16
VårE PErIFErE DOmSTOLEr
av en viss størrelse, risikerer å bli påført uhåndterlige kostnader. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom kostnadene og verdien av de økonomiske eller immaterielle posisjonene tvisten gjelder. Kostnadsrisikoen påvirkes av en rekke forhold som parten i liten eller ingen grad kan påvirke: Hvor mange rettsdager vil gå med? I hvor mange instanser vil saken bli ført? Vil kostnadene øke fordi det melder seg rettshjelpere som legger frem materiale og argumenter til støtte for motparten? I siste instans kan det bli avgjørende om saken tapes eller vinnes. Ifølge hovedregelen skal den som vinner, fritas for sine egne kostnader, mens taperen må betale både vinnerens kostnader og sine egne. Regelen kan bli fraveket hvis domstolen mener at «tungtveiende grunner gjør det rimelig» (tvisteloven § 20-2). Men i så fall må vinneren likevel dekke sine egne kostnader, som i seg selv kan være betydelige. At hovedregelen gir vinneren en viss beskyttelse mot å bli påført store utgifter til en sak som motparten kanskje ikke hadde noen realistisk mulighet til å vinne, er fornuftig nok. Også den preventive funksjon som ligger i at regelen oppmuntrer til å slutte fred med f.eks. naboen, eller til i det minste å avfinne seg med noen ulemper i stedet for å ta saken til retten, kan ha mye for seg. Men det kan jo være legitim tvil om hvem som «har rett», og det er slett ikke opplagt at regler som skal hindre «unødig trette», passer i saker om lovligheten av forvaltningsvedtak. Ingen av oss kan unngå en viss kontakt med den offentlige forvaltningen, og sakens utfall kan ha betydning for mange tilsvarende saker. Dessuten er omfanget av forvaltningens handlefrihet viktig ikke bare for den aktuelle parten, men for forvaltningen selv og det samfunnet den er satt til å tjene. Likevel er det grunn til å advare den som ikke rår over store ressurser eller har meget sterk tro på sin sak, mot å gå til sak mot stat eller kommune. At dette er noe mange forstår, bidrar sikkert til fraværet av en «sterk tradisjon for å prøve inngrep for retten», eller snarere: til de «alminnelige» domstolenes beskjedne praktisk rolle i forvaltningsretten.
HVA BØR GJØRES?
Domstolenes perifere rolle på mange samfunnsområder i Norge gir grunn til å drøfte om de fortsatt bør sitte i et hjørne mens samfunnet for det meste løser sine tvister på andre og ofte bedre måter. Med særlig sikte på forvaltningsstaten skisserer boken tre mulige veier videre.
