Issuu

hva frykter israel fra palestina?

Raja Shehadeh

Hva frykter Israel fra Palestina?

Oversatt av Christian Rugstad

Spartacus 2024

Til Andrew Franklin – venn, forlegger og mangeårig redaktør

Originalens tittel: What does Israel fear from Palestine?

Opprinnelig utgitt i Storbritannia av Profile Books Ltd, 2024

Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2024

Oversatt av Christian Rugstad

Omslag og sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 12/15

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Trykk: BALTO Print UAB

Printed in Lithuania

ISBN 978 -82-430-1641-5

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus / Forente Forlag AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no

Innhold

Del I: Hvordan havnet vi her?

Side 9

Del II: Gaza-krigen 2023–2024

Side 71

Noter

Side 99

Del I

Hvordan havnet vi her?

Siste del av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene var en tid for håp i verden. Den kalde krigen var etter alt å dømme over. Sommeren 1987 holdt David Bowie en konsert like ved Berlinmuren, som om han dermed la grunnen for det som skulle skje der to år senere, den 9. november 1989, da talsmannen for Øst-Berlins kommunistparti varslet et skifte i byens forhold til Vesten. Ved midnatt ville DDRs borgere fritt kunne krysse landets grenser. Muren falt.

Samtidig var situasjonen i Sør-Afrika i ferd med å endre seg til det bedre, og den positive utviklingen kulminerte i valget som ble avholdt den 27. april 1994, der samtlige sørafrikanere, uansett hudfarge, kunne stemme. Da Sør-Afrika opphevet The Popular Registration Act,

som delte folket opp i raser, med tilhørende rettigheter og mangel på de samme, var apartheidregimet i realiteten avviklet.

Det første spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvorfor positive hendelser som disse, der en tilsynelatende fastlåst situasjon preget av ulikhet og diskriminering fikk en løsning, ikke var en spore for den israelske regjeringen til å få en slutt på okkupasjonen av de palestinske områdene, løse problemene mellom palestinerne og israelerne og berede grunnen for en varig fred? To andre spørsmål føyer seg til dette første: Hvorfor har ikke verden lagt all sin tyngde bak et forsøk på å få dette til å skje? Og, med tanke på dagens situasjon, hvilken rolle – om noen – kan Gaza-krigen, med sine store menneskelige lidelser, spille i et forsøk på å skape et globalt skifte?

Det finnes ingen enkle svar, men jeg ønsker å presentere noen nye tanker rundt dette, og noen nye ideer til hvordan vi kan løse disse problemene.

Da jeg tidligere spurte venstreorienterte israelske venner hvorfor avviklingen av apartheidsystemet i Sør-Afrika ikke var til inspirasjon for israelerne, fikk jeg to forskjellige svar. Det første var at de hvite i Sør-Afrika tapte, mens israelerne ikke har tapt. Dette svaret skurret stygt for meg, for med det mente de at slutten på det hvite overherredømmet betydde at den hvite delen av

befolkningen hadde lidd nederlag. De var åpenbart ikke i stand til å se at det i realiteten var en seier for begge parter.

Det andre og mer overbevisende svaret var at israelerne ikke så noen likhetstrekk mellom sitt eget samfunn og et apartheidregime, og at situasjonen deres derfor ikke trengte en lignende løsning.

Enkelte lesere vil kanskje spørre seg hvorfor jeg stilte disse spørsmålene når svarene er så opplagte. Verden gjorde et forsøk på å føre partene nærmere hverandre under Den internasjonale fredskonferansen i Madrid i 1991, da Israel og flere araberstater møttes til samtaler.

Dette forsøket endte med at den såkalte Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, symbolisert ved det berømte håndtrykket mellom den israelske statsministeren Yitzhak

Rabin og PLOs formann Yasser Arafat på plenen utenfor

Det hvite hus, et håndtrykk som ble vist igjen og igjen på TV-skjermer over hele verden. Men før jeg går nærmere inn på hvorfor disse hendelsene etter min mening bare tilbød et illusorisk håp, vil jeg vende tilbake til det andre svaret som israelere gir for å forklare fraværet av en positiv inspirasjon og uviljen mot å se en forbindelse mellom apartheidregimet i Sør-Afrika og situasjonen i Israel/ Palestina.

For å forstå forskjellen mellom israelernes og palestinernes syn på dette landområdets historie, må vi tilbake

til det som skjedde i 1948, året da staten Israel ble etablert, og dvele ved det palestinerne kaller al-Nakba, eller «Katastrofen».

Israel snakker om krigen i 1948 som om det var en uavhengighetskrig. Dette er underlig, for med det antyder man at landet sikret seg uavhengighet fra britene. Men det var britene som – i Balfourerklæringen av 1917 – for over hundre år siden, lovet bort landet, med et flertall av palestinske arabere, til jødene. I erklæringen sto det at «Hans Majestets regjering ser positivt på etableringen av et hjemland for det jødiske folk i Palestina …» Og det var britene som fra 1922 til 1948 la til rette for dannelsen av en jødisk stat i Det britiske palestinamandatet, i overensstemmelse med formålet for opprettelsen av mandatområdet. Jeg vil påstå at den egentlige grunnen til at Israel insisterer på sin egen uavhengighetskamp, er at man ønsker å plassere seg selv i gruppen av avkoloniserte nasjoner.

Det nye landet gikk straks i gang med å dikte om historien i den hensikt å viske ut sporene etter de opprinnelige ikke-jødiske innbyggerne, som i stort antall ble drevet ut av området. Til støtte for dette brukte Israel Bibelen som et historisk dokument, og hevdet at den godtgjorde at landet hadde tilhørt jødene siden tidenes morgen: Det var blitt lovet dem av Den allmektige.

I 1948 forsøkte man med andre ord å omskrive hele Palestinas historie: Dette var år null. Nå, med tilstrømmingen av jøder til sitt historiske hjemland Israel, begynte en ny historie. Byene og landsbyene som palestinerne ble drevet ut fra, ble raskt jevnet med jorden, og man iverksatte en verdensomspennende innsamlingsaksjon for å skaffe midler til å plante trær i skogene som ble etablert der landsbyene hadde ligget. På denne måten kunne man skjule deres tidligere eksistens helt og holdent. I enkelte tilfeller ble nye israelske byer og kibbutzer bygget på ruinene av de palestinske landsbyene, og gitt hebraiske navn. Den nasjonale navnekomiteen var et offentlig organ opprettet av den israelske regjeringen for å erstatte de arabiske navnene som hadde vært i bruk fram til 1948 med hebraiske, selv om spor etter de arabiske navnene forkludret prosessen. For eksempel er navnet på det berømte Ramonkrateret – som i realiteten er en erosjonssirkel – i Negevørkenen ikke avledet av det hebraiske adjektivet ram (som betyr «hevet»), som israelske reisehåndbøker hevder, men av det arabiske navnet Wadi Rumman (Granatepledalen), og Nahal Roded var tidligere Wadi Raddadi.1 En ny geografi var i ferd med å bli skapt, en som forvandlet landet der palestinerne en gang hadde bodd.

For de israelske jødene var det mye å hanskes med, og mye energi ble brukt på å bygge opp en ny nasjon, en

israelsk-jødisk nasjon, i et land som for en stor del hadde tilhørt et annet folk, de palestinske araberne. Men mens dette var noe de israelske jødene så som sin oppgave, var det en annen historie for palestinerne.

For de som var blitt fratatt selvbestemmelsesretten, var det en forvirrende tid. De over 700 000 palestinerne som var blitt drevet ut under og etter krigen i 1948, måtte lære seg å overleve etter å ha mistet jorden sin, alt de eide og hadde, selve levemåten sin. For den palestinske minoriteten som klarte å bli boende i landsbyene og byene i det som ble Israel, var det en like forvirrende tid, særlig da de ble tvunget til å feire Uavhengighetsdagen i landet som hadde tilranet seg deres eget.

Dette kommer klarest til uttrykk i dramatikeren

Salim Daus satiriske og selvspottende teaterstykke Sag Salem, der han beskriver hvordan palestinske skoleungdommer i Israel fikk høre den samme myten som generasjoner av israelsk ungdom er blitt flasket opp på – altså at de israelske jødene vant sin selvstendighet i kamp mot britene. Dette benekter ikke bare eksistensen av de palestinske araberne som landet måtte stjeles fra, det tegner også et falskt bilde av historien ved ikke å anerkjenne britenes bidrag til opprettelsen av staten Israel, først og fremst gjennom Balfourerklæringen av 1917 og betingelsene for opprettelsen av Det britiske palestinamandatet.

Dessuten plasserer det Israel underlig nok i familien av nasjoner som har beseiret imperialismen og oppnådd uavhengighet fra kolonister. Salim Dau og de andre som bodde i landsbyen hans, visste at så snart de ble borgere av den nye staten, måtte de feire landets Uavhengighetsdag for ikke å bli møtt med mistenksomme blikk.

Hvordan skulle den unge Salim forstå hvorfor landsbyboerne ikke fikk lov til å vende tilbake til hjemmene sine, og at de ble kalt «infiltratører» om de forsøkte, som om det å vende tilbake til stedet de hadde bodd hele livet, var en sabotasjehandling? Og hvor merkelig må det ikke ha vært for dem, som hadde mistet alt, å måtte svelge sin stolthet og feire Uavhengighetsdagen til landet som hadde forårsaket al-Nakba?

Under en oppsetning av stykket i Kulturpalasset i Ramallah sommeren 2013 presenterte Salim oss for en annerledes innfallsvinkel. På satirisk vis fortalte han oss, Ramallah-publikumet, at de eneste gangene han og beboerne i landsbyen følte seg som frie mennesker, var på Israels Uavhengighetsdag, da de hadde fri fra jobben.

Kvinnene laget mat, og så trengte alle seg sammen i det som fantes av kjøretøyer (det ble ikke utstedt parkeringsbøter den dagen) og dro på piknik mens de hoiet og sang hver gang en politibil nærmet seg. De kjørte nordover til Genesaretsjøen, brettet ut pleddene nede ved vannet og

tente grillene mens de sang og danset. «Hvert år var det noen av oss som omkom mens vi badet», sa han. «Og hvorfor ikke? Vi arabere drukner i deres uavhengighet. Om kvelden ble vi triste og nedfor fordi vi måtte dra hjem. Her slutter friheten vår … slik at andres frihet, som er demokratiet, kan begynne.» Disse siste ordene deklamerte Salim med høy røst, som om han ropte et slagord.

Mens han og de andre rundt regnet 160 000 palestinerne som hadde klart å bli boende i det som ble Israel, måtte utholde sin underlige, nye skjebne, levde generasjonen av palestinere født på Vestbredden etter 1948 på den andre siden av demarkasjonslinjen, eller Den grønne linjen, under jordansk styre og i nesten total uvitenhet om hva som skjedde i nabolandet Israel.

Det israelerne fortalte seg selv og verden, var at de jødene som hadde levd i eksil vendte hjem til et folketomt land. Palestinerne som vitterlig befant seg der, kom etter sigende først da den sionistiske koloniseringen begynte, for dette bød på økonomiske muligheter for dem. For jorden, den lå brakk, og landet var en tom ørken som hadde ventet i 2000 år på at dets opprinnelige og sanne eiere, jødene, skulle vende tilbake og befolke det på ny. Det er ingen tilfeldighet at kolonister har rettferdiggjort sine handlinger med den slags argumenter til alle tider.

Hvor latterlig denne fortellingen enn kan synes i dag, var det mange som trodde på den den gangen, og det merkeligste er at den i dag blir tatt for god fisk av folk flest. Det finnes fortsatt ikke et hebraisk ord for den voldsomme katastrofen som opprettelsen av Israel ble for palestinerne, den vi kaller vår nakba. Nylig ble det forbudt ved lov å markere minnet om denne katastrofen i Israel. Da Israels statsminister Benjamin Netanyahu møtte Frankrikes president Emmanuel Macron i Paris den 10. desember 2017, insisterte han på denne versjonen av virkeligheten, og sa at før palestinerne fikk slippe til ved forhandlingsbordet, måtte de erkjenne den historiske realiteten at Jerusalem har vært Israels hovedstad i 3000 år. Beviset for dette var ifølge ham å finne i Bibelen.

At palestinerne må akseptere denne latterlige påstanden som en forutsetning for å delta i et mulig fredsarbeid, bekrefter at selv den mest absurde definisjonen av virkeligheten dikteres av de som sitter med makten. I snart femtisju år har Israel hatt makten til å unndra seg bestemmelsene i den fjerde Genèvekonvensjonen, konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid. Landet bestrider at disse bestemmelsene også gjelder for de okkuperte palestinske områdene, deriblant Øst-Jerusalem, som alle er anerkjent som okkuperte områder av FN, og bygger i stedet sine påstander på Bibelen.