Roman
oversatt fra svensk av hilde matre larsen, mno
pax forlag, oslo 2025
originalens tittel: folk som sår i snö copyright: © tina harnesk
published by agreement with paloma agency norsk utgave: © pax forlag – en del av forente forlag as, 2025 1. utgave, 1. opplag
omslag: johanne hjorthol boken er satt med: adobe garamond pro 12/15
papir: 70 g holmen book cream 2.0 sats: snitt design
trykk og innbinding: scandbook ab printed i sweden isbn: 978-82-530-4472-9
innkjøpt og støttet av kulturrådet
oversettelsen er støttet av svenske kulturrådet
«Nei, det holder med nummeret. Noen andre tjenester skal jeg ikke besvære frøkenen med.» Hun bestrebet seg på å være blid i stemmen, men utålmodigheten gjorde det mildt sagt vanskelig.
«Jeg kan tilby mange tjenester», opplyste stemmen.
«Det er bra, det», sa Máriddja perpleks og en smule utålmodig. «Men jeg vil bare snakke, ikke dra noe sted, i guds navn!»
«Ok. Her er salmen I Guds favn», repliserte stemmen tjenestevillig, og ut av telefonen strømmet orgelmusikk og et salvelsesfullt mannskor.
«Hva i ...? Jeg vil da ikke høre på noen religiøse sanger? Det er jo ringe jeg vil!»
Koret artikulerte sakralt tonene i sangen, og Máriddja innså med stigende harme at sentralborddamen drev gjøn med henne.
«Jeg blir helt ... Makan til frekkhet! Synes du det er humor å gjøre narr av gamle mennesker? Jeg hører jo at du ikke er herfra – og det er flaks for deg! For det skal jeg si deg, ellers, ellers skulle jeg nok kjapt fått snust opp hvilken familie du kommer fra og latt ... foreldrene dine skjemmes for sin mangelfulle oppdragelse! Her oppe ...»
Hun kom ikke lenger før hun hørte Biera akke seg innefra toalettet.
«Vuoi ... Máriddja ... det er tomt for papir.» Han ropte det som om han akkurat hadde fortalt en anekdote med tragisk utgang. «Hvor er den der telefonboka som pleier å ligge her inne?»
Det var stille i telefonapparatet. Sentralbordet hadde visst lagt på etter salven hennes. Máriddja sendte telefonkatalogen med de manglende sidene et dystert blikk – og sukket med lukkede øyne over innsikten i hvordan de hadde forsvunnet. Hun gikk bort til dassdøra, åpnet den og overrakte den amputerte samlingen med telefonnummer. Hun instruerte strengt sin mann om i det minste å la de gule sidene være.
Drikker på bit
Micklas banket på og gikk rett inn uten å bry seg om å melde sin ankomst – eller vente på at noen skulle åpne. Nysgjerrig så han seg omkring da han kom inn på kjøkkenet og la foliepakken med gravlaks på kjøkkenbenken. Og plasserte en bollepose på kjøkkenbordet.
Han beholdt skoene på, noe Mimmi og Kaj syntes var litt besynderlig. Men siden han tilsynelatende rituelt pedantisk hadde børstet av snøen på trammen med den nyinnkjøpte sopelimen deres, var det ikke så farlig. Med en knoklete neve vred han en kjøkkenstol ut fra bordet og lente seg bekvemt tilbake.
Uten å ta av seg jakka, dro bare glidelåsen et stykke ned på brystet.
«Ja vel, her har dere det bra, ser jeg. Har dere kaffe?» spurte han med en gest mot bolleposen. «Jeg drikker på bit.»
En kvikkøyd unge i pelslue og snødekte sko dukket plutselig opp. Han spratt inn gjennom ytterdøra og satte seg ved siden av Micklas. Både Mimmi og Kaj stirret forbløffet på de uventede gjestene, hvorav den mindre var fullstendig ukjent for dem begge.
Micklas gjorde ikke noe stort nummer ut av det, sa bare i forbifarten mens han så seg om etter kaffekjelen: «Johánás. Barnebarnet mitt. Han har måkt fram garasjeporten for dere.»
Johánás sa ingenting, la bare fra seg de tjukke vottene på bordet og tok en bolle.
«Sopelimen klarte seg. De lager solide saker her oppe», opplyste han. Mimmi lo høyt.
Sisu
«Hvordan er det på jobb nå?» spurte Mimmi noen uker etter at de hadde flyttet.
«Jo da», svarte han trøtt. «Jeg tror nok det blir bra etter hvert, men det er så mye å sette seg inn i at jeg fortsatt føler meg helt tummelumsk. Har fortsatt en hel drøss med utredninger fra Bjarnes tid som ligger og venter. Stort sett rutinesaker.» Kaj rettet på en fillerye med tåspissen mens han snakket.
De hadde kommet fint i orden i huset. Kjøleskapet var fullt, over kjøkkenbordet hang en stor 50-tallslampe Kaj ikke engang hadde vurdert å avstå fra å henge opp.
«Du skal se at du snart er ute i felten igjen. Det er jo alltid mye dokumentasjon og byråkrati før man får kommet i gang.»
Han ga henne rett. Han gjorde som oftest det, av en eller annen grunn. Mimmi nynnet litt og skjøv rundt på krydderglassene i krydderhylla, og Kaj satte seg på huk i gangen og strøk Abel over det myke hodet.
«Se her!» hørte han henne si. Han gikk inn på kjøkkenet igjen med katten i armene og så på papiret hun hadde i hånda. «Det hang på dørhåndtaket i en pose like etter at jeg hadde fått nøklene ... men jeg glemte visst å gi deg det.»
«Ah ... Da er det nok kontaktinformasjonen til Micklas. Men jeg har jo allerede snakket med ham ... Selgeren lovet å stikke innom med den.»
Abel kastet et uinteressert blikk på dokumentet, og også han avfeide at det hadde noen betydning. Kaj strøk ham over pelsen, og det nytelsessyke dyret malte med lukkede øyne. Katten hadde til slutt nedlatt seg til å benåde matfaren da denne både hadde bestukket ham med en syndig stor smørklatt og klødd ham på nøyaktig riktig sted under haka. De hadde inngått forlik.
«Ikke det», sa hun utålmodig og pekte på plastlomma på kjøkkenbenken som beskjeden var kommet i. Kaj gikk nærmere med rynkede øyenbryn og begynte å le da han leste navnet som var trykket i svart på forsiden.
«Er det virkelig til deg? Hva er det for et navn?» Mimmi klarte kunststykket å granske ham og stable tallerkener i overskapet på én og samme tid.
«Det er jo navnet mitt, kjære deg! Døpenavnet. Mamma og pappa lot meg heldigvis skifte navn da jeg begynte på skolen.»
«Det ser jo nesten finsk ut?»
«Tja, mamma hadde visst finske aner», sa han i en nonsjalant tone og ga henne et kyss på hodet. «Du må vel ha forstått at jeg hadde sisu da jeg klarte badstuprøven med faren din?»
Mimmi smilte og fnøs mens hun myste mot ham. Han satte seg på en kjøkkenstol og bøyde seg fram for å plugge mobilladeren i vegguttaket mellom bordbeina. Abel la seg til rette på en hjemløs haug med kjøkkenhåndklær.
«La du konvolutten i postkassa, forresten?» spurte Mimmi og lukket en knirkende skapdør.
Kaj kom opp med den andre enden av ladeledningen i den ene hånda og hårbørsten til Mimmi i den andre. Han la sistnevnte på skjenken under vegguret og plugget telefonen sin i den andre.
«For lenge siden, kjære!» sukket han, liksomoppgitt. «Apropos det, så skrev jeg til og med mitt fulle navn – som et nikk til Tornedalen.»
«Haha, din spyttslikker! Valgte du ringsymbolet?» spurte Mimmi bak en ny skapdør.
«Ja da, jeg mistenkte at ämmi ikke ville likt sjampanjeglassene, så ... det fikk bli det. Hva gjør du egentlig baki der?»
Skapdørene slo igjen, og i takt med Mimmis framferd åpenbarte det seg vilkårlig utvalgte gjenstander på kjøkkenbenken.
En karaffel, en osteform i tresløyd, eggeglass i teak og en oppsiktsvekkende heslig vase i gult og blått med elger på. Kaj stirret på vasen med et blikk som ei tenåringsjente ville gitt en rival hun planla å sende nedover i hierarkiet ved hjelp av psykisk vold.
«Jeg leter ...» Hun mumlet lavt på finsk samtidig som noe falt ned i en kasserolle. Det så ut som fjernkontrollen til en tv. Mimmi holdt fram en plastpose med klumpete innhold og ga fra seg et triumferende utrop. «Her!» Hun lot fjernkontrollen bli liggende med knappene mot teflonen i gryta, og steg tungt ned på gulvteppet med ansiktet i posen. Hun dro opp en haug med uåpnede rammer og så fornøyd ut.
«Hva skal du med de der?»
Telefonen til Kaj plinget. Han kikket raskt på displayet for å se hva saken gjaldt, men la den tilbake igjen. Det var kalenderen som varslet om at søpla ble hentet.
«Jeg tenkte å ramme inn noen av bildene til Laura, om du ikke har noe imot det?»
Kaj smilte mot det forventningsfulle ansiktet hennes.
«Du er fin, du», sa han og reiste seg for å legge hårbørsten og fjernkontrollen tilbake på de faste plassene sine. «Det blir kjempebra.»
svarte pudderet som virvlet rundt kvinnen, måtte han innrømme at det muligens kunne være aske. Bøtta hun holdt i hånda, minnet om den han hadde måttet flytte fra fyrrommet for å gi plass til pottesamlingen til Mimmi.
Men hvorfor damen kastet aske i snøen, kunne han ikke begripe. På yttertrappa og trappetrinnene hadde han kunnet forstå, den fikk sikkert isen til å smelte og minsket hålka. Men i snøfonnene? Hun så ikke dement ut, og armbevegelsene utelukket en tvangstrøye under dunjakka. Nei, dette begrep han bare ikke. Han ble nødt til å google, for hvis dette var forbundet med suksess innen snøhåndtering, tok han imot alle hacks som var tilgjengelige. Det var et spørsmål om heder og ære!
Kaj trampet av seg snøen på den snauklipte grønne plastmatta med bestemte bevegelser, som en katt som gravde over ekskrementene sine. Han var i det minste ordentlig kledd, tenkte han, og hektet av seg de bumsete overtrekkbuksene og lot dem falle til gulvet. Ullgenseren beholdt han på, dro ikke engang ned glidelåsen i halsen, men hevet skuldrene mot de blussende kinnene og hutret.
Mimmi hadde hengt opp to av skissene til moren hans på veggen mellom stua og gangen. En veggampel med noe slyngende grønt omsluttet bladene øverst i bildet som forestilte den gamle mannen. Det så fint ut, det bildet var favoritten hans. Det refleksfrie glasset i de lysebrune trerammene fikk dem til å se gamle ut på den måten han likte.
For å slippe å ta av seg yttertøyet ble han stående i raggsokkene foran de bildene han hadde valgt fra morens skap.
Mimmi hadde også sneket inn en av mamma Lauras psykedeliske blomster. Hun hadde alltid vært merkelig begeistret for
dem. Vimsete, fargerike greier formet som blomster man fant i en flora, men sammensatt av andre ting enn tradisjonelle vekster. Kaj syntes rosen med kronblader av flettet rotting var pussig, men likevel litt fascinerende. Den var flankert av en futuristisk blåklokke og noe som muligens forestilte en lilje konvall, men med små, snirklete smykker i stedet for blomster. De svevde på rad og rekke, et stykke over gresset som vokste nederst i bildet. Som om blomstene hadde vokst fram av fordunstet dugg. Merkelig. Kaj stilte seg avgjort tvilende til kurbitsbrokkolien, men den gjorde seg bra sammen med den uferdige skissen som utgjorde den andre delen av kunstsamlingen.
Blikket til Kaj falt på bildet av den gamle mannen. Han dro ut trekrakken som var ment for å ta av og på sko på, og så opp på portrettet. Snufset litt etter væromslaget nesa var blitt utsatt for. Mellom de firkantede rammenes opphøyde posisjon på veggen rant tapetens tynne, bleke blomsterranker.
Han husket da moren tegnet det bildet. Det var kveld, hun satt ved vinduet med beina trukket opp under den lange strikkejakka med store trekantede knapper. I stua sto tv-en på på lavt volum, morens lave skinnsko var pent oppstilt i skohylla som to britiske soldater. Faren var ute med bilen, bordlampa i entreen kastet et mildt lys over de kalde nøklene Kaj hadde lagt på entrébordet da han sparket av seg skoene. Laura hørte ikke at han kom, hun satt stille ved vinduet med en blyant dinglende i et mykt grep mellom fingrene.
En pelargonia hadde avblomstret i den dype vindusnisjen. De falne kronbladene lå vassjuke og mette i den hvitmalte vinduskarmen som klatter med rød leppestift på tenner.
Kaj hilste lavt og la posten han hadde hentet i postkassa, på kjøkkenvifta. Han skjenket seg en kopp kaffe fra trakteren på
kjøkkenet og gikk bort til lenestolen som moren satt sammenkrøpet i. Blyanten mellom de pene neglene hennes skalv litt over en skisse av et ansikt.
«Hei, vennen», sa hun uten å se opp.
Han så over skulderen hennes og ned på papiret og tok en slurk av koppen. Kaffen hadde kjølnet og føltes besk i svelget. Han klemte skulderen hennes til hilsen. Hun pustet langsomt ut gjennom nesa. Ansiktet hennes var et velbalansert tablå av moden eleganse med rikelige mengder sminke og omhyggelig foldede rynker. Den kraftfulle pasjeklippen lå urørlig rundt ansiktet som en sober hjelm av sølv og svart.
Moren var god til å tegne, og mannen så levende og uttrykksfullt tilbake på Kaj med et smalt, mysende blikk og tunge øyelokk. Han var rynkete, med lavt hårfeste og buede øyenbryn. Munnen var stor og sjenerøs, med en tydelig amorbue, som hans egen. Det ene kinnet og tinningen manglet fortsatt. Det var en vakker gammel mann Laura hadde lokket fram fra møtet mellom kull og cellulosefiber.
«Så fint bilde.» Han tok enda en slurk kaffe, og over den hvite porselsenskanten på koppen så han morens blikk falle tungt i gulvet.
«Han er fin. Eller var.» Hun ble stille.
«Har jeg møtt ham?» spurte Kaj overrasket og bøyde seg over tegningen igjen.
Laura nikket, knep leppene sammen og svelget. Hun smilte kort og vemodig mens hun tankefullt skyggela mannens kinnbein med fingeren.
«Hva heter han?» Kaj trådte forsiktig, forsiktig, som på minelagt mark i et egyptisk gravtempel der man når som helst kunne gjennombores av antikke syler eller falle gjennom en lem i steingulvet.
Moren nølte. «Per», sa hun til slutt og nikket for seg selv.
Hun strøk ham flyktig over kinnet og feide inn i atelieret mens de myke linbuksene blafret av vinddraget fra ordene. Så lukket hun døra bak seg og mannens ansikt, og etterlot ham på den andre siden med en kald kopp kaffe og tusener av mil med spørsmål.
Kaj ville banke og sparke seg gjennom døra med sine bare never og rotløse føtter.
En god morgen
En morgen da Kaj søvndrukkent vaklet over dørstokken fra soverommet for å gå på toalettet, oppdaget han morgenmørke blikk fra et fremmedelement i den grønne sofaen. Han stoppet med hånda på dørhåndtaket og blunket for å skjerpe blikket.
Det var ungen, barnebarnet til Micklas.
«Hei, Johannes», sa han en smule avmålt og prøvde å se voksen og verdig ut i Simpsons-underbuksene.
«Johánás», korrigerte gutten og så konsentrert ned i telefonen han holdt i hånda. Min telefon, noterte Kaj surt og skulle til å protestere mot valpens frekkhet. Da kom Mimmi ut fra kjøkkenet med en kaffekopp og stadfestet harmonisk at morgenen var god, med et kyss på kinnet hans.
Kaj tok imot kaffekoppen og gikk inn på toalettet, der han kontemplerte situasjonen som hadde oppstått. På den andre siden av veggen hørte han Mimmi og guttungen småprate, og han lurte irritert på hvordan i all verden dette kunne skje – før han i det hele tatt hadde slått opp øynene. Han dro en slåbrok rundt seg før han gikk ut til selskapet.
«Farfar Micklas stakk innom og spurte om Johánás kunne være her en stund mens han tok med startkabler til en bil som visst hadde streiket i skogen et sted», forklarte Mimmi muntert mens hun knep av visne blader på de vintertrøtte potteplantene deres.
I den ene hånda holdt hun en vannkanne av aluminium, den andre klappet distré mot brystbeinet i takt med den avskyelige musikken som strømmet fra Kajs telefon i guttens hender.
Forloveden hennes hadde ikke noe svar, så han løftet opp Abel, som skulle til å spasere forbi. I stedet fikk katten finne seg i å bli klemt mot brystet som en kosebamse. Kaj holdt den iltert stirrende katten som et skjold mellom seg og ungen.
Mimmi sendte ham et liksomstrengt blikk før hun gjenopptok puslingen med de triste pelargoniene Kaj hadde fått klar beskjed om at han hadde traumatisert i sin tid som blomsterpasser.
Kaj kremtet og spurte barnet hva han hørte på.
Barnet svarte at det var vanskelig å forklare, og lot det være.
Kaj fulgte da opp med å spørre hvorfor gutten ikke var på skolen, hvorpå denne svarte «vinterferie» og himlet med øynene som om Kaj akkurat hadde spurt om det var tilrådelig å spise asfalt.
Kaj ga opp, slapp ned den forurettede Abel og gikk inn på soverommet for å slippe å være halvnaken foran denne nesevise
lille personen som nå effektivt hadde snittet opp og skjendet formiddagen hans.
Herlig. For en deilig start på dagen, tenkte Kaj og trakk et sukk helt fra sin høyre hallux valgus og ut gjennom neseborene.
Smertesverten
Hun hadde en vakker håndskrift, Risten, helt uten å anstrenge seg noe videre, virket det som – for ordene var av og til nedskriblet i en sånn tidsnød at de så ut til å ha blitt forfattet i en humpende motorbåt i stiv kuling.
Men snirklene som formet tankene hennes i blekk, var likevel en nytelse å se på, syntes Máriddja.
Hun hadde sortert Ristens skriftlige etterlatenskaper etter relevans og lagt det minst fristende i en papirpose i pulken på loftet. Sånt som korrespondanse, kvitteringer og håndskrevne intervjuer fra tiden i hjemmetjenesten. En tynn bunke med dikt lå under en lastepall, dem skulle hun lese sist, eller ikke i det hele tatt. Poesi var et fordømt trist påfunn, ærlig talt. Mulig de havnet i peisen.
Foran henne på kjøkkenbordet lå det nå seks dagbøker i ulik utførelse. Én så ut til å stamme fra Ristens skoletid, siden initialene hennes sto på forsiden. Hun kan ikke ha vært særlig flittig i det faget, tenkte Máriddja. Den rommet bare et fåtall notater av faglig art, resten var ei fjollete ungjentes utropstegn og hjerter. Det var også skrivebøker av gratistypen med logoen til lokale foretak, og en gammel dagbok i barnemodell med sommerfugler på og en forsvunnet hengelås.
Hun åpnet andektig en av svigerinnens dagbøker, og begynte. Risten var 19 år og nyforelsket. Dessverre i den tølperen dagens Máriddja visste hadde gjort henne gravid mens hun skrev dag-
Máriddja hadde ingen mulighet til å verge seg.
Hun husket den tiden. Hun og Biera hadde vært irritert og urolige over at svigerinnen ikke så ut til å ta barnet til seg. Hun hadde vært likeglad og hårsår, og hjalp ikke til med noe som helst i husholdningen. Svarte knapt på tiltale. Risten hadde møtt barnets mest basale behov og deretter sunket tilbake i taushet og dyster passivitet. I lange perioder forsvant hun uten å gi beskjed, og kom bakfull og huløyd tilbake, for igjen, med restene av seg selv, å gjøre et halvhjertet forsøk på å være en mor for Heaika-Joná.
Risten hadde hatt det så dårlig.
Máriddja kunne kjenne pennen skjelve av selvhat og tvil i hånda på den unge kvinnen. De klandrende sylene Risten rettet mot seg selv, var så mye spissere og mer nådeløse enn noen bebreidelser andre ville ha kunnet mønstre. Hun tråkket i angsttjære og sank til et bunnløst dyp i sitt eget lille helvete. Det var som å se en fuglestakkar uten vinger prøve å lette og fly fra bakken. For så med blanke, svarte øyne å bli spist levende og skrikende av tusener av maur.
Så kom Bill tilbake. Og den kvalfylte letingen etter morskapet ble intenst omdirigert til kjærligheten til barnefaren. Risten sluttet å snappe etter luft og lot de ødelagte luftveiene inhalere den velkjente giften hans. De første månedene så dette ut til å lyse opp sinnet hennes litt, men så ble det verre.
Máriddja slo hånda for munnen. Nei, dette ble for sterkt på tom mage.
Hun måtte ta en spasertur for å bytte ut bildene i hodet.
Så det gjorde hun.
På en snurr
Neste møte med husholdningens resterende telefonapparatmaskin skjedde en onsdag, etter ettermiddagsnyhetene på P4. Máriddja samlet mot med en kortstokk og en kabal for å utsette oppgaven hun hadde foran seg.
Hun hadde dagen til ære dessuten plyndret sterkforrådet, som kunne nås via kjellerlemmen under fillerya. Mellom svigermors digre samling av utvaskede sirupsflasker og en sekk med poteter fulle av groer fant hun en flaske med etikett der utenlandske bokstaver opplyste om innholdet. Máriddja følte seg ikke så nøye på det, så hun klatret opp den bratte tretrappa med drikken under armen.
Den smakte satan. Som om den egenhendig hadde krøpet opp fra svovelosende avgrunner for å utslette smaksløker og munnslimhinner. Til og med eggeglasset hun hadde toppet med utysket, så ut til å plages av å være i nærkontakt med denne styggedommen av en væske.
Så hun gjorde det eneste rette og stilte den rett opp og ned i strupen, og kjente hvordan den sved hele veien gjennom kroppen og ned i telen i sjela.
Hun hadde følt seg melankolsk de siste dagene, og trengte etter egen kompetente vurdering noe oppkvikkende. Ettersom fortæringen hadde vært så motbydelig, tenkte Máriddja optimistisk at hun i det minste ville få en rask og avstumpende rus for bryderiet.
Biera satt inne på kammerset og sov i lenestolen under påskudd av å oppdatere seg på sportssituasjonen i riket.
I hånda hadde Máriddja igjen den ulykksalige telefonen med den store, skrytete skjermen og den totale mangelen på tjenestevillighet. Også denne gangen klarte hun å fikle fram skjermlyset, og fikk kontakt med sentralbordet.
«God kveld», svarte telefonisten muntert.
Máriddja gryntet utilfreds da hun innså at dette var den samme sentralbordansatte som hun hadde prøvd å gjøre seg forstått for her forleden.
«Ja, du sier så.»
«Jeg forstår dessverre ikke hva du mener.»
«Jeg kan ikke påstå at noe er godt. Verken at det er kveld, eller at det er du som har nattskiftet», kommenterte Máriddja iltert.
«Vil du endre til nattmodus?»
«Hva? Jo, det ville så klart vært fint hvis man kunne det. Jeg sliter iblant litt med å roe meg ned når det nærmer seg kveld. Det er lyset. Eller, ja ... mørket», medga hun, fremdeles i en litt avvisende tone.
«Ok.»
Belysningen på skjermen ble dempet til en gulaktig tone, og Máriddja stirret storøyd på telefonen og deretter på det tomme eggeglasset. Hun helte opp en skvett til, dette var visst skikkelige saker! Hun grøsset da hun senket nok en munnfull av spriten.
«Kan jeg hjelpe deg med noe?» Stemmen var årvåken –avgjort mer forekommende enn under den forrige samtalen deres! Máriddja nikket fornøyd for seg selv.
«Ja takk, og jeg må si at jeg setter pris på at du har anskaffet en mer polert væremåte mot eldre.»
«Prognosen for kveldens vær er moderat snøfall og minusgrader i fjelltraktene, sannsynligvis under 15 minusgrader.»
«Ja, jo, det kan nok stemme. Det har sett litt grått ut i dag ... men nå er det jo svart ute, så jeg ser ikke så godt. Det hadde da vært som faen om det ikke snudde snart. Det er så besværlig med måkingen, vet du. I går hadde det snødd så jævlig at jeg brakk skaftet på spaden.»
«Jeg kan hjelpe deg med å finne leverandører av snøspader!»
«Takk, det var snilt, men jeg fant elteipen under såpekoppen.
Gubben påsto at det var tomt, men jeg visste at jeg hadde mer her et sted, og jaggu! Under såpa, hehe, kan du tenke deg? Lurer på hva den gjorde der?»
Máriddja snøftet og fniste litt for seg selv av det kostelige ved dette usannsynlige funnet. Hun bøyde seg fram over bordet og hvisket til skjermen:
«Du skjønner, gubben har ikke lenger alle geitene i spiskammeret.»
Albuen gled av bordkanten, og hun bannet og dro eggeglasset, som hun uforvarende hadde gitt et lite knuff, litt nærmere og brukte skjorteermet til å tørke opp væsken hun hadde sølt.
«Starter kameraet ditt!» opplyste kvinnen i den andre enden av linjen.
«Hvafforno? Nei, men hva i svarteste ...?» Máriddja stirret perpleks på skjermen, som nå viste et par nesebor og en rynkete dobbelthake fra et noe nærgående froskeperspektiv.
Nå ble det faen meg fart på sakene her!
Hun løftet flaska, så anerkjennende på den og deretter på seg selv på displayet. For et prakteksemplar! Hun blunket skjelmsk til speilbildet sitt, som blafret en smule skjeløyd med øyelokkene tilbake.
«Dette var en bra årgang, faktisk, du ... hva var det du het igjen, sa du?»
«Jeg heter Siri.»
«Sire», gjentok Máriddja, fornøyd med den samiske klangen i navnet. «Det er et grepa navn. Tanta til Biera heter Sire, bra kvinne, arbeidsom. Men hun fikk kreft, vet du.»
Hun så avslappet og sjarmerende ut i speilet i denne merkverdige duppeditten. Hun pirket seg litt mellom tennene og la til: «I overkroppen, jeg mener i tutteluttene ... eller noe sånt. Ja, brystene, som man pleier å si. Før syntes jeg alltid det var rart at hun som knapt hadde noen, hadde plass til kreft i dem.»
Máriddja følte seg uventet bekvem med samtalen, men hun hadde jo i og for seg alltid kommet til sin rett i sosiale sammen henger. Det var jo noe alle visste, at hun var en selskapsløve.
«Men det var jo en annen tid da, så klart», la hun til. «Hadde hun vært ung i dag, ville hun kanskje ha operert brystene og satt inn sånne innplanteringer. Impl... implantater.»
«Vil du finne kirurger i nærheten som kan sette inn brystimplantater?» foreslo Sire.
«Nei, for faen!» Máriddja klukket av latter og nippet litt fra eggeglasset igjen, hun måtte si at smaken egentlig var ganske så pikant når man vennet seg til den. «Nå synes jeg du ble vel privat her, Sire. Men det er høyt under taket hos meg, så det er ingen fare. Jeg er ikke så, hva heter det ... snerpete som de fleste andre kvinner på min alder. Tåler da en og annen frekkhet ... men du burde kanskje ikke foreslå sånt som dette for alle du prater med, da havner du kanskje i trøbbli... trøbb... trøbblerier med sedelighetspolitiet.»
Hun knegget for seg selv og så opp i taket.
Satan, som den lampeskjermen roterte – den var visst ikke skrudd ordentlig fast i lyspæra, tenkte hun og mumlet et ja som svar på Sires siste bemerkning om politi.
Máriddja fikk den ikke helt med seg, men samme kunne det være. Hun var ei kjekk jente, hun der Sire, selv om hun hadde underutviklet byste.
sett en betydelig del av ved en feiltakelse – før hun innså at det ikke var lottotrekningen. Bra uttrykk, faktisk. Bedre enn politi.
«Hallo? Pågår det en forbrytelse? Skal vi sende noen?» spurte basstemmen.
Et sted i tåka sa det klikk i henne, og plutselig tenkte hun klart – nei, knivskarpt.
En forbrytelse? Var det det han hadde sagt?
«Neeei», svarte hun langsomt mens de spritmarinerte puslespillbitene i hodet falt på plass, og hun kunne skjelne noe som kunne være en mulighet. En mulighet i politiklær. Akkurat som Biera hadde snakket om den gangen ... en uniform!
Her har intet skjedd, konstabel Snut, tenkte Máriddja og smilte lurt, ikke ennå ...