En psykologihistorie

En psykologihistorie er en innføringsbok skrevet som et supplement til vanlige tekster i generell psykologi, og den egner seg som grunnbok i psykologiens historie for studenter på ulike trinn av studiet – og for fagfolk med interesse for psykologiens utvikling.

Den nye utgaven er oppdatert og supplert med nye illustrasjoner og oversikter.

Karl Halvor Teigen er professor

En psykologihistorie

Denne boken gir en innføring i psykologiske retninger og grunnspørsmål, slik de har vært behandlet i vestlig psykologi gjennom et par tusen år, med særlig vekt på fremveksten av den nye, vitenskapelige psykologien. Egne kapitler er viet temaer som fakultetspsykologi og anvendt psykologi, forskningsmetodenes historie og skandinavisk psykologi. Historien bringes up to date ved å beskrive bakgrunnen for den «kognitive revolusjon» og ulike motreaksjoner mot den naturvitenskapelige tilnærmingen.

Karl Halvor Teigen

Psykologien er rik på synspunkter og kontroverser, og nye diskusjoner har gamle røtter. Ofte er fortiden det beste middelet for å finne ut hva ulike angrepsmåter til psykologiske fremstillinger kan føre til. Historien til et levende fag er ikke «bare» historie.

2. utgave

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1704-5

,!7II2E5-abhaef!

Karl Halvor Teigen

emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo og adjunct research scientist ved Simula Research Laboratory. Han har arbeidet ved universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo, hvor han har undervist i kognitiv psykologi, beslutningspsykologi og psykologiens historie.

En psykologihistorie 2. utgave

En psykologihistorie

Karl Halvor Teigen

En psykologihistorie 2. utgave

Copyright © 2004 by Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 2. utgave 2015 ISBN: 978-82-450-1704-5

Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: © Pobytov/iStockphoto LP

Det har ikke vært mulig å komme i kontakt med alle rettighetshavere. Skulle noen mene å ha krav utestående, vennligst ta kontakt med Fagbokforlaget.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Denne boken er kalt En psykologihistorie, fordi det er mulig å skrive flere.

Jeg har gjort det selv; Psykologiens historie: Grunnlagsproblemer og hovedretninger (1981) og Psykologiens historie II: Sentrale emneområder (1983) var et forsøk på å arbeide seg gjennom psykologiens historie emne for emne, for dermed å gi den historiske bakgrunn for sentrale temaer i psykologien i dag.

Alternativet til en slik systematisk gjennomgang er den mer vanlige kronologiske, hvor man gjør seg ferdig med én epoke om gangen. Det er problemer med begge tilnærmingene. I denne nye boken har jeg forsøkt å være mer epokeorientert enn sist, for å slippe de gjentakelser det medfører når man må besøke de samme tidene og retningene flere ganger. Men leseren skal være advart mot å tro at vi for eksempel gjør oss ferdig med 1800-tallet en gang for alle på side 65. Psykologien rykker ikke fremover i tette geledd, så man til enhver tid kan rapportere nøyaktig hvor frontlinjene går.

Noen faghistoriebøker vil være personorienterte. Her disponeres stoffet og faget med utgangspunkt i de viktigste foregangspersonene, gjerne med små biografiske skisser på kjøpet. Slike bøker kan være greie å lese, kanskje også å skrive, fordi de til en viss grad disponerer seg selv. Det er liten tvil om hva man leser om, og i alle fall hvem man leser om, når kapitlet handler om Freud eller Pavlov. Et problem er hvem som skal få være med. Noen få – som kan gi inntrykk av at psykologien er skapt av utvalgte genier, eller svært mange – med fare for å belaste leserens hukommelse med en vrimmel av årstall, karrierer og boktitler? Et annet problem er personfokuseringen: Består et fag først og fremst av personer?

Andre historier vil umake seg med å flytte fokus fra personen til tiden, samfunnsforholdene og tankestrømningene som dannet grunnlaget for at forskerne tenkte, skrev og praktiserte slik de gjorde. Slike bøker er gjerne både tyngre å skrive og tyngre å lese fordi de forutsetter kunnskaper ut over faget de skal forklare. For å skrive gode bøker av denne typen må man være både en god historiker og godt inne i vedkommende fag. Og allikevel er det en fare for at en slik bok vil kunne handle mer om bakgrunnsbetingelser enn om hva representantene for faget selv mente de drev med.

5

En tredje gruppe faghistorier vil være mest opptatt av å formidle fagets innhold slik det tok seg ut innenfor forskjellige retninger, til forskjellige tider.

Dette er kanskje den typen historie som vil være mest nyttig for studentene innenfor faget, fordi det kan hjelpe dem til å forstå dagens begreper bedre.

Hva vi i dag mener om ett eller annet tema, vil naturligvis være et resultat av dette temaets egenart, og hva forskningen har å si om det. Men det er også et resultat av hvilke metoder vi har brukt, og hvilken tradisjon som er med på å bestemme spørsmålet, metodene og begrepene. Historien kan kaste lys over begge deler. Hvorfor undersøker vi akkurat disse spørsmålene, på akkurat disse måtene? Kunne det også vært gjort annerledes? Historien forteller oss om forsøkene på å gjøre det annerledes, og hva det førte til. Den forteller oss også noe om hvor de begrepene og teoriene som vi fortsatt strever med, opprinnelig kom fra.

Denne boken hører mer til den siste av disse tre gruppene. Den inneholder ganske mange navn, men få biografiske opplysninger. Den antyder strømninger i tiden, men tegner ikke det store bildet av europeisk kulturhistorie, eller av de enkelte lands samfunnsforhold, som danner forutsetningene for psykologiens plass i landskapet. Hovedunnskyldningen for disse utelatelsene er at boken primært er skrevet for psykologistudenter. Hovedgrunnen er naturligvis en annen: Forfatteren behersker ikke dette stoffet godt nok til at en biografisk eller kulturhistorisk tilnærming ville bli engasjerende lesning.

Ulike fag vil i ulik grad trenge en historisk vinkling. Fordi det norske språk har gjennomgått større endringer gjennom de siste par hundre år enn hva for eksempel liljekonvallene har gjort, trenger en språkforsker mer historie enn en botaniker. Skal man studere arkitektur, blir historien enda viktigere.

Nesten alle hus har vinduer. Men størrelsen, fasongen og plasseringen av vinduene varierer med når huset er bygd. Psykologi har noe til felles med både botanikk og arkitektur. På den ene side er det vel ikke så stor forskjell på menneskets psykologiske utstyr i steinalderen og i dag. Kanskje er det som Sigrid Undset sier: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.»

Men teoriene og forskningen om menneskenes hjerter har forandret seg en hel del. Til og med siden Sigrid Undset.

Til tross for at denne boken bygger på, og iblant sakser fra, forfatterens tidligere bøker om emnet, er det blitt en helt ny bok. Den er mer kortfattet, enklere organisert og inneholder færre detaljer og digresjoner. Den maler altså med bredere pensel. Men den inneholder også atskillig nytt stoff, for eksempel om kognitiv psykologi, anvendt psykologi, psykologiske forskningsmetoder og psykologien i Skandinavia. Den som ønsker et utfyllende bilde av persongalleriet, særlig innenfor perioden 1860–1960, henvises til Per

6

En psykologihistorie

Saugstads grundigere behandling i Psykologiens historie (2009). For å få fullt utbytte av de første kapitlene anbefales det at leseren har et visst kjennskap til filosofiens historie, for eksempel gjennom pensum til examen philosophicum. Det forutsettes også et visst kjennskap til moderne psykologi, slik den presenteres gjennom de vanlige innføringsbøkene i generell psykologi.

Hva er nytt i 2. utgave?

Den forrige utgaven ble raskt satt opp på pensumlistene for psykologistudentene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, og det kom til og med en svensk utgave. Det ville være hjerteløst mot alle disse studentene å omarbeide historien fullstendig. Mange som strevet med boken, klaget på at den inneholdt (1) for mange navn, (2) for mange årstall og (3) for få bilder. Til de første to innvendingene vil jeg si: Ta det ikke personlig. Navnene er der for dem som vil vite hva våre forgjengere het, og årstallene er der simpelthen til informasjon. De skal ikke pugges. Den tredje innvendingen har vi gjort noe med og lagt til en del portretter av fremtredende skikkelser med eller uten skjegg.

For å lette oversikten har vi videre utarbeidet et skjematisk kart over boken og historien, utstyrt med tidslinje. I tillegg kommer en tabell over «tematikk i historien», for dem som faktisk vil følge vårt råd om å lese historieboken parallelt med vanlige innføringsbøker. Så er avslutningskapitlet blitt utvidet med eksempler på noen nyere hovedstrømninger, og alle kapitlene er utstyrt med en mer eller mindre saklig vignett som på ulike måter signaliserer noe av innholdet i kapitlet. Den beste måten å tilegne seg stoffet på er imidlertid å starte med sammendraget bak hvert kapittel. Sammendragene burde egentlig stå både først og sist, men lesere bør kunne bla frem og tilbake. For øvrig er hovedteksten gjennomgått nøye, slik at småfeil er rettet, tung tekst forenklet og oppdateringer inkorporert. Historien går heldigvis fremover.

Forord

7

Innhold Hvor finner jeg hvilke emner? ............................................................................ 17 1 Om sjelen ..................................................................................................................... 21

Om betegnelsen «psykologi» ............................................................................... 21 Psykologi under andre navn ................................................................................ 23 Om sjelens natur .................................................................................................... 23 Sjel og ånd ............................................................................................................... 26 Vitalismedebatten ................................................................................................. 27 Dualismedebatten .................................................................................................. 31 Interaksjonisme .............................................................................................. 32 Parallellisme og identitetsteori .................................................................... 32 Materialisme .................................................................................................... 33 Idealisme ........................................................................................................... 35 Positivisme ....................................................................................................... 35 Hvor ble det av sjelen? .......................................................................................... 37 Sammendrag ........................................................................................................... 38

2 Sjeleliv og fakultetspsykologi .............................................................................. 41

Erkjennelsens trinnstige ..................................................................................... 42 Sansene .............................................................................................................. 42 Fellessansen ..................................................................................................... 45 Forestillingsevne og fantasi .......................................................................... 45 Hukommelse .................................................................................................... 46 Mnemonikk ...................................................................................................... 49 Dømmekraft og instinkt ................................................................................ 50 Intellektet .......................................................................................................... 51 Sjelelivets dynamikk ............................................................................................. 53 Affekter og pasjoner ........................................................................................ 55 Vilje .................................................................................................................... 59 Fakultetspsykologi på 1700- og 1800-tallet ..................................................... 60 Den nye tredelingen ....................................................................................... 62 Fysiognomikk og frenologi ............................................................................ 64 Sammendrag ........................................................................................................... 67

9

3 Bevissthetspsykologi og assosiasjonisme ..................................................... 69

Hva er bevissthet? ................................................................................................. 69 Britisk empirisme og assosiasjonisme .............................................................. 73 Assosiasjonisme på fransk og tysk ..................................................................... 79 Assosiasjonistisk oppfatning av erkjennelsesprosessen .............................. 80 Assosiasjonslovene ......................................................................................... 80 Sansning og persepsjon .................................................................................. 82 Hukommelse .................................................................................................... 83 Tenkning ........................................................................................................... 83 Assosiasjonistiske oppfatninger av følelsesliv og motivasjon ..................... 85 Følelser og emosjoner .................................................................................... 85 Motivasjon ........................................................................................................ 87 Sammendrag ........................................................................................................... 89

4 Den «nye» eksperimentalpsykologien ............................................................ 91 Sanse- og nervefysiologi ....................................................................................... 92 Nye sanser ......................................................................................................... 94 Sensoriske terskler ......................................................................................... 95 Fechner og psykofysikken ................................................................................... 97 Helmholtz og persepsjonspsykologien ............................................................. 98 Måling av reaksjonstider ............................................................................... 99 Sansning versus persepsjon .......................................................................... 99 Wilhelm Wundt: Bevissthetspsykologien blir vitenskap ............................ 103 Programmet ................................................................................................... 103 Laboratoriet ................................................................................................... 104 Publikasjonene .............................................................................................. 105 Elevene ............................................................................................................ 105 Forskningen ................................................................................................... 106 Teori ................................................................................................................. 108 Alternativer til Wundt ........................................................................................ 109 Ebbinghaus og hukommelsespsykologien ...................................................... 110 Brentano, James og den «fenomenologiske» tradisjon ............................... 112 Würzburgskolen og tenkning uten forestillingsbilder ................................. 115 Titchener og strukturalismen ........................................................................... 116 Hva var nytt? .......................................................................................................... 118 Sammendrag .......................................................................................................... 119

5 Det abnormale og det okkulte ......................................................................... 121

De problematiske avvikerne .............................................................................. 121 Psykiatriens fremvekst ....................................................................................... 122 Hjerne- og nervesykdommer ...................................................................... 123 Nevroser og psykoser ................................................................................... 124

10

En psykologihistorie

Varianter av utilregnelighet ........................................................................ 125 Svekkede nervesystemer ................................................................................... 127 Animalsk magnetisme og kunstig somnambulisme .................................... 129 Hypnosen og det ubevisste ................................................................................ 133 Det ubevisste i romantisk naturfilosofi .................................................... 134 Tilbake til nevrologien ....................................................................................... 136 Parapsykologi og psykisk forskning ................................................................ 138 Sammendrag ......................................................................................................... 142

6 Evolusjonsteori og funksjonalisme ................................................................ 145 Darwin og utviklingslæren ................................................................................ 146 Konsekvenser for psykologien ......................................................................... 148 Tilpasning og tilpasningsmekanismer ........................................................... 149 Reflekser og instinkter ........................................................................................ 151 Læring .................................................................................................................... 153 William James om vanens makt ................................................................ 154 Thorndike om læring ved prøving og feiling ........................................... 154 Pavlov og læring ved betinging ................................................................... 157 Intelligens .............................................................................................................. 161 Dyrepsykologien .................................................................................................. 162 Barne- og utviklingspsykologi .......................................................................... 164 Lek .................................................................................................................... 165 Individuelle forskjeller ...................................................................................... 166 William James ...................................................................................................... 170 Sammendrag ......................................................................................................... 172

7 Psykoanalyse ............................................................................................................ 175

Sigmund Freud ..................................................................................................... 175 Analysen ................................................................................................................ 178 Nevroseteori ......................................................................................................... 180 Behandling ............................................................................................................. 181 Personlighetsteorier ........................................................................................... 183 Det ubevisste system .................................................................................... 184 Driftene ........................................................................................................... 185 Strukturmodellen og det ubevisste som kvalitet .................................... 188 Kulturteorier ........................................................................................................ 189 Den psykoanalytiske bevegelsen ...................................................................... 190 Utbrytere og avvikere .......................................................................................... 191 Carl Gustav Jung ........................................................................................... 192 Alfred Adler .................................................................................................... 193 Senere avvikere .............................................................................................. 194 Neofreudianere og egopsykologer ................................................................... 195 Gamle toner, nye takter ...................................................................................... 197 Sammendrag ......................................................................................................... 199

Innhold

11

8 Gestalt, helhet og struktur ............................................................................... 203

Wertheimer, Köhler og Koffka ......................................................................... 204 Phi-fenomenet .............................................................................................. 204 Berlinskolen .................................................................................................. 206 Persepsjon av gestalter ....................................................................................... 207 Konstruktiv hukommelse .................................................................................. 210 Læring ved innsikt ............................................................................................... 211 Produktiv tenkning ............................................................................................. 213 Lewin og feltpsykologien ................................................................................... 214 Sosialpsykologien etter Lewin .......................................................................... 217 Solomon Asch ................................................................................................. 218 Fritz Heider .................................................................................................... 219 Leon Festinger .............................................................................................. 220 Hvor ble det av gestaltene? ................................................................................ 222 Piaget og strukturalismen ................................................................................. 223 Sammendrag ......................................................................................................... 226

9 Behaviorisme ........................................................................................................... 229

Bakgrunn ............................................................................................................... 229 Den nye psykologien innfridde ikke forventningene ............................ 229 Krisen i bevissthetspsykologien ............................................................... 230 Objektivisme i vitenskapen ........................................................................ 230 Funksjonalismen: dyreforskning .............................................................. 230 Atferd versus mentale prosesser ................................................................ 231 John B. Watson .................................................................................................... 231 Watsons program ................................................................................................ 233 Psykologiens emne ........................................................................................ 233 Psykologiens metode .................................................................................... 234 Psykologiens mål ........................................................................................... 235 Psykologiske begreper .................................................................................. 235 S–R-teori ......................................................................................................... 236 Forskning ........................................................................................................ 238 Kritiske røster ...................................................................................................... 239 Neobehaviorisme ................................................................................................ 241 Tolmans kognitive læringsteori ....................................................................... 243 Hulls atferdssystem ............................................................................................ 246 Skinner og eksperimentell atferdsanalyse ..................................................... 248 Skinnerboksen ............................................................................................... 249 Eksperimentell analyse av enkelttilfellet ................................................ 249 Operant atferd ............................................................................................... 249 Utvikling og vedlikehold av atferd ............................................................. 249 Åpne begreper ................................................................................................ 250 Anvendelser .................................................................................................... 251

12

En psykologihistorie

Kritikk .............................................................................................................. 252 Senbehaviorisme ................................................................................................. 252 Sosial læringsteori ........................................................................................ 253 Nevropsykologi og arousal .......................................................................... 254 Arven fra behaviorismen ................................................................................... 256 Sammendrag ......................................................................................................... 259

10 Anvendt psykologi ................................................................................................. 263

To visjoner ............................................................................................................ 263 Tidlige anvendelser ............................................................................................. 265 Pedagogisk psykologi .................................................................................... 266 Klinisk psykologi ........................................................................................... 266 Psykologiske målinger .................................................................................. 267 Binet-prøvene ...................................................................................................... 268 Binet-prøvene i USA ..................................................................................... 273 Et eget fagfelt ........................................................................................................ 274 Rettspsykologi ...................................................................................................... 276 Militærpsykologi ................................................................................................. 278 Industri- og arbeidspsykologi ........................................................................... 279 Psykoteknikk .................................................................................................. 279 Arbeidspsykologi ........................................................................................... 282 Anvendt psykologi blir klinisk .......................................................................... 284 Sluttord .................................................................................................................. 286 Sammendrag ......................................................................................................... 287

11 Forskningsmetodenes historie ........................................................................ 291

Fra teori til empiri (og tilbake) ......................................................................... 291 Den nye arbeidsdelingen ............................................................................. 292 Leipzigmodellen for normalpsykologisk forskning ..................................... 293 Parismodellen for studiet av «usedvanlig» sjeleliv ...................................... 295 Den angloamerikanske, statistiske modellen ............................................... 298 Mellom-grupper-eksperimenter: Tilfellet Yerkes-Dodsons lov .............. 300 To slags vitenskapelig psykologi? .................................................................... 302 Korrelasjonell statistikk .................................................................................... 303 Korrelasjoner og intellektets struktur ...................................................... 305 Korrelasjonene i arv/miljø-debatten ........................................................ 307 Statistiske slutninger og p-verdier .................................................................. 310 Forløpere ......................................................................................................... 310 Signifikanstesting .......................................................................................... 312 Oppmyking av metodegrensene ....................................................................... 315 Forskning som sosial prosess ............................................................................ 316 Metodeparadokser ....................................................................................... 320 Sammendrag ......................................................................................................... 321

Innhold

13

12 Den kognitive revolusjon ................................................................................... 325

Hva er kognitiv psykologi? ................................................................................. 325 Et gammelt område ...................................................................................... 325 En ny retning .................................................................................................. 326 Et mangfoldig perspektiv ............................................................................ 327 Bakgrunn: tenkning, språk, hjerne og datamaskiner .................................. 327 Det hypotesetestende mennesket ............................................................. 327 Språket: en kognitiv utfordring .................................................................. 329 Hjernen: en annen utfordrer ...................................................................... 331 Kommunikasjonsteknologi og datamaskiner ......................................... 333 Informasjonsomsettingspsykologien ............................................................. 334 Hukommelsesmodeller ............................................................................... 338 Kritikk av informasjonsomsettingsparadigmet ........................................... 342 Representasjon og top down-prosesser ......................................................... 343 Var det en revolusjon? ........................................................................................ 347 Kognitive perspektiver på emosjoner, personlighet og rasjonalitet ........ 349 Kognitive emosjonsteorier .......................................................................... 349 Kognitive personlighetsteorier .................................................................. 351 Kognitiv abnormalpsykologi og kognitiv terapi ..................................... 353 Mennesket som intuitiv statistiker ........................................................... 354 Sammendrag ......................................................................................................... 357

13 Humanisme og relativisme ............................................................................... 359

Menneskebilder og vitenskapsbilder .............................................................. 360 Den tredje kraft .............................................................................................. 360 To slags vitenskap .......................................................................................... 362 Flere slags menneskelighet ......................................................................... 363 Personalisme og det fullstendige mennesket ................................................ 364 Fenomenologisk psykologi ................................................................................ 368 Eksistensiell psykologi ....................................................................................... 370 Program for en humanistisk psykologi ........................................................... 371 Psykologiens emne ........................................................................................ 372 Psykologiens metoder .................................................................................. 372 Teoretisk orientering ................................................................................... 373 Målsetting ....................................................................................................... 374 Kritikk .............................................................................................................. 374 Den nye relativismen .......................................................................................... 375 Sosialkonstruksjonisme ..................................................................................... 377 Diagnoser som konstruksjoner .................................................................. 379 Feministisk psykologi ................................................................................... 380 Kliniske konstruksjoner .............................................................................. 381 Kritikken av relativismen .................................................................................. 382 Sammendrag ......................................................................................................... 384

14

En psykologihistorie

14 Psykologien i Skandinavia .................................................................................. 387

Filosofisk psykologi ............................................................................................ 387 Den nye psykologien i Danmark: Alfred Lehmann ...................................... 391 Anvendt psykologi ......................................................................................... 395 Den nye psykologien i Sverige .......................................................................... 396 Den nye psykologien i Norge ............................................................................. 398 Anathon Aall ................................................................................................... 398 To slags psykologi? ........................................................................................ 399 Andre pionerer: Parr, Reymert og Eng ..................................................... 401 Schjelderup og psykoanalysen .................................................................. 402 Norsk etterkrigstid ....................................................................................... 406 Dansk fenomenologi .......................................................................................... 408 Utviklingen i Sverige: Katz og Ekman .............................................................. 411 David Katz ........................................................................................................ 411 Etterkrigstid ................................................................................................... 412 Et sideblikk på finsk psykologi ......................................................................... 415 Sammendrag ......................................................................................................... 416

15 Psykologien videre ................................................................................................ 419 Bredden ................................................................................................................. 419 Sentrifugale tendenser ................................................................................ 420 Samlende tendenser ..................................................................................... 421 Faglige forskyvninger ................................................................................... 422 Moderne retninger .............................................................................................. 423 Nevropsykologien ......................................................................................... 424 Evolusjonspsykologi ..................................................................................... 426 Klinisk psykologi og terapiforskning ........................................................ 427 Positiv psykologi og lykkeforskning .......................................................... 429 Fremtidige perspektiver .................................................................................... 431 Sammendrag ......................................................................................................... 432

Referanser ................................................................................................................. 433 Spørsmål til kapitlene .......................................................................................... 451 Personregister ......................................................................................................... 457 Stikkordregister ...................................................................................................... 465 Bildeliste .................................................................................................................... 475

Innhold

15

Hvor finner jeg hvilke emner?

Det er en god idé å lese en psykologihistorie parallelt med en vanlig innføringsbok i psykologi. Da bør man ikke lese historien først og den moderne boken etterpå, for da blir det vanskelig å skjønne hva man skal med historien.

Det er litt bedre å lese innføringsboken først, men aller best er det å gå frem og tilbake mellom bøkene. Man vil for eksempel oppdage at man forstår emnene i innføringsboken bedre når man ser at de har sin historie og inngår i forskjellige tradisjoner. Man vil også oppdage at begreper, teorier og forskere i moderne psykologi faktisk også dukker opp som del av historien. Dermed blir heller ikke historien bare historie, men en alternativ innfallsport til forståelse av dette mangfoldige faget.

For å lette denne parallellkjøringen har vi nedenfor stilt opp en del emner som gjerne inngår som kapitler i de tradisjonelle innføringsbøkene, og gitt tips til hvor man finner bakgrunnsmateriale i historieboken. Studenter som liker bedre å finne frem på egen hånd, kan komme langt ved hjelp av navneog stikkordregistrene.

VANLIGE LÆREBOKKAPITLER

STOFF FRA «EN PSYKOLOGIHISTORIE»

Forskningsmetoder og statistikk

Kapittel 11: Forskningsmetodenes historie (hele kapitlet)

Hjerne og nervesystem

Kapittel 2: Figur 2.4; Fysiognomikk og frenologi Kapittel 4: Sanse- og nervefysiologi Kapittel 12: Hjernen: en annen utfordrer Kapittel 15: Nevropsykologi

17

Sansning

Kapittel 2: Sansene Kapittel 4: Sanse- og nervefysiologi; Fechner og psykofysikken

Persepsjon

Kapittel 2: Fellessansen Kapittel 4: Helmholtz og persepsjonspsykologien Kapittel 8: Phi-fenomenet; Persepsjon av gestalter Kapittel 13: Fenomenologisk psykologi

Bevissthet

Kapittel 3: Hva er bevissthet? Britisk empirisme og assosiasjonisme; Assosiasjonisme på fransk og tysk Kapittel 4: Wilhelm Wundt; Brentano, James og den fenomenologiske tradisjon; Würzburgskolen; Titchener og strukturalismen Kapittel 5: Hypnosen og det ubevisste

Hukommelse

Kapittel 2: Hukommelse Kapittel 4: Ebbinghaus og hukommelsespsykologien Kapittel 8: Konstruktiv hukommelse Kapittel 12: Informasjonsomsettingspsykologien

Læring

Kapittel 6: Læring (Pavlov og Thorndike) Kapittel 7: Hele kapitlet (Watson, Hull, Tolman, Skinner, sosial læringsteori) Kapittel 8: Læring ved innsikt

Intelligens og tenkning

Kapittel 2: Intellektet Kapittel 3: Assosiasjonistisk oppfatning av erkjennelsesprosessen Kapittel 4: Würzburgskolen og tenkning uten forestillingsbilder Kapittel 6: Intelligens; Individuelle forskjeller Kapittel 8: Produktiv tenkning; Piaget og strukturalismen Kapittel 10: Binet-prøvene Kapittel 12: Det hypotesetestende menneske; Representasjon og top–down-prosesser; Mennesket som intuitiv statistiker

18

En psykologihistorie

Motivasjon og emosjoner

Kapittel 2: Sjelelivets dynamikk Kapittel 3: Assosiasjonistiske oppfatninger av følelsesliv og motivasjon Kapittel 4: Wundts følelsesteori Kapittel 6: Reflekser og instinkter Kapittel 7: Driftene; Jung; Adler Kapittel 12: Kognitive emosjonsteorier

Utviklingspsykologi

Kapittel 6: Barne- og utviklingspsykologi Kapittel 7: Driftene; Neofreudianere Kapittel 8: Piaget og strukturalismen

Sosialpsykologi

Kapittel 8: Sosialpsykologien etter Lewin Kapittel 13: Sosialkonstruksjonisme

Personlighetspsykologi og individuelle forskjeller

Kapittel 7: Personlighetsteorier; Utbrytere og avvikere; Neofreudianere og egopsykologer Kapittel 8: Lewin og feltpsykologien Kapittel 10: Militærpsykologi Kapittel 12: Kognitive personlighetsteorier Kapittel 13: Humanistisk psykologi; Personalisme

Abnormalpsykologi og klinisk psykologi

Kapittel 5: Det abnormale og det okkulte (hele kapitlet) Kapittel 7: Sigmund Freud; Analysen; Nevroseteori; Behandling Kapittel 10: Anvendt psykologi blir klinisk Kapittel 12: Kognitiv abnormalpsykologi og kognitiv terapi Kapittel 13: Eksistensiell psykologi Kapittel 15: Klinisk psykologi og terapiforskning

Hvor finner jeg hvilke emner?

19

En amerikansk lege, Duncan MacDougall, publiserte i 1907 en undersøkelse av seks døende pasienter og fant at de fleste ble noen gram lettere i dødsøyeblikket. Han veide også seks hunder, uten å finne noe tilsvarende. På dette makabre, men spinkle grunnlag trakk han den slutning at menneskesjelen var substansiell, og ga næring til den populære myten om 21 grams-sjelen. Sjelens virkelighet og natur er blitt diskutert til alle tider, men flere av tenkerne i dette kapitlet ville nok synes det hadde vært mer passende om sjelen hadde trosset tyngdekraften og lettet fra sitt jordiske hylster. Det avsjelede legeme burde vel strengt tatt blitt tyngre og ikke lettere enn før.

1 Om sjelen

Dette kapitlet inneholder streiftog gjennom 2000 års europeisk idéhistorie for å oppspore ulike oppfatninger og bruksmåter av begrepet sjel, siden det er dette begrepet som har gitt psykologien sitt navn. Begrepet er også knyttet til biologiens historie. Her gjelder det spørsmålet om hva som gjør levende organismer forskjellige fra «død» materie – vitalismedebatten. Begrepet sjel står også sentralt i den generelle filosofiske debatt om forholdet mellom tilværelsens fysiske og åndelige side – her kalt dualismedebatten. I dag opererer vi med en psykologi uten sjel. Den utålmodige leser kan derfor hoppe over dette kapitlet.

Om betegnelsen «psykologi»

Psykologi er satt sammen av de greske ordene psyche, som betyr «sjel», og logos, som opprinnelig betydde «ord» eller «fornuft», men som i slike sammenhenger vanligvis oversettes med «lære».

Den sammensatte betegnelsen psykologi stammer likevel ikke fra Hellas, men er en nyskapning fra renessansehumanismen på 1500-tallet, da mange nye fag og gresk-latinske faguttrykk så dagens lys. Tradisjonen ville lenge ha det til at det var Philip Melanchton, Luthers medarbeider, som var opphavsmannen til dette ordet. Riktignok har han skrevet en avhandling om sjelen, men uten å nevne «psykologi», viser det seg. Med noe større rett har man pekt ut den lærde Rudolf Goeckel fra Marburg som kilde til denne betegnelsen – han utga i 1590 et verk som het Psykologi, eller om menneskets forbedring. Men innholdet av denne boken hadde neppe noe særlig å gjøre med det vi i dag vil kalle psykologi.

Nyere historikere har imidlertid greid å påvise minst tre tilfeller av «psykologi» før Goeckel (Lapointe, 1972). På en foreløpig førsteplass finner vi den dalmatinske (kroatiske) filosofen Marcus Marulus (1450–1524). Hans verk

21

Figur 1.1 Fra fortegnelsen over skriftene til Marcus Marulus (Marco Marulic på kroatisk) – den første kjente forekomsten av betegnelsen psykologi, fra omkring 1520. Men avhandlingen selv ble borte under en pest som herjet Spalato (Scientific Library, Split).

kjenner vi bare tittelen på: Psichiologia de ratione animae humanae (Psykologi – om menneskesjelens natur). Å stave psykologi har alltid vært et problem.

Alminnelig utbredelse oppnådde betegnelsen ikke før på 1700-tallet, og da først og fremst innen det tyske språkområdet, takket være den innflytelsesrike filosofen Christian Wolff, som benyttet den i tittelen på to av sine verker: Empirisk psykologi (1732) og Rasjonell psykologi (1734). I disse avhandlingene slo han fast at psykologisk kunnskap kan innhentes på to forskjellige måter: induktivt, gjennom erfaring, og deduktivt, utledet fra grunnleggende filosofiske prinsipper. Nå må man ikke tro at den empiriske psykologi handlet om innsamling av observasjoner eller «data», slik vi oppfatter empiri i dag.

Det empiriske innslaget består av henvisninger til egne og andres erfaringer, bibelske skriftsteder eller klassiske filosofer og forfattere.

På fransk ble ordet introdusert et par tiår senere av sveitseren Charles de Bonnet, i Essai de psychologie. Ordet ble senere tatt i bruk av opplysningsfilosofene. Diderot skrev en artikkel under oppslagsordet Psychologie i den store encyklopedien som ble utgitt i 1760.

På engelsk tok det lengre tid før ordet vant innpass. Dikteren Samuel Taylor Coleridge var den første som gjorde et alvorlig forsøk på å introdusere det, etter en studiereise til Tyskland i 1798–99 (Hearnshaw, 1964). Så sent som i 1836 kaller filosofen William Hamilton det «an exotic, a technical name», men argumenterer for at det bør innføres på engelsk av flere grunner. Det føyer seg naturlig inn i rekken av greske navn på vitenskapene, det er felleseuropeisk, og det er i ett ord, som det lett kan lages en adjektivform av.

Den første boken på engelsk med «Psychology» på tittelbladet utkom i USA i 1840. Den var skrevet av en tysk immigrant, filosofiprofessoren Friedrich Augustus Rauch. I England var det utviklingslærens forkjemper, Herbert Spencer, som var først ute, med Principles of Psychology fra 1855.

I Danmark-Norge var forbindelsen med den tyske tradisjon sterkere, og Wolffs filosofiske terminologi, inklusiv hans «psykologi», ble introdusert allerede i 1750-årene. Den første norske «psykologi» var Marcus Jacob Monrads lille lærebok til examen philosophicum fra 1850 (og senere utgaver).

22

En psykologihistorie

Psykologi under andre navn

Det har likevel eksistert omfattende psykologiske avhandlinger i alle disse landene før betegnelsen psykologi ble innført. Den første systematiske fremstillingen av psykologien på norsk er fra 1803, forfattet av Niels Treschow under tittelen Kort Udkast til Kundskab om Mennesket eller Anthropologie til Brug for de lærde Skoler. Psykologiens historie i Norge begynte altså med en lærebok for den videregående skolen! På engelsk fantes det ved overgangen til 1800-tallet en rikholdig litteratur om «the philosophy of the human mind», også kalt «intellectual philosophy» eller «moral philosophy». Også på fransk ble adjektivet «moral» brukt omtrent synonymt med vårt «psykologisk». Går vi lenger tilbake i tiden, inn i det halvannet årtusen lange tidsrommet hvor latinen var alle de lærdes språk, finner vi en lang rekke avhandlinger med tittelen De anima – om sjelen.

Den første systematiske avhandlingen om sjelen var Aristoteles mesteren for. På gresk heter den Peri psyches, men er bedre kjent i sin latinske oversettelse, De anima. Boken innledes med følgende refleksjoner: Skjønt vi mener at all kunnskap er verdifull, er det likevel visse kunnskapsområder som må verdsettes høyere enn andre, enten fordi kunnskapen utmerker seg ved større nøyaktighet, eller fordi emnet fremtrer som mer opphøyet og storslagent. Av begge grunner må kunnskap om sjelen stilles i første rekke (I, 1.402a).

For at ikke forventningene skal spennes altfor høyt, heter det allerede i neste avsnitt: Å vinne sikker kunnskap om sjelen er blant de vanskeligste ting i verden.

Aristoteles fortsetter i beste akademiske stil med et langt kapittel hvor han refererer sine forgjengeres oppfatninger av emnet. Allerede den første psykologi erkjenner altså at den bygger på en psykologiens historie.

Om sjelens natur

I De anima ser Aristoteles det som sin viktigste oppgave å få slått fast hva sjelen er, dens «natur» eller «vesen», og dernest hvilke egenskaper den har.

Det første spørsmålet omfatter sjelens substans og dens forhold til kroppen. Er den noe åndelig eller noe materielt? Trenger den kroppen for å kunne fungere, eller er den et fritt og selvstendig vesen? I myter og folketro kan man

Kapittel 1: Om sjelen

23

finne begge oppfatninger; det skilles ofte mellom forestillinger om en «bunden» (kroppslig) og en «fri» sjel.

Den frie sjelen kan bevege seg midlertidig ut av legemet når man drømmer eller befinner seg i ekstase. Til slutt forlater den legemet for godt ved det siste åndedrag (vi sier den dag i dag at mennesket «oppgir ånden»). Billedlig fremstilles denne sjelen ofte som en liten fugl eller et vinget insekt som forlater den døende gjennom munnen. Det greske ordet psyche betydde opprinnelig sommerfugl.

Den bundne sjelen, eller kroppssjelen, oppfattet man mer i retning av legemets livskraft eller livsprinsipp. Denne formen for sjel kan ikke eksistere uavhengig av kroppen. Bare ved å balsamere legemet, eller ved sjelevandring, kan en slik sjel overleve sin opprinnelige eier.

Motsetningen mellom den frie og den bundne sjelen finner vi igjen i filosofihistorien i den platonske versus den aristoteliske teorien om sjelen.

Platon (ca. 428–348 f.Kr.) hevdet at sjelen har sin primære forankring og opprinnelse i en annen verden – i ideenes rike – men frister en midlertidig tilværelse som materiens fange, hvor den er «likesom bundet og fastklebet til legemet og tvunget til å betrakte tingene gjennom legemet som gjennom et fengselsgitter», ifølge dialogen Faidon.

Aristoteles (384–322 f.Kr.) knyttet sjelen sterkere til kroppen ved å hevde at sjelen er «aktualisering» av en organismes «potensialitet», dvs. virkeliggjørelsen av kroppens muligheter, det som skiller organismen fra å være død materie. Han forsøker å anskueliggjøre forholdet mellom organisme og sjel med en analogi: «Hvis øyet var et dyr, var synet sjelen.» Det vil si: På samme måten som synet er øyets funksjonsprinsipp og fullbyrdelse, er sjelen organismens livsprinsipp (enteleki). Sammenligningen sier kanskje like mye om Aristoteles’ oppfatning av synet som av sjelen. Mens vi ville si at synet er et resultat av øyets måte å virke på, var det for Aristoteles mer naturlig å tenke at det var synskraften som fikk øyet til å virke og gjorde det til et synsorgan.

Av den aristoteliske definisjon av sjelen følger det noen viktige konsekvenser: 1. Sjel og kropp er gjensidig avhengig av hverandre. Menneskesjelen er menneskets «form». Uten form kan mennesket – og kroppen – ikke leve.

En form må på sin side ha en materiell substans å gi form til, altså kan det heller ikke forekomme sjeleliv uten organisk grunnlag. Aristoteles tar riktignok et visst forbehold. Når det gjelder sjelens høyeste aktualitet, fornuften eller «nous» (også oversatt med ånd), tenker han seg muligheten av en ukroppslig udødelighet. Men en personlig udødelighet (med individualiteten i behold) kan det ikke være snakk om.

24

En psykologihistorie

2. Sjel er ikke bare noe mennesket har, det utmerker alle levende organismer. Her fulgte Aristoteles gresk språkbruk, hvor ordet for «levende» (empsychon) bokstavelig talt betyr «besjelet». Naturligvis kan det ikke være snakk om de samme sjelsfunksjoner hos en gulrot som hos et menneske. Dermed får vi en sjelelig trinnstige, fra de enkleste, mest primitive former for sjeleliv og opp til de høyeste. Plantesjelen sørger for næringsopptak og vekst (innbefattet forplantning); dyresjelen utmerker seg ved evne til sansning og bevegelse; menneskesjelen omfatter i tillegg fornuft og vilje.

Platonske og aristoteliske sjelsoppfatninger har i et par tusen år stått som konkurrenter i europeisk åndshistorie. Den platonske tanken om en fri sjel har det psykologiske fortrinn at den egner seg til å forklare konflikter, og dermed noe av dynamikken i menneskesinnet. Mange mener for eksempel de observerer en dragkamp mellom kropp og sjel når kroppen ikke lystrer eller synes å ha sine egne lyster og tilbøyeligheter som drar i andre retninger enn det vi ellers tenker og vil: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig», sa Paulus. Den platonske oppfatningen fikk et teologisk fortrinn fordi den lett forlikes med kristne trossetninger. Både ideen om sjelens personlige udødelighet og striden mellom gode og onde krefter i mennesket passer godt med tanken om en motsetning mellom kropp og sjel. Gjennom nyplatonismen og den nyplatonisk påvirkede Augustin (354–430) ble dette synet på sjelen dominerende gjennom store deler av middelalderen.

Augustin så på menneskesjelen som en avspeiling av guddommen – mennesket var jo skapt i Guds bilde (imago-læren). Han mente til og med å finne en parallell mellom treenigheten og menneskets høyeste sjelsfunksjoner. Siden menneskesjelen, av alle ting vi kan erfare, er den som står Gud nærmest, er det bare ved å vende blikket innover (introspeksjon) at vi har sannheten innen rekkevidde. «I det indre mennesket bor sannheten.»

Aristoteliske synspunkter levde videre innenfor arabisk og jødisk filosofisk litteratur, og fikk en dominerende posisjon innen kristen tenkning fra 1200-tallet, spesielt gjennom verkene til Thomas Aquinas (1225–1274), den mest produktive av alle middelalderfilosofene. Det er beregnet at han etterlot seg et forfatterskap på nesten ni millioner ord, ni ganger mer enn Aristoteles (Kenny, 1993). I thomistisk filosofi blir sjelen igjen forenet med legemet, ikke som fange, men fordi den trenger legemet for å utføre sine funksjoner. Og våre kunnskaper kommer ikke lenger fra «det indre mennesket», men utenfra, via sansene, som er nødvendige for å gi intellektet stoff å arbeide med. For å forene den aristoteliske, kroppsbundne sjelen med kristendommens udødelig-

Kapittel 1: Om sjelen

25

hetstanke måtte Thomas forutsette en kjødelig gjenoppstandelse, og ikke bare en abstrakt åndelig.

Figur 1.2 Thomas Aquinas (1227–1274) er den katolske kirkes fremste filosof. Hans lære om sjelen var en syntese av kristendom og Aristoteles’ filosofi. Mange ville ha en bit av ham: Hans bein hviler i Toulouse, hodeskallen havnet i Roma, mens høyre hånds tommelfinger, løftet til velsignelse på bildet, endte i Milano.

Sjel og ånd

Vi ser av disse historiske glimtene at diskusjonen om sjelens natur ofte gjaldt på den ene side sjelens forhold til kropp og materie, og på den annen side sjelens forhold til Gud og idéverdenen. Vi kan tenke oss sjelen i en slags mellomposisjon mellom tilværelsens nedre og øvre regioner. For å forklare sammenhengen oppover brukte man gjerne begrepet ånd (pnevma, spiritus).

Ifølge Paulus var ånden bindeleddet mellom menneske og Gud, og etter nyplatonsk og augustinsk oppfatning var sjelen identisk med den guddommelige, dvs. den mest åndelige del av mennesket. Helt opp på 1800-tallet kan vi finne uttrykk som ånd, Geist eller spirit som navn på de mest høyverdige sjelsfunksjoner. I Monrads norske lærebok kalles den tredje og fornemste delen av psykologien «Pneumatologie» eller læren om ånden i mennesket, ut fra definisjonen: «Aanden er Eenheden af Sjæl og Bevidsthed» (1892, s. 42).

Samtidig snakket man innenfor den klassiske legevitenskapen om pnevma eller livsånder (spiritus animales, spiritus vitales) som årsak til fysiologiske prosesser i kroppen, og som den formidlende instans mellom kropp og sjel. Stoikerne tenkte seg pnevma som en slags kroppssjel, identisk med livskraften. Når vi er i affekt, kjenner vi hvordan livsåndene strekker seg ut (begjær) eller trekker seg tilbake (frykt); de kryper sammen i sorg og utvider seg i glede. Læren om livsåndene vant utbredelse gjennom skriftene til den gresk-romerske legen Galenos (131–200) og holdt seg til langt ut på 1700-tallet. Descartes og hans samtidige forestilte seg nervene som hule rør, fylt av spiritus animales, som på den ene side sto i forbindelse med hjernens hulrom

26

En psykologihistorie

(som rommet ulike sjelsfunksjoner), og på den annen side med sanseorganer og muskler. Ved muskelkontraksjoner kan man jo formelig se hvordan musklene fylles og svulmer av livsånder.

Først etter at Galvani gjorde sitt berømte eksperiment med froskebeinet (1796), ble det klart at en muskel ikke trenger «ånd» for å røre på seg. I stedet antok man at nerveimpulsene er av elektrisk natur – og den animalske ånd måtte vike for et nytt og nesten like mystisk begrep: animalsk elektrisitet.

Norsk

Gresk

Latin

Engelsk

Tysk

Fransk

ånd sjel kropp

pnevma psyche soma

spiritus anima corpus

spirit soul body

Geist Seele Körper

l’esprit l’âme le corps

Figur 1.3 Sjelen og dens «naboer» på seks språk.

Vitalismedebatten

Her skal vi for et øyeblikk forlate psykologien og foreta et streiftog inn i et tilgrensende fag: fysiologien. Dette er en konsekvens av teorien om den bundne sjel, eller kroppssjelen. Det nære forholdet mellom kropp og sjel som følger av den aristoteliske oppfatningen, betydde nemlig ikke bare at sjelen er avhengig av kroppen, men også vice versa. Hvor det er liv, er det sjel.

Med naturvitenskapens fremvekst på 1600-tallet ble den fysiske siden av virkeligheten stadig bedre kartlagt og mer presist definert. Det utviklet seg en forståelse av verden som en mekanisk innretning, et urverk, som fulgte sine egne, ubrytelige lover. Galileis og senere Newtons matematiske modeller av naturkreftene gjorde det stadig mindre nødvendig å trekke inn åndelige krefter for å forklare prosesser i naturen. I første omgang gjaldt dette den anorganiske naturen. Men tilhengerne av den nye naturvitenskapelige, også kalt mekanistiske, tradisjonen stilte tidlig spørsmål om organiske prosesser kunne forklares etter de samme prinsippene.

Som en anskuelig støtte for dette synet kunne man vise til hvilke vidunderlige urverk og automater som lot seg konstruere ad mekanisk vei. Et mer relevant, men kanskje mindre dramatisk argument for det mekanistiske synet var å vise hvordan ulike organer og kroppsfunksjoner kan beskrives rent fysisk. Kepler ga på begynnelsen av 1600-tallet den første moderne beskrivelsen av øyet som et optisk instrument. Han hevdet at vi verken ser med pupillen eller med «krystall-legemet», men at denne fungerer som en linse som

Kapittel 1: Om sjelen

27

projiserer et omvendt bilde av synsfeltet på netthinnen. Descartes var noen år senere i stand til å demonstrere at dette virkelig stemte, i eksperimenter med et preparert okseøye.

Enda mer epokegjørende var William Harveys beskrivelse av blodomløpet i avhandlingen Om hjertets og blodets bevegelse fra 1628. Hjertet var blitt regnet som sjelens, i alle fall motets og følelsenes sete, men ble hos Harvey redusert til en blodpumpe som fungerte etter kjente mekaniske prinsipper.

Descartes gikk enda lenger og lanserte en teori om at både sansning og bevegelser hos dyr kunne gis tilsvarende forklaringer. Her finner vi de første ansatser til en teori om reflekser som grunnkomponenter i atferden. Mange har betraktet Descartes som stamfaren til moderne behaviorisme, idet han ikke så noe i veien for å oppfatte dyrene helt og holdent som automater.

Ikke alle mekanistenes argumenter var like gode. På slutten av 1600-tallet klarte oppfinneren av mikroskopet, nederlenderen Leeuwenhoek, å påvise enkle mikroorganismer (protozoer) i en vanndråpe. Disse smådyrene, «animalculi», var egnet til å fylle rollen som mellomledd mellom den anorganiske og den organiske naturen. Mekanistene ønsket nå å påvise at slike enkle former for liv kunne oppstå av død materie. Det ville være det endelige beviset for at livet ikke trengte noen sjel, mente de. En engelsk prest og naturforsker, John T. Needham, fant at det selv i en kokt og forseglet næringsoppløsning kunne danne seg en vrimmel av mikroorganismer. De måtte ha oppstått «spontant». Tyve år senere kunne imidlertid italieneren Spallanzini korrigere Needhams «bevis». Med lengre koketid var og ble preparatet sterilt. Det viste seg ingen mikroorganismer.

På 1700-tallet oppsto en motreaksjon mot den mekanistiske tolkningen av livsprosessene, formulert i vitalistenes program av den tyske legen Georg Ernst Stahl (kjent fra kjemiens historie som «flogiston»-teoriens opphavsmann). Etter den vitalistiske oppfatningen er det visse fellestrekk ved organisk liv som trosser vanlige fysiske forklaringer. Her er noen av de viktigste: 1 Det finnes ingen overgangsformer mellom levende og dødt. Liv kan bare oppstå av liv. Celleforskeren Rudolf Virchow uttrykte det slik: «Omnis cellula e cellula»: enhver celle stammer fra en annen celle.

2 Organiske stoffer er kvalitativt forskjellig fra de anorganiske. Dette synet ble blant annet hevdet av den svenske kjemikeren Berzelius, som i 1801 innførte skillet mellom en organisk og en anorganisk kjemi. Planter og dyr kan omdanne anorganiske stoffer til organiske, men slike prosesser kan ikke foregå utenfor en organisme, hevdet han.

3 Organiske prosesser (f.eks. vekst og utvikling) synes å være målrettede.

Kausalforklaringer blir dermed utilstrekkelige og må suppleres med

28

En psykologihistorie

finalforklaringer (formålsårsaker). Plantene har røtter for å kunne ta til seg vann og næringsstoffer fra jorden, de har grønne blader for å kunne utnytte sollyset.

Den første av disse påstandene har vist seg som den mest seiglivete. De fleste forsøkene på å produsere nytt liv i laboratoriet har endt med å styrke snarere enn å svekke den vitalistiske oppfatningen.

Påstanden om en kvalitativ forskjell mellom organiske og anorganiske stoffer var det vanskeligere å forsvare. Teorien opplevde sitt første store nederlag allerede i 1828, da Wöhler klarte å fremstille urinstoff av ammoniumcyanat. Tidens førende fysiolog, Johannes Müller (1801–1858), lot seg imidlertid ikke overbevise, idet han påpekte at det tross alt bare var et avfallsprodukt fra organismen Wöhler hadde klart å syntetisere. Men i løpet av 1800-tallet lyktes det å fremstille en rekke andre organiske stoffer utenfor organismen.

Det prinsipielle skillet mellom organisk og anorganisk kjemi ble stadig vanskeligere å opprettholde.

Så sent som i 1845 sto vitalismen fremdeles så sterkt at fire lovende unge fysiologer, alle elever av Johannes Müller i Berlin, fant det nødvendig å inngå en høytidelig pakt hvor de lovet hverandre å holde fast ved at «ingen andre krefter enn de vanlige fysiske/kjemiske er virksomme i organismen». De fire edsvorne menn var Carl Ludwig, Emil DuBois-Reymond, Ernst Brücke og Hermann Helmholtz. De kom alle til å spille en rolle både i fysiologiens og i psykologiens historie. DuBois-Reymond ga den første moderne beskrivelsen av nerveimpulsens elektriske natur. Helmholtz regnes sammen med Fechner og Wundt som en av eksperimentalpsykologiens grunnleggere (se kapittel 4). I Leipzig fikk Ludwig en russisk student som het Ivan Pavlov, mens Brückes assistent i Wien het Sigmund Freud.

Naturens hensiktsmessighet og tilsynelatende formålsrettethet har alltid vært et tankekors for mekanistene. Dette gjaldt for artsutviklingen (fylogenesen) og individets utvikling (ontogenesen) så vel som for atferden til den enkelte organisme. Først med Darwins doktrine om det naturlige utvalg lyktes det å gi fylogenesen en mekanistisk forklaring. Her handler det ganske enkelt om at de best skikkede overlever og fører arten videre, mens de som tilfeldigvis er mindre hensiktsmessig utstyrt, bukker under. Men ikke alle slo seg til ro med Darwins løsning av problemet. Vitalistiske syn på fylogenesen finner vi langt inn på 1900-tallet hos de franske filosofene Henri Bergson og Teilhard de Chardin, og på ontogenesen hos den tyske biologen Hans Driesch.

Med disse unntakene var vitalismen omkring 1900 i alt vesentlig en tapt sak. Ikke fordi man hadde funnet den fullstendige løsningen på livets gåte,

Kapittel 1: Om sjelen

29

eller kunne forklare alt som var verd å forklare i organismen, etter mekanistiske prinsipper, men ganske enkelt fordi de mekanistiske forklaringene hadde gjort stadige fremskritt, mens de vitalistiske ikke gjorde det. I sin siste fase syntes vitalismen mer opptatt av å lete opp «uforklarlige» fenomener enn å bidra med gode forklaringer. Spørsmålet blir om man skal la sin vitenskapelige oppfatning bestemme ut fra det man har forklart, eller det som man ennå ikke kan fyllestgjørende forklare. Dette kan fortsatt være et dilemma når forskernes skolelærdom utfordres av hva som ellers måtte befinne seg mellom himmel og jord, det være seg UFO-er, parapsykologiske fenomener, healing eller andre varianter av alternativ medisin.

Mekanisme/vitalisme-debatten inneholder ingredienser som vi fremdeles kan dra kjensel på, selv om biologene ikke lenger diskuterer om kroppen fungerer som et urverk eller er besjelet. I psykologien kan vi imidlertid fortsatt finne mer eller mindre mekanistiske eller vitalistiske teorier.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet var det særlig behavioristene som sto for den mekanistiske tilnærmingen (se kapittel 9). De argumenterte for en naturvitenskapelig psykologi, hvor man måtte unngå enhver henvisning til ikke-observerbare prinsipper. Atferden ble spaltet ned til stimulus–respons-enheter, som hver for seg kunne kausalforklares. Modellene som ble lansert, var på mange måter enklere og mer mekaniske enn det man kunne finne i den samtidige, moderne fysikken.

Vitalistene hadde vært opptatt av å formålsforklare livsprosessene, ved å anta skjulte, styrende krefter. De motsatte seg også delforklaringer. Som Goethe lar Mefistofeles uttrykke det i Faust: Skal levende ting bli erkjent og beskrevet gjelder det først å få ånden fordrevet så står man med delene i sin hånd men akk! uten åndens levende bånd (Goethe, 1808/1976, s. 73).

Fra omkring 1900 var det mange psykologer som resonnerte omtrent på samme måte. Gestaltpsykologene (se kapittel 8) påpekte at fokusering på delene fører til at man mister det mest vesentlige, nemlig opplevelsenes og atferdens form eller Gestalt (de kalte det ikke for ånd). Ideen om de skjulte, styrende kreftene finner vi i mange ulike drift- og instinkt-teorier, slik som hos William McDougall og Sigmund Freud. Men psykoanalysen inneholder trekk fra begge retninger. Den er vitalistisk i postulatet om egne psykiske energiformer (libido, livsdrift og dødsdrift), men samtidig ganske mekanis-

30

En psykologihistorie

tisk i tolkningen av hvordan disse kreftene virker. De humanistiske psykologene (se kapittel 13) er kanskje enda mer aristoteliske i sin betoning av organismens helhet og dens iboende tendens til selvaktualisering.

Dualismedebatten

Det fremgår av avsnittet om vitalismen at sjelelige forklaringer av naturen har vært på vikende front helt siden 1500-tallet. Men at mennesket hadde sjel, var det få som betvilte. Men hvor befinner denne sjelen seg, hvis den ikke kan observeres i naturen; og hvordan ytrer den seg, hvis den ikke kan påvirke fysiske prosesser?

Svaret måtte være at den sjelelige virkeligheten befinner seg på et annet plan enn den fysiske; den må være noe helt annerledes, noe kvalitativt forskjellig.

Den klareste formuleringen av dette synet finner vi hos René Descartes (1595– 1650), den samme filosofen som forfektet et mekanistisk syn på organismen.

Figur 1.4 Da Descartes ble sikker, begynte Kark å tvile.

I likhet med Augustin søkte Descartes sannheten ved å vende blikket innover – ikke fordi han satte sin lit til Gud, men fordi han mente man ikke kan være sikker på noen kunnskaper som kommer utenfra. Veien til erkjennelse gikk gjennom et psykologisk kunstgrep: tvile på alt, inntil man kommer til en kjensgjerning som er så klar og innlysende at den ikke lar seg betvile. Resultatet av dette søket kjenner vi fra setningen: «Cogito, ergo sum.» For uansett hva jeg tenker, er det hevet over tvil at jeg tenker.

Descartes’ erkjennelse dannet ikke bare utgangspunkt for hans egen filosofiske gjenreising av hva som er sikker kunnskap. Den kom også til å danne utgangspunkt for de fleste filosofiske definisjoner av sjel (og ånd) gjennom de neste to hundre år. Det sjeleliges sentrale kjennetegn er cogitatio – det vil si tenkning eller bevissthet. Det gjør bevisstheten til en egen substans, kvalitativt forskjellig fra den ytre verden.

Kapittel 1: Om sjelen

31

Det nye ved det kartesianske verdensbildet er ikke i og for seg dualismen mellom sjel og kropp, dualistiske synspunkter kjenner vi både fra platonisme og kristendom. Det nye ligger i definisjonene: Mens «res cogitans», sjelens verden, er kjennetegnet ved bevissthet, er «res extensa», fysikkens verden, karakterisert ved romlig utstrekning. Dermed får vi et skille som i pakt med den nye tids krav bygde på klare erfaringskriterier, og som samtidig var så fundamentalt at ettertiden ble sittende igjen med et uløselig problem: Hvordan kan to så kvalitativt forskjellige realiteter ha noen forbindelse med hverandre? For vår bevissthet – tanker, følelser og sansninger – reagerer på fysiske påvirkninger, i og utenfor kroppen, og kroppen på sin side reagerer og handler ut fra hva vi tenker, føler og vil.

Interaksjonisme

Descartes trodde at et slikt samspill, eller interaksjon, mellom kropp og sjel virkelig var mulig, til tross for at det dreide seg om vesensforskjellige substanser. Han gjettet på at livsåndene (som hører med til kroppen) møter sjelen i et punkt i hjernen, nærmere lokalisert til glandula pinealis (epifysen), som ligger strategisk sentralt plassert. Her kan sjelen motta inntrykk fra livsåndene og selv påvirke dem ved å endre deres retning.

Men dette kunne i lengden ikke være noen tilfredsstillende løsning. Riktignok må man forestille seg livsåndene som lettbevegelige, og riktignok skal det mindre kraft til å forandre retningen på en bevegelse enn å sette bevegelsen i gang, men fysisk kraft er fysisk kraft om den er aldri så liten, hevdet kritikerne.

Parallellisme og identitetsteori

Andre filosofer «løste» interaksjonsproblemet ved simpelthen å benekte det. Etter det parallellistiske synet (formulert bl.a. av Leibniz) løper sjelelige og legemlige prosesser side om side, liksom to klokker som kan vise samme tid uten at de påvirker hverandre. Etter identitetsteorien, som fikk sin første og mest konsekvente utforming av Spinoza, dreier det seg om to sider eller fremtredelsesformer av den samme tilgrunnliggende substansen.

Begge disse synspunktene har hatt viktige konsekvenser for psykologien.

Hvis det foreligger en parallellitet eller identitet mellom psykisk og fysisk, følger det at det finnes et fysisk eller fysiologisk motstykke til enhver psykologisk prosess.

Antakelsen om «psykofysisk parallellisme» fikk stor betydning for utviklingen av psykofysiologien på 1800-tallet. Ofte var den formulert som en arbeidshypotese, under slagordet: «Ingen psykose uten nevrose» – og da siktet

32

En psykologihistorie

man verken til psykotiske eller nevrotiske tilstander, men til hypotesen om at ingen sjelsytring (psykose) forekommer uten en tilsvarende prosess i nervesystemet (nevrose). Denne antakelsen var nyttig både for psykologer og hjerneforskere, samtidig som den fritok dem for å ta stilling til hva som var årsak til hva.

Tanken om en fullstendig parallellitet eller identitet krever at man også kan trekke slutninger den andre veien: Til enhver fysisk realitet må det svare en sjelelig. Spinoza slo derfor fast: «Alt er besjelet, om enn i forskjellig grad.»

Denne konklusjonen var det vanskeligere for vitenskapen å akseptere.

De romantiske naturfilosofene på begynnelsen av 1800-tallet grep imidlertid den spinozistiske besjelingstanken med begeistring, og så overalt i naturen eksempler på «slumrende» åndsliv. Friedrich von Schelling slo fast at naturen var det synlige utslag av en verdenssjel, som utfoldet seg på ulike nivåer: fra anorganisk materie, over organisk liv, til den menneskelige bevissthet. I denne filosofien fikk begrepet ubevisst en sentral rolle, ved å omfatte selve livsgrunnlaget og forbindelsesleddet mellom individet og allnaturen ( jf. kapittel 5). For fysikeren, fysiologen, filosofen og eksperimentalpsykologen Gustav Theodor Fechner (1801–1887) var identitetstanken den direkte foranledningen til det første storstilte eksperimentalpsykologiske forskningsprosjektet i psykologiens historie.

Fechner så det som sin filosofiske misjon å overbevise sine mer materialistiske kolleger om at universet kunne ses fra en åndelig side, en «dagside», likeså vel som fra den materielle «nattsiden». Gjennom hele sitt liv publiserte han verker om sjelen, troen, det hinsidige, livet etter døden og plantenes sjeleliv – bøker han selv karakteriserte som forsøk på å rope «stå opp!» til en sovende menneskehet. Det han huskes for, er imidlertid avhandlingen om psykofysikken (1860), hvor han prøvde å undersøke relasjonen mellom den psykiske og den fysiske virkelighet med vitenskapelige metoder. Vi kommer tilbake til dette prosjektet i kapittel 4.

Materialisme

En annen type løsning på sjel/legeme-problematikken finner vi hos dem som benekter enten sjelen eller legemet. Verden er enhetlig, den består ikke av en fysisk og en åndelig del. Den har ikke engang to sider.

Etter den materialistiske oppfatningen er det bare den fysiske siden av tilværelsen som kan betraktes som reell. Materialismen har ofte tatt form av en altomfattende mekanistisk verdensanskuelse. I sin mest ekstreme form hevder den at fysiske/kjemiske prosesser er de eneste som eksisterer; i en mer moderat versjon er den villig til å akseptere at mentale prosesser (be-

Kapittel 1: Om sjelen

33

vissthet) finnes, men bare som et biprodukt – et «epi-fenomen» – av hjerneaktivitet, uten egne funksjoner.

De første tilløp til en materialistisk verdensanskuelse finner vi allerede i antikken. I en uttalelse som tillegges Demokrit (ca. 400 f.Kr.), heter det: «Ifølge sedvane finnes det farge, søthet, bitterhet, men i virkeligheten finnes bare atomer og tomrom.»

I nyere tid fremstår Thomas Hobbes (1588–1679) som den første konsekvente materialisten, gjennom sine forsøk på å bringe alt fra sjeleliv til samfunnsforhold i overensstemmelse med den galileiske bevegelseslæren. En materialistisk skoleretning kan vi likevel først snakke om på 1700-tallet, med de franske opplysningsfilosofene LaMettrie, Holbach og Helvetius, som alle oppnådde å få sine bøker brent offentlig. I denne kretsen trodde man like lite på noen sjel som på kongedømmet av Guds nåde. Hjernen ble plassert i den rollen sjelen tidligere hadde hatt.

Pierre Cabanis (1757–1808) slo fast at tenkning var intet annet enn hjerneaktivitet. Med samme rett som vi sier om magen at den fordøyer og omdanner næringsstoffer, kan vi si om hjernen at den fordøyer inntrykk, og at den «på en organisk måte produserer tankens sekret». De revolusjonære myndighetene i Paris ba Cabanis om å utrede et makabert problem: Kan det tenkes bevissthet hos et menneske som er blitt giljotinert? Kan for eksempel

Interaksjonisme

Iden tetsteori (to aspekter av samme sak)

Idealisme

Parallelisme Materialisme

Figur 1.5 To slags dualisme og tre slags monisme, skjematisk fremstilt. «Ånden» i bobler og «materien» skravert.

34

En psykologihistorie

legemlige krampetrekninger tyde på smerte? Cabanis mente nei. Bevissthet forutsetter en intakt hjerne.

Tyske fysiologer på 1800-tallet, som Fechner så det som sin misjon å protestere mot, fulgte opp med provoserende uttalelser i samme stil. Jacob Moleschott, som hadde funnet fosfor i nervesystemet, formulerte slagordet: «Uten fosfor, ingen tanke.» Og Karl Vogt slo fast: «Tanker står i samme forhold til hjernen som galle til leveren og urin til nyrene.»

Problemet med slike uttalelser er at de gjør et antatt avhengighetsforhold til et identitetsforhold. Her blir de fysiske betingelsene for tankeliv forvekslet med en vesensforklaring. Vi kunne med samme rett si at det skrevne ord i et brev «ikke er annet enn blekk» eller «pennens naturlige sekret». Forklaringer av denne typen, hvor fenomener på et «høyere» nivå (tanker, ord) blir begrunnet ved å føres tilbake til betingelser på et enklere eller «lavere» nivå (fosfor, blekk), kalles gjerne reduksjonistiske.

Idealisme

Tilhengere av den idealistiske (også kalt spiritualistiske) oppfatningen trakk motsatt konklusjon. Etter deres mening var det riktigere å si at både den sjelelige og den fysiske siden av tilværelsen først og fremst har en åndelig eller psykisk realitet. Som George Berkeley (1685–1753) påpekte, er selv res extensa, vår fysiske omverden, bare tilgjengelig gjennom sansene. At noe eksisterer, vil altså ikke si annet enn at vi kan persipere det – «esse est percipi».

Idealistiske synspunkter finner vi også hos en lang rekke tyske filosofer, deriblant Kant, Hegel, Fichte og Schopenhauer, som på forskjellige måter poengterte at den fysiske verdenen ikke nødvendigvis er hva den gir seg ut for å være.

Hvis det finnes noen grunnleggende virkelighet, handler den om ånd. Også i Skandinavia sto idealismen sterkt. På midten av 1800-tallet var de ledende filosofene og «psykologene» i alle fire nordiske land idealister (se kapittel 14).

Positivisme

Interessant nok fikk materialistiske synspunkter større betydning enn de idealistiske, også for psykologiens historie. Dette henger sammen med at en materialistisk verdensanskuelse gjerne springer ut av en naturvitenskapelig orientering. Den kan ta ulike former, avhengig av om man legger mest vekt på naturvitenskapens innhold eller dens metode. Ovenfor har vi sett eksempel på materialister som hevdet at alt sjelelig egentlig handler om kroppen. Andre vil nøye seg med å si at sjelen må studeres på samme måte som kroppen.

Dette kom til å danne utgangspunkt for «den nye psykologien», som vi skal møte i sin fulle bredde i kapittel 4.

Kapittel 1: Om sjelen

35

Inspirert av Auguste Comte (1798– 1857) hevdet stadig flere vitenskapsmenn utover 1800-tallet at vi ikke kan samle sikker viten uten å ta utgangspunkt i de observerbare, konkrete kjensgjerningene, det «positivt gitte».

Ifølge Comtes «positivisme» kunne psykologi ikke bli noen vitenskap så lenge den baserte seg på indre, uhåndgripelige intuisjoner. Sjelen kan ikke observeres slik som kroppen kan det.

Men de senere, positivistiske eksperimentalpsykologene påpekte at enkle mentale prosesser, som for eksempel sanseinntrykk, i høy grad er observerbare. Det er jo gjennom dem man får kunnskap, også om omverdenen.

Figur 1.6 Auguste Comte (1798–1857) hevPositivismens metodiske utgangsdet at all vitenskap må bygge på positivt gitte punkt, å sverge til objektivt gitte fakta, fakta. Her ligger psykologien tynt an hvis den fører imidlertid ut i et problem: Hva ikke vil basere seg på studier av hjernen. er «gitt»? Er det det vi kan ta og føle på, det vi kan se med våre egne øyne, kort sagt det sansbare? Vil det i så fall si at det er det vi sanser, som er gitt, eller er det selve sansefornemmelsene?

Den østerrikske fysikeren og positivisten Ernst Mach (1838–1916) så seg nødsaget til å trekke konklusjoner som minner om idealisten Berkeleys.

I Analyse av sansningene (1886) slo han fast at tingene i den ytre verden og våre indre subjektive opplevelser har samme rot: De kan alle i siste instans føres tilbake til enkle sansefornemmelser. Noen av disse er mer stabile enn andre, vi kan gruppere dem og kalle dem objekter, men derved har vi ikke bevist deres fysiske eksistens. Mach viser at en konsekvent materialistisk og en konsekvent idealistisk virkelighetsoppfatning ikke behøver å ses som hverandres motpoler. Hvis det bare finnes én realitet, betyr det jo lite hva vi kaller den.

Tross alle filosofiske betenkeligheter og løsningsforslag er det den dag i dag fortsatt vanlig å uttrykke seg interaksjonistisk (dualistisk) innen store deler av psykologien. Vi snakker om kroppslige versus mentale prosesser, og hvordan de eventuelt påvirker hverandre ( jf. uttrykk som psykosomatiske lidelser og medisinsk psykologi). Likevel er begrepet sjel så godt som utryddet fra fagpsykologien. Statistiske oversikter viser at man i dag må lese et sted

36

En psykologihistorie

mellom ett tusen og to tusen artikkelsammendrag av psykologiske fagartikler før noen så mye som nevner ordet «soul» (Teigen, 1999).

Hvor ble det av sjelen?

Diskusjonen om sjelens plass i (eller utenfor) naturen viser at en psykologi som insisterer på å være «læren om sjelen», får store vanskeligheter med å etablere seg på et stabilt fundament. En vitalist ville strekke den ut over hele biologien, en mekanist ville gjøre den overflødig; overlatt til en idealist vil den nærmest bli altomfattende, mens den i hendene på en materialist ville opphøre å eksistere.

For å unngå slike forviklinger har psykologien for lengst erkjent at dens viktigste oppgave ikke er å bestemme sjelens vesen, slik Aristoteles ønsket det. Ser vi praktisk og empirisk på det, er det heller ikke sjelen vi iakttar, selv ikke ved introspeksjon, men det vi kunne kalle sjelsytringer eller sjeleliv.

Mentale prosesser kalles det i dag. At vi tenker, husker og drømmer, kan materialisten og spiritualisten være enige om. Hvem som gjør det – dvs. hvilken sjelelig realitet (om noen) som ligger til grunn – er et annet spørsmål.

Den spanske filosofen Juan Luis Vives (1492–1540) blir iblant regnet som den første moderne, empiriske psykologen, nettopp fordi han tilkjennega et klart standpunkt for sjelelivet og mot sjelen. I skriftet Om sjelen og livet fra 1538 heter det: «Vår interesse er ikke å få vite noe om sjelen, men om dens mangfoldige virksomhet.» Hundre år senere gjorde Francis Bacon seg til talsmann for lignende synspunkter. Men først på midten av 1800-tallet hadde denne oppfatningen slått så sterkt igjennom at Friedrich Albert Lange kunne konstatere at forholdene lå til rette for en «psykologi uten sjel». Hensikten var ikke å benekte sjelens eksistens. Det var et spørsmål Lange ikke tok stilling til. Poenget var at vi kan drive like god psykologi uten noen slike antakelser.

Men betyr ikke psykologi læren om sjelen? Hvordan kan man tenke seg en vitenskap når man kan tvile på at den overhodet har et objekt? Nå, der har vi igjen et vakkert eksempel på forveksling av navn og sak. Vi har et overlevert navn på en stor, og langt fra nøyaktig avgrenset gruppe av fenomener. Dette navnet er overlevert fra en tid da man ennå ikke kjente de nåværende strenge vitenskapelige krav. Skal man forkaste det fordi vitenskapens objekt har endret seg? Det ville være upraktisk pedanteri. Altså la oss rolig anta en psykologi uten sjel! (Lange, 1866, s. 474; min oversettelse).

Kapittel 1: Om sjelen

37

Psykologene har siden Lange mer eller mindre rolig klart å kvitte seg med sjelen. Men derved har de kommet noe i utakt med sitt publikum. I en gallupundersøkelse fra 1996 sa 56 % av et norsk utvalg ja til at de trodde på sjelen, mot 38 % nei og 6 % vet ikke (Listhaug, Håskjold & Knutsen, 1997). Dette var i en kontekst av spørsmål om religion og tro. I en spørreundersøkelse som omfattet flere utvalg av norske og amerikanske psykologistudenter, mente hele 90 % at mennesker har sjel, og noe færre – rundt 75 % – mente at vi også kan snakke om sjel hos dyr (Teigen, Skoe, Lindgren & Storjord, 1999).

Begrunnelsene som ble gitt, var ikke bare religiøse, selv om ganske mange mente vi trengte sjel for å kunne snakke om et liv etter døden. For andre betydde sjelen personlighet og individualitet, eller høyere mentale prosesser som bevissthet, vilje, tanker og følelser. Sjelen hos dyr ble ofte annerledes begrunnet, her snakket ingen om udødelighet, det er tilstrekkelig at dyrene viser visse menneskelige egenskaper, eller simpelthen at det er sjel i alt som lever. Vitalismen er altså ikke død blant psykologistudentene. Blant de mer viderekomne studentene var det fortsatt over 80 % som syntes begrepet sjel ga mening.

Sammendrag Psykologi er et gresk ord, konstruert i renessansen. Vanlig ble det først for ca. 200 år siden, først på tysk og senere på engelsk. Avhandlinger «om sjelen», dens natur og virkemåte, har imidlertid vært kjent siden antikken. Vi kan skjelne mellom teorier om en fri sjel, hvor sjelen oppfattes som et selvstendig vesen (platonisme, tidlig kristendom), og en bunden sjel, hvor sjelen er nær knyttet til kroppens funksjoner og kan oppfattes som et livsprinsipp (Aristoteles).

Begge teorier forutsetter at sjelen befinner seg i en slags mellomstilling mellom det fysisk kroppslige, materien, på den ene side, og en oversanselig eller guddommelig virkelighet på den andre. Begrepet ånd – spiritus – ble brukt i minst to betydninger: både om forbindelsen mellom sjel og kropp, som man antok påvirket hverandre gjennom livsåndene (gjennom blodet eller nervene), og om tilværelsens høyeste, åndelige, side (som sjelen også sto i forbindelse med).

Teorien om kroppssjelen innebærer at kroppen trenger sjel for å utføre sine vitale funksjoner. Fra 1600-tallet var denne forklaringen på vikende front. Descartes og hans etterfølgere oppfattet kroppen som en rent fysisk mekanisme. Mot disse sto vitalistene som mente livet ikke kunne forklares fysisk/kjemisk, og argumenterte for en prinsipiell forskjell mellom organiske og anorganiske prosesser. Den mekanistiske oppfatningen har vært dominerende siden midt på 1800-tallet.

38

En psykologihistorie

Tenker man mekanistisk om kroppen, kan det bli større forskjell på kropp og sjel. Kanskje de er utslag av to vesensforskjellige substanser, en fundamental dualisme i tilværelsen? Hva er i så fall forholdet mellom den fysiske verden, kjennetegnet ved utstrekning, og den sjelelige/åndelige, kjennetegnet ved «tenkning» eller bevissthet? Descartes, som trakk dette skillet, tenkte seg muligheten av interaksjon.

Andre filosofer snakket om en parallellitet (Leibniz) eller to sider ved samme grunnleggende identitet (Spinoza). Materialistene (Hobbes) hevdet at den fysiske verden er den virkelige, mens idealistene eller spiritualistene (Berkeley, Hegel) oppfattet virkeligheten som primært åndelig.

Denne filosofiske debatten fikk spesiell betydning for psykologien fordi den handler om sjelens selvstendighet eller uselvstendighet, om forholdet mellom det psykiske og det fysiske, og om sjelen i det hele tatt eksisterer. På 1800-tallet ble det mer vanlig å hevde at man kunne studere psykologi «uten sjel», dvs. uten noen spesiell antakelse om hvilken substans som ligger til grunn for sjelelivet. Det viktige er hva vi kan observere (hos oss selv eller hos andre) av sansninger, tanker, følelser, ønsker og viljesytringer, og hvilke lover vi kan stille opp for å forklare dem. Mange oppfattet dette som en dreining av psykologien i materialistisk og positivistisk retning.

Kapittel 1: Om sjelen

39

En psykologihistorie er en innføringsbok skrevet som et supplement til vanlige tekster i generell psykologi, og den egner seg som grunnbok i psykologiens historie for studenter på ulike trinn av studiet – og for fagfolk med interesse for psykologiens utvikling.

Den nye utgaven er oppdatert og supplert med nye illustrasjoner og oversikter.

Karl Halvor Teigen er professor

En psykologihistorie

Denne boken gir en innføring i psykologiske retninger og grunnspørsmål, slik de har vært behandlet i vestlig psykologi gjennom et par tusen år, med særlig vekt på fremveksten av den nye, vitenskapelige psykologien. Egne kapitler er viet temaer som fakultetspsykologi og anvendt psykologi, forskningsmetodenes historie og skandinavisk psykologi. Historien bringes up to date ved å beskrive bakgrunnen for den «kognitive revolusjon» og ulike motreaksjoner mot den naturvitenskapelige tilnærmingen.

Karl Halvor Teigen

Psykologien er rik på synspunkter og kontroverser, og nye diskusjoner har gamle røtter. Ofte er fortiden det beste middelet for å finne ut hva ulike angrepsmåter til psykologiske fremstillinger kan føre til. Historien til et levende fag er ikke «bare» historie.

2. utgave

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1704-5

,!7II2E5-abhaef!

Karl Halvor Teigen

emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo og adjunct research scientist ved Simula Research Laboratory. Han har arbeidet ved universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo, hvor han har undervist i kognitiv psykologi, beslutningspsykologi og psykologiens historie.

En psykologihistorie 2. utgave