Wokeisme

© dreyers forlag – en del av forente forlag as, 

omslag: erlend askhov

trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn ----

Innhold

innledning

Velkommen til et uoversiktlig terreng

kapittel 1

Wokeismen inntar det politiske rom

Den nye ideologien

Wokeismens antimarxisme

Wokeismens antiliberalisme

Politisk puritanisme

Wokeismens korte historie

kapittel 2

Tåkeideologien

Kulturkrigens tåke

frigjøres fra skyggene

Nytale og språkforvirring

Akademisk woke

kapittel 3

Wokemytologi

Maktens strukturer

Ulikhet = strukturell undertrykkelse?

Symbolsk undertrykkelse

Privilegier

Mytologiens formål

kapittel 4

Identitetspolitikk

Identitetspolitikkens logikk

Den interseksjonelle identitetspolitikken

Segregeringens politikk

Den skeive identitetspolitikken

kapittel 5

Offerhierarkiet

Woke antisemittisme og de doble standarder

Wokesjåvinisme

Negativ nasjonalisme

Offerpolitikk og offerkultur

Ufrivillig wokerasisme

kapittel 6

Myk totalitarisme

Totalitarisme mot demokrati

Antidemokratisk wokeisme

Wokeistisk intoleranse

Jakten på renhet

kapittel 7

Politisk korrekthet og kanselleringskultur

Politisk korrekthet

Kanselleringskulturen

Kanselleringskultur i Norge

Den politiske korrekthetens konsekvenser

konklusjon

Refleksjoner fra veikrysset

Noter

Litteratur

Navneregister

innledning

Velkommen til et uoversiktlig terreng

Hva er fenomenet woke? Jeg vil i denne boken argumentere for at woke er en ideologi. Jeg vil derfor snakke om wokeisme, snarere enn woke. Slik kan vi bedre forstå hva dette handler om. For per i dag brukes begrepet woke litt i hytt og vær. For noen er woke kanskje alt som er progressivt. For andre innebærer det å være antirasist. Eller å være sensitiv? Eller å være venstreorientert? Som Yascha Mounk, en liberal statsviter og en av wokeismens fremste kritikere, påpeker: «Å foreslå måter å løse urett på er ikke woke.»1 Det å betrakte seg selv som for eksempel antirasist eller feminist er altså ikke woke. Wokeismen er noe nytt. Spørsmålet er hva dette nye da er.

Wokeismen kan forstås som en ideologi som plasserer mennesker i et offerhierarki basert på deres identitetsstatuser, som for eksempel svart eller hvit. 2 Som alle nye ideologier er wokeismen uklar. Men den er ikke uklar bare fordi den er ny. Wokeismen er også uklar fordi det er noe tabubelagt ved den. Man skal helst tie om woke. At det er kontroversielt å snakke om wokeismen, eller om ideologiens innhold, viser seg i hvordan de som snakker om woke, blir omtalt, direkte eller indirekte. Forfatterne Andrew Doyle og Danby Choi har begge påpekt

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 7

at alle som er uenige med wokeistene, deriblant venstreorienterte og sentrumsorienterte, anklages for å være fascister, reaksjonære, transfobe, homofobe o.l.3 En vanlig påstand er også at woke ikke eksisterer og at det bare er et spøkelse dårlige mennesker har oppfunnet for å rettferdiggjøre hat.4 Skribenten Carline Tromp hevder for eksempel at woke er et «skrømt».5 Kritikere av wokeismen påpeker at wokeismen er navnløs. At wokeismen er navnløs betyr at de som omfavner ideologien, aktivt motarbeider forsøk på å kategorisere deres ideologiske posisjon. De benekter aktivt at det finnes en ideologi.6

Selv om wokeismen nå sprer seg raskt i samfunnet, er det kontroversielt å bruke begrepet eller diskutere begrepets innhold. Ideologien skal helst ikke diskuteres, men snarere aksepteres ukritisk. Delvis henger begrepet wokes kontroversielle natur sammen med at det nå brukes på en annen måte enn tidligere. Tidligere brukte afroamerikanske antirasister begrepet for å vise til hvor viktig det var å være årvåken, i en kontekst hvor amerikansk rasisme var svært utbredt. I våre dager brukes begrepet ofte som et skjellsord. Forskeren Deise Faria Nunes kritiserer det i Utrop. Hun hevder at begrepet woke ofte benyttes i angrep på antirasisme, en slags «anti-antirasisme». Fra et slikt perspektiv snakkes det om at bruken av ordet woke er rasistisk eller reproduserer rasisme.7 Man kan altså ikke bruke begrepet uten at man direkte eller indirekte bedriver rasisme. Carline Tromp skriver på samme vis at de som tyr til begrepet woke «fremstiller seg selv som fritenkende og antiautoritære – samtidig som de vil rulle tilbake utslag av progressiv utvikling», noe som får henne til å hevde at «reaksjonære meninger og holdninger har fått en ny vår».8

Det er altså trolig noe galt med de som bruker begrepet woke eller diskuterer saker relatert til woke. Derfor er det ikke lov å

8 innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

På samme vis skriver historikeren Jonas Bals, som har vært arbeiderpartimann lenge, følgende i Klassekampen: «Kulturkrigene som nå pågår mot ‘Woke’, er som snytt ut av nesa på Kreml.»11 Dette ytres i en tekst hvor Bals snakker om fascisme. De som er kritiske til, eller som vil snakke om, woke, antyder Bals er fascister. I beste fall kaller han dem fascismens propagandister. Bals bruker, som Khan-Østrem, i praksis en hersketeknikk: «guilt-by-association» eller skyld ved besmittelse. De klistrer meningsmotstandere til ytre høyre. Samtidig påstås det gjerne at det ikke finnes noe «woke». Det er en myte – derfor skriver Bals «woke» i gåseøyne.

Enkelte bruker tyngre skyts. Bloggeren og forfatteren Gunnar Tjomlid erklærer at kritikk av woke er terror. Han hevder at «kampen mot woke er også lavskala terrorisme». Uenighet er

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 9 være uenig med wokeismen, eller engang å diskutere woke som et fenomen. Derfor svertes gjerne de som bruker begrepet med hersketeknikker som skal avspore oss fra debatten om wokeismen, til å debattere påståtte intensjoner hos de som diskuterer wokeismen. Wokeistene og deres sympatisører forsøker slik å hindre debatt. Kommentator i Aftenposten Nazneen Khan-Østrem skriver derfor at Danby Choi, som kritiserer wokeismen fra et liberalt sentrumsorientert perspektiv, har «sterkt ankerfeste» i det Khan-Østrem omtaler som «ytre høyrelandskapet».9 Dette skriver hun selv om Choi eksplisitt kritiserer det han omtaler som autoritær anti-woke, noe som inkluderer «det ytre høyre-landskapet».10 Selv om Choi er en sterk forsvarer av liberalismen som en ideologi og det liberale demokratiet som et politisk system, velger Khan-Østrem å fremstille personen Choi og hans ideologiske standpunkt som suspekt, siden han snakker om woke. Han er ikke egentlig liberal, men snarere knyttet til det ytre høyre.

ikke lenger så «uskyldig» som at man driver med propaganda for Kreml, eller at man befinner seg på ytre høyre-landskapet. Nei, «kampen mot woke», som da er uenighet med wokeistene, er terrorisme.12 Tjomlid får god støtte i en artikkel publisert et år senere av Eilif Hartvedt, journalist og litteraturansvarlig i magasinet Natt og Dag. Hartvedt snakker om et terrortog.13 Hva er terrortoget? Jo, uenighet med Hartvedt. Et eksempel fra artikkelen i Natt og Dag er påstanden om at barn ikke bør få hormoner om de føler at de er født i «feil» kropp. Å være uenig med dette er terrorisme. At uenighet er en form for vold, er et typisk wokeistisk argument. Man kan se en rekke eksempler hvor de som diskuterer disse temaene svertes, også der begrepet woke ikke anvendes. For eksempel skriver Dagbladet – dog uten å bruke begrepet woke – på lederplass at de som har vært kritiske til barns inkludering i pridefestivalen er skyldige i terror. Dagbladet hevder at det «begynte med enkelte foreldres protester mot at skoler informerte om pride og oppfordret elever til å delta», men «det endte i tragedie», altså i terroren 25. juni 2022. 14 Dagbladet diskuterer samme sak som Tjomlid og Hartvedt, og kommer med samme konklusjon. Stiller man spørsmål, er man skyldig i terror. Kommentator Selma Moren i VG, som mener at å være woke innebærer å være «snill» og «høflig»,15 kommer med en tilsvarende karakteristikk. De som kritiserer eller problematiserer deler av pride, er hatefulle. Om kritikken er høflig eller mild, betyr det bare at kritikerne «pakker inn» hatet sitt.16 Noe lignende forteller filosofen Axel Fjeld, som leder LO i Bergen og Omlands antirasistiske utvalg. Fjeld snakker om fascistisk motstand mot pride, noe som for ham blant annet er skepsis til at barn skal utsettes for kink-miljøet, deriblant menn i hundemasker og ulike former for sadistiske og masochistiske praksiser. Det er her umulig å være uenig med

10 innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

Fjeld: «Slik fører tendenser i offentligheten til at hat kommer til overflaten, både det hatet som er åpenbart og det som skjuler seg tynt tilslørt bak gode manerer og en liberal fasade.»17 Uenighet er hat og forakt – ja, en «reaksjonær» og kanskje til og med «fascistisk» motstand.

Fra utsiden kan disse svertekampanjene kanskje virke troverdige. Hvem vet – kanskje er de som mener at woke er et reelt empirisk fenomen, eller som problematiserer noen av wokeismens elementer, egentlig bare fascistiske ekstremister og terrorister? For å kunne trenge gjennom tåka som etableres der nevnte debattanter forsøker å kneble debatten, vil jeg se nærmere på hvem kritikerne av wokeismen er, samt hva de kritiserer wokeismen for. At svertingen er hersketeknikk er åpenbart, ettersom kritikken kommer fra både konservativt, sosialistisk og liberalt hold. Jeg begynner med venstresiden. Eksempelvis problematiserer venstreorienterte tenkere, som Susan Neiman, Umut Özkirimli og Kenan Malik, wokeismen som et brudd med venstresidens tradisjoner.18 De mener at wokeismen har forlatt venstresidens universalisme og fokus på individer og deres likeverd. I prosessen ender wokeismen, mener de, med å få reaksjonære tendenser. Marxister kommer ofte med en tilsvarende kritikk. Marxister kritiserer wokeismen for å være besatt av identitetsstatuser, noe de mener gjør wokeismen reaksjonær, konservativ og anti-radikal.19 De påpeker at wokeismen saboterer radikale prosjekter, som handler om å skape mer likhet mellom mennesker uavhengig av deres hudfarge, seksualitet eller kjønn.

Det finnes også en bred feministisk kritikk av wokeismen. Denne legger primært vekt på wokeismens kjønnsteori, som tar utgangspunkt i at kjønnsidentitet definerer hva slags kjønn et individ har.20 Fra denne vinkelen fremstår wokeismen primært

11

som en antifeministisk agenda. Enkelte går så langt som å kritisere wokeismen for å slette selve begrepet kvinne, gjennom at kvinne ikke lenger er en status man får som en følge av biologisk kjønn, men ut fra identitet og følelser.21 Den britiske filosofen og feministen Kathleen Stock skriver at kvinner har blitt undertrykt som en følge av biologiske kjønnsforskjeller. Hun argumenterer videre for at de største kvinnekampsakene i dag har biologisk forankring. Hun peker på at kvinner oftere voldtas eller opplever partnervold, noe som er betinget av biologiske kjønnsforskjeller. Abort er på samme vis en rett kvinner kan ha. Menn kan derimot ikke bli gravide, og slik ikke ha eller mangle en slik rett. Stock mener at siden disse sakene føles på kvinnekroppen, kan de best løses om man tar biologien til orientering. Reduserer man derimot kjønn til identitet, så forkastes kjønns biologiske forankring. Da blir dette ikke problemstillinger som handler om kvinnekroppen, men mer generelle utfordringer.22 Da kan man ikke for eksempel observere de beskyttende egenskapene til eksempelvis kvinnefengsler og kvinnegarderober. Egne arenaer for kvinner og menn eksisterer i slike tilfeller for å beskytte kvinner. For eksempel ble offentlige toaletter for kvinner lovfestet for å gi kvinner adgang til offentligheten, spesielt arbeidsmarkedet. Kvinnetoaletter har derfor vært en viktig feministisk kampsak.23 Ergo argumenterer Stock for at kjønnsidentitet ikke kan trumfe kjønn. I disse eksemplene kritiseres wokeismen også for intoleranse i møte med meningsmangfold – noe feminister ofte føler på kroppen i form av kansellering.24 Det er nokså åpenbart at disse venstreorienterte, som inkluderer sosialister, marxister og feminister, ikke egentlig er reaksjonære fascister. Kritikk av wokeismen har ikke et «sterkt ankerfeste» på ytre høyre.25 Ei heller er kritikk mot wokeismen «som snytt ut av nesa på Kreml».26 Slike hersketeknikker

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

bør studeres som politiske strategier for å stilne meningsmotstandere, snarere enn som ytringer med et faktisk budskap.

Venstresiden er naturligvis ikke alene om å kritisere wokeismen. Den kritiseres også hyppig av det politiske sentrum samt fra høyresiden. Det finnes en bred liberal kritikk fra det politiske sentrum, hvor liberale intellektuelle anklager wokeismen for å være intolerant, polariserende og illiberal.27

De kritiserer wokeismens kamp mot ytringsfrihet og meningsmangfold og hvordan wokeismen utfordrer det liberale demokratiet gjennom identitetspolitikk og kampen mot menneskenes likeverd. I det liberale demokratiet er det et uomgjengelig krav at man behandler enkeltmennesker som individer, ikke som medlemmer av grupper. Det liberale demokratiet vektlegger ytringsfrihet og toleranse i møte med uenighet. Dette er kvintessensen i det liberale demokratiet. Og det er dette wokeismen åpent angriper.

Man finner også mange høyreorienterte kritikere. 28 De kritiserer også wokeismen for å være illiberal og intolerant på samme måte som de liberale. Det finnes naturligvis visse forskjeller i perspektivene. Men siden samtidens vestlige konservative tenderer til å være liberalkonservative i praksis,29 betyr det at kritikken ofte overlapper. Konservative kritikere har en klarere tendens til å problematisere totalitære tendenser enn det man ser fra liberalere. Konservative peker også på at wokeismen kan føre til økt statlig innblanding i privatlivet, noe som sjeldnere problematiseres av venstreorienterte eller sentrumsorienterte. Videre vil konservative ofte fokusere mer på identitetspolitikkens polariserende egenskaper, for eksempel tendensen til å ville erstatte nasjonale fellesskap med «rase»-fellesskap. Liberale kritiserer identitetspolitikkens brudd med universalismen, men konservative og liberale kritiserer dette fra delvis ulike perspektiver.

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 13

For den liberale er problemet at man etablerer ekskluderende identitetsgrupper, mens konservative vil peke på at identitetspolitikken erstatter det brede fellesskapet med mange små fellesskap. Ofte vil også konservative, i likhet med venstreradikale, kritisere wokeismens flørt med kapitalismen. Det er liberale mindre tilbøyelige til å diskutere. Dette er mer generelle kritiske poenger, og i praksis vil mange av disse poengene fremmes fra både det politiske høyre, venstre og sentrum.

I Norge finner man også en rekke kritikere av wokeismen, hvorav noen bruker begrepet woke i sin kritikk, mens andre kritiserer wokeismens innhold uten å anvende begrepet woke. Her kan man nevne navn som Eirik Løkke, Danby Choi, Frank Rossavik, Anne Kalvig, Kamilla Aslaksen, Raymond Johansen, Espen Goffeng, Mímir Kristjánsson, Alex Iversen, Anki Gerhardsen og Kjetil Rolness.30 De kritiserer wokeismen for mye forskjellig, som at den er polariserende og splittende, at den kategoriserer folk i «raser», og at den er illiberal og intolerant. Generelt kan man si at dette er en nokså liberal kritikk, enten den kommer fra høyresiden, sentrum eller venstresiden i Norge. Ingen av de mest kjente kritikerne av wokeismen i Norge tilhører et suspekt «ytre høyre».

Selv om det da finnes ulike måter å evaluere wokeismen på, rent normativt, er kritikerne av den nokså samstemte om hva den er. Wokeismens intoleranse og illiberalisme er sentrale elementer i mer eller mindre alle analyser av den, enten kritikeren er venstreorientert, sentrumsorientert eller høyreorientert. Alle kritikerne påpeker at wokeismen bryter med opplysningstiden og universalismen. Hvorvidt wokeismens brudd med drømmen om universelle rettigheter er problematisk eller ei, er naturligvis et annet spørsmål. Det er et ideologisk spørsmål, hvor ulike mennesker vil ha ulike svar. For meg

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

er disse kritiske punktene primært interessante fordi de avslører wokeismens form. De avslører hva wokeismen innebærer. Wokeismen representerer et brudd med den liberale samfunnsmodellen, og dette fører til kritikk fra intellektuelle på høyresiden, venstresiden og sentrum. Wokeismen er det liberale demokratiets nyeste utfordrer.

Leseren forstår nok at jeg ikke hadde skrevet denne boken om wokeismen hvis jeg personlig var woke, eller hvis jeg var begeistret for woke. Selv om jeg er kritisk til wokeismen, er ikke bokens formål å gi leseren en spesifikk politisk agenda. Allikevel må jeg kort redegjøre for hvordan jeg posisjonerer meg. Jeg har tiltro til vår liberale demokratiske samfunnsmodell. Samtidig tror jeg liberalismen som ideologi har en rekke svakheter, som fører til at det liberale demokratiet avhenger av impulser fra andre ideologier. Det er derfor jeg har flørtet med marxistisk filosofi i ulike fagfellevurderte artikler.31 Selv om det kun har vært en flørt – jeg har aldri vært marxist – kan det liberale demokratiet fra mitt perspektiv vanskelig være demokratisk om ikke velferdsstaten demmer opp for markedets bivirkninger. Sosialistiske innsikter er nyttige for å hindre markedet fra å øke økonomisk ulikhet, noe som kan gjøre samfunnet oligarkisk. Samtidig nedprioriterer både liberalismen og sosialismen tradisjoner og hvordan vi som mennesker fødes inn i fellesskap basert på kulturelle særegenheter. Samfunnet er en større helhet som ikke kun består av individer eller klasser. Derfor er jeg filosofisk og kulturelt noe konservativ. Som den amerikanske sosiologen Daniel Bell sa det: «Jeg er økonomisk sosialist, politisk liberal, og kulturelt konservativ.»32 Wokeismen er motstand mot alle disse politiske visjonene.

Bokens hensikt er ikke å tilby et «venstreorientert», «sentrumsorientert» eller «høyreorientert» perspektiv på wokeismen.

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 15

Målet er at analysen skal være like relevant for leseren uavhengig av leserens politiske ståsted. Derfor vil jeg referere like fritt til marxister og feminister som til moderate sosialister og venstreliberale, til sentrumsliberale som til høyreliberale og konservative. Jeg vil ofte evaluere wokeismens forhold til det liberale demokratiet, primært for å opplyse om wokeismens natur. Jeg ønsker å klargjøre hvordan wokeismen utfordrer det liberale demokratiet, gjennom å tilby et alternativ. Wokeismen handler om «sosial rettferdighet». Derfor påpeker mange kritikere at wokeistene har gode intensjoner.33 Det handler jo om å frigjøre mennesker fra påstått undertrykkelse. Men som den amerikanske historikeren og økonomen Thomas Sowell påpeker i sin kritiske analyse av «positiv» diskriminering: All diskriminering, fra samtidens amerikanske diskriminering for «raselikhet» til de tyske nazistenes og sørafrikanske rasistenes diskriminering for å «verne rasen», er jo motivert av at den som diskriminerer mener at diskrimineringen er god. Altså er all diskriminering på et vis motivert av «gode intensjoner». Noen vil bli skeptiske når samtidens identitetspolitikere nevnes i samme åndedrag som undertrykkende rasistiske regimer. Dette er ikke ment som en moralsk sammenligning, eller som en slags hvitvasking av de mest rasistiske og groteske regimene vi kjenner til. Poenget er at intensjoner er subjektive. Alle som diskriminerer, mener at det de gjør er godt og kan slik pårope seg «gode intensjoner».34 Wokeismen ønsker som jeg vil vise å frelse verden. Men spørsmålet om intensjoner er nokså uvesentlig, siden allslags politikk kan forsvares med at målet er hellig. Det som er relevant, er hvorvidt undertrykkelsen wokeistene vil frigjøre oss fra, faktisk eksisterer. Deretter er spørsmålet om løsningene wokeismen tilbyr oss på problemene, gitt at de eksisterer slik wokeistene diagnostiserer dem, er passende. Så må man alltids spørre seg om hva

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

gode intensjoner innebærer, hvem intensjonene er gode for, og hvem intensjonene er dårlige for.

Bokens formål er ikke å evaluere wokeismen, rent normativt. Referanser til det reaksjonære eller radikale, det totalitære eller liberale, er deskriptive, ikke normative. Men ettersom alle politiske begreper har polemisk betydning fordi vi betrakter begreper som «liberal» eller «sosialist» positivt eller negativt ut fra våre politiske ståsteder,35 vil analysen av wokeismen neppe oppfattes som smigrende fra et liberalt perspektiv. Dette er uunngåelig, all den tid wokeismen er en illiberal ideologi som jo motsetter seg liberalismen. På samme vis som at wokeistene definerer liberalismen på negativt vis, vil liberalere definere wokeismen på negativt vis. Ideologiene befinner seg i et nødvendig fiendskap. Men jeg er uinteressert i polemikk. Leserne kan trekke de konklusjonene de ønsker ut fra min analyse og deres tolkning av den.

Ettersom bokens formål er å gi en grunnleggende analyse av denne ideologien, fokuserer jeg på verden, ikke bare på Norge. Norge er en liten fisk i wokeismens vestlige hav. Dette er tross alt en problemstilling som har kommet til Norge fra USA, slik for eksempel Lisa Knudsen påpeker.36 Forskjellen er at der Knudsen vil definere debatten om woke som et amerikansk importprodukt, og andre, som Carline Tromp, vil gå så langt som å kalle begrepet «et skrømt»,37 er wokeismen en ideologi. Det er wokeismen som er importproduktet. Wokeismen eksisterer følgelig ikke bare i debatten om woke. Den finnes på et empirisk plan, i virkeligheten. Den kan derfor observeres, analyseres og deretter diskuteres. Samtidig er det klart at Knudsen har rett i at måten vi snakker om woke på, formes av hvordan woke debatteres i dets hjemland, altså USA. Men wokeismen er nå ikke lenger bare et amerikansk fenomen. Den

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 17

preger alle land i Vesten i større eller mindre grad. Men Norge er per i dag ikke så woke som mange kanskje frykter eller håper. Derfor fokuserer boken på hva wokeismens intellektuelle, som stort sett er amerikanere, og til en viss grad briter og kanadiere, sier. Jeg vil ofte referere til nordmenn som omfavner wokeismen og forsøker å spre den i Norge, men disse referansene er ikke ment som et bevis på at Norge er woke. Referansene skal snarere demonstrere at aktivister og ideologer importerer wokeismen til Norge, og at ideologien følgelig er dagsaktuell, også her til lands. En studie av norske forhold tilsier at norske intellektuelle og politikere er nokså moderate sammenlignet med det man finner i mange andre land. Norge er ikke et veldig woke land. Samtidig er det en feil å kalle debatter relatert til woke irrelevante for norske forhold, som for eksempel tidligere AUF-leder Astrid Hoem har gjort.38 Debatten er høyst aktuell, spesielt fordi wokeismen som en ideologi spres internasjonalt via universiteter og populærkultur, og mer generelt blant den politiske og kulturelle eliten. Vi vet ikke nøyaktig hvordan bildet ser ut i Norge, fordi wokeismen er et nytt fenomen som ikke har blitt undersøkt tilstrekkelig per i dag. Men selv om det store flertallet nordmenn åpenbart er progressive og støtter kampsaker som antirasisme, antifascisme, feminisme, rettigheter for seksuelle minoriteter som homofile eller transpersoner, vil mange være uenige med den wokeistiske tilnærmingen til slike spørsmål. Man må derfor unngå å overdrive wokeismens relevans, samtidig som man må unngå å avvise en høyst relevant og voksende kraft. Det er en vanskelig balansegang.

Det liberale demokratiet har lenge vært en selvfølge for oss nordmenn, enten man befinner seg på høyresiden eller venstresiden. Siden den kalde krigens slutt har det også blitt antatt å være en global selvfølge, slik for eksempel Francis Fukuyama

18 innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng 19 erklærer i sin bok om «historiens slutt».39 Det liberale demokratiet er menneskehetens naturlige endepunkt, erklærte Fukuyama, på samme vis som at Karl Marx tidligere erklærte at kommunismen ville bli historiens naturlige endepunkt.40 Hverken Marx eller Fukuyama har fått rett i sine analyser. Historien slutter ikke før menneskehetens tid er over. Ingen ideologi kan «avslutte» historien. Wokeismen beviser det, for den tilbyr en alternativ samfunnsorden. Debatten rundt dette nye alternativet vil prege samfunnsdebatten de neste tiårene. 41 For å oppfylle sitt revolusjonære potensial må wokeismen gravlegge det liberale demokratiet på de politiske systemers gravlund, sammen med allerede døde systemer som absolutismens enevelde, føydalismens desentraliserte styre av krigsherrer, eller høvdinger og lokale sterke menns styre i steinalderen. For å forstå dette, må man være varsom med å overfokusere på tilsynelatende absurde eller ekstreme tendenser. Som Yascha Mounk er jeg enig i at wokeismens kjerne er hovedutfordringen.42 For eksempel har Danby Choi skrevet overbevisende om wokeismens fremvekst i Norge, men med et fokus på kanselleringer og de mer ytterliggående konsekvensene wokeismen får. Det er en viktig problemstilling – Choi demonstrerer wokeismens antidemokratiske elementer og konsekvensene av dem. Videre viser Choi hvordan wokeismen definitivt er en reell kraft i dagens Norge. Choi får frem hvordan wokeismen opererer i praksis. Min bok har en litt annerledes tilnærming. Jeg vektlegger i større grad den ideologiske kjernen til wokeismen, selv om jeg naturligvis vil diskutere både ytterliggående ideologiske tendenser innenfor wokeismen samt dens politiske virke. Slik skiller min bok seg fra Chois bok. Samtidig vil mitt fokus også overlappe med Chois, spesielt i min avsluttende analyse av kanselleringskulturen som en politisk strategi.

Siden man bør vektlegge wokeismens kjerne, må man unngå fristelsen til å avvise wokeismen som pølsevev, noe som er en mer generell tendens i debatten. Det er det man ser for eksempel når venstreradikale Umut Özkirimli skriver at «wokeaktivisme drives av individuell myndiggjøring [empowerment]», og er «et narsissistisk middel- og øvre middelklasse-tidsfordriv.»43 Özkirimli hevder at wokeismen er en fritidsaktivitet som egoistiske, privilegerte mennesker driver med for å føle seg bedre. Noe lignende ser man når tidligere president Barack Obama forteller at kanselleringskultur «ikke er aktivisme».44 Obama avviser wokeismens metoder som noe useriøse mennesker praktiserer. Derfor trenger man ikke å forstå hva disse useriøse personene driver med. På samme vis skriver Alex Iversen: «I fravær av argumenter klamrer [wokeistene] seg til klisjeer: ‘giftig maskulinitet’, ‘internalisert homofobi’, ‘mansplaining’, ‘hvite privilegier’, ‘kulturell appropriasjon’.» 45 Wokeistens argumenter er kanskje ikke overbevisende for en liberal skribent. Ofte brukes for eksempel begrepene for å stilne meningsmotstandere, som Iversen korrekt påpeker. Allikevel bygger disse begrepene på en sammenhengende ideologi hvor de gir mening. Gjennom å avvise wokeismens påstander som noe som fremmes i fraværet av argumenter, blir det vanskelig å studere logikken og filosofien som underbygger wokeismens argumenter.

Selv om jeg forstår motivasjonen liberale og radikale har for å avvise wokeismen uten debatt, som en følge av dens illiberale natur, mener jeg det er et blindspor. Lisa Knudsen poengterer at «det må være mulig å være opptatt av disse grenseoppgangene uten å bli stemplet som humørløs, lettkrenket og illiberal.»46

De danske filosofene Silas L. Marker og Vincent F. Hendricks anbefaler på samme vis at man dropper «krænkelsesnarrativet»,

20 innledning. velkommen til et uoversiktlig terreng

fordi dette er et polariserende begrep.47 Selv om jeg er uenig i Knudsens, Markers og Hendricks’ analyser av wokeismen og fenomenene man gjerne forbinder med denne ideologien, er jeg enig i deres tilnærming til debatten. Om man omtaler wokeistene som lettkrenkede, eller som narsissistiske, ikkeaktivistiske eller uten argumenter, så vil vår evne til å forstå hva wokeismen handler om begrenses. Debatten rundt woke forvandles da til en skyttergravskrig, hvor man avviser wokeistene som absurde, patetiske eller narsissistiske personer som ikke trenger å forstås, fordi det ikke er noe å forstå. Da ender vi også opp med en mangelfull forståelse av wokeismen som fenomen. Mitt utgangspunkt er at man ikke kommer noen vei ved å avvise wokeistene som kunnskapsløse snøfnugg.

Snarere enn å avfeie wokeismen som tøv, finner jeg det hensiktsmessig å ta den seriøst. I denne boken tas derfor wokeistene svært seriøst. For å gjøre det må vi ta inn over oss at wokeismen skiller seg fra det meste av moderne vestlig filosofi. Derfor må denne ideologien forstås på egne premisser. Vi bør bruke tid på å diskutere sensurering og kansellering, samt fenomener som virker merkelige fra utsiden, men vi må ikke glemme at wokeismen er et mangfoldig og komplekst fenomen. Det mest sentrale er at wokeismen krever en ny samfunnsmodell, og vi må forstå hva dette innebærer. For å forstå hva wokeismen tilbyr, må vi forstå hvordan wokeistene ser virkeligheten vår, og dermed forstå wokeismen som en ideologi. Min bok er et forsøk på å kartlegge ideologien som nå åpent utfordrer vårt liberale demokrati, og tilbyr en for mange fristende frelse. Målet er å gi leseren innsikt i ideologiens innhold, mål og struktur.

Woke har blitt et av vår tids mest omdiskuterte fenomener. Det snakkes om i mediene, i kommentarfeltene, i klasserommene og rundt middagsbordet. Men hva er egentlig woke?

I denne tankevekkende boken tar sosiolog Lars Erik L. Gjerde oss med på en grundig undersøkelse av wokeismen som politisk ideologi. Gjennom en balansert dialog med både kritikere og tilhengere, analyserer han teoriene som ligger til grunn for bevegelsen – som kritisk raseteori og skeiv teori. Han forklarer sentrale begreper som identitetspolitikk, strukturell rasisme og kanselleringskultur, og belyser hvordan disse ideene har vokst frem og påvirker dagens samfunn, og deres rolle i den pågående kulturkrigen.

Gjerde stiller også de vanskelige spørsmålene: Hva skjer når wokeismen utfordrer det liberale demokratiet – en styringsform som mange av oss ser på som grunnleggende for vår frihet og sameksistens?

Denne boken er et uunnværlig verktøy for alle som ønsker å forstå vår tids mest polariserende fenomen.

ISBN 978-82-8265-752-5 9788282657525