GATELANGS I BERGEN11865
Avenbergenskcicerone
GATELANGS I BERGEN I 1865
Av en bergensk cicerone
redigert og kommentert av arve torkelsen
pax forlag, oslo 2024
Vår cicerone
Fredrik Meltzer Wallem
sommeren 1863 utkom det en liten bok – En Bergensk Cicerone1 – til glede for deltakerne på den store sangerfesten i Bergen dette året. Boken var skrevet til «mine Reisekammerader» av «En anonym», og var lagt opp som en byvandring der leseren underveis fikk en innføring i bydelenes særtrekk, severdigheter og historie fra vikingtid og borgerkrig til hanseatene.
To år senere, i 1865, var det en stor internasjonal fiskeriutstilling i det nye bygget til Bergens Museum. Denne trakk tallrike delegasjoner med tilreisende fra fjern og nær, og i denne forbindelse ble det utgitt en utvidet utgave av En Bergensk Cicerone. Her fletter «En Anonym» inn opplysninger om blant annet «Bergens syv fjelde», «Slagene på Vågen», «Eidsvoldsmændene fra Bergen», «Bergensernes 17.maifeiring», «Gjestebud og selskabelighed», «Bergensdialekten» og «Bergensernes gjæstfrihed». Og det blir slått fast at «Bergenserne er ualminnelig begavet med sans for de skjønne kunster».
kom inn på Heltbergs «Studentfabrik» i Kristiania og tok juridisk embetseksamen i 1866, året etter at En Bergensk Cicerone utkom. Han var i studietiden fast medarbeider i Morgenbladet og redaktør av Bergensposten. Senere flyttet Wallem til Kristiania, der han redigerte Christiania Intelligentssedler og deretter Ny illustreret Tidende. Han var hele tiden brennende opptatt av fiskerispørsmålet, og ble fiskeriinspektør i 1891. I tillegg var Wallem en ivrig amatørfotograf.
Som leserne vil se, var Wallem i besittelse av omfattende kunnskaper om sin fødeby, sterk patriotisme og glimt i øyet. I forordet skriver han at han «håber den elskværdige læser hverken vil misforstå hans påtrængende fortrolighed eller gode humør».
Bak «En Anonym» skjulte seg Fredrik Meltzer Wallem. Wallem var en allsidig og kunnskapsrik mann, født i 1837. 16 år gammel dro han til sjøs, og da han gikk land 23 år gammel, var han blitt styrmann. Han begynte på egen hånd å lese til artium,
Denne utgaven av En Bergensk Cicerone er en redigert versjon av 1865-utgaven. Enkelte avsnitt som i dag er av liten interesse, er utelatt. Noen kapitler har byttet plass for å gjøre stoffet lettere tilgjengelig for dagens lesere. Språket er av samme grunn modernisert, og boken har blitt gjennomillustrert med foto, malerier og tegninger fra perioden. For øvrig er det hele formidlet i Wallems ånd. Red.
Innhold
II NYTTIGE TING Å VITE
III HANDELS- OG
SKIPSFARTSBYEN BERGEN 109
Nordlendingene er kjærkomne gjester i
Bergen, de bringer liv blant befolkningen, men stygg lukt i byen 111
Bergen var verdens hovedstad innen fiskehandelen 116
Hanseatene var rene despoter til Walkendorf ordnet opp 119
IV «BYEN BERGEN KAN SAMMENLIGNES MED NOAS ARK» 123
V BERGEN
Slik byen er beskrevet i «Norsk haandlexikon for almennyttige kundskaber» i 1881
VI DE SOM IKKE RAKK Å GÅ
GATELANGS
Sangerstevnet i Bergen – den største folkefesten i Norge til da 144 Fiskeriutstillingen: 474 utstillere fra 20 land, 23 748 besøkende
Eldre trehusbebyggelse, trolig fra Nøstegaten. Fra Bergen en by i vekst.
Bergenskartet som fulgte med En bergensk Cicerone i 1865.
I GATELANGS
Kjære leser! Denne bokens hensikt er simpelthen å være for den fremmede i Bergen en cicerone.
Fortale
kjære leser! Denne lille boken er ikke et forsøk på å avhjelpe et «lenge søkt savn i litteraturen», like så lite som den gjør krav på å få en plass i den «unge norske» litteratur. Bokens hensikt er simpelthen å være for den fremmede i Bergen en cicerone.
Man vet at en cicerone ikke pleier å tilegne seg sine mange kunnskaper ved et grundig vitenskapelig studium over de ting han forteller om. Forfatteren av denne bok sier: slik også her. Ei heller pleier en cicerone å oppgi sine kilder, hvorfra han har hentet sine opplysninger – slik også her. Endelig er det også allment kjent at en cicerone griper enhver anledning til å utbre seg vidløftig om ting som kun står i et løst forhold til det foreliggende tema – slik også her.
Når jeg altså ikke anfører de data jeg har fra Absalon Pedersson Beyers Bergens Kapitelsbog, Nicolay Nicolaysens Norske Magazin, Ludvig Holbergs Bergens beskrivelse, Peter Andreas Munchs Det norske Folks Historie, Christian Nicolai Keysers kirkehistorie, Christian C.A. Langes klosterhistorie, Lyder Sagen og Herman Foss’ Bergens Beskrivelse og alle de øvrige verk som jeg har benyttet, så gjør jeg kun bruk av en cicerones etablerte rett.
Da man nå for tiden som oftest kommer sjøveien til Bergen, har jeg tenkt at det var best å begynne min oppgave som cicerone når dampskipet var kommet til «Bukken». Men dersom den reisende ikke ønsker min tjeneste før nærmere byen eller først i selve byen eller endelig slett ikke – så står jeg allikevel til tjeneste når som helst: Jeg svever alltid ved din side, kjære leser!
Hilsen En Anonym
«Parti af Vaagen» fotografert av Knud Knudsen ca. 1865. (Bildesamlingen/UBB)
Innseilingen til Bergen
bergens led, eller innseiling, som allerede begynner 20 mil sør for Bergen, nemlig ved Skudesnæs, er ikke synderlig vakker, men ganske bemerkelsesverdig. Man reiser hele veien gjennom en trist og gold skjærgård, som hist og her opplives av en liten grønn flekk ved bunnen av en eller annen bukt, som slynger seg mellom de mange øyene langs leden. Denne veien går dampskipene jevnlig, derimot søker seilskipene inn både ved Skudesnæs, Bømmelfjorden , Sælbøfjorden , Korsfjorden og så videre – alt etter omstendighetene.
Å beskrive eller omtale leden fra Skudesnæs nærmere vil bli for omfattende. Jeg vil ikke begynne å fortelle før dampskipet er kommet til Bukken, tre mil sør for Bergen og det siste anløpsstedet før vi ankrer på Bergen Våg. Scenen, som fremdeles er temmelig ensformig og trist, opplives imidlertid nå hyppig av forbiseilende fartøyer. Se! Der kommer en hollender, en kof, lastet med tran og titling (den delikateste rundfisk). Både fartøyet og besetningen vitner om renhet og fyldighet – alt og alle er i god stand til reisen over Nordsjøen. Til høyre kommer en Hardangerjakt kjekt kryssende oppover; den skal inn til Bergen med kirsebær og tønnebånd, på
dekket står fire til seks båter, den ene inni den andre, som kinesiske esker. Langs land glir en liten fiskebåt, den skal til byen med levende torsk og småpaler. Vi er nå kommet til Bjorøen, to mil sør for Bergen. Nå skal du få høre om en liten begivenhet fra vår siste krig mot England. Natten mellom den 15. og 16. mai 1808 hadde «The Tartar», en engelsk fregatt med 44 kanoner, listet seg hit for å anløpe Bergen. Den hadde uten uhell passert Bjorøen, kapret to båter som var utsendt fra Alvøen, og likeledes en pikettbåt eller patruljebåt fra Bergen; den siste dog ikke uten kamp, nemlig med fregattens barkasse på 20 til 30 mann. En annen pikettbåt fra Bergen skyndte seg hjem for å melde fregattens ankomst. En sjalupp og fire joller ble sendt ut; de traff fregatten mellom Bjorøen og Bratholmen og klarte å kjempe mot den en times tid. De måtte imidlertid til slutt trekke seg tilbake, men hadde da rammet fregatten med flere alvorlige skudd, så den ikke våget seg inn til byen. Den hadde adskillige døde og sårede, mistet sin chef og var temmelig ille tilredt da den måtte stikke til havs ut Hjæltefjorden. I byen slapp man altså med skrekken; fangene ble satt fri igjen fra fregatten da
Slaget ved Alvøen under Napoleonskrigene, malt av ukjent kunstner.
Alvøen i fredeligere tider. Prospekt av Johan F. L. Dreier fra 1827.
den dro. Siden den tid har ingen krigsskip med fiendtlige hensikter kommet inn til Bergen.
Der borte ligger Haakons-hellen (nå Helleren), det merkverdige stedet hvor Håkon Adalsteinsfostre ble født, og hvor han også døde etter seieren ved Fitje nord på Stordøen, da han brukte sverdet Kvernbiteren for siste gang. Der langt inne i bukten til høyre ligger Alvøen med sine fabrikkanlegg, deriblant en kruttmølle, som har gått i luften seks til åtte ganger (første gang i 1631), eller kanskje rettere sagt: Der har seks
til åtte kruttmøller stått, for alle sammen å gå i luften. Den store Lyderhorn, som står langt bak, har hver gang vært vitne til dette fyrverkeriet.
Nå kommer vi til Stangen, en flu eller et skvalpeskjær der Hjæltefjorden og Korsfjorden støter sammen. Vi seiler nå i østlig retning. På venstre hånd har vi Strudshavn, og til høyre den smukke, men vindfulle Kjøkkelvig. Rett forut på Askøen ligger Florvåg, hvor kong Harald Gille spiste sin julegrøt i 1134, og deretter dro til Bergen, beseiret og blindet kong Magnus,
Bergen sett fra Hægrenæs Batteri ca. 1810. Georg Haas. (Nasjonalmuseet)
som senere ble Magnus Blinde. Over et halvt hundre år senere utspant det seg en hard dyst mellom Sigurd Magnusson og hans øyeskegger2 og kong Sverre. Det var palmesøndag i 1194. Sigurd, som forgjeves i lang tid hadde beleiret Sverresborg, hvor Sverres dronning oppholdt seg, ble drept idet han sprang over bord. Hans lik ble bragt til Bergen.
Den ytterste odden til høyre er Kvarvepynten; her ble Sigurd Sigurdssons fosterfar, Markus, hengt av Erling Skakke i 1163; innløpet kalles Kvarven. Like
før vi komme så langt, ser vi Hægrenes Batteri (uten kanoner), og senere begynner pakkhusene i Sandvigen og Skudevigen, nord for Bergen å titte frem det ene etter det andre; snart ser du over 100 store hvitmalte pakkhus, de er fulle av sild, tran, salt, tørrfisk, klippfisk og så videre. Hverken lukten av alt dette eller selve byen merker man ennå noe til. På den andre siden av Kvarvepynten ligger Gravdal, der ble tronkreveren Sigurd Markusfostre halshugget av Erling Skakke i 1163; nå bor det fredelige møllere der.
Fredriksberg fort, gouache av Johan F.L. Dreier fra 1817.
Strandsiden
ønsker du å få et tro inntrykk av det daglige liv i Bergen, så kan du om formiddagen mellom 9 og 12 forsøke å gå gjennom Strandgaden; men du må være belaget på å bli puffet og trykket for hvert annet skritt. Gatene er ikke rette og parallelle, men ligner et klosset forsøk på å gjøre dem til det. Strandgaden bukter seg fra Nordnæs til Torvet og fortsetter deretter under navn av Lillestrandgaden til Rådhuset.
Strandgaden mangler så godt som aldeles fortau, da de smale fortauene på begge sider langs hele gaten er så opptatt av tresko og trapper, flint og kjellerhalser, nedgang til sjøhus og oppgang til smug og smitter, anglemakerbord og kurvekoner – at de kun gjør nytte som en liten motion bestående av hopping og springing frem og tilbake.
Handelen innenbys foregår vesentlig i dette strøket, dels over jorden, dels under jorden, så vel i smakfulle butikker og alminnelige kramboder som hos «de under jordiske» i dype kjellere. Manufakturvarer, kolonialvarer, bokhandlere, herre- og dameartikler og en del bondevarer forefinnes over jorden, mens du må søke etter tresko, flint, tobakk og pottøl samt sydvester og meget mer hos de «underjordiske» i kjellerne.
Vi vil nå forsøke å trenge oss gjennom folkemassen, og begynner ute ved Petanebryggen like ved Nykirken. Trengselen er ikke synderlig sjenerende her, og vi kan derfor gå arm i arm, mens jeg forteller deg litt om denne delen av byen.
Petanebryggen har sitt navn etter Petie Anne, hollandsk-bergensk for faster Anne, som eide grunnen her ute i gamle dager. Bryggen der nede er dampskipsbrygge, og derfra kan du få fløtt hvorhen du vil. Gaten ned til bryggen skal på nordre side utvides til allmenning av hensyn til de 12 til 14 store brannene, som i tidenes løp har herjet denne delen av byen, Strandsiden. Mellom Petanebryggen og Holbergsalmenning treffer vi en del folk, mest sjøfolk av alle nasjoner; formodentlig fordi det i dette strøket bor skipshandlere og det på Holbergsalmenningen er en brennevinskjeller i en stor isolert murbygning. Allmenningen er oppkalt etter Ludvig Holberg, som er født i et hus som, før grunnen ble utlagt til allmenning, lå mellom springvannet og Løveapotheket. Dragere, eller bybud, og stokkfiskesjouere spiller her hovedrollen, og fremstiller scener av Bergens friluftskomedier; de står, ligger eller sitter parat til å ta imot en dram eller en liten «sjou» når som helst.
Også på Holbergsalmenningen kan du få fløtt. Når du går til fløttmannshuset og roper: Fløtt!, så kommer det straks én og svarer: «Ja vel, mosjø», og trekker en bekvem og ren båt hen til trappen, og alt er klart til avreisen.
Fra Holbergsalmenningen går vi videre til Muralmenningen. Trengselen er nå temmelig besværlig;
Petanebryggen med «Fløttmannshuset».
(Bildesamlingen/UBB)
kjøpmannsskilt og håndverksskilt er hengt ut ofte to, tre og fire på hvert hus, for her er en levende handel og så store varelagre at man har vanskeligheter med å få assurert alt.
Omtrent midt i det store kvartalet vil du først se Kortpilssmuget, en steil bakke, gå til høyre opp mot klosteret. På den andre siden av gaten er Altonagården, der det i gamle dager var teater, og hvor man under krigen solgte engelske priser som bergenske kapere bragte inn til byen.20
Når vi kommer til Muralmenningen, vil du se en murbygning som synes å sperre passasjen; gjennom en hvelvet gang under bygningen fortsetter imidlertid gaten. Bygningen kalles Muren og hvelvingen Murerporten. (Kommandanten på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, eide i sin tid våningshuset.) Det har flere ganger brent ned, men enda flere ganger hindret ildens utbredelse videre, når det brant «innenfor» eller «utenfor». En del av den nåværende bygningen består av stener fra ruinene etter Munkelivs kloster. Nå er kun den øverste etasjen bebodd, mens det i kjelleren forhandles krutt, flint, hagl og så videre.
Nyalmenningen fikk i 1857 navnet Holbergsalmenningen etter Ludvig Holberg, som var to år gammel under den store brannen her i 1686. Fotografert av Knud Knudsen på 1860-tallet. (Bildesamlingen/UBB)
I Murerporten er det en café for striler og strilejenter. Nede ved vannet kan du få fløtt, og på den nedre delen av allmenningen står ledige vognmannshester, men hverken her eller noe annet steds i byen vil du få ledige ekvipager straks – de må bestilles særskilt. Størsteparten av ferdselen i Bergen foregår nemlig til vanns, og fløttmenn er her, hva vognmenn og drosjekusker er i andre byer.
For å kunne kjøre oppover den øvre siden av allmenningen er her, som flere andre steder i byen hvor gaten er steil, brostenene satt på kant i en retning som går diametralt opp til toppen, for at hestene i kantene skal kunne få godt fotfeste. Om vinteren er det her godt besøkte «skreiebakker», som sjelden er tomme. Her rennes også på krybbe, eller kjelke – guttenes vinterfornøyelse.
Muren, med to konkurrerende kjøpmenn, Sivertsen og Lind, på hver sin side av porten. Lind averterte med «alle sorter indelandske varer, stoffer, vadmel, nattrøier, strømper og garn m.m.» «Muren 1873» litografi av Carl Gustav Hellqvist.
De som hadde sine butikker under gateplan, ble kalt «de underjordiske». Denne «farveri og læderhandelen» i Strandgaden 50 kunne også tilby rosemalte kister, tiner, teiner, rensdyrhorn og bondeflettede stråhatter, tresko, river, huggestabber og børstebinderarbeider, kan vi lese i boken Bergen vår barndoms by.
I Murergården er det hele tiden stor ferdsel, for der selger en mengde bønder sitt kjøtt, sine potetes, gammeloster, smør, melk og så videre, og om høsten frukt og bær. Da hersker det et broket liv her. Går du dit ned, får du god anledning til i løpet av én time å studere flere dialekter enn i en hel uke på en reise gjennom landet. Søringer og ostringer, vosser og hardangere, sogninger og jylstringer, nordfjordinger og så videre, alle holder her et kort foredrag over en spedkalv eller en side lammekjøtt eller andre tilstedeværende objecter.
Den neste allmenningen heter Smørsalmenning, formodentlig etter ridder og høvedsmann i Bergen Jon Smør, som skal ha bodd her i slutten av det femtende århundre. Til dette stedet knytter seg flere historiske minner. For eksempel landet her i 1181 en mektig bondehær fra Vos og Hardanger for å kjempe mot Sverre, men han slo dem fullstendig nede på Jonsvoldene (nå Engen). I 1183 gikk erkebisp Eysteins folk i land her på St. Hans-bryggen for å komme kong Magnus til hjelp mens han kjempet mot birkebeinerne på Jonsvoldene. På den øvre siden av Strandgaden sto Johannes21Døberens augustinerkloster og kirke i midten av det 12. århundre; det var barfotmunker, og kirken var praktfullt utstyrt. Sannsynligvis ble den ødelagt av en brann i 1489. Det gjenværende tårnet ble en tid benyttet som vakttårn, hvorfra man ved hjelp av klokker varslet om brann, kirketid og tingtid. Hver formiddag hørtes musikk fra tårnet. I 1702 ble det hele privat eiendom.
Muralmenningen i 1865, fotografert av Knud Knudsen. (Bildesamlingen/UBB)
«Bukter seg fra Nordnes til Torvet.» Strandgaden, Norges travleste handlegate, sett fra Muralmenningen i 1869. Fotografert av Knud Knudsen. (Bildesamlingen/UBB)
Fortunen, allmenningens fortsettelse, går til Engen. Underveis fra allmenningen til torvet passerer vi Svane-Apotheket, hvor Ole Bull ble født. Noen skritt til, og vi er ute på det rommelige torvet. Har du passert hele Strandgaden uten å bli puffet både foran og bak av travle forretningsfolk eller av tungt bestøvlede havstriler eller av barbente italienere og spanjoler, eller stanset av mellombud og selgekoner (tjenende handelsånder), som farer fra Herodes til Pilatus for å selge og kjøpe for sine oppdragsgivere, eller har du ikke støtt dine liktorner mot utstilte tresko eller oppstilte kjellerlemmer på fortauet, eller ikke vært på vei til å gå på hodet gjennom en kjellerhals ned til en av de «underjordiske» – så har du sannelig gått svært forsiktig og vært overordentlig heldig.