groper over en strekning på 19 kilometer og er formet som en U, nærmest som ei fiskenot. Noen steder ligger gropene ganske tett. Her er nok erfaringene at trekket ved disse plassene hadde mange dyr. Ove Holseng har datert en grav i dette anlegget, og den er fra om lag år 1200 e.Kr. Bare tre kilometer unna ligger det to andre anlegg, det ene på 400 og det andre på 118 groper. Det er tydelig at her har det vært en passasje som har hatt stor trafikk av villrein, som på høstparten og vinteren var på vei sørover til vinterbeitene i området rundt Rendalsølen. Anleggene ble bygd for å forsyne seg mest mulig av de store reintrekkene på vei sørover. De ble bygd for passiv fangst, altså uten driving av dyra. Mellom gropene er det flere steder spor etter stengler, sperregjerder. Det er stolperøyser, som ved datering av rester etter trevirke også er fra 1200-tallet. Andre steder er det lagt opp stolper av stein der de la trevirke mellom som stengte områdene mellom gropene. Per Olav Mathiesen, som har avdekt og registrert en stor del av anleggene og dessuten har forsket på hvordan anleggene har fungert, oppdaget for noen år siden at en del anlegg var plassert ut fra når isen på visse sjøer og vann hadde lagt seg. Slik var det for eksempel i Spekedalen. Speketjønna og søndre del av Søndre Spekesjø blir islagt tidlig – vanligvis i midten av november er det gangbar is på søndre del av sjøen like langt som fangstgroprekka. Nordafor der var det åpent vann. På den islagte delen var det mulig for reinen å komme seg over, og der er fangstgropene plassert. De stopper halvvegs inne på Søndre Spekesjø der isen ikke la seg før jul. Hit søkte ikke reinen, men ville over dalføret der isen hadde lagt seg. Per Olav Mathiesen har også oppdaget et annet fangstanlegg som har samme funksjon som det i Spekedalen. Det ligger langs bredden av Langsjøens søndre del, som ligger øst for Elgpiggen og Gloføken. Det har tilsvarende isforhold som i Spekedalen seint på høsten. Langs den delen av sjøen som fryser til først, er det plassert fangstgroper. Til den delen søkte reinen under høsttrekket sørover. Langs den delen av sjøen som ikke legger is tidlig på høsten, er det ikke fangstgroper, fordi reinen ikke søkte til den delen av sjøen. Den ønsket ikke å legge på svøm. Dette er også med på å bekrefte fangstsesongens seine tidspunkt, mener Per Olav Mathiesen. Det har også hatt betydning for oppbevaringen av fangstproduktene. Kjøttet frøs og kunne fraktes lange veier uten at det tok skade som menneskeføde. I frosset tilstand kunne de nå de store markedene med produktene. Per Olav Mathiesen har også undersøkt hvordan fangstgropene er utformet. Etter å ha undersøkt om lag 1400 groper i dette området (Øvre Rendalen) er han kommet til at det er muligheter for tre typer. På illustrasjonene har han kalt dem type A, B og C. Illustrasjonene viser ulikhetene mellom de forskjellige typene. En del groper er det blitt fundert en del over. Det er de som noen, kanskje for spøk, har kalt «kalvegroper». Det er grunne groper, og ved første øyekast
Kapittel 2 fangstfolK
i eliteKlassen
–
109