Anna Burns – Melkemannen

burns. melkemannen. omsl 140x215.qxp_Layout 1 11.12.2019 13:13 Side 1

A N N A

CCCCC the dai ly te le g rap h

Melkemannen er en skakende roman. Med stor psykologisk innsikt og i et oppslukende og originalt språk skildrer Anna Burns en ung kvinnes utsatte posisjon i et religiøst og tradisjonelt samfunn som er fullstendig gjennomsyret av paranoia.

M E L K E M A N N E N

anna burns (f. 1962) vokste opp i et katolsk arbeiderklassestrøk i Belfast i Nord-Irland. Hun har skrevet tre romaner, No Bones (2001), Little Constructions (2007) og Milkman (2018). For debuten mottok Burns Winifred Holtby Prize for Fiction og var nominert til Orangeprisen.

Melkemannen er Burns’ store gjennombrudd.

Romanen brakte henne Bookerprisen, National Book Critics Circle Award og Orwell Prize for Political Fiction, og var finalist til Rathbones Folio Prize og Women’s Prize for Fiction. Boka er solgt til 37 land, og det forhandles om filmrettighetene. Anna Burns bor i East Sussex i England.

Hun er atten år og lever midt i en militær konflikt, i en verden av oss og dem, vår religion og deres religion, våre områder og deres områder. I bydelen hun bor i, drepes alle hundene i løpet av en natt, politi og sykehus er fienden, og alle har minst én bror eller en far som er død i konflikten. For romanens hovedperson blir det først virkelig farlig når den lokale paramilitære lederen – «melkemannen» – fatter interesse for henne. Han har makt, han tar det han vil ha, og i et samfunn der rykter blir til sannhet, har hun ingenting å stille opp med.

B U R N S

«ondskapsfullt morsomt fra konflikten i Nord-Irland»

A N N A

B U R N S

Vinner av the national book critics circle award 2018 Vinner av the orwe ll prize fo r po l i t i c a l f i c t i o n 2 0 1 9

M E L K E M A N N E N

Vinner av b o o k e r p r i s e n 2 0 1 8

«Fortelleren i Melkemannen forstyrrer status quo ikke fordi hun er politisk, heroisk eller opprørsk, men fordi hun er original, morsom, avvæpnende skakk og unik. Hun er annerledes.

Det samme kan sies om denne boken» cl aire kilroy, the guardian «sjarmerende skjev … syder av svart humor og ungdommelig sinne mot voksenverdenen og dens brutale absurditeter» l au r a m i l l e r , t h e n e w yo r k e r «en fremragende skildring av et samfunn hvor sekterisk vold har vært hverdag i generasjoner» s i r i r a nva h j e l m j aco b s e n , we e k e n davi s e n

Ro m a n | f o r l ag e t o kto b e r FORLAGET OKTOBER

f o rfat terp o rtret t: © Eleni Stefanou o ms l ag s des ig n: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xil des ig n

Vinner av the man booker prize 2018

Melkemannen_Anna Burns.indd 2

10.12.2019 11:41

anna burns

Melkemannen Roman

Oversatt av Kirsti Vogt (mn0)

forlaget oktober 2020

Melkemannen_Anna Burns.indd 3

10.12.2019 11:41

anna burns: Melkemannen Originalens tittel: Milkman Første gang utgitt av Faber & Faber Limited, 2018 All rights reserved © Anna Burns, 2018 Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Minion Pro 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2.0 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2124-1 www.oktober.no

Melkemannen_Anna Burns.indd 4

10.12.2019 11:41

Til Katy Nicholson, Clare Dimond og James Smith

Melkemannen_Anna Burns.indd 5

10.12.2019 11:41

Melkemannen_Anna Burns.indd 6

10.12.2019 11:41

EN

Den dagen Somebody McSomebody satte en pistol mot brystet mitt og kalte meg ei katte og trua med å skyte meg var samme dagen som melkemannen døde. Han ble skutt av en av attentatstyrkene til staten og jeg brydde meg ikke om at denne mannen ble skutt. Men andre brydde seg, og noen var folk som visste hvem jeg var men aldri snakka med meg for å si det sånn og jeg ble snakka om for det gikk et rykte som var starta av dem, eller mer sannsynlig av førstesvoger, at jeg hadde hatt et forhold til denne melkemannen og at jeg var atten og han var førtien.

Jeg visste hvor gammel han var, ikke fordi han ble skutt og det ble oppgitt i media, men fordi det hadde vært snakk før dette, i månedsvis før drapet, fra disse folka med ryktet, om at tjuetre års forskjell var ekkelt, at han var gift og at man ikke måtte la seg lure av meg for det var massevis av stillferdige, umerkelige mennesker man måtte passe seg litt for. Det hadde vært min feil også, visstnok, dette forholdet til melkemannen. Men jeg hadde ikke hatt noe forhold til melkemannen. Jeg likte ikke melkemannen og ble skremt og forvirra av at han jakta på og prøvde å starte et forhold til meg. Jeg likte ikke førstesvoger heller. Tvangshandlingene fikk ham til å dikte opp ting om andre menneskers sexliv. Om mitt sexliv. Da jeg var yngre, da jeg var tolv, da han dukka opp i kjølvannet av at den eldste søstera mi dumpa langtidskjæresten sin fordi han var utro, gjorde denne nye mannen henne gravid og de gifta seg med en gang. Han kom med slibrige kommentarer om meg fra første gang han traff meg – om hylsteret mitt, svansen min, trakta mi, dåsa mi, krukka mi, vranga mi, jordbærstedet mitt – og han brukte ord, [7]

Melkemannen_Anna Burns.indd 7

10.12.2019 11:41

seksuelle ord, jeg ikke forsto. Han visste at jeg ikke forsto dem men at jeg visste nok til å skjønne at de var seksuelle. Det var det han likte. Han var trettifem. Tolv og trettifem. Det var også tjuetre års forskjell.

Så han kom med kommentarene sine og syntes han hadde rett til å komme med kommentarene sine og jeg sa ingenting fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle svare dette mennesket.

Han kom aldri med kommentarene sine når søstera mi var i rommet. Alltid når hun forlot rommet ble en bryter skrudd på inni ham. Fordelen var at jeg ikke var fysisk redd for ham. Den gangen, på dette stedet, var vold den viktigste målestokken når man vurderte folk rundt seg og jeg kunne se med en gang at han ikke hadde det, at han ikke hadde en sånn innstilling. Samtidig fikk rovdyrnaturen hans meg til å stivne hver gang. Så han var en drittsekk og hun hadde det elendig fordi hun var gravid, fordi hun fortsatt elska langtidsmannen sin og ikke kunne fatte det han hadde gjort mot henne, ikke kunne tro at han ikke savna henne, for det gjorde han ikke. Han var i gang med en annen nå. Hun så ikke egentlig denne mannen her, denne eldre mannen hun hadde gifta seg med men hadde vært for ung selv, og for ulykkelig, og for forelska – bare ikke i ham – til å slå seg sammen med ham. Jeg slutta å komme på besøk selv om hun var lei seg for jeg orka ikke ordene og ansiktsuttrykkene hans lenger. Seks år senere, mens han prøvde å jobbe seg gjennom meg og de eldre søstrene jeg hadde igjen, og alle tre – direkte, indirekte, høflig, dratilhelvetelig – avviste ham, skritta melkemannen, heller ikke invitert men mye mer skremmende, mye farligere, ut av løse lufta og inn på arenaen.

Jeg visste ikke hvem sin melkemann han var. Han var ikke vår melkemann. Jeg tror ikke han var noens. Han tok ikke opp melkebestillinger. Det var ikke noe melk ved ham. Han leverte aldri melk. Og han kjørte ikke melkebil. Men han kjørte bil, forskjellige biler, ofte prangende biler, men han var ikke prangende [8]

Melkemannen_Anna Burns.indd 8

10.12.2019 11:41

selv. Like fullt la jeg først merke til ham og bilene hans da han begynte å plassere seg i dem foran meg. Og så var det den kassevogna – liten, hvit, anonym, foranderlig. Av og til ble han sett ved rattet i den kassevogna også.

Han dukka opp en dag, stansa i en av bilene sine mens jeg gikk og leste Ivanhoe. Jeg gikk ofte og leste bøker. Jeg så ikke noe galt i dette men det ble enda en ting som ble regna som ytterligere bevis mot meg. «Gå-og-lese» var helt klart på lista.

«Du er en av jentene til de-derre-der, ikke sant? Den-og-den var faren din, ikke sant? Brødrene dine, hva-han-nå-heter, hvahan-nå-heter, hva-han-nå-heter og hva-han-nå-heter var på hurlinglaget, ikke sant? Hopp inn. Du kan sitte på med meg.»

Det ble sagt avslappa, passasjerdøra var allerede på vei opp.

Jeg skvatt midt i lesinga. Jeg hadde ikke hørt bilen stanse. Hadde heller ikke sett ham før, denne mannen ved rattet. Han lente seg fram, kikka ut på meg, smilende og vennlig for å vise seg forekommende. Men nå, nå som jeg var atten, fikk «smilende, vennlig, forekommende» meg rett på alerten. Det var ikke det med å sitte på i seg selv. Folk som hadde bil her stoppa ofte og tilbød andre som var på vei inn i eller ut av området å sitte på. Det var ikke noen overflod av biler da og på grunn av bombetrusler og kapringer stansa kollektivtransporten innimellom. Og cruising etter horer var kanskje et begrep man kjente til, men det var ikke en praksis man kjente til. Jeg hadde i alle fall aldri vært borti det. Uansett hadde jeg ikke lyst til å sitte på. Da mener jeg helt generelt. Jeg likte å gå – å gå og lese, gå og tenke. Og helt konkret hadde jeg ikke lyst til å sette meg inn i bilen til denne mannen. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det, ettersom han ikke var uhøflig og han kjente familien min for han hadde oppgitt referansene, hannene i familien min, og jeg kunne ikke være uhøflig for han var ikke uhøflig. Så jeg nølte, eller stivna, og det var uhøflig. «Jeg går,» sa jeg. «Jeg leser», og jeg holdt opp boka, som om Ivanhoe skulle forklare at jeg gikk, behovet for å gå.

[9]

Melkemannen_Anna Burns.indd 9

10.12.2019 11:41

«Du kan lese i bilen,» sa han, og jeg husker ikke hva jeg svarte på det. Til slutt lo han og sa «Null stress. Ta det med ro, du. Kos deg med boka di,» og så lukka han bildøra og kjørte sin vei.

Første gangen var det alt som skjedde – og allerede da starta ryktet. Eldstesøster kom innom for å snakke med meg fordi mannen hennes, min nå førtien år gamle svoger, hadde sendt henne innom for å snakke med meg. Hun skulle underrette meg og advare meg. Hun sa jeg var blitt sett mens jeg snakka med denne mannen. «Å, dra til helvete,» sa jeg. «Hva skal det bety – blitt sett?

Hvem er det som har sett meg? Mannen din?»

«Nå hører du på meg,» sa hun. Men jeg nekta å høre – på grunn av ham og dobbeltmoralen hans, og på grunn av at hun godtok den. Jeg visste ikke at jeg klandra henne, hadde klandra henne, for hans langtidskommentarer til meg. Visste ikke at jeg klandra henne for å gifte seg med ham når hun ikke elska ham og umulig kunne respektere ham, for hun måtte ha visst, var ikke mulig at hun ikke visste at han dreiv og hadde seg med andre selv.

Hun prøvde å ture fram og rådde meg til å oppføre meg, advarte meg om at jeg ikke gjorde meg selv noen tjenester, at av alle menn jeg kunne ha slått meg sammen med … Men det holdt. Jeg ble rasende og banna litt til fordi hun ikke likte banning så det var den eneste måten å få henne ut av et rom på. Så skreik jeg ut av vinduet etter henne at hvis den feigingen hadde noe han ville si meg så fikk han komme innom og si det til meg selv. Det var en tabbe: Å miste besinnelsen, å la folk se og høre at jeg mista besinnelsen, skrike ut av vinduet, over gata, tillate meg å bli revet med. Vanligvis greide jeg å ikke ramle ut i det der. Men jeg var sint. Jeg bare hadde så mye sinne – mot henne, for at hun var vesle konemor, for at hun alltid gjorde akkurat det han sa hun skulle, og mot ham, for at han forsøkte å skyve sin egen ynkelighet over på meg. Jeg kunne kjenne staheten, «pass [ 10 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 10

10.12.2019 11:41

dine egne saker»-greia mi, våkne. Når det skjedde ble jeg dessverre stort sett alltid trassig, nekta å lære av erfaringer og skjøt meg selv i foten. Når det gjaldt ryktet om meg og melkemannen, avfeide jeg det uten å tenke over det. Området hadde alltid vært prega av intens nysgjerrighet på alt og alle. Sladder skylte inn, skylte ut, kom, gikk, flytta seg videre til neste skyteskive. Så jeg brydde meg ikke om dette forholdet til melkemannen. Så dukka han opp igjen – denne gangen til fots mens jeg løp i parkene med et øvre og et nedre vannverk.

Jeg var alene og leste ikke denne gangen, for jeg leste aldri mens jeg løp. Og der var han, nok en gang ut av løse lufta, denne gangen falt han inn i rytmen ved siden av meg der han aldri hadde vært før. Plutselig løp vi sammen og det så ut som om vi alltid løp sammen og nok en gang skvatt jeg, slik jeg skulle skvette av alle møter jeg skulle ha med denne mannen, bortsett fra det siste. Først sa han ingenting, og jeg greide ikke å si noe.

Så gjorde han det, og praten hans var midt i samtalen som om vi også alltid var midt i samtalen. Ordene hans var korte og litt anstrengt på grunn av løpetempoet mitt, og det var om arbeidsplassen min han snakka. Han visste om jobben min – hvor den var, hva jeg gjorde der, timene, dagene og tjue-over-åtte-bussen jeg tok hver morgen når den ikke ble kapra for å komme meg ned i byen. Dessuten kom han med et utsagn om at jeg aldri tok denne bussen hjem. Det var sant. Alle hverdager, om det var sol eller regn, skyting eller bomber, stillstand eller opptøyer, foretrakk jeg å gå hjem mens jeg leste den nyeste boka mi. Dette var alltid en attenhundretallsbok fordi jeg ikke likte nittenhundretallsbøker fordi jeg ikke likte nittenhundretallet. Når jeg tenker på det nå, visste nok denne melkemannen alt det også.

Så han sa det han sa mens vi løp langs den ene siden på det øverste reservoaret. Det var et mindre reservoar like ved lekeplassen i den nederste enden. Han så rett fram, denne mannen, mens han snakka til meg, snudde seg ikke mot meg en eneste [ 11 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 11

10.12.2019 11:41

gang. Gjennom hele dette andre møtet stilte han meg ikke et eneste spørsmål. Virka heller ikke som han ville ha respons.

Ikke at jeg kunne ha gitt det. Jeg var fortsatt på «hvor kom han fra?». Dessuten, hvorfor oppførte han seg som om han kjente meg, som om vi kjente hverandre, når vi ikke kjente hverandre?

Hvorfor gikk han ut fra at jeg ikke hadde noe imot å ha ham ved siden av meg når jeg hadde noe imot å ha ham ved siden av meg? Hvorfor kunne jeg ikke bare slutte å løpe og be denne mannen la meg være i fred? Med unntak av «hvor kom han fra?» tenkte jeg ikke de andre tingene før senere, og jeg mener ikke en time senere. Jeg mener tjue år senere. Der og da, i en alder av atten, etter å ha vokst opp i et lettantennelig samfunn der grunnprinsippet var at hvis du ikke ble utsatt for fysisk voldelig berøring, og det ikke ble retta noen direkte muntlige fornærmelser mot deg, og det ikke var noen hånlige blikk inne i bildet heller, hvordan kunne du da være under angrep fra noe som ikke var der? Som attenåring hadde jeg ikke noen ordentlig forståelse for hvilke framgangsmåter som utgjorde overtramp.

Jeg hadde en fornemmelse for dem, en intuisjon, en følelse av motvilje mot enkelte situasjoner og enkelte mennesker, men jeg visste ikke at intuisjon og motvilje telte, visste ikke at jeg hadde rett til å ikke like, ikke trenge å finne meg i, alt og alle som kom nær. Det beste jeg fikk til den gangen var å håpe at den andre skulle skynde seg å si det han eller hun trodde det var hyggelig og forekommende å si, og deretter gå sin vei; eller å gå min vei selv, høflig og kjapt, så snart jeg bare kunne.

Jeg skjønte av dette andre møtet at melkemannen var interessert i meg, at han prøvde seg på meg. Jeg visste at jeg ikke likte at han var interessert og at jeg ikke følte det på samme måte overfor ham. Men han sa ikke noe rett ut for å få fram denne tiltrekningen. Og fortsatt krevde han ingenting av meg. Ei heller rørte han meg fysisk. Ikke en eneste gang så langt i dette andre møtet hadde han så mye som sett på meg. Dessuten var han eldre [ 12 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 12

10.12.2019 11:41

enn meg, mye eldre, så kunne det hende, undra jeg, at jeg oppfatta det feil, at situasjonen ikke var som jeg innbilte meg? Hva løpinga angikk var vi på offentlig sted. Dette var to store sammenknytta parker på dagtid, et skummelt sted på kveldstid, men på dagtid var det også skummelt. Folk likte ikke å innrømme at dagstrekket var skummelt fordi alle gjerne ville ha minst ett sted de kunne dra. Jeg eide ikke dette området så det betydde at han hadde like mye lov til å løpe der som jeg hadde lov til å løpe der, sånn som barn på syttitallet syntes de hadde rett til å drikke alkoholen sin der, sånn som litt eldre barn på åttitallet skulle syns de hadde god grunn til å sniffe limet sitt der, sånn som eldre folk igjen på nittitallet skulle komme og injisere seg selv med heroin der, sånn som statsstyrkene nå gjemte seg i den for å fotografere statsfornektere. De fotograferte også fornekternes kjente og ukjente allierte, og det var det som skjedde akkurat da. Et hørlig «klikk» lød da melkemannen og jeg løp forbi en busk og dette var en busk jeg hadde løpt forbi mange ganger uten at det kom noe klikk fra den. Jeg visste at det hadde skjedd denne gangen på grunn av melkemannen og hans engasjement, og med «engasjement» mener jeg forbindelser, og med «forbindelser» mener jeg aktivt opprør, og med «aktivt opprør» mener jeg statsfiendtlig fornekter på grunn av de politiske problemene vi hadde her. Så nå kom jeg til å være i en mappe et eller annet sted, på et bilde et eller annet sted, som en tidligere ukjent, men nå absolutt kjent, forbundsfelle. Denne melkemannen selv nevnte ingenting om klikket enda det var umulig at han ikke hadde hørt det. Jeg takla det ved å sette opp farta for å bli ferdig med denne løpinga, dessuten ved å late som jeg ikke hadde hørt klikket selv.

Han saktna farta, derimot, helt ned, sånn at vi gikk. Det var ikke fordi han var i dårlig form sånn generelt men fordi han ikke var noen løper. Han var ikke interessert i å løpe. Denne løpinga langs reservoarene der jeg aldri noen gang hadde sett [ 13 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 13

10.12.2019 11:41

ham løpe hadde aldri handla om løping. Denne løpinga, visste jeg, handla om meg. Han antyda at det var på grunn av pacing, at han saktna farta på grunn av pacing, men jeg kunne pacing og i mine øyne var det ikke å gå mens man løp. Men det kunne jeg ikke si, for jeg kunne ikke være i bedre form enn denne mannen, kunne ikke ha bedre kunnskaper om min egen trening enn denne mannen, for betingelsene for menn og kvinner her ga ikke rom for det. Dette var «jeg er hann og du er hunn»territoriet. Det handla om hva du kunne si som jente til en gutt, eller kvinne til en mann, eller jente til en mann, og hva du ikke – i hvert fall ikke offisielt, i hvert fall ikke offentlig, i hvert fall ikke ofte – hadde lov til å si. Det handla om at enkelte jenter ikke ble godtatt hvis man mente de ikke bøyde seg for hanner, ikke erkjente hanners overlegenhet, kanskje til og med gikk så langt at de nesten motsa hanner, kort sagt, den egensindige hunnen, en uforskamma og altfor selvsikker rase. Men ikke alle gutter og menn var sånn. Noen lo og syntes de fornærma mennene var morsomme. Den typen likte jeg – og kanskje-kjæreste var en av de der. Han lo og sa «Du kødder med meg. Kan ikke være så ille, er det så ille?» når jeg nevnte gutter jeg kjente som forakta hverandre men like fullt fant hverandre i raseriet over at Barbra Streisand var så høylytt; gutter som var forbanna på Sigourney Weaver for at hun drepte vesenet i den nye filmen når ingen av mennene i den filmen hadde greid å drepe det vesenet; gutter som var negative til Kate Bush fordi hun var katteaktig, katter fordi de var hunnkjønnaktige, men jeg sa ikke noe om at man fant så mange katter døde og lemlesta rundt i smugene at det ikke var mange av dem igjen i mitt område lenger. I stedet avslutta jeg med at man fortsatt kunne beundre Freddie Mercury så lenge det gikk an å nekte for at han var femi på noe vis, og det fikk kanskje-kjæreste til å sette fra seg kaffekanna – var bare han og kameraten hans, chef, av alle jeg kjente, som hadde kaffekanner – og så sette seg ned selv og le en gang til. [ 14 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 14

10.12.2019 11:41

Dette var «nesten ett år hittil kanskje-kjæresten» min, som jeg møtte på tirsdagskveldene, av og til en torsdagskveld, de fleste fredagskveldene og over i lørdag, og så hele lørdagskvelden og over i søndag. Av og til virka det som fast følge. Andre ganger ikke som fast følge i det hele tatt. Noen i nabolaget hans betrakta oss som et ordentlig par. Men de fleste betrakta oss som et av disse ikke-par-parene, den typen som kanskje traff hverandre jevnlig men som ikke kunne betegnes som et ordentlig par likevel. Jeg ville ha likt å være et ordentlig par og å ha vært offisielt sammen og sa det en gang til kanskje-kjæreste, men han sa nei, at det ikke var sant, at jeg måtte ha glemt så han skulle friske opp hukommelsen min. Han sa at vi prøvde en gang – at han var kjæresten min og jeg var hans, at vi møttes og avtalte og tilsynelatende bevegde oss mot en slags framtidighet, sånn som ordentlige par gjorde. Han sa jeg ble rar. Han sa han også ble rar, men at aldri før hadde han sett meg med så mye frykt i meg. Mens han snakka, huska jeg vagt noe av det han gjenga.

Men noe annet i meg tenkte: Finner han på dette her? Han sa han hadde foreslått, av hensyn til hva det nå var vi faktisk hadde, at vi skulle slå opp som kjærester, noe som i hans øyne uansett bare hadde vært meg som prøvde på den der «snakke om følelser»-greia, men tatt i betraktning at jeg fikk hetta da vi gjorde det, og også tatt i betraktning at jeg snakka om følelser enda sjeldnere enn han snakka om følelser, så kunne jeg egentlig aldri ha hatt troen på det. I stedet foreslo han at vi skulle gå tilbake til kanskje-feltet der vi ikke visste om vi var sammen eller ei. Så det gjorde vi og han sa at jeg roa meg ned og at han også roa seg ned.

Når det gjaldt det offisielle «hann og hunn»-territoriet, og hva hunner kunne si og hva de aldri kunne si, sa jeg ingenting da melkemannen tøyla, så sinka, så stansa løpeturen min. Heller ikke denne gangen virka han uhøflig, i alle fall ikke med hensikt, så jeg kunne ikke være uhøflig og fortsette å løpe. I stedet lot jeg [ 15 ]

Melkemannen_Anna Burns.indd 15

10.12.2019 11:41

ham sinke meg, denne mannen jeg ikke ville ha i nærheten, og det var da han sa noe om at jeg ofte gikk når jeg ikke løp og dette var ord jeg ønska at han ikke hadde sagt eller at jeg aldri hadde hørt. Han sa han var bekymra, at han ikke var sikker, og hele tiden så han fortsatt ikke på meg. «Ikke sikker,» sa han, «på all denne løpinga, på all denne gåinga. For mye løping og gåing.»

Og så, uten et ord til, runda han et hjørne i utkanten av parken og forsvant. Akkurat som forrige gang med den prangende bilen, førte også denne gangen – at han dukka så plutselig opp, var så nær, friheten han tok seg, klikket fra kameraet, hans kritikk av at jeg løp og gikk og så den brå avskjeden igjen – til forvirring, altfor mye skvettenhet. Det føltes som et sjokk, ja, men sjokk over noe som var nødt til å være for lite, uviktig, til og med for normalt til egentlig å bli så sjokkert over. Men på grunn av det var det først timer senere og hjemme igjen at jeg greide å fordøye at han visste om jobben min. Jeg huska ikke hvordan jeg kom meg hjem heller for etter at han forsvant prøvde jeg først å løpe igjen, forsøkte å gjenoppta treninga, å late som om det at han dukka opp ikke hadde skjedd eller i det minste ikke hadde betydd noe. Og så, fordi jeg mista oppmerksomhet, fordi jeg var forvirra, fordi jeg ikke var oppriktig, glei jeg på glansede sider som hadde revet seg løs fra et blad noen hadde slengt fra seg.

Det var et dobbeltsidig oppslag med en dame med langt, mørkt, uregjerlig hår, iført strømper, strømpeholdere, og et eller annet svart og blondepryda. Hun smilte mot meg, lente seg tilbake og åpna seg for meg, og det var da jeg sklei og mista balansen og så rett inn i jordbærstedet hennes da jeg ramla på stien.

Melkemannen_Anna Burns.indd 16

10.12.2019 11:41