Aina M. Ertzeid – 15:25

Ertzeid. 15-25. Omsl.qxp 27.06.2019 16:07 Side 1

Et dypt drønn. En vind farer gjennom rommet. Bygget løftes opp og faller ned igjen. Noe støter henne i magen.

Vinduene knaker. Et brak. Støv overalt, i munnen og halsen. Hun kan ikke se. Vondt i brystet. Hun får ikke puste. Er det gift? Gass? Dør hun nå?

Aina M. Ertzeid (f. 1978) er jurist. 22. juli 2011 var hun ansatt i Justisdepartementet og på jobb i Høyblokken. 15:25 er hennes første roman.

Som liten var Agnes aldri bra nok. Så lenge hun kan huske, har hun tatt vare på seg selv. I Høyblokken har hun hatt sine beste år, her tilbrakte hun nesten alle døgnets timer, på jobb for departementet og seg selv, inntil det brått ble for mye.

Nå som det verst tenkelige har skjedd, og avdelingens byråkrater er flyttet til midlertidige lokaler, mister Agnes fotfestet. Livet må gå videre, sies det på alle kanter. Men Agnes kan ikke gå videre. Det hun har opplevd, blir omskapt til en kollektiv fortelling hun ikke finner seg selv igjen i. Og det aller vondeste, det som har brent i henne natt og dag siden eksplosjonen – det kan ingen få vite om.

15:25

15:25 er en roman om livet i Høyblokken før 22. juli, om forventningene som stilles til dem som ble rammet, og om hvordan forhistorien kan være avgjørende for tiden etterpå.

Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Aina M. Ertzeid

15:25

Aina M. Ertzeid

Forlaget Oktober

Roman | Forlaget Oktober

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 2

08.07.2019 15:40

Aina M. Ertzeid

15:25 Roman

Forlaget Oktober 2019

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 3

08.07.2019 15:40

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 4

08.07.2019 15:40

1

Det er fredag og sommerstille i Høyblokken. De fleste dørene i den lange korridoren i åttende etasje er luk­ ket. De grå nøkkelkortene er plassert i plastmappen ved siden av navneskiltene. Noen har hengt opp en lapp hvor det står når de er tilbake fra ferie. På en av dørene henger det en barnetegning med sol og palmer.

I den store trappeoppgangen lukter det innestengt, støvete.

De få i avdelingen som er på jobb, er samlet til lunsj i tolvte etasje. Nina, den fungerende ekspedisjons­ sjefen, har kjøpt inn jordbær og is. Hun og flere andre har siste arbeidsdag før ferien. De snakker om hvor de skal og hva de skal gjøre. Det er bare Agnes som er ferdig med ferien allerede. Hun svarer kort på spørs­ målene fra de andre. Hun merker at de er nysgjerrige på hvem hun reiste sammen med, men det er ingen som spør direkte. Hun vrir i stedet samtalen over til reisen hun hadde med statsråden til Polen tidligere i uken. Det var uformelt justis­ministermøte i Sopot, en liten badeby i ­nærheten av Gdansk. Agnes fortel­ ler om kjøreturen inn fra flyplassen og om hvordan hun endte opp i en egen bil med sjåfør fordi lokale ledsagere og sikkerhetsvakter fylte opp statsrådens bil. Hun forsøkte å se ut som hun var vant med 5

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 5

08.07.2019 15:40

situasjonen da hun satte seg inn i baksetet på den svarte, blanke bilen. Sjåføren sa ikke et ord under turen. Hun var usikker på om hun burde ha initi­ ert en form for samtale, hun så seg om etter noe hun kunne spørre om eller kommentere. De kjørte på en motorvei. Langsmed veien var det jorder og skog.

Hun formulerte noen spørsmål i hodet, om Sopot, om det var langt å kjøre, men slo det fra seg. Han virket ikke som typen til smalltalk. Han var tett og kraftig, presset inn i en trang dress. Foran hotellet ble hun sittende fast i bilen fordi sjåføren ikke åpnet døren for henne. Han var dypt konsentrert om noe som skjedde på en skjerm, og døren lot seg ikke åpne innenfra. Han hadde vel forstått at hun bare var en saksbehandler. Til slutt var det statsråden som åpnet.

Han bukket til og med lett for henne.

De andre ler. Hun forteller videre om statsråden som ble så fokusert på klokken under innlegget sitt at han bare rakk å lese én av tre sider. Lysende, røde tall på skjermer midt i rommet tellet ned tiden for hvert innlegg. Nesten et helt minutt gikk før statsråden ­blunket fort noen ganger, kremtet og takket for invi­ tasjonen. Han famlet, fant ikke de engelske ordene, selv om alt sto i papirene foran ham. Det virket som han hadde glemt at han hadde manus. Agnes satt på en stol inntil veggen og kjente n ­ edtellingen i magen, måtte konsentrere seg for å sitte i ro. Sekundene raste videre på skjermen. Statsråden kikket ned på arket, begynte å lese. Da tiden var ute, sluttet han brått, leste ikke opp avslutningshilsenen. Han beklaget til Agnes etterpå.

6

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 6

08.07.2019 15:40

– Som om han hadde skuffet meg, sier Agnes. De andre smiler. – Og strengt tatt hadde jeg brukt hele søndagen på å finpusse formuleringene, legger hun til.

Hun fortsetter med å fortelle om livvakten statsråden ble tildelt, som fulgte ham taus gjennom dagen frem til han lukket døren til rommet for å legge seg, og som ventet på ham utenfor rommet om morgenen igjen.

Statsråden så ut som en trassig liten gutt som helst ville rømme fra barnevakten. – Alt blir liksom så farlig, sa han og sukket. – Bare fordi vi befinner oss i utlandet.

Merete forteller om en tidligere rundreise i Norge med statsråden og statssekretæren der hun stadig måtte jage på dem for å rekke fly og ferger. Det var lagt opp et tett program, men statsråden og stats­ sekretæren ble gjerne igjen når møtene var over, ville snakke med alle. – Nå må vi gå, nå må vi gå, sa hun alle steder de var. Når hun hadde fått kontroll på den ene, hadde den andre plutselig forsvunnet inn i en kiosk for å kjøpe noe og blitt stående og prate med andre kunder. Hun følte seg som en border collie som løp i sirkler rundt flokken og forsøkte å avskjære utbrytere. På det ene stedet mistet de flyet, og den alternative reiseruten medførte mange timers kjøring, stuet sammen i en liten leiebil.

Agnes er varm og stiv i kinnene av latter da lunsjen er over. På vei ned til åttende etasje spør hun Marius og Kjersti om de vil være med og ta en øl senere, men begge har andre planer.

Kontoret til Agnes er et vanlig saksbehandlerkontor, et avlangt rom med to store vinduer som dekker hele 7

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 7

08.07.2019 15:40

kortveggen, en kontorpult mot den ene veggen og bokhyller mot den andre. På korktavlen over pulten henger to avisutklipp med dikt, noen bilder av barna til en venninne og utskrift av timeplanen til trenings­ senteret.

På pulten ligger en utredning om straffeloven.

Agnes begynner å lese, men blikket glir mot ­telefonen.

Hun trykker på den. Ingen meldinger eller anrop.

Hun leser noen avsnitt før hun sjekker igjen. Det har gått tre minutter. Hun går ut i fellesarealet, men det er ingen der. Marius sitter i en telefonsamtale. Døren er åpen, og hans del av samtalen høres godt. Det lyder som om han prøver å overtale noen. Tone­fallet er insisterende, deretter lett oppgitt. De andre sitter med døren delvis skjøvet inntil. Hun hører klikke­ lyder fra tastaturet, et host og en kontorstol som rul­ ler over gulvet. Agnes blar fort gjennom avisene på bordet, går inn på kontoret igjen, prøver å lese, men reiser seg etter kort tid. Hun går opp til tolvte etasje, ser innom posthyllen, selv om hun vet at det ikke har vært noen postrunde siden sist hun sjekket. Hun går til forkontoret, ser på ferielistene, lar fingeren følge navnene nedover og merker seg når kollegene kom­ mer tilbake fra ferie. En gang på barneskolen laget hun en liste som viste når alle i klassen, inkludert læreren, var bortreist, og når de kom hjem. Det var mye venting den sommeren.

Hun går inn på biblioteket, plukker opp ­tidsskrifter fra hyllen, blar raskt gjennom dem, ser på hyllen med nyankomne bøker, tar seg tid til å lese hver enkelt tit­ tel. Hun går bort til de store vinduene mot Akersgata, 8

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 8

08.07.2019 15:40

ser mot plassen nedenfor. En dame med barnevogn sitter på kanten av vannspeilet og snakker i en tele­ fon, mens to barn løper i sirkler på plassen. Agnes tar sin egen telefon opp av lommen. Fortsatt ingen mel­ dinger eller anrop. Hun sjekker at telefonen har dek­ ning, og at lyden er på. Da hun går ned trappene til åttende etasje igjen, hører hun gjenlyden av sine egne skritt i oppgangen. Det er som å gå gjennom en som­ merstengt skole, hvor gangene virker uendelig store og lange uten alle stemmene og bevegelsene som van­ ligvis fyller dem. Hun går inn på kontoret, sjekker telefonen enda en gang før hun sukker over seg selv og legger mobilen i vesken og setter vesken i bok­ hyllen bak seg, ute av syne. Hun setter seg ved pc-en og åpner et skjema for å skrive reiseregning for turen til Sopot.

Reisen til Sopot var den første hun deltok på med statsråden etter at hun kom tilbake til departementet i april. Kanskje ble det henne fordi det var midt i felles­ ferien og få andre som var på jobb. Hun fikk fore­ spørselen mens hun lå på en solseng på ferien med Olav. Jobben og Høyblokken virket langt unna. Hun sa ja, noe annet var heller ikke forventet. Hun brukte hele helgen før avreise på å skrive innlegget.

På vei ut til flyplassen fikk hun melding om at hun skulle møte statsråden i loungen. Et øyeblikk bekym­ ret hun seg for om han ville huske henne. Hun hadde jobbet tett med ham i en periode, men det var lenge siden, og han hadde mange å forholde seg til. Han kunne virke så hjertelig, men hun var usikker på hvor 9

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 9

08.07.2019 15:40

ekte det var. Hun hadde ikke snakket med ham etter at hun begynte i departementet igjen. Hun bekymret seg for hvordan hun skulle slippe inn i loungen, siden hun ikke hadde noen billett eller noe kort som ga henne adgang. Det siste viste seg å være enkelt. Hun sa til personen i skranken at hun hadde en avtale med justisministeren, og ble vist inn med et smil. Han sit­ ter omtrent midt på, litt til venstre, ble hun forklart.

Han var i telefonen da hun kom bort til ham. Hun ble stående og vente, uviss. Hun hadde vært borte i nesten to år. Skulle hun håndhilse? Det var kanskje litt stivt. Hun nøyde seg med et nikk og et smil da han var ferdig i telefonen.

– Agnes, sa han. – Så hyggelig.

– I like måte, sa hun. – Det er lenge siden sist.

Hun lurte på om han husket at hun hadde vært borte. Hadde han fått beskjed om at det var hun som skulle reise med ham? Hadde han lagt merke til at det var hun som hadde skrevet innlegget han skulle holde? Spilte det noen rolle?

– Går det bra med deg, spurte han.

– Ja, takk. Det går fint. Her er dokumentene jeg skulle ta med til deg.

Agnes rakte ham mappen med dokumentene. Hun sto fortsatt, usikker på hvor hun skulle gjøre av seg.

Da de kom frem til hotellet i Sopot og møtte resten av delegasjonen, måtte statsråden skynde seg til en lunsj.

Delegasjonslederen ga Agnes beskjed om at de ikke trengte henne før senere, og så hastet hun og stats­ råden og resten av følget bortover en lang korridor.

10

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 10

08.07.2019 15:40

Agnes ble stående inntil veggen, usikker på hva hun skulle gjøre, nesten hypnotisert av den kontinuerlige strømmen av mennesker i lobbyen, alle med et farge­ kodet konferanseskilt dinglende rundt halsen. Høye hæler klikket over gulvet, og rester av setninger på ulike språk ble hengende igjen i luften og blandet seg sammen.

Rommet var ikke klart ennå. Hun leverte bagasjen til oppbevaring og gikk ut. Hun valgte det som så ut som en gangvei, men endte opp i en sirkel rundt hotellet før hun fikk orientert seg. Hun fant frem til en strandpromenade. Det var varmt, altfor varmt for de formelle klærne hun hadde på seg. Skjørtet var for tykt. Skjorten var for stiv. Hun burde i det minste ha tatt av seg strømpebuksen før hun gikk ut. Hun stilte seg i kø for å kjøpe en is, men da det ble hennes tur, hadde hun ingen penger å betale med. Hun hadde glemt å ta ut lokal valuta, og det var ikke mulig å betale med kort. Damen i isboden så surt på henne før hun nikket til neste kunde. Agnes gikk ut av køen og følte seg dum. Det var ulikt henne å være så ufor­ beredt. Hun gikk mot den lange trepiren som strakte seg ut i Østersjøen, men det viste seg at det kostet penger å gå på den. Hun satte seg på en benk i ste­ det, tok av seg skoene, som var helt våte inni. Føttene var hovne og ømme. Hun så utover stranden og på menneskene i badetøy på solsengene. Hun tenkte på Olav og ferien.

Om kvelden var det formell middag for j­ ustisminist­rene og alle i delegasjonene. Agnes sto lenge foran speilet 11

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 11

08.07.2019 15:40

for å velge kjole. Tre alternativer lå dandert utover sengen sammen med mulig tilbehør. Hun var usikker på hvor pyntet hun burde være. Hun hadde glemt å undersøke hva de andre skulle ha på seg, nok et tegn på at hun ikke var seg selv for tiden. Hun holdt kjolene opp foran seg, prøvde dem på, bestemte seg og ombe­ stemte seg. Til slutt gikk hun for en enkel, knelang svart kjole i et stoff som la seg pent om kroppen. Hun kom nesten for sent til bussen som skulle frakte dem til restauranten. Delegasjonslederen sendte en melding og spurte hvor hun var. Agnes hastet ut og om bord i bussen og beklaget overfor d ­ elegasjonslederen. Det var ulikt Agnes å være den som måtte purres på.

Statsråden ble kjørt i egen bil. Da de møttes på restauranten, komplimenterte han Agnes for kjolen.

Hun følte seg straks bedre. Hun fikk øye på noen per­ soner hun kjente igjen fra møter i Europarådet, og gikk bort og snakket med dem. De mimret om kon­ vensjonsforhandlingene de deltok i for noen år siden.

Noe letnet i henne. Under middagen tok hun aktivt del i samtalene rundt bordet. Hun gledet seg over å snakke engelsk og fransk. Hun flørtet forsiktig med sidemannen, en middelaldrende mann fra Storbritan­ nia. Hun kunne se at han ble sjarmert.

Etter middagen gikk alle i den norske d ­ elegasjonen en tur. De gikk langs strandpromenaden som Agnes hadde gått på tidligere, og fortsatte videre ut på piren.

I konferansemappen sto det at piren var 511 meter lang og gikk for å være Europas lengste t­ repir. Konfe­ ranseskiltene ga dem fri adgang. Det var mørkt, men fortsatt varmt. Ved kaien lå en gammel seilskute. De 12

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 12

08.07.2019 15:40

hørte lavt stemmesurr fra andre som var ute og spa­ serte, og deres egen latter bar langt ut i natten.

Dagen etter spiste de frokost på en terrasse mot sjøen. Det var noe hjemlig, nesten privat over det. Å sitte sammen rundt et lite bord og spise bløtkokt egg og brødskiver og drikke appelsinjuice. Mens de ven­ tet på transport ut til flyplassen, gikk de langs stran­ den. Mennene tok av seg jakken og bar den over skul­ deren. Agnes kippet av seg de høyhælte skoene og bar dem i hånden. Denne gangen hadde hun tatt av seg strømpebuksen. Hun kjente den ru, varme sanden mot føttene samtidig som silkestoffet på innsiden av skjørtet klebet seg til lårene. eu-vimplene vaiet foran hotellet. Det luktet solkrem og saltvann. Hun tenkte på ferien, men det var mindre vondt enn tidligere.

På veien ut til flyplassen kjørte bilene i sikkerhets­ kolonne i høyt tempo med plutselige nedbremsinger og krappe filskifter. Agnes satt i bilen bak statsrådens.

En dame fra et annet departement satt sammen med henne. Det føltes som bilen krenget. Agnes strammet halsen for å stoppe syre som skjøt opp fra magen.

Munnen ble fylt med seigt spytt. Hun svelget og svel­ get og så seg om etter en pose eller serviett eller hva som helst, egentlig, men det var ingenting i bilen, bare en altfor sterk lukt av rengjøringsmidler.

– Går det bra med deg, spurte damen.

– Ja da, sa Agnes og svelget.

Tenk på noe annet, sa hun til seg selv. Ta deg sammen. Det går over. Men det gikk ikke over. Hun grep etter vesken sin, tømte den for gjenstander og satt med den i fanget som en pose. Hun var i ferd med å 13

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 13

08.07.2019 15:40

brekke seg over den da hun kjente et rykk i bilen.

Farten økte, og svingene ble enda krappere. Hun så ut av vinduet. De kjørte i motgående kjørefelt. Sjå­ føren vred bilen brått frem og tilbake mellom kjøre­ feltene. Jeg kommer til å dø her, tenkte hun. Hun holdt seg fast i håndtaket på døren. Jeg kommer til å dø på motorveien mellom Sopot og Gdansk. Hun så for seg overskrifter i avisen, norsk byråkrat i døds­ krasj i Polen. Hvem ville bli varslet hvis hun døde?

Ville de søke opp foreldrene? Skulle de få bestemme over henne etter at hun var død? Hun tenkte på Olav.

Ville han angre?

Fremme på flyplassen brakk hun seg i veikanten.

De andre i den norske delegasjonen sto i en klynge ­bortenfor med koffertene sine. De småpratet og lo.

Agnes sto med hendene på knærne og hodet ned, prøvde å dempe lydene. Statsråden kom bort til henne. Hun reiste seg fort opp, ville ikke at han skulle se henne sånn.

Etterpå lo de av det sammen. De satt i dype flukt­ stoler i en inngjerdet bakgård med bar inne på flyplass­ området.

– Jeg trodde jeg skulle dø, sa Agnes.

– Jeg også, sa en av de andre.

– Dette sikkerhetsopplegget tar livet av oss, var det noen som sa, og så lo de igjen. Asfalten var varm.

Området var pyntet med store grønne planter og ute­ belysning i mange farger. I baren ble det spilt salsa­ musikk. En dame fra en annen delegasjon snakket høyt med en drink i hånden. En knallgul kjole blant mørke dresser.

14

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 14

08.07.2019 15:40

De mellomlandet i København. I loungen på Kastrup viste alle tv-skjermene opptak fra en høring i det britiske parlamentet om en avis innblandet i en avlyttingsskandale. En eldre mann som forklarte seg, ble angrepet av en publikummer. Mannens kone, en ung kvinne, kastet seg frem for å beskytte ham. Bil­ dene av dette gikk om og om igjen på skjermene.

Av og til zoomet kameraene inn på det store, røde håret til avisens redaktør. Agnes så på skjermene fra en lenestol der hun satt med beina oppunder seg og spiste nudler med pinner fra en boks.

– Nå ser du veldig etnisk ut, Agnes, sa statsråden.

– Du må passe deg så du ikke blir stanset i utlen­ dingskontrollen.

Det ble stille et øyeblikk. Gikk det an å spøke med dette? Da Agnes smilte, lo de, alle sammen. Etterpå diskuterte de et utspill fra en politiinspektør om hvor­ dan jenter kunne forebygge voldtekt. Agnes og en av de andre damene argumenterte mot å legge ansvaret på jentene. Det ble en livlig diskusjon. På flytoget fra Gardermoen tenkte hun at hun kanskje hadde gått for langt i å fronte egne synspunkter ­overfor statsråden.

Det var vanskelig å vite hvor grensen gikk. Feministinfiltratør hadde han en gang kalt henne da han mente at hun og den ene statssekretæren rottet seg sammen i en sak. Mest på spøk, men kanskje litt på alvor også.

Hun kom hjem til tom leilighet. Klærne fra ferien med Olav hang fortsatt på tørkestativet.

15.25_Aina M. Ertzeid_Alt. 2.indd 15

08.07.2019 15:40