Fabian Christensen
Cappelen Damm 2024
Jørgen har verdens beste kompis. Mikkel er der når Jørgen trenger beskyttelse mot bråkmakerne i klasserommet, eller når han kjapt må lære å spille gitar slik at han kan imponere drømmedama, Eirin. Men med alt som står på spill i eget liv legger ikke Jørgen merke til at ikke alt er som det skal være i Mikkel sitt, og det kan rett og slett være at han glemmer å være verdens beste kompis tilbake.
Hurum klapper hardt i hendene. Det er siste time før helgen og helt umulig å få ro i rekkene.
– Stille! roper Hurum. – Som dere alle vet, så er det niendetrinn som er vertskap for den store avslutningskonserten for avgangselevene før sommerferien …
– Hva er vertskap eller hva faen det er du sier? avbryter Cato.
– Vertskap betyr at niendetrinn skal arrangere konserten, sier Hurum. Klassen sukker høyt og unisont. Skulle tro vi var musikalske.
– Hver klasse på trinnet skal bidra med hvert sitt nummer, og vårt bidrag er denne sangen her!
Hurum deler ut et ark med noter og tekst. Blå salme står det. Mange ser spørrende på arket.
– En sang jeg har sunget med koret mitt! sier Hurum.
– En vakker sang til livet.
Han sier det med tyngde i stemmen, som om det skal hjelpe oss å skjønne teksten bedre. Det gjør det ikke. Alle stirrer arket opp og ned og prøver å tyde alle tegn og linjer og punkter.
– Ta det helt med ro, vi skal gå veldig sakte gjennom det, beroliger Hurum, og det går et nytt sukk gjennom rommet.
– Sangen er delt inn i flere stemmer, som betyr at dere alle kommer til å synge forskjellige toner. Det høres kanskje litt rart ut alene, men det blir veldig fint når man setter det sammen.
Kevin løfter hånda ivrig og spør om det er mulig å lære seg trommer til. Hurum svarer at det blir uaktuelt.
– Trommepad, da? sier Kevin.
– Det er en korsats, Kevin, og den skal synges a capella.
– Kan du snakke norsk, eller? roper Valeria. – Ærlig, det er ingen som veit hva korsalt eller tarantella er, eller hva faen det er du sier!
Cato ler rått fra hjørnet sitt. Han og Valeria har en lei tendens til å gire hverandre opp. Mikkel sender meg et oppgitt blikk, trekker pusten dypt og sukker tungt. Jeg svarer med å himle med øynene. Vi veksler ikke ord, men har likevel en lydløs samtale gående ved hjelp av blikk:
– Herreguuud, de er så jævlig slitsomme.
– Enig!
Hurum er fattet og klarer å vri uroen over til noe pedagogisk.
– Fint at du sier ifra, Valeria. Kanskje vi kan høre med klassen først: Er det noen som vet hva korsats og a capella er for noe?
Det blir helt stille. Lenge. Ingen hender i været. Jeg veit at Mikkel veit, og han veit at jeg veit, men ingen svarer. Jeg har egentlig kjempelyst, jeg bare får det ikke til. Redd for oppfølgingsspørsmål og spydige kommentarer. Får nesten magesår av å unngå å svare, og til slutt kniper det så hardt at jeg bare må løfte hånda.
– Ja, Jørgen? sier Hurum og peker på meg.
– Korsats er melodier laget for kor, sier jeg fort. – Og a capella betyr at de synges kun med bruk av stemmer, uten instrument.
Kevin sukker skuffet. Jeg kjenner på en slags stolthet. Så bryter Cato ut i latter.
– Hva faen skjer med Ass-en ‘a, helt musikkgeni, jo!
Klassen ler. Inni meg svir det enda litt mer i magen, og jeg kjenner at jeg har åpnet munnen min nok for i dag.
Mikkel snur seg og blikker Cato hardt og lenge.
– Svar noe selv, da! sier han.
– Nørd, sier Cato.
Hurum hysjer på Cato før han fortsetter:
– Det er helt riktig, Jørgen. Men akkurat i koret som jeg selv er en del av, sier han og gliser stolt, – så hadde vi likevel med litt gitarspill, og jeg må innrømme at det ble sabla fint.
Nå kiler det i magen.
– Så jeg tenkte derfor at vi skal ha en gitarist …
Magen kiler enda mer. Jeg tenker på Eirin, og så tenker jeg på at det må finnes en Gud, for dette her er min sjanse.
– Og en solist, fullfører Hurum.
Inni meg raser det i følelser. Jeg har vondt, men det kribler, og jeg ser bort på Mikkel og håper at han, som den mest musikalske i rommet, ikke får oppgaven.
– Hvis man er solist, kan man beatboxe da? spør Kevin.
– Dessverre, Kevin.
Kevin sukker. Hurum fortsetter:
– Den som er solist, skal synge teksten, og så skal alle andre synge A eller O. Eller E. Slik som det står under notene på arket her.
– La oss ta en tur inn på instrumentrommet, sier Hurum. Inne på naborommet står det et trommesett og et piano i hjørnet. Hele veggen er dekket av gitarer. Jeg må skumpe borti Mikkel.
– Jeg hadde aldri trodd at vi skulle tilbake hit etter at Alejandro ble borte, sier jeg til ham.
Vi stirrer på hverandre med stjerner i øynene før blikket mitt fester seg ved strengene på en av gitarene, og jeg spiller et par toner i hodet mitt. Forestiller meg fingrene løpe opp og ned gitarhalsen. At jeg står på en scene med langt hår, åpen skjorte og hår på brystet, mens tusenvis av tilskuere skriker navnet mitt fordi jeg spiller som en gud. Det lander BH-er ved føttene mine, og jentene på tiende trinn står på første rad og viser meg puppene sine. Men den som fanger blikket mitt, er Eirin. Hun står for seg selv litt lenger bak og smiler til meg, og jeg tenker at jeg spiller for henne, at jeg spiller en melodi som bare er vår, helt til Hurum sier navnet mitt:
– Jørgen, kom hit, er du snill.
Jeg har ikke merket det selv, men jeg står inntil en av gitarene på veggen og lar hånda gli over det oljede treverket. Resten av klassen har stilt seg opp som et kor på noen kortrapper Hurum har satt fram.
– Fingrer du gitaren, eller? spør Valeria. Cato knekker sammen i et latterbrøl ved siden av henne. Mikkel vifter meg til seg. Jeg går bort til ham uten en lyd. Hurum begynner å koble mobilen sin til lydanlegget mens han forklarer at vi skal høre gjennom sangen først før vi danner stemmegrupper.
Cato benytter ventetiden til å bygge videre på vitsen til Valeria.
– Det er ingen damer som vil han skal fingre dem, vett, så han bare fingrer gitarer.
Hurum hysjer, men får egentlig ikke med seg hva praten går ut på. Han er for opphengt i å få Bluetooth til å funke. Så setter han på sangen. Det er hans eget kor som synger.
Jeg stirrer gjennom veggen foran meg og vil bare forsvinne ut, men når Hurum setter opp volumet, vil jeg heller forsvinne inn i musikken. Den omfavner meg. Den er overalt rundt meg, og melankolien i den kunne ikke vært mer treffende akkurat nå. En gitarist klimprer toner i bakgrunnen, og midt i sangen et sted spilles en sår solo. Det renner en tåre fra kinnet mitt. Bare én. De andre klarer jeg heldigvis å holde tilbake. Jeg tørker tåren fort bort og håper at ingen så den. Men Mikkel så den. Han skumper meg vennskapelig i siden, ser på meg og smiler, selv om smilet er uklart bak det sørgmodige blikket hans. Det hele føles likevel som en varm omfavnelse. Jeg svarer med blikket: – Takk, det går bra.
Når sangen er over, sier Hurum: – Så, aller først: Hvem kunne tenkt seg å være solist, og hvem kunne tenkt seg å spille gitar?
Responsen er ikke akkurat overveldende, men inne i meg begynner det å hamre. Gjennom summingen fra klassen, den som ikke helt har lagt seg siden Catos kommentar, tenker jeg bare på Eirin, og i neste øyeblikk smetter ordene ut av munnen på meg:
– Jeg har vært med i Sølvguttene!
Klassen stilner. Jeg merker ikke engang at jeg lyver, og klarer ikke stoppe meg selv.
– Jeg tar begge deler!
Jeg kan merke hvordan Mikkel ser spørrende på meg.
– Jeg melder meg som både solist og gitarist.
Vi parkerer syklene våre på grusen utenfor hos Mikkel. Jeg har lyst til å kaste opp.
– Når ble du så musikalsk ‘a? ler Mikkel. – Du har da faen meg aldri vært med i noe Sølvguttene, du?
Jeg veit ikke hva jeg skal svare. Reagerer bare med sure oppstøt. Går anspent bort til inngangsdøren. Mikkel, som kanskje er eneste i klassen med et musikalsk talent, gjorde lurt i å holde kjeft da klassen ble spurt. Selvfølgelig klarer jeg å si ja til noe jeg absolutt ikke kan. Jævla dust!
– Synes det er fett at du går all in, da, sier Mikkel. Han ber meg vente litt før han legger den ene hånda forsiktig på dørhåndtaket og henter opp en nøkkel med den andre. Ser ut som han hele tiden lytter etter noe. Som om han skal til å bryte seg inn i sitt eget hjem, og jeg spør om han skal stjele noe, og han sender meg et smil, men forklarer at han bare må sjekke en ting. Han låser opp døra med et varsomt knepp, dytter håndtaket ned og trekker den mot seg så det blir en smal glippe mellom dør og karm, og lener hodet fram med øret mot sprekken. Mikkel oppfører seg rart.
Etter en stund sier han at det er klar bane, og vi går inn. Vi sparker av oss skoene, og jeg spør om foreldrene hans er
hjemme. Det ser fortsatt ut som det er konfirmasjon her. Pynten står framme, og det er lite som er rydda på plass av bord og stoler. Oppvasken er selvfølgelig tatt, men jeg stusser over at dukene ligger framme med matrester og vinflekker.
Jeg går en kjapp tur på doen i gangen og legger munnen under springen. Åpner krana og sluker vann. Jeg har stresssvetta helt siden skolen. Jeg kaster kaldt vann i ansiktet. Det roer meg faktisk. Merker ikke at jeg skumper borti en hvit pilleboks mens jeg skyller ansiktet, før det klirrer noe voldsomt bak meg. En haug med hvite piller ligger strødd utover gulvet.
– Faen, sier jeg, og henter fram boksen som har rullet under vasken. Plukker pille for pille og putter dem tilbake i den. Tørker meg i ansiktet, setter pilleboksen inntil speilet og går ned i kjellerstua.
Vi slår fra oss i det nye spillet. Skuldrene mine senker seg. Mikkel har lastet ned et spill med vikinger. Jeg kaller karakteren min Varg, og Mikkel kaller sin Arg, og sammen slåss vi mot en gjeng berserker som kommer løpende mot oss over en gresslette.
– Har du ryggen min? roper Mikkel.
– Alltidur, Høvdingur, svarer jeg og holder karakteren min like bak karakteren hans. Varg skyter piler mot fienden for å holde dem unna Arg som er opptatt med å bruke sverdet sitt mot en diger kjempe. Mikkel og jeg styrer karakterene med den ene hånda og spiser smågodt og drikker pepsi med den andre.
– Kanskje vi kan telte der til sommeren, sier Mikkel og peker på skogen på skjermen mens han har kjeften full av lakris. Jeg ler.
– Lett, svarer jeg.
– Jeg gleder meg, sier Mikkel.
– Sjæl! sier jeg. – Alt utstyret ligger klart nedi boden: stormkjøkken, liggeunderlag og sovepose, alt er der. Og tante har teipa teltet.
– Jeg vil bare komme meg bort, sier Mikkel.
Jeg ser bort på ham, raper og tygger på et gummigodtspeilegg.
– Jævlig langt bort fra alt og alle, fortsetter han mens han stirrer tomt inn i skjermen, på vikingene som trasker rundt i villmarken. Jeg stopper å tygge og stirrer en stund på ham. Synes han ser litt blank ut i øynene.
– Sjæl, sier jeg. Fortsetter å tygge. Vi blir sittende og stirre mot skjermen i stillhet. En kvinnelig kriger dukker opp og vinker karakteren min til seg. Jeg ser på Mikkel.
– Har du spilt noe på elgitaren du fikk til konfirmasjonen?
– Har ikke rørt den.
Jeg beveger meg mot den kvinnelige karakteren. Hun ligner litt på Eirin.
– Tror du at jeg kanskje kunne …?
– Kjør på, sier Mikkel. – Du trenger kanskje hjelp med fingerspillet?
– Ja, hadde du giddi?
Mikkel ser på meg. Øynene er ikke like blanke lenger. De er smale og smilende.
– Selvfølgelig, sier han. – Sølvgutten kan jo ikke spille avslutningskonsert uten å ha øvd.
Jeg fnyser, og Mikkel setter spillet på pause. Han forsvinner opp trappa fra kjellerstua for å hente gitaren på rommet sitt. Jeg sitter i stillhet og stirrer på det fryste bildet på skjermen.
En pausemeny formet som en brun skinnfell blinker i senter av bildet, og i bakgrunnen ser det ut som om sinte vikinger står fryst fast i tiden, midt i kampens hete. Jeg smiler av en viking som står stille i en komisk positur med et sverd halvveis
gjennom skallen, og lurer på om jeg kanskje har blitt litt modigere de siste timene. Kanskje er det ikke helt uoppnåelig å bli god på gitar?
Mobilen hans durer plutselig på bordet, og jeg skvetter og ramler nesten av stolen. Den stopper, og så blir den stille. Men så durer den igjen. Og igjen. Og igjen. Skjermen er vendt nedover, så jeg klarer ikke å se hvem det er som ringer. Den rister oppå bordplaten og sklir gradvis mot bordkanten.
Jeg gjør ikke annet enn å stirre på den mens den durer av gårde. Idet den stopper å dure og er like ved å dette over bordkanten, smeller det i trappetrinnene bak meg. Mikkel tar sats siste steget og lander hardt rett ved siden av stolen min.
Han rekker fram den skinnende elgitaren i svart.
– Hagström, sier han. – Svensk gitarmerke, visstnok en sånn som Elvis brukte. Hagström Viking heter det faktisk.
Han nikker mot tv-skjermen og vikingene i krig.
– Den ser jo litt ut som en toegget øks, er du ikke enig?
Jeg nikker og tar imot gitaren. Slår fingeren et par ganger over strengene og forestiller meg at jeg er Elvis. Med vikinghjelm. Høvdingen av rock. Prøver å spille noe av det jeg rakk å lære på skolen. Jeg aner ikke helt hva jeg driver med, men strengene lager i hvert fall lyd. Mikkel setter fram en svart gitarforsterker som det står VOX på, og noen kabler.
– Du bare kobler den her til der, og så skrur du den på med den knappen der, og så er det bare å måke på, sier han mens han peker og skrur på diverse knotter.
– Mottatt, sier jeg. – Mobilen din har forresten ringt dritmye.
Han plukker den opp og ser på den, lager en rynke i panna og legger den tilbake igjen. Han ser at jeg ser det.
– Er bare foreldrene mine som prøver å få tak i meg, sier han, så plukker han opp kontrollen min og hiver den til meg uten at jeg rekker å tenke.
Mikkel setter i gang spillet igjen:
– La oss knuse de jævlene nå!
Han begynner å banke løs på skjeggete vikinger. Jeg stirrer på vikingen i fanget mitt. Øverst på halsen er det avbildet en fransk lilje. En benhvit stripe følger gitaren rundt hele kroppen. Det ser ut som stjerner blinker i den blanke flaten når lyset fra TV-skjermen treffer den. En semi-akustisk stjernehimmel med hals og strenger. For ekte superstjerner.
– Tar du den gjengen som kommer fra venstre der? sier
Mikkel. Kroppen hans bukter seg idet han kontrer et sverdhugg. Fingrene mine holder slapt rundt kontrollen mens de kribler etter å spille på gitaren.
– Faen, roper Mikkel som forsvarer seg på egen hånd. – Jørgen, jeg dauer her assa!
Jeg hører hva han sier, men legger kontrollen fra meg. Skjermen går i rødt. Mikkels karakter er død. Jeg løfter opp gitaren.
– Hva skjer? sier Mikkel og ser på meg.
Rekker gitaren fram. Nikker mot den.
– Nå? spør han.
– Ja, gjerne! sier jeg.
Mikkel smiler bredt med de perfekte tennene sine.
– Seff! sier han mens han kaster fra seg kontrollen med den ene hånden og griper gitaren med den andre.
Han plukker strenger elegant med fingrene. Han viser først, og så prøver jeg etterpå. Det går sånn passe.
– Bra, sier Mikkel.
Sannsynligvis høres det helt jævlig ut, men hvis Mikkel mener det er bra, så er det bra nok. Vi sitter til langt utpå kvelden. Spiller i flere timer. Etter timene med Alejandro, har jeg klart å lære det grunnleggende. Nå utfordrer Mikkel meg. Gir meg mer å jobbe med. Han søker opp blå salme tabs på nettet og får opp noen versjoner av fingerspill som jeg kan øve på til konserten. Han viser hvordan jeg skal plassere fingrene på strengene, og så, etter et par uheldige, men enda flere heldige forsøk, noen mørbanka fingre og et digert gjesp, kjenner jeg at jeg har jobbet nok for i dag. Mikkel finner fram gitarveska. Pakker ned gitaren og rekker den til meg som om jeg var en liten skolegutt og han en pappa.
– Kan du lære meg mer seinere? spør jeg og slenger gitarveska på ryggen. Mikkel justerer reimene over skuldrene.
– Klart jeg kan lære deg mer, sier han.
Jeg ser meg over skulderen mens Mikkel drar igjen en glidelås.
– Men helt på ekte, sier jeg og ser ham i øynene. – Den konserten må bli bra! Kan du love meg å hjelpe meg med det? Med synginga? Med spillinga? Med alt?
Mikkel smiler og klapper et par ganger på gitarveska.
– Du er good to go!
Jeg snur meg.
– Mikkel, jeg mener det!
– Slapp av ‘a! Jeg lover å hjelpe deg. Det kommer ikke til å bli et problem, sier han og slår ut med armene. – Se på deg, da!
Jeg kjenner vekten av gitaren mot ryggen.
– Den stjerna jo! Helt Elvis!
Mikkel gjesper høyt.
– And Elvis has to leave the building, for nå er jeg altså så balletrøtt.
Vi går opp trappen og ut i gangen. Jeg bøyer meg og plukker opp den ene skoen. Tar den på. Legger merke til noen hvite piller på gulvet utenfor dodøra.
Fikk tydeligvis ikke med meg alle.
– Hvor blir det av moren og faren din, egentlig? spør jeg.
– Aner ikke.
Jeg peker på pillene på gulvet mens jeg drar på den andre skoen.
– Kanskje greit å ta demensmedisinene dine, sier jeg og
ler. – Så husker du hvor de er.
Mikkel humrer forsiktig mens han raskt plukker opp pillene og legger dem i lomma. Virker ikke som vitsen går helt hjem, men callbacken hans er likevel god:
– Tok jeg ikke disse i sted da …? Merkelig, hva er det jeg da har tatt? sier han og later som han blir superrusa og får knekk i knærne og følger meg til døra som den mest neddopa narkisen i verden. Begynner å ta på lommene sine som om han leter etter nøkler.
– Og hvor faen la jeg de foreldra hen ‘a? sier han med knekk i stemmen før han retter seg opp og blir seg selv.
Jeg ler av karakteren. Så går vi ut. Det har begynt å bli mørkt, men det er varmt i lufta. Mikkel låser opp sykkelen min.
– Hørte du at det kan bli varmerekord i natt? sier han.
– Er det sant? Sykt.
– Ja, verden går til helvete ass.
Mikkel stirrer mot himmelen. Jeg tar sekken på magen og gitarveska på ryggen. Stirrer opp, jeg også. Flere og flere stjerner stikker seg fram langt der oppe.
– Kult navn på de medisinene forresten, sier jeg og ser etiketten for meg. – Het nesten Orions belte eller noe.
Mikkel svarer ikke. Bare stirrer i stillhet opp mot de hvite prikkene i mørket.
– Som er DER, sier jeg og peker på tre stjerner som ligger perfekt på linje med like store mellomrom. Mikkel smiler.
– Takk for kampen og den svære øksa her, sier jeg og peker på gitarveska.
– Lykke til med fingringa, sier Mikkel som fortsatt ser rett opp, og så vingler jeg av gårde på grusen med sykkelen og strekker ene armen rett ut mens jeg liksom plukker gitarstrenger ute i lufta. Som om jeg vinker og fingerspiller på samme tid. Og så viser jeg fingeren. Mikkel ville vanligvis ledd av sånt. Men jeg hører ingenting. Ser meg over skulderen og ser at han allerede har gått inn. Jeg hører bare sykkelhjulene som spinner under meg.