En verden i flyt-issuu by ForenteForlag

EN VERDEN I FLYT

Roman

oversatt fra tysk av ute neumann, mno

pax forlag, oslo 2025

originalens tittel: gewässer im ziplock

1. utgave, 1. opplag

omslag: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design boken er satt med: adobe garamond pro 12/15 papir: 70 gram holmen book cream 2.0 sats: snitt design

trykk og innbinding: scandbook ab printed i sweden isbn: 978-82-530-4444-6

innkjøpt og støttet av kulturrådet

oversettelsen har fått støtte av goethe-institut

til. Om det var noen som ventet på ham der. Han gikk ikke med ring, men hva betydde vel det, man kunne fint gå med ring og være ensom likevel.

Det var alltid mest ståk rett før bønnen skulle begynne. Det var 19.03 om sommeren, 18.03 om vinteren, noen ganger 19.07 eller 18.07. Presis fem minutter før hel passerte han sikkerhetslusen, da var det på tide å tenne lysene, og hun som tok seg av det, trengte ikke sjekke klokka, hun visste at tiden var inne straks han kom inn. Da nikket han høflig og gikk rett bort til bimaen, fikk høre om barn som var født, om partnere som var med, viktige og uviktige ting, oppskrifter, om liv og død. Praten ble høyere. Jo flere minutter over hel klokka var, desto mer høyrøstet ble folk, som om det gjaldt å sabotere bønnen de hadde kommet for å være med på. En sjelden gang måtte de vente til det hadde samlet seg nok menn. De måtte være ti stykker for å holde bønn. Under pandemien kom det ikke så mange, av frykt, av respekt. De som kom, måtte gå med munnbind og registrere seg med navn. Det var mye krangling om hvorvidt kvinnene skulle telle også, særlig i disse tider, men noen av de eldre klarte å få viljen sin, noen menn som ville at ting skulle fortsette som før, så han godtok det og blandet seg ikke inn. Han fikk betalt for stemmen sin, for å bryte opp kaklingen, for å lede sangen, ikke for å ha en mening om små politiske spørsmål. Eller kanskje store politiske spørsmål. Første gang han trakk pusten dypt ned i lungene denne shabbaten, kom ingen til å høre det, heller ikke han selv. De første ordene i den første sangen kom til å drukne, og så, slik så han det for seg, ville noen av de besøkende bak ham begynne

Et par forventningsfulle øyne så på henne. Hun tvang seg til å sette opp et smil. «Thank you», hørte hun seg selv si, «yummy». «Yummy» var et barneord, men bestemoren trodde jo at Margarita var et barn. Grandma hadde allerede fått på seg uniformen: hvit, stivet bluse med perleknapper og en tights som hang i rumpa, innebuksa, som hun også kunne gå til bakeren eller slakteren med, men ikke på supermarkedet eller på restaurant; til det hadde hun utebuksa, en svart stoffbukse. «Rita», sa bestemoren, «why haven’t you gotten dressed yet?»

Hun ble enda varmere i hodet. Besteforeldrene bodde i universitetsstrøket på South Side i Chicago, i et hus som var tre ganger så stort som leiligheten deres i Berlin og minst tre ganger så stille. Hver gang grandma førte skjeen med jogurt mot munnen, satte hun tennene i den. De eneste lydene var surringen fra vifta i taket og den harde lyden av emalje mot sølv. Rart at hun i alle disse årene aldri hadde knekt en tann. Margarita lurte på om moren også hadde syntes det var ekkelt da hun var femten og satt ved det samme bordet og spiste med det samme bestikket. Eller om hun ikke hadde registrert det, kanskje hun selv bet i skjeen når hun spiste jogurt. Kanskje også moren hadde tygget iskremen de innimellom fikk til dessert i stedet for å slikke den, kanskje man kunne se inn i munnhulen hennes når hun spiste en sandwich. Se hvordan salaten blandet seg med osten, loffen og sylteagurkskivene og ble til en grøt. Margarita spiste fortere. Skrapte glasskålen omhyggelig og sa: «I need to go to the bathroom.» Badet var tilfluktsstedet hennes i disse ukene. Som regel dusjet hun om kvelden, til det var tomt for varmtvann, for å lure seg unna kveldsprogrammet og deretter kunne påstå at hun var så fryktelig trøtt at hun bare måtte legge seg. Hun badet, enda det var 35 grader ute. Hun fikk blærekatarr fordi hun tisset så ofte.

Det var bare når besteforeldrene hadde sovnet og hun stille kunne ringe til Berlin at hun gikk sjeldnere på badet. På dårlige dager tryglet hun faren om å la henne komme hjem, hente henne, truet med at hun aldri ville snakke med ham mer når hun var tilbake i Berlin, ikke ett ord. Han sa ingenting, noen ganger nynnet han, alltid de samme melodiene, for å roe henne ned.

Faren visste ikke hvor all smerten kom fra. Han var kjent med forholdene, var kjent med hjemlengselen, men han visste ingenting om Nico. Det var ingen som visste om Nico bortsett fra Anna. Noen ganger var Margarita usikker på om hun visste om ham selv, når hun stirret på mobilen om kvelden, når hun stakk hånda ned i trusa for å få sove og tenkte på det som hadde skjedd. Hun fikk hjertebank hver morgen før hun slo på telefonen, satte fingeren mot det grønne symbolet, fikk inn nye meldinger, men aldri en fra ham. Noen ganger, når hun ville gjøre seg selv skikkelig vondt, så hun for seg at Anna kysset ham. Enda hun visste at det aldri kom til å skje, for Anna var lojal. Likevel utmalte hun seg det gang på gang, mens hun satt på doen med lokket nede og ventet på at bestemoren skulle bli ferdig med jogurten.

Hun tenkte på det Nico sa sist de møttes. Da hadde Margarita vært nødt til å ringe faren, siden han bekymret seg når hun hang ute. Etterpå spurte Nico hvilket språk hun hadde snakket. «Hebraisk», svarte hun.

«Heftig», sa han. «Men du er ikke sånn sionist, vel?»

Det hadde hun aldri tenkt over. De hadde snakket mye om det på skolen, om hvor usannsynlig det var at de skulle finnes, om hvordan staten Israel var blitt grunnlagt, og hvorfor den i dag var et tilfluktssted for jøder fra hele verden, de hadde snakket om palestinerne og om terrorisme.

Margarita hadde han kalt henne når hun satt med viktig mine og leste hele setninger lenge før ungene de kjente hadde lært å skrive navnet sitt. Han måtte smile når han tenkte på det nå. Margarita hadde nesten ikke holdt ut de dagene han ikke kunne finne på noe spennende med henne, dagene da det ikke skjedde noen ting. En gang hadde han støtt på henne i gangen, med nøkkelknippet og lommeboka hans, og de små gummistøvlene på beina. Hun skulle ut og kjøpe eplejuice, det var tomt, hadde hun sagt. Hun skulle nok klare å finne veien til butikken. Men det var shabbat, innvendte han. Det hadde hun hatt forståelse for.

Det hendte at han tok frem en av bøkene han hadde likt best å lese høyt for henne. Den om Gubben og Katten og revejakta, som hun hadde vært så glad i, eller den om den ensomme bjørnen på lekeplassen, med det pedagogiske budskapet om at man ikke skulle holde noen utenfor. Margarita hadde aldri bruk for slike påminnelser, lenge var det mest hun som ble holdt utenfor, hun hadde taklet det på sin sjenerte måte og bare lest rolig videre til hun, etter å ha byttet fra barneskolen rundt hjørnet til den jødiske skolen i fjerde klasse, hadde funnet seg en liten gjeng med nære venninner som hun sjelden tok med hjem. Han skjønte at hun var i den alderen da man syns alt er flaut, men han skulle likevel av og til ønske at hun kunne invitert venninnene hjem til seg oftere. De kunne hatt pizzaverksted og sett på tv, han kunne hørt på fnisingen deres. Margarita ville vært flau over ham, men det hadde vært greit fordi hun ville vært lykkelig samtidig.

Det var beroligende at hun savnet ham så fælt. De ukene hun var i Chicago, var han revet mellom å ta henne på ordet og bestille billett til henne på neste fly hjem, og å si til seg selv: Hun mener det egentlig ikke, det går over.

Sommeren i Berlin var kald, juli var full av disige dager. På vei til synagogen tenkte han på heten i Jerusalem, alle skoene han hadde slitt ut sålen på der. Veien føltes kort når han tenkte på Israel. Denne uka var han satt opp til kveldsbønnen, og de dagene han hadde tid, gikk han gjerne til fots. Før hadde han brukt minuttene før han dro til å sette all maten på varmeplaten, han hadde satt på vannkokeren og noen ganger også bakt challah så alt var klart til han kom hjem. Nå hadde Margarita i noen år kunnet være alene hjemme når han dro for å synge. Når han kom hjem, sang han igjen, denne gangen for Margarita og seg selv. Så snart hun var i stand til det, var det Margarita som hadde tent lysene med en fyrstikk og sagt bønnen. Etter maten spilte de monopol. Han tapte, fordi han brukte opp alle pengene sine for tidlig og måtte pantsette alt, mens Margarita stille og rolig håvet inn husleie. Som regel var hun så sliten etter skoleuka at hun nesten sovnet over spillbrettet.

De lange dagene hun var borte om sommeren, senket det seg en uvant, men behagelig ro over leiligheten. Utenom ferien hadde han bar mitzva-undervisning en gang i uka, som stort sett gikk ut på å forberede ungdommene på å lese høyt fra Toraen og haftara. Og mennene og kvinnene som skulle bli rabbinere og kantorer, som han også underviste, var nå spredt på alle mulige jeshivaer i Israel for å studere Toraen. Dermed kunne han sove lenge og gå sjeldnere i butikken, lese avisa om morgenen og legge ut på lange spaserturer gjennom Berlin. Samtidig var dagene såre, en slags forberedelse på at Margarita kom til å forsvinne for godt om noen år, at hun, hvis hun fikk det som hun ville, skulle studere medisin et sted sør i Tyskland og bare besøke ham i feriene. Venninnen Anna hadde invitert henne med til besteforeldrene som bodde ved Bodensjøen i våres, og nå trodde hun visst at det

Etter salmene kom turen til Leka dodi. Det fantes sikkert like mange melodier som det var vers i salmen. Den han pleide å bruke og likte best, var medrivende og lite grann melankolsk. Den låt best når noen lyse stemmer sang med på refrenget, når de trakk ut leka så mye de bare kunne. «Min kjære, gå bruden i møte», sang de. «Gå bruden i møte, la oss ta imot shabbat. Min kjære, gå bruden i møte, la oss ta imot shabbat. Leka dodi, likrat kalla, pene shabbat, nekabbela.»

Han likte at shabbaten ble til en brud man søkte tilflukt hos, og at det måtte kvinnestemmer til for virkelig å gjøre sangen vakker.

Synagogen var ganske full til en alminnelig sommerkveld å være. Sollyset falt inn gjennom det fargede glasset i vinduene og traff bimaen, og noen lyseblå flekker danset over sidene på den oppslåtte bønneboka. Det luktet trelakk og klissete barnehender.

Han kjente igjen stemmen til mange av de som var med og ba. Han begynte å synge høyere da han kom til sisteverset, og de stemte i. Han lurte på om det hørtes ute på fortauet, og hva de forbipasserende i så fall tenkte.

Grandma satte kjøttpuddingen i ovnen. Så stygg hun er blitt, tenkte Margarita, nesten ikke hår igjen på hodet, og ikke bare rynkete, men gusten. Margarita var sikker på at hun ikke følte noen kjærlighet, hun var ikke glad i denne kvinnen, hun likte henne ikke, hun var nødt til å være her fordi hun var femten og ikke fikk bestemme selv, og fordi de håpet at hun en dag kom til å «være glad for tiden med besteforeldrene og for språket», som pappa pleide å si. I dag måtte hun bli med

om 57th Street, for der lå det et bakeri som solgte deilig, iskald limonade og sjokoladecroissanter på størrelse med en halv bagett. Faren pleide å sende med Margarita nok penger så hun kunne kjøpe seg en limonade og en croissant hver dag. Og bøker. Masse bøker, faktisk, hvis hun var flink til å porsjonere ut pengene, på 57th Street Books, der de hadde nye bøker, som var dyre, eller på Powell’s, et antikvariat nederst i gata, like ved den skumle stasjonen som var bindeleddet mellom Hyde Park og resten av byen. Der luktet det en blanding av muggen kjeller, nyvasket tøy og gamle bøker fulle av ru sider, så ru at det kjentes som om de ville smuldre til støv hvis man gned dem mellom fingrene. Hun hadde ofte vært der med faren før hun fikk lov til å fly alene.

Straks hun svingte inn Blackstone Avenue, saktnet hun farten. Noen ganger måtte hun dra seg opp etter rekkverket langs den lille trappa foran inngangen, akkurat som bestemoren, og stirre på dørklokka et minutts tid før hun orket å høre stemmen hennes: «I’m coming, I’m coming», sekunder etter at hun ringte på, «just a minute, I’m coming!»

Når det var tordenvær, etter dager med lummer hete, gikk hun først ut i hagen og lot regnet skylle over seg til hun var våt helt inn til trusa, noen ganger helt til det sluttet å regne, hun ville ikke byttet bort lukten av plenen og det brede fortauet mot noe: jord, nyvasket stein, omhyggelig stelte forhager fulle av duftende blomster. Faren sa en gang: Det er lukten av rikdom. Men i dag var det søndag, Margarita kunne ikke vandre rundt alene slik hun gjorde etter sommerskolen, og bestemoren ville at de skulle dra og handle om ettermiddagen. I Chicago kunne man nemlig gjøre sånt, handle på søndager. Om lørdagene gikk besteforeldrene som regel i synagogen, og Margarita måtte bli med og la folk klype henne i kinnet. Derfor handlet de på

nye, også på skolen. Men det var ikke behov for å ta seg av Anna. Hun lærte fort hva meloditegnene betydde, og ble snart yndlingen til læreren, fordi hun alltid gjorde leksene. Det var først måneder senere, på en av de lange vinterlige spaserturene deres i Prenzlauer Berg, at Margarita forsto hvorfor. Anna fortalte med dempet stemme om moren som ikke var jødisk, og om faren som hadde besteforeldre som hadde overlevd holocaust. Hun fortalte at hun hadde måttet overtale moren før hun fikk lov til å konvertere. Moren var redd Anna skulle gjøre seg til offer. Margarita måtte le da Anna sa det, Anna som aldri nølte med å spørre fremmede om fyr, Anna som var så vakker at det gjorde vondt, med de kjempestore blå øynene, de fyldige leppene og det gylne håret. Ingen ville vel ønske å skade noen som var så pen, tenkte Margarita. Anna kunne velge hvem hun hadde lyst til å kline med. Alle på den jødiske skolen hadde kjent hverandre i en evighet, det var klare fronter. Foreldrene hadde laget avtaler seg imellom. Mens Anna kunne gjøre som hun ville, bare hun fikk gode karakterer. Hun pleide å komme alene til gudstjenesten på lørdager, som de måtte være med på mens de forberedte seg til bat mitzva, akkurat som Margarita. Det skapte et bånd mellom dem. Alle de andre gikk sammen med familien, men faren til Margarita sang et annet sted, og foreldrene til Anna ville ikke satt sine bein i en synagoge om de så fikk betalt for det, sa hun. Dermed begynte Anna å hente Margarita på lørdagene, og så gikk de sammen til Oranienburger Strasse. På veien snakket de om alt som hadde skjedd de siste to dagene, siden kurset som var på onsdager. Anna gikk gjerne ut på fredagskveldene også. Da måtte Margarita holde seg hjemme. Shabbaten var hellig hos dem, og det godtok hun, av frykt for å miste lørdagskveldfriheten, men også fordi det på en måte føltes riktig.

Kjøttpuddingen grandma hadde satt i ovnen, skulle de ha til middag. Til lunsj var det gazpacho på flaske, fordi det var så varmt og bestemoren syntes det var stilig. I gazpachoen fløt det noe sleip pasta. «Vi spiste det i Spania en gang, på det fantastiske hotellet, remember, darling?» ropte hun over bordet. Grandpa var tunghørt. Margarita mistenkte at han slo av høreapparatet med vilje. Nå nikket han blidt og fortsatte å slurpe i seg suppen. «Og så tenkte jeg», ropte grandma, «at det var så godt, og vi holdt jo på å svette i hjel, husker du det, de spanjolene, jeg tror ikke de visste at det fins noe som heter air condition.» På dette punktet i fortellingen lo hun høylytt og litt for lenge. Margarita vred seg i avsky på stolen sin. «Anyways, sweetheart, jeg tenkte jeg skulle kjøpe noe spesielt, siden det er søndag. Og du vet, jeg får jo med meg at du lager deg sånne små sandwicher, og så tenkte jeg at du sikkert trenger mer karbohydrater, så jeg hadde oppi litt fullkornpasta også. Liker du maten, apple of my eye?» Margarita skulle til å svare, men bestemoren bare fortsatte. «Ja ja, Hon, vi får dra og handle etter middagsluren min.»

Hon, det var grandpa. Rita var sweetheart. Vi, det var hun og grandma. Bestemoren smilte til henne. Hun hadde leppestift på tennene, og gazpacho. Det føltes som om det åpnet seg et bunnløst søkk i Margarita, av kvalme og ensomhet.

«Sure», sa hun. «Jeg gjør meg klar mens du sover middag.» Hun reiste seg og gikk opp på rommet uten å sette suppebollen i oppvaskmaskinen. Tårene begynte å trille straks hun lukket døra etter seg. Hun gråt helt til bestemoren ropte på henne. På vei ned stirret hun sint på bildet av moren som barn, som hang i gangen, og tenkte: Dette er din skyld. Bare din skyld. *

de begge døde, hadde han sagt den høyt, fortvilet, gang på gang. Man kunne ikke si Kaddish alene, så han hadde tydd til den salmen som kom nærmest.

Dette var den eneste perioden da han ikke hadde hatt full kontroll i synagogen. Stemmen hadde bristet under Kaddish, og en av de unge damene som alltid var til stede og hjalp til med å organisere ulike arrangementer, hadde stoppet ham på vei ut og spurt om det gikk bra med ham. Da han fortalte at faren hans nylig hadde dødd, foreslo hun at de kunne gå en tur en dag. Han var blitt glad for tilbudet og hadde mange ganger vært på nippet til å komme tilbake til det i månedene som fulgte. Men så hadde han stagget seg gang på gang fordi han ikke ville kjede henne eller virke uprofesjonell. Margarita hadde trøstet ham, som alltid. Da søsteren ringte for å fortelle at også moren var død, hadde det dryppet store tårer ned på den grønne telefonen. Han skjønte ikke at de var hans før Margarita klatret opp på fanget hans med en rull med dopapir. For hver av begravelsene hadde han bestilt barnevakt i 48 timer og satt seg på flyet til Israel, han ville ikke ta med Margarita, han syntes hun var for liten til å gå i begravelser. Begge gangene rakk han å gå i bisettelsen, ordne opp i byråkratiske anliggender og kjøpe med noen bøker til Margarita.

Han hadde vært nødt til å ta på tefillin på flyet. Han hadde aldri savnet Israel, men på denne reisen hadde hjemlengselen hugget tak i ham den natta på hotellet i Rothschild Boulevard og spunnet ham rundt så han spydde opp alt han hadde inni seg. Etterpå lå han med kinnet mot det kjølige badegulvet og hvisket salme 93. Igjen og igjen, sa han til seg selv, kom elvene til å løfte opp sin røst og Gud til å overtrumfe dem, det var så mange sønner som hadde mistet sin mor, elvene løftet opp sin drønnende røst, men Hashem den store kunne overdøve dem likevel.

Han hørte drønnet mens de sørgende sa Kaddish. Først da de var ferdige, begynte gudstjenesten på ordentlig, kveldsbønnen for shabbaten, alt det andre var forberedelser. Under Amida passet han på å konsentrere seg om språket, om språket og den stille bønnen. Det var som om hans forhold til ordene ble snudd på hodet. Vanligvis var det han som styrte bønnen for menigheten, nå var det ordene på papiret som styrte bønnen hans: De sterke verbene tvang ham i kne til han bøyde seg, mens de svake så på. Folk ønsket hverandre og ham en fredelig shabbat. Det hendte at han så rett på dem og fikk øye på en redsel som han kjente fra sin tid i militæret og fra blikket til foreldrene sine når sirene satte i å ule.

Helgen tok slutt, selv om Margarita etter hvert hadde begynt å tvile på at det ville skje. Etter middagsluren hadde bestemoren tatt på seg utebuksa og dyttet veska i hånda på Margarita. Så hadde de vandret sakte langs reolene på supermarkedet. Hun hjalp grandma med å bære handleposene og med å rydde varene på plass hjemme, var med og bakte en kake de kunne ha som dessert etter kjøttpuddingen, uten smør og melk, hun fikk slikke ut av arbeidsbollen og syntes røra var god, men sa ikke noe, og klarte bare å få ned litt av det tørre kjøttet og de ihjelkokte grønne bønnene, men hun delte bestefarens glede over sjokoladekaken. Øynene hans gnistret over bordet da han først la et stykke til på asjetten hennes og deretter et på sin egen.

Margarita husket godt da bestefaren hadde telt tær og tegnet hebraiske bokstaver med henne en hel sommer, gang på gang styrt hånda hennes over arket. Som sjuåring hadde hun likt å sitte på fanget hans og tegne de snirklete tegnene. Da hadde

etter henne. Helt til hun hørte bestemoren si: «Nå avtaler jeg et møte med moren din.»

Hjertet sank i brystet på Margarita. «Jeg trodde ikke hun ville møte meg.»

«Men jeg vil at hun skal møte deg. Vi er så stolte av den unge damen du er i ferd med å bli. Vi må da få lov til å vise deg frem!» Den siste setningen syntes hun visst var ustyrtelig morsom, og brast i skjærende latter.

Margarita lurte på om det var sarkastisk ment, om selv bestemoren syntes at tanken på å briske seg med henne var absurd, og prøvde å le, hun også.

«Anyways, bubale, siden du bare skal være her i to uker til, tenkte jeg at jeg skulle prøve å få tak i henne. Vi møtte henne for bare en måned siden, da holdt hun foredrag her på universitetet. Utrolig, ikke sant?»

«No way», sa Margarita uberørt. Det føltes som om hun holdt på å bli dårlig i magen. Hun var tørr i munnen, akkurat som de kveldene hun visste at også Nico skulle komme, når hun forestilte seg at hun lå i senga hans med hodet hans i fanget. Hun måtte blunke noen ganger før hun var tilbake i besteforeldrenes soverom. Solstråler falt inn gjennom trepersiennene, hun så støvet danse i lyset.

«Rita?» spurte bestemoren. «Hørte du hva jeg sa?»

Margarita stirret på henne. «Sorry», sa hun. «Jeg hadde tankene et annet sted.»

«Jeg sa at nå ringer jeg moren din og lager en avtale. Grandpa og jeg har inntrykk av at dette kanskje er den siste sommeren du er her. Det virker ikke helt som om du trives.» Den høye latteren satte i igjen.

Hjertet til Margarita sank enda mer. «Nei, grandma, det var ikke meningen – det er ikke – det stemmer ikke», sa hun på

Så moren var også med på dette spillet. Faren la inn lange pauser mellom setningene. Margarita hadde bestandig irritert seg over tregheten hans, men nå ble hun rasende. Bestemoren satt ved siden av og så på henne med et sinnssykt glis, som om hun ventet på den beste beskjeden hun noen gang ville få i sitt liv. Margarita snudde seg bort.

Faren begynte å snakke igjen. «Nå skal du høre, Margarita», sa han. «Du vet jo hvor sjelden jeg snakker med moren din. I går ringte hun og sa at hun hadde et forslag til meg. Og jeg syntes det var en god idé. Jeg tror det er viktig at du blir bedre kjent med henne. For forholdet deres.»

«Den monologen din hjelper ikke hvis du ikke snart forteller meg hva dette dreier seg om.»

«Jeg skal komme til saken, motek. Altså, moren din ringte, og –»

«Hun kunne faktisk ha ringt meg når det dreier seg om meg.»

«La meg snakke ferdig, Margarita.»

Nå var hun så sint at hun knapt visste hvor hun skulle gjøre av seg.

«Moren din spurte om du har lyst til å besøke henne i Jerusalem.»

Før hun rakk å tenke over om hun muligens hadde lyst, var hun allerede i gang med å formulere motargumenter. «Jeg var ikke engang klar over at hun bodde der. Og hvorfor skulle jeg plutselig ha lyst til å sette meg på et fly og besøke henne, når jeg ikke engang vet hvor hun bor. Når jeg ikke engang vet på hvilket kontinent moren min ikke har anledning til å ta seg av meg, hvorfor skulle jeg da reise og besøke henne der? Hæ?»

Bestemoren la en hånd på kneet hennes, som Margarita dasket vekk, og sa: «Rita, dear, hvorfor vil du ikke i det minste gi ham en sjanse?», mens faren sukket i telefonen.

«Rita, Rita, Rita», hermet Margarita. «Du skjønner ikke engang hva jeg sier.»

Bestemoren sendte henne et såret blikk. Det var sant at hun ikke kunne hebraisk, men dette, tenkte Margarita, forsto hun antagelig likevel, for nå dro hun seg opp etter vinduskarmen og forlot rommet. Faren prøvde å blidgjøre henne, men ingenting hjalp: Margarita ville ikke reise fra dette oksygenfattige huset som hun hadde følt så voldsom avsmak for bare sekunder før. Hun hadde slått seg til ro med å hate alt sammen, og hun ville ikke forandre sommerplanene sine nå. Særlig ikke for hun som hadde født henne og så stukket sin kos kort tid senere.

«Hva er det hun ser for seg, egentlig?» sa hun. «Hva skal jeg gjøre der, liksom?»

«Vil du ha et ærlig svar, eller vil du skrike til meg?» spurte faren rolig.

Hun tidde og merket at underleppa furtent skjøv seg over overleppa som i en billig tegnefilm, og hun ble irritert på seg selv, på den småungen hun var. Så lyttet hun.

«Ok. Moren din har fått et forskerstipend ved Hebrew University. Opprinnelig trodde hun at hun skulle starte i oktober, men så fikk hun flytte inn på kontoret allerede nå. Uansett har hun god tid frem til høsten og foreslo at du skulle besøke henne. Du får ditt eget rom. Og så kan du øve deg i hebraisk.»

«Jeg kan hebraisk.»

«Du vet hva jeg mener. Jeg vil at du skal tenke over det, Margarita. Du har aldri vært der. Og jeg vet at hun ikke er bare enkel, men hun sier at hun blir veldig glad om du kommer. Hun sier at dere kan ta en tur til Dødehavet sammen.»

Margarita snøftet. Hun prøvde å forestille seg at hun landet på flyplassen og at moren sto der og vinket. Hun klarte ikke å se for seg ansiktet hennes engang, så lenge var det siden sist de

eller ei. Ba om at hun måtte ta den rette avgjørelsen. Selv drønnet fra salme 93, som han sa en ekstra gang for hver bønn, var maktesløst mot datterens taushet. Det hadde aldri gått så lang tid uten at hun snakket med ham. Tre døgn var det nå. Bestemoren hadde ringt og fortalt hva Margarita drev med, men det hørtes ut som om hun snakket om et dyr i zoologisk hage som man måtte banke på glassruta for å få kontakt med, ikke datteren hans. Hun kunne ha sittet på flyet til Berlin uten at bestemoren ville merket det. Det hadde vært likt Margarita, bare sette igjen et skall av seg selv i Amerika som trykket på skylleknappen på do hver halvtime, mens hun selv på en eller annen måte klarte å snike seg om bord i flyet.

I drosjen grublet hun på om dette muligens var hennes siste sommer hos besteforeldrene. Hun hadde prøvd å innprente seg lukten i teglsteinhuset, men minnet var allerede borte. Hun snuste på ermet som var vått av tårer, som fortsatt luktet av vaskekjelleren, som om det kunne forandre noe som helst. Aldri mer, besluttet hun, skulle hun vaske genseren hun hadde på fordi klimaanlegget i bilen var skrudd så langt ned at hun hakket tenner. Gråten hjalp ikke akkurat på hakkingen. Hun hadde ikke trodd det var flere tårer igjen i henne, trodde hun hadde grått fra seg, men tårene fortsatte å renne. Etter hvert ble det mer slitsomt å la være å gråte enn bare å gråte videre. Hun var ikke flau engang, selv ikke da drosjesjåføren spurte om han skulle snu. Alt var blitt ordnet i full fart. Plutselig virket det helt latterlig at de pleide å bruke flere måneder på å planlegge turene til Amerika. Nå tok det bare tre dager å sende henne til verdens ende. I kofferten lå skittentøyet sammen med alle