ang gliding
Spaltered. Eirik Saugen c/O Bryde, Skow. 17 - 0257 Oslo 2
Meeting internationale volo libero Artikkelforfatteren like før start. Med det etternavnet burde mulighetene være store. Foto Magnar Nordal.
Påsken 1987 tilbrakte ca. 25 norske HG-piloter i Nord-Italia, nærmere bestemt Monte Grappa. Idéen og planleggingen som var utført av landslagssjef Steinar Almelid gikk ut på at vi gjennom fire dagers uttaksflyging skulle ta ut et fem-manns lag til den internationale konkurransen Monte Grappa International. Det viste seg at været var på vår side gjennom hele uken, men det må nok sies at det var best under uttagningsdagene ettersom det ble mer og mer stabilt når dagene gikk. Å delta i en international konkurranse var en ny og positiv opplevelse for hele laget, unntatt Jørn Lothe, som visstnok skulle ha opplevd lignende før. Det var med andre ord et ferskt norsk lag som stilte på startstreken. Vinner av NM-86 Stig Kilvik fra Bodø, var førstemann ut. Han fløy jevnt og godt under uttaksflygingen, og det var aldri tvil om at han skulle kvalifisere seg. Det samme gjaldt Kongsberg-klanen, denne gang representert med Tommy Ødegård og Jens Krotseng. Sentrum HGK stilte med to deltagere, nemlig Jørn Lothe og undertegnede, Matts Weng. Allerede første konkurransedag erfarte vi at internationale konkurransepiloter flyr helt forskjellig og betydelig mer taktisk og aggressivt enn hva vi er vant til hjemmefra. Startvinduet var åpent kun to timer, og med 150 deltagere kan man regne ut hvor mye tid hver og en hadde på seg. Når startvinduet åpnet stilte man seg i kø og startet når det var ens tur. Det var svært marginale forhold den første dagen, og det var litt av en opplevelse å ligge å skru sammen med så mange piloter. Man måtte innordne seg systemet. Det var gjerne 20 piloter i hver boble og man måtte ligge i korrekt anstand, og være våken, for ikke å komme i konflikt med de andre deltagerne. Det var en fantastisk følelse å være en del av dette maskineriet, gjorde du en feil var det bare å komme seg ut av bobla og starte fra bunnen igjen. Det var ikke særlig bra forhold denne dagen og ingen fløy de 50 km som skulle til for at omgangen skulle bli gyldig. Jeg og Jens landet på samme jordet, sammen med minst 20 andre piloter. Alle kom inn samtidig etter å ha passert første rundingsmerket. Det gikk utrolig bra selv om jordet ikke var større enn en halv fotballbane, omringet av de beryktede vinrankene. Helt bra gikk det imidlertid ikke for en italiener som kuttet en høyspentledning i landingen. Etter denne konkurransedagen som var minst like hard å komme gjennom som tross sin kortere distanse enn 8 mils-turen to dager før, begynte alle sammen å bli farlig slitne, og dette igjen gikk på motivasjonen løs, tross utmerket lagledelse og kjempefin hentetjeneste, merket jeg, og jeg tror jeg kan inkludere de andre, at man kanskje hadde tatt ut sitt beste under uttaksflygningen. Han blir uhorvelig sliten av 4 timers flyging, pakking, venting og transport. Man drar fra hotellet kl. 9.30 og kommer tilbake kl. 21.00, men man har egentlig ingenting å klage på etter som dette tross alt er en del av gamet og man opplever det utroligste i løpet av en slik dag, men til en senere anledning tror jeg det beste hadde vært med én eller to fridager før den store konkurransen tar til, da ville man kunne konsentrere seg om den nye oppgaven og psyke seg opp skikkelig. ANDRE KONKURRANSEDAG skulle vise seg å bli Kongsbergklanens store dag. Dagen startet på mange måter likt første dag hva været angikk. Banen ble lagt 45 km øst til en veitunnel og tilbake til hovedlanding. På vei østover kommer man til et svært vanskelig parti. En 8 km bred kløft med elven Piave i bunnen ut mot Piave går det en svakt hellende åsrygg. Jeg fulgte denne åsryggen i svært
20
dårlig høyde, krysset Piave og ble liggende sammen med 10—11 andre piloter på en liten åsrygg ved inngangen til byen Valdobbiadene. Fra denne byen og 10 km fremover var det svært dårlig med landinger, så vi ble liggende å prøve å skaffe høyde, men falt til slutt igjennom. Etter å ha rigget ned og gitt hentebilen så dårlig beskjed om hvor jeg var, at den hadde et svare strev med å finne meg, dro vi til bake mot hovedlandingen. Jeg var på dette tidspunktet helt sikker på at ingen kunne ha fløyet lenger og greid å komme videre fra elven Piave. Min mistanke ble bekreftet da vi fant Jørn sittende langs vei en på andre siden av Piave. Det hadde kommet telefon fra Tommy. Han befant seg bare noen hundre meter fra Jørn. Tommy sto innelukket på en fotballbane og jeg reagerte på hvorfor han ikke hadde rigget vingen sin. Tommy gliste, og jeg trodde jeg skulle dette på ræva da han fortalte at han hadde vært på rundingsmerket og hadde landet på vei tilbake til mål. Vi fant Jens noen kilometer kortere og Stig noen kilometer fra rundingsmerket på vei tilbake mot mål. Det viste seg at de hadde fløyet rundt hele kløften og funnet bra med løft på innsiden av åsryggen. Nest siste konkurransedag fløy Stig og Tommy svært bra og klatret mange plasser. Dessverre bommet Jens stygt og måtte lande ved elven Piave. Personlig landet jeg midt imellom disse. Jørn hadde mistet motivasjonen helt og stilte ikke opp denne dagen. Det var tydelig at Jens fikk blod på tann etter å ha blitt slått så ettertrykkelig av Tommy dagen før, for denne siste dagen slo han på stortromma og ble nr. 3 etter Jon Pendry og undertegnede. Det at det var en feil med min plassering denne dagen, ska vi ikke skrive flere bøker om, men moro med Jens sin 2. plass det var det. Beste nordmann i denne konkurransen ble Tommy Ødegård på en 21. plass, tett fulgt av Jens og Stig. Alle de norske kom blant de femti beste. Matts Weng
