Page 1

Øen. Norge om våren. Omsl.qxp 04.07.17 15.43 Side 1

morten øen (f. 1969) debuterte med samlingen I grønnskyggene i 1990, og har utgitt til sammen elleve diktsamlinger. Øen har skrevet sju romaner, der han blant annet utforsker kunst og poetikk, optikk og mekanikk, apokalypse og gjenreisning. I 2001 ble Øen tildelt Oktoberprisen, og i 2004 Halldis Moren Vesaas-prisen. I 2010 vant Øen «Leser søker bok» sin romankonkurranse med Ord for hav.

Strømmen har vært borte i halvannet år. Noe vi er skyld i selv. Og ikke skyld i. Det er komplisert, minner jeg meg på. Det gjelder hele landet. Hele verden. En nedoverspiral som begynte med en enkel liten solstorm. Etterfulgt av ei kortvarig, men veldig lovløs tid.

Morten Øen Norge om våren

Enarmede Frank er en av de overlevende etter apokalypsen. På en gammel husmannsplass lager han et slags hjem av stein og presenning. Nede i bygda møter Frank andre gjenlevende for å bytte hermetikk og salt mot rugbrød og smør. På den lokale fotballbanen dukker det opp stadig flere hvite pinnekors. I sin ensomme nybyggertilværelse har Frank kun selskap av bikkja Blondi. Det skal bli en kald og mager vinter. På det sprakende radiosambandet skraller stemmen til en som kringkaster fra Oslo og kaller seg Kongen. Frank får ferten av konspirasjon. Norge om våren er en usivilisert og visjonær fortelling der ingen karakterer er uten skavanker, og der ingen krok er trygg.

forfatterportrett: privat forsidebilde: morten øen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

FORLAGET OKTOBER 2017 ISBN 978-82-495-1867-8

Forlaget Oktober

Morten Øen Norge om våren Roman | Forlaget Oktober

Om Tellemarck (2015) «treffsikker action … Øen har elsket å skrive disse western-sekvensene, og entusiasmen smitter over på leseren, jeg vil vite hvordan det går og svinger med i hver krappe sladd de må ta med snøscooteren der oppe på vidda. De to hovedpersonene beskrives med humor og kjærlighet, tross alle skavanker» e r l e ma r i e s ø r h e i m, d a g b la d e t «Tellemarck er en pre-apokalyptisk røverhistorie med betydelig hastighet. Den er også gjennomført satirisk, til dels morsom, til dels ubehagelig … Morten Øen er en forfatter som kan skrive satire uten å ty til ironi» l e i f e kl e , n r k p 2 «en ordentlig røverroman som sender tankene til action og eventyrfilmer og science fiction-genrens mange dystopiske fremtidsvisjoner. Samtidig inneholder Tellemarck også en god porsjon satire og harselas med norsk litteratur- og kunstliv» o la f h a a g e n s e n , mo rg e n b la d e t Om Likevel lysner det (2011) «en uforutsigbar og engasjerende roman … et gjennomarbeidet plot, mørk komikk og en bunnsolid språkføring» e r i k e n g b la d , mo rg e n b la d e t «en handlingsdrevet, intellektuelt utfordrende, satirisk og spennende roman» sigmund jensen, stavanger aftenblad Om Ingenting, ingen, ingensteds, aldri (2008) «Behagelig lesning er det ikke, men kraft har den» g e i r ve s ta d , h a ma r a r b e i d e r b la d Kritikernes favoritter 2008 «Effektivt skrevet om forfallet i kunsten … Det stråler en nesten arktisk kulde ut av Øens roman, et klima hvor det ikke ville vært overraskende å finne Patrick Bateman henslengt med en drink i et hjørne» s u s a n n e c h r i s t e n s e n , kla s s e ka mp e n


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 2


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 3

Morten Øen Norge om våren ro ma n | f o r la g e t o ktober 2017


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 4


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 5

Det å håpe er noe underlig, ja noe meget besynderlig. knu t ha m su n


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 6


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 7

det ligger døde vepser i det gulskitne vinduet på n av -kontoret. Selv om det bare er april. Ingen vifter er på. Ikke noe klimaanlegg eller datamaskiner. De eneste lydene er fra slitte skosåler mot matt linoleum. Folk som kommer og går. Papirene de flytter fra a til b. Det er ikke engang lys i takarmaturene. Filmen på vinduene, som skal hindre innsyn, gjør rommet enda mørkere. Mannen foran meg er en tynn fyr i førtiårene. Den lyseblå skjorta hans er tynnslitt under en lappete ullvest. Med utstående ører og liten oppstoppernese ser han ut som en blanding av Trygve Lie og Titten Tei. Mer Trygve enn Titten. Han tørker svetten med et lommetørkle som allerede er gjennomvått. Han har et halvt knekkebrød pakket i gjenbrukt matpapir i klokkelomma. Dagens rasjon. På brystet henger et navneskilt det står Knut på. Han skyver et ark mot meg og nikker mot en grønn blyantstump med rødbrunt viskelær. Øverst på arket er det skrevet Ressursregistrering med rød tusj. 7


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 8

Det er fire spørsmål på arket. Plenty med plass til å skrive på. Jeg bruker stålkroken på venstre arm til å trekke arket nærmere. Jeg retter på fingermansjetten som holder høyre hånds lamme ringfinger inntil langfingeren. Jeg plukker opp blyanten. Væter tuppen på tunga. Sånn jeg så karen før meg gjøre. Det har sikkert en hensikt. Sikkert. Jeg skriver Frank S. øverst. Jeg skriver ingen, nope, ingenting og sykkel på spørsmålene om hvilke kvalifikasjoner, våpen, forsyninger og kjøretøy jeg er i besittelse av. Enkelt. Jeg skyver arket tilbake. Jeg legger blyanten høflig fra meg. Knut blunker mot meg med begge øynene. Han rynker panna med overlegg, rister hodet fra side til side. En synkopert, innstudert bevegelse. Ment å skremme alvoret inn i meg. Alvoret i situasjonen. Alvoret i kommunen. – Du kjem ikkje så lett unna. Jeg blunker tilbake. – Du må syne solidaritet. Med fellesskapet. Alle he noko å gje. Me må få hjula i gang att. Han brer ut armene og favner om noe digert og usynlig. Han holder fram de rosa, små hendene i en givende gest. Han klapper knekkebrødbiten i vestlomma, veiver en sirkel i lufta med den andre hånda da han sier hjula. Smiler et skeivt smil med gule tenner. Jeg ser vekk. Jeg ser bort på de andre pultene. På de fullsatte stolene bak meg. Fattigfransene fra teltbyen, 8


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 9

fastboende fra områdene rundt kommunesenteret. Jeg ser på de magre saksbehandlerne som går fram og tilbake med papirer, i loslitte skjorter og bluser i pastellfarger, klær for offentlige ansatte. De legger ferdigskrevne ark i forskjellige bunker på et langbord. Som for å vekke et døende dyr til live igjen, tenker jeg. Systemet. For systemets skyld. Utenfor er det også kø. Folk slippes inn i grupper på tre og fire, etter som folk her inne gjør seg ferdige med utfyllingen og forhør og går. Lukta av skitne klær og uvasket kropp fyller lokalet, men vinduene lar seg ikke åpne for lufting. Jeg får ikke øye på noen fra den lille bygda jeg bor i nå, selv om alle burde vært her. Skulle. Men ingen har fulgt ordre. Innkallelsen. Ingen andre enn meg. Kanskje fordi de vet hva som venter. Hvem. Fordi strømmen har vært borte i halvannet år. Noe vi er skyld i selv. Og ikke skyld i. Det er komplisert, minner jeg meg på. Det gjelder hele landet. Hele verden. En nedoverspiral som begynte med en enkel liten solstorm. Etterfulgt av ei kortvarig, men veldig lovløs tid. En stund så det likevel ut som om vi kunne klare oss. Alle. Men for komplisert. Komplekst. For når én ting bare forsvinner, så rakner resten. Som elektriske komponenter. Microchips. Transformatorer. Solstormer har den effekten på ømtålig elektronikk. Big surprise. Og brått kan ingen lage nye. For vi trenger de delene for å lage de delene. I løpet av uker sviktet kraftverkene, drivstoffleveranser, og følgelig transport av mat, infrastruktur, kommunikasjon. Og så produksjonen 9


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 10

av de samme tingene. Permanent. Og så ble lovløsheten erstattet av hardere justis. Klanvelde på bygda. Kommunevelde i kommunen. Blokader. Mottakssentre. Jeg tenker med en smule undring på hvor lite som tross alt har forandret seg på et sted som dette. Det var sikkert greit før lyset gikk. Før blackouten. Da det var nok å ta av. Overflod av alt fra ferdigpizza til trygd og vernede arbeidsplasser. I tandem med et byråkratisk sysselsettingssystem for et overflodssamfunn. Arbeidsledige ansatt av arbeidsledige. Alle i kommunen. Alle betalte alle så det skulle se ut som alle hadde noe å gjøre. Nå er det ingen å ta fra mer. Ingenting å gi bort. Ingen produksjon. Det er tomt. Den Moderne Sosialismens akilleshæl. Usynlig før. Men ikke nå som vi er avhengige av at noen gjør noe. På ordentlig. For å holde liv i seg selv. Ei lavproduktivitetstid. Det er i hvert fall min teori. Når jeg kan tenke lenge nok til å tenke på teorier. I fullstendige setninger. For de kommer langsomt. Tankene. Men kanskje tydeligere enn før. Sammen med hodepinen. Resultatet av et streifskudd i hodet, på badet i ei lita leilighet på Bjølsen i Oslo for fire år siden. En advarsel. En alvorlig en. Og siden. Er det sånn det er. Har blitt. Jeg har overtatt huset til Øen. Et resultat av en avslutningsvis altruistisk handling fra forfatteren. Et enkelt, hviskende nå er du i førersetet, Frank, på utpust. Etterfulgt av en håndfull siste, ynkelige hjerteslag. 10


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 11

Men ikke sånn at det på noen måte veide opp for alt det andre. Øen var en av de unyttige og bedrukne man uansett så lite til. En profesjonell forbruker og selvdestruktiv entertainer. Men. Han fortalte meg at dette var landets vakreste og mest korrupte kommune. Han sa at halve kommunen var ansatt i kommunen, av venner og slekt ansatt i kommunen. At dette alltid har vært et klan-styrt, postapokalyptisk sted. I bunn og grunn. Selv når det fra utsiden så ut til ikke å være det. Det er vanskelig å styre når ingen vil bli styrt. Særlig når det som kan styres, styrer seg selv. Og alle har ei hånd på roret og den andre i noen andres godtepose. Knut er for eksempel en Bakkabu fra Brunkeberg. Har jeg hørt. Det syns. Administrasjonsbyråkrat i fjerde generasjon. Det er fremdeles en overflod av unyttige. Som nekter å slippe taket. Som ikke kan. Prisverdig på sin egen måte. Og ikke. Vi er tilbake. I tid og fortelling. Det er ikke alle som kan slå seg til ro med det. Det er. Det er det det er. Inni meg unnskylder jeg Knut med at det er det eneste han kan være. Øen krysset fingrene forrige vinter for at solstormer og fjord-tsunamier hadde gjort kort prosess med hele administrasjonen nede i kommunesenteret. – Me he befaring, sier Knut. Fordi dere ikke har noe annet å gjøre, tenker jeg, og blir rykket ut av funderingene mine. 11


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 12

Jeg brukte en uke i vinter på å lese Ayn R. Jeg vet hva vi gjorde feil. Mener jeg. Ansvarsløse. Ble vi. Tatt vare på. Alle andre løste alle andres problemer. Noe som fungerte på sitt eget haltende vis når alt fungerte. Så her sitter vi og vet ikke. Fordi nå er nå. Jeg løsner halslissene på den grå anorakken for å få luft. Jeg stryker svetteperler av panna. Jeg dunker meg et par ganger i tinninga for å holde konsentrasjonen oppe. Migrenen unna. – Ta med litt kommunerasjoner når dere kommer innom, da. Solidarity, brother! sier jeg, og nikker mot knekkebrødet hans. Jeg plukker opp capsen fra kneet. Jeg reiser meg, slenger den slunkne, grågrønne ryggsekken fra krigens dager på ryggen. Jeg vinker hade med stålkroken, og går rolig ut. Fremdeles høflig. Jeg nikker til høyre og venstre selv om jeg ikke gjenkjenner noen. Den mer eller mindre kroniske hodepinen jeg har hatt siden hodeskuddet øker i intensitet. Jeg vet jeg har blitt en annen. Skader i venstre frontallapp har den effekten også. Og et liv nesten fritt for innskutte bisetninger. Enklere. Det er sammenhenger jeg sliter med. Kontekst. Apropos. Jeg kunne forklart Knut at verden ligger åpen foran oss, men gjorde det ikke. Jeg kunne forklart at den rødgrønne, seminasjonalistiske samhandlingskulturen han representerer finnes. At den finnes på et så konkret plan at han er ute av stand til å få øye på den. At 12


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 13

det bare krever praktisk applikasjon. Men jeg gjorde heller ikke det. Jeg har likevel begynt å ta mer tak i ting. Andre. For meg selv. Jeg er en handlingens mann på min egen måte. Nå. Jeg kan ikke huske å ha vært det før. Jeg samler håret i nakken og tar på meg capsen. Jeg har ikke mye medynk igjen. Å overleve ei endetid har ofte den effekten. Men jeg prøver. Jeg prøver, minner jeg meg selv om. Himmelen er smertefullt blå. Sola har kanskje vandret sju grader. Eller en halv time. Blomsterbedet rundt kommunehuset er nyluket og nyplantet. Teknisk etat finner fremdeles ting å gjøre til alles beste. I skråninga bak Spar har de til og med røde og gule tulipaner formet som kommunevåpenet. Patriotisk. Men på helt feil måte, tenker jeg. Tulipaner metter ingen. Uansett farge. Ikke fluer heller. Og de er overalt. Store, velfødde, blåglinsende spyfluer. Men færre enn i fjor. Jeg vifter dem ut av ansiktet, puster mellom tennene. Sykkelen min står fremdeles lent opp til den lysegule mursteinsveggen. Jeg triller den et par meter før jeg setter meg på det smale setet. Den svartmalte fiskekassa svinger tungt under stanga. Jeg vingler meg ut av plassen. Rundt nav-køen av apatiske sentrumsbeboere, skrikende småunger, damer som tvinner magre fingre. Jeg nikker til de to mennene med salongrifler ved inngangen til plassen. 13


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 14

De nikker ikke tilbake. Bryr seg ikke engang om fluene som lander og letter på hender og våpen. Teltleiren på Sumarsletta ser ut til å har blitt mindre i størrelse og populasjon. Færre som søker innover i landet nå. Færre i live som kan. Færre som blir tatt imot. Ting går sin gang. Jeg vender kommunehuset ryggen, triller opp på veien. Jeg tråkker meg bort fra den spredte sentrumsbebyggelsen, opp den første bakken. Sykkelen er blytung. Sola er for varm for årstida. Men det er ikke noe noen kan gjøre noe med. Det er ingen kondensstriper etter fly som skygger. Det er ingen fabrikker som slynger partikler opp i atmosfæren. Det er ingen hjul i gang, uansett hva Knut måtte mene og håpe på. Det er rett og slett for lite faenskap i lufta. Og det varmer. Gir en tidlig vår, men kjølige netter. En direkte, men forutsigbar konsekvens av alt som har skjedd. Og det er egentlig en god ting når vi er avhengig av å dyrke, få ting til å gro. For noen. Og det blomstrer. Og gror. Det er ikke en grunn i verden til å stå i kø foran nav og kommunen og vente på almisser og veldedighet, andres nåde. Det er på tide å få ting i jorda. Løse sine egne problemer. For seg selv. Jeg tråkker forbi det falleferdige, en gang hvite hotellet i sveitserstil. De som bor der nå, bor der fordi de ikke har noe annet de kan gjøre. Enn å bo. Vente.

14


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 15

Håpe. Sove. Laknene og pleddene til lufting i vinduene er grå og hullete. Jeg kommer meg på sett og vis rundt svingen, over bakketoppen. Og så, da jeg har forsikret meg om at jeg er aleine, fisker jeg en skinnhanske opp fra lårlomma, gir gass og slapper av. Den kinesiske navmotoren på tusen watt akselererer meg enkelt opp i førti. Batteriet på tjue kilo i fiskekassa har mer enn nok strøm å levere. Trettifem amperetimer og førtiåtte volt. Det gjør sykling til en befriende, hodepinedempende opplevelse. Etter. Jeg må av sykkelen for hver andre kilometer. Jeg må bære den rundt, over eller skyve den under digre furutrær som har veltet over veien. Det er skrint jordsmonn her ved inngangen til fjelldalen. Mye sand og stein. Dårlig feste for digre røtter. At det fire mil lange, kalde vannet ligger brådjupt på den ene siden gjør det ikke lettere. På den andre siden av veien er det glattskurt granitt. Bratt. På toppene ligger fremdeles snø, kampesteiner fastlåst i isen som kommer til å trille ned når det omsider smelter der oppe også. Tusen meter over havet. Bare én vei inn. Bare én vei ut. Bare én vei. Jeg kan enkelt styre unna stein og kvister med ei hånd på styret, men to års løvfall, fra osp, bjørk og lønn, dekker over den dårlige asfalten.

15


Øen. Norge om våren. Mat.qxp 07.07.17 15.12 Side 16

Noen hull er dype nok til å stå i. Langsgående sprekker som er halvmeteren brede. Løvet flyter forræderisk på overflaten av regnvannet. Styre rundt. Unna. Det flater ut noen steder. Akkurat nok til at en liten gård med et karrig jorde får fotfeste i skråninga. Her, et stykke utenfor kommunesenteret er allerede hver eneste magre jordbit pløyd. Plassen til Thrane-klanen er omkranset av en høy og brunmalt skigard. På odden til venstre, nede i vannkanten, står det pinnekors. Her også, tenker jeg. Jeg slipper styret og vifter med capsen for å gi meg til kjenne, triller lydløst forbi. Det er fortid på Thranegården. De var høyt oppe i ns-hierarkiet under krigen. Hird-ledere, organisasjonsansvarlige. Og etterpå; en vill flukt til Argentina og glemsel. Etterkommerne la seg i selen for å restituere familienavnet. Skikket seg bedre. Eller verre. Det er flere pinnekors forut. Samme fiende. Vårt eget folk.

Morten Øen - Norge om våren  

Bla i boka. Leseprøve på Morten Øens roman NORGE OM VÅREN. http://bit.ly/2hNk1vW

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you