Opplevelsessamfunnet (9788245049947)

Page 1

«Opplevelsessamfunnet er hans ubetinget beste bok. Jeg har verken på dansk eller noe annet språk lest eller hørt en mer elegant og likevel sønderrivende kritikk (…).» Weekendavisen

Dette spørsmålet får vi ofte, enten vi har besøkt et offentlig toalett, bestilt et produkt på nettet eller vært i en begravelse. Vi lever i et opplevelsessamfunn der alle verdier måles ut fra om den enkelte har hatt en god opplevelse, og der opplevelses­ økonomien har vokst enormt ved å appellere til forbrukernes begjær etter underholdning.

I denne boken introduserer Svend Brinkmann ideen om opplevelsessamfunnet, analyserer kritisk dets grunnleggende virkemåte og gir et forslag til en forståelse av mennesker som ikke sperrer dem inne i psykologiserte erfaringsrom. Vi er ikke bare i verden i kraft av subjektive opplevelser. Vi må insistere på en felles, objektiv virkelighet hvis vi skal kunne leve fornuftig sammen og løse vår tids store problemer.

ISBN 978-82-450-4994-7

Opplevelsessamfunnet

I opplevelsessamfunnet er opplevelser blitt slagmark for mange av dagens debatter. På den ene siden er man krenket hvis man opplever å være krenket, på den andre siden kan kritikk alltid avfeies som noe subjektivt: «Det er jo bare din opplevelse!» Dagens diskusjoner har vanskelig for å bevege seg forbi det subjektive; debattene kortslutter når de ikke lenger handler om hvordan verden er, men bare om hvordan den oppleves.

Svend Brinkmann

Var det en god opplevelse?

Svend Brinkmann

Opplevelsessamfunnet – om viktigheten av å innse at livet ditt er mer enn bare opplevelser

Svend Brinkmann (f. 1975) er professor i psykologi ved Aalborg Universitet. Han forsker blant annet på betydningen av samtidens diagnosekultur og er forfatter av flere bøker om blant annet forsknings­ metode og kulturkritikk. Han er dess­ uten vert for programmet «Brinkmanns briks» på Danmarks Radio, medlem av Det Etiske Råd og aktiv i den offentlige debatten.



Svend Brinkmann

Opplevelsessamfunnet – om viktigheten av å innse at livet ditt er mer enn bare opplevelser


Originalens tittel: Oplevelsessamfundet – om det viktige i at opdage, at dit liv består af andet end oplevelser Copyright © originalutgave 2023 Forfatteren og Samfundslitteratur Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2024 All Rights Reserved 1. utgave 2024 / 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-450-4994-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.


Innhold Innledning 7 I. Velkommen til opplevelsessamfunnet 17 Politikk som opplevelse 19 Arbeid som en opplevelse 25 Helse som en opplevelse 28 Identitet som opplevelse 31 Mening som opplevelse 33 Teknologi og medier

37

Hvorfor har vi fått et opplevelsessamfunn? 39

II. Det er jo din opplevelse! 45 Opplevelsesrelativisering 46 Opplevelsesabsolutisme 50 Mot en objektiv etikk 54

III. Farvel til opplevelsessamfunnet! 65 Om opplevelseskvaliteter – qualia 67 Psykologi uten opplevelser 71 Psykologi uten å psykologisere 75 Å forstå verden 76 Å forstå andre 78 Verdensvendt psykologi

81

Opplevelsesmaskinen 83 Fra psykologi til samfunn 86

Noter 89



Innledning Jeg fikk ideen til denne boken da jeg nylig fløy fra København flyplass og akkurat rakk å gå på toalettet før jeg gikk om bord i flyet. På vei ut fra toalettet lyste en skjerm opp: «Hvordan var din toalettopplevelse?», sto det. Så kunne jeg trykke på et glad og grønt smilefjes, et gult og nøytralt eller et rødt og sint smilefjes. Jeg trykket ikke på noen av dem, for jeg syntes ikke jeg hadde hatt noen «opplevelse». Jeg hadde bare avlevert på naturens vegne og vasket hendene. Hvorfor skulle det være en «opplevelse»? Denne lille hverdagsopplevelsen bekreftet noe jeg har tenkt på lenge: At det går inflasjon i opplevelsesbegrepet. Se der, nå omtalte jeg selv minnet mitt som en «opplevelse», og det er nettopp den tendensen jeg ønsker å problematisere i denne boken! Jeg kunne også ha omtalt innholdet i minnet som en handling eller en hendelse, noe som ville ha pekt ut mot verden. I stedet endte jeg opp med å beskrive situasjonen som en opplevelse, som peker innover mot min subjektive reaksjon på hendelsen, noe som er en sentral tendens i det jeg vil kalle opplevelsessamfunnet. Men trenger vi egentlig enda en samfunnsanalyse? Den ene samfunnsforskeren etter den andre gir jo stadig ut bøker som karakteriserer vår tid med navn som 7


8

OPPLEVELSESSAMFUNNET

senmodernitet, forbrukersamfunn, postmodernitet, pres­ tasjonssamfunn og mange andre. Men ja, jeg vil hevde at til tross for disse mange viktige analysene er det en annen dimensjon ved samtiden som er underbelyst, nemlig tendensen til å forstå stadig mer av livet ut fra opplevelser. Dette er så avgjørende for hvordan vi forstår alle slags fenomener og prosesser, inkludert politikk, arbeid, utdanning, identitet, kjærlighet, mening og moral, at det fortjener å danne grunnlaget for en mer generell forståelse av samfunnet. Jeg vil derfor presentere en analyse av hvordan vår tid og vårt samfunn preges av at stadig mer av våre liv gjøres til opplevelser. Jeg vil spesielt undersøke de psykologiske og etiske implikasjonene av å leve i et opplevelsessamfunn. Selvfølgelig kan man ikke forstå alt i vår tid ut fra dette perspektivet – opplevelsessamfunnet er absolutt ikke en altforklarende kategori – men jeg tror likevel at man kan forstå mye ut fra det. Det faktum at stadig mer forstås og omtales som «opplevelser» har enkelte ganger blitt diskutert blant sosiologer, internasjonalt særlig av Gerhard Schulze1 i Tyskland og Steven Miles2 i Storbritannia. Begge har skrevet bøker med ordet «opplevelsessamfunn» i tittelen og har knyttet begrepet til fremveksten av et forbrukersamfunn, men det har ennå ikke blitt diskutert på alvor i Skandinavia. Med denne lille boken ønsker jeg å utfolde begrepet opplevelsessamfunn for norske og danske lesere og samtidig kritisk problematisere det faktum at stadig mer av våre liv gjøres til – og måles i – opplevelser. På denne måten ønsker jeg


Innledning

både å beskrive en sentral samfunnstrend og å forholde meg kritisk til den. Et sentralt kritisk poeng i boken er at det å gjøre alt til opplevelser kan føre til både etisk utarming og fremmedgjøring fra verden. Fremmedgjøringen forårsakes av det laget av opplevelser som hele tiden legges mellom mennesker, og mellom mennesker og verden. Vi mister forståelsen av en mer umiddelbar måte å eksistere på. Selv om dagens utbredte snakk om opplevelser i manges ører kan høres ut som noe nært, godt og viktig, er bokens tese at det lett blir det motsatte: Vi blir fremmedgjort overfor verden og hverandre når vi ikke lenger lever i en felles virkelighet, men i separate og individuelle opplevelsesverdener. Schulzes tese om «opplevelsessamfunnet» ble først fremsatt i boken Die Erlebnisgesellschaft for mer enn 30 år siden. Der pekte han på tendensen til å gjøre selve livet til et opplevelsesprosjekt som et av de viktigste trekkene ved moderniteten. I opplevelsessamfunnet er det sentralt at verdien av noe forstås ut fra de opplevelsene som dette noe gir forbrukeren. Det kan i prinsippet dreie seg om alt fra kaffe til kjærlighet. Noe er godt hvis det oppleves godt. Det ligger selvsagt et betydelig materielt og teknologisk bakteppe bak denne utviklingen, ikke minst i form av den såkalte opplevelsesindustrien, som er enorm med alt fra turisme til gaming og strømmetjenester, og som bare har vokst siden Schulzes analyser. Det avgjørende i en lang rekke sammenhenger er ikke lenger hvordan noe er, men hvordan det oppleves. Vesentlige aspekter ved verden reduseres til vår opplevelse av den.

9


10

OPPLEVELSESSAMFUNNET

Siden fremveksten av internett og ikke minst sosiale medier har vi fått tilføyet et oppmerksomhetsøkonomisk lag i opplevelsessamfunnet. Begrepet oppmerksomhetsøkonomi refererer til det faktum at menneskelig oppmerksomhet har blitt en sentral kapitalform. En lang rekke digitale medier lever av å tiltrekke seg og holde på oppmerksomheten vår, ikke minst oppmerksomheten på reklamen som ofte finansierer populære tjenester. Resultatet er at det konkurreres om klikk, likes og antall sekunder forbrukernes oppmerksomhet er festet på en nyhetssak, en annonse eller et filmklipp. Opplevelses- og oppmerksomhetsøkonomiene er tett sammenvevd. Opplevelser er blitt den sentrale varen sett fra forbrukernes ståsted, som konsumerer enorme mengder dataspill, musikk, sosiale medieinteraksjoner og TV-serier, mens forbrukernes oppmerksomhet er blitt handelsvaren sett fra teknologigigantenes ståsted. Vi får opplevelser ved å gi oppmerksomhet. Det er utvekslingen, og den er ikke gratis, selv om den ikke alltid koster forbrukeren penger. For som det ofte med rette hevdes, er det vi som forbrukere som er blitt produktet på internett når vi bruker «gratis» tjenester og utveksler informasjon, data og opplevelser. Det er bare gratis i anførselstegn fordi vi betaler med oppmerksomheten vår, noe som gjør det mulig å markedsføre ytterligere målrettede opplevelser til oss i en endeløs kjede av opplevelseskonsum og oppmerksomhetshøsting. Dessverre ofte på måter vi ikke er oppmerksomme på. Et av målene med denne boken er å synliggjøre og problematisere noen av de måtene opplevelseslivet vårt


Innledning

gjøres til et objekt, en vare, og dermed til gjenstand for kommersiell og politisk utnyttelse. Ved å få kunnskap om dette kan vi forhåpentligvis handle mer opplyst og fritt overfor hele den atferdsteknologiske støtten til oppmerksomhetsøkonomien. Å være dannet som menneske er blant annet, som filosofen Gert Biesta uttrykker det, å ha tilegnet seg evnen «til at styre sit eget blik, det vil sige at rette sin opmærksomhed mod et bestemt aspekt af verden».3 Uten denne evnen kan man ikke leve fritt. Det er imidlertid ikke den digitale utviklingen som skal stå i sentrum her.4 I denne boken vil jeg nemlig analysere og problematisere en rekke andre spesifikke aspekter ved opplevelsessamfunnet: For det første vil jeg mer generelt understreke at utviklingen av opplevelsessamfunnet privilegerer alt det subjektive. Opplevelser er i sakens natur subjektive, og derfor er det bare den som har opplevelsene, som kan bedømme kvaliteten på dem. Hvis «toalettopplevelsen» min på flyplassen var dårlig, så var den jo dårlig for meg, uavhengig av hva andre måtte si eller mene. Jo mer vi snakker om livene våre i opplevelseskategorier, jo mer risikerer den objektive verden å forsvinne. Opplevelses­samfunnet kan derfor også kalles «det subjektives samfunn». For det andre vil jeg hevde at det er en fare i opplevelsessamfunnet at det er for lett å fraskrive seg ansvar ved å henvise til opplevelser. Dette er i bunn og grunn en etisk risiko. Hvis for eksempel en ansatt går til sin leder fordi han eller hun har blitt urettferdig behandlet, kan lederen i dag forsøke å fraskrive seg ansvaret ved å si «Å, ok. Ja, det er din opplevelse». Og ja, kanskje det er det, men det

11


12

OPPLEVELSESSAMFUNNET

kan også være at opplevelsen samsvarte med noe i den felles virkeligheten og i den forstand var reell. Hvis vi snakker mindre og mindre om hvordan verden er, og mer og mer om hvordan vi opplever den (føler, kjenner, fornemmer osv.), blir det til slutt umulig å diskutere rasjonelt, fordi samtalene våre ender opp med å bli en kamp om å maksimere våre subjektive opplevelser. Jeg opplever én ting, du opplever noe annet, og der ender diskusjonen fort. Argumentasjon med referanse til det allmenne, felles og objektive må vike til fordel for det personlige, partikulære og subjektive. For det tredje vil jeg vise at alle i opplevelsessamfunnet kan kreve rettigheter basert på opplevelser. Hvis du opplever å bli mobbet, så blir du mobbet. Hvis du opplever å bli krenket, er du krenket. Før Københavns Universitet måtte endre reglene for et par år siden, vakte det oppsikt at retningslinjene deres slo fast at det i utgangspunktet var snakk om en krenkelse hvis en person følte seg krenket. Dette er selvsagt svært problematisk fra et juridisk perspektiv, ettersom det reduserer skyldspørsmålet til noe subjektivt. Hvis analysene mine i boken er gyldige, taler det for at de siste årenes heftige debatter om krenkelses­ kultur og identitetspolitikk i virkeligheten er et overfladisk uttrykk for noen mer grunnleggende kulturelle endringer i retning av et subjektivt opplevelsessamfunn. La meg dog slå fast: Det er ingen tvil om at det er viktig å lytte til og inkludere marginaliserte stemmer og få kjennskap til ekskluderte gruppers liv, og det får vi heldigvis i stadig større grad. Men det er også viktig å kunne møtes i en


Innledning

felles virkelighet der vi kan bruke et språk som søker å nå ut til verden og ikke bare peker innover mot subjektive opplevelser. Boken avsluttes med en tanke som kan virke provoserende på mange, nemlig at opplevelser kanskje slett ikke eksisterer. I hvert fall ikke som indre, private objekter i våre mentale liv. Jeg vil fremsette og teste den mer realistiske tesen om at vi mennesker lever i en felles, virkelig verden som lar seg erkjenne, og ikke i en subjektiv opp­ levelsesverden.5 Når vi erfarer verden, er vi altså rettet mot virkelige hunder, katter, potteplanter, pizzaesker, motorveier, symfonier, solnedganger og selvfølgelig andre mennesker. Det er vi selvfølgelig på forskjellige måter, avhengig av hvem vi er og hvor vi står, men det er verdt å holde fast i at det ikke bare er indre opplevelser vi er i kontakt med når vi erkjenner noe, men potensielt selve verden. Så ja, selvfølgelig opplever vi noe (hunder, katter, potte­ planter osv.), men det forkludrer vår forståelse å si at dette derfor er subjektive opplevelser. At vi kan være i kontakt med selve verden, betyr også at vi kan ta feil med hensyn til om noe faktisk var en hund eller en katt, et uhell eller en krenkelse. Vi er ikke i verden i kraft av «opplevelser», men med hele vårt sinn, vår fornuft og vår levende, bevegelige kropp. At jeg elsker min kone, handler ikke om at jeg elsker min opplevelse av henne. Det er henne jeg elsker. Når jeg ser en morsom film, er det filmen som er morsom, ikke min opplevelse av filmen. Når jeg smaker på kaffe, er det kaffen jeg smaker på, ikke min opplevelse av den. Opplevelsessamfunnets folkefilosofi er subjektiv

13


14

OPPLEVELSESSAMFUNNET

og peker innover, og siden det er den de fleste av oss er vokst opp med, krever det noe i nærheten av et nytt verdensbilde og menneskesyn å overvinne den (eller det krever en tilbakevending til noen av de oppfatningene som var rådende før hele psykologiseringen av mennesket skjøt fart). Utviklingen av en mer realistisk (og mindre subjektivistisk) verdensanskuelse er ikke et prosjekt jeg kan fullføre i denne korte boken, men jeg håper i det minste å antyde en vei ut av subjektivitetens opplevelsesfengsel i siste del av boken. Det vil være nyttig for oss mennesker å erkjenne at vi har et mer umiddelbart forhold til verden enn vi vanligvis tror. Med dagens opplevelsessnakk fordobler vi virkeligheten, noe som til slutt kan føre til at verden forsvinner og vi sitter igjen med rent subjektive opplevelser. At vi har havnet her, kan også forklare den utrolige suksessen min egen vitenskap, psykologien, har hatt med å tolke og forbedre menneskelig opplevelsesliv i moderne tid. Et problematisk aspekt ved opplevelsessamfunnet er nettopp den gjennomgripende psykologiseringen av menneskets liv og lidelse. Og en alvorlig konsekvens av dette er at etikken risikerer å forsvinne i et hav av psykologiserte opplevelser, for uavhengig av etisk ståsted må etikken ta utgangspunkt i at det finnes noe i verden – og ikke bare i vårt opplevelsesliv – som vi er ansvarlige for, som stiller krav til oss og som vi bør ta vare på. Dette er bokens grunnleggende påstand. *


Innledning

Bokens argument ble først utviklet og presentert som en kronikk i Altinget i mai 2022.6 Jeg vil takke redaktør Christine Ploug Lindberg for at hun oppfordret meg til å utvikle argumentet til en grundigere analyse, som nå foreligger i denne boken. Jeg vil også takke Alfred Sköld, Lene Tanggaard, Rasmus Birk og Thomas Aastrup Rømer for å ha lest og kommentert manuskriptet.

15



I. Velkommen til opplevelsessamfunnet Jeg skriver de første linjene i denne delen dagen etter folke­tingsvalget i 2022. Da den sosialdemokratiske statsministeren Mette Frederiksen utlyste valget for snart en måned siden, gjorde hun det med ordene: «Folketings­ valget 2022 blir et trygghetsvalg. Trygghet for den enkelte, for familiene, deres økonomi og hverdag. Og trygghet for Danmark, Europa og verden.» Frederiksen nevnte trygghet mange ganger i sin korte tale, og hun henvendte seg blant annet direkte til «deg som ikke tør å gå ned i vaskekjelleren på grunn av noen mistilpassede unge som forpester hverdagen din». Kort sagt snakket hun til den subjektive opplevelsen av utrygghet, som er et svært konkret uttrykk for opplevelsessamfunnets logikk. Hvem har vel ikke følt seg litt utrygg i vaskekjelleren? Mette Frederiksen (eller hennes rådgivere) hadde kanskje lest Trygfondens siste måling fra 2021, som innledes med de illevarslende ordene: «Tryggheten i Danmark er under press.» Den konklusjonen trakk de på bakgrunn av at andelen som opplever seg som trygge i den danske befolkningen, har falt til det laveste nivået som er målt på ti år. Tilsvarende hadde utryggheten økt.7 Et svært stort 17


18

OPPLEVELSESSAMFUNNET

flertall av respondentene i undersøkelsen oppga at tryggheten ved å gå alene i nærmiljøet var blitt mindre (eller mye mindre). Kanskje var det dette Mette Frederiksen ønsket å adressere med sine ord om vaskekjelleren? Statsministeren kunne med fordel ha forholdt seg til rapporten som en helhet, for bildet er – som Trygfonden selv påpeker – ganske motsetningsfylt. Samtidig som den subjektive opplevelsen av utrygghet øker, er det en nedgang i kriminalitetsstatistikken, herunder en nedgang i både vold og trusler. I de københavnske forstedene, der det sannsynligvis er mer av denne typen kriminalitet enn mange andre steder, uttrykte lederen for det lokale politiet, Søren Uhre, det slik i et intervju: «Det er et paradoks at det blir mindre kriminalitet samtidig som innbyggerne føler seg utrygge.»8 Hvorfor øker utryggheten når kriminaliteten faller? Kanskje fordi det i opplevelsessamfunnet nettopp er den subjektive opplevelsen av utrygghet man snakker om – og måler, når det er politisk opportunt – mens den objektive graden av sikkerhet ignoreres. Hva kan man svare en politiker som sier «Vi opplever at det er blitt mer utrygt å være dansk»? Egentlig ingenting, for det er jo nettopp bare en opplevelse det refereres til. Man kan selvfølgelig prøve å henvise til kriminalitetsstatistikken, som faktisk peker i motsatt retning, men i opplevelsessamfunnet har ikke dette samme emosjonelle tyngde som appellen til den subjektive opplevelsen av utrygghet i vaskekjelleren. Det er lett å finne eksempler fra den politiske debatten som illustrerer opplevelsessamfunnets fokus på det subjektive. Under valgkampen foreslo det nasjonalkonservative


I. Velkommen til opplevelsessamfunnet

partiet Nye Borgerlige for eksempel at eldre skulle få lov til å si nei til hjemmehjelpere med hodetørkle (altså i praksis et nei til muslimer) eller til homofile hjemmehjelpere. Begrunnelsen var nettopp at det er viktig å være trygg i sitt eget hjem. Dette er selvsagt sant, men det at et slikt diskriminerende forslag i det hele tatt ble fremmet og diskutert seriøst, er et tegn på en utvikling i retning av det som av og til kalles et «emokrati».9 Altså en styreform basert på emosjoner, der den politiske debatten i økende grad handler om å vekke følelser, særlig av forargelse, og der individet samtidig ledes til å fremsette nærmest grenseløse krav overfor samfunnet ut fra egne følelser. Politisk lederskap vil i mindre grad bygge på innsikt i verden som kunne ha appellert til en endring i folks opplevelser, slik at de i større grad kom i overensstemmelse med kjensgjerningene. På denne måten er «opplevelsessamfunnet» ikke bare en betegnelse på en tid preget av turisme, forbruk og mediert skjermliv. Det er også en vesentlig faktor i moderne politikk og i det offentlige ordskiftet generelt. I resten av denne første delen av boken vil jeg beskrive opplevelsessamfunnet nærmere ved å se på noen sentrale samfunnsområder. Jeg håper dette vil vise relevansen av den samtidskarakteristikken som er bokens omdreiningspunkt.

Politikk som opplevelse Det er selvsagt ikke bare når det gjelder trygghet at subjektive opplevelser får forrang i emokratiet. Det gjelder også

19


20

OPPLEVELSESSAMFUNNET

velgernes oppfatning av politikerne selv. I en valgkamp er det ikke bare kandidatenes politikk som presenteres og diskuteres, men også deres troverdighet. Spørsmålet om velgernes tillit til de folkevalgte er nesten like viktig som deres ideologiske ståsted og konkrete politiske forslag. I forrige valgkamp sto for eksempel Søren Pape fra Det Konservative Folkeparti sterkt da valget ble utlyst, men på grunn av saker fra partilederens øvrige liv – som hadde svært lite med politisk innhold å gjøre – mistet partiet raskt oppslutning. Velgernes tillit til Pape forsvant fordi ektemannen hadde løyet om familierelasjoner og religiøs overbevisning, noe som skadet den subjektive oppfatningen av Papes troverdighet. I denne sammenhengen kan man spørre seg hva som er så fiffig ved å stemme på en kandidat som er troverdig og til å stole på, men som vil føre en politikk som kan gå på tvers av ens verdier og interesser? Svaret er sannsynligvis at det fiffige dreier seg om å oppleve seg sett og hørt som velger av en lyttende og anerkjennende kandidat. Og omvendt kan man spørre seg om det ikke er å foretrekke å stemme på en kandidat som kan gjennomføre en politikk du som velger er enig i, selv om du ikke har en positiv opplevelse av politikeren som person? Åpenbart ikke i opplevelsessamfunnet, selv om det ville være det mest rasjonelle. Internasjonalt har Donald Trump mer enn noen annen stått for en opplevelsesorientering av den politiske prosessen i retning av følelser og det subjektive. Det viktige i Trumps univers er ikke kjensgjerninger, men


I. Velkommen til opplevelsessamfunnet

opplevelser som lar seg påvirke av hans mange utfall. En viktig kilde til Trumps verdensanskuelse kommer fra pastor Norman Vincent Peale, som var tilknyttet Marble Collegiate Church på Manhattan, som Trumps familie gikk i da Trump var barn. Peale viet Trump og hans første kone, og Trump har ofte uttalt seg positivt om ham. «He was the greatest guy», har Trump sagt, og tilføyd: «You could listen to him all day long.»10 Peale, som døde 95 år gammel i 1993, skrev kanskje historiens mest berømte selvhjelpsbok, The Power of Positive Thinking. Boken, som ble utgitt første gang i 1952 og siden har solgt i millioner av eksemplarer, er et slags selvhjelpsevangelium som bærer i seg kimen til opplevelsessamfunnet. Kapitlene har titler som «Tro på deg selv», «Hvordan du skaper din egen lykke» og «Nye tanker kan gjenskape deg». Grunntanken – som siden er blitt gjentatt i utallige andre selvhjelpsbøker og selvutviklingsprogrammer – er at man kan oppnå nesten hva som helst ved å tenke positivt og optimistisk. Kjensgjerninger er ikke på langt nær så viktig som folks opplevelse av dem, og denne opplevelsen kan påvirkes gjennom positiv tenkning. «Jeg tror ikke på nederlag» er tittelen på et av kapitlene i Peales bok. Trump har tatt dette til seg og er derfor ikke i stand til å akseptere et objektivt konstaterbart nederlag. Hvis nederlag er en sinnstilstand og ikke en objektiv realitet, kan det å endre tankesett (og forsøke å påvirke andres opplevelser) i siste instans gjøre deg til en vinner, uavhengig av det faktiske utfallet.

21


22

OPPLEVELSESSAMFUNNET

Vi har alle vært vitner til Trumps stadige overdrivelser og urokkelige tro på egne positive evner, noe som har gjort ham til inkarnasjonen av opplevelsessamfunnet som politisk figur. Trump tenker selvsagt ikke positivt om sine motstandere, som han systematisk rakker ned på og gir kallenavn, men om seg selv. Eksemplene står i kø. Trump hevdet for eksempel feilaktig at folkemengden som var til stede under hans innsettelse som president, var enorm (1,5 millioner, påsto han), og under valgkampen i 2016 tok han rutinemessig imot «tusenvis av mennesker» i lokalene hvor han holdt sine appeller, selv om det i virkeligheten var langt færre. Det har siden endret seg, kanskje på grunn av de selvoppfyllende profetiene han mener kan komme av positiv tenkning. Positiv tenkning har lært Trump at sinnet gjennom positivitet kan skape sin egen opplevde virkelighet. Hvis du gjentar «alternative fakta» lenge nok, kan virkeligheten bøyes i din favør. Eller i det minste kan du få folk til å tro det. Heldigvis har vi ikke trumpistiske tilstander i Danmark, men av og til dukker det opp en like subjektiv forståelse av politikk. For eksempel i 2017, da Peter Skaarup fortsatt representerte det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti og kom med en bemerkelsesverdig klar uttalelse i partiets Ugebrev under overskriften «Politikk er først og fremst følelser». Skaarup forklarte senere dette i et avisintervju ved å si: «Jeg mener at fakta er underordnet våre holdninger og følelser», og han uttalte at «det ville være fint å ha noen diskusjoner på et ikke-faktuelt grunnlag».11 Han innrømmet at «fakta er interessant og et viktig begrep»,


I. Velkommen til opplevelsessamfunnet

men la oppsiktsvekkende til at «det ikke nødvendigvis er sannheten». Det er uvisst hva fakta skulle være hvis ikke sannheten, men ifølge opplevelsessamfunnets emokratiske politikere ligger sannheten snarere i oppfatningen av at «noe er for galt» med et eller annet (i DFs tilfelle innvandringen, uansett hvor mye det har blitt strammet inn de siste tiårene). Det kan selvfølgelig godt være korrekt at noe er galt, men det er vanskelig å se hvordan følelser uten kjensgjerninger skal kunne begrunne dette. Tar man Skaarups uttalelser på alvor, er hans irrasjonalisme temmelig radikal, og en farlig konsekvens er at politikk reduseres til forførelseskunst. Det er nok ikke tilfeldig at Skaarup i ettertid har sluttet seg til et annet høyrepopulistisk parti, Danmarksdemokratene, hvis leder, Inger Støjberg, iherdig har forsøkt å endre offentlighetens oppfatning av sitt beryktede lovbrudd som minister ved å omtale det som «barnebrudsaken». Lovbruddet – som førte til en historisk dom i den danske Rigsretten – forsvarte Støjberg ved å iscenesette seg selv som en heltinne med egen estetikk i form av en logo med sin røde hårknute. Den objektive diskusjonen om en ministers bevisste tilsidesettelse av loven ble forsøkt overdøvet i en følelsesdrevet forargelsesappell. I rettferdighetens navn kan man kanskje legge til at den opphissede harmen mot Støjbergs person på samme måte var drevet av følelser som på mange måter fikk en egen indre dynamikk. Følelser er selvsagt legitime i politikken – både av begeistring og indignasjon – men det avgjørende er at de ikke løsrives fra det faktuelle. Noen blir kanskje redde når

23


24

OPPLEVELSESSAMFUNNET

de ser en gruppe mennesker med en annen hudfarge enn dem selv komme mot dem, men denne umiddelbare reaksjonen kan jo nettopp kritiseres hvis den er basert på ubegrunnede fordommer alene. Selv om det er vanskelig, kan vi heldigvis komme til å føle annerledes når vi setter oss bedre inn i sakene. Følelsene våre lar seg nemlig oppdra av kjensgjerninger, hvis det finnes noen som kan opplyse oss. Det gjør det ideelt sett i et demokrati, nemlig medier, forskere, folkevalgte og alle andre som måtte blande seg inn, i hvert fall hvis de har sans for kjensgjerninger. I et rent emokrati er vi imidlertid overlatt til våre følelser og opplevelser. Min påstand er ikke at et politisk liv uten følelser er ønskelig. Det ville ende i et kaldt og lidenskapsløst teknokrati. Jeg mener selvsagt heller ikke at vi lever i et rent emokrati i dag. Den historiske regjeringsdannelsen i Danmark etter valget i 2022, en koalisjon som spenner over den politiske midten, over rød og blå blokk, peker faktisk i en annen og mer teknokratisk retning. Men det er også bemerkelsesverdig at de «nødvendige reformene» som denne regjeringen vil gjennomføre, gjentatte ganger begrunnes med en emosjonell henvisning til opplevelsen av de store krisene vi står overfor som samfunn, som i flere tilfeller virker overdrevet. For eksempel hadde det «økonomiske handlingsrommet» plutselig vokst betraktelig et halvt år etter regjeringsdannelsen, så det var egentlig ikke noen økonomisk krise likevel, selv om det nettopp var tvingende nødvendig at befolkningen opplevde at landet var i krise. Risikoen ved å begrunne noe som helst med henvisning til opplevelser er at de kan komme og gå like raskt som dårlig vær.


I. Velkommen til opplevelsessamfunnet

Jeg har innledet med å gå litt dypere inn i politikken som eksempel, fordi det er her jeg mener opplevelsessamfunnet kan være farligst når den politiske prosessen reduseres til subjektiv forførelseskunst. I det følgende vil jeg noe mer kortfattet komme inn på andre områder der opplevelsestendensene har gjort sitt inntog.

Arbeid som en opplevelse En av de viktigste arenaene i menneskers liv som har blitt opplevelsesgjort de siste tiårene, er arbeidslivet. Ingen hever lenger et øyenbryn over at det i dag ikke bare kreves faglige, men også personlige egenskaper av arbeidstakere, som fleksibilitet, tilpasningsevne, humor, robusthet og glede. Mange av disse er knyttet til en opplevelse av mening og involvering. Det er ikke helt nytt at følelsesmessig involvering er så sterkt forbundet med det å gå på jobb. Helt siden den såkalte Human Relations-skolen oppsto innen psykologi og arbeidssosiologi på 1930-tallet som en reaksjon på et svært mekanisk syn på arbeid, har man interessert seg for den subjektive opplevelsen av trivsel, motivasjon og mening i arbeidet. I løpet av det 20. århundret ble Human Relations til Human Resource Management, og den enkelte skulle ikke lenger bare selge sin tid og sine objektive ferdigheter som arbeidskraft (f.eks. dokumentert gjennom kvalifikasjoner som utdanning og erfaring), men også sin personlige, sosiale og emosjonelle kompetanse, som ble underlagt monitorering, måling og optimering.

25


«Opplevelsessamfunnet er hans ubetinget beste bok. Jeg har verken på dansk eller noe annet språk lest eller hørt en mer elegant og likevel sønderrivende kritikk (…).» Weekendavisen

Dette spørsmålet får vi ofte, enten vi har besøkt et offentlig toalett, bestilt et produkt på nettet eller vært i en begravelse. Vi lever i et opplevelsessamfunn der alle verdier måles ut fra om den enkelte har hatt en god opplevelse, og der opplevelses­ økonomien har vokst enormt ved å appellere til forbrukernes begjær etter underholdning.

I denne boken introduserer Svend Brinkmann ideen om opplevelsessamfunnet, analyserer kritisk dets grunnleggende virkemåte og gir et forslag til en forståelse av mennesker som ikke sperrer dem inne i psykologiserte erfaringsrom. Vi er ikke bare i verden i kraft av subjektive opplevelser. Vi må insistere på en felles, objektiv virkelighet hvis vi skal kunne leve fornuftig sammen og løse vår tids store problemer.

ISBN 978-82-450-4994-7

Opplevelsessamfunnet

I opplevelsessamfunnet er opplevelser blitt slagmark for mange av dagens debatter. På den ene siden er man krenket hvis man opplever å være krenket, på den andre siden kan kritikk alltid avfeies som noe subjektivt: «Det er jo bare din opplevelse!» Dagens diskusjoner har vanskelig for å bevege seg forbi det subjektive; debattene kortslutter når de ikke lenger handler om hvordan verden er, men bare om hvordan den oppleves.

Svend Brinkmann

Var det en god opplevelse?

Svend Brinkmann

Opplevelsessamfunnet – om viktigheten av å innse at livet ditt er mer enn bare opplevelser

Svend Brinkmann (f. 1975) er professor i psykologi ved Aalborg Universitet. Han forsker blant annet på betydningen av samtidens diagnosekultur og er forfatter av flere bøker om blant annet forsknings­ metode og kulturkritikk. Han er dess­ uten vert for programmet «Brinkmanns briks» på Danmarks Radio, medlem av Det Etiske Råd og aktiv i den offentlige debatten.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.