KUNSTEN Å DØ

Kunsten å dø

lucius annaeus seneca

Kunsten å dø

Redigert og med innledning av James S. Romm

Oversatt av Anders Dunker

Etterord av Einar Duenger Bøhn

Spartacus 2024

Dårlig lever den som ikke vet å dø godt.

(Om sinnsro 11.4)

Originalens tittel: How to die

Copyright © 2018 Princeton University Press

Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2024

Oversatt av Anders Dunker

Den norske oversettelsen er basert på James S. Romms engelske gjengivelse samt originaltekstene i samarbeid med latinkonsulent Vebjørn Karoliussen.

Omslag: Maria Strøm Astrup

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 12/15

Papir: Munken Print Cream 90 gr

Trykk: BALTO Print UAB

Printed in Lithuania

ISBN 978-82-430-1615-6

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond

Spartacus / Forente Forlag AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no

Innhold

innledning side 9

kunsten å dø side 19

I. Vær beredt side 21

II. Lev uten frykt side 29

III. Lev uten anger side 45

IV. Frigjør deg selv side 63

V. Bli en del av helheten side 87

epilog side 105

noter side 109

FOMO side 117

om forfatterne side 138

Innledning

Nylig har vitenskapelige eksperimenter vist at psilocybin, et kjemisk stoff som forekommer i hallusinogene sopparter, kan dempe kreftpasienters frykt for døden. Stoffet gir dem «en erkjennelse av at på et overordnet plan er alt i sin skjønneste orden», sa farmakologen Richard Griffiths i et intervju i 2016.1 Forsøkspersonene kunne fortelle om en følelse av «at mennesket og alt i verden var forbundet, en bevissthet om at tilværelsen er noe vi alle gjennomlever sammen». Noen hevder å ha hatt en dødsopplevelse i den psykedeliske erfaringen, å ha «stirret døden i hvitøyet i en slags generalprøve», som Michael Pollan skrev i sin beretning om disse eksperimentene i The New Yorker.2 Møtet ble ikke opplevd som

morbid eller fryktinngytende, men som frigjørende og livsbejaende.

«På et overordnet plan er alt i sin skjønneste orden.» Det lyder temmelig likt det budskapet Lucius Annaeus Seneca forkynte til romerske lesere i midten av det første århundret e.Kr., bortsett fra at han støttet seg til stoisk filosofi snarere enn organiske hallusinogener som redskap til å få et glimt av denne sannheten. Det at «alt som finnes er forbundet» var også et av hans hovedtemaer, det samme var tanken om at døden er noe vi må forberede oss på gjennom hele livet – for livet, rett forstått, er bare en ferd mot døden: vi dør hver dag fra den dagen vi blir født. I tekstene som er samlet i denne boken, hentet fra åtte ulike verker om etikk, henvender Seneca seg til sine mottakere, og gjennom dem til alle mennesker, om hvor viktig det er å akseptere døden til de grader at man er rede til å ende sitt liv. Dette gjør han med en åpenhet nesten uten sidestykke, i hans egen tid og vår.

«Tenk alltid på døden» var Senecas råd til sin venn Lucilius, og han lyttet til sitt eget råd. Fra det som antagelig er hans tidligste verk, Til trøst for Marcia (skrevet omkring år 40 e.Kr.), til hovedverket fra hans siste leveår, Moralske Epistler, kom Seneca gang på

gang tilbake til dette temaet. Det dukker opp midt i diskusjoner om helt andre saker, som om døden aldri er langt unna i tankene hans – hans ettertrykkelige bifall til fornuftige selvmord dukker for eksempel helt plutselig opp i Om sinne, i form av et råd om å tøyle temperamentet . Når vi studerer dem samlet, som her, kretser Senecas tanker rundt visse nøkkeltemaer: døden er universell, den er betydningsfull som livets siste og mest avgjørende overgangsrite, den tar del i helt naturlige kretsløp og prosesser. Den er i stand til å befri oss ved å frigjøre sjelen fra kroppen, eller, i selvmordets tilfelle, fra slaveriets nedverdigelse eller fra grusomme herskere og tyranner, som ellers truer med å bryte ned vår moralske integritet.

Dette siste poenget ga en spesiell gjenklang hos

Seneca selv og hos hans samtidige lesere, som ofte hadde sett både død og fornedrelse på keiserens bestilling. Seneca var ikke bare filosof, men også politiker, og han var en ung senator på slutten av 30-tallet e.Kr. da keiser Caligula ble gal og begynte å bruke brutal makt mot dem han mistrodde. På 40-tallet, under Claudius, ble Seneca selv dømt til døden i en politisk skinnprosess, men dommen ble omgjort til eksil på Korsika. Etter senere å ha blitt tilbakekalt og utnevnt

til huslærer for den unge Nero, tilbrakte Seneca 50- og 60-tallet som en del av det keiserlige hoffet, og han var vitne til hvordan Nero ble mer og mer sinnsforstyrret og – overfor familiemedlemmer han opplevde som trusler – også morderisk. Til sist ble Seneca selv (antagelig uten grunn) mistenkt for å ha deltatt i et feilslått attentatforsøk. Seneca, som da var i sekstiårene, pådro seg Neros vrede og ble i 65 e.Kr. dømt til å begå selvmord.

Romas århundregamle styreform, der en princeps eller «fremste mann» nøt nærmest absolutt makt, hadde – spesielt under Caligula – avslørt seg som et autokrati. Som Neros fremste rådgiver i mer enn et tiår tjente Seneca pliktskyldig systemets krav, og det gjorde ham også rik, noe hans samtidige (og mange moderne lesere) holdt imot ham. Men filosofien ble en motgift mot keiserpalassets drepende atmosfære.

Seneca fortsatte å utgi sine skrifter i alle de femten årene han satt ved Neros side, og han ga venner og senator-kolleger et større moralsk rammeverk som kunne hjelpe dem i vanskelige tider. (Han skrev også tragedier på vers, og mange av disse er bevart, men disse verkene, som har en svært annerledes tone enn prosatekstene, er ikke tatt med i denne boken.)

Som mange ledende romere i sin tid fant Seneca dette større moralske rammeverket i stoisismen, en filosofisk retning som var blitt importert fra Hellas til Roma i det foregående århundret, og som hadde begynt å blomstre. Stoikerne lærte sine tilhengere å søke mot et indre rike, sinnets kongedømme, der det å være trofast mot dydene og å kontemplere naturen kunne gi lykke selv til en hundset slave, til den som var lutfattig og landsforvist eller til en fange i lenker. Rikdom og status betraktet stoikerne som adiafora, «likegyldige ting», som verken bidro til lykken eller dens motsetning. Frihet og helse var ønskverdig bare i den grad dette tillot en å ivareta harmonien med logos i sine tanker og etiske valg, denne guddommelige fornuften som i stoikernes visjon styrte hele kosmos og ga opphav til all sann lykke. Hvis friheten ble tilintetgjort av en tyrann eller helsen sviktet fullstendig, slik at fornuftens råd ikke lenger kunne etterleves, var døden å foretrekke fremfor livet, og selvmord, eller selv-eutanasi, kunne rettferdiggjøres.

Det stoiske systemet var arvegods fra Senecas greske forgjengere og hans romerske lærere, men han presenterte nye tanker om det å dø, især om selvmordet. Dette siste temaet blir faktisk tillagt større vekt i

skriftene hans enn det vi ser i andre overleverte stoiske avhandlinger, som Epiktets Diskurser (Forelesninger) eller Markus Aurelius’ Til meg selv. Som moderne lesere må vi huske at Seneca befant seg i den innerste kretsen til to av Romerrikets mest sinnsforvirrede herskere, og flere ganger var han vitne til selvmord av den typen han beskriver i sine essays. Caligula og Nero befalte jevnlig sine politiske fiender å begå selvmord, og truet med å henrette dem og konfiskere landeiendommene deres hvis de ikke adlød. Hyppigere og mer inngående enn andre stoikere kommer Seneca tilbake til temaet om hvorvidt og når det er riktig å tre ut av smerten eller den politiske undertrykkelsen. Også på andre måter fraviker Seneca den rene stoisismen. Noen ganger låner han fra epikureerne – en rivaliserende skole – blant annet tanken om at døden bare er en oppløsning av bestanddelene, som vil få et nytt «liv» som deler av andre substanser. Andre ganger gjør han seg til talerør for platonismens tilnærming, der menneskesjelen er udødelig og gjenstand for endeløse gjenfødsler. Han hadde ingen fast bestemte forestillinger om livet etter døden, bortsett fra overbevisningen om at det ikke var noe å frykte, og at poetenes forestillinger om monstre og

piner i Hades bare var tomme fantasier. Seneca vakler også i sine vurderinger av selv-eutanasi: noen ganger priser han dem som unngikk en smertefull død eller en henrettelse ved å gjøre slutt på sine egne liv, andre ganger beundrer han sjelsstyrken til dem som nektet å gjøre dette. Også når det gjelder selvmordet, som han gjerne forsvarer som et bedre alternativ enn et moralsk fordervet liv, røper Seneca tvil; når familie og venner trenger deg, innrømmer han i et avsnitt i Epistlene, kan det være riktig å trekke ditt flyktende liv tilbake fra stupet. (Som ung mann, herjet av pustelidelser, hadde han valgt bort selvmordet av hensyn til sin aldrende far – det forteller han i det minste i Epistel 78.1, et avsnitt som ikke er med i denne boken.)

Selv i tilfeller av smertefull eller uhelbredelig sykdom har «retten til å dø» vist seg å være en kontroversiell idé i vårt moderne samfunn. I skrivende stund er legeassistert selvmord eller frivillig eutanasi bare legalisert i en håndfull land. I nesten alle disse tilfellene er lovene som åpner for slike tiltak, blitt vedtatt i løpet av de siste to tiårene. Debatten om disse lovtiltakene har som regel vært intens, og motstandernes argumenter har ofte vært basert på begreper om menneskelivets ukrenkelighet. Men

Seneca minner oss om at også døden kan ha en hellig ukrenkelighet. Det å «dø på en god måte» var enormt viktig for ham, enten det betød å akseptere sin egen død med likevekten i behold, å velge tidspunktet eller måten en dør på, eller, som han ofte viser med levende eksempler, å utholde vold mot ens egen kropp, ved egen hånd eller hånden til en nådeløs fiende.

Siden disse eksemplene dukker opp så ofte og er så voldsomme, blir Senecas tekster av moderne lesere ofte opplevd som makabre eller dødsfikserte. Til det ville Seneca svare at slike lesere er livs-fikserte, og at de forleder seg selv i sin fornektelse av dødens betydning.

Det å dø var for ham en av livets grunnleggende funksjoner, og den eneste som ikke kunne læres eller forbedres gjennom gjentagelse. Siden vi bare skal dø én gang, og siden det godt kan skje uten advarsel, er det avgjørende at vi alltid, og i god tid, er forberedt.

«Studer døden», «øv deg på døden», «forbered deg på å dø» – dette vedvarende refrenget i skriftene hans sprang ikke ut av en morbid besettelse, men snarere av en anerkjennelse av hvor mye som sto på spill i navigeringen gjennom denne siste og essensielle overgangsriten. «Det tar et helt liv å lære å leve, og –kanskje dette vil overraske leseren mer – et helt liv å

lære å dø», skrev Seneca i Om livets korthet. Epistlene i denne boken – valgt ut fra de åtte prosatekstene der døden gjør seg mest gjeldende, som spenner over et kvart århundre av Senecas liv – er hans egne forsøk på å kondensere denne leksjonen.

James S. Romm

KUNSTEN Å DØ

I. Vær beredt

Senecas største prosaverk, Moralske Epistler, er en samling brev henvendt til en nær venn, Lucilius, som i likhet med Seneca var i 60-årene på den tiden da epistlene ble skrevet (63–65 e.Kr.) Det å dø er her helt sentralt; flere av epistlene kretser nesten utelukkende rundt dette temaet.

Brevene tar gjerne utgangspunkt i en hendelse i Senecas dagligliv, et sykebesøk hos en venn eller (som i eksempelet nedenfor) en tanke Seneca har støtt på i sin lesning. Selv om de er utformet som en personlig brevveksling, var epistlene først og fremst skrevet for å bli utgitt, og tekstenes «du» er ikke alltid Lucilius, men like gjerne den romerske republikken – eller menneskeheten som sådan.

Epikur sier «Øv deg på døden»3, eller, hvis det gjør meningen klarere for oss, «det å øve seg for døden er et stort gode». Kanskje du anser det som bortkastet å lære seg noe du bare vil trenge én gang, men nettopp dette er grunnen til at vi burde øve. Det vi ikke kan overprøve gjennom erfaringen, er vi nødt til å tilegne oss ved innlæring. «Øv deg på døden»: den som sier dette til oss, ber oss oppøve vår frihet. De som har lært å dø, har avlært slaveriet, for de besitter den ypperste makt som går utover alt annet. Hva betyr vel fengselet, vaktene eller låsene for dem? De har en dør til friheten. Det finnes bare én lenke som slavebinder oss, nemlig kjærligheten til livet, og hvis denne ikke lar seg bryte, måtte den i det minste svekkes, slik at intet vil stanse eller skremme oss fra å være rede til umiddelbart å gjøre det som er nødvendig. (Epistel 26.8–10)

I brevet utdraget nedenfor er hentet fra, veileder Seneca Lucilius i hvordan han burde gi råd til en (ikke navngitt) venn som har trukket seg tilbake fra det offentlige liv til en mer stillferdig eksistens.

Hvis [din venn] hadde vært født i Partia, ville han holdt pil og bue fra fødselen av, og hvis han var født i