Dra ikke til havet by ForenteForlag

fØrsTe Del

Jeg hadde et navn jeg ikke husker. Minnene er utydelige, de fleste synker, noen flyter opp iblant. Jeg var sund og strender, fosser og viker.

Jeg hadde fisk. Sjøfuglene, de ble igjen.

Jeg var en sjø som hadde navn og sanger. De som bodde her, sang meg … Nana, jeg husker at de sang det, nana, jeg husker at de sang det før det ble slik … Det var før det ble slik som dette.

Jeg var sju sjøer som hang sammen da svartjakkene kom langs vannet mitt. De fylte meg og tømte, tømte og fylte. Tok meg, og jeg kunne bare hviske. Vær så snill, la meg være, vær så snill, jeg ber dere. Bekkene fra fjellene stanset. De tvang meg dyp, jeg ble til hav og ingen fosser hørtes mer … Jeg este opp og bølgene steg.

Jeg var lyst fjellvann som ble mørke hull og vått tøy sank. Jeg hadde gammenes myke vegger mot munnen, de hvite broderiene på kvinnenes luer. De som gikk ut på min svake is.

Vi er her fortsatt, nana, vi forlater deg ikke. De sang Siivujávri, den gode sjøen, men minnet mitt skulle bli borte. Jeg flommet …

Jeg flommet over fuglene, trærne, barnesko mellom steinene mine. Jeg flommet over båtene som var blitt for små.

De tok meg.

Siivujávri, Siivujávri, stans, sang folk ennå da, men jeg kjente ikke sangene. Jeg druknet dem.

Sjøen lå i gammen. Den knallblå døren sto åpen, og bjørkestengenes farge speilte seg i vannet. Beveget døren seg? Iŋgá måtte ha sett feil. Det var vindstille, og i nattsolen glitret sjøen som smør, eller som tran kanskje. Feit og iskald. Alt hadde smeltet sammen: sjøen, fjellet og landsbyen, og på stranden som ikke lenger var en strand, sto Iŋgá taus. Hun forsøkte å si noe, men det gikk ikke. Kanskje hadde sjøen svelget ordene. Det føltes som om ordene lå et sted under overflaten og strakte seg etter henne.

Ved siden av Iŋgá sto Rávdná, som holdt seg fast i en bjørk, og bortenfor Rávdná rugget Tante Ánne fram og tilbake på en stein. Det så ut som om Tante Ánne duvet i vinden, men det blåste ikke, og over dem sirklet tre blåstruper og skrek. Čii čii. Iŋgá stirret på tua i sjøen der en tredje fugl lå igjen på redet sitt. Gråere. Vingespissene stakk ned i vannet.

Sjøen hadde nådd sprossene i gammevinduet med den flassende, hvite malingen. Rávdná hadde snakket hardt til Iŋgá når hun pillet på flakene med neglene. Hva skjedde med malingsflak under vann, satt de tørre bitene bedre fast når de ble våte eller falt de av med en gang? På de gresskledde gammeveggene rundt vinduene ventet blomstene på sin tur.

Midt i det hele var det stille.

Iŋgá satte seg på huk og plukket en porselenskopp opp av vannet. Rosa roser frøs på den tynne, hvite koppen, som blomster overrasket av snøvær. Koppen var iskald. Iŋgá kjente den ikke igjen. Det var ikke deres kopp. Hun la den fra seg i mosen og ville reise seg da Rávdná skrek.

Iŋgá mistet balansen, men klarte så vidt å fote seg.

«Neavrri eŋgelat», skrek moren hennes. «Djevelens engler.»

«Dere kunne ha ventet, dere jævler», hylte Rávdná utover det tunge vannet.

«Dere kan ikke gjøre dette enda en gang.»

Hun fortsatte å skrike noe som Iŋgá ikke forsto. Skriket steg nedenfra bakken og opp gjennom beina. Det snørte seg som gress rundt anklene og tok tak i skobåndene og strammet de vevde trådene så blodomløpet struptes.

Iŋgá hadde hørt moren sint før, men aldri slik.

Forsiktig bøyde Tante Ánne seg fram og la hånden rundt søsterens midje.

«Dee, dee», trøstet hun Rávdná.

Hun som aldri kom nær noen, holdt rundt sin lille storesøster.

Iŋgá rygget baklengs bort fra dem begge. Hektet foten i et gult ullteppe som lå halvveis ute i vannet. Rundt teppet blomstret lilla midtsommerblomster. Varme farger. Det var midt på natten og solen skinte med et gyllent lys. Det glitret i druknet grønnsvær. Fjellbjørker. Gress. Alt hadde sterkere farger under vann enn på land.

Det plasket, og Iŋgá snudde seg.

Rávdná hadde gått ut i sjøen. Hun skalv av kulde, men fortsatte å gå rett mot torvgammen. Bortover hele vika begynte nå folk i landsbyen å vade ut, som om de hadde ventet på hverandre.

Rávdná holdt oppe gáktien, men slapp da vannet nådde henne til knes, og lot gáktiens vide skjørt flyte opp rundt henne som

en sol. Hun gikk så raskt det var mulig i vannet. Tok tak i gammens torvkledde yttervegg og presset seg inn gjennom døren. Så forsvant hun.

Gammen så svart ut gjennom døråpningen, men Iŋgá visste at midnattssolen skinte gjennom reahpen, gjennom takhullet og ned på Rávdná. Det hadde den alltid gjort. Sommernatten hadde bodd i gammen deres. Nettene hadde brakt både skygge og sol.

Man sovnet til lyset og våknet til det. Gammen liksom sparte på lyse minner, sugde dem inn i veggene hos dem som bodde der. Når man sov i torvgammen, var man så nær jorden man kunne komme uten å være begravd i den, og samtidig liksom nær himmelen.

«Dál», freste Tante Ánne.

Rávdná kom ut av gammen. Endelig kom hun. Iŋgá var oppdratt til å frykte sjøen, for det skulle man. Det hørte landsbyen til å lære seg det, å aldri være i vann. Være på sjøen, men ikke i. Passe seg.

«Du får ikke lov å bade, ikke vasse lenger enn til midt på leggen. Ikke være lenge uti», sa de.

Rávdná vasset i land med sinkbøtta i armene. Sjanglet. Tøyet hennes var mørkt og hun var våt opp til skuldrene. Hun måtte ha bøyd seg og tatt opp ting fra gulvet. Gáktien klebet rundt de senete beina hennes. Ristende av kulde tømte hun et tilfeldig innhold ut i gresset: kaffekjelen, kosten, fotografiet av Iŋgá der hun holdt fram flettene sine.

Iŋgá tok opp bildet. Hun hadde selv stiftet det opp på veggen, kjempestolt av håret sitt, at hun hadde det samme svarte, tykke håret som Rávdná og Tante Ánne, selv om hun var så ulik dem ellers. Bildet var buklete, vått. Et hull etter tegnestiften. Det var det eneste fotografiet som fantes av henne så langt hun visste. Men det var også mye hun ikke visste.

«Skal jeg hjelpe til?» spurte Iŋgá.

Stemmen hennes var lav. Den var der, men den bar ikke helt. Hun burde hjelpe til, slik man skulle når man var tretten

år og halvvoksen, og egentlig ikke god til noe, men likevel fulgt med forventninger.

«Skal jeg vade ut?»

Hun spurte litt høyere og snudde seg mot Tante Ánne, som satt på huk. Skinnet hennes hang ned i vannet. Hun hadde fortsatt båtklærne på seg selv om det var ganske varmt. Tante Ánne så opp på Iŋgá, men rugget bare på seg. Iŋgá tolket det som et nei. Hadde hun ment at Iŋgá skulle hjelpe Rávdná, hadde hun nikket i det minste.

Rávdná kom tilbake med innholdet av medisinskapet tømt ut i sinkbøtta.

Hun kom med gardinene som hun hadde skåret ned.

Hun ga dem til Iŋgá, som lot fingeren gli langs kuttene gjennom stoffets mørkrosa roser. Solen hadde glitret gjennom dem også.

«Trekk for, så de underjordiske ikke spionerer», pleide Tante Ánne å si.

Koppen som Iŋgá hadde funnet, hadde nesten samme sort blomster. Kanskje var alle roser like, Iŋgá hadde aldri sett noen i virkeligheten. Kvinnene i landsbyen elsket roser og andre store blomster.

Hun la ut tingene på rekke i gresset. De eide ikke mye, men det de hadde, var spesielt utvalgt. Det var ting som skulle stå over vinteren og være på plass når de kom fram. Ingen av disse tingene var tilfeldige, og Rávdná hadde spart for å kunne kjøpe dem. Uroen satt alltid øverst i brystet hos Iŋgá. Hadde de råd til nytt hvis noe ble borte?

«Faen ta dem», svor Rávdná. «Alt er druknet.»

Vannet rant av henne, og hun dunket seg langs beina for å få tilbake følelsen i dem. Masserte fingrene. Fjellsidene skinte nesten røde i nattsolen, og bekkene rant hvite som melk utfor skrentene. Fuglene kom nærmere enn fugler burde.

Folk fortsatte å gå fram og tilbake. De hadde flyttet vestover slik de alltid gjorde, men det hadde tatt tid å nå fram til landsbyen. Ikke mange dagene, men mange nok til at de ikke nådde fram i tide. Demningen var ferdig. Det hadde de visst. Men ingen hadde forestilt seg at sjøen skulle komme så fort.

Iŋgá visste ikke hvor lenge hun hadde stått og stirret da Tante Ánne tok henne rundt skulderen. Som en klo bet hånden seg fast.

«Boađ’e», sa hun.

Iŋgá fulgte den bøyde ryggen hennes bort til oppakningene. Tante Ánne hadde lagt sekkene deres etter hverandre på et reinskinn på bakken. Hun klappet på det, som om Iŋgá var en valp.

«Legg deg her, du, hvil deg.»

Selv vinglet hun bort for å hente noe.

Iŋgá knyttet opp den broderte lua og satte seg mellom tuene. Svettet i den trange gáktien. Ulltøyet strammet over hoftene og bak på ryggen. Ermene var for korte. Først hadde Rávdná sagt at det gikk med for mye tøy til å sy en ny, at hun var stor nok til å begynne å sy selv. Senere hadde hun sagt at hun ville sy når de kom til sommerlandet. Alltid vestover, til sommeren. Hjemme ved sjøen. Det var her hvert år skulle bøtes, og her skulle tiden bli hel. Hvem kunne sy nå? Iŋgá fingret i det høye gresset. Det var varmt. Var det egentlig morgen? Vannet glitret mellom trærne og noen joiket. Hun hadde aldri hørt noen joike her. Det var noe man gjorde utenfor allfarvei, høyt til fjells eller ute på sjøen så ingen hørte.

Hun krøp sammen som en stein og la hendene rundt brystene, kjente på dem. De var der. Hun fingret på hullet der gáktien hadde sprukket i armhulen. Hun lyttet intenst for å høre hvor joiken kom fra, men den hadde stilnet.

Det var bare fuglene som hørtes der de fløy lavt over den druknede landsbyen.

En bjørk skygget for Iŋgá da hun våknet. Hun lå på bakken uten noe under seg i en grop av gress og mose. Solen sto lavt, men varmet allerede. Over seg hadde Iŋgá den rufsete roavgunen som hun pleide å sove i når det ble kaldere. Den var sydd sammen av flere mindre saueskinn, tykk og så varm at hun følte seg helt kokt. Noen måtte ha lagt den over henne i løpet av natten. Hun brettet saueskinnsfellen til side og satte seg opp. Hun hadde sovnet med klærne på.

«Buorre iđit», sa hun.

Tante Ánne kikket opp. Hun hadde ikke sovet. Helt sikkert ikke Rávdná heller. Iŋgá så seg om etter henne, men det var bare Tante Ánne der.

Iŋgá burde ikke ha sovnet.

«God morgen, god morgen, lille venn», svarte Tante Ánne. Hun puslet med et bål uten åresteiner. Det glødet bare. Glørne var røde for lengst, og en tynn røykduft sipret opp.

«Mon nohkken», sa Iŋgá unnskyldende.

Tante Ánne ristet på hodet.

«Iblant må jenter sove.»

Hun satte kaffekjelen foran Iŋgá, og ved siden av den en kopp. Bakken var så tuete at kjelen sto og vippet. Tante Ánnes hender skalv.

«Kald kaffe hvis du er nøden», sa hun lavt.

Tante Ánne drakk alltid kaffen kald om sommeren. Hun hadde en kjele som hun skjenket fra som om det var vann. Iŋgá ristet på hodet.

I bjørkene hang ulltepper og gulnede puter. I gresset emaljegryter og koppestell. Det var ting over alt, som blomster på en eng. Ingen andre gammer sto i nærheten, men hunder glammet inne i skogen. På avstand hørtes stemmer. Geitene brekte, men småfuglene hadde stilnet.

De hvitflekkete høyfjellene kunne skimtes bak trærne, og nedenfor sto bjørker ute i sjøen. Der lå båten fortøyd til et tre.

Sjøen var kommet nærmere i løpet av natten. Hun var helt sikker.

Iŋgá rykket litt lenger tilbake, selv om det var mange meter til vannet. Det føltes som om sjøen krøp nærmere foran øynene på henne jo mer hun våknet og husket natten som hadde vært, som om sjøen fortrengte luften. Det luktet vått løv og muggent gress. Druknet skog. Det var for varmt. Iŋgá la seg igjen i den flatklemte dumpa hvor hun hadde sovet, spredte ut armene og beina for å slippe til luften. Hun skulle gjerne ha vandret som reinene, søkt seg så langt opp fra dalen som mulig og lagt seg på snøflekkene. Hvis hun tok kikkerten, ville reinene sikkert ligge på breene øverst oppunder himmelen, høyere enn hun noen gang ville våge seg.

«Aah», hørte hun Rávdná si. «Du har våknet.»

Iŋgá satte seg opp med en gang. Hun hadde ikke hørt Rávdná komme. Hun sto på den andre siden av bålet i de samme klærne som da de kom, gáktien og et lite halstørkle uten sølv. Hun var rød i kinnene, og mørke prikker av trelav hadde satt seg i ansiktet som fregner. Rávdná var gjerne vakrest når hun arbeidet, svett og på en eller annen måte fri, men nå så hun nærmest innhul ut. Hun myste mot dem.

«Jeg har hogd lavvostenger. Finner du et sted?» sa hun til Tante Ánne. «Bare for nå i sommer. Vi får finne oss et bedre sted når tiden kommer tilbake.»

Rávdná satte ned giisáen som hun hadde båret i armene, det rødmalte treskrinet på størrelse med et spedbarn. De kalte den Ánnes giisá fordi Tante Ánne hadde malt den en gang i tiden. Giisáen hadde en blå blomst på lokket og malte bekker på sidene. Den passet liksom inn overalt, men til og med den så fortapt ut i gresset. Like fargeglad som alltid, men liksom tausere.

Rávdná sto og så på Iŋgá.

«Vi havnet på jordens vakreste og verste plass», sa hun. «Nå vet du det.»

«Maid?»

Iŋgá forsto ikke hva hun mente.

«De gjør dette her, og oss spør de ikke. Jeg hadde håpet du skulle slippe å oppleve det, men nå er det som det er, og da kan du ikke gå her og dra beina etter deg. Jeg trenger hjelp. Vi får ta kaffen når vi har fått ut alt.»

«Er det ting igjen?»

«Ikke mye, men litt er igjen. Jeg har ikke tenkt å la det bli liggende.»

Hun var allerede på vei tilbake til båten og flettet om håret mens hun gikk. Rávdná løsnet fortøyningen.

Varmen hadde forsterket tjærelukten, som ellers lå som en myk tone i båtens treverk.

«Vi får ro. Det har steget for høyt.»

Hun var allerede om bord og ventet på at Iŋgá skulle klyve etter. Det fantes ikke noe rom for tvil. Iŋgá satte seg på framtoften, mens Rávdná satte årene mot de krokete bjørkestammene og skjøt båten gjennom skogen. Over alt foran dem sto trær i sjøen, og hun tråklet seg fram mellom bjørkene.

«Vuoi riehttása», svor Rávdná når de kilte seg fast i greinene.

Iŋgá så opp på trekronene over dem. Hun var omgitt av løv.

Det var trær over, på sidene og under henne. Busker og gress lå under vannet, og sjøen var grønnere enn alt hun hadde sett. Det var som brevann, men sterkere. Så varmt ut, men hun visste at det ikke fantes kaldere vann noe sted. Det lyste knallgrønt fra bunnen. Men trærne trivdes visst i vannet. Iŋgá hadde trodd at løv falt av under vann, at i en sjø blir man naken. Lenger ute sto hele bjørker under vann, og greinene låt som negler når de skrapte langs båtens reling.

Rávdná satte seg først da de hadde lagt trærne bak seg og kom ut i åpent vann. Hun dro opp ermene. Rodde. Iŋgá pleide å ro bare når hun og Tante Ánne var ute og så til garnene. Hvis det ikke blåste, da rodde Tante Ánne. Både hun og Rávdná hadde armer som var arvet i nedstigende ledd fra enslige kvinner. De som alltid hadde klart seg selv.

«Rávdná ror som vinden blåser», sa Tante Ánne ofte. Alltid ble det vind selv om det ikke blåste.

Rávdná rodde i en bue og Iŋgá satt stille og så på.

Hvor fort kan man bli fremmed i sitt eget hjem? Hun hadde aldri tenkt på det før, men nå hadde hun svaret.

Fort, det kunne skje over en natt. Iŋgá følte seg som en fugl, en sånn fugl som fløy på et vindu og etterpå virret fortumlet rundt over sin verden.

Bjørkeskogen var sjø.

Bekkene var undervannsstrømmer.

Kjente steiner dukket opp under båten, sammenklemte i vannet. Rundt steinene lå skygger, nedsendt til sjøbunnen av stekende sol.

Der lå stien som hadde gått gjennom landsbyen. Snarveien.

Klatrebjørka med den råtne plankehytta.

På hellene ved siden av bekken hadde Iŋgá og de andre barna lekt mens de fortsatt lekte fritt. Tiden før hun ble klar

over at hun var blitt for gammel og ikke burde. De hadde bygd byer i sanden. Gammer med vinduer. Mønstre av myrull. Iŋgá hadde vært med på leken lenge etter at de andre hadde sluttet, lekt med de minste barna, lekt i smug.

De drev inn over landsbyen og det lugget under båten. Hun bøyde seg nærmere relingen og grep tauet for å vite at hun hadde noe å holde i hvis hun skulle falle. Rávdná rodde sakte

og forsiktig for ikke å forstyrre livet under vann.

Hvis Iŋgá hadde tort å strekke hånden ned, kunne hun ha tatt på Heaikka Biettes torvgamme. Kjent på det perfekte røykhullet i taket. Hun var gammel nok til å huske hvor pinlig nøyaktig Heaikka Biette hadde gått til verks med byggingen. Han hadde finpusset alle detaljer. Latt virket tørke i flere år. Takkuppelen av bjørk var så symmetrisk at turistene hadde hørt rykter om den. De hadde tatt bilder, og Heaikka Biette hadde kommet i en avis på grunn av byggekunsten sin. Det hadde ikke vært maken til vakker bygning, men fra båten så den mer ut om en torvhaug eller en oversvømt jordhule. Røykhullet var svart, men Iŋgá forestilte seg at hun svømte gjennom reahpen og ut gjennom døren, om og om igjen, inn gjennom røykhullet og ut, selv om hun ikke kunne svømme. Ingen i landsbyen kunne.

Kunne hun i det hele tatt flyte? Store ting flyter, mente Tante Ánne. Kanskje ville vannet holde oppe Iŋgás nye kropp?

Rundt Heaikka Biettes gamme sto klyngen av uthus, og brønnen boblet under vannet. Den mindre torvgammen til geitene lignet en diger maurtue. Hvis noen som ikke visste hvordan en torvgamme så ut, bøyde seg over relingen, ville de ikke skjønne at dette var et hjem, at det var en landsby, den største i traktene her vest. Landsbyen deres var skapt for å gå i ett med fjellene, men den virket også som skapt for å forsvinne. I øyekroken fikk hun øye på deres gamme, litt dypere i vannet nå, men fortsatt stakk halvparten opp av sjøen, og Iŋgá begynte å skjelve. Hun kunne ikke for det. Hun forsøkte å

holde blikket på de små tingene. De rosa linneaene som vokste rundt vinduet. Skogstjernene høyere oppe. De innrissede navnene deres på døren. Iŋgás, Rávdnás, Tante Ánnes. Hun lukket øynene. Hun telte etter i hukommelsen. Det var tretti skritt mellom gammen og bua. Ti skritt til holgaen utenfor døren. Den sto fortsatt, selv om den hadde vært ganske ustø og falt ned iblant. Den sto der som om Iŋgá når som helst kunne slenge sengetøyet over bjelken til lufting. En, to, tre hadde hun telt da hun var så liten at hun måtte hoppe for å nå opp. Hun lukket øynene til hun kjente båten støte på grunn.

«Hold båten du, så klatrer jeg.»

Rávdná hadde rodd bort til vestveggen av gammen deres.

Båten rullet da Rávdná kløv ut på taket og bøyde seg ned gjennom røykhullet. Iŋgá holdt seg fast i noen gresstuster. Den myke veggen var solvarm mot hånden. Det luktet torvgamme, den spesielle duften av tørket torv, pakket til for å isolere veggene og pryde dem med gress og blomster.

Gammen hadde bare ett lite vindu, og det lå på motsatt side. Rektangulært. Iŋgá forestilte seg skapet under vannet. Det måtte være der, hun hadde ikke sett det i åpningen. Ikke det blå bordet med Iŋgás skrivepapir heller. Det hadde en skuff som slo seg ved væromslag. Iblant var det mulig å få den opp, iblant ikke. Bak bordet hadde de risset inn årstallene på en av bjørkestengene. I fjor hadde Iŋgá risset inn 1941 med et hjerte bak. Flere skulle det ikke bli.

Rávdná kom tilbake med kjettingen som hadde hengt fra reahpen. Det klirret i den da hun rakte den til Iŋgá. Båten krenget da hun kløyv om bord. Årtier av sot hadde trengt inn og satte ikke lenger avtrykk på fingrene. Rávdná ble stående med pannen og hånden hvilende mot gammeveggen.

«Giitos eatnat. Takk for det som var», sa hun, og med samme hånd skjøv hun båten ut på sjøen.

Iŋgá la kjettingen ned i båten.

«Var det bare den?»

«Nei», svarte Rávdná.

Fra ochaen dro hun opp Tante Ánnes dokke.

«Jeg tenkte å la den ligge, men Tante Ánne ville blitt rasende.»

Hun kastet den til Iŋgá, som glapp den i luften. Den landet et stykke fra kjettingen, og lå der og så på henne med det forvridde fjeset sitt. Reinhår tittet ut gjennom det lappede hodet som var blitt til en slunken pose. Dokka pleide alltid å være stukket inn mellom to bjørkestranger over Tante Ánnes seng.

Iŋgá hadde fått leke med den da hun var liten, bare den var på plass igjen til kvelden når de skulle sove.

Rávdná kunne ha rodd tvers over enga over de allerede druknede gammene, men ville visst ikke komme for nær. Det var som om landsbyen var blitt en kirkegård hvor ingen måtte trampe på gravene, som om det plutselig var stier i vannet som måtte følges. Hadde de fortsatt over enga, ville de ha krysset resten av landsbyen, fra Pilttos bakke til Nuttis. De tre skolegammene. Flere hundre bygninger. Rávdná rodde rundt dem for å komme ut på myra nærmest odden.

Der ute satte hun to garn.

«Vi setter noen flere lenger ute.»

«Må du akkurat nå?»

«Og når synes du det passer?»

«Jeg vet ikke. Jeg vil bare i land.»

«Hvis en skal vente til det passer, kommer det aldri garn i sjøen.»

«Er det i det hele tatt fisk på myra?» spurte Iŋgá.»

«Be til din Gud, du som tror. Det er i hvert ikke trær der, som garnene hekter seg fast i.»

Mer fikk ikke Rávdná sagt, for ordene hennes druknet. Det låt som et spedbarn først, eller en fjellvåk. De satt stille

og lyttet. Da kom det igjen. Kort og gjennomtrengende. Det var et skrik som skar gjennom stoffet i gáktien, så skingrende at Iŋgá grøsset.

Iŋgá så seg om, men de var alene på sjøen. Det var ikke en eneste båt ute, sjøen lå blank.

«Mii diet lei?»

Rávdná ristet på hodet. Hun la garnbunken til side. Skriket kom helt klart ute fra sjøen. Det låt som om det sto om liv.

«Hva er det? Er det sjøen?»

Iŋgá holdt seg i båtkanten. Rávdná lyttet og løftet hånden for å hysje på henne.

«Det er dyrene», sa Rávdná.

Hun snudde båten. Med harde åretak rodde hun i stikk motsatt retning, tilbake østover hvor de kom fra, mot den gamle odden som var oversvømt. Fjellene skinte i vannet, hvite snøflekker og mørkeblå topper. Det så ut som om de også sto og lyttet.

Iŋgá holdt for ørene for å unnslippe de støtvise skrikene. De kom med ujevne mellomrom, men økte i styrke jo lenger Rávdná rodde. Iŋgá rettet ryggen og slappet av først da de tonte ut, litt som Miliana hadde gjort da Iŋgá fikk assistere Dette under Milianas nedkomst. Den var langtrukken og hard, og riene hadde kommet og gått. Iŋgá hadde fått i oppdrag å sørge for at det alltid var vann tilgjengelig. Varmt, lunkent, kaldt, alle slags typer vann. Miliana hadde presset den svette ryggen sin bakover, hun hadde sikkert skreket. Iŋgá husket ikke lydene, bare bevegelsene, de kom hun aldri til å glemme. Miliana hadde spent seg som fjellene eller som Rávdná gjorde når hun holdt imot med årene for å stanse båten. Hun saktnet farten mot den ytterste spissen av odden som stakk opp som en øy. Noen få meter i omkrets. Bare det øverste av berget stakk opp av vannet, og Rávdná lot båten gli inntil.

På toppen av den flate steinen satt en strandet familie, en lysebrun hare og et kull på fire enda lysere unger. Skinnmagre. Lodne. Skrikene fra haremoren fikk ungene også til å rope, bare spinklere. Iŋgá stirret. Aldri hadde hun sett så mange harer på ett sted. Til sammen dannet de et kor som var redselsfullt å høre på. Rundt steinen glitret vannet og enda flere steiner med svarte, dype hull mellom seg.

Rávdná klatret opp, og haremoren bykset så nær kanten at Iŋgá trodde hun skulle falle uti. Hun var visst usikker på hva hun burde frykte mest, Rávdná eller sjøen. Iŋgá forsto henne, for Rávdnás jaktinstinkter hadde tatt over. Hun lignet en gaupe der hun danset sammenkrøket på myke knær stadig nærmere harene.

«Gearggus?»

Iŋgá nikket, og Rávdná fanget inn den første hareungen og rakte den til henne.

«Sett dem i kassen så de ikke forsvinner.»

En etter en fanget hun inn ungene og rakte dem over til Iŋgá, som tok imot så forsiktig som mulig uten å miste dem, der de sprellet i de store hendene hennes. Pelsen ubehagelig myk og hun kjente beina gjennom kjøttet, de var så tynne.

«Ikke få flis i dere.»

Kassen i båten var av uhøvlete bord. De skalv, klynket og skrek.

Til slutt var bare haremoren igjen. Rávdná stoppet opp for å roe henne ned.

«Ššš», sa hun og nynnet på en dovdne, den lette, melodiske barnejoiken som fikk en til å sovne, drømme, våkne til en annen morgen.

«Nana, nana», nynnet hun.

Haren lot seg lure, og Rávdná fakket den i beina i samme bevegelse som hun kløv over i båten. Hun satte den i kassen hos de andre og slengte en garnbunke over, før hun støtte båten

ifra. Mellom åretakene hørtes klynkingen fra dyrene, men de skrek ikke mer, merkelig nok.

Ikke før hadde Rávdná løftet bort garnet, så hoppet haremoren ut og forsvant i skogen. Rávdná la ungene over i en fiskebalje og løftet dem ut av båten. De klemte seg sammen i det ene hjørnet av baljen.

«Mannet dál. Bli ikke her», sa hun.

Iŋgá hadde aldri hørt henne snakke så ømt, unntatt til kjørereinene sine. Det var merkelig hvor myk stemmen hennes kunne bli av og til. Rávdná tippet på baljen for å hjelpe dem. De nølte, akkurat som en reinflokk før den styrtet fra innhegningen og ut i det fri, men etter en kort stund var også hareungene borte. Rávdná vasket hendene i sjøen.

Iŋgá dro opp de fuktige strømpene som hadde seget ned. Det klødde under gáktien. Hun ville ikke at Rávdná skulle gå og la henne bli igjen alene ved vannet.

«Eanni», sa Iŋgá, hun som oftest bare kalte moren for Rávdná. Hun hadde alltid hørt mer etter hvis man sa navnet hennes. Rávdná rynket ikke pannen og protesterte ikke. Hun ventet på at Iŋgá skulle fortsette.

«Kommer hun tilbake for å lete opp ungene?»

Spørsmålet lød barnsligere enn hun hadde villet.

Rávdná trakk på skuldrene.

«In diede. Noen ganger kommer de, noen ganger ikke.»

«Er det sånn overalt?»

«Det er nok det.»

Rávdná så på henne så lenge at det ble ubehagelig. Hun syntes å merke at Iŋgá ikke visste hva hun skulle si, at hun famlet og at hun trengte at Rávdná ikke gikk.

«Det skal ikke være slik som dette», sa Rávdná. «Jeg skal ordne det. Jeg skal bygge det opp igjen og det skal bli finere enn det var, og vi skal få det bra når vi kommer til Myran til

vinteren igjen. Om det er sommer eller vinter, så har du en plass her.»

Rávdná tørket hendene på forkleet og gikk opp i skogen. I den ene hånden holdt hun kjettingen hun hentet ut av gammen.

Iŋgá satte seg på huk ved siden av båten. Steinen hun hadde stått på i går var nesten borte. Hun la fingrene på toppen av steinen, en liten tørr flekk klamret seg fast over vannflaten. Hun holdt fingrene der en stund, som for å holde steinen med selskap den siste stunden, når man vet at det ikke er mer å gjøre.

I morgen ville den stå under vann hvis det fortsatte å stige på denne måten. Sjøen tok ikke så voldsomt i. Den hadde det ikke travelt, men den virket langt fra mett.

«Stans, vær så snill», sa hun. «Ikke kom lenger, vær så snill.»

Dra ikke til havet

DRA IKKE TIL HAVET

Elin Anna Labba DRA IKKE TIL

HAVET

fØrsTe Del