Veien til Waterloo by ForenteForlag

WATERLOO

Fire generaler og ett slag

dreyers forlag oslo, 2024

© dreyers forlag – en del av forente forlag as, 2024 omslagsbilde: bildet viser fransk kavaleri i kamp med britisk infanteri 18. juni 1815. maleri av henri félix emmanuel philippoteaux fra 1874. det henger i dag i the victoria and albert museum i london. foto: gl archive / alamy / ntb

omslag: snitt design

trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-8265-684-9

kart: anders kvernberg

Innhold

Forord 7

DEL I

Bakgrunn

Innledning 11

De militære baktepper og omgivelser 21

På det militære spillebrettet 38

Et slaktehus 69

Europakartet 78

DEL II

Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819)

Den uregjerlige 89

Endelig tilbake til start 101

Mot stupet 122

Veien opp igjen 144

Veien mot Leipzig 169

Elendighet uten ende 183

Blücher i bakspeilet 199

DEL III

Gerhard Johann David von Scharnhorst (1755–1813)

Den flinke 209

Artillerilærer 223

Ilddåpen 238

I generalstaben 255

Overgang 277

Sjefreformator 305

Til Wien 327

DEL IV

Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington (1769−1852)

Den opphøyde 343

Til India 357

Tilbake i stallen 377

Til Spania 403

En kjempebrøler 431

The Duke 466

Waterloo 497

Statsministeren 521

DEL V

Napoleon Bonaparte (1769−1821)

Den geniale 535

Toulon 555

Tempo, tempo, tempo 569

Til Egypt 590

Konsul 605

Keiser Napoleon 625

Det spanske magesåret 663

En koloss på leirføtter 694

På bar bakke 722

Waterloo – det endelige nederlag 756

DEL VI

Slaget

Waterloo – der veier krysses 787

Historien om et ball 813

DEL VII

Konklusjon

Fire himmelretninger 827

Noter 833

Kilder 868

Takk 887

Innledning

Det hevdes at det er skrevet flere bøker med Napoleon i tittelen enn det er dager siden han døde under mystiske omstendigheter på St. Helena i 1821. Historien om den lille korporalen fenger åpenbart både forfattere og lesere. Det er det mange grunner til.

For det første levde Napoleon i usedvanlig spennende tider, skapt av den franske revolusjon og alle dens følger. For det andre handlet det meste i Napoleons liv om krig, og krig byr i motsetning til mye annet i historien på spennende lesestoff. Krig som fenomen har riktignok falt en smule i anseelse de siste hundre årene. Få i vår tid vil for eksempel være enig med Alexander Kielland i at «den første festlige Glans» fremdeles står rundt Napoleons seiere i Italia.1 Det er intet festlig med krig, men krig, som denne boka handler om, er fremdeles det perfekte tittehullet inn i menneskets sjel.

For det tredje preget Napoleon mer enn en hel verdensdel. Fra Egypt i sør, Portugal i vest, Russland i øst og til Norge i nord har denne korsikaneren satt spor etter seg. En av Norges få rytterstatuer er reist til minne om en av hans mest omdiskuterte marskalker, og den dag i dag sitter Bernadotte der og skuer nedover Karl Johan. Det lange barnetoget som årlig runder statuen, har også sin opprinnelse i hendelser igangsatt av Napoleon. Nesten alle land i Europa har derfor sin nasjonale vri på denne historien. Om vi også tar handelsforbindelser og kamp om kolonier med i betraktning, er historien om Napoleon i sannhet en global historie. Slikt blir det selvfølgelig bøker av, mange bøker.

For det fjerde gjør det faktum at det er skrevet så uendelig mye om Napoleon at det er lettere å skrive enda mye mer. Nærmest uansett hva man måtte interessere seg for, være seg porselen,2 hagestell3 eller barneoppdragelse,4 vil det være mulig å finne berøringspunkter til Napoleon.

Den femte og kanskje viktigste grunnen til Napoleons stadige appell er at hans skjebne har noe eventyrlig og dypt menneskelig over seg. For noen er Napoleon en følelsesløs barbar med millioner av liv på samvittigheten. Han var som Adolf Hitler en mislykket og hevngjerrig kunstner som brukte sin ærgjerrighet og historiens tilfeldigheter til å øve fryktelig gjengjeld på det samfunnet som hadde avvist ham.

I andres øyne er han derimot en velmenende og evnerik Espen Askeladd, som alltid ville det beste, men som stadig møtte motstand fra mindre altruistiske sjeler. Dette er, uansett perspektiv, historien om en nobody, som fra den absolutte provins og med en rar dialekt og et enda rarere navn slo seg opp til å bli verdens mektigste mann. Det er en klasserereise ulik noen andres i Europas historie. Det er en fortelling som alltid har appellert til oss mennesker.

For å sette den ekstra spissen på det hele trillet Napoleon helt til bunns igjen. Han startet livet på en ubetydelig øy i Middelhavet, og endte det på en enda mer ubetydelig øy i Atlanterhavet. Det kan aldri bli kjedelig å lese om en slik ferd i en skranglete og stupbratt berg-og-dal-bane.

Er det noe bibliotekene har mer enn nok av, er det bøker om Napoleon. Det finnes nær en kvart million bøker om den mannen.5 Så hvorfor nok en slik bok?

Først og fremst har praktisk undervisnings- og foredragserfaring i mer enn tretti år lært meg at nordmenn flest vet ganske lite om de tre andre denne boka omhandler. De fleste vil tro at Blücher er et miljøproblem på bunnen av Oslofjorden, og kun det. De tre herrer, Blücher, Scharnhorst og Wellington, var imidlertid usedvanlig spennende folk på sine egne premisser, også uavhengig av deres relasjoner til Napoleon.

I tillegg til å være interessante og svært forskjellige karakterer spilte alle våre fire ved flere anledninger hovedroller på verdenshistoriens største scener. Her presenteres de alle fire på ett sted, noe ingen har gjort før. Fortellingen om disse fire er i tillegg usedvanlig godt egnet til å belyse et tema som er viktig også i vår tid, nemlig ledelse og forventninger til ledere, og da spesielt ledelse på toppen.

LEDELSE – VIKTIG OG VANSKELIG

Enkelte vil nok mene at militær ledelse er like viktig for det generelle ledelsesfaget som militærmusikken er for musikkunsten: Begge deler kan man klare seg godt uten. Noen vil sikkert også hevde at for dem som driver med sivil hverdagsledelse, er studiet av fire krigstidsgeneraler på grensen til det uansvarlige. De gikk fra krise til krise, og kunne skyte oppsetsige medarbeidere ved daggry. Ledere i dyp fred kan sove langt roligere om natten, men kan knapt heve røsten uten å få LO eller andre sammenslutninger på nakken. Våre fire generaler og dagens ledere har derfor ikke mer til felles, tilsynelatende, enn et piano og et maskingevær: De kan begge påvirke stemningen. Jeg er av en annen oppfatning.

Det finnes mange typer ledere og mange lederoppgaver, men det de alle har til felles, er at jobben handler om å «skape oppslutning blant folk som i hvert fall prinsipielt kunne ville noe annet».6 Her er nøkkelordet oppslutning. De som ledes, det vil si følgerne, må la seg ville lede. En fangevokter, en aksjespekulant

og en revisor kan alle få ting til å skje, men de leder ikke. I hvert fall er ikke det en nødvendig del av jobben. De er ikke avhengig av å gjøre det de driver med meningsfullt for dem rundt seg, noe ledere er: «Ledelse er å skape oppslutning om målrettet samarbeid gjennom å gjøre det meningsfylt.»7

Men om vi aksepterer at ledelse handler om å skape oppslutning gjennom meningsdannelse, må vel alle de som leder tvangsutskrevne soldater, falle utenfor det vi kan kalle ledelse? En slik tanke er i så fall en stor misforståelse. Tvang er ikke så anvendelig som man skulle tro.

Noen underordnede kan alltid tvinges og trues til underkastelse. Man kan henge dem, skyte dem og torturere dem, men langt ifra alle. For å få det store flertallet med må også militære ledere spille på folks vilje til og ikke minst vane med å la seg lede. Som filosofen David Hume (1711−1776) bemerket:

Ingenting er mer overraskende for dem som studerer menneskelige forhold med et filosofisk blikk, enn hvor lett de mange lar seg styre av de få, og hvordan mennesker underordner sine egne oppfatninger og følelser til dem som styrer. Når vi spør om hvordan dette skjer, vil vi se at makten alltid er på de styrtes side, de styrende har ingenting annet å støtte seg på enn oppfatninger. [K]eiseren av Roma kunne drive sine harmløse undersåtter som kveg, mot deres egne interesser og tilbøyeligheter, men han måtte lede pretorianergarden som menn ved hjelp av deres oppfatninger.8

Fredrik 2. av Preussen (1712–1786), bedre kjent som Fredrik den store, som vi skal møte igjen mange steder i denne boka, kommenterte også denne merkelige mekanismen da han som ung konge sto og så utover sine tropper før angrepet på Østerrike i 1740. Da skal han ha sagt til en av sine tilstedeværende generaler: «Vi står her, fullstendig trygge, og skuer utover 60 000 mann som alle hater oss, og det er ikke én av dem som ikke er sterkere enn oss og bedre bevæpnet enn det vi er, men allikevel skjelver de i vårt nærvær, mens vi ikke har noen grunn overhodet til å frykte dem.»9

Hvordan fikk han til det? Hva var det som gjorde at ikke én av Fredriks soldater rettet musketten mot den forhatte kongen? Frykten for å bli henrettet var neppe tilstrekkelig, for sannsynligheten for å overleve det kommende felttoget var ganske liten uansett. Nei, det var andre mekanismer i sving. Mekanismer som virker like sterkt i dag, også utenfor Forsvaret.

SNILLE GUTTER VINNER IKKE KRIGER

Krig og stort ansvar hadde våre fire generaler til felles. De hadde også det til felles at de hadde en stor vilje til å lede, men de var ellers ytterst forskjellige som

personer. Én beveget seg på grensen til galskap, og fryktet en periode at han var gravid med en elefant, noe som la betydelige begrensninger på operasjonsevnen. En annen var så arrogant og misantropisk at han knapt nok trivdes i sitt eget selskap, og måtte en periode ha jerngitter for vinduene for ikke å få sitt porselen knust av susende stein fra pøbelen på utsiden. Den tredje ville egentlig bli skjønnlitterær forfatter, men skrev så dårlig at da han i moden alder ble konfrontert med noen av sine tidligere litterære forsøk, svarte han: «Denne forfatteren burde vært pisket.» Den fjerde var så normal at han aldri kunne drømme om å få den jobben han opplagt var best kvalifisert for.

Dette er ingen bok som framstiller forbilder dagens ledere bør strekke seg etter – ingen av våre fire var eksemplariske ledere – men en bok som kaster lys over klassiske problemstillinger fra litt uvante vinkler. I denne boka får vi se vorter, føflekker og alt og ikke kun beskue våre helter når de er friserte og iført søndagsklærne.

Det med vorter er ikke helt uvesentlig. Vårt moderne syn på ledere er gjerne at de skal være forbilledlige i all sin gjøren og laden. Greie og snille bør de også være. Et ultraraskt googlesøk om ledelse forteller oss derfor noe vi alle egentlig vet: «Undersøkelsen viser at særlig tre egenskaper har blitt trukket fram som de viktigste. Medarbeiderne mener at det viktigste er at lederen:

• Bygger et godt arbeidsmiljø

• Er lydhør og empatisk

• Oppmuntrer medarbeidere til å ta mye eget ansvar.»10

Også militære ledere forventes å oppføre seg skikkelig, men slike idealer står ganske fjernt fra virkeligheten. Ikke i den forstand at ansatte ikke liker ledere med de egenskapene som nevnes ovenfor. Men slike ledere er ikke nødvendigvis de mest effektive og dem vi bør stole på om noe virkelig viktig står på spill. For eksempel var admiral Horatio Nelson (1758–1805), britenes største sjøhelt og formodentlig den beste admiralen historien kjenner, intet godt menneske. Som en av hans foresatte, admiral John Jervis (1735−1823), slo fast: «Dyrisk mot var lord Nelsons eneste aktiva. Hans private karakter var ytterst nederdrektig, i alle ordets betydninger.»11 Han var en sjømann som ikke egnet seg på land. Riktignok bar åtte admiraler Nelsons kiste etter at han hadde falt ved Trafalgar i 1805, og tårene var sikkert ekte, men hele 18 av hans andre admiralkolleger valgte å holde seg hjemme da han ble bisatt. Nelson var i manges øyne rett og slett en stor kødd, men en usedvanlig dyktig en.

Vi kan jo tro at det var den gang da, og at det er helt annerledes nå. Men er det egentlig det? Også under andre verdenskrig viste det seg at ganske usympatiske folk kunne gjøre en viktig innsats. Et av de mest berømte r…høl var feltmarskalk Bernard Law Montgomery (1887−1976). Alt som ung offiser fikk han følgende

attest: «Man skal slite lenge for å finne noen som er så uskikket for dette livet som fenrik Bernard Montgomery.»12 Og som hans senere nære medarbeider brigader sir Edgar Williams bekreftet: «Han var ingen hyggelig mann – men hyggelige menn vinner ikke kriger.»13 Det var også Churchills tanke bak Montgomerys stadige opprykk: «I Montgomery har vi en svært kompetent og energisk soldat … og hvis han er mislikt av sine nærmeste, er han også mislikt av fienden.»14

Da en politiker i Underhuset kritiserte Montgomery for å ha invitert den tilfangetatte tyske generalen Wilhelm Ritter von Thoma (1891–1948) på middag under felttoget i Nord-Afrika, var Churchills respons: «Stakkars von Thoma. Jeg har også spist middag med Montgomery.»15

Å ha en litt kulten karakter gjaldt selvfølgelig ikke bare Montgomery, og Churchill slo fast det åpenbare: «Remember, it isn’t only the good boys who win the wars; it is the sneaks and the stinkers as well.»16 At det gikk ufordelaktige rykter om folk, betød altså ikke at de burde forbigås i ansettelser til viktige posisjoner. Usympatiske personlighetstrekk var selvfølgelig heller ingen garanti for at folk kom til å gjøre en god jobb. Det fantes også empatiske og sympatiske generaler på begge sider av fronten, som den britiske feltmarskalken William «Uncle Bill» Slim (1891–1970), den amerikanske generalen Omar Bradley, «the G.I.’s General», (1893–1981) og den tyske feltmarskalken Erich von Manstein (1887−1973). Men folk som ikke er spesielt opptatt av hva andre synes og mener om dem, er kanskje dem vi må stole på når det kniper?

Kanskje dette er den viktigste grunnen til at mange fredstidsgeneraler svikter i krig? Det hører til unntakene at det er de samme generalene som sitter på toppen når krigen slutter, som da den startet. Det skyldes sjelden at de blir drept eller er utbrent. De fleste generalene som befinner seg på toppen av det militære hierarkiet når krigen bryter ut, har kommet seg til topps i et fredtidsbyråkrati preget av kravet om forsvarlig forvaltning, og hvor frykten for å gjøre noe galt er langt sterkere enn ønsket om å gjøre noe nytt og uventet. I fred tillegges også sosiale antenner og clubbability langt større vekt enn kreativitet og handlekraft. Det er først når «bunnlinjen» blir klart synlig, i form av tapte og vunne slag, at «the sneaks and the stinkers» tilbys plass å boltre seg på. Uten sjøslag hadde Nelson aldri nådd til topps i noe byråkrati. Ingen av våre fire hadde heller nådd til maktens tinder om det ikke var for at de alle fikk muligheten til å blomstre i krigens kaos.

Selv om samtlige av våre fire, med et sannsynlig unntak for Scharnhorst, hadde noen ganske utiltalende personlighetstrekk, er det ikke tvil om at de var gode soldater bredt definert. Det er neppe veldig annerledes i andre bransjer heller. Verken sir Winston Churchill, dame Margaret Thatcher, sir Alex Ferguson eller Steve Jobs for den del var forbilledlige ledere om vi legger deres personlige fremferd til grunn.

Det er neppe slik som lord Acton (1834–1902) påsto: «Great men are almost always bad men.»17 Men likevel var og er noen av dem – ja, kanskje ganske mange, temmelig bad. Dem du møter her, er ikke bare bad, for all del, men de er ikke all good heller. De er som folk flest.

HVORFOR FIRE?

Et naturlig spørsmål å stille i dette innledningskapittelet er: Hvorfor handler boka om fire generaler og ikke én eller ti? Og hvorfor akkurat disse fire? Poenget er at disse fire kan sees på som representanter for fire prinsipielt ulike måter å tilnærme seg lederskap på, som er minst like relevante i dag, som de var da, og som involverer både ledere og følgere.

Da som nå må alle ledere forholde seg til både hjertet og hjernen. Å behandle arbeidsstokken som roboter uten følelser går utmerket så lenge arbeidsstokken faktisk er roboter uten følelser. Men finnes det folk i arbeidsstokken, vil det i det lange løp være fornuftig å behandle dem som folk. Men man må selvfølgelig også ha et øye på fiendens kanoner eller på konkurrenter, kundenes forventninger og styrets krav. Man kan ikke bare være opptatt av at det er god stemning i gruppa, man må også tenke på det endelige produktet. Ledelse kan ikke bare være følelser. I så fall kan det fort bli ganske trist.

Både krigføring og arbeidslivet inkluderer begge deler, både måloppnåelse og menneskelige relasjoner, men sjefer og ansatte kan plassere seg ulikt i spenningsfeltet mellom hodet og målrasjonalitet på den ene siden og hjertet og omsorgsrasjonalitet på den andre. Innenfor dette området har lite endret seg siden 1815. Mennesket styres ikke av hodet alene, men noen mer enn andre.

En leder må også gjøre seg opp en mening, bevisst eller ubevisst, om hvorvidt verden i bunn og grunn er kaos, som det er hennes jobb å manøvrere i etter beste evne, eller om verden i bunn og grunn er nokså strukturert og påvirkelig, og som det er hennes jobb, så langt det lar seg gjøre, å forme etter egne behov. Som George Bernard Shaw satte det på spissen i Man and Superman, vet den fornuftige mannen å tilpasse seg omgivelsene, mens den ufornuftige mannen forsøker å endre omgivelsene til å passe ham, noe som gjør at alle fremskritt er avhengig av den ufornuftige mannen. Også i dette spørsmålet vil de fleste plassere seg et sted imellom. De færreste tror at verden er fullstendig kaotisk og ustyrlig, og de færreste tror at den er helt forutsigelig og manipulerbar.

Hvis vi setter disse to aksene sammen, fornuft og følelser på den ene siden og kaos og orden på den andre, får vi en firefeltstabell, og inn der passer våre fire helter som hånd i hanske:

Hodet (målrasjonalitet)

Hjertet (omsorgsrasjonalitet)

Orden (framing)

Wellington

Napoleon

Kaos (hedging)

Scharnhorst

Blücher

Det vil komme fram i senere kapitler hvorfor de fire er plassert i sine respektive felt. Her vil jeg kort si at både Wellington og Napoleon var av den oppfatning at verden kunne og burde la seg styre av en sterk hånd – deres. Begge ble da også politiske toppledere. Spesielt hadde Napoleon en nærmest grenseløs tillit til hva man kunne få til med ryddig tanke, sterk vilje og organisasjonstalent. Verden skulle ifølge god opplysningsånd tvinges framover mot lysere tider. Wellington på sin side ønsket i større grad at verden forble som den var.

Napoleon hadde imidlertid også et hjerte som gjorde at han til stadighet forfremmet familiemedlemmer og gode venner til stillinger de overhodet ikke var kvalifisert for. Han hadde tungt for å kvitte seg med folk som åpenbart var udugelige, eller som konspirerte mot ham. Han startet også kriger fordi følelseslivet styrte mer enn fornuften, som i 1812. Krig hadde gått ham i blodet.

Wellington derimot lot sjelden følelsene løpe av med seg.

Scharnhorst og Blücher hadde mindre tro på at de store linjer i verdens utvikling lot seg påvirke særlig av en sterk personlighet. For Blücher var den erkjennelsen noe som i perioder smertet ham til depresjonens og selvmordets rand. Scharnhorst hadde ikke på samme måte som Blücher hjertet på utsiden av skjortebrystet, og hadde mer tro på at det jevne arbeidet med blant annet utdanning og komitéarbeid kunne gjøre historiens kast mindre ubehagelige enn de ellers ville ha vært. Han hadde en dyp forståelse av både de menneskelige og de praktiske begrensninger og derfor også av deres muligheter. Men han forble innerst inne en behersket pessimist. De fire er spennende nok i seg selv, hver for seg, og fortjener i høyeste grad hver sin bok, også på norsk, men de representerer altså på en utmerket måte fire prinsipielt forskjellige måter å tilnærme seg store lederoppgaver på. De fire måtene finnes også i dag selv om de konkrete personene som omtales, er borte. Disse svært forskjellige menneskene tilhørte også den samme militære profesjonen på det samme tidspunktet. Det hadde seg slik at tre av dem møttes til dyst ved Waterloo sommeren 1815. Fjerdemann, Scharnhorst, hadde gyldig fravær fordi han hadde dødd av sine skader sommeren 1813. Hans gode kollega August von Gneisenau (1760−1831) var derimot hjertelig til stede som Blüchers stabs-

sjef. Scharnhorsts elev og «åndelige sønn», den senere berømte militærfilosofen

Carl von Clausewitz (1780−1831), var også med i dette felttoget.18 Så hva er bedre enn å legge disse fire samlet under mikroskopet? De hører sammen som bladene på en firkløver.

BOKAS ANATOMI

Et tema som innbefatter ledelse, krig og menneskelige skjebner, kan selvfølgelig strekkes i mange retninger. Det aller meste man kan si om dette, får ikke plass i en enkel bok, selv om den er aldri så tykk. Det må derfor foretas strenge valg. Ganske mange ingredienser kommer aldri ut av skapet, og mye godt settes ikke fram på bordet.

Boka er oppbygd slik: I den første delen vil jeg si noe om den historiske epoken de fire ble født inn i. Heller ikke våre fire kan forstås utenfor den konteksten de opererte i. Napoleon slo også fast: «For å forstå et menneske må man se på hvordan verden så ut da vedkommende var 20 år.»19 I det kommende kapittelet skal vi derfor se litt på hvordan den militære verden så ut i siste halvdel av 1700-tallet. Deretter følger det fire deler hvor hver og én av dem presenteres. Her tegnes deres levnetsløp, militære karriere og sterke og svake sider slik vi i dag kan rekonstruere dem.

Dette er fire biografier som hviler på svært ulike kildegrunnlag. Om Napoleon er det skrevet uendelig mye, blant annet diktert av ham selv, uten alltid å ha presisjon og sannferdighet som ledestjerne, og mye av det som kan sies om ham, blir det ikke plass til her. Om Scharnhorst, på den motsatte ytterkant, er det skrevet langt mindre, men nok til at vi kan få et inntrykk av mannen og de tankene han gjorde seg. Det er heller ikke bare de fires livsløp som er av interesse i boka, men også det mentale universet som omga dem. Dette var ikke bare en politisk, men også en militær brytningstid. Den moderne vestlige måten å tenke om krig og strategi på ble født her.

I del VI beskrives så slaget ved Waterloo. Det var her de møttes. Om ikke fysisk, så i det minste konseptuelt. To av dem møttes fysisk flere ganger, også rett etter slaget ved vertshuset med det passende navnet La Belle Alliance. Den tredje hadde de holdt på å treffe med kanon, før Wellington la ned forbud mot en så ungentlemanly aktivitet som å sikte på fiendens øverstkommanderende. Den fjerde lå død og begravet, men ånden hans svevde over de prøyssiske styrkene som mot all sunn militær fornuft hadde rykket mot og ikke vekk fra fienden etter et tapt slag.

Om det er skrevet uendelig mye om Napoleon, ligger ikke Waterloo langt etter. Alt i 1849 innledet Edward Cotton en guidebok til slagfeltet med å spørre om hva i all verden enda en ny bok om dette slaget kunne bidra med.20 Det er mer enn 170 år siden, og siden har det kommet enda flere i en stri strøm.

Av de mer enn 700 små og store slag som ble utkjempet i Europa i perioden fra 1790 til 1820, er det ved Waterloo det mest kjente. Det er neppe noe slag i historien det er skrevet mer om enn det, og hvor mange slagsteder har opplevd å bli besunget i en vinnerlåt i Melodi Grand Prix?21

Waterloo ble også det siste av mange store slag under Napoleons regjeringstid, og kan dermed stå som representant for datidens måte å føre krig på. Ikke bare det: Dette var det siste store slaget i historien og i vår del av verden hvor soldatene gikk i felt med fargesprakende uniformer og trommevirvler. Dette markerte slutten ikke bare på napoleonskrigene, men på en mange hundre år lang epoke. På mange måter var det også her det lange 1700-tallet endte.

Waterloo var også banebrytende i historien om allianser. Aldri før hadde en så brokete koalisjon slått ned en hegemonimakt på denne måten. Like etter slaget slo poeten lord Byron (1788–1824) fast at det var Europas united nations som hadde beseiret den franske tyrannen ved Waterloo. Det begrepet var så fengende at da Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt senere lette etter et navn på den nye verdensorganisasjonen, FN, fant de det der.22

Slagets store betydning, samtidig som slagmarken lå lett tilgjengelig og nær Brussel, gjorde at det også ble big business innenfor minne- og myteindustrien og innenfor reiseliv og turistnæring som ingen tidligere slag. Waterloo ble mye mer enn en slagmark, slaktebenk og Napoleons endestasjon som leder. Waterloo ble et brytningspunkt i vårt forhold til krig og våre kollektive minner om krig.

Boka er konstruert slik at hver del kan leses for seg. Om man vil hoppe rett til desserten, kan man plukke ut nøyaktig den delen som frister mest. Om man for eksempel alt vet en del om krigføring på 1700-tallet, kan man med god samvittighet hoppe over den delen. Man vil også oppleve at viktige hendelser som store slag og politiske toppmøter dukker opp flere ganger i boka, og at kronologien noen ganger virker å gå bakover. For eksempel kommer beskrivelsen av slaget ved Jena før beskrivelsen av slaget ved Austerlitz selv om kronologien dem imellom er den motsatte. Grunnen er at Blücher hadde mye med Jena å gjøre, men lite med Austerlitz.

På den annen side kaster de ulike kapitlene lys over hverandre, i den forstand at det skjer ting i dem som først får sin fulle og hele mening når man ser kapitlene i sammenheng. Det jeg for sammenhengens skyld går over med harelabb i ett kapittel, får en fyldigere omtale i et annet, hvor det passer bedre. Vi ser også stadig nye sider ved de hendelsene som dukker opp flere ganger. Vi kommer inn på slagfeltet så å si fra litt ulike vinkler i de ulike kapitlene, men alt går opp til slutt. Kapittel fire ser for eksempel litt annerledes ut om man har lest kapittel tre enn om man ikke har gjort det. Har jeg lykkes som reisefører, ser også din verden litt annerledes ut etter at boka er lest, enn den gjorde før.

Mange av historiene om spesielt Napoleon og til dels Wellington er særdeles oppsvulmede og utbroderte. For spesielt førstnevntes del ligger mytene lagvis utenpå hverandre som en løk, hvor det nærmest er umulig å komme helt inn til kjernen. Med så gamle og periodevise svært mangelfulle kilder som vi jobber med her, vil det være mange tilfeller hvor også faktaopplysninger spriker i alle retninger. I de tilfellene legger jeg meg på en konservativ konsensuslinje. Jeg velger å holde meg til de mest troverdige og minst sensasjonelle kildene med mindre det skulle være gode grunner til noe annet. Jeg vil også innvie deg som leser dette i de valgene jeg tar når kildene spriker.

Det skal i forbifarten nevnes at jeg i leservennlighetens navn har oversatt de fleste fremmedspråklige sitatene i denne boka til norsk. Enkelte unntak finnes imidlertid. Om jeg føler at for mye av den retoriske saften i et sitat forsvinner i oversettelsen, har jeg valgt å beholde den opprinnelige språkdrakten.

En liten påminnelse helt til slutt i denne innledningen: Utfordringer i fred kan være minst like store som i krig, men løsningen av dem er sjelden så dramatiske og synlige som i krig. Det er formodentlig derfor at professor Jan Ketil Arnulf slår fast: «Det er ingenting som egner seg så godt som lederpornografi som historier fra Forsvaret.»23

I denne boka er søkelyset på helter og enkeltindivider. Det er derfor lett å glemme at bakgrunnen for historien er ytterst tragisk. Vi vil av den grunn også avlegge feltlasarettene og massegravene gjentatte besøk. Det var minst like mye smerte og lidelse der som på slagfeltet. Vi vil også se at så store militære talenter som Scharnhorst og Wellington hatet krig intenst, og hadde ikke annet enn forakt til overs for de av kollegene som lot den krigerske ødeleggelsestrangen løpe av med seg.

Enkelte ganger er krig nødvendig, som å forsvare demokrati og menneskeverd, men krig er likevel alltid tragisk. Spesielt, kanskje, de krigene vi skal behandle her. Napoleons personlige ærgjerrighet kostet flere millioner menneskeliv. Enkelte av Blüchers mer spontane innfall hadde også fatale konsekvenser for ganske mange. Men at krig er fælt, betyr ikke at vi ikke bør forsøke å lære noe om, eller av dem. Snarere tvert imot: «Det er slik man må se på dette. Det er fåfengt og feilaktig å se bort fra krigens råskap fordi man føler motvilje mot den.»24

Om formiddagen 18. juni 1815, på en slette ved byen Waterloo i dagens Belgia, møter Napoleon Bonapartes franske armé en koalisjon ledet av hertugen av Wellington og den prøyssiske generalen Gebhard von Blücher. Koalisjonens mål er å stoppe Napoleons imperialistiske planer en gang for alle. Kampene som fulgte avsluttet over 20 år med krig i Europa og innledet en langvarig fred, og har blitt stående som verdens mest berømte slag.

Ved å følge de fire viktigste aktørenes vei fram til slagfeltet denne junidagen, kaster boken også lys over samfunnet, tankegodset og det rike persongalleriet rundt dem. Den fjerde, Gerhard von Scharnhorst, døde to år tidligere, men uten hans militærreformer ville slaget fått et annet utfall.

Få mennesker i historien har preget sin samtid like mye som Napoleon Bonaparte. Veien til Waterloo er en frisk og levende gjenfortelling av det skjebnesvangre slaget som styrtet Napoleon og endret Europas historie for alltid.

isbn 978-82-8265-684-9

dreyer

Veien til Waterloo