Issuu

Hennes side av historien

oversatt av astrid nordang (mno)

pax forlag, oslo 2025

Originalens tittel: Dalla parte di lei

Norsk utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2025 1. utgave, 1. opplag

Omslagsdesign: Jo Walker. Tilpasset til norsk utgave av Punktum

Omslagsbilde: © H. Armstrong Roberts / ClassicStock

Sats: Punktum

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/14,4

Papir: 70 g Holmen Book Cream 2.0

Trykk og innbinding: Scandbook AB

Printed in Sweden

isbn: 978-82-530-4457-6

Innkjøpt av Kulturrådet

Questo libro è stato tradotto grazie a un contributo del Ministero degli Affari Esteri e della Cooperazione Internazionale italiano. / Denne boken er gitt ut med støtte fra Det italienske utenriks- og bistandsdepartementet.

Materialet er vernet etter Åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarframstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Pax Forlag, Postboks 6673, 0129 Oslo www.pax.no

Første gang jeg møtte Francesco Minelli, var i Roma, 20. oktober 1941. Jeg holdt på med magisteroppgaven min, og det siste året var faren min nesten blitt blind som følge av grå stær. Vi bodde i en av de nye bygårdene i Lungotevere Flaminio, dit vi hadde flyttet rett etter at moren min døde. Jeg kunne anse meg selv som enebarn, selv om en bror av meg var kommet til verden før jeg ble født, et slags vidunderbarn som druknet da han var tre. Hjemme var det flere fotografier av ham, der han satt nærmest naken, knapt dekket til av en liten, hvit skjorte over de runde skuldrene, på et annet lå han på magen på et bjørneskinn. Min mors favoritt var et lite bilde der han sto oppreist og strakte ut en hånd mot pianotangentene. Hun hevdet at han ville ha blitt en stor komponist, en ny Mozart, om han hadde fått leve. Han het Alessandro, og da jeg ble født, få måneder etter at han døde, måtte jeg hete Alessandra, for å holde minnet om ham levende, og i håp om at noen av de egenskapene som hadde etterlatt et så uutslettelig inntrykk, skulle nedfelles i meg. Dette båndet til den lille, avdøde broren min hang blytungt over de første barneårene mine.

Jeg greide aldri å frigjøre meg det; når jeg fikk skjenn, gjorde de det klart at jeg var en skuffelse og ikke fortjente navnet de hadde gitt meg, og de unnlot ikke å tilføye at Alessandro aldri ville ha oppført seg på den måten. Selv når jeg fikk gode karakter

på skolen, eller viste meg lydig og lojal, trakk de fra halvparten av anerkjennelsen ved å insinuere at det var Alessandro som uttrykte seg gjennom meg. Denne fornektelsen av meg som person gjorde at jeg vokste meg sky og innesluttet, og når jeg med tiden merket at foreldrene våre fikk større tiltro til mine egenskaper, skyldtes det bare at minnet de hadde om Alessandro falmet litt etter litt.

Jeg tilla imidlertid det åndelige nærværet til min bror, som mor kommuniserte med via et lite bord med tre bein og ved hjelp av et spiritistisk medium som het Ottavia, en ond kraft. Jeg tvilte ikke på at han hadde nedfelt seg i meg, men – i motsetning til det foreldrene mine trodde – da bare for å foreslå uakseptable handlinger, onde tanker og et usunt begjær.

Siden jeg konkluderte med at det likevel ikke ville nytte å motstå disse tingene, kunne jeg like gjerne gi etter. Alessandro representerte med andre ord det jenter på min alder så på som en ond ånd eller djevelen selv. «Nå er han her igjen», tenkte jeg, «det er han som bestemmer.» Jeg trodde at han kunne ta makten over meg på samme måte som han gjorde med det trebeinte bordet.

Jeg var ofte alene hjemme, overlatt til den gamle hushjelpen

Sista. Faren min var på kontoret, og moren min gikk også ut hver dag og ble borte i mange timer. Hun var pianolærer, og senere gikk det opp for meg at hun kunne ha blitt en dyktig utøver, hadde hun bare fått muligheten til å dedikere seg til kunsten, i stedet for å bruke evnene på å etterkomme smaken til det rike borgerskapet og ofre talentet sitt på barna deres. Før hun gikk ut, sørget hun for at jeg hadde noe å fordrive tiden med når hun var borte. Hun visste at jeg ikke likte støyende og voldsomme leker, så hun satte meg i den lille barnekurvstolen og la forskjellige ting på det lave bordet ved siden av meg: stoffbiter, skjell, margeritter til å flette armbånd og halsbånd av og noen bøker. Under hennes omsorgsfulle veiledning lærte jeg meg tidlig å lese og skrive, men også denne bråmodenheten ble irriterende nok tillagt Alessandros innflytelse. Jeg tenkte og uttrykte meg som om jeg var dobbelt så gammel som jeg faktisk

var, noe som ikke overrasket henne det minste, fordi hun mentalt forvekslet alderen min med den alderen Alessandro ville ha nådd, og lot meg derfor lese bøker som var ment for eldre jenter enn meg. I dag kan jeg se at det var et umerket utvalg, at moren min måtte ha vært et dannet menneske som plukket ut disse bøkene.

Så gikk hun ut, etter å ha kysset meg heftig til farvel, som om hun skulle ut på en lang reise, og jeg ble alene igjen. Fra kjøkkenet hørte jeg skramling fra kopper og kar, og så gled Sistas smale skygge gjennom gangen og inn på pikeværelset, hvor hun ble sittende i halvmørket og mumle fram bønnene på rosenkransen. Da visste jeg at ingen ville overraske meg, og forlot bøkene, skjellene og blomsterarmbåndene for å gå på oppdagelsesferd i leiligheten.

Siden vi hadde dårlig råd, fikk jeg ikke skru på lyset. Jeg famlet rundt i halvmørket, gikk langsomt med hendene foran meg som en søvngjenger og støtte borti de gamle og slitte møblene, som på denne tiden av døgnet syntes å krype ut av sin stive ubevegelighet, livne til og anta mystiske former. Drevet av en brennende nysgjerrighet åpnet jeg dører og rotet gjennom skuffer, og til slutt, da lyset svant helt fra de dunkle rommene, satte jeg meg på huk i et hjørne, utmattet av frykten og opphisselsen.

Om sommeren gikk jeg derimot og satte meg på balkongen ut mot bakgården, eller jeg klatret opp på en liten benk og lente meg ut av vinduet. Jeg valgte bort vinduene som vendte ut mot gata, jeg foretrakk et vindu som åpnet seg mot en liten gjengrodd bakgård full av blåregn, som skilte gården vår fra et nonnekloster. Svalene stupte gjerne ned i den skyggefulle bakgården, og så snart de begynte å skrike, reiste jeg meg, som om de kalte på meg, og løp bort til vinduet. Der ble jeg stående og følge med på svalene og skyene, som stadig skiftet mønstre på himmelen, og ikke minst de gløttene jeg fikk av det hemmelige kvinnefelleskapet som utspilte seg bak de opplyste vinduene, der nonnene passerte hurtig forbi, og kastet store, kinesiske skygger mot de hvite persiennene i kloster vinduene. De skarpe svaleskrikene vekket nifse fantasier i

meg. Der jeg satt taus i den mørke vinduskroken, sugde jeg til meg alt rundt meg, og jeg kalte denne underlige sinnstilstanden ganske enkelt for «Alessandro».

Så søkte jeg tilflukt på kjøkkenet, hos Sista, som satt ved komfyren med de rødglødende kokeplatene. Når moren min kom hjem og tente lyset, satt vi der som bedøvet, den gamle hushjelpen og jeg, sløve av mørket og stillheten. De stumme møtene med møblene og svalene hadde gjort meg så døsig at øynene mine var blytunge. Da tok hun meg i armene sine og som for å unnskylde seg for fraværet, fortalte hun om de to prinsessedøtrene Chiara og Dorotea, som hun hadde undervist i årevis, uten det minste musikalske resultat.

Faren min kom gjerne hjem temmelig sent, som søritalienere flest. Vi hørte nøkkelen bli vridd om i nøkkelhullet – en lang, tyng nøkkel som alltid stakk ut fra lomma på vesten hans – og så det skarpe kneppet i låsen. Vi var som regel inne på kjøkkenet, der moren min hjalp Sista med middagen, men så snart hun hørte det gå i låsen, før faren min hadde rukket å komme inn, hadde hun lynsnart glattet på håret, trukket inn i spisestua og plassert seg selv og meg på den harde sofaen. Hun plukket opp en bok og lot som hun var oppslukt av den, og spurte så overrasket «Er det deg, Ariberto?» med en lys og livlig stemme. Da jeg var liten, spilte mor denne lille komedien hver bidige kveld, og lenge var det ubegripelig for meg. Jeg forsto ikke hvorfor hun fortet seg å åpne boken når hun likevel ikke kunne fortsette å lese, men jeg var alltid fascinert av den harmoniske stemmen som klang gjennom leiligheten og fikk far sitt stygge navn til å høres romantisk ut. Faren min var en høy og kraftig mann, med håret klippet i en kort bust. Da jeg som voksen fikk se ungdomsbilder av ham, begynte jeg å forstå hvorfor han kunne ha hell hos damene. Han hadde svarte, dyptliggende øyne, og leppene var tunge og sensuelle. Han gikk alltid i svarte klær, så typisk for statsfunksjonærer, og sa lite, han nøyde seg for det meste med å riste på hodet av min mors livlige utlegninger. Hun fortalte om ting hun hadde sett og hørt

på gata, og tilførte de skarpe observasjonene en god dose fantasi, mens faren min så på henne og bare ristet på hodet.

De kranglet ofte, men uten opptrinn eller høylytte diskusjoner. Med lave stemmer spilte de ut sine fastlåste dueller og avleverte utstuderte sarkasmer. Jeg stirret forbauset på dem, uten å forstå de subtile lagene av hentydninger, og hadde det ikke vært for det undertrykte raseriet i øynene deres, ville jeg ikke engang ha skjønt at de kranglet.

De gangene kom Sista – som alltid satt og lyttet bak døra – og hentet meg, hun føyste meg inn på kjøkkenet og fikk meg til å resitere bønner ved hjelp av rosenkransen. For å distrahere meg hendte det at hun fortalte meg historien om Lourdes-madonnaen som viste seg for gjeterjenta Bernadette, eller om Loreto-madonnaen som reiste med et hus båret av engler.

I mellomtiden hadde foreldrene mine forskanset seg inne på soverommet. Stillheten lå tjukk rundt Sista og meg, og jeg var livredd for at en av fredagsåndene til Ottavia, som jeg i min barnlige fantasi så for meg som hvite, skranglende skjeletter, plutselig skulle komme til syne i den gapende døråpningen. «Sista, jeg er redd», sa jeg, og Sista spurte «For hva da?» men stemmen hennes skalv og blikket gikk stadig til mors soverom, som om hun også var redd.

De snakket dempet, så jeg oppfattet ikke hva de sa. Stillheten som spredte seg i den mørke gangen og de fire rommene i leiligheten, vitnet om stormen der inne; en ambivalent stillhet som sivet ut under soveromdøra, lumsk som en gasslekkasje, og tyknet luften. Til slutt skalv Sista sånn på hendene at hun slapp strikketøyet ned i fanget, og førte meg tydelig utålmodig og urolig inn på rommet mitt, nærmest for å få meg i sikkerhet, kledde av meg i all hast og bredte lakenet over meg. Jeg adlød uten protester og lot henne skru av lyset, lammet av stillheten som sivet ut av soverommet til foreldrene mine.

Etter slike angstfylte kvelder hendte det ofte at moren min listet seg inn til meg utpå natten, bøyde seg over senga mi og holdt meg hardt inntil seg. Hun slo ikke på lyset, men jeg skjelnet den hvite

nattkjolen i halvmørket, la armene om halsen hennes og kysset henne. Det varte bare et kort øyeblikk, så var hun borte, og jeg sovnet av ren utmattelse.

Min mor het Eleonora. Det var henne jeg hadde arvet det blonde håret fra. Det var så lyst at det så helt snøhvitt ut når hun satt i motlyset ved vinduet, jeg ble ofte sittende og se forbløffet på det, som om jeg fikk en visjon av henne som gammel. De blå øynene og den gjennomskinnelige huden hadde hun fra sin østerrikske mor, en nokså berømt skuespillerinne som hadde forlatt scenen for å gifte seg med morfar, som var italiensk artillerioffiser. Hun var faktisk oppkalt etter Nora i Ibsens Et dukkehjem, som mormor hadde spilt på gallaforestillinger. To eller tre ganger i året ba mor meg – når hun en sjelden ettermiddag tok seg fri – sette meg ved siden av henne, da åpnet hun den store esken som het «Fotografier» og viste meg bildene av mormor. Mormor poserte alltid så elegant i disse scenekostymene sine, med vaiende fjærhatter og perler i det utslåtte håret, jeg kunne nesten ikke tro at hun faktisk var mormoren min, i familie med oss, at hun kunne ha kommet på besøk til oss der vi bodde, gått inn porten vår, hvor man alltid hørte hammerslagene til vaktmesteren, som også var skomaker. Jeg kunne titlene på alle stykkene hun hadde spilt i, utenat, i tillegg til rollenavnene hennes. Moren min ønsket at jeg skulle ha litt kjennskap til teater, så hun forklarte meg hva de store tragediene handlet om og leste opp nøkkelscener for meg, og jublet når jeg husket navnene på karakterene, som om de var i familie med oss. Det var vidunderlige ettermiddager. Sista fulgte med på historiene fra hjørnet sitt, med hendene under forkleet, som om hun med sitt blotte nærvær gikk god for disse fortryllende historiene.

I den samme esken var det også fotografier av min fars slektninger, en familie med landeiere i Abruzzo, som knapt var mer enn vanlige bønder. Kvinner med store, flatklemte bryster under korsettet, og håret delt i en streng skill over solide ansikter. Det var også et bilde av farfar der, i mørk jakke og sløyfe.

«Det er ordentlige folk», forklarte moren min, «bondeslekt.»

De sendte oss ofte sekker med mel og kurver med tettpakkede, utrolig velsmakende fiken, men ingen av tantene mine het Ofelia eller Desdemona eller Julie, og jeg var ikke slikkmunn nok til å foretrekke en mandelterte framfor Shakespeares romantiske tragedier. I taus overensstemmelse med moren min så jeg derfor ned på Abruzzo-slekten. Våre trange kår til tross, åpnet vi kurvene som var dekket med grovt, gjensydd lerret uten særlig entusiasme, nærmest overbærende. Bare Sista satte pris på innholdet og ryddet det begjærlig bort.

Overfor moren min følte Sista en absolutt hengivenhet, selv om hun var redd henne. Vant som hun var til å tjene i fattige hus, hos kvinner som brukte rå og vulgære uttrykk, og hvis interesser begrenset seg til spiskammeret og kjøkkenet, hadde hun umiddelbart trykket sin nye padrona til hjertet. Når faren min ikke var hjemme, fulgte hun i hælene på moren min hvor enn hun gikk og sto, og tok igjen det tapte arbeidet om kvelden og natten. Hørte hun henne spille piano, slapp hun straks det hun hadde i hendene, tok av seg forkleet og løp inn i dagligstua, og hun lyttet like henrykt til skalaer og øvelsene som til sonater

Hun likte å sitte taus i skyggen. I hele barndommen min ble mørket opplyst av de blanke, skinnende øynene til denne kvinnen fra Sardinia. Hun snakket lite, jeg tror ikke jeg hørte henne si en eneste sammenhengende setning, og virket knyttet til leiligheten vår på grunn av den uimotståelige tiltrekningen som mor øvde på henne, som syntes å avdekke en verden hun aldri hadde kjent til, heller ikke da hun var ung. Selv om hun var veldig religiøs, og moren min aldri gikk i kirken og heller ikke oppdro meg i henhold til den strenge, katolske læren, ble hun værende hos oss. Sista mente nok at hun levde i synd blant oss, og kanskje skriftet hun om det og lovte å slutte, bare for å bli stadig mer innkjørt i denne vanedannende syndigheten i stedet. Når moren min var ute, må hun ha følt det som om leiligheten var en åre tømt for blod, slik de

lange og ensomme ettermiddagstimene slepte seg av gårde. Og var padronaen bare en anelse forsinket, begynte hun straks å engste seg for at hun, distré og uoppmerksom som mor var, var blitt overkjørt av en trikk eller en bil; hun så for seg kroppen ligge ubevegelig på brosteinene, hvit i ansiktet og håret dekket av blod. Et stumt skrik hadde kilt seg fast i halsen hennes der hun satt ubevegelig inne på kjøkkenet og fingret med rosenkransen eller varmet hendene over de glødende kokeplatene. Bare en underlig bluferdighet hindret henne i å vente på moren min ved vinduet. Jeg ble smittet av den irrasjonelle, kalde frykten og klynget meg til Sista. Kanskje hun tenkte at hun nå ville bli nødt til å tjene hos velfødde fruer, utmerkede husmødre, mens jeg ville bli sendt til farmor i Abruzzo. Gradvis svant lyset, skumringens bølger slo innover oss, tristere stunder fantes ikke, inntil mor kom hjem og ropte muntert «Jeg er hjemme!» fra entreen, som et svar på våre desperate rop.

Sista oppførte seg absolutt høflig og ærbødig overfor faren min også. Han var tross alt mann, og husets herre avkrevde respekt. Var det noe hun trengte, foretrakk hun å henvende seg til ham, for i ham kjente hun igjen sin egen, enkle stand. Siden forsto jeg at hun visste om de skitne affærene hans, gitt de mange små tegnene hun fikk med seg, men hun brydde seg ikke nevneverdig om det, hun hadde sett andre gifte menn oppføre seg slik på landsbygda der hun kom fra, og senere i byen; det var ganske enkelt atferden til en gift mann.

Som barn kunne jeg ikke forstå hvorfor foreldrene mine hadde giftet seg, og jeg fikk heller aldri vite hvordan de møttes. Faren min avvek ikke fra den gjengse oppfatningen av hvordan en småborgerlig ektemann skulle være, en alminnelig familiefar og alminnelig statsansatt som reparerte lysbrytere på fridagen, når han ikke konstruerte sinnrike apparater som skulle spare på gassen. Han snakket alltid på en hakkete og uvennlig måte, kritiserte regjeringen og byråkratiet uten videre argumenter og gnålte ofte også om krangler og uoverensstemmelser på kontoret i det samme

toneleiet. Det var ikke noe videre åndfullt ved utseendet hans heller. Han var høy, med et bredt skulderparti som ga et inntrykk av uproporsjonal tyngde oventil, men de svarte, søritalienske øynene var myke og fuktige som modne fiken. Bare hendene hans – på høyrehånden hadde han en gullring formet som en slange – var usedvanlig vakre, fargenyansen og elegansen kunne tilhørt en adelig familie, som om det var et mektig blod som fikk den glatte, fine huden til å gløde. Da jeg ble klar over denne gløden, forsto jeg forlegent nok hva som hadde gjort mor tiltrukket av ham. Rommet deres lå inntil mitt, og noen kvelder satte jeg meg på kne i senga og la øret inntil veggen for å lytte til dem. Jeg var grønn av sjalusi, og overbevist om at det var «Alessandro» som drev meg til å oppføre meg så nedrig.

En morgen jeg gikk inn i spisestua – jeg var liten, hadde ennå ikke fylt ti – overrasket jeg foreldrene mine inne i stua. De sto vendt mot vinduet, med ryggen til meg, og faren min strøk grådig hånden over hoften til moren min. Hun hadde på seg en lett kjole og kjente nok den tørre varmen fra huden hans, men syntes åpenbart ikke det var ubehagelig. Så presset han plutselig leppene mot nakken hennes, på siden, der skulderen begynte. Jeg innbilte meg at leppene måtte være like glovarme som hendene hans og nærmest ville etterlate et svimerke på mors lange, hvite og delikate hals, og jeg var sikker på at hun kom til å avvise ham med en av sine karakteristiske, brå bevegelser. I stedet ble hun stående rolig inntil ham. Jeg ville komme meg vekk, men støtte borti en stol, og lyden fikk dem til å snu seg overrasket mot meg. Jeg knep sammen munnen, rasende i blikket. «Hva er det, Sandi?» spurte mor. Men hun kom ikke bort til meg, holdt ikke rundt meg, vi flyktet ikke vekk sammen. I stedet smilte hun likegyldig og lo anstrengt. «Er du sjalu?» spurte hun. «Er du sjalu?» Jeg svarte ikke, jeg stirret bare sint på henne. Rasende og uten et ord gikk jeg tilbake til rommet mitt mens jeg fortsatte å se for meg det freidige, konspiratoriske smilet han hadde sendt moren min. For første gang så jeg ham som en fiende,

en som trengte seg inn i vår lukkede, feminine verden. Så langt hadde han for det meste tilhørt en annen art, en skapning som var betrodd oss og som utelukkende trengte materiell omsorg, det var faktisk det eneste han så ut til å interessere seg for. Mens vi ofte spiste middagsrestene fra dagen før, fikk han biff, og klærne hans var til enhver tid nystrøkne, mens våre ble hengt opp på balkongen for ikke å bli så skrukkete. Alt dette hadde overbevist meg om at han levde i en annen verden enn vår, der de tingene mor hadde lært meg å forakte, hadde en fremtredende plass.

På denne tiden begynte jeg å tenke på selvmord, siden mor hadde forrådt vår hemmelige pakt. Tanken meldte seg stadig og fristet meg en rekke ganger, når jeg var redd jeg ikke skulle komme meg gjennom en vanskelig situasjon, eller bare var redd om natten. Den mangelfulle religiøse opplæringen hindret meg i å slå meg til ro med at det ulykkelige livet bare var en overgang. Tanken på selvmord har faktisk vært noe jeg alltid har klamret meg til som en siste utvei, og den har vært til stor hjelp i vanskelige stunder. Den har gjort det mulig å framstå som glad og ubekymret når jeg har vært som mest ulykkelig. Som barn så jeg for meg at jeg ville gjøre det ved å henge meg i gitteret foran vinduet inne på rommet mitt, men det hendte også at jeg tenkte det ville være nok å forlate leiligheten, bare gå ut i natten og gå til jeg segnet livløs om av utmattelse – et alternativ som forresten ikke var særlig aktuelt, da faren min låste inngangsdøra med tre omdreininger i låsen før han gikk og la seg om kvelden.

Søvnen døyvet fortvilelsen min og selvmordsplanene. Likevel bønnfalt jeg ofte Sista i denne perioden om å ta meg med til kirken. Jeg var som mor, med hennes brå innfall, hun gikk nemlig også i kirken av og til, tre–fire dager på rad gikk hun dit, i skumringen, knelte og sang, grepet som hun var av musikken. Mens jeg ba Herren om nåde ved å la meg dø. Jeg så ikke på denne påkallelsen som helligbrøde, for i bygården vår, som var svær, påkalte man Gud for det aller meste, også de mest uhørte ting. Noen år senere,

ansiktet ble like magert som statuen av den hellige Teresa, som mor likte så godt. Jeg kjente at jeg ble gradvis vektløs og steg opp i den rene, himmelske luften, jeg kjente stjernene skinne mellom fingrene mine. En søt, stri flom av ord strømmet i brystet sammen med orgelmusikken, ord hentet fra mormors replikker i teatret, som var de vakreste ordene jeg visste om, og med dem henvendte jeg meg til Gud. Han svarte på samme språk, og på den måten lærte jeg å anerkjenne ham med kjærlighetsfylte ord framfor dem som ble formidlet fra prekestolen.

Alle i kirken virket så alvorstunge og triste, de lot ikke til å føle glede i verken bønnen eller sangen, som jeg derimot elsket. Jeg ville at de også skulle være glade, for jeg forsto at det var nok å lære seg å be med disse kjærlige ordene. Jeg kunne ha reddet dem, men jeg turde ikke, tanken på Sista holdt meg tilbake, hun så meg bare som et barn, som Alessandra. Alle trodde jeg bare var et barn. Men når gudstjenesten var over og de siste tonene fra orgelet drev oss ut til Tiberens bredd igjen, gjenkjente svalene meg og hilste overstrømmende, på samme måte som de hilste Gud.

Vi bodde i en stor bygård i Via Paolo Emilio som var bygd før århundreskiftet, under kong Umbertos regjeringstid. Trappeoppgangen var trang og mørk, og skitten samlet seg der, da vaktmesteren som nevnt også var skomaker, og kona hans var lat.

Den grå spiralformede trappa var bare opplyst av overlyset i taket. Men selv om inngangspartiet og trappa virket nokså snuskete, hørte de fleste av leieboerne til middelklassen med en beskjeden inntekt. Man så sjelden noe til mennene i løpet av dagen, nesten alle var på jobb, og motløse av den evige kampen for å få endene til å møtes, dro de hjemmefra tidlig om morgenen og kom hjem til samme tid hver kveld, med en avis i lomma eller under armen.

Den store bygården så derfor ut som den utelukkende var bebodd av kvinner. Dette var deres umiskjennelige domene, de handlekraftige kvinnene gikk opp og ned den mørke trappa et utall

ganger i løpet av dagen, med tom handlekurv, med full handlekurv, med en melkeflaske pakket inn i avispapir, med et barn i den ene hånden og matboksen i den andre, på vei til skolen, før de hentet barna igjen, med den blå skolekittelen tittende fram under de altfor korte kåpene. De gikk opp og ned uten å se seg om, kunne veggskribleriene utenat, treverket i gelenderet skinte av hendenes daglige løp over dem. Bare jentene gikk ned trappa i all hast, for å komme fortest mulig ut i det fri, de lette trinnene deres lød som hagl mot en vindusrute. Jeg husker ikke stort av guttene i bygården, annet enn at de først var noen bråkete småunger som lekte ute i gata dagen lang og spilte fotball i den lille parken foran kirken, før de som pur unge menn ble ansatt på farens kontor og ganske snart antok fedrenes utseende, timeplan og vaner.

Men om bygården så trist og forlatt ut utenfra, sugde den til seg liv i den store bakgården som i en stor lunge. Smale balkonger med rustent rekkverk langs vinduene, der arrangementet avslørte beboernes alder og smak; noen hadde stablet gamle møbler, andre hadde høns i bur, atter andre barneleker. Vår var pyntet med potteplanter. I bakgården fikk kvinnene være den de var, med en fortrolighet man ellers finner på kostskoler og i fengsler. Tilliten kom ikke så mye av det å ha et felles tak over hodet, som av det faktum at alle visste hva de andre hadde å slite med, selv om de ikke var klar over det, følte de seg knyttet til hverandre i en omsorgsfull toleranse tuftet på problemer, mangler og vaner. Langt unna mannlige blikk viste de sitt egentlige jeg, uten å måtte iscenesette et anstrengende skuespill. Startskuddet for dagen gikk idet skoddene ble åpnet, som klokkene i et nonnekloster. Ved morgengry påtok kvinnene seg det tunge strevet nok en gang, resignert lot de hverandre i fred, vel vitende om at gjøremålene var mer eller mindre identiske med dem som ble utført i etasjen under, av en annen kvinne iført en liknende, falmet omslagsskjole. Ingen ville ha våget å stoppe opp, av frykt for å stoppe hjulene i det nøyaktige maskineriet. Og alt dette som utgjorde en del av hverdagslivet, vitnet faktisk om dets

Mor tok meg ofte med hjem til Lydia for at jeg skulle leke med datteren hennes, Fulvia. Mødrene lot oss være alene inne på barnerommet, som alltid var fullt av leker, eller på en liten, innvendig, balkong som også fungerte som kott. Selv strakte de seg ut på senga og snakket så lavt og livlig sammen at de straks ga oss det, når vi kom inn og avbrøt dem for å be om et sjal eller papir og blyant, til å leke med, så de fikk være i fred. De første gangene kunne jeg ikke fatte hvorfor moren min var venninne med en hun ikke hadde noe til felles med. Men det varte ikke lenge før jeg ble like påvirket og avhengig av datteren, som fra da av var min eneste venninne. Hun virket eldre enn meg, enda hun faktisk var noen måneder yngre. Hun var en vakker brunette med klare, levende ansiktstrekk, og i tolv–tretten-årsalderen var hun så veldreid at mennene stirret etter henne når vi gikk tur med Sista. Hun liknet på moren, som var en fyldig, frisk og attraktiv kvinne i glinsende silkekjoler med en så dyp utringing at man så kløften mellom brystene.

Lydia og Fulvia var så å si alltid alene hjemme, da signor Celanti var handelsreisende. Når han kom hjem var det som om de hadde en gjest på besøk, og de la ikke skjul på at han var til bry og forstyrret den daglige rytmen: De spiste i all hast, gikk tidlig til sengs, svarte kort og avmålt i telefonen, og Lydia lot som om hun hadde et migreneanfall som ikke ville gå over mens Fulvia insisterte på de kjedeligste og mest ensformige barnelekene. Leiligheten deres, hvor det stadig var et renn av naboer og andre besøkende, ble lagt øde så snart Lydia erklærte: «Domenico er hjemme.» Til slutt, om det var med hensikt eller ikke, hadde begge gjort leiligheten så rotete og utrivelig at signor Celanti snart dro av gårde med kofferten sin igjen, mens han mumlet noe om fordelene ved å bo på hotell og priste kjøkkenet i nord.

Så snart han hadde dratt sin vei, gled alt tilbake i gjenge igjen. Lydia gjenopptok sine eviglange telefonsamtaler og gikk ut om ettermiddagen med en hale av billig parfyme, som duftet skarpt av nellik nedover trappa.

Hun dro for å møte Kapteinen. Både Fulvia og jeg visste at det var denne kapteinen hun hvisket betroelser til moren min om. Når Lydia snakket om ham, sa hun: «Kapteinen sier ... Kapteinen liker ...» som om hun ikke visste hva han het. Ikke at det slo meg som det minste rart, andre kvinner i gården hadde Ingeniøren eller Advokaten, og ingen visste noe mer spesifikt om dem heller. Lydia fortalte om stevnemøtene sine, de lange spaserturene, brevene hun mottok via en hushjelp. Moren min lyttet storøyd til henne. Da jeg ble eldre la jeg merke til at hun vanligvis gikk opp til Lydia dagen etter at hun hadde stengt seg inne på soverommet med faren min og stillheten hadde bredt seg ut over i leiligheten.

De var blitt kjent fordi moren min skulle gi Fulvia pianotimer. Lydia hadde banket på, men siden hun kom uanmeldt, insisterte hun på ikke å komme inn, hun ville si det hun hadde å si, på dørterskelen. Det var vanlig i bygårder som vår å frykte ubedte gjester, som da fikk se at rommene var i uorden, eller at man ikke var ordentlig kledd. Besøket hennes forbauset moren min, for så langt hadde ingen noensinne banket på hos oss, ikke engang for å låne noe salt eller noen basilikumblader, som jo var vanlig. Hun insisterte på at Lydia skulle komme inn i stua, et mørkt og innstengt rom som aldri ble ordentlig luftet. Lydia tilsto senere at hun utelukkende var kommet for å inspisere moren min på kloss hold, fordi det gikk gjetord om hvor pen hun var, og at hun alltid var så reservert. Det var en umiddelbar suksess. Lydia duftet av talkum, og hun var frisk og livlig som en nyvannet blomst. Moren min var blodfattig og hadde knapt bryster. Hun ble tiltrukket av dette fyldige overflødighetshornet av en byste som syntes å leve sitt eget liv, fremmed for eieren selv. Etter noen få pianotimer, som Fulvia motvillig tok, hun ville egentlig bare lære seg de siste slagerne, ble de venninner. Min mor møtte presis til hver pianotime, som hun gjorde med de andre elevene, men så snart hun var innenfor, ropte Lydia henne inn på rommet sitt: «Kom inn hit, Eleonora!» og så la hun livlig ut om historiene sine og tilbød moren min sigaretter. Og sånn gikk timene.

Jeg ble sjalu på Lydia, med et nag som viser hvor rotekte følelsene mine var. En kveld gikk jeg på Sistas oppfordring opp for å si at mor måtte komme ned. Det var første gang jeg gikk høyere opp i trappa enn til vår egen avsats, det var som å stige inn i en ny verden. Jeg nølte, men Sista ropte til meg nede fra: «Kom igjen!» og så banket jeg på. «Si til moren min at det er veldig sent», sa jeg gravalvorlig. Lydia smilte. «Kom inn», sa hun, og da jeg nølte, gjentok hun det: «Kom inn. Du kan jo selv si det til henne.»

Jeg hadde nesten aldri vært hjemme hos andre, så jeg var nysgjerrig på hvordan de bodde, hvordan rommene deres var, senga, hva slags pynteting de hadde fremme. Lydia lukket døra, og jeg så begeistret på fargetrykkene som forestilte mytiske skikkelser, dansende nymfer på en eng. «Dette er Fulvia, dere kommer nok til å bli gode venner.» Det var sommer og Fulvia kom slentrende halvnaken ut fra rommet sitt, i en lang fløyelskjole som tilhørte moren, med oppsatt hår og malte lepper.

«Jeg er Gloria Swanson», sa hun, og da jeg ikke skjønte hva hun snakket om, innviet hun meg i leken: «Kom», sa hun og løste opp flettene mine, «jeg skal kle deg opp som Lillian Gish.»

Kort fortalt knyttet Fulvia meg til seg på samme måte som Lydia hadde gjort med mor. De ble sikkert tiltrukket av troskyldigheten vår og kanskje også et ubevisst ønske om å røske litt opp i skikkeligheten vår. Det var ikke vanskelig å imponere eller sjokkere oss, og de avslørte alle hemmelighetene i den store leiegården vi hadde bodd i så lenge. Via historiene til Lydia og Fulvia, ble kvinnene vi hadde møtt i årevis, streifet borti med albuen i trappa, til mytiske og romantiske karakterer på nivå med dem mormor hadde spilt på scenen. Nå forsto vi hvorfor stillheten falt så blytung over gården om ettermiddagen, hvorfor bakgården ble lagt øde. Da flyktet kvinnene, fri fra de utakknemlige pliktene, og snarere som en fryktløs handling i møte med den trivielle tilværelsen de var bundet til, flyktet kvinnene fra de mørke rommene, fra det grå kjøkkenet og bakgården, som ved mørkets frembrudd ubønn-

Likevel hadde alle disse ekteskapene, som det sømmet seg den søritalienske middelklassen, en lang og romantisk periode med beiling bak seg. De unge guttene hadde ventet i timevis ute på gata for å få et glimt av sin elskede i vinduet, de hadde fulgt etter henne når hun var ute og gikk med moren. De hadde skrevet lidenskapelige kjærlighetsbrev. Ikke sjelden hadde de unge jentene måttet vente i flere år med å gifte seg, til han fant en solid nok stilling og kunne spare opp nok penger til å kjøpe møbler for. Jentene hadde ventet, de hadde forberedt brudeutstyret og tillitsfullt håpet på kjærlighet og lykke, i stedet endte de opp med denne ørkesløse rundgangen mellom kjøkkenet, spisestua og barneværelset mens magen este ut. Gradvis nærte kvinnene, tilsynelatende resignerte, et hat mot det bedraget de var blitt ført inn i.

Og likevel fortsatte de med det tunge hverdagslivet uten å mukke. De minnet heller ikke ektemannen på den unge jenta de engang hadde vært, eller om løftene de hadde fått om et harmonisk og lykkelig liv. Ikke at de ikke hadde prøvd. I begynnelsen hadde de grått seg gjennom utallige netter mens ektemannen sov ved siden av. De hadde brukt smiger og list, de hadde latt som de svimte av. De mest avanserte hadde forsøkt å oppildne mennene med musikk, med romaner, de hadde tatt dem med i parken og slått inn på de avsidesliggende stiene de engang hadde svermet på, i håp om at det ville få dem til å forstå og ta seg sammen. Men de hadde ikke oppnådd annet enn å ødelegge de gode minnene om disse stedene, der de første, skjelvende ordene var blitt sagt og hvor de hadde kysset den første gangen, fylt av et ennå utilfredsstilt begjær og nysgjerrighet; ektefellen hadde ikke sagt annet enn likegyldige og hverdagslige ting. I de første årene med ekteskap hadde mange av disse kvinnene hysteriske gråteanfall og sammenbrudd. Ifølge Lydia hadde en av dem prøvd å ta livet av seg med Veronal. Noen godtok til slutt at de bare var blitt for gamle og mistet både sjarmen og tiltrekningskraften. Men det var også dem som var nygifte, eller ble holdt tilbake av en streng, katolsk tro. De fleste

ventet likevel bare på at ektemannen skulle dra tilbake til kontoret om ettermiddagen, si «Jeg går ut» og slå døra i etter seg. De med voksne barn ventet på at de også skulle gå ut, med venner på sin egen alder, mens de omhyggelig lagde en liten matpakke, la den i en pose og sendte de minste barna av gårde til parken med hushjelpen. Alle de andre gikk ut for å gjøre det de likte best eller det de interesserte seg for, men ingen spurte kvinnene «Og hva vil du gjøre?» De ble overlatt til haugen med klær som skulle repareres, kurvene med tøy som skulle strykes, bundet som de var til det evinnelige arbeidet.

Livet er mer levelig om vinteren, sa Fulvia. Da satt kvinnene, late av kulda, ved kaminen eller inne på kjøkkenet og så på regnet som sildret nedover rutene, og stelte med de barna som var rammet av sesongens sykdommer. Om vinteren kunne de til og med kjenne at de fikk noe igjen i hverdagslivet, om tilfredsstillelsen var aldri så smertelig, og falle utkjørt i en tung og drømmeløs søvn.

Men når den glade årstiden meldte seg, med røde knopper på trærne langs Pratis trøstesløse gater, når mimosaene og kaprifoliene presset seg mot porten og spredte en så intens duft at den trengte helt inn i den gamle bakgården vår, da åpnet kvinnene vinduene for å lytte til svalene som fløy fram og tilbake med sine skingrende invitter. Da greide de ikke lenger å stå imot, de ristet av seg sorger og bekymringer som forhatte lenker, og sa «Tilgi meg, Jesus» idet de passerte ikonet av Jesus med det flammende hjertet i gangen og stengte seg inne på værelset sitt. Da de kom ut igjen litt senere, var de helt forandret. Samtlige trakk i blomstermønstrede kjoler med svart bunn, og vide hatter som skygget for ansiktet. De pudret seg og tok på leppestift, parfyme og tynne hansker, og kledd opp på denne måten presenterte de seg for de gamle konene i vinduene, som knapt kastet et blikk på dem, for de gjenkjente parfymen og den resolutte stemmen som sa: «Jeg går ut.» Selv om det dreide seg om svigerdatteren, turte de ikke si noe. Solidariteten var sterkere enn blodet.

kjøpe kunstverk og hjelpe unge musikere. De bodde på Gianicolohøyden, i en villa omgitt av løvrike trær og høye palmer. Utsikten derfra var fortryllende, vinduene rammet inn Romas kupler som familieportretter, og du kunne se Tiberen flyte under broene som en sløyfe tredd gjennom blonder. Moren min foreslo ofte at vi skulle legge søndagsturene våre til Gianicolo-høyden, så faren min og jeg kunne beundre hagen og villaen på avstand. Noen ganger skubbet hun oss helt bort til sideportene, der hun fikk meg til å klatre opp på den vesle muren, mens hun pekte på de tre store vinduene i andre etasje. Bak dem lå nemlig musikkværelset med det store flygelet som signora Pierce hadde fått sendt fra Amerika, i tillegg til harpen hun selv spilte på og en rasende moderne grammofon som skiftet plater automatisk.

Det var en vakker villa i gammel, klassisk stil, og den tette vegetasjonen gjorde hagen uframkommelig. Vi så store og elegante hunder passere, og ifølge moren min spankulerte det også hvite påfugler på plenen, uten at vi noensinne så dem. Vi var begge fascinert av dette huset, men faren min delte ikke begeistringen vår, han følte nok den instinktive motviljen fattige har overfor så mye velstand. Han ville videre, utålmodig etter å komme til en kafé like ved for å drikke limonade.

Han tok oss med på kafé hver søndag ettermiddag, og jeg som var så glad i iskrem, satt og dagdrømte etter å ha sett eiendommen til Pierce-villaen. Jeg lekte med teskjeen og lot det meste av isen smelte og bli til en gulaktig dam. Moren min var likedan, og denne hangen vår til å ha hodet i skyene irriterte faren min noe voldsomt. Han tolket det, feilaktig, som en forakt for måten vi levde på, som en anklage for at han ikke tjente nok penger.

Ingen av oss gjorde imidlertid noe vesen av hvordan vi levde. I årevis gikk moren min rundt i de samme kjolene, og selv om hun iblant forsøkte å piffe dem opp med en spenne eller noen blonder – eller kanskje nettopp derfor – var de så gått så av moten at de nærmest ble demonstrativt eksentriske. Hun eide ingen pels, bare

samlet på brasilianske sommerfugler på fritiden, mens én datter var gift og bosatt i London, og de to yngste barna, Hervey og Arletta, bodde hos henne. Hun nevnte i forbifarten at den eldste av dem, sønnen Hervey, var syk og ofte på reisefot.

Det var Arletta som var mors elev. Moren min skulle i grunnen ikke lære henne å spille piano, snarere plante et minimum av interesse for musikk i henne, på samme måte som andre lærere prøvde få henne interessert i malerkunst og poesi. Jenta eide nemlig ikke, betrodde moren henne med lav stemme, kunstnerisk følsomhet. Hun forklarte hvor smertelig det var for de andre familiemedlemmene, som nærmest utelukkende levde for disse tingene. Det var faktisk en av hovedgrunnene til at Hervey så ofte reiste fra Roma. Han hadde nylig reist sin vei og ville bli borte i et års tid. Arlettas personlighet var blitt så plagsom at den ikke lenger var mulig å overse. Hun foretrakk demonstrativt populærmusikk fremfor kammermusikk, kjærlighetsromaner framfor seriøs litteratur, så det var på høy tid at hun fikk litt dannelse, gradvis naturligvis, hva gjaldt smak. Og fordi hun var så ung, ville et vennlig stemt sinn kanskje kunne redde henne.

Like etter kom Arletta inn, og mor følte seg pinlig berørt da hun tok henne i hånden, for jenta måtte jo skjønne at de nettopp hadde snakket om henne. Senere fortalte hun meg at hun hadde forestilt seg henne annerledes, som energisk og trassig, klar til å si imot og komme med spydigheter. I stedet fikk hun se en lubben jente på min alder med et nokså ordinært utseende. Arletta tilbød seg straks å ta med mor til musikkværelset, og ut fra måten hun presset ned det gylne håndtaket på, forsto mor hvilken ærefrykt det rommet ga henne.

Det store rommet lå i halvmørke. Utenfor filtret greiner seg sammen, så rommet ble farget sjøgrønt når ettermiddagssola skinte gjennom bladene som nådde opp til vinduskarmene. Mor fikk en vag følelse av å tre inn i et akvarium. Det store flygelet sto som en øy i det ene hjørnet, mens solstøvet skinte diskré gjennom den

«Og du?»

«Jeg holder meg inne på rommet mitt, eller går en tur i hagen. Langt unna, så han ikke kan se meg fra vinduene.»

Da moren min dristet seg til å påpeke hans underlige oppførsel, forsvarte Arletta ham overbevisende.

«Å nei, signora. Hervey er en kunstner. Når han ikke spiller fiolin, sitter han ved pianoet og improviserer. Mor sier det er helt nydelige ting. Nei», sa hun, «det er bare min feil.» Og la vemodig til: «Lady Randall, altså søsteren min Shirley, som bor i London, er også fryktelig god på piano.»

For å rydde tid til disse nye timene måtte moren min gi avkall på andre elever, siden hun to ganger i uka tilbrakte nesten hele ettermiddagen i Pierce-villaen. Faren min, som ikke var klar over hvor spesielle disse timene var, frarådet henne å gjøre det, han var redd hun ville miste de inntektene og de elevene hun hadde undervist i flere år, og at det ville bli vanskelig å finne nye hvis Pierce-familien plutselig falt fra.

Men hun sto bestemt, faktisk hardnakket, på sitt. De dagene hun dro av gårde til Arletta, var hun rastløs og engstelig, som om hun skulle på fest. Med mitt anlegg og mine følelser for henne ville jeg vært sjalu på den nye eleven, hadde det ikke vært for at hun var enda mer kjærlig enn ellers når hun kom tilbake derfra. Etter å ha tilbrakt noen timer i Pierce-villaen så mor faktisk ut til å ha blitt smittet av en ny, voldsom begeistring. Da hun kom hjem, gjallet skrittene hennes gjennom de nifse og sløve rommene. Hun hadde ofte med seg noen søtsaker, en liten pose sukkertøy som hun hadde fått der oppe. Det irriterte faren min, og jeg spiste dem bare motvillig. Kanskje han var redd for at kona hans, nå som hun ble kjent med en annen livsstil enn vår, ville klage på livet vi førte resten av uka. De aller fleste av elevene mor hadde hatt fram til da, var småborgerlige jenter som studerte til selv å kunne under vise, og på den måten tjene til livets opphold. Hun fikk derfor

ingen personlig tilfredsstillelse av å undervise dem, og ingen i disse hjemmene var verken kjente eller interessante, det var utelukkende for å hjelpe faren min med å spe på inntekten at hun gikk ut, uansett vær, presset seg inn på trikken og gikk opp trapper som liknet våre og inn i små, skitne leiligheter som luktet av matlaging fra morgen og kveld. Det gledet meg derfor at ettermiddagene hun tilbrakte i Pierce-villaen var som en ferie for henne, og jeg hjalp derfor gjerne Sista med å avlaste moren min hjemme. Jeg lærte til og med å lappe tøy, og kan ikke si jeg mislikte det, for da fikk jeg sitte stille ved favorittvinduet mens tankene fløy.

Og tankene hadde ikke vært så rent lite turbulente etter at jeg – via mediet Ottavia – var blitt kjent med de mystiske og skremmende personlighetene som befolket himmelen, som svalene passerte i solnedgangen.

Ottavia hadde besøkt Celantis i flere år allerede, Fulvia hadde ofte fortalt om henne når vi var alene og snakket sammen, inne på rommet hennes eller på balkongen. En gang hadde jeg møtt henne i trappa; en middelaldrende kvinne, energisk, med grått hår klippet som en mann. Hun gikk alltid rundt med en stor veske, stappfull av helgenbilder, medaljonger festet til røde bånd, koraller og små urteposer mot det onde øyet, og hun hadde med seg en guttunge som hun presenterte som nevøen sin, han kunne være rundt femten, med glattbarbert hode selv i de råeste vintermånedene. Det var noe galt med venstrebeinet hennes, så hun haltet, men det lot ikke til å være strevsomt eller eller til hinder, hvert skritt var et overlegent stamp, et bestemt punktum. Enea, som gutten het, fulgte etter på litt avstand, og så vidt jeg kan huske, gikk han alltid i svart, med svarte hansker og strømpebukser så han nesten liknet en prest. Huden hans var lys og olivenfarget, og øynene – mørke og myke, med lange øyevipper – liknet øynene til faren min.

Ifølge Celanti hadde mediet Ottavia gått opp og ned de mørke trappene i gården vår i årevis. Hun hadde en spesiell måte å melde sin ankomst på, med tre forsiktige og presise bank, for å være sikker

på at mannen i huset ikke var hjemme. Var han det, lot hun som hun hadde tatt feil av etasjene. Det skjedde på fredager, den beste dagen for seanser. Den dagen kjente man allerede fra morgenen av en høytidelig lukt av røkelse sive opp trappa. På trappeavsatsen ble dørene stående på gløtt, kvinnene gikk fra den ene leiligheten til den andre, vaktsomme, lånte bort et hvitt tøystykke eller et lite bord. Fredagene var med andre ord fylt av en dårlig skjult oppglødd glede.

Faktisk, helt fra morgenen av kom alle de døde tilbake for å bo i hjemmene sine. «Det er onkel Quintino», sa Fulvia rolig når hun hørte en lyd i naborommet. Kvinnene sto tidligere opp denne dagen, fant på ekstra mye å gjøre, kanskje for at de døde skulle huske hvor deprimerende livet var. De vendte seg mot stedet den døde hadde oppholdt seg på i årevis og snakket hardt til dem, i en sarkastisk tone, ga dem skylden for deres egen død, som om det var et svik, en snedig flukt. Noen ganger sukket de mens de stirret på den ledige stolen der moren eller bestemoren hadde pleid å sitte, før de ømt tørket støv av rygglenet, som om de rettet på et sjal. Fra den tomme stolen ble de sett på med øyne som verken blunket eller resignerte. Selv om jeg ikke var med på disse seansene, kunne jeg merke et usynlig nærvær; det skulle ikke mer enn et knirk til for at jeg snudde meg, våt av svette og med bankende hjerte. «Alessandro», mumlet jeg skremt. Jeg kunne høre at han ikke hadde avfunnet seg med sin skjebne på samme måte som de andre åndene, ingen taus skygge, han ville delta i livet vårt og til det brukte han meg.

Moren min var derimot ikke så nysgjerrig på disse seansene, og hun trodde heller ikke på profetiske avsløringer. Hun var i det hele tatt ikke nysgjerrig på framtiden, fordi hun ikke hadde noe håp om at det ensformige livet vårt ville endre seg. Faren min ville forbli ansatt i ministeriet til han gikk av med pensjon, og selv ville hun fortsette å undervise til hun var langt opp i årene. De drømmene hun tidligere hadde betrodd oss – muligheten til å bli en berømt

pianistinne, landstedet vi kunne ha hatt – varte ikke lenger enn tiden det tok å fortelle om dem. Men etter at hun hadde begynt å dra til Pierce-villaen, viste hun større interesse for disse seansene; hun lo ufrivillig når hun hørte Lydia beskrive hvordan åndenes spådommer alltid slo til. Men det var ikke før Lydia antydet muligheten for å kommunisere med Alessandro gjennom Ottavia at hun, selv om hun fortsatt var avvisende, nølte og sa usikkert: «Vi får se.»

Jeg har allerede fortalt at broren min Alessandro druknet. Det er veldig sjelden at et barn på den alderen drukner i Tiberen, fordi elva er avgrenset og beskyttet av høye murvegger. Det skjedde fordi barnepiken var uoppmerksom, derfor skaffet mor aldri en til meg siden; hun foretrakk å la meg være alene hjemme hele ettermiddagen framfor å overlate meg til en ukjent, og foreslo at jeg kunne få frisk luft på balkongen. Hun lot meg få bli med Sista til kirken, men også det var noe motvillig.

Alessandro var blitt betrodd en ung jente som knapt var mer enn tretten – noe som var vanlig blant fattigfolk – og som nettopp hadde flyttet inn fra landet. Hun likte seg ikke blant de glisne trærne og de støvete grusgangene i byparkene, vant som hun var til å kjenne fuktig, friskt gress under de nakne føttene. De store bygårdene og de støyende gatene skremte henne så mye at hun kunne bli sittende inne på det vesle, vindusløse rommet og gråte i timevis, fortvilt over å være så langt borte fra enger og elver.

Så trosset hun padronaens ordrer, tok barnet på armen og gikk hver dag et godt stykke til fots til hun kom til Tiberens bredd litt bortenfor Risorgimento-broa, et område som het Piazza d’Armi og den gang lå øde på grunn av byggearbeider. Etter å ha gått ned til bredden tok hun av seg skoene og strømpene på seg selv og broren min. Hun la seg ned i det grønne gresset og lyttet intenst til vannet og fuglesangen under himmelhvelvet, som hun hadde gjort hjemme i landsbyen. Broren min lekte ved siden av henne, lagde figurer med leirklumper, løp mellom sivet og elvebredden.

hvorfor jeg var så glad i poesi. Hver gang hun la merke til disse tilbøyelighetene mine, kunne hun utvise en plutselig og voldsom ømhet, andre ganger gjorde den henne så skremt at hun straks, som om jeg skulle være truet av en usynlig fare, trakk meg bort fra vinduet og alenelekene mine og kommanderte meg: «Kom igjen, gå opp til Fulvia, ikke steng deg inne i leiligheten. Gå og lek med noen på din egen alder, få deg litt frisk luft, kom igjen!»

Moren min var overbevist om at Alessandro ville vært annerledes enn oss. Hun holdt fast ved at han ville oppnådd alt det som var gått tapt for henne i livet, han ville til og med blitt en berømt pianist. Hun så for seg reisene han ville ha gjort, hvordan hun ville ha fulgt ham rundt til de store, europeiske byene; hun beskrev Paris, Wien, broene over Seinen og Donau, Buda og Margaretøya. Hun hadde aldri vært i utlandet, men hun kunne på rams disse byene som moren hadde beskrevet for henne. Det var nesten ikke til å tro hvor mange undere som fantes, og det hendte jeg mistenkte henne for å finne dem opp når hun snakket om folk vi ville ha kjent; kongelige, fyrster og kunstnere, navn hun hadde fra musikkheftene. Hun beskrev kvinnene Alessandro ville ha møtt, sa at noen av dem til og med ville ha krysset verdenshav for å møte ham. Jeg så for meg at de ville være pene, alle sammen, som Ofelia og Desdemona, og lyttet entusiastisk. Da oppløste også den motviljen jeg alltid bar mot Alessandro seg. Så ble hun stille og stirret tomt ut i luften, og jeg innbilte meg at hun så for seg broas mørke kjeft og Tiberens raske og lumske strøm, siden hun ble blek og dekket til ansiktet med hendene.

Første gang Ottavia kom hjem til oss, var en fredag morgen. Moren min, Sista og jeg sto på tå hev ved den åpne døra, som når man venter på prestens velsignelse i påsken. Fulvia og moren ventet også sammen med oss.

Ottavia kom, og spurte straks etter et koksfat med noen glør i. Da hun hadde fått det, kastet hun en håndfull røkelse nedi,

som hun hadde i en pung i veska. Hun rakte koksfatet til gutten som var med henne, og ba moren min ta henne med på en runde i leiligheten. Vi stoppet opp i hvert av rommene, og mens Enea omhyggelig veivet med koksfatet i hvert hjørne og etterlot en strime med tett, duftende røyk, ble Ottavia stående urørlig med nedslått blikk og avsi bønner for de døde. Så gikk hun videre med tunge og ujevne skitt.

Når vi hadde vært i alle leilighetens avkroker, stanset hun opp og spurte:

«Hvor?»

«Best i stua», svarte Lydia og fikk et bekreftende nikk av mor. Vi lukket oss inne der. Det var ikke ofte vi var i det rommet, bare når mor kalte oss inn til pianoet. Der sto også de fineste møblene vi hadde. Selv ikke luften slapp til der, kvalt som den ble av de tunge gardinene, provinsielle og utdaterte. Ottavia ville at vinduene skulle forbli lukket, gardinene være for. Sista ble stående og se bebreidende på oss med alvorsrynker i pannen. Raskt og kyndig plasserte Ottavia en liten lampe med grønn skjerm som mor brukte når hun spilte piano om kvelden, på det vesle bordet og kastet amulettene tredd i et rødt bånd ved siden av på bordet. Så tok hun opp papir og blyant og ba oss samle oss mens hun forberedte skrivingen.

Jeg satt mellom Fulvia og Enea. Fulvia sitret av nysgjerrighet og Enea stirret så intenst på meg at jeg stadig måtte snu meg for å ikke å møte blikket hans. Denne gutten som hadde mot til å leve i selskap med åndene, gjorde meg utilpass. Moren min tok plass ved siden av mediet og la hendene åpent på det vesle bordet, i lyskretsen forekom hun meg nok en gang som en kvinne som var annerledes enn alle andre kvinner, det irriterte meg derfor å se henne ved siden av Lydia, som virket likegyldig selv i en stund som denne. Hånden til mediet begynte å skjelve over det blanke arket. Fulvia hvisket til meg: «Han er her.»

Jeg var redd. Jeg var antakelig likblek, som mor, og Eneas borende blikk gjorde ubehaget enda mer uutholdelig. I mellomtiden skrev

Hånden hans var tørr og glovarm, nesten som hånden til faren min. Jeg skalv av berøringen, men turte ikke å trekke til meg hånden, kanskje fordi jeg engstelig av natur, kanskje på grunn av parfymen og mørket. Alt jeg vet, er at jeg følte et sterkt behov for å nærme meg ham, jeg kjente en hemmelig, unevnelig tiltrekning i den tørre varmen.

I mellomtiden dikterte Cola i en rasende fart. Han skrev at han kunne se framtidige hendelser som ville endre kursen i mors liv.

«Hvordan da?» spurte hun og lente seg over det vesle bordet med en barnlig overrasket mine

Det ble en lang pause i skrivingen. Blyanten nærmet seg arket, trakk seg vekk, nølte. Plutselig tok Cola til å skrive så fort at Ottavia hadde vanskelig for å følge ham.

Da ånden hadde diktert ferdig, ble Ottavia sittende tankefull en stund, uten å avsløre beskjeden. Hun skalv fortsatt på hånden. Til slutt løftet hun blikket og så på moren min med et alvorlig uttrykk, før hun flyttet blikket over på meg. Hun spurte seg kanskje om hun kunne snakke fritt. Moren min ga henne et raskt nikk.

Lydias nysgjerrighet var nå på bristepunktet, hun bøyde seg over arket og leste gjennom lorgnetten. Så la hun den langsomt ned og stirret på mor, hun også.

Forskrekket spurte hun:

«Si det! Er det en dårlig nyhet?»

Ottavia ristet på hodet og så ærbødig på henne: «Han sier at De vil oppleve en stor kjærlighet», forkynte hun.

Mor svarte ikke, hun ble sittende forbløffet og rødme som en ung brud. Lydia ristet henne lystig i armen og sa: «Å, kjære deg, kjære deg», mens hun søkte blikket hennes og ga henne et innforstått smil. Mediet smilte også stort og så på henne, tilfreds med å ha oppdaget, mors naturlige beskjedenhet til tross, denne uventede og fantastiske egenskapen. Engstelig, men overmannet av disse oppmuntrende smilene lyste mor også opp i et smil. Før hun så forskrekket på meg.

Men jeg reiste meg brått og brøt roen i rommet da jeg løp bort og omfavnet henne.

Alt dette hendte året før mor døde, så jeg må ha vært rundt seksten. Allerede da var jeg veldig høy, mye høyere enn mine jevnaldrende, selv om jeg fremdeles gikk med to lange fletter som nådde meg ned på brystet. Ennå hadde jeg ingen kvinnelige former, de hvite blusene mine så snarere ut til å skjule et magert, senete guttebryst. Og siden ansiktet mitt var jevnt og fast og hadde et nordisk utseende, ga det ikke rom for verken smilehull eller sjarmerende trekk når jeg smilte. Jeg var lenge redd for at dette nærmest maskuline utseendet skyldtes Alessandros diabolske inkarnasjon i meg.

Jeg tilbrakte det meste av dagen alene. Som best i klassen ble jeg snart isolert på skolen, omgitt av en kald forakt som jeg ikke greide å komme ut av. Livet på skolen interesserte meg lite, og de gode resultatene mine skyldtes utelukkende at jeg alltid hadde lett for det, hvor halvhjertet innsatsen enn var. Det som derimot irriterte meg, var de andre elevenes manglende interesse og vulgære holdninger. Jeg syntes det var både nedrig og usivilisert å gjøre narr av lærerne – som, så vidt jeg kan huske, var både rettferdige og vennlige – ved å komme med spydigheter og ydmykende svar når de viet seg til å undervise og forbedre oss. Det skyldtes kanskje at den jeg elsket høyest i verden, som jo var mor, var lærerinne, og at jeg derfor ikke tålte tanken på at hun kunne bli behandlet på den måten av elevene sine; det virket heller ikke særlig oppvakt å prale med sin egen uvitenhet og dårlige karakterer, uten tanke på å ville forfine sin egen smak og åndfullhet.

Klassekameratene min gjorde selvfølgelig narr av meg. Jeg prøvde å ikke bli fornærmet, men det gjorde dem bare enda mer spydige. En dag skjedde det imidlertid noe som nesten fikk meg utvist fra skolen, og som jeg synes er verdt å fortelle. En av klassekameratene jeg av og til snakket med, het Natalia Donati. Hun var ikke særlig pen, mest på grunn av de tjukke brillene, og ikke så

altfor smart heller, men søt og følsom, og snar til å vise sympati. Det gikk rykter om at hun var blitt forelsket i en gutt som var eldre enn henne, en som het Andreani og som gikk noen trinn over oss. Vi så jo at hun ikke kunne se på ham uten å rødme, og en gang vi gikk hjem sammen, betrodde hun meg at bare det å veksle noen ord med ham i friminuttet fikk henne til å føle seg dum. Hun fulgte ham alltid med blikket, og gjorde seg antakelig til latter ved å prøve å bli med i de gruppene han hang med, uten å bli invitert inn.

Disse forsøkene hennes gikk ikke upåaktet hen, og noen kvikke hoder i klassen pønsket ut en måte å slå mynt på situasjonen på.

Natalia betrodde meg at hun faktisk hadde fått et kjærlighetsbrev fra Andreani, etterfulgt av en kjærlighetserklæring. I begge tilfellene tryglet han henne om ikke å røpe denne hemmeligheten for noen i friminuttet, for å unngå slengkommentarer.

Hun leste disse brevene høyt for meg i en liten park, den eneste grønne flekken blant de grå, monotone leiegårdene i Prati. Natalia ville gå dit, hun sa: «Jeg liker ikke å lese brevene hans på gata, omgitt av folk», og det slo meg som en fornuftig tanke. Hun satt ytterst på benken og ble helt fjern i stemmen da hun leste opp sin utkåredes glødende ord. Men der jeg satt og var vitne til den følelsesmessige forvirringen hennes og hvor stor betydning hun tilla disse ordene, og sammenliknet dem med Andreanis fullstendige likegyldighet overfor henne, begynte jeg å mistenke at disse brevene var falske, og at de sprang ut av den ondskapsfulle munterheten som spredte seg mellom benkeradene hver gang Natalia reiste seg for å svare på spørsmål.

Jeg fant til slutt ut at brevene var skrevet av Magini, en litt eldre gutt som gikk en klasse om igjen. Han hadde skrevet på oppfordring og diktat av noen ivrige, skruppelløse klassekamerater. Jeg ville ikke å avsløre denne oppdagelsen for Natalia. Nå tok vi ofte følge hjem fra skolen, kanskje fordi jeg var den eneste som kjente til hemmeligheten hennes, og når vi skiltes, kysset hun meg på begge kinnene og lovte å fortelle meg om alle følelsene denne hemmeligheten virvlet opp i henne.

Så kom det et nytt brev, som Natalia leste opp for meg på benken i den vesle parken. Det gjorde forferdelig vondt å høre disse snedig komponerte setningene, og jeg følte at jeg måtte avsløre sannheten, men ville ikke være den som såret henne. Jeg må ha fått et smertefylt uttrykk i ansiktet, for hun så litt på meg, så klemte hun meg og sa jeg ikke måtte være lei meg, snart ville jeg også ha en beiler.

Vi gikk hjem arm i arm. Natalia snakket med så stor begeistring at jeg nesten trodde på denne historien, men da vi tok avskjed og jeg så hvordan hun strålte og kastet et slengkyss, framsto hun så patetisk i den vesle grønne kåpen, med de tjukke brilleglassene, at jeg bestemte meg for å finne en måte å hjelpe henne på.

Dagen etter oppsøkte jeg Magini, etter at det hadde ringt ut for siste gang. Jeg tok ham i armen idet han krysset skolegården, og begynte å snakke lavt, i en rasende fart.

Jeg kjente ham knapt, men siden han var eldre enn meg, tenkte jeg det beste var å være oppriktig med ham. Jeg fortalte om Natalias begeistring, om følelsene hennes og hvor stor vekt hun la på disse brevene. Da han fikk vite dette, ble han glad, sa at spøken hadde lyktes, og slo seg på veska og betrodde meg at det lå et nytt brev til Natalia der, med forslag om å møtes søndagen etter, i Giardino del Lago. I stedet for å møte Andreani, ville Natalia møte på noen av klassekameratene sine, som ville få seg en god latter

Jeg ble redd og tryglet Magini om å ikke gjennomføre denne planen. Han bare ristet på hodet og lo. Jeg forsøkte å snakke alvor med ham, overvant min instinktive sjenanse og prøvde å få ham til å innse hvor viktige romantiske følelser er for en ung jente, og at det var dårlig gjort å spøke med kjærligheten. Han fortsatte å le, og nå var det ikke lenger bare Natalia han lo av, men selve kjærligheten. Jeg så ham dypt inn i øynene og prøvde nok en gang å overtale ham. Han svarte at brevet ville bli levert dagen etter, og hvis jeg ville, kunne jeg bli med dem til Giardino del Lago.

Jeg kjente et primitivt, brusende sinne ta overhånd. Magini sto foran meg og smilte sleskt til avskjed. Plutselig løftet jeg instinktivt

armen og slo ham i tinningen med pennalet, som var tungt på grunn av passerne som lå oppi.

Han var en høy fyr, og han falt så lang han var i skolegården. Vennene flokket seg rundt ham mens blodet som rant nedover pannen blandet seg med de kraftige øyebrynene.

Jeg ble tatt inn på rektors kontor og etterlatt der. Jeg så hele tiden for meg de tette, skarlagensrøde dråpene som falt fra Maginis panne og ned på den hvite skjorta. Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg hadde rotet meg opp i en sånn situasjon. Så kom rektor inn, en eldre mann som kjente meg godt, siden jeg hadde gått på samme skole i en årrekke. Før dette hadde jeg bare vært på kontoret hans for å få ros. Han snakket vennlig til meg, ba meg forklare motivet for den alvorlige handlingen. Jeg nektet, så ham i øynene og spurte meg selv om en gammel mann ville kunne forstå alvoret i en kjærlighetshistorie, eller om han ville glise på samme måten som Magini. Da jeg ikke ville si noe, begynte han å spørre meg ut ved å sette opp noen hypoteser. Jeg fortsatte å tie. Til slutt tok han hendene mine og insinuerte at Magini kanskje hadde vært nærgående overfor meg, og at jeg hadde handlet i selvforsvar. Så jeg fortalte ham om hemmeligheten og ba ham holde munn. Jeg sa at jeg var blitt livredd på grunn av blodet, men at jeg der og da hadde ønsket at Magini falt død om. Han stirret undrende på meg, men sa like fullt: «Jeg forstår.» Siden snakket han med Magini og klassekameratene hans. Takket være min ellers gode oppførsel ble jeg ikke utvist fra skolen. Det ble sagt at vi hadde kranglet om en bok. Det ble imidlertid slutt på vennskapet med Natalia, som fra da av så på meg som en voldelig og hevngjerrig jente.

Samme dag betrodde jeg moren min alt som hadde skjedd. Jeg tok henne med bort til vinduet som vendte ut mot klosterhagen, det virket lettere å snakke med henne der, hvor vi hadde tilbrakt så mange timer i harmonisk fortrolighet. Jeg stilte meg foran henne og fortalte utførlig, ned til minste detalj, om hvordan alt hang sammen; mer for å få henne til å forstå enn for å rettferdiggjøre meg.

Blikket hennes gjorde meg flau. Jeg trodde at hun fortsatt så på meg som et barn, på grunn av den tynne kroppen og flettene mine. Hun lyttet oppmerksomt, med den ene hånden mot kinnet. Og da jeg sa at jeg hadde slått ham i pannen, at han hadde falt så lang han var, og fortalte om blodet som rant fra tinningen og ned på den hvite skjorta, ga hun fra seg et sukk, men hun avbrøt meg ikke, irettesatte meg ikke, hun lyttet til jeg var ferdig.

Så reiste hun seg og tok rundt skuldrene mine, så meg i øynene og snakket til meg som til en voksen kvinne:

«Så viktig er kjærligheten for deg også, ikke sant, Sandi?»

Jeg så på henne og nikket heftig, så brast jeg i voldsom gråt, så fjern fra den ugjerningen jeg hadde begått. Det var som om det åpnet seg et melankolsk tomrom i meg, som mor hadde satt navn på med det uventede spørsmålet, og jeg ble så skremt at jeg grep fatt i henne på samme måte som da jeg var barn.

Vi sto og holdt rundt hverandre, så ut av vinduet, kinn mot kinn.

Utenfor, jeg husker det svært godt, var skyene lave og vinden kraftig, før den gikk over i regn og storm. Den forestående syklonen hadde fått nonnene til å lukke skoddene grundig for hvert av vinduene, og klosterveggen framsto som ugjennomtrengelig. De svakeste bladene hadde revet seg løs fra greinene og blafret i de rasende kastene.

Trøstet av varmen fra armene som holdt rundt meg, kjente jeg en varm fred senke seg over meg. Men så rykket jeg plutselig til og mumlet:

«Hva med faren min?»

«Vi sier ingenting til ham», svarte hun.

Etter en pause la hun lavmælt til:

«Vi kan ikke fortelle din far alt. Menn forstår ikke disse tingene, Sandi. De verdsetter ikke betydningen av et ord eller en handling, de ser bare på konkrete ting. Og når det gjelder konkrete ting, gjør kvinner alltid feil.»

Hun fortsatte: «Det er ikke deres feil. Vi lever på to ulike planeter, og hver av dem går rundt sin egen akse på fatalt vis. Det

lykkelig. Det var et lidenskapelig ekteskap, men når man så det på kloss hold, liknet det alle andres. Det var ingenting igjen av den uimotståelige følelsen som hadde fått henne til å forlate teatret, det virket til og med som de kjedet seg med hverandre. Ingen av dem var særlig tålmodige, og mor var en oppfarende kvinne. Hun døde ganske ung, så jeg har ikke så mange minner om henne. Men noen ting husker jeg veldig godt. Om sommeren, for eksempel, tok hun meg med på ferie i Tyrol. Vi gikk langs kornåkrene, og de høye fjellene forsterket stemmene våre, hvert ord vi sa. Hun gikk raskt, holdt i det lange skjørtet med den ene hånden, med den andre trakk hun meg etter seg og resiterte noe på tysk, jeg skjønte ikke stort. Den stemmen hun hadde da, var så annerledes enn ellers at jeg begynte å mistenke at det bodde et skjult vesen i henne som bare ga seg til kjenne i stunder som denne; en som fortsatte å leve på scenen i hennes sted, med duften av pudder, støv og teatersminke, som holdt til i en garderobe pyntet med høye blomstervaser, hvor hun hver kveld fant en eventyrlig kjærlighetshistorie, sammen med kostymet og parykken.» Etter en pause la hun til: «Nei, hun var virkelig ikke lykkelig. Jeg husker den desperate måten hun pleide å klemme meg på, kysse meg på.»

Hun holdt rundt meg mens hun sa det. Hun visste det nok ikke, men måten hun holdt rundt meg på var også desperat. Jeg skalv, fortapt i en plutselig medfølelse med min kvinnelighet. Vi lot til å være en vennlig og uheldig art. Jeg følte meg tynget ned av mor, av hennes mor igjen, av kvinnene i tragediene og romanene og alle dem som sto i vinduene og så ut mot gårdsplassen som fra en fengselscelle, kvinner jeg passerte på gata, med triste øyne og enorme mager, av en århundregammel gledeløshet, en ubotelig ensomhet. «Mor», spurte jeg i en desperat tone, «er det mulig å noen gang bli lykkelig av kjærlighet?»

«Å ja», sa hun, «jeg tror da det, man må bare vente. Noen ganger», la hun til litt lavere, «må man vente hele livet».

Denne samtalen endret litt på forholdet mellom mor og meg. Uten at noe ble uttalt, sluttet hun fra den dagen av å behandle meg som et barn og bli mer fortrolig, nærmest som en søster. Hun var ikke lenger så opptatt av hvordan jeg tilbrakte dagene, visste at jeg var alene lenge om gangen, og ante nok at jeg på den måten ville bli bedre kjent med meg selv og stille meg selv de spørsmålene man gjør i den alderen.

Nå ble hun igjen hele ettermiddager i Pierce-villaen uten dårlig samvittighet. Da hun kom hjem, sa hun: «Armene mine verker, jeg har spilt uavbrutt i timevis.» Hun kastet seg ned på senga og ropte på meg, så jeg skulle legge meg ved siden av henne, i den gryende skumringen. Hendene lå fargeløse på ektesengas mørke sengeteppe; under huden strømmet en lykke som farget kinnene sinoberrøde og fikk henne til å se yngre ut. Det var ikke ofte jeg fikk oppleve hvordan hun ble vakrere av å rødme, bare når hun fortalte om barndommen eller gjenfortalte Shakespeare-stykker, da så det ut som hun hadde feber.

Det var også noe som plaget henne veldig, nemlig det skjulte nærværet til Hervey, som alle i den store villaen, både mennesker og ting, så ut til å adlyde. Hun ble mer urolig i stemmen og virket litt irritert når hun snakket om denne Hervey. «De arrangerer blomstene som han liker det, de kjøper malerier av favorittkunstnerne hans, og om ettermiddagen kan jeg noen ganger høre voldsomme øksehugg ute fra hagen, da felles de trærne han ikke liker, de dømmes til døden. Nei, nei, sier jeg stadig til Arletta, du må stå imot. Når jeg slutter å spille for å hvile meg og tar en liten runde i hagen, eller vi drikker te, begynner hun straks å snakke om broren.» «Hva sier hun, da?» spurte jeg nysgjerrig. «Å, jeg vet ikke», svarte hun likegyldig, «jeg hører knapt etter.» Men jeg visste at det ikke var sant. En gang så jeg henne gå ned trappa mens bilen til Pierce, som hentet henne hver dag, stanset utenfor porten. Hun gikk raskt ned trappa, lik en jente som nettopp er over ungdomstiden, og lengter etter å komme ut på gata for å teste utseende og sin kvinnelige

tiltrekningskraft på menn. Ingen kunne ha trodd at det bare dreide seg om en tom, ventende bil.

Den var da heller ikke tom. Fra da av ventet denne Hervey på henne i bilen. Det var ingen bilder av ham i villaen, men på pianoet lå hendene hans, formet i voks. Hvite, kuttet av ved håndleddene, løsrevet fra hverandre, fordi – som Arletta hadde forklart – de var blitt brukt som modell til en statue av Sankt Sebastian. «Jeg kjente på dem», sa mor, «da Arletta var ute av rommet. Visste du at de ikke er kalde? Voks har samme temperatur som mennesker.» Hun fortalte at hun hadde lagt den ene hånden på armen. Da jeg var alene igjen, strøk jeg en hånd over armen min, over nakken min, for å oppleve den samme følelsen. Det var en sjokkerende følelse.

En kveld spurte jeg moren min om hvorfor Hervey bodde så langt unna Pierce-villaen. «Han er syk», svarte hun, men i et merkelig tonefall, helt klart det samme tonefallet som Arletta brukte, og av og til også hushjelpene, når de snakket om signor Hervey. Likevel var det ingen som ga sykdommen et navn. Det var kanskje denne annerledesheten hans som fikk dem til å skylde på en fysisk anomali for hans annerledes måte å snakke, lytte, leve på.

Og likevel, forsikret Arletta, hendte det at Hervey også hadde spilt fotball som barn. Han hadde også bygd små glidefly, de hadde trodd han kom til å bli ingeniør. Det ble snakket en hel del om disse glideflyene når Hervey ikke var til stede. Det var faktisk noe av det første moren min fikk vite om ham. «Og så, da?» datt det ut av meg. Da begynte hun å snakke i dette lave, hemmelighetsfulle toneleiet igjen. Jo, så hadde krigen brutt ut, da Hervey var femten, Shirley ni og Arletta nyfødt. Pierce-familien hadde bodd i Brussel, i en villa som liknet den i Roma, men porten vendte ut mot en av byens store, folksomme bulevarder. Når kvelden nærmet seg, pleide Hervey å forlate øvingsrommet og sette seg bak porten. Da fikk han ikke lenger øye på fredelige byfolk på vei hjem til middag med langsomme skritt. Han så en rekke unge menn i militæruniform, med gevær over skulderen og en pistol eller bajonett ved hoften

krig», fortsatte han, blek, der han forskanset seg bak sprinklene i porten.

Nå begynte gutten å bli kjent blant folk, noen ventet til og med på at han skulle dukke opp, så de kunne slenge med leppa og plage ham. Hervey var høy og blond. «Tysker!» ropte folk når de så ham. «Boche.» Og han svarte: «Jeg er ikke tysk, men hva om jeg var det?» Og de plystret og fortsatte å rope «Boche». «Kom fram, boche!» De kastet stein, og en av dem traff ham i ansiktet. Den yngste klatret over gjerdet for å kunne plage ham mer. «Det er ikke lov å skade noen,» fortsatte han upåvirket, «vi burde elske alle, tyskerne også. Hvert menneske er en verden skapt av Gud.» Men de fortsatte å rase mot ham. «Protestant!» ropte de, «spion, boche.» De fortsatte å kaste stein på han. Hervey snudde seg og gikk rolig inn i huset mens blodet rant nedover klærne. Da moren fikk se ham skadet, svimte hun av. Dagen etter dukket det opp tre–fire menn som rådet Pierce-familien, som jo var utlendinger, til å dra med det samme, forlate Belgia. For deres egen sikkerhet, sa de. For deres egen sikkerhet rotet de også gjennom skuffene til Harold Pierce. Pierce-familien vendte tilbake til England. Da krigen var over, dro de til Italia og bosatte seg der, fordi Hervey ville studere musikk. «Det var sånn det begynte», avsluttet Arletta hoderystende, «med dette hatet mot krigen. Før det trodde alle som sagt at han kom til å bli ingeniør. Jeg hadde likt å ha en ingeniør til bror som bygde broer og hus, men Hervey liker ikke hus. Vet du, han går aldri bort til vinduet for å se på den vakre utsikten vår. Villaen ligger jo helt på toppen, man ser kupler og hus, alle husene i Roma, rosa og røde og gule, så ulikt de triste husene i London, med like god utsikt som på Gianicolo-høyden. Det er bare faren min og jeg som av og til går dit og nyter utsikten. Mor var ikke interessert. Tenk det, signora, der oppe hvor det er så vakkert, særlig om kvelden, hvor man ser alle trikkene i byen, de store neonskiltene, de tente lysene ... Fra Herveys vindu ser man bare en stor libanonseder, et fryktelig gammelt tre, han forteller alltid historien om det. Jeg

“Hennes side av historien er en bragd.”

CHICAGO REVIEW OF BOOKS

En besettende klassiker om en kvinnes kamp for selvstendighet.

Alessandra har alltid ønsket seg mer ut av livet. Hun vokser opp i en trangbodd bygård i Roma på 1930-tallet, og er vitne til hvordan morens drøm om å bli pianist blir kvalt av et ulykkelig ekteskap.

Da farens tradisjonsbundne familie forsøker å gifte henne bort, gjør Alessandra opprør.

Hun blir hodestups forelsket i den antifascistiske professoren Francesco, og en ny verden ser ut til å åpne seg. Hun jobber for motstandsbevegelsen under andre verdenskrig og får en smak av friheten hun har lengtet etter. Men å bryte med samfunnets forventninger har sin pris.

Hennes side av historien er en gripende roman om en kvinnes forsøk på å leve det livet hun drømmer om. Handlingen er inspirert av Alba de Céspedes’ egne opplevelser under krigsårene i Italia.

“Denne forfatteren fra 1950-tallets Italia er skarp, rasende.”

THE TIMES

“En utførlig kritikk av romantiske idealer og samfunnsmessige hindringer.”

KIRKUS REVIEWS

ISSUU_Hennes side av historien

Hennes side av historien

ALBA DE CÉSPEDES

hennes side av historien

ALBA DE CÉSPEDES

Hennes side av historien