Hybridkrig
TRINE HAMRAN
HYBRIDKRIG
HVORDAN RUSSISK
AGGRESJON SETTER NORGE PÅ PRØVE
Hybridkrig. Hvordan russisk aggresjon setter Norge på prøve
Copyright © Spartacus /Forente forlag AS, 2024
Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen, Wisuell design
Omslagsillustrasjon: Shutterstock
Sats: Punktum Forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Papir: Holmen Book Cream 70g
Trykk: Balto UAB
Printed in EU
ISBN 978-82-430-1533-3
Forfatteren har mottatt stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra Institusjonen Fritt Ord.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Spartacus / Forente Forlag AS
Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no
Prolog
«Ære over våre falne soldater, hurra!» En stemme ropte over høyttaleranlegget mens en rekke biler, busser, traktorer og snøskutere kjørte gjennom hovedgaten i Barentsburg, den største av de to russiske bosetningene på Svalbard. Et sivilt Mi-8-helikopter fløy så lavt over kortesjen at snøen ble virvlet opp og de mange russiske flaggene blafret heftig. «Verdens nordligste seiersparade fant sted på Spitsbergen», meldte den russiske Telegram-kanalen Hовости Шпицбергена (Nyheter fra Spitsbergen). Det var 9. mai 2023, «seiersdagen», Russlands markering av Tysklands kapitulasjon i 1945.
Dette var første gang russerne i Barentsburg markerte seiersdagen med en stor parade, fortalte folk med kjennskap til stedet. «Det er en åpenbar provokasjon. Russerne vil se hvor langt de kan pushe grensen», sa tidligere etterretningssjef Ola Kaldager.1 Historieprofessor Kari Aga Myklebost sa at dette kunne være et forsøk på å demonstrere makt.2 «Russland iscenesetter propaganda-parade i militær stil på den norske øygruppen Svalbard», skrev nettstedet Barents Observer, og la
til at snøskuterførerne hadde på seg grønne drakter som lignet på militæruniformer.3
Russlands aggresjonskrig i Ukraina har endret mye for mange, også i Norge, og kanskje særlig i de delene av landet hvor vi må forholde oss til naboen i øst. Paraden i Barentsburg kan forstås som en del av Russlands hybridkrigføring. Paraden føyet seg i hvert fall tydelig inn i en rekke av hendelser mange i Norge, fra sør til det ytterste nord, har lagt særlig merke til etter Russlands aggresjonskrig.
«Hva gjorde vi galt? Det var noen biler, snøskutere, pickuper og et passasjerhelikopter. Hvilke av disse utgjør en militær trussel?» spurte en representant for gruveselskapet Trust Arktikugol i Barentsburg som jeg senere snakket med. «Ja, vi flagget fordi 9. mai har vært en merkedag helt fra begynnelsen av, helt siden 1945.»
Paraden i Barentsburg er en av mange hendelser de siste par årene. I Oslo har Storting, departementer og etater blitt utsatt for ulike typer dataangrep. Økt droneaktivitet og russisk aktivitet har blitt påfallende, både i Nordsjøen og ved petroleumsinstallasjoner på land. På Universitetet i Tromsø ble en «brasiliansk» forskerassistent plutselig pågrepet av PST – som russisk spion. I Finnmark har de lenge vært oppmerksomme på at GPS-signaler forstyrres langs grensa til Russland, og at det er russere som står bak. Historien om andre verdenskrig blir blandet inn i fortellingen om Russlands angrepskrig i Ukraina. På Svalbard dukker det opp sterke russiske symboler og handlinger. Er disse ulike hendelsene en del av det samme bildet, og kan de forstås som det samme vedvarende angrepet?
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sier at hybridkrigføring egentlig henviser til en kombinasjon av konvensjonell maktbruk og
irregulære maktmidler som påvirkningsoperasjoner, attentater, sabotasje og lignende, men at betegnelsen ofte brukes om de irregulære maktmidlene alene.4
Bernhard Christoffer Caspari og Vegard Nicolaysen, begge med forsvarsbakgrunn, bruker betegnelsene sammensatte trusler eller sammensatt virkemiddelbruk. 5 Det innebærer at stater kan oppnå sine strategiske mål gjennom virkemidler som kan fornektes, og som ligger «under terskelen for krig». Det kan dreie seg om dataangrep, strategiske oppkjøp, sabotasje eller GPS-jamming. Et viktig poeng er at sammensatt virkemiddelbruk forsterkes av trusselen om militær maktbruk og ikke er avhengig av at militærmakt faktisk anvendes.
Professor i sikkerhetsstudier, Gunhild Hoogensen Gjørv, understreker sammen med en gruppe kollegaer at en viktig del av sammensatt eller hybrid krigføring går ut å skape splid mellom ulike individer og grupper, og mellom befolkning og myndigheter i en motstanderstat.6 Slik kan en motstander undergrave «folkets ånd», og dermed true statens sikkerhet. Dette bygger på krigsteoretikeren Carl von Clausewitz’ forståelse av at folkets ånd, eller kampvilje, er avgjørende i krig.
Hvis de aktuelle hendelsene er tilsiktet fra russisk side, med det formål å så splid og undergrave vår forsvarsvilje eller -evne, reiser de noen viktige spørsmål. Hva oppfatter vi som trusler, hvem skal definere hva som er trusler, og ikke minst – hvordan skal vi respondere? Det kan være gode grunner til å prøve å forstå hva vi står overfor, og om vi er del av en form for krig eller ikke.
Folkerettseksperten Cecilie Hellestveit har forklart noen grunnleggende prinsipper som gjelder for informasjonskrig.7 I fredstid driver vi med samfunnsbyggende aktivitet, og verdier som ytringsfrihet og informasjonsfrihet står sterkt. Staten skal
respektere ytringsfriheten og retten til informasjon, den skal ikke selv gjøre inngrep i dette uten hjemmel. Staten skal også verne oss mot at andre uten hjemmel gjør inngrep i disse frihetene.
Men når staten er part i en krig, vil den prøve å kontrollere informasjon i og om eget samfunn og drive samfunnsvernende aktivitet. Informasjon som deles, vil ha som formål å forme og styrke samholdet og lojaliteten i befolkningen. Staten vil også være tjent med å bygge opp et fiendebilde av motstanderen. Det betyr at enkeltmennesker ikke kan ha alternative relasjoner til representanter for fienden, for i krig må alle stå sammen. Men hvis det er uklart om vi er i krigstid eller i fredstid, hva skal da gjelde?
Russland er et land som kan angripe et naboland, og det legger føringer for hvordan vi forstår hybride, eller sammensatte, trusler.
Vi hører også at skillet mellom fred og krig har blitt uklart. Hva gjør det med vår oppfatning av de sammensatte truslene? I krig og krise kan vi bli bedt om å tåle hardere virkemidler enn i fredstid. Jeg er opptatt av faren for at vi beskytter demokratiet med virkemidler som er så kraftfulle at de i seg selv kan undergrave det demokratiet som skal beskyttes.
I denne boka har jeg valgt ut noen åpenbart utsatte områder, både tematisk og geografisk, og vil vise fram konkrete tilfeller, fra nord til sør. Vi møter folk nær hendelsene, og da særlig i nord på grunn av naboskapet til Russland. Hvordan blir deres erfaringer og kunnskap forstått i dag, med krigen i Ukraina som bakteppe? Disse fortellingene tror jeg kan si oss noe viktig, både om truslene i seg selv, og ikke minst om effekten av dem.
Påvirkning kan skje åpent eller skjult og fremkaller sterke følelser og motsetninger. Det er et krevende tema, men etter mitt syn kan flere gjerne delta i samtalen om hva som egentlig truer oss, på sivile premisser. Jeg har sett nærmere på hvordan vi i Norge
snakker om truslene i sammenhenger der vi påvirker hverandre
– åpent: i lokalmiljøene, i mediene, gjennom politiske debatter, på konferanser og i offentlige utredninger og forskning. Russland forblir hovedtema; landet er vår eneste militære trussel, og vår nabo. Kina blir også berørt fordi landet er i ferd med å bli en gjenganger i diskusjoner om ytre trusler, også i Norge.
Del 1
Tidsbilder og trusler
Sabotasje på infrastruktur?
Grytidlig om morgenen den 4. januar 2022 gikk alarmen hos
Space Norway i Oslo: Én av to undersjøiske fiberkabler til Svalbard hadde sluttet å virke. Dersom begge kablene kom ut av drift, ville kommunikasjonen mellom Svalbard og resten av verden svekkes kraftig. Hos Sysselmesteren på Svalbard gikk de i beredskapsmodus: Hva hvis de ble helt uten internettforbindelse via kabel?
Det lokale beredskapsrådet i Longyearbyen gikk gjennom ulike scenarioer. Hvilke kommunikasjonsmuligheter satt de igjen med uten fiberkabel? Kommunikasjon ville måtte skje via satellitt og 2G, og datatrafikken fra satellittstasjonen utenfor Longyearbyen, SvalSat, kom til å bremses kraftig ned. Også flytrafikken ville måtte begrenses.8
Space Norway satte i gang med feilsøk. De eier og drifter svalbardfiberen og leier kapasiteten videre til store aktører på Svalbard, som Kongsberg Satellite Services (KSAT) avdeling Svalbard, kjent som SvalSat, Telenor og Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør). En så lang fiberkabel trenger optiske forsterkere som kan hjelpe lyssignalet gjennom den lange kabelen. Disse forsterkerne
trenger strøm, og denne strømmen var brutt, men hvor? Strømmen ble matet inn i kabelen fra fastlandet, og ved å snu strømmen og mate den inn fra Svalbard fikk de kabelen i drift igjen. Ved hjelp av tekniske målinger fikk de også snevret inn området for feilen; det lå mellom 130 og 230 kilometer vest for Longyearbyen, på kanskje 1600 meters dybde.
Åstedet var vanskelig tilgjengelig, langt til havs og nede i dypet, sier politiadvokat Ronny Jørgensen i Troms politidistrikt.9 Dette er et sokkeldistrikt med ansvar «for alt fra Lofoten til Nordpolen». Det innebærer at de er ansvarlige for havet utenfor tolvmilsgrensa på Svalbard, mens Sysselmesteren har ansvar for området innenfor. I slutten av januar dro politietterforskere og ansatte i Space Norway ut med Sysselmesterens skip, «Polarsyssel», for å gjøre undersøkelser. Med undervannsrobot saumfor de det aktuelle området for kabelbruddet. Det mest interessante funnet var furer i havbunnen som bar preg av å være satt av en menneskeskapt gjenstand.
Den 10. februar sa politiadvokat Ronny Jørgensen til mediene at «spor peker i retning av at mennesker står bak». Den 16. februar skrev journalist og forfatter Alf R. Jacobsen en artikkel hvor han pekte ut den russiske tråleren «Melkart 5» som en mulig synder. Satellittdata viste nemlig at den hadde trålet i området hvor svalbardfiberen dukker opp fra dypet og til sokkelen.10
Dreide dette seg om svalbardfiberens kapasitet og strategiske betydning? På Platåberget utenfor Longyearbyen ligger verdens største og nordligste bakkestasjon for nedlastning av satellittdata. SvalSat har 160 antenner som står spredt ut over det flate fjellpartiet. Her kan de laste ned informasjon fra satellitter i polar bane, og plasseringen så langt nord er svært gunstig. Stasjonen kan lese av 14 av 14 satellittpasseringer i døgnet, mot 10
sabotasje på infrastruktur?
av 14 ved stasjonen i Tromsø. Den første tiden det var drift her, i 1997, ble data sendt via geostasjonær satellitt eller datadisker sendt med fly.
Nå sendes dataene til Harstad og Andøya via svalbardfiberen, en forbindelse som ble etablert nettopp for å styrke kapasiteten til satellittstasjonen. Blant dem som var med å betale for infrastrukturen, var amerikanske institusjoner som Nasa og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).
Forsvarets forum pekte rett etter kabelbruddet på spekulasjoner om at den militære verdien av SvalSat kunne indikere at bruddet skyldtes sabotasje. De skrev også at Russland tidligere har hevdet at SvalSat kan brukes til å laste ned data fra militære satellitter.11
Også fra norsk hold har det kommet anklager om at en del av dataene fra SvalSat kan brukes til militære formål. Journalist og forfatter Bård Wormdal mener at dette har skjedd, og at det i så fall dreier seg om brudd på Svalbardtraktaten.12
I november 2023 tok Ole Kokvik over som ny sjef for SvalSat. Han har bakgrunn blant annet fra Andøya Space, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Nato. «Svalbardtraktaten ligger til grunn for våre kommersielle aktiviteter på Svalbard, og vi kan ikke ha dedikert militær antennevirksomhet», sier Kokvik.13
De kontrolleres jevnlig av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), på linje med alle andre som driver med lignende virksomhet. SvalSat kan overvåke oljesøl, ekstremvær og betjene kommunikasjon; de eier ikke selv dataene, men laster dem ned på vegne av kundene sine. Dataene ligger dermed til salgs i det åpne markedet, og også militære vil være interessert i tjenester som værmeldinger og kommunikasjon.
I oktober 2023 var USAs daværende ambassadør i Norge, Marc B. Nathanson, på besøk i Longyearbyen. USA hadde nettopp åpnet et diplomatisk kontor i Tromsø, og han sa til Svalbardposten at Arktis er viktig for USA, og at Norden med Svalbard nå er
Natos nordligste flanke. Han sa også at et angrep på Svalbard vil være å anse som et angrep på Nato, men understreket samtidig at Svalbard er en ikke-militær øygruppe.14
Nathanson besøkte også SvalSat, som han kalte den kanskje viktigste satellittstasjonen i verden: «50 % av all satellittkommunikasjon er basert her, og rommet blir viktigere og viktigere.»
På spørsmål om angivelig militær bruk av satellittene var ambassadøren tydelig: «Vi bruker ikke satellittdataene fra Svalbard til militære formål, men data fra Tromsø kan brukes til det.»
24. februar 2022, da Russland innledet sin fullskala invasjon av Ukraina, har brent seg grundig inn i historien. Igjen måtte sysselmester Lars Fause og hans stab i Longyearbyen tenke kriseberedskap. I dagene før invasjonen hadde det vært mange advarsler som gjaldt den russiske troppeforflytningen opp mot den ukrainske grensa. Lars Fause hadde, kun dager i forkant av invasjonen, hatt et møte med generalkonsulen i Barentsburg og representanter for det statseide russiske gruveselskapet Trust Arktikugol, og da hadde stemningen allerede vært dårlig. Nå var det krig, og det fikk betydning her oppe, hvor russere og ukrainere bor og har rettigheter på norsk territorium. Hva var scenariene for Svalbard?
«Verstefalls-teorien om at det ville bli full krig, var der, men den ble lagt bort ganske fort», sier Lars Fause i dag.15 Det kunne bryte ut konflikt i Barentsburg, der det bor rundt 400 mennesker, hvorav mange ukrainere. Sysselmesteren måtte også vurdere muligheten for at innbyggere i Barentsburg kunne hoppe av og komme til Longyearbyen. De måtte i det hele tatt finne ut hvordan de nå skulle forholde seg til Barentsburg. Lars Fause hadde én grunnleggende strategi, som han også kommuniserte til sine overordnede i Oslo. «Vi skal ikke gjøre ting annerledes enn før, heller mer av det som er riktig.» Sysselmesteren har ansvar for hele øygruppen, og det
sabotasje på infrastruktur?
inkluderer de russiske bosetningene, Barentsburg og Pyramiden. Det var uaktuelt å bryte kontakten med russerne, og de valgte heller å bruke mer ressurser i Barentsburg, blant annet på ekstra kontordager og økt patruljering.
Vestens forhold til Russland hadde vært anspent i januar 2022, men etter 24. februar var det iskaldt. Sanksjoner ble innført, og angrepet påvirket nok hvordan man så på hendelser som kabelbruddet. Flere medier begynte å undersøke om kabelfeilen var forårsaket med hensikt, og «Melkart 5» kom igjen i medienes søkelys. Politiet bekreftet at sporene som ble funnet på havbunnen i området, kunne være forårsaket av en tråldør som var dratt over kabelen. Seilingsmønsteret med å krysse fram og tilbake er vanlig for trålere, men denne båten hadde vært i området lenger enn de andre båtene. Space Norway ville ikke utelukke at en tråler kunne ha forårsaket skaden, men forholdt seg til politiets undersøkelser. I slutten av mars ble det kjent at politiet henla saken.
Politiadvokat Ronny Jørgensen i Tromsø sier at de ikke kunne påvise at det var en årsakssammenheng mellom sporene etter tråleraktivitet og utfallet på fiberen. Sporene passet med formen til tråldøren på «Melkart 5», og med veldig mange andre tråldører. Sporene var hverken helt ferske eller veldig gamle. Etterforskerne hadde selvfølgelig også sett på satellittdata (AIS) og visste hvilke trålere som hadde vært i området, og de hadde snakket med mannskaper. De klarte hverken å finne holdepunkter for at dette var gjort med hensikt, eller at det var et straffbart forhold. Space Norway forholdt seg til politiets henleggelse.
26. september 2022 ble Nord Stream, gassrørledningene i Østersjøen, sprengt. Bildene av den digre «gassrosen» på havoverflaten gikk verden over og ble en vekker. Russland ble raskt pekt ut som en mulig synder, etterfulgt av russiske anklager om at dette var amerikanernes verk ved norsk hjelp, og senere påstander
om at det var ukrainerne som sto bak. Hendelsen skapte en god del usikkerhet og rykter, og det skjerpet oppmerksomheten om hybride trusler og bruddet på svalbardkabelen.
Sysselmesteren på Svalbard sier at de gjorde en ny vurdering av strømbruddet på svalbardfiberen. Var det ting ved Nord Stream som kastet lys over hendelsen hos dem tidligere samme året? Lars Fause konkluderte med at det ikke var tilfellet, men ikke alle var enige. Ståle Ulriksen, forsker ved Sjøkrigsskolen i Bergen, mente at etterforskningen av fiberbruddet måtte gjenopptas etter Nord Stream-eksplosjonene. «Når man velger å henlegge en slik sak, er det en politisk beslutning», sa han.16 Han mente det var nødvendig å prioritere kritisk infrastruktur. «Vi vet hvem som gjorde det. Da framstår dette litt veikt. Russerne tester oss ut – det er egentlig ganske dramatisk.»
«Det er hundre prosent feil», sier politiadvokat Ronny Jørgensen om uttalelsene til Ståle Ulriksen. Han sier at saken i grunnen var enkel å henlegge, siden de ikke hadde beviser som ville holdt i en straffesak. «Vi må bevise ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at det er gjort, og at det er gjort med forsett eller grov uaktsomhet.» Påtalemyndigheten er uavhengig, det er lovfestet, og politiske myndigheter skal og vil ikke komme med føringer i en sånn sak eller noen andre saker.
Rune Jensen, konserndirektør for strategisk sjøfiber i Space Norway, sier at kabelen er gravd ned i sjøbunnen der feilen lå, på rundt 1600 meter.17 Havområdet utenfor Svalbard er seismisk område, og i den bratte kontinentalskråningen ned fra Eggakanten, hvor kabelen ble skadet, kan det gå ras. Kabelen er på dette stedet gravd to meter ned i sjøbunnen. Ellers graves kabelen ned der det er grunnere enn 1500 meter, siden det kan være fare for trålertrafikk og ankerslipp, mens man på større dyp lar den ligge rett på havbunnen. Det er vanlig at kabler skades av ytre påvirkning,
sabotasje på infrastruktur?
og hovedårsaken til kabelbrudd globalt er utilsiktede hendelser som ras eller jordskjelv.
Jensen sier at Space Norway nå jobber med å få på plass en tredje sjøkabel mellom fastlandet og Svalbard, som skal være klar i 2028. De to som er der i dag, har en forventet teknisk levetid til 2028, men vil kunne fungere som reservekabler lenger enn det.
Terje Aunevik er Venstre-politiker og siden lokalvalget i oktober 2023 leder for Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyret er det lokalt folkevalgte organet i Longyearbyen, hvor de har valg en måned etter lokalvalget på fastlandet. Da Aunevik hadde hatt den nye rollen noen måneder, sa han at man jo ikke vet hva som førte til kabelbruddet, men gjentok samtidig noe han tidligere hadde sagt til NRK: «Nå er ikke jeg noen fisker, men for meg virker det pussig at det skulle være så mye torsk akkurat over kabelen at det var nødvendig å krysse den over hundre ganger.»18
Høsten 2023 hadde Longyearbyen lokalstyre imidlertid andre ting å tenke på: energitilførsel og strømpriser. Her lå det flere kimer til problemer: Energiverket kunne svikte, og strømprisene i seg selv skape konflikter. Terje Aunevik hadde håpet på bevilgninger til energi i det reviderte statsbudsjettet, men i begynnelsen av desember 2023 ble det klart at det ikke kom noe der.
Energitilførselen i Longyearbyen var et hett tema, siden de akkurat hadde gått fra å fyre med kull og ha diesel som reserve, til nå bare å bruke diesel. Dette skulle være en overgangsløsning til man kom opp med noe mer miljøvennlig, hadde myndighetene bestemt. I Longyearbyen gikk debatten, og noen tok til orde for å se nærmere på bruk av kjernekraft. Aunevik pekte på at man nå hadde gjort seg avhengig av kun én kilde til energi, som dessuten måtte fraktes til Svalbard med skip og var påvirket av store prisendringer.
For det første er det dyrt, og som lokalstyreleder synes han det er totalt urimelig at Longyearbyens «hjerte og lunger», en
kritisk og strategisk infrastruktur, ikke er på nasjonale hender. Han mener at staten må ta ansvar, men at lokalstyret skal ha en hånd på rattet med tanke på pristilpasninger. Lokalstyret vedtok at de økte strømprisene skulle belastes «de fire store», KSAT, Forskningsparken (Unis), Store Norske (Gruve 7) og Avinor. Kanskje med et håp om å få staten til å ta et større ansvar, siden disse aktørene er forbundet med staten. Ole Kokvik på SvalSat ble overrasket over dette og sa at de måtte vurdere andre lokasjoner for framtiden, siden så høye priser vil svekke den kommersielle bærekraften i å bygge ut antenner på Platåberget. De sendte en felles klage til Justis- og beredskapsdepartementet.
Terje Aunevik sa også at de som samfunn hadde gjort seg unødvendig sårbare, og fortalte at det i november 2021, mens de ennå fyrte med kull, ble stopp på kullkraftverket. «Det kan jo skje, så da satte man i gang reservekraften, som var diesel. Det var vel 27 effektive kuldegrader, og så oppdaget man at dieselen var av feil kvalitet!» På tankene var det såkalt sommerdiesel, som i kulda tyknet til en voksaktig masse. Dieselen måtte varmes før bruk, og de bestilte også mer diesel fra Svea-gruven lenger sør på Svalbard. Når strømmen forsvinner, stopper også vannforsyningen, og varmen i Longyearbyen er vannbåren. De hadde vært nære på en evakuering. «Det ville nok ha gått greit i dette tilfellet, ved hjelp av noen Herkuleser og noen shutler med Norwegian», men hvordan kunne dette skje? Aunevik så også saken i et sikkerhetsog utenrikspolitisk perspektiv og spurte seg om hvordan dette ville sett ut i russiske medier. «Hvis polarnasjonen Norge, med suverenitet og ansvar for Svalbard, måtte evakuere hele Longyearbyen fordi man hadde kjøpt feil diesel? Mens de kunne måke på med køl og sitte og kose seg i Barentsburg?» Aunevik mener saken burde ha vært gransket.
Mange i Longyearbyen hadde ønsket at man i det minste hadde beholdt muligheten for å fyre med kull, som en reserveløsning.
sabotasje på infrastruktur?
Nå satt man i stedet med en sårbarhet, som i ytterste konsekvens kunne utnyttes på enkleste vis. «Hvis noen ikke vil Longyearbyen og Norge vel, skal det ikke så mye til for å legge et hangarskip i munningen av Isfjorden og dermed stanse all tilførsel av diesel», sa Aunevik. Han viste til en rapport fra Forsvarets stabsskole som han hadde lest for en tid tilbake, som nettopp tok for seg hvordan russisk fiendtlig aktivitet kunne se ut for Svalbards del hvis russerne mobiliserte Nordflåten opp dit.19 «Merkelig at den rapporten var åpen, i grunnen», funderte han, og pekte sånn sett på enda en sårbarhet for Norge. Mens vi snakker åpent om det vi tror kan true oss, og hva vi gjør med det, gir vi samtidig vekk gode ideer?