GLORIA
I skyggen av rasismen
Oversatt av Alexander Leborg
Innhold
Prolog
Krisen i Little Rock
En historie om håp og håpløshet
De 223 dagene
Tilbake i Little Rock
Little Rock Nine
Epilog
Forfatternes takk Viktige
Makten gjør ingen innrømmelser med mindre det kreves av den. Det har den aldri gjort, og det kommer den aldri til å gjøre.
frederick douglass, 3. august 1857
Prolog
I am America. Det er noe av det første Gloria Ray Karlmark sier til meg. Vi har akkurat møttes og sitter vis-à-vis hverandre på en dunkelt opplyst kafé. Stedet er Stockholm, nærmere bestemt Gamla stan, og våren blåser kaldt gjennom smugene.
Jeg kikker opp fra tekoppen for å tolke ansiktsuttrykket hennes. Men hun sier ikke mer. Den svake belysningen forvandler den hverdagslige situasjonen til en gåtefull scene. Ordene hennes forundrer meg; først forstår jeg ikke hva hun mener. Men så slår det meg plutselig at hun har gitt meg nøklene til livet sitt.
Deretter er det som om jeg rammes av en slags feber. I ansiktet hennes aner jeg svarene på tilværelsens store spørsmål – om kjærlighetens kraft og hatets, om massens kraft og individets. I de tre ordene I am America skjuler det seg en fortelling om stolthet, besluttsomhet og vilje, om å bli konfrontert med det nedrigste og feigeste i mennesket – evnen til å ydmyke, pine, til og med drepe – og heve seg over det. Jeg er Amerika, sier hun, og i et øyeblikk er det som om hun forvandles til et av granittansiktene i Mount Rushmore. Blikket er rettet fremover. Pannen glatt. Stemmen uten skjelving. Men stillheten skal ikke forveksles med ro, og den er ikke et uttrykk for harmoni.
Jeg har møtt lignende stillhet før, og jeg gjenkjenner uttrykksløsheten. Likevel er min bakgrunn en helt annen enn Glorias. Morfaren min snakket ladino, femtenhundretallsspansk – han var sefard, etterkommer av jødene som ble fordrevet fra Spania i 1492, da landet skulle «renskes» for alle som ikke var kristne. Familienavnet kom fra den lille spanske byen Cuenca, der de en gang hadde bodd. Mine forfedre søkte tilflukt i Det osmanske riket, og som en konsekvens av det ble morfaren min født i Salonika, byen som i dag heter Thessaloniki og ligger i Hellas. Som ung emigrerte han til London, der han forelsket seg i mormoren min, datter av lutfattige puritanske protestanter fra Frankfurt am Main i Tyskland. De fikk en datter, moren min. Hun emigrerte i sin tur til Sverige. Der giftet hun seg med en ungarskjødisk mann som hadde unnsluppet nazistene i Budapest: faren min, en overlevende.
Altså Spania, Det osmanske riket, Thessaloniki, Frankfurt, London, Budapest, Sverige. Det er min bakgrunn.
Jeg er Europa.
Og når jeg gjenkjenner Gloria allerede under vårt første møte, skyldes det at jeg kjenner min far og alle de andre jeg har møtt som med nød og neppe unnslapp Hitler, hans medsammensvorne og den tause majoriteten som betraktet hatets maktutøvelse uten å gripe inn. I Gloria finnes den samme avmålte tilliten til omverdenen, den samme strengt disiplinerte smerten.
Nå sitter vi altså vis-à-vis hverandre, to kvinner som har erfaring med hvit makt. Jeg er fortelleren, hun er fortellingen. Dette er Gloria – og hun er Amerika.
Krisen i Little Rock
«Jeg var fjorten år ung da skoleåret begynte, og hundre år gammel da året var omme.»
Gloria vender ofte tilbake til denne setningen i fortellingen om seg selv. Det er lett å oppfatte den som en innledning, men i virkeligheten innebærer den en avslutning, en nederlagets fødselsdag. Barndommen opphører, forvandles fra en beskyttet verden til en hverdag av vold – ikke langsomt, dag for dag, steg for steg, men fra det ene presise øyeblikket til det neste. Hun kan datere tidspunktet, kanskje til og med klokkeslettet. Hun vet hvilken kjole hun hadde på seg, hvordan morgensolen skapte lange, skrå skygger. Hun ville bli atomfysiker, og med hardt arbeid, studiedisiplin og intelligens kom hun til å nå det målet, det var hun ikke det minste i tvil om. Men hun hadde ikke regnet med at nået skulle stille seg i veien med våpen i hånd.
Øyeblikket er bevart i form av et svart-hvitt-bilde, tatt av pressefotografen Will Counts. Overgangen fra trygghet til utrygg het er synlig i Glorias åpne ansikt, som om hun befinner seg midt i et altfor stort sprang over en avgrunn.
Hun er fjorten år og trygg på sin rett, sine evner og sitt ennå ikke fullt utviklede potensial. Hun er et smart, sterkt, målbevisst ungt menneske som har valgt high school fordi hun vil ha den best mulige utdanningen i matematikk, kjemi og fysikk, og hun er overbevist om at skolen burde være takknemlig for at nettopp hun vil gå der. Men så står hun altså på dette bildet, midt i den avgjørende hendelsen, omgitt av tre andre unge mennesker med like åpent ansikt der et lignende skifte finner sted. Tryggheten viker for vold.
Det er et stillbilde. Likevel kan betrakteren tydelig se at noe beveger seg inni henne, hvordan tankene spinner, og hvordan hun prøver å få kontroll, skape noe forståelig i det uforståelige, og hvordan dette forvandler henne. Soldater har omringet skolen, de står skulder ved skulder og danner en bevæpnet mur, blikket deres virker fraværende, men det er et triks, et fantasifoster. De ser nøyaktig så mye som de trenger for å slippe inn ett tusen ni hundre hvite elever og stanse ni svarte.
Historien om hva som skjedde med Gloria Ray Karlmark i Little Rock i 1957, begynte lenge før sin egen begynnelse og er ennå ikke slutt. Men den kan skildres i noen enkle setninger: Noen unge svarte mennesker søker seg til den beste tilgjengelige utdanningen for å skape seg en fremtid. I byen Little Rock i Arkansas ligger en av landets fremste high schools, Central High. Her finnes de mest meritterte lærerne, her finnes de best utrustede klasserommene for eksperimenter i biologi, kjemi og fysikk – alt hva et kunnskapstørst menneske kan ønske seg. Da det blir mulig å søke seg dit, gjør de nettopp det.
Gloria er fjorten år. De andre – Elizabeth Eckford, Melba Pattillo, Carlotta Walls, Jefferson Thomas, Thelma Mothershed, Terrence Roberts, Minnijean Brown og Ernest Green – er jevngamle eller litt eldre. De har ikke samordnet søknadene. De kjenner ikke til hverandres planer.
Gloria er en veloppdragen jente med brennende interesse for verdensrommet. Hun forteller faren og moren at hun har søkt på den store skolen. De spør om dette virkelig er noe hun vil, og da Gloria svarer bekreftende, lover de å støtte sin yngste datter (skjønt de ser litt bekymret ut). Men skolen, med sine nesten to tusen hvite elever og sin hvite administrasjon, og delstaten Arkansas, med sin hvite guvernør, vil det annerledes. Sørstatene vil det annerledes. De ni svarte ungdommene kommer snart til å befinne seg midt i en stormild, omgitt av mennesker som vil drepe dem og mennesker som vil støtte dem, mens hele verden har blikket rettet mot Little Rock, en by som knapt er kjent for noe annet enn nettopp dette: Krisen. Soldatene. Hatet.
Det er den korte versjonen.
Hun ble til ved et uhell, pleide foreldrene å si med et smil. De hadde jo allerede alt de ønsket seg: en datter, en sønn og et pent hjem med veranda mot gaten. Huset har tre soverom og ett gjesterom, to bad og to trapperom – det ene har vinduer med blyinnfattet, farget glass, som i en kirke. Hagen er stor, med gressplen og trær som gir skygge. Det er dessuten en liten leilighet over garasjen (som er stor nok for familiens to biler), og der bor Gladys, hushjelpen. Rommene er godt planlagt, pent innredet og brukes slik det var tenkt. Det finnes også en snill labrador og egne høns bak huset.
Ingenting mangler og ingenting savnes. En amerikansk drøm er oppfylt, og slik skal det forbli. I hvert fall frem til den høstdagen i 1942 da Gloria blir født. Moren er da 42 år, og faren har fylt 53. Et tredje barn inngår ikke i planen de har kjempet så hardt for å virkeliggjøre, men fosteret slipper ikke taket til tross for at den kommende moren tar lange, varme bad, prøver tradisjonelle oppskrifter på urtedrikker og jobber til hun er på randen av utmattelse. Da riene er i gang, er fødselslegen på fest og ankommer beruset.
Gloria Cecelia Ray blir født klokken seks om morgenen 26. september 1942 på morens soverom. Bare noen minutter gammel skaper hun rabalder ved å havne på gulvet og trille inn under sengen. Kan det skyldes den berusede legen? Julia Miller Ray, Glorias mor, tilgir ham aldri. Gloria selv tolker ulykkestilfellet som et tegn, som om hun er forutbestemt til å bryte med gjeldende orden, være et stadig tilbakevendende unntak.
Hun får umiddelbart rollen som den mest forkjælte og bortskjemte i familien, et intelligent barn som skal ses, men ikke høres. Men bak
et velkledd ytre og en ordnet tilværelse utvikler hun en uvanlig stor viljestyrke og kompromissløshet. Hun vokser opp med to eldre søsken som aldri unnlater å gripe en anledning til å erte henne eller sukke over henne. Den ene kan holde henne under armene og den andre i føttene, og så går de bort til en haug med hønsemøkk og legger henne der. Storebroren finner en død fugl og truer med å gni henne inn med kadaveret, hun løper langs hele gaten med ham etter seg. Når storesøster Marylee må være barnevakt, tar hun ut irritasjonen ved å klype Gloria hardt i nakken, også om de er i butikken eller ute blant folk. Søsknene påstår at de egentlig ikke er i familie med henne, men at noen hadde etterlatt henne i søppeldunken. Senere skal hun fortelle at de forberedte henne på det som skulle komme, de vente henne til å være uønsket.
Minner er bevegelig materie, de endrer form lik amøber (opprinnelig et gresk ord som betyr nettopp forandring). De bryter ned noe av livets innhold og lar annet bli værende, tilfeldigheter. Minnenes form er form løsheten, og derfor griper vi etter kameraer og dagbøker for om mulig å fiksere dem, forvandle dem til fossiler og på den måten beskytte det foranderlige fra dets grunnleggende egenskap: selve forandringen. Når Gloria ser tilbake på barndommen, må blikket trenge gjennom dager, tanker og drømmer som har vært lagret i mer enn åtti år. Treåringens inntrykk males over av sjuåringens. Den tolvårige Gloria, på vei nedover bakken i full fart på rulleskøyter, eksisterer parallelt med den førtitreårige, hardt arbeidende sjefen i et internasjonalt storkonsern (kledd i dress for å bli tatt på alvor av sine mannlige kolleger). Den tjuetreårige Gloria er ivrig nysgjerrig på alle livets opplevelser, går på jazzklubber i Chicago og tjener litt ekstra som modell. Og et eller annet sted, tett forseglet, ligger det året da hun befant seg i hatets midtpunkt, uten stort annet å støtte seg til enn en bønn fra Salmenes bok: Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggenes dal, frykter jeg ikke for ondt.
Minnene gjør som de vil. Jeg intervjuer Gloria i mange timer i løpet av et års tid. Vi møtes på kafeer, vi sitter hjemme hos henne i Stockholm, vi reiser til fødebyen hennes, Little Rock, og besøker steder som kan ha betydning for fortellingen hennes. Jeg tar opp samtalene våre og
transkriberer dem. Der, i de utskrevne ordene, i pausene mellom setningene, ser jeg hvordan minnet unnviker oss.
Gloria gir alt hun kan gi, og jeg tar alt jeg kan få. Likevel er det tydelig at av og til gjenstår bare rasjonelle slutninger og en samlet bevisførsel. For eksempel er Gloria fotografert i hagen, altså må hun ha stått der. Det kvadratiske bildet i familiealbumet viser grønne gresstrå (som snart tørker ut i Arkansas-heten). Klasene av kirsebærblomster henger som altfor store rosetter på en gammel kjole. Fotografen må ha stått en drøy meter unna og oppfordret henne til å se inn i kameraets mørke øye – alt dette er omstendigheter som de facto har funnet sted. Men selve øyeblikket, luftens temperatur mot huden, den svalende skyggen, blomstenes milde mandelduft, summingen av bier med vinger som vibrerer med to hundre slag per sekund, detaljene som utgjør tidens nøyaktige bestanddeler – alt det er oppløst, borte.
Gloria kan huske at moren, Julia Miller Ray, leser Homers Iliaden som godnatthistorie. Hun kan huske at kveldslesingen endrer karakter da hun er omtrent seks år gammel, da moren bestemmer seg for å ta nok en universitetseksamen, denne gang i sosiologi, på Philander Smith College i Little Rock. Fra da av sovner Gloria til detaljerte beskrivelser av abnorme psykiske sykdomstilfeller; moren leser høyt fra pensum. Som ferdig utdannet sosionom blir Julia en av de første sosialarbeiderne som ansettes av delstaten Arkansas.
Når familien har gjester, pleier Glorias far, Harvey Cincinnatus (forkortet til H.C.), å spille fiolin, akkompagnert av Gloria på piano. Den eneste musikken han tillater i huset, er klassisk, helst Beethoven eller Bach. Jazz er noe som hører hjemme på bordellene i New Orleans, dans liker han ikke, og da storebroren til Gloria kommer hjem med en vinylplate med rhythm and blues, brekker faren den i småbiter. Hver søndagsmorgen begynner med høytlesning fra Bibelen, før far og datter går til Bethel African Methodist Episcopal Church. Moren blir vanligvis hjemme og forbereder lunsjen, som venter på dem når de kommer tilbake.
Julia Miller Ray er demokrat, H.C. republikaner. Rundt kjøkkenbordet diskuterer de gjerne politikk, betydningen av positiv tenkning, å gripe muligheter istedenfor å se manglene ved tilværelsen, og de
snakker om Mahatma Gandhi og hans kamp for å forbedre samfunnet ved hjelp av ikkevoldsmetoder. Kunnskap og kontinuerlig utvikling er begrep de omgir seg med, og som selvsagt kommer til å prege de tre barna deres sterkt.
Glorias eldre søsken flytter hjemmefra for å begynne på høyere studier. Familien vurderer bare ett universitet, Tuskegee University i Alabama, det tradisjonsrike colleget for svarte, der både Julia Miller Ray og H.C. Ray har gått.
Gloria utvikler seg til en høytpresterende jente – eller snarere superpresterende (faren gir henne en dollar hver gang hun får toppkarakter). Første gang det står om henne i avisene i Arkansas, er hun ni år og har gjort seg bemerket ved ikke å ha gått glipp av en eneste dag på Gibbs barneskole for svarte. Neste gang, i 1954, omtales hun i forbindelse med en lunsj på Dunbar Junior High School, der omtrent tretti foreldre og skolerepresentanter er samlet for å diskutere læreplanen. Gloria Ray, tolv år, leder møtet. Senere nevnes hun i flere av avisene i Little Rock, i Arkansas Gazette (som først og fremst retter seg mot hvite) da hun går i åttende klasse, og i Arkansas State Press (for svarte) da hun går ut av niende klasse med beste karakter i alle fag.
Huset med to etasjer i 2111 Cross Street er det største i gaten, og det ligger på en høyde, slik at det liksom skuer ut over nabolaget. Det var H.C. Ray som fikk det oppført der, til seg og sin første kone, bare noen kvartaler fra Broadway, byens bankende afroamerikanske hjerte.
Kvartalene danner et rutenett der hvert rektangel rommer sju–åtte eneboliger med hage. I familien Rays rute er huseierne svarte. I den neste er de hvite, og på den måten pågår separasjon og integrasjon samtidig, som på et sjakkbrett. Tvers igjennom rutenettet løper smale bakgater der huseierne setter søppeldunkene, stier gjennom ingenmannsland, skjult under trekroner og mellom busker. Der leker barna på kryss og tvers av det kaotiske sjakkbrettet.
Men noen grenser er det. Den tre kilometer lange Cross Street er en tydelig markør, skjønt ikke så mye av skillet mellom svart og hvit som av det mellom middelklasse og arbeiderklasse. På samme side som familien Ray bor det akademikere og velutdannede, flere lærere, en rektor, en prest. Både Julia Miller Ray og H.C. Ray er ansatt i
delstatsforvaltningen i Arkansas; hun jobber som sosionom og han som agronom. På den andre siden av gaten bor det håndverkere og butikk innehavere, folk med mange barn og lavere utdanning.
En stor del av Little Rock er utilgjengelig, enkelte gater utelukket, mange steder forbudt. Gloria lærer seg tidlig og ordløst hvilke bydeler hun aldri skal besøke. Hun vet at varehuset Blass i Main Street har separate drikkefontener, og at hun bare får lov til å drikke av den ene. På kino må hun sitte på balkongen; parketten er forbeholdt hvite. Kinoene i sentrum kan hun ikke gå på i det hele tatt. Men i de svarte bydelene har de alt: advokater, leger, tannleger og frisører, og alle slags butikker – en komplett, rik infrastruktur. Byen består av svart og hvitt, en varmesone og en no go-sone, en trygg verden og en utrygg. Alt dette vet Gloria, enda ingen noen gang har fortalt henne det. Ved at visse samtaleemner unngås og visse steder aldri oppsøkes, formidles selve farligheten. Bare en sjelden gang setter noen ord på den underliggende trusselen om vold, som når H.C. Ray snakker om lynsjingen som fant sted i Little Rock omtrent tjue år tidligere.
Det var 4. mai 1927 at en mann ved navn John Carter ble anklaget for å ha angrepet to hvite kvinner. Han var da trettini år gammel, jevnaldrende med faren til Gloria. Carter ble utpekt av kvinnene, en jakt ble innledet, opp mot hundre bevæpnede hvite menn lette etter ham. Han gjemte seg, men ble oppdaget.
Først ble han mishandlet. Så ble han hengt fra en telefonstolpe klokken halv seks om ettermiddagen en onsdag, vis-à-vis metodistkirken der H.C. Ray pleide å gå til gudstjeneste. Til slutt ble kroppen gjennomhullet av hundrevis av kuler. Politimannen som var til stede ble hindret i å gripe inn, eller avsto frivillig fra å gjøre det. Liket av John Carter ble slept til Broadway, der det ble brent på taket av en bil. Deretter utbrøt det voldsom uro, og opp mot fem tusen hvite borgere plyndret foretak med svarte eiere. Kirken til H.C. Ray var blant bygningene som ble brent ned. Opptøyene pågikk i tre timer før nasjonalgarden ble kalt inn for å gjenopprette ro og orden. Mange svarte familier flyktet fra Little Rock for aldri å vende tilbake.
Arkansas har historisk vært regnet som en av de mer liberale delstatene sør i USA, og i 1950-årene ble hovedstaden Little Rock, med sin
befolkning på rundt hundre tusen, sett på som en av de mest progressive byene i regionen. Men bak den tolerante fasaden lever raselovene som går under navnet Jim Crow, et begrep hentet fra en varietéforestilling som var populær blant USAs hvite befolkning i 1830-årene, der figuren Jim Crow er en dum og klossete slave, gestaltet av en hvit skuespiller med svartmalt ansikt.
I flere av nabostatene lynsjes svarte amerikanere. Hvis Gloria og foreldrene skal besøke de eldre søsknene hennes på Tuskegee University i Alabama, må de kjøre gjennom Mississippi – delstaten med flest dokumenterte lynsjinger av alle. Da pleier moren å lage en skikkelig matpakke med maisbrød, panert kylling og iste, og alt inntas mens de kjører. En svart familie stanser ikke, og går under ingen omstendigheter ut av bilen, i delstaten Mississippi.
Gloria lærer seg å kjøre bil i farens pickup allerede som seksåring. Da hun fyller tretten, skaffer han et falskt førerkort til henne (aldersgrensen var seksten år), slik at hun kan bevege seg trygt i bil. Av og til, på den lange reisen til Tuskegee med bare moren som reisefølge, er det Gloria som tar seg av nattkjøringen gjennom Mississippi; Julia Miller Ray liker ikke å kjøre i mørket. Hun husker morens strenge formaning om at hun ikke skal smile. En svart jente skal ikke vekke oppmerk somhet, ikke engang blant forbipasserende bilister.
Slik vokser hun opp i en mangefasettert verden og en velkjent hverdag med skole, lekser, pianotimer og lek med hunden Tracy. Søndagene tilbringes i kirken – først søndagsskole, så gudstjeneste, deretter kake og te på verandaen hos Miss Betty, som jobber som hushjelp i en hvit familie. Et liv der hun ikke mangler noe, verken av omsorg eller materielle ting. Vennene hennes må riktignok godkjennes, og hun får ikke lov til å gå med sminke eller høye hæler (rock’n’roll hører hun på i hemmelighet, når faren ikke er hjemme), men stort sett er hun fri til å gjøre som hun vil. Hun morer seg, musiserer og danser og pugger. Men Glorias beskyttede barndom i det store og romslige huset med krystallglassene og kunsten i rammer på veggene er strengt kontrollert. Bak foreldrenes konservative oppdragelse styres den av et tjuetall lover som er innført i delstaten Arkansas. Dette er virkeligheten på sjakkbrettet:
1866: Svarte og fargede barn kan bare gå på skole for svarte elever.
1884: Alle ekteskap mellom svarte og hvite blir erklært ugyldige.
1891: Den første loven som regulerer stemmerett for svarte og hvite, fastslår at svarte kan stemme bare hvis de er lesekyndige. Samme år vedtas en lov som forbyr svarte og hvite å reise i samme togvogn. Bøtene for lovbrudd kan bli på opptil to hundre dollar for enkeltpassasjerer og fem hundre dollar for togselskapene.
1893: Alle togselskaper må tilby forskjellige restaurantvogner og forskjellige venterom for svarte og hvite. Samme år innføres en regel om inntektsregulering i byens badehus for svarte. Den som vil ta seg et bad, må fylle ut en erklæring om inntekt. (Det finnes ingen private badehus for svarte på denne tiden.)
1897: Svarte og hvite lærere kan ikke utdannes ved samme universitet.
1903: Busser må ha atskilte seter for svarte og hvite. Den som bryter loven, kan idømmes bøter. Samme år bestemmes det at hvite fanger ikke skal lenkes sammen med svarte fanger.
1911: Forbud mot at svarte og hvite deler bolig.
1921: Forbudet mot samboerskap strammes inn, da alle med så mye som en dråpe «ikke-hvitt» blod i årene regnes som svarte, i tråd med den såkalte one drop rule.
1935: Spillehaller og veddeløpsbaner må skille mellom svarte og hvite.
1947: Det slås fast at hvite og svarte må stemme under forskjellige regelverk og betale ulike beløp i stemmeavgift ( poll tax), at fengslene skal skille mellom svarte og hvite fanger, at gruvene må tilby atskilte vaskerom for de svarte og de hvite arbeiderne. Bøtene for å bryte reglene på busser og tog økes, giftermål og seksuelle relasjoner mellom
svarte og hvite forbys, atskilte pleieavdelinger for tuberkulosesyke opprettes. Og så blir det igjen fastslått at svarte og hvite barn ikke får gå på samme skole.
Ikke noe av dette snakker familien om, verken med hverandre eller med bekjente. Det er en konstant bakgrunnsstøy, en vedvarende tone unge Gloria beskyttes mot. Foreldrene og de eldre søsknene sørger for at hun slipper å vite noe om den virkelige virkeligheten, det er slik hun ser på det nå. I stedet identifiserer hun seg med en glad og fremgangsrik filmstjerne uten snev av skyer på den hvite himmelen: Doris Day. De er jo helt like, synes Gloria, som er omgitt av fine ting, hyggelige mennesker, vakker musikk og hjemmelaget iskrem.
Gloria:
Faren min ble alltid mørkere om sommeren. Moren min hadde rødt hår, fregner og veldig lys hud. Som barn tenkte jeg ofte at omgivelsene ville tatt henne for å være hvit hvis hun ikke hadde hatt med seg meg. Fra treårsalderen tok jeg pianotimer, som fireåring gikk jeg på førskole, og da jeg var fem, tok jeg timer i ballett og stepping. Jeg savnet ingenting, det var en beskyttet og privilegert verden, og jeg var omsluttet av det svarte fellesskapet. Foreldrene mine var svært velutdannet, begge med eksamen fra Tuskegee University, et fantastisk gammelt universitet for svarte i Alabama. Booker T. Washingtons universitet! George Washington Carvers universitet! Alle i min familie gikk der.
Bortsett fra meg.
Huset vårt lå i et kvartal med en middelklasse der de aller fleste hadde universitetseksamen. Men om du bare gikk over Cross Street, kom du til hus der det bodde folk uten utdanning, og sånn var det også i kvartalet ved siden av. Alle der var svarte. Men ingen sa «svarte» på den tiden … Vi ble kalt negroes. Inndelingen var også tydelig blant oss som senere ble kalt Little Rock Nine: Ernie, for eksempel, bodde blant akademikerne, familien hans var naboer med flere sykepleiere, og moren hans var lærer, mens Jefferson kom fra en bydel der det bodde ukvalifiserte arbeidere. Kvartalet vårt lå på hjørnet av Cross Street og Ringo Street. Langs Ringo Street bodde det bare hvite.
Ser du det bildet her? Det er faren min som ung, med yndlingsbilen, en T-Ford. Han elsket bilene sine. I min oppvekst hadde vi en Hudson til familiebruk og en pickup som han brukte når han skulle ut til
parsellene sine utenfor byen. Det var der, ute på landet, jeg lærte meg å kjøre da jeg var fem–seks år gammel. Først satt jeg på fanget hans, men så, da jeg nådde ned til pedalene, pleide jeg å få lov til å kjøre pickupen fra parsellene til bygrensen. Der byttet vi plass.
Far fikk altså bygd huset til seg og sin første kone, Mary Lee McCrary. Vi kalte henne the first Mrs. Ray. Når det tordnet, sa moren og faren min at det var hun som gynget i gyngestolen sin oppe i himmelen. På søndagene etter gudstjenesten pleide far å gå til graven hennes og sitte der på en benk en lang stund.
Mary Lee McCrary var pioner på sitt felt, en foregangskvinne. Hun underviste svarte i søm, etablerte en stor kjolebutikk og ble vel stående. Så begynte hun, sammen med faren min, å undervise de aller fattigste på landsbygda i Arkansas i hvordan man holdt orden i hus og hjem. Hun skal ha vært mye eldre enn ham, kanskje ti–femten år. Nå ser jeg i mine gamle notater at hun ikke visste helt sikkert når hun ble født. Men jeg vet at de av og til ble tatt for å være mor og sønn når de var ute blant folk, og at det gjorde ham rasende. Kanskje de møtte hverandre på Tuskegee University? Senere kom moren min inn i arbeidsfellesskapet, og faren min ble sjefen til begge de to kvinnene. Jeg mistenker at Mary Lee, da hun ble alvorlig syk med kreft og visste at hun skulle dø, ønsket at faren min skulle gifte seg med moren min. Jeg tror hun arrangerte ekteskapet deres. Og nå, når du har påpekt det, ser jeg at hun døde i juli 1934 og at foreldrene mine giftet seg bare sju måneder senere og at de allerede må ha ventet søsteren min, Marylee. Hun ble født i desember 1935. Hun ble oppkalt etter the first Mrs. Ray. Huset faren min fikk oppført i Cross Street, var veldig fint, i rød murstein og hvitmalt tre, med fellesrom nede og soverom opp en trapp. Det hadde store skyvevinduer og søyler som holdt taket oppe over verandaen. Inne var det doble dører med glassruter og en trapp med et vakkert dreid gelender. Lenge etterpå, da søsteren min over tok huset, gjorde hun om alt og satte inn en bar. Det ville faren min aldri ha godkjent. Den eneste alkoholen han drakk, var sterkvinen han pleide å lage av bjørnebærene i hagen. Én gang i året, til jul, fikk alle et lite glass hver; vinen var søt og fyldig. Ellers var han streng. Alkohol, blues
og rock’n’roll var symptomer på et dårlig liv, nettopp det som holdt folket vårt nede. Det var forbudt hjemme hos oss.
Han var ganske gammel da jeg ble født, så da jeg var ti, gikk han av med pensjon. Han hadde både astma og hjerteproblemer, men fortsatte likevel å kjøre ut til parsellene sine utenfor Little Rock, der han eksperimenterte med nye planter. Hjemme gjorde han alt selv, dyrket vinplanter og grønnsaker, bakte veldig gode paier. Han spilte fiolin, leste aviser og bøker, hørte på Beethovens symfonier og var nøye med hvordan han gikk kledd. Han hadde et eget garderobeskap, der strømpene lå sirlig sammenrullet i esker. Senere fikk jeg vite at han også oppbevarte en pistol der.
Han hadde en veldig bestemt og sofistikert smak, inspirert av tanker som var utviklet på Hampton Institute. Ingen prangende luksus. Enkle, men forseggjorte tremøbler med utskårne detaljer … alt skulle være av god kvalitet. Vi hadde en byste av Booker T. Washington og en av George Washington Carver. Det var viktig hvordan vi oppførte oss, det var viktig hvordan det så ut hjemme – og det hang på en måte sammen. Lavmælt verdighet og høy, kristen moral. Han var frimurer – i den svarte frimurerordenen, altså, alt var jo oppdelt i svart og hvitt – og til hørte The African Episcopal Church, en metodistmenighet.
Metodistenes gudstjenester er alvorlige og stille. Langtekkelige, mente både søsteren min og jeg. Vi foretrakk egentlig baptistenes, med mye sang og musikk. Jeg har en tro, men i Bibelen er kvinnene alltid nederst i hierarkiet. Det kan jeg ikke akseptere.
Jeg drømte om å bli atomfysiker. Og foreldrene mine lærte meg at så lenge man har en utdanning, kan man bli hva man vil. Hjemmet vårt var fullt av bøker, interessante bøker. Hele oppveksten min gikk ut på å tilegne seg kunnskap, og det var morsomt, spennende. Så da jeg leste i avisen at Little Rock hadde en av landets hundre beste skoler, og skjønte at jeg bodde i nærheten av den, var det logisk å søke seg dit. Det virker kanskje merkelig at jeg identifiserte meg med Doris Day, for hun var jo ikke atomfysiker. Men jeg var sikker på at hvis hun hadde villet bli det, ville hun ha klart det. Jeg var en naiv fjortenåring.
I oktober 1957 publiserer Life Magazine et flyfotografi av Little Rock
Central High og området rundt. Detaljene er skarpe. I 12th Street kan man se en bil kjøre ut fra en parkeringsplass. Skolebygningen står som et lyst slott midt i bildet, med et idrettsstadion på baksiden og en nennsomt beplantet park med en oval dam på forsiden.
Betrakteren av flyfotoet inntar en allmektig posisjon; det ligger i perspektivets natur. Ingenting unngår øyet. Solen lyser skrått på hustakene; mønene danner en grense mellom lys og skygge. Gatene ser ut til å være trukket opp med linjal. Bare trærne med sitt bugnende løvverk bryter med geometrien i det urbane villalandskapet som krypende brer seg over Arkansas’ enorme landflate.
Som alle vet, er det stor forskjell på flyfotografier og kart. Fotoet avbilder, kartet oversetter. Hvert punkt, hver strek og hver flekk på et kart betyr egentlig noe annet, og betrakteren tvinges ned og inn i tegnene for selv å danne seg et bilde av lysforhold og høyde over havet, eller av hvordan barnålene lukter i en granskog. Flyfotoet vekker ikke fantasien. Ingen kan ane at mellom de store, sjenerøst grønne trærne som står langs gatene i Little Rock, flyr knallrøde kardinalfugler som små ildkuler.
Nettopp dette flyfotoet, på side 43 i Life Magazine, formidler informasjon av den typen som ligger til grunn for en militæroperasjon. Her vises troppenes posisjon i byen, her vises hvor man har satt opp kommandoposter, barrikader, sikkerhetskontroller, forsterkede sikkerhetskontroller og sanitet. Hvite kryss markerer hvor kompanier og reservekompanier er stasjonert, og hvor fallskjermjegere fra 101st
Airborne Division, med det uoffisielle navnet Screaming Eagles, står plassert med bajonetten klar, én soldat for annenhver meter. Overskriften lyder: «Slaget om Little Rock».
Den utløsende faktoren til flyfotoet, til utplasseringen av elitesoldater rundt skolebygningen, til selve krigsberedskapen, kan sies å være Orval Faubus, den demokratiske Arkansas-guvernøren. Den kan også sies å være USAs republikanske president Dwight D. Eisenhower. Eller så kan det aller første leddet i hendelseskjeden som leder frem til publiseringen av flyfotoet, finnes hos mennesker som befinner seg i en helt annen verden enn makthaverne i det øverste sjiktet av USAs politiske sfære. Det kan finnes hos barn og foreldre midt i hverdagen, slike som Darlene Brown, Lena Carper, Sadie Emmanuel, Marguerite Emerson, Shirley Fleming, Zelma Henderson, Shirley Hodison, Maude Lawton, Alma Lewis, Iona Richardson, Vivian Scales, Lucinda Todd og Oliver Brown. Det første leddet i hendelseskjeden som fører frem til publiseringen av flyfotoet, heter kanskje Linda og er en sju år gammel jente fra Kansas?
I 1950 bor det omtrent åtti tusen mennesker i Topeka i Kansas. Av dem er sekstifem tusen svarte amerikanere. Byen har tjueto grunnskoler, atten for hvite og fire for svarte. Konsekvensen er naturligvis at svarte barn har lengre skolevei – Linda Brown er en av dem. Hennes nærmeste skole er Monroe Elementary, tjueen kvartaler fra der hun bor. Det tilsvarer omtrent tre kilometer. Hun kan ta bussen, men må krysse en sterkt trafikkert vei for å komme til holdeplassen, og ofte må hun vente på bussen i kulde, regn og snø. Eller så kan hun gå til fots, blant annet over en stor jernbanestasjon. Det ligger riktignok en utmerket skole bare sju kvartaler fra der hun bor, men den har ikke svarte barn adgang til.
Mange familier har de samme erfaringene og prøver å få rettferdighet i landets domstoler. Hvorfor må svarte barn ha så lang og farefull vei til skolen hver dag? Hvordan kan man tillate de urettferdige skillene mellom hvite og svarte barn? Borgerrettsbevegelsen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) samler flere eksempler, og på vegne av til sammen tretten saksøkere fra fem delstater
tar de spørsmålet om rettighetene til Linda Brown og de andre barna helt opp til USAs øverste domstol.
Den 17. mai 1954 faller dommen. Dommerne i høyesterett er samstemmige. Det kalles et avgjørende øyeblikk, beslutningen er blitt beskrevet som et historisk vannskille og et gigantisk skritt inn i en ny amerikansk fremtid, for høyesterett fastslår nå at segregering i offentlig finansierte skoler ikke er forenlig med det fjortende tillegget i den amerikanske konstitusjonen. Å skille mellom svarte og hvite barn i skolen er grunnlovsstridig.
Avgjørelsen, som på folkemunne kalles Brown-dommen, møter umiddelbart motstand. Noen lager et hvitt jakkemerke med ordet
NEVER trykt i svart. Aldri om sørstatene kommer til å gå med på å oppheve raselovene, aldri om høyesterett eller en regjering skal diktere vilkårene for en delstat. Aldri om hvite barn skal blandes med svarte i skolene.
Neste skritt i motstanden blir The Southern Manifesto – en erklæring som blir undertegnet av 19 amerikanske senatorer og 82 av de 435 medlemmene i Representantenes hus, alle fra sørstatene. Bare to av dem som skriver under, er republikanere, resten er demokrater. (Da det republikanske partiet ble grunnlagt i 1850-årene, var det liberalt, mens det demokratiske partiet var kjent for sin sterke konservatisme. Hundre år senere sto begge partiene fremdeles for sine opprinnelige politiske idealer, stikk i strid med hvordan de kan beskrives i dag.)
I sørstatsmanifestet lover man «massiv motstand» mot Browndommen med «alle lovlige midler». Segregering er «en del av menneskenes liv i mange sørstater og forankret i deres vaner, tradisjoner og levesett». Dommen truer med å ødelegge den «vennskapelige rela sjonen mellom den hvite og den svarte rasen som er skapt gjennom tålmodig innsats fra mennesker på begge sider. Den har sådd et frø av hat og mistenksomhet der det tidligere var vennskap og forståelse». Med andre ord: nøyaktig det argumentet sørstatene brukte for å bevare slaveriet.
I mars 1956 leses manifestet opp i den amerikanske kongressen, og dermed går startskuddet for en politisk kontrarevolusjon. En måned senere innstifter seks sørstater – Alabama, Georgia, Mississippi, South
Carolina, Tennessee og Virginia – nye lover med mål om å annullere avgjørelsen i høyesterett. Snart følger Arkansas, Florida, Louisiana og Texas etter.
Til slutt dannes det en perlerad av løst sammensluttede hvitmaktgrupper bestående av respekterte borgere: White Citizens’ Councils. Den samlende ideologien formuleres av dommeren Thomas Brady i en tale i byen Greenwood i Mississippi. Han omtaler dagen høyesterettsbeslutningen falt, som Black Monday. Senere skriver han en bok med samme tittel, der han oppfordrer hvite sørstatsborgere til å samarbeide på tvers av delstatsgrensene om å «forsvare sitt levesett» og tar til orde for delstatenes rett til å slippe føderal styring. Kampen skal føres lokalt, langt fra eliten og establishmentet. Med påstander om genetikk og sosial arv fastslår han at svarte mennesker er av en laverestående rase. Han hevder også at valgprosessen der det fjortende grunnlovstillegget ble vedtatt, var «stjålet», og at kampen for integrering i skolen er en kommunistisk sammensvergelse som har som mål at svarte skal gifte seg med hvite og overta samfunnet.
Boken blir en bestselger (Brady overfører opphavsretten til White Citizens’ Council) og en håndbok for hvit motstand. Som veloppdragne versjoner av Ku Klux Klan skal de lokale gruppene ta i bruk informasjonskampanjer og boikott av individer, myndigheter og virksomheter som støtter integreringen. Hvis det ikke virker, finnes det «andre alternativer». For, som Brady skriver: «De fineste og reneste av Guds skapninger, det nærmeste man kommer en engel på jorden, er en veloppdragen, kultivert hvit sørstatskvinne og hennes lille blåøyde datter med gyllent hår.»
Slik blir Brown-dommen et skjæringspunkt for flere uforenlige krefter: Høyesteretts makt settes opp mot delstatenes rett til selvbestemmelse; makthaverne i Washington D.C. settes opp mot grasrota i delstatene; universelle menneskerettigheter settes opp mot raselover. Frontlinjen går fra sju år gamle Linda Brown i Topeka til militæroperasjonen som vises på flyfotoet i Life Magazine. Selve slaget kommer til å stå i Little Rock, der Gloria og åtte andre ungdommer bli ufrivillige soldater i en krig som er mye større enn de aner.