UTDRAG FRA:
JENTER SOM MEG
Bibi Fatima Musavi
Aschehoug
2024
Asya er på vei til første dag på videregående skole. Som alle andre førstiser denne dagen vet hun at førsteinntrykket er “alt”. Men for en som heter det samme som et kontinent og som opplever at det alltid blir satt spørsmålstegn ved hvor hun “egentlig” er fra, blir denne dagen nok en kamp om å forsvare seg selv.
ASYA ER EN (SAMFUNNS)TAPER
Baba hadde tatt ut en hundrelapp kvelden før og putta den oppå Koranen. Nana hadde strøket klærne mine og hengt dem i skapet mitt.
Jeg sto opp idet alarmen ringte og følte adrenalinet pumpe i kroppen. Ikke redd, bare spent. Ikke nervøs, bare glad. Første steget mot voksenlivet. Sola skinte for meg utenfor, og det var varmt. Jeg kledde på meg og gikk for å spise frokost. Baba kysset meg på panna og sa «lykke til» på perfekt norsk. Nana sa hun var stolt av meg. Rania kom ut av rommet sitt og joina oss. Vi spiste frokost sammen, jeg og familien min. Foreldrene mine skulle på jobb, jeg på
videregående og Rania på Blindern. Vi er kanskje nabolagets eneste brune familie, men vi er en hardtarbeidende familie. En ressurs for samfunnet.
En dag, om ikke altfor mange år, kommer jeg sikkert til å sitte og spise frokost med familien min, jeg også – før jeg drar på jobb som advokat, og mannen min drar på jobb som finansminister eller noe, ved siden av de vakre døtrene våre som studerer medisin og en vakker dag – inshallah –kurerer kreft. Og i det øyeblikket kommer jeg til å tenke alhamdulillah. Takk, Gud, du er rettferdig. Takk, Gud, du er god.
Du tror det var det som skjedde, ikke sant?
Det var ikke sånn første skoledag egentlig var.
Nana sov, og det gjorde Baba også. Ingen alarmer, ingenting. Men jeg greide å stå opp, for jeg vet godt at om jeg blir liggende i senga, betyr det at jeg er ett skritt nærmere en framtid som foreldrene mine sin.
Jeg pussa tenna to ganger for å være på den sikre siden, og skrubba ansiktet til det gjorde vondt. Jeg brukte tre kvarter i går kveld på å koke hele klesskapet mitt ned til to antrekk som jeg syntes var passelige for første skoledag. Å se bra ut første skoledag er ikke bare viktig, men helt essensielt. Jeg har tross alt mange folk å imponere. Flere hundre elever, for eksempel. Men viktigst av alt er lærerne. De setter karakterer som er med på å definere om du i framtida ender opp som husmor, uteligger eller advokat. Og siden det å ende opp som alt annet enn sistnevnte ikke er et alternativ, er det viktig at jeg gjør alt jeg kan for å gi et godt inntrykk.
Etter å ha brukt tre kvarter på å fikse hijaben og femten minutter til på å fjerne en maskaraklump som havnet på nesa mi uten å ødelegge resten av sminken, er jeg endelig nesten ute av døra. Rett før jeg skal gå, roper Baba på meg. Han har nettopp stått opp og går med en vinrød morgenkåpe han sikkert har hatt siden jeg ble født.
«Husk å ta på jakke», sier han.
«Naboen går i T-skjorte», sier jeg mens jeg knyter skolissene mine.
«Du kan ikke sammenligne deg med naboene, de er ikke som oss.»
Jeg sier ingenting, fordi jeg vet hva som følger. Jeg har hørt det siden jeg var liten.
«Disse menneskene har kaldt blod, Asya. De fryser ikke så lett. Vi må kle på oss mer enn dem, om sommeren også, for selv norsk sommer er ikke laga for sånne som oss.»
«Ok», sier jeg irritert og tar motvillig på meg en jakke.
«Dette er ikke vårt hjemland, vi er ikke vant til sånt», legger han til, som om jeg ikke har skjønt poenget hans allerede.
Jeg får lyst til å svare at jo, Baba, det er mitt hjemland. Jeg er nemlig født og oppvokst her, som du kanskje husker.
Jeg lukker inngangsdøra forsiktig etter meg. En gang lukka jeg den hardt, så hardt at det tydeligvis begynte å riste i hele kjellerleiligheten, og da åpna Baba døra igjen og brølte etter meg: «Asya! Hvem skal kjøpe ny dør når du ødelegger denne? Tjeneren til faren din?» Jeg har lukka døra så stille jeg kan siden.
Når jeg har kommet meg opp trappa som alltid har hundre langbeinte edderkopper klistra på seg, ser jeg at det
er liv i huset til Bjørn og Anne-Marit. Det er det hver morgen. De står opp tidlig selv om de ikke må. Jeg pleier å stå og se på dem av og til. Anne-Marit som står og koker kaffe, og av og til lager vafler, mens Bjørn sitter i en lenestol og leser Aftenposten. Som oftest ruller God morgen Norge over TV-en i bakgrunnen. Sånn vil jeg også leve en dag, tenker jeg.
Jeg kan ikke stå der og glo altfor lenge. Av og til ser Anne-Marit meg fra kjøkkenvinduet. Da smiler og vinker hun. Jeg vinker tilbake, men fortsetter ikke å glo etter at hun har sett meg. Så retarda er jeg ikke. Jeg tror hun vet det likevel. At jeg pleier å se på dem. Og jeg tror hun synes så synd på meg at hun ikke har noe imot det.
ASYA FRA ASIA
Jeg lurer på om jeg kanskje burde valgt en beige hijab istedenfor en svart en. Når jeg ser refleksjonen av meg selv i vinduet på bussen, innser jeg at jeg ser farlig ut.
Forskning viser at førsteinntrykk er alt. Og nå har jeg muligens ødelagt sjansen for å bli sett på som en moderne, oppegående muslimsk kvinne. Folk tror sikkert at jeg er en del av mulla-mafiaen, en IS-kone, en sånn som går med skjørt istedenfor bukser, kaller andre muslimer for søster eller bror uten videre og lager topp-ti-lister over de mest attraktive IS-krigerne i dagboka si. Jeg ser ut som en av dem i dag, gjør jeg ikke?
På den stappfulle bussen kan jeg kjenne panikken bre seg. Kinnene blir varme, og henda blir klamme. Bilder av en rekke potensielle avisoverskrifter om meg har allerede dukket opp på netthinna: «Jente i burka tatt med mistenkelig ryggsekk». Eller: «Jente (16) pågrepet: Mistenkt for terrorplaner». Og ikke minst: «Svartkledd muslimsk kvinne skaper panikk på 74-bussen».
Babas ord fra i dag tidlig lager ekko i hodet mitt: «Dette er ikke vårt hjemland». Kan man kalle et sted der man får en nær-døden-opplevelse bare av å være seg selv på bussen, et hjemland? Kan man det?
Jeg prøver å trekke pusten et par ganger og gjentar et vers fra Koranen som Nana lærte meg utenat da jeg var liten, for å dempe angsten. Skulle ønske jeg kunne si at det hjalp.
Jeg kommer meg heldigvis levende ut av bussen og har omsider greid å finne veien fram til Gamlebyen videregående skole. Vi har fått beskjed om at vi skal møte opp i et rom som heter EKVATOR i andre etasje. Jeg er der overraskende nok femten minutter før, og stiller meg for å vente utenfor klasserommet sammen med en kjempe.
Det var slemt sagt, jeg tar det tilbake. Jenta, som står og stirrer så intenst ned i gulvet at man skulle tro det var det mest interessante hun noen gang hadde sett, er minst 20 centimeter høyere enn meg.
Jeg drar opp mobilen – egentlig Ranias gamle iPhone som jeg, i likhet med alt jeg eier, arva etter at hun fikk en ny en – og skal til å bla gjennom feeden på Instagram for å gjøre stillheten mellom oss mindre klein, men før jeg har rukket å låse den opp, hører jeg henne si noe.
«Jeg liker skoene dine.»
Hun smiler sjenert ned mot meg.
Jeg ser ned på skoene mine. Slitte som faen. Brukte eidpengene jeg fikk av besta for et år siden på å kjøpe dem.
«Takk», sier jeg, selv om jeg er uenig i at de er fine.
«Adidas?» spør hun.
«Jepp», smiler jeg.
Hun forteller at hun heter Zahra, bor på Mortensrud og vil bli lege. Og jeg bare vet det der og da, for det er sånn man bare forstår. Dette kommer til å bli den nærmeste vennen min de neste tre årene.
ASYA TØR IKKE ENGANG SI NAVNET SITT HØYT
«Har du bare én søster!?» spør Zahra sjokkert når jeg har svart henne på spørsmålet om hvor mange søsken jeg har. «Ja», sier jeg stolt.
Det å få to barn fremstår som et moderne, vestlig valg foreldrene mine har tatt. Det virker som om de, etter at de bosatte seg i Norge, valgte å tenke sivilisert og stoppe etter to barn, som normale folk gjør. Men egentlig handler det om at Nana ikke greide å få flere barn etter meg, og hun var faktisk så irritert over at jeg ikke var en sønn at hun kledde meg i gutteklær fram til førsteklasse. På et tidspunkt innså foreldrene mine sikkert at de ikke burde skape kjønnsforvirring hos meg, så de begynte å kle meg i klær jeg hadde arva fra Rania i stedet. Folk i nabolaget mitt arver hus, hytte og båt og sånt. Men ikke Asya, hun arver klær.
Det å bare ha ett søsken er noe jeg har vært litt stolt av hele livet. Ok, kanskje ikke litt. Kanskje veldig. Så når folk spør meg hvor mange brødre og søstre jeg har, og forventer at jeg sier fem eller seks, kanskje til og med sju eller åtte, eller ni (en gang møtte jeg en kurder med ti søsken), så lener jeg meg tilbake, trekker på skuldrene, smiler, ser dem stolt inn
i øynene og sier: «Én søster». Fy søren, det er en deilig følelse.
En gammel, hvit dame kommer inn i klasserommet. Hun har hes røykestemme og lyst, kortklipt hår – jeg kaller det politikerdame-frisyren. Hun heter Kari og sier hun er kontaktlæreren vår, i tillegg til norsklærer. Hun påstår at hun er 45, men mor og far, jeg er sikker på at hun er 65.
Hun har en feit rynke midt i panna som ikke engang går vekk når hun smiler. I det øyeblikket bestemmer jeg meg liksom for at jeg skal ta botox når jeg blir eldre, koste hva det koste vil.
Jeg har satt meg ved en pult nesten bakerst i klasserommet sammen med Zahra, som sitter og fikler med de rødfargede neglene sine, når Kari annonserer at vi skal ha en liten presentasjonsrunde. Og jeg kjenner det med en gang. Pulsen stiger, og henda blir klamme. Jeg tørker dem på buksene og håper Zahra ikke hører lyden av hjertet mitt som banker. Jeg hater å introdusere meg selv. Det er ikke gøy å hete noe som autokorrekturen på mobilen endrer til «Asyl». Hvis du allerede har tenkt at navnet mitt ligner på navnet til et kontinent, har du helt rett. Det gjør det, og jeg skal ikke nekte for det, som jeg gjorde da jeg var yngre.
Folka i den gamle klassen min pleide alltid å si: «Hei Asia fra Asia!» Eller: «Gjett én gang hvor Asia egentlig kommer fra!»
«ASIE», pleide jeg å svare surt. Med trykk på A-en og en myk E-endelse til slutt.
Jeg vet ikke hva foreldrene mine tenkte da de skrev navnet mitt med A på slutten.
«Asia, som i kontinentet?»
«Vent, kan du si navnet ditt én gang til? Jeg tror jeg hørte feil.»
Jeg hører det hver eneste gang jeg introduserer meg selv. Folk forteller meg det som om jeg aldri har tenkt over den slående likheten mellom navnet mitt og navnet på det største kontinentet på kloden. Og hver gang, hver eneste gang etter at noen har sagt at navnet mitt høres ut som Asia, må jeg le litt høflig og late som om jeg aldri har hørt noen si det før.
«Men jeg er ikke oppkalt etter kontinentet!» sier jeg rett etter at de gjentar navnet mitt fordi de er usikre på om de hørte riktig, eller for å gjøre det klart for meg hvor rart navnet mitt egentlig er.
«Det er et muslimsk navn», legger jeg til. Alltid. For hva faen er vitsen med å hete noe så retarda som Asya hvis det ikke er en dypere mening bak det?
Kari peker på førstemann. Det er en gutt i svart joggebukse og svart hettegenser, ikke så langt unna de man gjerne ser langs Akerselva på Grønland. Han heter Samir, men sier vi kan kalle han Sam. Han sier han bor på Stovner. Liker fotball. Etter han er det Ahmed, fyren ved siden av med tykt kinnskjegg og et mildt sagt frastøtende ansikt, sin tur. Han kommer fra det samme stedet, liker de samme tingene og har den samme, usiviliserte klesstilen.
Hjertet mitt banker bare raskere og raskere jo flere før meg som blir ferdige med å presentere seg selv. Jeg rekker ikke å konsentrere meg om det de sier, rekker ikke å få med meg hva de heter og hvor de er fra, alt jeg fokuserer på er å ikke få hjerteinfarkt i en alder av 16. Selv Zahra, som jeg
oppfattet som relativt sjenert, greier å si navnet sitt uten skjelvende stemme. Hun greier å si at hun bor på Mortensrud, at foreldrene hennes kommer fra Pakistan, og at hun liker å tegne. Men det å si navnet sitt høyt er vel ikke så vanskelig når man basically heter det samme som en motebutikk?
Så peker Kari mot meg. Nikker og smiler ondt. Og det er da jeg kjenner det. Frykt. Som forventa, men det er like fælt hver eneste gang.
Jeg kjenner det først i ryggen. Alltid i ryggen. I et kvart sekund, før hjertet begynner å pumpe, kroppen blir svett og henda klamme, er det alt jeg føler – den kalde, stikkende følelsen i ryggen. Så kjenner jeg det i magen. Et hardt slag. Og når frykten har spredd seg fra magen og til hjertet, er det for sent. Da har den infisert hele kroppen, som et virus. Jeg prøver å tenke positive tanker, men det har jeg aldri vært flink til, og alt jeg hører i hodet er latteren til elevene i førsteklasse på Steinbroen første gang de hørte navnet mitt.
«Ja?» sier Kari utålmodig.
«J-jeg heter Asya.»
Kari ser på meg med et undrende smil. Jeg venter på at noen skal reagere. Jeg bruker noen sekunder på å se rundt meg. Ingen sier noe. Ingen ler. Det er da det går opp for meg at jeg ikke er alene. At jeg ikke er den eneste i klassen med navn man aldri fant på drikkeflasker, matpakker, hårbørster og nøkkelringer i lekebutikkene som barn. At Samir, Ahmed og Zahra mest sannsynlig også måtte skrive det på med sprittusj.
Kari ser fortsatt på meg, som om hun venter på noe mer.
«Jeg kommer fra Nordstrand. Eller liksom, det er der jeg bor.»
Kari nikker forsiktig med hodet. Jeg bestemmer meg for å avslutte der. Jeg er fortsatt andpusten og håper Kari velger å gå videre, fordi jeg trenger noen sekunder, kanskje minutter på meg før jeg kan puste normalt igjen. Men det gjør hun ikke.
«Har du noen hobbyer, Asia?»
Asia. Jeg retter henne ikke. Jeg har bestemt meg for at jeg misliker Kari sterkt nok til at jeg kanskje ville ha gjort det, om jeg ikke hadde vært så andpusten at jeg seriøst har behov for respirator.
«Hobbyer … Hmm … Tror ikke det.» Jeg konkluderer med at det er den raskeste veien ut av denne samtalen. Pluss at jeg faktisk ikke har så mange hobbyer. Jeg er liksom ikke et sånt spesielt, begavet menneske.
«Kom igjen, du har sikkert noen», smiler Kari ondt.
Jeg bruker noen sekunder på å late som om jeg tenker, men i virkeligheten prøver jeg å få pusten min tilbake.
«Kanskje lesing. Ja. Bøker, liksom.»
Jeg tror avhøret er over, fordi hun plutselig ser bort på jenta bak meg. Jeg puster lettet ut, men så legger hun til:
«Hvor er det du kommer fra, da, Asia?»
Som om det ikke er ille nok at Kari bestemte seg for å forlenge dette detaljerte intervjuet, stiller hun meg spørsmålet jeg hater mest. Hvor kommer du fra?
Jeg tar et dypt åndedrag og bestemmer meg for å gi Kari svaret hun mest sannsynlig ikke vil ha.
«Oslo. Jeg er født her. Det håper jeg du kan høre.» Jeg retter på den svarte hijaben.
Noen gutter et par pulter foran nikker fornøyd mot meg. Jeg tror jeg rødmer.
Kari er overrasket, denne gangen er bryna hevet, og alle innvandrerbarna i klassen, som kanskje er en tredel av oss, har øynene retta mot henne nå.
Kari ler falskt og prøver å lette på den dårlige stemningen jeg nettopp har laga.
«Jeg mener selvfølgelig hvor foreldrene dine kommer fra.»
Det er spørsmålet jeg hater mest etter Hvor kommer du fra? Skal jeg nevne landet foreldrene mine er født i? Landet de bodde i før de kom til Norge? Landet jeg har mest DNA fra? Landet jeg har minst DNA fra? Landet jeg har flest familiemedlemmer i? For landet jeg er født i fungerte tydeligvis ikke godt nok som svar for henne.
«Jeg er fra Norge», sier jeg.
Det er på en måte sant. Jeg tror nesten litt på det selv.
Eller, om det er løgn, er tanken i alle fall å fortelle meg selv det så mange ganger at jeg til slutt kommer til å tro på det.
Kari nikker.
Jeg har sikkert allerede kronet meg selv til klassens social outcast. Klassens nervøse vrak.
Etter presentasjonsrunden er jeg sikker på at Zahra skal snu seg til pulten bak oss, til de to jentene som lukter av en hodepine-fremkallende parfyme, og som har designerveskene sine stående på pulten som trofeer.
Men det gjør hun ikke. Zahra ser bort på meg, jenta som ikke engang kan si navnet sitt høyt, og spør meg om jeg vil spise lunsj med henne.
