UTDRAG FRA:
KONGENE AV KONGEPARKEN
Maren Skolem
Aschehoug 2024
FEELGOOD
Karina Rønning
Sam trenger penger for å oppfylle sin store drøm om å starte på
St. Helena’s Institute of Music i Oxford. Axel på sin side skulle gjerne gjenopplevd fjorårets russetid en gang til. At satsebussen
Polebears mangler en russelåt, og at premien for å vinne årets russelåt er en stor pengesum, fører de to ulike personlighetene sammen i et ellers utenkelig samarbeid.
SAM
Jeg labber ut på kjøkkenet for å hente jordbærmelk. Pappa sitter ved kjøkkenbordet og leser avisen, jeg registrerer sånn halvveis at han sier hei.
Hvordan i all verden skal jeg skrive en tekst som funker?
Jeg heller opp jordbærmelk i et høyt glass, blir stående og tenke.
Problemet er at jeg ikke klarer å finne på rim uten å bli så flau at jeg bare må gi meg, jeg klarer liksom ikke fullføre en eneste strofe uten at absolutt alt blodet i kroppen min pumpes opp i ansiktet, og hvis man bare har blod i ansiktet og ikke noe annet sted, så dør man. Jeg kan altså ikke skrive denne sangen uten å dø. Det er fysisk umulig.
«SAM», sier pappa, og jeg skvetter, ser plutselig at jeg holder på å overfylle glasset.
Jeg lener meg frem og slurper det øverste laget av melken så jeg skal kunne løfte glasset uten at det skvulper.
Jeg merker at pappa ser på meg.
«Er det noe?» spør jeg.
«Det var det jeg også lurte på», sier han.
Han lukker avisen på en måte som betyr at han vil jeg skal sette meg. Jeg tar med meg melken.
«Hva tenker du på?» spør han. «Skole? Kjærlighet? Svarte hull? Da jeg var på din alder, var det som regel en av de tre.»
Jeg rister på hodet.
«Jeg må skrive», sier jeg.
«Sier hvem? Ytre eller indre pådrivere?»
«Ytre.»
«Ah. Ja, det er jo ikke alltid så inspirerende.»
Jeg tar en slurk. Rister på hodet igjen.
«Hva skal du skrive, da?» spør pappa. «Som ikke er skole?»
Det går opp for meg at jeg er i ferd med å avsløre meg.
«Eh … eller, det er på en måte skole. Det er en sangtekst. Til … en greie dramaelevene holder på med.»
Jeg hater å lyve til pappa, men om jeg skal gjøre alvor av denne planen, så er jeg faktisk nødt til å bli vant til det først som sist. Mamma og pappa skjønner ikke de russegreiene. Eller kanskje de skjønner dem for godt, at det er dét som er problemet, at det er derfor de reagerer sterkere på det enn de fleste andre foreldrene på skolen. Jeg vet ikke. Poenget er iallfall at jo mindre de vet, desto bedre er det for alle.
«Du skal skrive en sangtekst», sier pappa. «Men det er du vel god på?»
«Jeg er god på å komponere selve musikken», sier jeg, «ikke på å skrive teksten.»
Pappa slår ut med armene.
«Du kommer fra en lang rekke av poeter!»
Ja, jeg kommer fra en lang rekke av poeter, som alle sikkert ville blitt kjempestolte om de fikk vite at deres etterkommer, og store fremtidshåp, prøver å rime «danse på pole» med «dick i riktig hole» for å få penger til komponistlinjen.
«Det er bare det at dramajentene ikke vil ha poesi, på en måte.»
«Hva vil de ha, da?» spør pappa.
«De vil ha noe kommerst», sier jeg. Pappa legger hodet på skakke.
«Har du hørt om falsk dikotomi?» spør han.
Jeg blir irritert. Husker at noen har snakket til meg om dette nylig og at jeg ikke visste det da heller. Hvorfor er det alltid sånn at når noen har begynt å snakke om noe, så må plutselig alle gjøre det? Som om alle har sett den samme videoen på TikTok?
«Ja», sier jeg.
Men han ser at jeg ikke vet hva han snakker om.
«Det er når man setter opp et motsetningsforhold som ikke finnes. Kunst og det kommersielle er en typisk godt etablert falsk dikotomi. Det er ikke sånn at noe må ha
ENTEN høy kvalitet – men være umulig å selge – ELLER selge kjempebra, men være shit. Noen ganger kan man for eksempel … du vet den trojanske hesten?»
«Med alle grekerne inni?»
«Med alle grekerne inni. Trojanerne trodde det var en gave, så de tok med seg hesten inn i byen frivillig – men inni hesten var grekerne væpnet til tennene, ikke sant.»
Jeg ser spørrende på ham.
«Noen ganger kan man lage noe kjempekommersielt som publikum vil ha – en trojansk hest – og så kan man fylle det med en mening de ikke hadde fått med seg dersom de fikk det i en for utilgjengelig innpakning.»
«Så du sier at jeg kan skrive en kommersiell sang til dramajentene som likevel er poetisk.»
Pappa nikker.
«En tekst trenger aldri å bare være én ting», sier han. «Akkurat som at et menneske aldri trenger å bare være én ting. Ingenting er svart-hvitt, Sam. Ingenting er enten-eller. Aldri velg «eller» når du kan velge «og», ikke sant. Få med deg så mye du kan!»
Jeg nikker.
Han ser fornøyd ut, og konkluderer:
«Så lenge du finner en inngang som gjør at du kan skrive noe du vil skrive, og ikke bare hva du tror de andre vil høre, så går det bra. En sann poet kan skrive noe som rører folk uansett format, og alle som sier noe annet, er jålebukker.»
Jeg lurer på om han ville ha ment det samme dersom jeg fortalte hva jeg faktisk skal skrive, eller om han bare har latt seg overbevise av sitt eget argument igjen, men jeg utfordrer ham ikke. Da har vi det plutselig gående i en time, minst.
AXEL
Han ville egentlig bare melde meg låta, som forrige gang, men i dag er den 21. mars – vi må sende den til Polebears i dag, enten teksten sitter eller ikke – så han sa han kunne komme bort rett etter skolen. Han spurte ikke om jeg var opptatt. Har vel skjønt at jeg aldri er det. Jeg liker ikke at han har skjønt det. Det gjør den «pleide ikke du å ha et liv» kommentaren hans litt mindre tull, på en måte.
Jeg har rydda så godt jeg kan, skjøvet greier inn i skap og under senga og båret dem ned på kjøkkenet. Har til og med prøvd å fjerne litt kattehår fra senga så det skal se litt mindre crazy cat lady ut. Ikke at det spiller noen rolle hva Sam tenker om rommet mitt, men det er jo flaut uansett hvem som ser det sånn.
«Jeg går ut av rommet mens du hører sangen», sier han.
Jeg sitter på senga mi med maskinen i fanget, mens han står litt sånn kleint i hjørnet ved døra.
Jeg ser filnavnet og ler.
«Youcanleaveyourmaskon.mp3?»
«Arbeidstittel», mumler han. «Apropos polestripping og sånt, ikke sant.»
Han rødmer når jeg ikke klarer å slutte å le.
«Uansett, kos deg eller noe», sier han og går.
Jeg trykker play og lener meg tilbake mot veggen, lukker øynene.
Dette er bedre. Faktisk mye bedre. Refrenget er jævlig cheesy, det handler om hvem «DjMask» vil kle av seg alt for – til og med maska. Kristina kommer til å elske det. Hun har en Phantom of the Opera-fantasi som er en spennende blanding av pirrende og brannfarlig.
Når låta er ferdig, reiser jeg meg opp og går ut i gangen, ser etter ham. Det er tomt der.
«Sam?»
Jeg åpner døra til badet. Han sitter på badekarkanten og leser ingredienslista på mammas badesalt.
«Ferdig?» spør han.
Jeg nikker.
«Ferdig», sier jeg. «Og jeg synes …»
«Nei, vent», sier han, nesten litt panikk i stemmen, «jeg orker ikke.»
Han setter seg ned i badekaret og trekker for dusjforhenget.
«Sånn» sier han, «nå må vi ikke se på hverandre mens du slakter den.»
Jeg må nesten le. Han er så fucka.
Jeg trekker forhenget litt til side og setter meg oppi sammen med ham. Han ser forvirret på meg.
«Men …», sier han.
«Chill», sier jeg.
Han blir sittende.
Vi sitter ansikt mot ansikt i karet, som to barn. Det er litt trangt, det ene beinet hans ligger oppå mitt, jeg kan kjenne varmen gjennom buksa.
«Ok, nå må du si noe snart, jeg freaker ut», sier han.
Jeg smiler.
«Nå sitter den», sier jeg.
«Seriøst?»
Jeg nikker.
Han lener seg tilbake mot kanten av badekaret og puster tungt ut.
«Har du virkelig skrevet den selv?» spør jeg.
«Ikke hvis noen andre enn deg spør», sier han. «Da har du skrevet den.»
Som om jeg kunne ha skrevet en sang.
Men jeg nikker.
«Fett», sier jeg.
«Fett», sier han.
«Og du fikk inn DjMask!» sier jeg og ler. «Jeg trodde det bare var kødd!»
«Det var egentlig det», sier han, «men så passet det med … ok, ikke bli sur, men jeg har på en måte tenkt på det som å bygge deg en drag queen? Man lager en karakter som er skikkelig camp og over the top, og som er tøff og untouchable på en måte. Som en superhelt. Som Supermann til Clark Kent. Og så passet det med det musikalske temaet.»
«Hæ.»
«Heroes», sier han. «Har du ikke merket at det ligger under i bridgen?»
Han ser håpefullt på meg, men jeg skjønner ikke hva han prater om.
«Jeg har lånt inspirasjon fra instrumentalen på Heroes. Du vet den sangen.»
Og så lener han seg fremover mot meg og sitere-synger: «We could steal time just for one day/We can be heroes for ever and ever/What d’you say?»
På det siste tar han et fast grep rundt leggen min med begge hendene sine, som for å understreke inderligheten.
«Åja!» sier jeg. «Den Moulin Rouge-sangen.»
«HÆ», sier han, og slipper leggen min i sjokket.
«Moulin Rouge», gjentar jeg. «En av yndlingsfilmene til Kristina. Hun har fått meg til å se den typ en million ganger.»
Han ser ut som at han har falt ned fra Merkur.
«Heroes», sier han, «er ikke ‘Moulin Rouge-sangen’.
Heroes er Bowie.»
Jeg vet jo hvem Bowie er, det er ikke det, men han gjør det bare for fristende å plage ham. Jeg gir ham et spørrende blikk, og det ser ut som at han skal få et anfall.
«DAVID BOWIE!» sier han.
«Hvem?»
«HVEM er David Bowie?! Du tuller nå?»
«INGEN bryr seg», sier jeg, og jeg klarer bare så vidt å holde meg alvorlig.
Han prøver å reise seg liksom-forferdet fra badekaret for å komme seg unna meg, men jeg trekker ham ned igjen.
«Hallo», sier jeg, «vi har møte. Bli sittende.»
«Helst ikke, jeg vil ikke bli smittet med den kjøttetende bakterien som har spist hjernen din», sier han.
Jeg skal til å svare, når vi hører at det går i døra nede. Mamma er hjemme.