Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende

erpenbeck. alle dagers ende.omsl.qxp_Layout 1 03.12.17 15.14 Side 1

Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.

I Alle dagers ende lar Jenny Erpenbeck sin navnløse hovedperson dø fem ganger: som spedbarn i Gallia i 1902, som forelsket tenåring i et krigsrammet Wien, som forrådt partifunksjonær i Moskva under stalinismen, som hyllet forfatter i Øst-Tyskland og som nittiåring på et aldershjem i Berlin etter murens fall.

Erpenbeck viser hvordan samspillet mellom det politiske og det personlige, det uforklarlige og det tilfeldige skaper det vi kaller skjebne. Alle dagers ende er en rik beretning om livets skjørhet og muligheter, og samtidig en annerledes fortelling om Europas nyere historie, fra en av samtidens viktigste litterære stemmer.

«En roman å nyte, verdsette – og lese mange ganger» boy d tonkin

«Vidunderlig, elegant og oppløftende, både vill og virtuos på samme tid»

deborah eisenberg, the new york review of books

for l ag e t ok t obe r | i sbn: 9 7 8 - 8 2 - 4 9 5 - 1 7 8 5 - 5

f or fat t er p ort r e t t: Katharina Behling omsl agsillust rasjon og de sig n : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil de sig n

9

7 8 8 2 4 9

Alle dagers ende

jenny er penbeck (f. 1967) bor i Berlin. Hun har arbeidet som bokbinder og studert teatervitenskap, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. I 1999 debuterte Erpenbeck som forfatter med novellesamlingen Geschichte vom alten Kind, og hun har senere utgitt flere kritikerroste novellesamlinger og romaner, blant annet romanen Går, gikk, har gått (2015), som utkom på norsk i 2017. Alle dagers ende (2012) brakte henne Hans Fallada-prisen i 2014 og Independent Foreign Fiction Prize i 2015.

Jenny Er penbec k

vinner av independent foreign fiction prize og hans fallada-prisen

5 1 7 8 5 5

F O R L AG E T OKTOBER

«En storartet roman … Den kommer til å bli værende hos leseren» frankfurter allgemeine zeitung, tyskland

Jenny Er penbec k Alle dagers end e Roman

F O R L AG E T O K TO B ER

« … gjennomsyret av en nesten blendende innsikt» the guardian, england «… skaper seg helt enkelt et nytt formelt fortellergrep, og det er ikke hverdagskost. At den også er ømt humoristisk, hjerteskjærende vemodig og idémessig stringent, gir meg lyst til å kalle den en litterær begivenhet» sydsvenskan, sverige «Enestående» kulturnytt, sverige

Om Går, gikk, har gått

«Enestående roman om nødstilte mennesker i berlinsk limbo ... Går, gikk, har gått er gjort av det stoff som tanker, følelser og holdninger er skapt av, kunstnerisk imponerende og medrivende presentert» jan askelund, stavanger aftenblad «At en av Jenny Erpenbecks romaner nå endelig foreligger i norsk oversettelse er en stor begivenhet ... en av den europeiske samtidslitteraturens aller sterkeste stemmer, kvalitetsmessig fullt på høyde med mer berømte kolleger som Michel Houellebecq eller Elena Ferrante eller Karl Ove Knausgård» bernhard ellefsen, morgenbladet «Rystende realistisk og rørende rettskaffen roman om flyktningkrisen sett fra Berlin i nåtid … en bevegende og skarp roman som er bygd på en solid såle av grunnleggende research. Den er medfølende uten å spille på dårlig samvittighet» stein roll, adresseavisen

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 2

20.11.2017 11.55

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende Roman

Oversatt av Ute Neumann (mn0)

forlaget oktober 2018

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 3

20.11.2017 11.55

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 4

20.11.2017 11.55

Til Wolfgang

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 5

20.11.2017 11.55

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 6

20.11.2017 11.55

Ennå i fjor sommer reiste vi herfra og til Marienbad. Og nå, hvor reiser vi nå? w.g. sebald, austerlitz

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 7

20.11.2017 11.55

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 8

20.11.2017 11.55

bok i

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 9

20.11.2017 11.55

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 10

20.11.2017 11.55

I

Herren ga, og Herren tok, sa bestemoren til henne ved kanten av graven. Men det stemte ikke, for Herren hadde tatt mye mer enn det som var – også alt ungen kunne blitt, lå nå der nede og skulle i jorden. Tre never med jord, og småpiken som løper av sted med ranselen på ryggen, lå i jorden, ranselen vipper opp og ned der hun forsvinner i det fjerne; tre never med jord, og der lå tiåringen som spiller piano med bleke fingre; tre never med jord, og begravd var ungpiken som karene snur seg etter fordi håret hennes skinner rødt som kobber; tre never med jord kastet i gropen, så ble også den voksne kvinnen som en dag skulle ha overtatt arbeidet når hun selv begynte å bli sliten, som skulle sukket: Nei, men mor, da! sakte kvalt av jord som drysser i munnhulen. Under tre never med jord lå en gammel kone i graven, en kone som selv begynner å bli sliten, som skulle fått høre av en annen ung kvinne, eller av en sønn: Nei, men mor, da! – også den gamle kona lå nå og ventet på at man skulle kaste jord på henne, helt til graven var full, og litt fullere enn full også, for skrotten får jordhaugen over graven til å hvelve seg, enda skrotten ligger nede i jorden, der man ikke ser den. Når et spedbarn uventet har dødd, hvelver haugen seg bare så vidt.

Men egentlig burde haugen ruve som Alpene. Slik tenker hun, enda hun aldri har sett Alpene med egne øyne.

11

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 11

20.11.2017 11.55

Hun sitter på den samme fotskammelen hun satt på som barn, når bestemoren fortalte historier. Fotskammelen var det eneste hun hadde bedt om å få overta da hun selv skulle stifte familie. Hun sitter på fotskammelen i gangen, lener seg mot veggen med øynene lukket og rører verken maten eller drikken som en venninne har satt frem til henne. Slik skal hun sitte i sju dager. Mannen har prøvd å dra henne opp mot hennes vilje, men uten hell. Hun var glad til da døra slamret igjen etter ham. Senest på fredag hadde oldemoren klappet vesla på hodet da hun sov, og kalt henne sin maideleh. Det var hun selv som hadde forvandlet bestemoren til oldemor ved å føde barnet, og sin egen mor til bestemor, men nå er forvandlingen allerede opphevet igjen. I forgårs hadde moren, som da fremdeles kunne kalle seg bestemor, kommet med et ullteppe hun kunne ha rundt seg når hun tok med spedbarnet på tur i parken på kalde dager. Og i natt hadde mannen skreket til henne; hun skulle gjøre noe! Men hun visste ikke hva man gjorde i en slik situasjon. Etter skrikingen, og etter de korte minuttene da hun ikke visste hva hun skulle gjøre, og etter det ene øyeblikket da heller ikke mannen visste hva man skulle gjøre, har han ikke sagt ett ord til henne. I sin nød løp hun hjem til moren, som nå ikke er bestemor lenger, og moren ba henne gå hjem og vente på henne der; hun skulle sende noen. Mannen trasket frem og tilbake på stuegulvet, og hun torde ikke ta på barnet.

Hun bar ut alle bøttene i huset og slo ut vannet, hun dekket speilet i gangen med et laken, hun åpnet vinduene på barnerommet mot den svarte natten og satte seg deretter ned ved siden av vogga. Grepene og håndbevegelsene minnet henne om den delen av livet som var befolket av mennesker. Men det som hadde skjedd i denne 12

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 12

20.11.2017 11.55

boligen mindre enn en time tidligere, var umulig å få grep om for menneskehånd.

Slik var det også under fødselen, for mindre enn åtte måneder siden. Etter en natt, en dag og enda en natt der barnet nektet å komme, ville hun bare dø; så langt fjernet hun seg fra livet i disse timene – fra mannen som ventet utenfor, fra moren som satt på en stol i en krok på rommet, fra jordmoren som romsterte med kluter og vaskefat, og i hvert fall fra det usynlige barnet som visstnok befant seg i magen hennes, men som hadde kilt seg fast. Morgenen etter fødselen lå hun i senga og så på mens alle andre simpelthen gjorde som de skulle: Moren, som nå var forvandlet til bestemor, tok imot en venninne som kom for å gratulere, bestemoren, som var forvandlet til oldemor, kom med nybakt kake og salme 21 til å henge opp på barselsenga, og mannen gikk til kroa for å skåle for barnets helse. Selv lå hun med barnet i armene, og barnet var kledd i tøy som hun selv, moren og bestemoren hadde brodert i månedene forut for fødselen.

Selv for det som nå har skjedd, finnes det regler. Ved soloppgang kom det folk som tok barnet opp av vugga, svøpte det i et klede og la det på en stor båre. Bylten var så liten og lett at noen måtte holde på den da de gikk ned trappa, så den ikke skulle trille av. Saj mojchl un fal mir mejne trep nit arunter. Vær snill og ikke ramle ned trappa.

Hun visste at barnet måtte i jorden samme dag.

Nå sitter hun på den lille fotskammelen hun fikk av bestemoren da hun giftet seg, hun sitter med lukkede øyne, slik hun har sett andre sitte i sorgens stund. Noen ganger 13

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 13

20.11.2017 11.55

har hun selv gått med mat til de sørgende, nå er det en venninne som har satt skåler med mat ved føttene hennes. Slik hun slo ut alt vannet i huset i natt, fordi det sies at dødsengelen bruker det til å skylle sverdet i, og slik hun dekket til speilet og åpnet vinduet fordi hun har sett andre gjøre det, og fordi hun ikke vil at barnets sjel skal vende tilbake, men fly av sted for alltid, slik skal hun nå sitte her i sju dager, fordi hun har sett andre sitte slik, og fordi hun ikke aner hvor hun ellers skulle gjort av seg, all den tid hun ikke vil sette sine ben på det umenneskelige stedet der barnet lå den siste natten. Menneskelige skikker er som smale utstikkere i umenneskeligheten, tenker hun, håndgripelige konstruksjoner de skipbrudne kan dra seg opp etter, om noe. Det hadde vært godt om tilfeldighetene fikk råde, tenker hun, og ikke en gud.

Kanskje teppet var for tykt, det kunne jo være grunnen.

At ungen sov på ryggen. At den satte noe i halsen, kanskje. At den var syk, og ingen skjønte det. At skrikingen nesten ikke kunne høres gjennom dørene. Nå hører hun moren romstere på barneværelset, og uten å se vet hun hva hun gjør: Moren tar teppet og puten opp av vugga og tar av sengetøyet, trekker stoffhimlingen av stativet og setter bort vugga. Så kommer hun ut fra rommet med favnen full av vasketøy, går forbi datteren som sitter på fotskammelen, fortsatt med øynene lukket, og bærer alt sammen ned i grovkjøkkenet. At hun var for ung til å vite hva hun skulle gjøre. At moren aldri hadde snakket med henne om slike ting. At heller ikke mannen visste hva som skulle gjøres. At hun i grunnen var alene med ungen hele tiden, med denne skapningen som det gjaldt å holde liv i. At ingen hadde forklart henne på forhånd at livet 14

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 14

20.11.2017 11.55

ikke fungerer som en maskin. Moren kommer tilbake.

I forbifarten fjerner hun lakenet som dekker til speilet i gangen, bretter det sammen og tar det med inn på rommet til ungen. Hun legger det nederst i kofferten hun har tatt med til dette formålet, så tar hun barnetøyet i kommodeskuffen og legger det i kofferten, sammen med lakenet. Hun, den gravide, og moren og bestemoren hadde sydd, brodert og strikket alle disse jakkene, kjolene og luene i månedene forut for fødselen. Nå lukker moren den tomme skuffen. Oppå kommoden ligger ranglen med sølvbjellene. Idet moren rydder vekk leken, ringler det i bjellene. De ringlet i går også, da datteren fortsatt var mor og lekte med barnet. Ringlingen har ikke forandret seg i løpet av døgnet som er gått. Nå legger moren ranglen øverst i kofferten, lukker kofferten og løfter den opp, hun kommer ut fra rommet, bærer kofferten gjennom gangen, forbi datteren og ned i kjelleren. Eller var det kanskje likevel fordi ungen ennå ikke var døpt, og fordi foreldrene bare var gift etter såkalt borgerlig nødsforordning. I dag ble ungen begravet etter jødisk skikk, og etter jødisk skikk skal hun nå sitte på fotskammelen i sju dager, men mannen vil ikke snakke med henne. Han er sikkert i kirken og ber for barnets sjel. Hvor kommer barnets sjel til å havne? I skjærsilden, i paradis eller i helvete? Eller er det som enkelte sier, at barnet var blant dem som bare trenger svært kort tid på jorden for å sluttføre et tidligere liv som foreldrene ikke vet noe om, og derfor så snart hadde dratt tilbake dit det var kommet fra? Moren kommer opp trappa, går inn på rommet til ungen og lukker vinduet. Eller finnes det kanskje ingenting hinsides dette livet? Nå er det helt stille i leiligheten. I grunnen skulle hun ønske det.

15

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 15

20.11.2017 11.55

Da mørket faller på, blir brystene hennes harde og vonde.

Hun har fortsatt melk, melk til en unge som nå ligger i jorden. Aller helst vil hun krepere av det hun nå har for mye av. Da ungen snappet etter pusten for så å bli helt blå, ga hun i tankene all sin levetid til barnet, hun ville gjøre en handel med fedrenes Gud og bytte sitt eget liv mot dette livet som var kommet fra henne. Men Gud, om han da finnes, ville ikke ta imot gaven. Hun lever.

Nå husker hun at bestemoren aldri ville la henne bli med og besøke bestefaren etter at hun giftet seg. Først da barnet var født og hun insisterte på å vise det frem, fikk hun vite at bestefaren hadde holdt likvake for henne, for en levende brud, den dagen hun giftet seg med en goj. I sju dager hadde han sittet på senga, enda så skranten han var.

Hvis man så det der oppe fra, fra bestefarens himmel, har hun allerede krysset livets grense og eier ikke lenger noe hun kan tilby Gud i bytte. Når natten faller på, skyver hun vekk matskålene og legger seg til å sove ved fotskammelen. Hun hører ikke at moren legger seg. Hun hører heller ikke at mannen kommer hjem. En gang i løpet av natten er det nøyaktig et døgn siden et spedbarn i en småby i Galicia, på 50.08333 grader nordlig bredde og 25.15000 grader østlig lengde, plutselig døde.

2 En gammel mann ligger i en seng i en mørk stue og tier.

Slik har han ligget lenge, dag etter dag, han vet at folk sier at han ligger for døden, men for noen er døden som et lite forværelse de kan krysse med ett steg, i ett klyv, for å komme til den andre siden, mens hans død er enorm, 16

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 16

20.11.2017 11.55

noe han aldri kommer seg gjennom, kanskje fordi han allerede er for skranten.

Kona sitter hos ham, der har hun sittet lenge uten å si noe, ute er det blitt mørkt igjen. Herren ga, og Herren tok, sier hun omsider.

Om våren hadde kona ofte sittet hos ham og strikket, og selv om øynene hans ikke var de skarpeste lenger, så han at plaggene hun strikket var veldig små. En dag hadde hun bakt en kake av reservene som skulle rekke hele uken, og gått ut. Den uken fikk han ikke egg i suppen på sabbaten. Han behøvde ikke å spørre, og hun behøvde ikke å forklare.

I dag morges, mens det ennå var mørkt, hørte han kona og datteren hviske sammen på stua mens han halvsov, og etter formiddagsmaten gikk kona av sted og kom ikke tilbake før mørket falt på, da satte hun seg hos ham, var stille lenge, og til slutt sa hun: Herren ga, og herren tok.

De to hadde ikke blitt invitert i datterdatterens bryllup. Den dagen barnebarnet giftet seg med en goj, hadde bestefaren satt seg opp i senga og sittet likvake for den levende bruden i sju dager, slik man ellers bare gjør når noen er død.

Nå sitter kona taus ved siden av den sengeliggende gamle mannen og rister på hodet. Gud vet hva vår maideleh tenkte på, gifte bort vesla til en goj, sier gamlingen.

3 Hun tar teppet og puten opp av vugga, tar av sengetøyet, trekker stoffhimlingen av stativet og setter bort vugga.

Ulykken begynte for mange år siden, da hennes egen datter 17

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 17

20.11.2017 11.55

var bare spedbarnet. De hadde hørt bråk utenfor, og mannen hadde sendt ammen rett opp på barneværelset med ungen, med streng beskjed om å låse døra og ikke åpne for noen, og lukke vinduslemmene godt. Så gikk de fra vindu til vindu i underetasjen for å se hva som sto på: Det virket som om folk stimlet sammen i de nærmeste gatene og på plassen foran huset, noen løp, noen skrek, men hva de skrek, var umulig å forstå. Hun og mannen rakk ikke å lukke vinduslemmene i underetasjen før de første steinene traff huset. Mannen speidet ut for å se hvem det var som kastet stein, og fikk øye på Andrej.

Andrej, ropte han, Andrej! Men Andrej hørte ikke, eller lot som om han ikke hørte, antagelig, for han visste jo hvem som bodde i huset han kastet stein på. Så suste en stein fra Andrej gjennom ruta og rett forbi henne, en hårsbredd fra hodet, smalt inn i bokvitrinen bak henne og traff bind 9 av den skinninnbundne utgaven av Goethes samlede verker, som mannen hadde fått i eksamensgave av sine foreldre. Ingen luft fra noen side! Dødens stille, fryktelig! Den uendelige vidde / slipper ingen bølge fri. Da var mannen blitt rasende, han rev opp ytterdøra for å ta Andrej i kragen og få ham til fornuft, antagelig, men lukket den straks igjen da han så at Andrej var på vei mot huset i fullt firsprang, sammen med tre–fire andre unge menn; én av dem var utstyrt med øks. Mannen skyndte seg å vri om nøkkelen i låsen, og sammen med henne, sin kone, prøvde han å spikre igjen døra med bordene som alltid sto klare ved døra med tanke på slike nødsituasjoner. Men det var for sent, de hadde ikke spiker, de hadde ikke hammer, og døra begynte alt å splintres under økseslagene. Andrej, Andrej. Da løp hun og mannen opp trappa, de banket på døra der ammen satt med barnet, 18

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 18

20.11.2017 11.55

men hun lukket ikke opp, enten fordi hun ikke skjønte hvem det var, eller fordi hun var for redd til å åpne. Hun og mannen flyktet opp den siste, bratte trappa til loftet idet Andrej og karene hans trengte inn i huset. Inntrengerne knuste det som var igjen av ruter nede, de rev vinduene av hengslene, veltet bokskapet, spjæret dynene, smadret servise og sylteglass, tømte mat på gulvet, men så måtte noen ha hørt at hun og mannen prøvde å stenge døra til loftet, for de sprang opp trappa uten å bry seg mer med førsteetasjen, på veien rev de ned tapetet og slo hull i veggen med øksa. Hun og mannen sto innenfor loftsdøra, som var meget spinkel, de hadde skjøvet for slåen, men fant ingen møbler som var tunge nok til å barrikadere døra, nå hørte de karenes fottrinn i den siste, bratte trappa. Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest som alle mine fedre. Se bort fra meg, så mitt åsyn må bli oppklaret før jeg går herfra og er ikke mer! Himmelen, himmelen. Når veien ned er stengt, må det finnes en vei opp. De gir seg til å løfte vekk takstein og lage en åpning med hendene. Men døra bak dem kan bare stagge forfølgerne en liten stund, den er spinkel, noen planker, bare.

Mannen hjelper henne med å klatre gjennom åpningen og opp på taket. Og så skal hun til å dra opp ham også.

Men så klarer ikke den spinkle døra lenger å stå imot slagene fra den blodtørste mobben. Og hun drar i den ene armen hans, og karene der nede drar i den andre. Lot vil ikke utlevere englene som er hans gjester. Lot står i døråpningen, folk griper ham i armen og prøver å dra ham med seg ut for å straffe ham fordi han gir gjestene sine asyl, derfor vil de nå ta ham i stedet, hevne seg på ham, slå, sparke og spytte på ham, men englene haler i den 19

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 19

20.11.2017 11.55

andre armen med englehendene sine, de er sterke, de slår menneskene der ute med blindhet, drar Lot inn i huset og lukker døra mellom ham og de andre menneskene. De der ute kan ikke lenger se hverandre og heller ikke inngangen til Lots hus, de famler seg langs veggen med hendene og har ikke annet valg enn å dra sin vei med uforrettet sak. Min Gud, dryg ikke! Men hun er ikke like sterk som englene, hun klarer ikke å dra mannen opp til seg, hun holder rundt armen hans og trygler Andrej, som hun har kjent siden de var barn, om å vise barmhjertighet, trygler også de ukjente karene, også han med øksa, om å vise barmhjertighet, men mens hun fortsatt holder mannens hånd, blir han først skjelt ut av de ukjente karene og av Andrej, som hun har kjent siden de var barn, og så slått, nåde!, og til slutt hugget i hjel rett foran øynene på henne. Hun slipper ikke taket. Først holder hun mannen i hånden, så holder hun bare en kjøttklump i hånden, og så finnes det ikke lenger noe levende som hun kan trekke opp til seg på taket. Så er hun en jødisk enke som holder døden i hånden. Så gir hun slipp, reiser seg og ser ned på den vesle byen under seg og ut over det åpne landskapet.

Det er høylys dag, det er stråtak og tak tekket med spon, det er gater, torg og vannposter, i det fjerne er det jorder og skog, kyr står på beite, en hestevogn kjører på en åkervei, foran huset står det folk og ser opp mot henne, de er stille og rører seg ikke mer. Og så oppdager hun plutselig at det snør. Nå fryser alt til is, tenker hun, og godt er det, tenker hun, snø, snø. Hun mister bevisstheten og faller, triller ned fra det bratte taket, og forsynet vil det slik at hun lander i en haug med klær, sengetøy og gardiner som karene slengte ut på gata like før, hun blir liggende i fillehaugen, i blod av bringebærsyltetøy som hun selv laget 20

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 20

20.11.2017 11.55

i fjor sommer, syltetøyglasset har blitt knust i fallet, der ligger hun, med brukne lemmer, øynene lukket, og ingen av de tause på plassen kommer nærmere for å se om hun lever. Hun lever, men der og da vet hun det ikke selv. Fallet har satt fart i snøværet, fjær fyker opp fra de spjærede dynene, sarte gåsedun svever i luften og slår seg sakte til ro i trærne, det snør, det snør, som om det var vinter.

Hun kommer ut fra barnerommet med favnen full av vasketøy og går forbi datteren som sitter på fotskammelen. Hun vet meget godt hvorfor hun giftet bort datteren til en kristen. Far din dro sin vei en dag og kom aldri tilbake, sa hun til datteren sin da hun begynte å spørre etter faren. Hvorfor dro far sin vei? Hvor dro han? Kommer han tilbake en dag?

Bokskapet fikk nytt glass i dørene. Hun solgte huset i gettoen og flyttet til byen, fortsatte å drive mannens forretning og la til side alt hun kunne til datterens brudeutstyr. Hun har lenge visst det som datteren nå må lære over natten: Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.

Alle dagers ende_Jenny Erpenbeck.indd 21

20.11.2017 11.55