Psykologi for sykepleiere, 2. utg. (9788245035520)

Ambisjonen er å understøtte sykepleierens bruk av psykologiske teorier med utgangspunkt i eget profesjonsansvar og det omsorgsvitenskapelige perspektivet som profesjonen lener seg på.

Målgruppen er bachelorstudenter i sykepleie, men boken vil være nyttig for andre helsefagstudenter og yrkesaktive sykepleiere.

Lena Wiklund Gustin er offentlig godkjent sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun er også godkjent psykoterapeut. Nå arbeider hun som professor II ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (Campus Narvik) samt som dosent ved Mälardalens högskola i Sverige.

Digitalt tilleggsmateriale: På https://site.uit.no/psykhel/ (Psykisk helseportal) finnes miniforelesninger, refleksjonsspørsmål og en egentest som støtte til læring. Her finnes også en lærermodul med forlag til undervisningsaktiviteter.

ISBN 978-82-450-3552-0

PSYKOLOGI FOR SYKEPLEIERE

Denne nye utgaven er gjennomgående oppdatert. En annen nyhet i denne utgaven er fortellingen om Kim som dukker opp i alle kapitlene. Fortellingen vokser fram og utdypes gjennom eksempler og refleksjonsoppgaver.

Lena Wiklund Gustin

Psykologi for sykepleiere introduserer psykologiske teorier og begrep som er viktige for forståelsen av mennesket som pasient, pårørende og sykepleier.

Hovedhensikten med boken er å gi leseren en bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan og gi støtte til de vurderingene en sykepleier må gjøre i sin daglige yrkesutøvelse.

2. UTGAVE

PSYKOLOGI FOR SYKEPLEIERE 2. UTGAVE

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 2. utgave 2021 / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3552-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

5

Forfatterens forord

Allerede da jeg skrev den første utgaven av denne boken, var ambisjonen å skrive en bok som tar for seg psykologi i forbindelse med sykepleierens yrkesutøvelse, ikke å skrive en «lightversjon» av bøker som brukes til å utdanne psykologer. Tanken er at sykepleiere skal kunne ta i bruk psykologiske teorier uten å gi slipp på sin egen profesjons vitenskapelige kunnskapsbase, altså helse- og omsorgsvitenskapen eller sykepleievitenskapen. Det er ikke helt ukomplisert, særlig siden det psykologiske feltet har en rekke retninger som ofte har blitt satt opp mot hverandre – for eksempel den psykodynamiske og den behavioristiske tradisjonen. Det er ikke realistisk å sette seg fullstendig inn i de mulighetene og utfordringene som er knyttet til forskjellige psykologiske retninger innenfor rammen av en utdanning der hovedområdet ikke er psykologi. Likevel kan det ses på som en slags psykologisk allmenndannelse å opparbeide seg en viss forståelse av disse tradisjonene, hva de innebærer, og hvordan de kan bidra til sykepleierens refleksjon. I stedet for å gi et heldekkende bilde har jeg valgt å først gi en oversiktlig presentasjon av noen av de retningene som finnes, og deretter løfte fram noen områder der psykologiske teorier og begreper kan gi støtte til å forstå menneskers behov og handlinger i situasjoner knyttet til helse, sykdom og pleie og omsorg.

Jeg har gått ut fra at du som (framtidig) sykepleier har en grunnleggende forståelse av menneskesynet innenfor en humanvitenskapelig orientert sykepleievitenskap. Utgangspunktet er derfor det flerdimensjonale mennesket, der kroppslige, mentale og åndelig-eksistensielle aspekter er flettet sammen, og der personen – og dermed også personens psykologiske funksjoner – ikke kan forstås atskilt fra omgivelsene. Derfor er verken personlighet eller helse noe som kan relateres til enten arv eller miljø. Det dreier seg snarere om en kombinasjon av arv og miljø.

I denne andre utgaven har knytningen til det evolusjonære perspektivet fått en mer framtredende rolle. En av inspirasjonskildene til dette er en artikkel om framtidens psykoterapi av Paul Gilbert (2019). Selv om sykepleieres og psykoterapeuters utdanning og profesjonsansvar er forskjellig, er Gilberts tankegang likevel viktig for sykepleieres yrkesutøvelse.

Han tar til orde for å se biopsykososiale, evolusjonære og kontekstuelle faktorer i sammenheng for å forstå psykologiske prosesser og menneskers behov for støtte. Dette kan særlig bidra til å forklare hvordan det som i et

6

EN EKSTERN RESSURS TIL BOKEN

På https://site.uit.no/psykhel/ (psykisk helseportalen) finner du en modul som kan hjelpe deg i studiene dine. Der finner du miniforelesninger, refleksjons­ spørsmål og en egentest som støtte til læringen. Du finner også en lærermodul med for­ slag til undervisningsaktiviteter til hvert kapittel.

MARGTEKST

I margen finner du symboler som henviser til kapitler der du kan lese mer om teorier (grønne piler, ▶) og begreper (grønnmarkerte) som nevnes i teksten.

evolusjonært perspektiv er normale reaksjoner, kan føre til dårlig helse i det morderne samfunnet.

Når du begynner å lese, vil jeg oppfordre deg til å ha denne helhetsforståelsen «i bakhodet». Se for deg boken som en stor scene der de psykologiske begrepene og teoriene som beskrives, utgjør «rollefigurer» i samspill med hverandre. Akkurat som det kan være vanskelig å følge med på alle rollefigurene på en scene samtidig, er det også umulig å beskrive bare helheten.

At teksten tar for seg én ting om gangen, betyr med andre ord ikke at resten av scenen er tom, bare at vi retter oppmerksomheten i en bestemt retning.

En nyhet i denne utgaven er fortellingen om Kim. I ingressen til de forskjellige kapitlene vil du finne episoder som handler om Kims opplevelse av seg selv, egen helse og møtet med helsepersonell. I kapitlene brukes deretter fortellingen i ingressen til å eksemplifisere det teoretiske innholdet – noen ganger i løpende tekst, andre ganger i egne rubrikker og av og til som støtte til refleksjonsspørsmål. Jeg har bevisst valgt å ikke gi Kim en spesifikk alder, kjønnsidentitet eller kulturell opprinnelse. Formålet med dette grepet er todelt: Jeg ønsker å løfte fram et menneske som til en viss grad er ukategorisert, og se det gjennom forskjellige teoretiske perspektiver, og jeg ønsker at du som leser skal danne deg ditt eget bilde av Kim. Når du reflekterer rundt Kim, finnes det altså ingen «fasit» på hvem Kim er. På bakgrunn av de glimtene du får av Kims liv, kan du bygge opp din egen fortelling om Kim og fylle ut de detaljene som hjelper deg til å engasjere deg i Kims vei i verden.

Jeg ser altså for meg boken som en bevegelse mellom helhet og deler.

I begynnelsen av boken beskriver jeg hvordan psykologiske teorier kan bidra med kunnskap som er relevant for sykepleierens omsorgsarbeid, og jeg introduserer omsorgspsykologi som deldisiplin innenfor helse- og omsorgsvitenskapelig forskning og støtteemne i sykepleierutdanningen.

Senere i boken kommer jeg tilbake til større eller mindre deler av disse teoriene for å utdype ulike temaer.

Jeg har valgt å presentere forskjellige temaer med utgangspunkt i konsensusbegrepene som er utviklet innenfor helse- og omsorgsvitenskapen (menneske, miljø, helse, pleie og omsorg), i stedet for å ta for meg én psykologisk tradisjon om gangen. Derfor kommer fragmenter fra én og samme teori igjen flere steder i boken, der de er aktuelle i sammenheng med tematikken.

Håpet mitt er at du gjennom å lese denne boken skal få bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan. Jeg håper også at du får nytte av kunnskapen i sykepleieryrket og bruker den som støtte for de vurderinger du gjør innenfor rammen av en personsentrert omsorg. Samtidig håper jeg at du ikke lar teoriene skygge for det genuine møtet mellom to mennesker, for teoriene har også sine mangler. For å ty til scenemetaforen igjen: La dramaet formes rundt pasienten som hovedperson, og la de psykologiske teoriene spille biroller, ikke skrive manus for sykepleien.

Lena Wiklund Gustin Västerås, juli 2020

Forfatterens forord

7

Forord til norsk 2. utgave

Denne boken er viktig for deg som sykepleierstudent eller som ferdig utdannet sykepleier. Den viser hvordan psykologifaget kan brukes som verktøy for deg til å forstå pasienter, pårørende, kollegaer og ikke minst forstå deg selv og egne reaksjoner i møte med mennesker. Den hjelper deg til å bevare faglighet og glede over arbeidet ditt. Bruk innholdsfortegnelsen og stikkordregisteret bak til å slå opp akkurat det du står i der og da. Boken er unik idet at den er adressert akkurat til deg som kommende sykepleier, eller etterpå. Psykologifaget består av en mengde retninger, denne boken er din retning mot faget ditt; sykepleie.

Vennlig hilsen Siri Elisabeth Meyer Høgskolelektor Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Dampus Drammen

9

Innhold Del I Introduksjon 1. Et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg 15 Omsorgspsykologi som støtte i sykepleien 16 Hva slags kunnskap bidrar psykologiske teorier med? 17 Psykologi og sykepleievitenskapens konsensusbegreper 18 2. Psykologi – en vitenskap med mange retninger 23 Psykodynamisk psykologi 23 Læringspsykologi og atferdspsykologi 25 Kognitiv psykologi 26 Humanistisk psykologi 27 Biologisk psykologi 29 Sosial læringsteori og sosialpsykologi 30 Andre strømninger 32 Perspektiver – ikke absolutte sannheter 33 Psykologiske teorier som støtte for refleksjon 35

Del II Mennesket 3. Kropp og sjel i skjønn forening 39 Den gamle og den nye hjernen 40 Det affektregulerende systemet 42 Noen andre faktorer og betydning 46 Relevans for sykepleien 47 4. Følelseslivet – tonene i livsverdenen 49 Affekter – følelsenes biologi 50 Følelser – de mentale representasjonene av affektene 55 Emosjoner – følelsenes biografi 56 Følelser som meningsskapende og vurderende 57 Å gi rom for følelser i sykepleien 57

10 5. Persepsjon – å oppfatte verden gjennom sansene 61 Persepsjon – et begrep med mange definisjoner 62 Persepsjonsprosessen 62 Når sansene våre fører oss bak lyset 70 Sosial persepsjon 72 Å ta hensyn til persepsjonen i sykepleien 74 6. Å skape forståelse av erfaringer 77 Mentale representasjoner – våre indre kart 77 Hukommelsen 79 Tenkning 88 Sykepleierens pedagogiske funksjon 89

Del III Miljøet 7. Å mestre tilværelsen 97 Adaptasjon – å tilpasse seg det situasjonen krever 98 Å se mønstre og sammenhenger 99 Å lære hensiktsmessig atferd 100 Å lære i samspill med andre 105 Kompletterende snarere enn konkurrerende perspektiver 106 Å ta hensyn til erfaringer og meningsskaping i sykepleien 107 8. Tilknytning og relasjonsmønstre 109 Tilknytningsteori 109 Relasjonsmønstre 112 Tilknytningsmønstre i sykepleien 115 9. Selvet og de andre 117 Hvem er «jeg»? 117 Jeget 118 Identitet og roller 122 Personlighet 127 Sykepleie – å søke etter personen 128 10. Fra vugge til grav 129 Ved livets begynnelse 129 Barns utvikling 130 Tenårene – å bli «sin egen» 149 Det voksne menneskets utvikling 151 Den eldre generasjonen 152 De eldste eldre 152 Døden og dødsleiet 153 Å bruke utviklingsteorier i sykepleien 154 Innhold

11 11. Å dekke behov – en forutsetning for utvikling 155 Maslows behovshierarki 155 Pleiebehov og egenomsorgsbehov 159

Del IV God og dårlig helse 12. Helse 163 Kritisk helsepsykologi 165 Faktorer som har betydning for helsen 165 Helse og helhet i pleie og omsorg 172 13. Stressrelaterte helseproblemer 173 Stress 174 Konsekvenser av stress 175 Mestring 179 Restitusjon 181 Sykepleie og stressrelaterte helseproblemer 183 Stress i sykepleierens hverdag 189 14. Når livet faller sammen 191 Traumer, trusler og tap 191 Vold i nære relasjoner 192 Krisereaksjoner 193 Utviklings­ og livskriser 193 Sorg 197 Uro og nedstemthet 199 Å møte mennesker i vanskelige situasjoner 199 15. Smerte 203 Hva er smerte? 204 Portteorien om smerte 205 Psykososiale faktorer som påvirker smerteopplevelsen 207 Å håndtere smerte 207 Å kommunisere om smerte 209 Sykepleieren som «portvakt» 209

Del V Pleie og omsorg 16. Å forebygge helseproblemer og fremme god helse 213 Sykdomsforebyggende tiltak 213 Helsefremmende tiltak 215 Begreper og teorier for å forstå helserelatert atferd 215 En modell for sykepleierens helsefremmende arbeid 220 Innhold

12 17. Motivasjon og endring 223 Hva gjør oss motivert? 223 Endringsprosessen 227 Motstand 231 Å sikre balanse i systemer – motivasjon og atferdsendring i et sykepleieperspektiv 232 18. Å leve seg inn i andres situasjon 235 Empati 235 Medfølelse 237 Mentalisering 239 Er det mulig å bli for engasjert? 241 Medlidenhet i sykepleierens arbeid 243 19. Mellommenneskelig samspill 245 Interaksjon 245 Kommunikasjon 250 Å skape et godt samtaleklima 258

En sykepleieteori om kommunikasjon og samspill 260

20. Å samhandle i gruppe 263 Grupper og gruppeprosesser 263 Organisasjonskultur og omsorgskultur 268 Lederskap 271 Å håndtere utfordringer i en arbeidsgruppe 272 Til slutt 281 Referanser 283 Personregister 301 Stikkordregister 303

Innhold

Del I

Introduksjon

Denne boken er ment å fungere som en støtte for syke­ pleiere i deres møter med mennesker. Den skal ses på som et supplement til, ikke som en erstatning for, en gedigen helse­ og omsorgsvitenskapelig kunnskapsbase.

Sykepleiere er først og fremst sykepleiere, ikke psyko­ loger. Derfor har jeg viet den første delen av boken til å introdusere psykologi som fag og gi en orientering om hvordan psykologi kan bidra med kunnskap om hvordan mennesker fungerer i ulike sammenhenger som har med helse, sykdom og pleie og omsorg å gjøre.

Dessuten introduserer jeg noen teoretiske retninger innenfor psykologi, og du blir kjent med Kim, som vil bli brukt som klinisk eksempel gjennom hele boken.

15

1 Et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg

På avdelingen der du arbeider, er det en pasient som heter Kim. Kim kom inn med pustevansker og trykk i brystet. Dette har pågått over lengre tid, og Kim strever med å klare dagligdagse aktiviteter. Nå må hen utredes.

Kim er åpenbart nervøs, men også litt vanskelig å forstå seg på for dem som jobber på avdelingen. Sinnsstemningen og væremåten varierer: Noen ganger er Kim umedgjørlig og andre ganger stille, tilbaketrukket og vans­ kelig å få kontakt med. Dessuten blander Kim seg inn i pleien av de andre pasientene. I personalgruppen er det noen som har medlidenhet med Kim, mens andre synes at hen er vanskelig, og at de andre i gruppen duller med hen og er utydelige i kommunikasjonen. Alt dette gjør det vanskelig for personalet å lage en sykepleieplan, dels fordi det er vanskelig å forstå hva Kim trenger, dels fordi personalet har forskjellige meninger om hvordan man skal forholde seg til Kim. Det er en utfordrende situasjon der det ikke er så lett å orientere seg som sykepleier. Hvordan kan vi forstå Kims reaksjoner og behov? Og hvordan kan vi forstå og håndtere det som skjer i personalgruppen? Én mulighet er å ta i bruk psykologiske teorier. Samtidig er det viktig at vi da ikke mister vår egen vitenskap, altså helse- og omsorgsvitenskapen*, for den utgjør grunnlaget for sykepleieryrket som autonom profesjon (Svensk sjuksköterskeförening, 2009). Å studere psykologi kan kanskje virke uforenlig med dette. Men det å ha en forankring i en egen vitenskap betyr ikke at man ikke kan se til andre vitenskaper også – ikke for at sykepleiere skal bedrive en «lightversjon» av andres virksomhet, men for at de skal kunne nyansere forståelsen av sitt eget ansvarsområde.

Psykologi – ikke bare for psykologer

Ordet psykologi kommer fra de greske ordene psyche og logos og betyr «læren om sjelen». Innenfor psykologien brukes imidlertid sjelden begrepet sjel, som jo er et vanlig begrep i sykepleieteorier. I stedet snakker man om psykologiske eller mentale prosesser og i de senere år også om indre og ytre atferd. Dette er motivert av at begrepet sjel oppfattes å ha et sterkt religiøst innhold (Karlsson, L., 2017).

Psykologi kan handle om mye mer enn det vi umiddelbart tenker at

* I Norge og Sverige brukes en

rekke forskjellige begreper om sykepleierens hovedområde. Alt fra helse- og omsorgsvitenskap til sykepleievitenskap eller bare sykepleie er i bruk. I denne boken vil jeg for enkelhets skyld bruke begrepet helse- og omsorgsvitenskap om det vitenskapelige grunnlaget og pleie og omsorg eller sykepleie om sykepleierens profesjonsutøvelse. Med helseog omsorgsvitenskap sikter jeg da til den autonome vitenskapen som har blitt beskrevet av blant andre Eriksson (2018) og Arman, Dahlberg og Ekebergh (2015), og ikke til et paraplybegrep for tverrvitenskapelig forskning.

Sykepleie begrenses ikke til grunnleggende sykepleie, men viser også til spesifikk og avansert sykepleie. En av grunnene til at enkelte forskere og læresteder unngår sykepleiebegrepet i noen sammenhenger, er nemlig at det av og til forbindes med grunnleggende sykepleie og arbeidsoppgaver som også personer uten akademisk utdanning gjør i yrket sitt.

16 en psykolog gjør. Akkurat som helse- og omsorgsvitenskap kan studeres av andre enn sykepleiere, så kan andre enn psykologer studere psykologi.

Leger, atferdsforskere, ergoterapeuter og sykepleiere er bare noen eksempler. Psykologien blir da et støttefag ved siden av hovedfeltet. Den som utdanner seg til psykolog, har imidlertid psykologi som sitt hovedområde, akkurat som sykepleiere har sykepleievitenskap som sitt. Selv om de har det samme hovedområdet som utgangspunkt, kan psykologer også ha ulike virkefelt. I helsevesenet kan vi dermed finne psykologer som har psykologisk utredning og behandling som sin hovedoppgave, men også psykologer som jobber med organisasjonsutvikling eller personalspørsmål. I samfunnet finner vi også psykologer som for eksempel interesserer seg for hvordan mennesker resonnerer når de plasserer penger på børsen, hvordan man kan forebygge kriminalitet, eller hvordan man kan lykkes i en idrett. Psykologi som vitenskap kan dermed brukes på mange måter, og i denne boken ser vi på kunnskaper som kan være til støtte i sykepleierens yrkesutøvelse.

Omsorgspsykologi som støtte i sykepleien Eriksson (2001) trekker fram omsorgspsykologi som et delområde innenfor helse- og omsorgsvitenskapen. Ifølge hennes syn handler det om at psykologiske teorier kan bidra til å gi innsikt i helse- og omsorgsvitenskapens kunnskapsobjekt. Derfor er det ikke menneskets psykiske funksjon generelt som står i sentrum for omsorgspsykologien, men psykologiske aspekter ved det å være menneske i en kontekst preget av helse, sykdom og pleie og omsorg. Selv om andre sykepleieteoretikere ikke gir like tydelig uttrykk for sitt vitenskapsteoretiske utgangspunkt som Eriksson gjør, har mange av dem på ulike måter latt seg påvirke av psykologiske teorier. Dette vil bli eksemplifisert på flere måter i denne boken.

Psykologiske teorier er utilstrekkelige som grunnlag for sykepleie, men de kan hjelpe oss til å forstå hvordan mennesker fungerer i forskjellige situasjoner. For eksempel kan psykologiske teorier bidra til sykepleieres refleksjon rundt både Kims humørsvingninger og deres egne reaksjoner på dem. På samme måte kan kunnskap om hukommelse og oppmerksomhet hjelpe oss til å strukturere informasjon og kunnskap om hjernens utvikling, og forskjellige psykologiske prosesser kan gjøre det lettere å forstå hvordan mennesker reagerer i situasjoner der de føler seg truet eller stresset – for eksempel fordi de er bekymret for egen helse eller helsen til noen som står dem nær. Psykologiske teorier kan også bidra med forklaringer på hvorfor sykepleierens holdning faktisk har betydning for pasientens helse, og hvorfor begreper som medfølelse og medlidenhet ikke kan reduseres til filosofiske idealer. For at ikke refleksjonen skal stoppe opp ved de mulige forklaringene, må den psykologiske kunnskapen settes i sammenheng med prioriteringene og de grunnleggende verdiene i sykepleien. Med andre ord må kunnskapen innarbeides i den personsentrerte omsorgen og brukes på en slik måte at den fremmer pasientens utvikling som person basert på hans eller hennes egne mål og verdier, i stedet for å forbli en psykologisk forklaring som for eksempel stempler pasienten som «tilknytningsforstyrret».

Del I

∙

Introduksjon

17

På samme måte som det finnes sykepleieteorier som vektlegger ulike ting, finnes det psykologiske retninger og teorier som nærmer seg menneskets psykiske funksjon på hver sin måte. I denne boken vil du møte flere forskjellige teorier. De kan noen ganger virke motstridende fordi forskerne har sett på mennesket fra ulike perspektiver. Noen absolutt sannhet finnes ikke. Når man som sykepleier støtter seg til en psykologisk teori, er det derfor viktig å reflektere over om teorien er hensiktsmessig for å forstå en bestemt person i en bestemt sammenheng. Denne forståelsen må deretter brukes til å redusere lidelse og/eller fremme helse.

Utgangspunktet er at hver person er unik, så derfor er det viktig å ikke ta for gitt at alle teorier passer i alle situasjoner. På samme måte som sykepleieteorier gir de retning til refleksjonen. Derfor må man alltid vurdere om en bestemt retning er det den aktuelle pasienten har best nytte av akkurat nå.

Hva slags kunnskap bidrar psykologiske teorier med?

I vitenskapsteoretisk sammenheng diskuteres forholdet mellom forståelse og forklaring og hvordan disse er knyttet til kunnskapsteoretiske utgangspunkt (epistemologi) og synet på virkelighetens vesen (ontologi). Felles for mange sykepleieteoretikere er at synet deres på virkeligheten, og på hvordan vi kan få kunnskap om den, har røtter i hermeneutikk og fenomenologi.

Virkeligheten forstås alltid som noe, og er dermed subjektivt erfart. Det innebærer også at virkelighetens subjektive karakter er noe forskningen må ta hensyn til, og forskere benytter seg i stor grad av ulike kvalitative forskningsmetoder som tar utgangspunkt i menneskers subjektive erfaringer (Dahlberg, Dahlberg og Nyström, 2008).

Selv om kvalitativ forskning er noe som vies stadig mer oppmerksomhet innenfor psykologisk forskning, har psykologien sine røtter i et positivistisk vitenskapsideal (Forrester 2010). Det positivistiske vitenskapsidealet hadde opprinnelig naturen som sitt kunnskapsobjekt. Dette gjorde det temmelig ukomplisert å bedrive forskning der teorien tilsvarte en ytre, tilnærmet konstant virkelighet som det var mulig å observere og måle «objektivt».

Hvis man prøver å bruke de samme prinsippene på den subjektivt erfarte virkeligheten, støter man på en del vitenskapelige vanskeligheter – særlig hvis man også tenker seg forskeren som en del av denne virkeligheten og dermed en som gjennom sitt nærvær kan påvirke «forskningsobjektet».

Innenfor læringspsykologi og kognisjonspsykologi har man tatt tak i disse utfordringene gjennom å studere psykologiske prosesser i kontrollerte laboratorieforsøk (Groome, 2011; Ramnerö og Törneke, 2013). Dette reiser spørsmål om hva som skjer utenfor laboratoriet, der en rekke andre faktorer påvirker hva som skjer.

Selv om kvalitative studier i prinsippet har forekommet siden Freuds dager (Ashworth, 2015) og det også finnes tidsskrifter som Journal of Qualitative Research in Psychology som løfter fram psykologi som en samfunnsvitenskap, har det tradisjonelt vært vanligere å fokusere på det generaliserbare og et «utenfraperspektiv». Det henger sammen med at observerbar atferd og kontrollerte eksperimenter er noe som har vært tillagt stor vekt i forskningen.

Når man bruker psykologiske teorier som støtte i sykepleie, er det derfor

Kapitel 1

∙

REFLEKSJONSSPØRSMÅL

– Hvilke tanker har du om for­ skjeller mellom forsknings­ resultater med grunnlag i laboratorieforsøk der man så langt det er mulig, har redu­ sert omgivelsenes påvirkning, og observasjoner i naturlige miljøer som data i en studie?

– Hvilke konsekvenser får de forskjellige oppleggene for teoriens troverdighet og anvendbarhet?

Et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg

18

Teorier (både psykologiske og andre) er tveeggede sverd. På den ene siden kan de bidra til at sykepleieren blir mer oppmerksom på ulike aspekter av pasientens helse og lidelse, bidra med forklaringer og gi støtte for intervensjoner. På den andre siden kan teoriene bli til hinder for den åpenhet og smidighet overfor pasientens livsverden som skaper muligheter for genuine omsorgsfulle møter.

viktig å reflektere over hvilken gyldighet forskningen påberoper seg, og på hvilket grunnlag. Hva er det teorien beskriver? På hvilket nivå?

Dette må ikke forstås dit hen at psykologiske teorier og/eller kvantitativ forskning ikke kan bidra til forståelse av mennesket, og enda mindre dit hen at psykologer skulle være uinteresserte i enkeltmenneskets virkelighet.

Selvsagt finnes det en genuin interesse for å hjelpe mennesker og for å forstå unike behov innenfor psykologien – både i forskningen og i praksis – og kliniske psykologer interesserer seg for pasienten som person. Kunnskapsinteressen innenfor psykologisk forskning har imidlertid vært en annen enn innenfor den helse- og omsorgsvitenskapelige forskningen, og dette må man være bevisst på som sykepleier.

Det er med andre ord viktig å ha et aktivt forhold til de teoriene man finner støtte i, og å sette seg inn i hva de er ment å forklare. På hvilken måte kan en teori som er utviklet for å beskrive menneskers generelle utvikling i en bestemt alder, være til nytte i sykepleiesammenheng når både omgivelsene og en persons egen kraft og evne til å ta initiativ påvirkes av helseproblemer? Refleksjonen – og sykepleien – må ta utgangspunkt i vitenskapen bak ens egen profesjon. Psykologi og eventuelle andre vitenskaper brukes som støtte i refleksjonen, ikke som utgangspunkt for intervensjoner.

Det er ens egen profesjonsvitenskap, altså helse- og omsorgsvitenskap og sykepleie, som skal angi retningen. For en psykolog er det psykologi som er utgangspunktet for vurderinger og intervensjon, men han eller hun kan for eksempel støtte seg på medisinsk vitenskap i forbindelse med en utredning.

Når man som sykepleier finner støtte i psykologiske teorier i refleksjon over pasientens helseproblemer, ressurser og pleie- og omsorgsbehov, må man være bevisst på at de psykologiske «brillene» gjør at man ser ting på en bestemt måte, akkurat som alle andre perspektiver. Det medfører en risiko for at vi legger merke til det som stemmer med teorien, og går glipp av andre ting. I tillegg kan det skape avstand og et utenfraperspektiv som selvsagt kan gjøre situasjonen mer begripelig for den observerende sykepleieren, men som samtidig kan legge hindringer i veien for genuin og livsverdensorientert sykepleie (Todres, Galvin og Dahlberg, 2014).

Psykologiske teorier er mer verdinøytrale enn sykepleieteorier. Mens sykepleieteoriene mange ganger er mer eller mindre normative og gir uttrykk for tydelige verdier med hensyn til hvordan god omsorg skal se ut (Kirkevold, 2009), er psykologiske teorier mer rettet mot å beskrive mentale prosesser og atferdsmønstre. Derfor er det viktig at sykepleiere som bruker psykologiske teorier for å forstå en pasient eller hva som skjer mellom mennesker i en bestemt situasjon, ikke gir avkall på sykepleiens verdigrunnlag (Norsk Sykepleieforbund, 2011).

Psykologi og sykepleievitenskapens konsensusbegreper Innenfor sykepleievitenskapen tar man utgangspunkt i disse fire sentrale begrepene: menneske/person, helse, omgivelser/miljø og pleie og omsorg.

De kalles gjerne også for metaparadigmet innenfor sykepleien, og det er internasjonal konsensus om at sykepleieteorier må ta hensyn til disse

Del I

∙

Introduksjon

19 begrepene (Fawcett, 2005). Ulike teoretikere har forskjellige definisjoner av begrepene og knytter dem til hverandre på ulike måter. Hva slags innhold begrepene fylles med, og hvordan de knyttes til hverandre, er det som former sykepleieteoriene – sammen med andre begreper som utvikles innenfor de enkelte teoriene, for eksempel autentisk nærvær (Watson, 2018), egenomsorgsbalanse (Orem, 2003) eller rytmisitet (Parse, 1998). Mange psykologiske teorier kan bidra til forståelsen av konsensusbegrepene på et mer generelt nivå, og psykologiske teorier har også vært veiledende for utviklingen av spesifikke sykepleieteorier. Blant de førstnevnte finner vi teorier som hjelper oss til å forstå for eksempel psykologiske aspekter av helse. Et eksempel på de sistnevnte er Maslows behovsteori, som var til inspirasjon for Virginia Henderson da hun formulerte sine grunnleggende prinsipper for sykepleie (Henderson, 1961/1970).

Samtidig som det er mulig å relatere psykologiske teorier til begreper som brukes i sykepleieteorier, er det viktig å huske at psykologiske teorier ikke er sykepleieteorier. Selv om det finnes psykologiske teorier som angår mennesket og dets helse, og også menneskets forhold til miljøet, er ikke sykepleie et psykologisk begrep. Psykologien mangler forutsetningene for å skape den typen metaparadigmatiske mønstre som konsensusbegrepene danner i en sykepleieteori. Siden dette er en bok der psykologiske teorier knyttes til sykepleie, er bokens oppbygning basert på konsensusbegrepene, altså menneske, helse, miljø og pleie og omsorg. Det er likevel viktig å huske at dette er en teoretisk inndeling ut fra hva teoriene legger vekt på. I praksis overlapper konsensusbegrepene hverandre – mennesket som pasient eksisterer alltid i en sammenheng der han eller hun har god eller dårlig helse og et behov for pleie og omsorg. Det er nettopp dette – at alle de fire begrepene henger sammen med hverandre – som gjør at de danner metaparadigmet.

Mennesket Begrepet menneske, eller person (som også brukes), refererer til enkeltindividet og til mennesket som person i forhold til andre mennesker.

I sykepleieteorier omtales mennesket som en enhet som kan forstås ut fra ulike aspekter. Disse beskrives ofte som kroppslige/biologiske/fysiologiske, mentale/psykologiske, åndelige/eksistensielle og sosiale (Barker og Buchanan-Barker, 2005; Eriksson, 2018; Leininger og McFarland, 2006; Watson, 2018). Videre framheves det at mennesket er en ansvarlig og aktiv deltaker i sin egen omsorg, og ikke bare en passiv omsorgsmottaker, selv om enkelte helse- og sykdomstilstander i større eller mindre grad krever at andre overtar ansvaret.

Psykologi har blitt beskrevet som en vitenskap som studerer atferd og psykologiske prosesser (Nolen-Hoeksema mfl., 2014), og også litt mer forenklet som «menneskevitenskap» (Lundgren, 2017). Psykologiske teorier beskriver kort sagt ulike psykologiske aspekter av hvordan vi har utviklet oss, og hvordan vi reagerer som mennesker. Noen av dem skildrer menneskets psykologiske funksjon på et grunnleggende plan og tar for eksempel hensyn til persepsjonen. Andre er mer komplekse og tar utgangspunkt i hvordan identiteten vår formes i samspill med andre mennesker. I boken

Kapitel 1

∙

Et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg

20 beskriver jeg dermed noen generelle prinsipper for hvordan mennesker vanligvis fungerer på forskjellige områder, men som ikke forklarer hvordan en bestemt person har det. Likevel kan teoriene være en støtte når man leter etter en slik forståelse, fordi de kan hjelpe sykepleiere til å forstå mulige årsaker til hvordan en person reagerer, og slik skape grunnlag for å reflektere over helse sammen med pasienten.

Miljøet Vi mennesker påvirkes hele tiden av miljøet vi lever i. I miljøbegrepet ligger ikke bare det fysiske miljøet som naturligvis påvirker helsen vår, men også den sosiale virkeligheten der vi er i samspill med andre både i pleiesituasjoner og ellers i livet. I miljøet – eller omgivelsene, som brukes synonymt med miljøbegrepet i sykepleieteorier – inngår ikke bare pasientens nærmiljø, men også regionale og globale forhold. Tanken på all urettferdigheten i verden kan for eksempel ha betydning for helsen til enkelte, både ved at de kanskje velger å unngå en viss type mat, og ved at de bekymrer seg for framtiden. Uansett hva det er, så påvirkes vi mennesker av den verden vi lever i og på ulike måter samhandler med. I menneskets miljø inngår også sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske forhold som påvirker menneskers helse. Derfor tar sykepleieteorier for eksempel utgangspunkt i menneskets evne til å tilpasse seg til de stimuli som skapes i en foranderlig livssituasjon (Roy, 2009) og i kulturelle aspekter av pleie og omsorg (Leininger og McFarland, 2006).

Også her er det berøringspunkter med psykologiske teorier, for eksempel når det gjelder adaptasjon/tilpasning, som er utgangspunktet for Roys sykepleieteori. Psykologiske teorier kan hjelpe oss å legge merke til prosesser som bidrar til å forme for eksempel et arbeidsmiljø eller omsorgskulturen på en avdeling. * Dette må ikke tolkes som at

diagnoser alltid er objektive.

Diagnosene tar utgangspunkt i det som oppfattes som normalverdier. Når noe faller utenfor de verdiene, vekkes en mistanke om at noe er «galt», og basert på avvikene fra det normale blir det stilt en diagnose.

Særlig innenfor psykiatrien kan vi konstatere at hva som regnes for å være normalt, det vil si friskt, har variert opp gjennom historien. Kulturelle normer endrer seg og dermed også diagnostiske metoder. For eksempel ble homoseksualitet tidligere regnet som en sykdom, og i visse politiske systemer har annerledestenkende blitt sett på som psykisk syke. I dagens vestlige verden kan vi tenke på «personlighetsforstyrrelser» av ulike slag og i hvilken grad de uttrykker en psykisk sykdom eller at en person avviker fra normen.

Del I

∙

Introduksjon

Helse Sykepleievitenskapen tar utgangspunkt i at helse oppleves subjektivt, til forskjell fra sykdom, som kan konstateres objektivt. Helse er med andre ord koblet til velvære, selv om helsebegrepet også rommer objektive dimensjoner.

Eriksson (2018) omtaler for eksempel det å ha god helse som å være sunn, frisk og befinne seg vel. Å være sunn innebærer blant annet å ha konsekvensforståelse (og dermed også kunne ta vare på sin egen helse gjennom sunne vaner), mens det å være frisk henger sammen med ytre kriterier. Fra et sykepleievitenskapelig perspektiv kan mennesker oppleve å ha både god og dårlig helse uansett hvilken diagnose de har – eller om de ikke har noen diagnose.*

Helse og velvære kan for eksempel komme til uttrykk i at man opplever helhet og mening, rytme og balanse, og at man føler at man kan fullføre små og store livsprosjekter (Dahlberg og Segesten, 2010). I denne boken setter jeg psykologiske teorier inn i et sykepleieteoretisk perspektiv på helse og sykdom. Med støtte i psykologisk teoridannelse utforsker jeg aspekter av velvære og mangel på velvære. I tillegg beskriver jeg hvordan mennesker tillegger sine erfaringer mening, og hvordan man fra et psykologisk

21 perspektiv kan forklare ulike måter å takle livet og livets påkjenninger på.

Alt dette kan beskrives i form av psykologiske prosesser, og det er disse prosessene vi skal se nærmere på i boken.

Pleie og omsorg Pleie og omsorg er også et av konsensusbegrepene. Internasjonalt ser vi at begrepet har ulike nyanser. I noen sammenhenger, for eksempel når man har ønsket å styrke sykepleieryrket og heve dets status, har oppmerksomheten vært rettet mot begrepet nursing, som først og fremst har referert til sykepleierens konkrete pleiearbeid. I dag vektlegges også caring, som retter oppmerksomheten mot hva som er omsorg i tilknytning til helse og sykdom (Lindström, Lindholm Nyström og Zetterlund, 2018; Watson, 2018).

Omsorg knyttes da ikke først og fremst til sykepleierens yrkesutøvelse, men tar utgangspunkt i pasienten som en unik person som trenger omsorg i en kortere eller lengre periode.

Sykepleieteoretikere beskriver sykepleie som en mellommenneskelig prosess der sykepleier og pasient er i samspill med hverandre. Når vi prøver å forstå samspillet og hva som skjer i interaksjonen mellom sykepleiere og pasienter, pårørende og andre omsorgsgivere, kan psykologiske teorier om eksempelvis kommunikasjon og medfølelse være til hjelp. De kan også være til støtte for de vurderinger vi som sykepleiere gjør gjennom de ulike fasene av sykepleieprosessen. De psykologiske teoriene kan rette oppmerksomheten mot ulike områder for datainnsamling og være til støtte i forbindelse med vurderingene rundt sykepleiediagnoser og ved planlegging av sykepleieintervensjoner. Samtidig krever dette at vi finner en balansegang mellom nærhet og avstand og ikke havner i en distansert posisjon der teoriene blir til hinder for en genuin pleie og omsorg. Vi må med andre ord ha en profesjonell holdning som gjør at vi kan veksle mellom å være nære, åpne og fleksible i møtet med pasienten og ved behov ta et skritt tilbake og reflektere – med støtte i teoriene – både over pasientens helse, plager og pleiebehov og over våre egne reaksjoner.

Kapitel 1

∙

REFLEKSJONSSPØRSMÅL

På hvilke områder innenfor sykepleien er det viktig for deg å få økt kunnskap om psyko­ logiske prosesser? Hvorfor er disse områdene viktige for at du skal utvikle deg som sykepleier?

Skriv gjerne ned refleksjonene dine og hent dem fram igjen når du har lest boken.

Et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg

Ambisjonen er å understøtte sykepleierens bruk av psykologiske teorier med utgangspunkt i eget profesjonsansvar og det omsorgsvitenskapelige perspektivet som profesjonen lener seg på.

Målgruppen er bachelorstudenter i sykepleie, men boken vil være nyttig for andre helsefagstudenter og yrkesaktive sykepleiere.

Lena Wiklund Gustin er offentlig godkjent sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun er også godkjent psykoterapeut. Nå arbeider hun som professor II ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (Campus Narvik) samt som dosent ved Mälardalens högskola i Sverige.

Digitalt tilleggsmateriale: På https://site.uit.no/psykhel/ (Psykisk helseportal) finnes miniforelesninger, refleksjonsspørsmål og en egentest som støtte til læring. Her finnes også en lærermodul med forlag til undervisningsaktiviteter.

ISBN 978-82-450-3552-0

PSYKOLOGI FOR SYKEPLEIERE

Denne nye utgaven er gjennomgående oppdatert. En annen nyhet i denne utgaven er fortellingen om Kim som dukker opp i alle kapitlene. Fortellingen vokser fram og utdypes gjennom eksempler og refleksjonsoppgaver.

Lena Wiklund Gustin

Psykologi for sykepleiere introduserer psykologiske teorier og begrep som er viktige for forståelsen av mennesket som pasient, pårørende og sykepleier.

Hovedhensikten med boken er å gi leseren en bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan og gi støtte til de vurderingene en sykepleier må gjøre i sin daglige yrkesutøvelse.

2. UTGAVE