Oslo: Fra havbunn til fjordby

OSLO Fra havbunn til ordby FINN HOLDEN

Kartutsnitt av Kristiania 1875.

Finn Holden OSLO

Fra

havbunn til fjordby

Foto ved Øystein Sandsdalen

dreyers forlag oslo 2024

© dreyers forlag – en del av forente forlag, as 2024 fremre forsats: oslo havnelager 1933. anders beer wilse/oslo museum

bakre forsats: øystein sandsdalen omslagsfoto (forside): øystein sandsdalen

trykk: print best, estland printed in estonia isbn 978-82-8265-744-0

Forord 9

INNHOLD

EN GANSKE LITEN BY MED EN

LANDSBYGD OMKRING

Landsbygda 13

Middelalderbyen Oslo ca. 980–1624 20

Union med Danmark 1380–1814 30

Renessansebyen og festningsbyen Christiania 1624 34

HOVEDSTADEN

En liten hovedstad 51

Christiania springer ut 60

Akerselva 74

Murbyen 98

Århundreskiftet 1900 117

Forstadsbanene 128

Mellomkrigstiden 136

Offentlige bygg 1900–1940 152

Okkupasjonen 158

STORBYEN OSLO 1948

Fred 167

Sammenslåing 174

Drabantbyene 178

Småhusbebyggelse i vest 194

Offentlige bygg 201

Sanering etter 1945 206

Motorvei og ringveier 217

Offentlige rom 226

Framtiden 232

Etterord 236

Noter 238

Litteratur 240

Register 242

FORORD

Tittelen på boka, Oslo. Fra havbunn til fjordby, henspiller på at for 10 000 år siden var Osloområdet havbunn. Etter at innlandsisen over Norge var smeltet, var Oslo havbunn. Havet sto ca. 220 meter høyere enn i dag. Landskapet steg, planter og dyr kom til landet og etter hvert mennesker, og vår historie begynte.

Historien skjer gjennom valg, viktige personers valg. Historieskriving er også et spørsmål om valg – og utvalg. Oslos historie har to ganger før vært fortalt i fem store bind. Denne boka er et mindre bind og dekker et større område. Mitt utvalg er derfor mye strammere.

For over tusen år siden lå de eldste gårdene i Aker i en ring rundt det lille strandstedet som ble Oslo. Oslo har vokst, og Akergårdene har mer eller mindre forsvunnet. Den røde tråd i fortellingen er Oslos vekst på bekostning av Akergårdene. Gjennom historien har byen tatt for seg av gårdene. Bøndene har solgt unna tomter eller hele gårder, frivillig eller ved tvang. Noen av gårdene eksisterer fremdeles, andre er forsvunnet. Bare navnet forteller om gården. Historien forteller om hva som har skjedd og hvorfor. Den dyrkbare jorden ble dekket av byen.

Gårdenes skjebne henger sammen med byens skjebne. Hele tiden har byen vært avhengig av menneskenes valg. Et eksempel er at kong Frederik 6. i 1812 kjøpte Tøyen hovedgård som tomt for det nye universitetet. Men kong Karl Johan bestemte i 1822 at Det kongelige slott skulle ligge på Bellevue-høyden. Da flyttet slottsarkitekten

universitetet til plassen nedenfor Slottet. Som følge av disse maktmenneskenes valg flyttet borgerne vestover i retning Slottet. Byen ble delt mellom borgernes strøk og arbeidernes strøk.

Som følge av krigene mellom stormaktene i Europa, ble Norge overført fra en union med Danmark til en personalunion med Sverige, der Christiania ble hovedstad i Norge, og dette forpliktet byen. Den ble en handelsby, en storby og en fjordby.

Boka er delt i tre deler:

En ganske liten by med en landsbygd omkring. Her beskrives naturgrunnlaget for byen og hvordan middelalderen og dansketiden formet Oslo.

Hovedstaden. Valget av Oslo som hovedstad påvirket utviklingen av byen. Oslo ble den største byen, det administrative sentrum og den største handelsbyen i Norge. Det ble tydeligere en delt by mellom Oslo vest og Oslo øst og mellom by og landsbygd.

Storbyen Oslo. Etter andre verdenskrig skjedde det en ny kraftig vekst, og bydelene vokste fram med hver sin profil. Det ble en sanering av flere områder, og mange nye signalbygg former byen.

Jeg står i stor gjeld til tidligere forfattere av bøker om Oslos historie. Særlig gjelder dette Edvard Bull d.e., Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli og Ole Daniel Bruun.

Dessuten har jeg hatt stor nytte av OBOS: 100 borettslag 1929–2013, en omtale av 100 boligprosjekter OBOS har gjennomført i denne perioden.

Jeg vil takke mange som har hjulpet meg underveis. Min sønn Lars har lest manuset i mange utgaver, de to andre, Helge og Steinar, har lest det og gitt mange råd. Videre har Øystein Rian, Henning Østberg og Knut Are Tvedt gitt viktig hjelp. Min eminente fotograf, Øystein Sandsdalen, har stått på, fotografert over hele byen og

renset bildene for telefontråder og skitt. Familie og venner har vist interesse. Leif Gjerland, Helge Høifødt og Clemens Saers har lånt meg bilder. Jeg er takknemlig overfor alle.

Leserne vil savne personer, bygninger og hendelser. Mye har forsvunnet på grunn av et stramt utvalg. Jeg skulle gjerne hatt med flere. Dette er mitt valg. Det har vært en stor glede for meg å arbeide med dette stoffet. Oslo, 23.6.2024. Finn Holden.

MIDDELALDERBYEN OSLO

KONGELIG ANLEGG

Hvorfor oppsto så Oslo? De første byene i Norge vokste fram enten som handelsbyer, som Bergen, Skien og Fredrikstad, eller som kongelige eller kirkelige anlegg. Handelsveiene ved Oslofjorden gikk vannveiene utenom Oslo, enten Glommavassdraget til Fredrikstad eller Drammensvassdraget mot Drammen. Landeveien var farbar for handel stort sett bare på slede om vinteren, sommerstid kunne kløv og slep benyttes. Oslo var dannet som et «kongelig anlegg», og siden et sentrum for administrasjon, kirkelig så vel som verdslig.7

Snorre forteller at Oslo ble grunnlagt av Harald Hardråde ca. 1050. Kongen lot bygge en kirke og en liten borg, begge av tre. Men Oslo er eldre. Arkeologer har gravd under denne kirken, Clemenskirken, og funnet rester av en eldre trekirke og under den igjen sju lag med kristne graver. Menn, kvinner og barn ble svøpt inn i et klede og lagt i graven, etter kristen skikk, øst–vest, –soloppgang og solnedgang. De eldste skjelettene var gravlagt i uthulte trestammer, en gravskikk brukt i Tyskland og Sverige på 900-tallet.

Den eldste kirken og gravene må være fra tiden før år 1000. Da nærmer vi oss en dansk misjonskonge – Harald Blåtann, konge av Danmark ca. 970– ca. 985. Han gjorde hærtog i Sør-Norge og har sannsynligvis anlagt et støttepunkt innerst i Oslofjorden.8

Snorre skriver at Harald sendte to jarler til Viken for å kristne nordmennene. Haralds sønnesønn, Knut den mektige, var konge av Danmark, England og Norge i

begynnelsen av 1000-tallet. Olav Haraldsson (den hellige) ble fordrevet fra Norge av Knut. Olav kom tilbake og forsøkte å gjenerobre Norge, men falt i slaget på Stiklestad i 1030 i kamp mot Knuts norske høvdinger. Da Knut døde i 1035, ble Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode, og Olavs bror, Harald Hardråde, samkonger over Norge. Harald Hardråde bygde altså en borg i Oslo – til vern mot danskekongene og eventuelle angrep fra Danmark. Hans sønn, Olav Kyrre, gjorde Oslo til bispesete. Omkring 100 år senere begynte kong Håkon 5. Magnusson å bygge Akershus festning, og gjorde Oslo til sin hovedstad.

Oslo hadde en beskjeden opprinnelse, som et lite strandsted på om lag 40 mål som ikke var særlig folkerikt. Ved begynnelsen av 1300-tallet var Oslo utvidet fra dagens Middelalderparken til Ruinparken. Strandlinjen hadde ved landhevingen beveget seg 70–80 meter utover i den grunne Bjørvika.9 Da hadde byen antagelig bare om lag 3000 innbyggere. De bodde i små laftede hus på en eller to etasjer, innredet med fjøs, stall, låve og uthus rundt et gårdsrom. Familiene hadde husdyr, kuer, geiter, griser og sauer. Langsiden på husene lå langs østre og vestre strete (gate), som gikk gjennom byen nokså parallelt til Alna med tverrgående allmenninger. Gatene var blitt bredere med fast dekke, først med treplanker, senere med brostein. Mange monumentale bygninger i teglstein raget opp: fem kirker, tre klostre, en kongsgård, en bispegård og et hospital. Ved elva Alna lå også et teglverk. Ytterst på neset lå kongsgården og kongens egen kirke, Mariakirken.

Tømmerhus tett inn til hverandre langs streten i gamle Oslo, tegnet av Karl Fredrik Keller. Foto: Øystein Sandsdalen.

Hustufter fra gamle Oslo. Foto: Øystein Sandsdalen.

Jellingstenen på Jylland, minnesmerke og skrytestein til minne om Harald Blåtann, «den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». Steinen er reist av Harald Blåtann. Vant han Norge for seg sørfra, må han i alle fall ha vunnet området innerst i Oslofjorden. Han var navngjeten i samtiden for raserianfall når tannverken meldte seg. Foto: Wikimedia/Ljunie.

Lenger inn i byen lå bispegården ved siden av den største kirken, Hallvardskirken, og foran kirken byens torg.

Alle de monumentale byggene krevde mange bygningsarbeidere og andre håndverkere. De ble lønnet av skattene kongen og kirken tok inn, landskyld og tiende, dertil gaver som ble gitt til kirken og klostrene for bønner for avdøde.

Gamle Oslo ble aldri noen stor handelsby. Men innbyggerne betalte skatt, avgifter og bøter til kongen og kirken, og betalingen skjedde i naturalia. Overskuddet ble solgt videre. Kongens brygger og sjøboder lå ytterst ved utløpet av Alna, biskopens langs elveleiet lenger inne. Eksportvarene var huder, pelsverk, trelast, kjøtt og bryner til å slipe kniver. Byen importerte korn, salt, malt og vin. Håndkvern til å male korn var vanlig i de fleste hjem. Ellers kunne kornet også bli malt i møller drevet av vannkraft. Slike møller fantes det mange av på steder der det var tilstrekkelig fall i elva/bekken og dermed kraft til å drive to møllesteiner.

Bryggene besto av laftede rammer, steinkister satt ned i grunnen og fylt igjen med søppel, jord og stein, akkurat som rammene som ble brukt da havnearealet ble utvidet østover fra Dronningens gate (s. 34).

NAVNET OSLO

Historikerne er ikke enige om opphavet til navnet Oslo. Siste stavelse er klar; lo betyr slette. Men forstavelsen os kan i hvert fall ha tre opphav. Byen ble anlagt ved utløpet av Alnaelva nedenfor Ekebergåsen. Navnet kan spille på dette og bety sletten ved (elve)oset eller sletten ved åsen. Men Oslo kan også spille på gammel gudetro, på flere æser som Tor og Odin, av entall ås, og bety gudesletten eller gudenes lund. Snorre skriver om Oslo at «det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring». 10 Professor Andreas Holmsen skriver at Oslo i høymiddelalderen var en ganske liten by med en stor bondebygd omkring.11 Det eldste navnet på denne landsbygda var Osloherad. På 1500-tallet overtok Aker som navn på bygda rundt Oslo.12

BORGERKRIGENE 1130–1240

Norge hadde arvekongedømme. Alle kongssønner, født i eller utenfor ekteskap, hadde lik arverett til tronen. Etter kong Sigurd Jorsalfares død i 1130 brøt det ut borgerkrig mellom mange kongssønner, støttet av forskjellige landsdeler og folkegrupper, som gikk til krig for sin rojale rett.

Borgerkrigene gikk i etapper med pauser. Noen av slagene utspilte seg i og omkring Oslo. I det første slaget i februar 1161 på isen utenfor Bjørvika ble kong Inge Krokrygg felt. I år 1200 var kong Sverre på markedet i Oslo da han hørte at bønder fra hele omlandet, fra Romerike til Telemark, hadde samlet seg i en fylking mot ham. De var sinte på grunn av økte skatter. Sverre holdt en tale til borgerne i byen og mante dem til forsvar av byen. Mange samlet sitt gods i kirkene og møtte til krig. Selve slaget sto fra Nonneseter kloster opp til Ryenberget og Åkeberg. Slaget bølget fram og tilbake inntil Sverre fikk slått bøndene tilbake. Kampene blusset opp igjen flere ganger. To ganger ble krigsskip slept fra Oslofjorden over til Øyeren.

Borgerkrigene sluttet i 1240 etter at Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, slo den siste opprøreren, svigerfaren hertug Skule, som hadde tatt kongsnavn, men som ble slått og drept i Trondheim.

Skulptur av kong Magnus Lagabøte. Kulturhistorisk museum. Foto: Øystein Sandsdalen.

Side av den første landsloven i Europa, fra 1274. Magnus Lagabøte var nr.2 i arverekkefølgen og ble sendt i kloster for å gjøre karriere i kirken.

Men så døde storebror, og den lærde Magnus ble konge. Han laget en human landslov, der det blant annet var nedfelt arverett for kvinner, og ga sultne fattige «rett til å stjele». Foto: Øystein Sandsdalen.

Håkons sønn, Magnus Lagabøte, fikk utarbeidet en landslov for hele Norge i 1274 og en bylov for Oslo i 1276. Byen omfattet ca. 250 mål, tilsvarende Gamlebyen i dag, med en «takmark» på over 1000 mål der borgerne kunne dyrke grønnsaker og ha sine husdyr. Byloven hadde strenge regler for behandling av ild. Hvert hus, eller flere hus sammen, skulle ha sitt eldhus som skulle kontrolleres av en bygningskommisjon. Gullsmeder skulle ha jordgulv, og smier skullqe ligge utenfor tettbebyggelsen.13

Magnus’ sønn, Håkon 5. Magnusson, hertug over Østlandet 1280–1299 og konge 1299–1319, bygde videre på Akershus festning som vern mot fiendene Danmark og Sverige, bosatte seg i Oslo og utnevnte prosten i Mariakirken til rikets kansler. Akershus festning ble bygd som borg til forsvar av landet mot Danmark. Etter brorens død i 1299 styrte

Håkon landet fra Oslo, men Nidaros ble mer og mer kirkens hovedstad. Han bygde også Mariakirken, som kongens egen kirke.

Håkon hadde ingen sønn som kunne arve tronen, slik at hans eneste datter, Ingebjørg, alt da hun lå i vuggen, ble forlovet med hertug Magnus Eriksson, svensk kongssønn. Hun fødte senere to sønner, den eldste, Erik, ble påtenkt som konge av Sverige, den yngste, Håkon, som norsk konge. Håkon fikk også sin barnebrud, da han ble giftet med den 13-årige prinsesse Margrete (1353–1412), datter av kong Valdemar Atterdag av Danmark.

VEIER

Veier binder folk sammen. De eldste veiene gikk mellom og forbi gårdene. Alle hadde rett til å bruke veiene, og naboene hadde plikt til å holde dem ved

like. Noen av de gamle gårdsnavnene, Bryn (bru-vin) og Vøyen (vað-vin), vitner om gamle veier over elver eller bekker (s. 17).

Landsloven fra 1274 fastsatte at veien skulle være om lag fire meter bred, og at bygdefolket skulle samles tre ganger i året for å bøte veien, slik at man kunne gå og ri, sommer og vinter. Den som åpner en grind, skulle ha ansvar for å lukke den, ellers måtte han erstatte eventuelle skader som hest og fe voldte på aker og eng.14

Om sommeren lå veien i åssiden. Der var veien tørr, og der lå de store gårdene. Om vinteren kjørte man med slede over islagte myrer og vann. Nær byen gikk det

gjerder langs veien for å beskytte hager og åkerløkker mot husdyr på vei til og fra beite på løkkene. Veiene var fulle av humper, og vår og høst av søle.

Alle veiene ut av Oslo gikk gjennom Osloherad, senere Aker herred. Østover gikk veien forbi Bryn over Alna og videre forbi Østensjøvannet. Oldtidsveien sørover til Follo gikk forbi husmannsplassen Burud under Prinsdal på Grønlia.

Gjennom byen gikk Vestre og Østre strete i øst-vest retning. Mot nordøst gikk veien over Gjelleråsen, men den gikk også over Galgeberg og videre der Strømsveien går i dag. Alna kunne krysses både ved Bryn og i Kværnerdalen.15

Geitabru i Gamlebyen. Her rykket Håkon Håkonsson over broen da han slo opprøreren hertug Skule i 1240. Maleri av Jacob Coning fra 1699. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

FOLKEØKNING

Da Håkon 4. Håkonsson var blitt enekonge i 1240 og hadde skapt fred i landet, økte folketallet. Det var fremdeles jord som ikke var blitt tatt i bruk til landbruk. I Groruddalen var det vin-gårder i åssidene. Nede i dalen gikk ferdselsveien nordover. Her hadde væpnede menn gått eller ridd i ufredstider. Nå var det fred, og folketallet økte jevnt og trutt fram til midten av 1300-tallet, og jordene i dalen kunne tas i bruk.

Etter at borgerkrigene hadde tatt slutt, ble rud-gårdene ryddet nede i dalen. Her var det god plass, slik at gårder som Linderud, Ellingsrud og Ammerud ble store gårder.16 Rud-gårdene fikk ofte navn etter nyrydningsmannen, Gullerud (mannsnavnet Gulli) eller Ellingsrud. Røa er et flertallsord for rydningene, rød-gårdene. Noen gårdsnavn var nedsettende som Tuggerud, Steinerud eller malende navn som Bånkall, forkortelse av «barnakarlarud», rydningen til kallen med mange barn.

Mens Oslo i 1340-årene bare hadde om lag 3000 innbyggere, hadde handelsbyen Bergen over det dobbelte, omtrent 7000. Oslo hadde handel med det nærmeste oppland. De farbare elvene gikk utenom. Fjernhandelen foregikk ikke i vintermånedene. Hansabyen Rostock drev handel med kjøpmenn i Oslo, men seilte bare til Oslo i tidsrommet 22. februar til 11. november. Tyske og engelske kjøpmenn hadde større handel med Bergen og Tønsberg enn med Oslo.17

KIRKEGODS OG KLOSTERGODS

Bøndene måtte betale tiende til kirken, hvert år en tiendedel av avlingen. Noen måtte betale bot for brudd på kirkeloven, som samliv før ekteskapet, ikke å møte til gudstjenesten eller ikke å gå til skriftemål for å bekjenne sine synder. Mange ytte frivillig en skjerv til kirken eller klostrene for at presten eller munkene skulle be bønner for et langt og godt liv.

Når en bonde døde, måtte den nye brukeren løse ut sine søsken, enten i en part av gården eller i penger. Døtrene fikk medgift når de giftet seg. Bøndene hadde små marginer for å overleve og måtte ta opp lån når det var uår. Slik fikk gårdene mange eiere, som eide hver sin part. Biskop Øystein i Oslo laget en jordebok over kirkens eiendommer. Kirken og klostrene i Oslo eide i 1349 over 80 prosent av alt jordegods i Aker. Da var det 293 gårder i bygda. Ingen av bøndene i Aker eide hele gården sin.18

Bispestolen var den største jordeieren. Nonneseter kloster, et benediktinerkloster som lå ved nåværende Schweigaards gate, eide omtrent alle gårdene langs Akerselva fra Maridalsvannet til Bjørvika og gårder rundt.19 Hovedøya kloster eide de fleste gårdene i Vestre Aker. Ved reformasjonen gikk dette godset over til kongen.

Oslo langs munningen av Alna med Mariakirken og kongsgården til venstre, St. Hallvardskatedralen til høyre. Tegnet av Marianne Brochmann. Foto: Wikimedia.

Modell av en hansakogge, det vanligste skipet til Hansaforbundet. Koggen var først enmaster, men ble senere tremaster og hadde stor lasteevne. Foto: Slottsfjellmuseet.

HANDEL

Som handelsby led Oslo av store handikap: Drammensvassdraget og Glomma gikk utenom byen, og havnen var islagt om vinteren. Byloven av 1276 samlet handelen med utlendinger til byene, slik at kongen lettere kunne få inn skatter og avgifter av handelen.

Bøndene i Osloherad og videre i omegnen produserte nok mat til å fø en bybefolkning som ikke drev jordbruk selv, men som bare hadde noen hager i takmarken. De betalte, som nevnt, tiende til kirken og jordleie til klostrene som eide gårdene. Dette ble betalt i varer, mest i korn og smør, som kirken og klostrene brukte til å lønne arbeidere på byggene. Handelen med utlandet var knyttet til få varer, eksport av tømmer og import av salt og korn. I Oslo ble det drevet handel med huder, skinn og smør ut av landet, og salt og korn inn.

Norge hadde hatt stor framgang fra begynnelsen av 1200-tallet. Det hadde vært fred i landet, og folketallet hadde økt. Så kom katastrofen med et skip til Bergen, og et til Oslo.

SVARTEDAUDEN

Gjennom middelalderen oppsto det epidemier, som tok livet av mange mennesker. Men likevel var det en jevn økning av folketallet over hele Europa helt til den verste av alle epidemier, pesten, spredte seg over Europa. Den oppsto et sted på Silkeveien mellom Kina og Europa i begynnelsen av 1340-årene, spredte seg langs handelsveiene og kom til Norge høsten 1348.

I århundrer har forklaringen på svartedauden vært at den kom våren 1349 med et engelsk skip til Bergen, og at den spredte seg ved hjelp av lopper som gikk på rotter. I dag er historien en annen.

Man vet at pesten kom med et skip til Oslo høsten 1348, og at den stoppet opp da kulden satte inn om vinteren. I februar 1349 opprettet munker i Oslo et kapell for St. Sebastian, helgenen som gikk i forbønn hos Gud for de pestrammede. Folk trodde at pest var Guds straff over syndefulle mennesker. Våren 1349 kom et skip til Bergen med mennesker rammet av pest, og våren det året spredte pesten seg innover Østlandet fra både Oslo og Bergen. Teorien i dag er at pesten spredte seg ved menneskelopper uten rotter som mellomvert.

Folk var fattige, og ved arveskifter overtok arvingene den dødes tøy, som ofte var infisert med lopper eller deres egg. Sykdommen artet seg som svarte byller og tok sannsynligvis livet av mellom en tredjedel og en halvpart av alle menneskene i landet, flere i Oslo enn ellers i landet, fordi folk bodde så tett. Den rammet alle samfunnslag, men sterkest var tapet blant prestene som kom i tett kontakt med de pestrammede når de organiserte sorgprosesser og begravelser. Det oppsto til stadighet nye pestepidemier, som blomstret opp om våren og døde ut om vinteren.

Når det ble færre mennesker til å dyrke jorden og hele gårder ble stående tomme, flyttet de overlevende fra småbruk til større forlatte gårder og fra utkanten til sentrale strøk med ledige gårder, såkalte ødegårder. Før pesten hadde det vært 293 selvstendige gårder i drift i Aker. Bare 62 av disse eksisterte 200 år senere. Dette var stort sett de aller eldste gårdene, de som hadde rene naturnavn eller navn som endte på -vin. Alle gårdene fra 1200-tallet med navn som endte på -rud, var blitt forlatt etter pesten.20

Før svartedauden bodde to bondefamilier på gårder som Oppsal, Tveten, Torshov, Vinderen og Voksen, på 1400-tallet bare én. Bonden på Ullern brukte den nedlagte nabogården Abbediengen, bonden på Holmen brukte Besserud like ved. Frogner brukte ødegården Bogstad som kombinert seter og utslått.21

Ødegårdsprosenten i Oslo var på 79 prosent, den høyeste i Norge. Dette kan også skyldes at mangelen på arbeidskraft og nærhet til en by kan ha gitt stor mulighet til å velge et annet yrke.

Det ble færre mennesker til å dyrke jorden. Folketapet ble stort, men det ble et langt bedre liv for de som overlevde

Theodor Kittelsens tegning «Pesta i trappa». Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet.

pesten. De overtok bedre og større gårder og kunne betale mindre jordleie. Det førte til en overgang fra korndyrking til fedrift, som krevde mindre arbeidskraft. Det ble overskudd på dyrkbar jord og underskudd på jordbrukere. Jordleien sank til et minimum, og kongens skatteinntekter, og tienden til kirke og klostre falt samtidig.

DRONNING MARGRETES KLAGEBREV I 1370

Som vi har sett, giftet den unge Håkon Magnusson seg med den 13-årige Margrete, datter av kong Valdemar Atterdag av Danmark (s. 30). Det var et godt planlagt ekteskap, Valdemar hadde ingen sønner.

Håkon 6. Magnusson bosatte seg på Akershus festning, men var ofte på reise. Tilbake på Akershus satt den unge dronningen, og fødte sin eneste sønn, Olav, i 1370.

Statens finanser var dårlige siden landskylden, jordleien fra kongens gårder, var blitt mindre etter pesten.

Riksarkivet har bevart et brev som den 17-årige dronning skrev til sin ektemann. Det er det eneste førstehånds vitnemål om nøden i Norge, etter neste pestbølge.

«Dem, min aller kjæreste herre, hilser jeg, Margrete, inderlig med Gud. Sier jeg til Dem, at jeg har det bare bra. Gud la meg høre det samme fra Dem. Vite skal De, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, slik at verken de eller jeg får det vi trenger. Og derfor ber jeg Dem, min kjære herre, at De finner en utvei til at situasjonen blir bedre, slik at de som blir hos meg, ikke skal skilles fra meg på grunn av sult».22

De sosiale følgene av pesten var et stort folketap, men et langt bedre liv for de som overlevde pesten.

Dronning Margretes sarkofag i Roskilde domkirke. Foto: Stig Rune Pedersen/Wikimedia.

Det ble bevart flere gårder vest for Akerselva enn på østsiden. Gårdene på østsiden lå nærmere Oslo, og mange ble lagt ut til marker for geistligheten, Vålen; Etterstad, Ekeberg, Valle, Dælen, Tøyen og Bøler. 23 Prestene ved Mariakirken delte Dælen gård i engstykker (Dælenengen). Biskopen i Oslo fikk Vålen gård som bispebolig, og Hovedøya kloster brukte Bygdøy som ladegård.

Så sent som på slutten av 1500-tallet lå det en krets av ødegårder rundt Oslo. Biskop Jens Nilssøn foretok i 1594

en visitas der han red fra bispegården Vålen vestover forbi Bislett og Frogner og beskrev en øde landsbygd.24 For landet som helhet førte pesten til en katastrofe. Mennesketapet var sannsynligvis ikke større i Norge enn i andre land i Europa, men de politiske følgene var større. Det skyldtes at de fleste menneskene levde av jordbruket. Norge hadde mindre dyrkbar jord, så overskuddet av jordbruket var mindre. Norge hadde færre mennesker som levde av overskuddet. Adelen var mindre, og danske adelsmenn overtok styringen av landet.

Dronning Margretes brev fra 1370. Original i Riksarkivet i Oslo.

Finn Holdens niende bok om Oslo er en reise gjennom byens historie helt tilbake til da istidene tok slutt og det oppsto et lite strandsted innerst i Viken.

Holden gir spennende glimt av Oslos tidligste historie, gjennom middelalderen, om den store pesten svartedauden, om nedgangstider, men også om en driftig dansk-norsk konge; Christian ., som grunnlegger renessansebyen Christiania i : «Her skal byen ligge!» Vi reiser med forfatteren gjennom dansketiden fram til , hvor den lille byen blir hovedstad. Vi følger oppbyggingen av en by som trengte «alt» av bygninger for å huse statens funksjoner. Vi møter den svensk-norske kongen Karl Johan, som også tar raske beslutninger om byens viktigste bygg: «På Bellevue-høyden skal Slottet ligge!»

Vi får være med i den rivende utviklingen av byen på -tallet – industrialisering langs Akerselva, befolkningseksplosjon i siste halvpart av århundret, nød, trangboddhet og fattigdom, men også forsiktig demokratisering, kvinnerettigheter, helseforbedring og framtidsoptimisme, som kulminerer med jubelåret  og den «nye arbeidsdagen». Men velstanden øker ujevnt, og Oslo blir en mer delt by.

Til slutt trekker forfatteren opp et panorama over de nye høyhusene i Oslo sentrum; den rike hypermoderne byen. På slutten av -tallet ble Christiania hånlig sammenlignet med Berlin med sine endeløse husrekker, og kanskje ligner Oslo fremdeles Berlin, med sin nye skyline. Holden viser oss at Oslo er mer enn sentrum, og vakre, varierte og levende bydeler trer fram!

Øystein Sandsdalens strålende bilder både av strøk vi kjenner, og av steder vi knapt visste eksisterte, gir deg lyst til å oppdage Oslo – i alt sitt mangfold!