkler til lei­ ligheten hennes, antakelig fra henne selv. Josefsen ba meg gå dit og se hva som var i veien. Og der lå hun på sengen med det tømte glasset i hånden. Jeg fikk sjokk.

Det kommer ikke til å gå utover stillingen min, men du skjønner vel at det er forbannet pinlig. De glodde på meg som om jeg hadde myrdet henne.

Hendene skalv da han tente en sigarett.

– Jeg visste fra begynnelsen at det var dumt å velge en av kontordamene. Og så på den alderen. Når ugifte 11

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 11

19.04.2022 23:33

kvinner når midten av trettiårene, er det risikabelt bare å vise dem en smule medlidenhet.

– Jeg er førti, sa hun atspredt. Hun angret med det samme. Det var en del av det utmattende spillet at hun aldri henledet oppmerksomheten på sin egen person.

Hun følte blikket hans som en brennende prosjektør.

– Det er noe annet, sa han irritert. Deg er det vanske­ lig å ta alvorlig som menneske lenger. Det er som når man ser din forhenværende mann i et ukeblad som en av landets ti best kledde menn. Det synes jo du også at er latterlig.

– Gert, sa hun, med den mildheten i stemmen man bruker for å dekke over mangelen på kjærlighet. Det er ikke sikkert at hun gjorde det på grunn av deg. Nadja sier at folk kan ha lav selvmordsterskel. En gang for­ talte hun meg om en ung jente som hadde tatt livet av seg fordi sykkelen hennes var blitt stjålet.

– Det vet jeg vel, sa han. Jeg har det ikke med å over­ vurdere min egen betydning. Men jeg tar jobben min alvorlig. Og sånt som dette forstyrrer den.

For første gang i løpet av samtalen så hun på ansiktet hans. Det var noe i veien med det. Det var som om alle trekkene tok avstand fra hverandre, lik sammenbrakte møbler fra forskjellige ekteskap. Under øynene hadde det dannet seg to små, runde poser, som om han bar de bitre minnene fra et feilslått liv i dem. Noe som liknet medlidenhet streifet henne et sekund, som et fyrtårns pensel over fjerne bølger. Så la hun merke til ørene hans, som var enormt store og overgrodd med hår, som på et dyr. Det kunne ikke stemme. Hun lukket øynene og sank tilbake på puten.

12

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 12

19.04.2022 23:33

– Alt sammen er glemt om et par dager, sa hun. Gå nå inn til deg selv, Gert, jeg trenger virkelig å sove.

– Unnskyld, sa han fornærmet, jeg glemte et øyeblikk at tiden din er kostbar.

Han reiste seg mer støyende enn nødvendig og forlot rommet uten å si god natt.

Hun slo av lampen, men mørket brakte henne ingen trøst. Hva mente han med at tiden hennes var kostbar?

Gikk han ut fra at hun ikke hadde lenge igjen?

Noen tappet vann ute på kjøkkenet, og en grov gutte­latter trengte inn til henne. Hun slo på lyset igjen.

Det var Mogens som lo. Han ante ikke at hun visste at han lå med Gitte. Hun lå også med Gert, og hun sa at det var bra for ekteskapet deres, som hun hadde satt seg fore å redde. Borte ved veggen sto et av skoparene til Hanne, og hun hadde ikke lagt merke til dem før. De var røde og spisse, og Gert hadde gitt dem til henne.

Gitte sa at det var synd for guttene at Gert skjemte bort Hanne sånn. Lise hadde aldri tenkt over det før Gitte gjorde henne oppmerksom på det. Av en eller annen grunn plaget synet av skoene henne, og hun reiste seg og stilte dem utenfor døren, før hun igjen la seg ned og slukket lyset.

Ansiktene_Tove Ditlevsen .indd 13

19.04.2022 23:33

Ditlevsen. Ansiktene. omslag.qxp_Layout 1 20.04.2022 12:00 Side 1

KØ B E N H AV N , 1968. Lise Mundus, en kjent og prisbelønt barnebokforfatter, har isolert seg hjemme i lang tid.

Ektemannen bedrar henne med stor energi, og Lise Mundus er overbevist om at han kommer til å forlate henne. Hun opplever at hushjelpen har tatt kontrollen over ikke bare henne, men også over mannen og barna. Mest av alt frykter hun at hun aldri skal klare å skrive igjen.

Tove Ditlevsen debuterte i 1939 med diktsamlingen Pigesind. Første halvdel av Ditlevsens forfatterskap kretser særlig rundt barndom og ungdomsliv. Den selvbiografiske romanen Barndommens gade fra 1943 er et hovedverk fra denne perioden.

I senere bøker – blant annet Gift (1971) og Vilhelms værelse (1975) – skildrer Ditlevsen først og fremst kvinners utilfredsstillende stilling i så vel ekteskap som i samfunnet.

Vrangforestillingene kommer hyppigere og hyppigere.

Lise Mundus blir til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus.

Der hjemsøkes hun av kroppsløse ansikter og stemmer som strømmer gjennom radiatorer, hodeputer, vannrør og vegger. Hun får aldri hvile. Likevel, jo dypere hun synker ned i pillerus og paranoia, desto mer påtrengende blir spørsmålet: Kan galskap være en form for frihet?

Erindringsromanene Barndom, Ungdom, Gift (1967–75) er oversatt til over 30 språk og utgitt i Penguin-serien Modern Classics. I denne serien finnes også et utvalg av Ditlevsens noveller samt romanen Ansigterne (1968), som utkom for første gang på norsk i 1977.

Med uhyggelig klarsyn og besk humor analyserer Tove Ditlevsen sammenbruddet, sykdommen og sykehusoppholdet. Slik blir Ansiktene en ærlig og kompromissløs roman om smerte og lengsel, ensomhet og frihet – og om det skjøre skillet mellom den syke og den friske.

TO VE DI TL EVSEN Ansiktene

Tove Ditlevsen (f. 1917) var en av de mest markante litterære personlighetene i det 20. århundrets Danmark. Hun mottok flere høythengende priser, bl.a. De Gyldne Laurbær i 1956.

Etter et hardt liv med flere skilsmisser og psykiske problemer begikk Ditlevsen selvmord i 1976, 58 år gammel.

«Går fra null til hundre før du rekker å feste setebeltet» The New York Review of Bo oks

tove ditl evs e n Ansiktene Roman

«En smertelig, men aldri spekulativ beretning om et ofte opphausset tema – kunstnerens utfordringer med å jobbe uten skyldfølelse overfor familie eller verden for øvrig. Ditlevsens ironiske og forbilledlig lite selvmedlidende stemme er verd å merke seg» Kirkus «Det faktum at Ditlevsen selv har vært innlagt, forklarer mye av bokens rystende autentisitet.

Men det som gjør Ansiktene til mer enn en casestudy, er at Ditlevsen fra innsiden evner å utforske det forbausende i Lises opplevelser: Fra hennes synsvinkel kan galskapen være morsom, myk, trygg og langt mer klargjørende enn den ‹virkeligheten› den prøver å unnslippe» The New York Times

Nå foreligger Ansiktene i ny oversettelse.

Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd 9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 6 8 6

forlaget oktober

Omslagsfoto: Poul Petersen | Ritzau | NTB Omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

«Tiden er inne for denne boken nå, ikke bare fordi den passer inn i dagens åpne samtaler om psykisk helse, men også fordi Tove Ditlevsens memoarer, som ble utgitt på engelsk i 2019, skapte en økt appetitt på forfatterskapet … På tross av grusomhetene som skildres, skriver Ditlevsen med dyp medmenneskelighet og innsikt» The Guardian

forlaget oktober

Ditlevsen. Ansiktene. omslag.qxp_Layout 1 20.04.2022 12:00 Side 1

KØ B E N H AV N , 1968. Lise Mundus, en kjent og prisbelønt barnebokforfatter, har isolert seg hjemme i lang tid.

Ektemannen bedrar henne med stor energi, og Lise Mundus er overbevist om at han kommer til å forlate henne. Hun opplever at hushjelpen har tatt kontrollen over ikke bare henne, men også over mannen og barna. Mest av alt frykter hun at hun aldri skal klare å skrive igjen.

Tove Ditlevsen debuterte i 1939 med diktsamlingen Pigesind. Første halvdel av Ditlevsens forfatterskap kretser særlig rundt barndom og ungdomsliv. Den selvbiografiske romanen Barndommens gade fra 1943 er et hovedverk fra denne perioden.

I senere bøker – blant annet Gift (1971) og Vilhelms værelse (1975) – skildrer Ditlevsen først og fremst kvinners utilfredsstillende stilling i så vel ekteskap som i samfunnet.

Vrangforestillingene kommer hyppigere og hyppigere.

Lise Mundus blir til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus.

Der hjemsøkes hun av kroppsløse ansikter og stemmer som strømmer gjennom radiatorer, hodeputer, vannrør og vegger. Hun får aldri hvile. Likevel, jo dypere hun synker ned i pillerus og paranoia, desto mer påtrengende blir spørsmålet: Kan galskap være en form for frihet?

Erindringsromanene Barndom, Ungdom, Gift (1967–75) er oversatt til over 30 språk og utgitt i Penguin-serien Modern Classics. I denne serien finnes også et utvalg av Ditlevsens noveller samt romanen Ansigterne (1968), som utkom for første gang på norsk i 1977.

Med uhyggelig klarsyn og besk humor analyserer Tove Ditlevsen sammenbruddet, sykdommen og sykehusoppholdet. Slik blir Ansiktene en ærlig og kompromissløs roman om smerte og lengsel, ensomhet og frihet – og om det skjøre skillet mellom den syke og den friske.

TO VE DI TL EVSEN Ansiktene

Tove Ditlevsen (f. 1917) var en av de mest markante litterære personlighetene i det 20. århundrets Danmark. Hun mottok flere høythengende priser, bl.a. De Gyldne Laurbær i 1956.

Etter et hardt liv med flere skilsmisser og psykiske problemer begikk Ditlevsen selvmord i 1976, 58 år gammel.

«Går fra null til hundre før du rekker å feste setebeltet» The New York Review of Bo oks

tove ditl evs e n Ansiktene Roman

«En smertelig, men aldri spekulativ beretning om et ofte opphausset tema – kunstnerens utfordringer med å jobbe uten skyldfølelse overfor familie eller verden for øvrig. Ditlevsens ironiske og forbilledlig lite selvmedlidende stemme er verd å merke seg» Kirkus «Det faktum at Ditlevsen selv har vært innlagt, forklarer mye av bokens rystende autentisitet.

Men det som gjør Ansiktene til mer enn en casestudy, er at Ditlevsen fra innsiden evner å utforske det forbausende i Lises opplevelser: Fra hennes synsvinkel kan galskapen være morsom, myk, trygg og langt mer klargjørende enn den ‹virkeligheten› den prøver å unnslippe» The New York Times

Nå foreligger Ansiktene i ny oversettelse.

Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd 9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 6 8 6

forlaget oktober

Omslagsfoto: Poul Petersen | Ritzau | NTB Omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

«Tiden er inne for denne boken nå, ikke bare fordi den passer inn i dagens åpne samtaler om psykisk helse, men også fordi Tove Ditlevsens memoarer, som ble utgitt på engelsk i 2019, skapte en økt appetitt på forfatterskapet … På tross av grusomhetene som skildres, skriver Ditlevsen med dyp medmenneskelighet og innsikt» The Guardian

forlaget oktober