Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge Åndsverksloven og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering. Det er heller ikke tillatt å benytte hele eller deler av utgivelsen som inndata eller treningsgrunnlag for generative modeller som kan frembringe tekst, bilder, film, lyd eller andre former for innhold og uttrykk, uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no, Tlf. 92606318
Panther-bataljonen
Ondskapens festning
Av Arne Lindmo
Illustrert av Ida Skjelbakken
Denne historien er inspirert av virkelige hendelser i Norge under andre verdenskrig. Noen personer, våpen og tema vil du kanskje kjenne igjen fra den virkelige krigen, men selve handlingen i boka er fiksjon, og det betyr at den er oppdiktet av forfatteren. Se bakerst i boka for fakta om krigen.
Kapittel 1
November, 1942
Petter kastet granaten og rullet i dekning bak en stor stein. Hundrevis av kuler vislet forbi ørene og skrellet vekk bark og blader på trærne rundt.
«Granaten bommet!» ropte Sara. Hun lå i dekning bak et veltet tre noen meter unna.
Den svake duren av bombefly lød fra himmelen, eksplosjoner drønnet i det fjerne, og stridsvogner rullet gjennom busker og kratt. Men verst av alt, den store tyske ondskapen selv, Adolf Hitler, fyrte løs med maskingevær fra bakketoppen!
«Sara!» ropte Petter og tok en kniv fra bakken. «Lag en avledningsmanøver, så sniker jeg meg opp bak Hitler!»
«Hva er en avledningsmanøver?»
«Bare løp i motsatt retning, rop og skrik!»
«Men da kan han skyte meg!»
«Det er et lite offer å ta for landet vårt. Én død helt i dag, og tre millioner kan puste fritt i morgen!»
Sara nikket bestemt og trakk pusten, så reiste hun seg og løp mens hun skjøt mot bakketoppen og ropte: «For kongen, Norge og …» Hitler svingte maskingeværet rundt og fyrte løs på henne.
«Ra-ta-ta-ta-ta!»
Sara skrek ut sin smerte og sorg da hun falt. Petter benyttet sjansen til å snike seg oppover bakketoppen mens Hitler humret og lo av at Sara fortsatt ristet på bakken fra kulene hans.
«Ra-ta-ta-ta-ta!»
Dødsskrikene til Sara fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Petter. Tapre Sara, jeg skal hevne deg!
«Dø, ditt nazisvin!» Petter kastet seg over Hitler før maskingeværet rakk å svinge rundt.
«Dette er en kniv», sa han og stakk med pinnen flere ganger. «Og nå er du stein død!»
Petter løftet hendene i triumf. «Norge er endelig fritt. Kamerater! Kom fram og slipp jubelen løs. Fienden er beseiret en gang for alle!»
«Dæven døtte!» sa den døde Hitler, han tok seg til magen og stønnet. «Måtte du stikke så hardt?»
«Med en skurk som Hitler kan man ikke ta sjanser», sa Petter.
«Neste gang kan du være Hitler.»
«Greit, men …» Han sukket. «Da er Norge i virkelig trøbbel.»
Det ringte i skolebjella. Læreren veivet med den ut av vinduet.
«Pokker», sa Petter. «Skolen starter.»
Sara kom bort til dem mens hun børstet bort jord og visne blader fra kjolen.
«Kan vi ikke leke noe annet enn krig?» sa hun. «Vi kan hoppe paradis, eller gå på stylter.»
«Men dette er ikke bare lek», sa Petter. «En dag blir det vår tur til å beskytte landet. I mellomtiden kan vi i det minste trene.»
Sara himlet med øynene.
De gikk mot inngangen til skolebygget.
«Onkel sa det skulle starte en ny elev i dag», sa Petter.
«Hvem?»
«Datteren til noen fra den tyske hæren, altså noen fra fienden.» Han knyttet nevene.
«Uff da», sa Sara. «Men hun er vel bare tolv år, som oss.»
«Faren hennes er en forbanna nazist!» Petter slo i rekkverket på trappa så det dirret.
«Det er da ikke hennes skyld», sa Sara. «Du har vel ikke tenkt å banke henne?»
Petter tenkte på det. «Nei, jeg slår ikke jenter.»
«Du får ikke lov heller! Ikke av meg i alle fall.» Sara hørtes skikkelig sur ut. «Lov meg at du prøver å være snill og grei.»
Petter sukket, plukket opp skoleveska som lå ved døra, og gikk inn.
Men da kjente han ei hånd dra hardt i skuldra. Han måtte snu seg og møtte de intense, svarte øynene til Sara bak de runde brilleglassene.
«Petter Hansen!» sa hun. «Lov meg at du er snill mot den nye jenta i klassen. Ellers skal jeg aldri snakke med deg mer!»
«Greit», sa han. «Jeg lover, men hva om hun er nazist, sånn som faren hennes, og som den nye læreren vår?»
«Alle som har lært noe dårlig», sa Sara, «kan også lære noe godt. Alle kan skifte mening og forandre seg.»
«Men de invaderte oss! Tok landet vårt! De er født onde, får det inn med morsmelka!»
«Å, ja?» sa Sara. «Hva med de norske vikingene?
De drepte, røvet og herjet langs kysten i hele Europa. Med betyr det at du er en morder og røver?»
«Det har da ikke noe med meg å gjøre!» Petter himlet med øynene. «Og det var for hundre tusen år siden! Minst!»
«Stille i gangen!» sa læreren strengt. Han klappet til Petter i hodet så hardt at det pep i øret. «Dere er på skolen nå! Oppfør dere. Gå inn og still opp!»
Petter og Sara gikk stille inn i klasserommet.
«Og Petter?» sa læreren bak han. «Vikingtiden sluttet for bare ni hundre år siden, så du skal ha ekstra lekser i dag.»
Petter ville protestere, men bet tennene sammen. Det ville bare gjort straffen verre. Han ruslet videre mot pulten.
«Takk for at du fikk meg i trøbbel», hvisket han til Sara da han gikk forbi plassen hennes.
«Ikke min skyld at du snakker så høyt», hvisket Sara tilbake. «Og poenget mitt var at selv om man er født tysk, trenger man ikke å være slem.»
«Faren hennes er i hæren, garantert nazist!»
«Ingenting er garantert, og hun er ikke han. Gi henne en sjanse.»
«Ok, én sjanse», sa Petter.
Sara stirret strengt på han.
Han la hånda over hjertet. «Jeg sverger på moren min.»
Hun smilte og nikket.
Petter gikk det siste stykket til plassen sin. Som alle de andre ble han stående bak pulten og vente. Læreren sto fortsatt ute på gangen og snakket med ei jente han ikke hadde sett før, kanskje det var den nye eleven i klassen? Hun var høy, blond og brukte slips. Det siste var litt rart, han hadde ikke sett jenter med slips før.
De sluttet å prate. Jenta gikk inn og stilte seg opp bak den ledige pulten ved siden av Sara.
Petter rynket panna og grublet. Kanskje de faktisk kunne bli venner? Det kunne være noen fordeler med det, hun ville være glimrende til å spille Hitler i friminuttene, kunne sikkert rope ting på tysk og sånn.
Petter kikket oppgitt på klassekameraten ved siden av som sto og pellet seg i nesa. Den gjøken kunne ikke forsvare en bakketopp med maskingevær engang.
Ok … Petter bestemte seg for virkelig å gi den nye jenta en sjanse. Om ikke annet kunne hun bli gøy å leke krig med.
Kapittel 2
Den nye jenta
«Sitt ned», sa læreren.
Sara satte seg lydig ned bak pulten med en liten, vond klump i magen. Den forrige læreren ble arrestert for en uke siden, og den nye var mye strengere. Han var kledd i grå dress, og på høyre side av brystet hadde han en nål med hakekorset. Altså et medlem av Nasjonal Samling, partiet for norske nazister.
Mamma hadde sagt at hun aldri måtte snakke med noen av dem, men hvordan kunne hun unngå det nå?
Hun hadde dessuten klart å glemme navnet hans. Det var helt tomt i hodet, og Sara kjente klumpen i magen vokse. Læreren hadde slått Petter med linjalen dagen før, bare fordi han hvisket litt mens de gjorde oppgaver. Å glemme navnet var sikkert enda verre!
Og den nye jenta hadde satt seg rett ved siden av henne. Hva om Petter hadde rett, og hun var like ille som læreren …
Sara gløttet bort på henne over kanten av de runde brillene. Hun hadde blondt hår med to lange, stramme
fletter, krystallblå øyne, og hun var høy, den klart høyeste jenta i klassen. Hun var kledd i en ren, hvit skjorte med svart slips, og hadde et svart skjørt. Klærne hennes var ikke flekkete og slitte som hennes egne.
Saras kjole hadde vært veldig fin en gang, grønn og med innbroderte hvite blomster. Bestemor hadde laget den, men det var for lenge siden, og nå var den ikke fin i det hele tatt.
«Vi har fått en ny elev i klassen», sa læreren. «Hun heter Hanna og er datter av kommandanten – så behandle henne med respekt!»
Læreren vinket den nye jenta opp.
«Presenter deg selv», sa han.
Siden pulten, som hun delte med Sara, sto fremst i klasserommet, måtte Hanna snu seg for å snakke til de andre i klassen.
«Ich heiße Hanna, und …»1
«Norsk!» smalt det fra læreren. «Du er i Norge nå, og barna her forstår ikke tysk.»
«J-ja, unnskyld …» Jenta så på klassen igjen. «Jeg heter Hanna, og har fra Tyskland kommet. Jeg måtte hit med mor og far flytte. Mor er i Norge født og har lært meg norsk å snakke.»
«Mer eller mindre», sa læreren.
Hanna gned hendene nervøst mot hverandre. «J-jeg håper vi venner kan bli, og … ja.» Hun kikket ned på hendene.
1. «Jeg heter Hanna, og …»
«Takk, Hanna. Du kan sette deg.»
Læreren plukket opp et kritt, snudde seg og begynte å skrive på den store, svarte tavla. Men han stoppet midt i ordet, senket armen og så på klassen igjen med rynke i panna og strenge øyne.
«Husk det jeg sa, Hanna er datter til kommandanten. Hvis noen av dere plager henne, blir dere sendt rett til festningen og må svare for han! Forstått?»
«Ja, herr Løken», mumlet barna mens de tok fram skrivebok og blyant. Sara følte lettelsen skylle gjennom seg da hun ble minnet på hva han het. Hun tegnet en liten løk ved margen i boka som huskelapp.
Klassen satt en stund og skrev av setningene på tavla til sirenen på taket begynte å ule.
Læreren la krittet tilbake på lista under tavla og sukket tungt. «Greit. Still opp på rekker i gangen.»
Sara viste Hanna at de måtte stå ved siden av hverandre i rekka.
«De som sitter sammen, må også stille opp sammen», sa hun.
«Bombefly?» spurte Hanna og pekte opp. Sara nikket.
Læreren stilte seg fremst og fikk rekkene til å marsjere i takt bak seg mot bomberommet i skolens kjeller.
Kapittel 3
Bomberommet
«Ikke vær redd», sa Sara og tok Hanna i hånda. «De flyr alltid forbi. Det er storbyen de bomber, vi er ikke viktige nok.»
«Det blir dere snart», sa Hanna.
«Blir vi?»
«Fjorden her er dyp. Årvik skal viktig havn for ubåter bli.»
«Huff», sa Sara. «Så da bomber de kanskje oss også?»
Hanna nikket. «Papa bygger stor bunker i berget under festningen. Ubåtene kan være trygge der og fylle bensin, hente mat. Fanger fra Trondheim har kommet for å bygge enda raskere, jøder og sånn.»
«Jøder?» Sara kikket spørrende på Hanna, men rekkene stanset, og den tyske jenta vendte oppmerksomheten mot læreren i stedet.
Herr Løken åpnet døra til kjelleren med en nøkkel fra knippet og vinket alle inn.
Sara gikk og satte seg på det harde sementgulvet med ryggen mot den like harde, grå sementveggen.
Det stinket alltid i kjelleren, og den var fuktig og kald. Noen gamle, ødelagte pulter og stoler lå hulter til bulter, sammen med annet søppel. Ellers var det stablet kasser langs den ene veggen, med hermetikk, vann og varme pledd. I tilfelle de måtte være der lenge.
Hun kastet et skremt blikk på bøtta i hjørnet. Så lenge flyalarmen gikk, fikk ingen gå ut, selv ikke for å gå på do. I verste fall måtte de tisse på bøtta mens læreren holdt et pledd rundt så ingen så, men alle kunne jo fortsatt høre.
Sara bet seg i leppa. Hun begynte selvfølgelig å føle seg tissetrengt, men det gjorde hun hver gang flyalarmen gikk. Det var sikkert fordi hun var så redd for å gå på do her. Kom igjen, Sara, tenk på noe annet!
Hanna satte seg ved siden av henne, dro knærne inntil seg og smilte.
«Så …», sa Sara og prøvde å tenke på noe å snakke om. «Du sa noen av fangene er jøder?»
«Ja, de var på vei til Polen, men papa spurte om å få bruke dem til å bygge ferdig festningen og bunkeren. Bra de kan brukes til noe fornuftig.»
«Blir de tvunget til å jobbe?» spurte Sara. «Som … som slaver?»
«Ja, og når de er ferdig, har festningen fått nye celler hvor de skal bo, og en stor bygning hvor de skal jobbe med å lage ting vi trenger til krigen. Da kan de gjøre nytte for seg og ikke være til skade.»
«Skade?» sa Sara. «Hva mener du?»
«De ekle jødene, vel. Det er jo de som er grunnen til hele krigen.»
«Hei!» sa Petter, som satt i nærheten. «Jøder er ikke ekle! Og de har ikke noe med krigen å gjøre!»
Sara smilte til Petter. De hadde vært gode venner siden første klasse, selvfølgelig ville han forsvare henne.
«Hysj!» hvisket Hanna og tittet skremt bort på læreren. «Sånn kan du ikke si. Har du ikke sett plakatene?»
«Nei.» Petter ristet på hodet. «Hvilke plakater?»
«I Berlin er de overalt. Om hvordan de griske jødene lurte oss, og pengene våre tok. Alle hater dem, papa sier at de schaben2 er, og at de har folket vårt forgiftet. Det er derfor han er i Norge, han skal hjelpe dere med jødene å bli kvitt.»
Det stakk i magen til Sara og tårene presset på. Hun prøvde å tvinge dem tilbake, men det gikk ikke. Da det brast, la hun ansiktet i hendene.
«Hva er galt?» spurte Hanna.
Men Sara bare ristet på hodet.
«Jo, du må si det», sa Hanna. «Jeg vil jo vennen din være.»
«Nei», sa Sara med gråtkvalt stemme. «Det vil du ikke.»
«Jo», sa Hanna.
«Familien hennes er jøder», sa Petter. «Og så sier du så ekle ting om dem, du burde skamme deg! Alt det du sa, var løgn, og du burde si unnskyld.»
2. «kakerlakker»
Hanna stirret på Sara med vidåpne øyne og åpen munn.
«Du!»
Sara nikket.
Hanna skar en grimase og flyttet seg raskt bortover gulvet, så langt vekk fra Sara og Petter som hun klarte å komme.
Historiske fakta knyttet til boka
Holocaust er folkemordet på jøder under andre verdenskrig. Dette er et viktig tema i boka og grunnen til at handlingen er lagt til november 1942. Det var i oktober/november det året at nazistene beordret politiet til å arrestere og deportere norske jøder. I starten bare menn, men etter hvert alle, inkludert barn. De som ble tatt, ble sendt til konsentrasjonsleirer. Den mest kjente var Auschwitz i Polen hvor én million jøder ble drept under krigen. Av de ca. 2 100 jødene i Norge da krigen startet, ble 770 sendt til disse leirene, og de aller fleste døde der. Resten klarte heldigvis å flykte til Sverige. Foto: Wikimedia Commons / CC0
Stridsvognen Panther ble utviklet i 1942 og tatt i bruk av Tyskland under andre verdenskrig året etter. Den veide rundt 45 tonn, hadde en kraftig 75 mm kanon, skrått panser og god bevegelighet. En Panther kunne skyte presist på lange avstander og var godt beskyttet mot fiendtlig ild. Det finnes ingen dokumentasjon på at det fantes Panther-stridsvogner i Norge under krigen. Men hvis det var en Panther der, må det ha vært en av prototypene som ble laget høsten 1942. Kanskje den ble sendt som gave til Klaus fra hans gode venn Hitler? Beskrivelsene i boka av Pantherens utseende og bruk er forsøkt gjengitt så nøyaktig som mulig. I løpet av krigen ble det laget ca. 6 000 slike stridsvogner. Forfatterens primære kilde er boka «Panther Tank» av David Doyle fra 2022.
Foto: U.S. Army Air Forces / National Archives (public domain)
Arne Lindmo (f. 1981) vokste opp på Inderøy i Trøndelag og bor i dag på Stovner i Oslo. Han er kjent for å skrive spennende og engasjerende fortellinger for barn, og har tidligere vunnet ARKs barnebokpris for TROLLHEIM –Kråkeslottets hemmelighet. Med Panther-bataljonen beveger Lindmo seg inn i en historisk krigsfortelling inspirert av virkelige hendelser under andre verdenskrig. Her kombinerer han høyt tempo, dramatikk og sterke karakterer. Det handler om mot, lojalitet og ansvar i en tid der grensene mellom rett og galt settes på prøve.
Mange som vokser opp i Norge i dag, ofrer ikke krig en tanke. Det er noe som bare skjer i andre land. Én av grunnene til at Lindmo ville skrive Pantherbataljonen, var å vise nye generasjoner at vi i Norge ikke er immune – vi har vært i krig før. Dette er viktig å huske i en tid der forsvarsalliansen med USA slår sprekker, og vårt naboland Russland har startet en krig i Europa. En krig kommer sjelden alene; annen ondskap følger hakk i hæl: løgner, overgrep, hat og rasisme. Denne boken forsøker å vise hvordan mennesker i krig ofte ikke står overfor et enkelt valg mellom godt og ondt, men handler i uvitenhet –preget av propaganda, misforståelser eller fordommer. Derfor er det viktig å tenke selv, og ikke bare følge flokken.
Ida Skjelbakken (f. 1979) er illustratør og vinner av Kulturdepartementets pris for Årets illustrasjoner for den første og andre boken i TROLLHEIMserien. I Panther-bataljonen skaper Skjelbakken intense og stemningsmettede illustrasjoner som forsterker spenningen og gir krigshandlingene en nærmest filmatisk tilstedeværelse. Hennes detaljerte og realistiske uttrykk gir fortellingen et kraftfullt visuelt løft. Lesere av TROLLHEIM-bøkene trekker ofte fram hvor høyt de elsker Idas tegninger; to lesere har uttalt at hun har «magiske farger og penner».
