500070.book Page 38 Friday, July 9, 2010 1:02 PM
38
MUSIKK I PERSPEKTIV
For det første har vi her på ordet «moro» en fallende kromatisk linje i sopranstemmen, noe som er ment å illustrere død. Akkordprogresjonen er Ciss-dur – a-moll – H-dur – G-dur. Flere ganger oppstår det tverrstand som også virker spenningsskapende. Dette er altså en form for kromatikk som ligger noe utenfor begrepet slik vi bruker det i dag. Men her er også i dette lille partiet et eksempel på en annen form for «kromatikk» som inngikk i begrepet den gang. Vi skal huske på at dette var musikk som først og fremst var skrevet for utøverne til bruk i hyggelige sosiale lag. «Chroma» betyr farge, og komponistene fargela musikken ikke bare ut fra det auditive, men også det visuelle. Det er neppe tilfeldig at ordet moro starter med en Cissdurakkord. Da har man nemlig muligheten til å skrive mange kryss (= kors), og kors og død hører som kjent sammen i vår kulturkrets. Madrigalene og komponistenes ordmalingskunst i denne musikkformen var altså komposisjoner både for øre og øye. Senere på 1500-tallet blir den italienske madrigalen eksportert til andre land i Europa. Her benytter også komponistene tekster på morsmålet, så nå får vi franske, engelske og tyske madrigaler. Men på grunn av språkenes ulikheter når det gjelder rytme, betoning og språkmelodi, vil det musikalske uttrykket nødvendigvis også bli annerledes. Dermed blir madrigalen den første musikalske formen der vi ser antydning til musikalske nasjonalstiler. Og slik blir også musikken en del av den begynnende tendensen til å etablere nasjonalstater med særegen kulturell identitet, en utvikling som kulminerer på 1800-tallet med framveksten av etnosnasjonalismen og samlingen av Italia og Tyskland rundt 1870, og i kunsten det som har fått navnet nasjonalromantikk. Den italienske madrigalen sprer seg til resten av Europa på slutten av 1500-tallet. Særlig høyt nivå når den engelske madrigalen som blir dyrket ved hoffet til Elisabeth 1. (1558–1603). De sentrale komponistene her er Thomas Morley (ca. 1557–1602), Thomas Weelkes (ca. 1575–1623) og John Wilbye (1574–1628). Generelt kan vi si at engelsk madrigal skiller seg fra den italienske ved at den har mer fokus på musikalsk struktur, mens den italienske legger vekt på det teksttolkende. Det er da også lite av den ekstreme kromatikken i de engelske madrigalene. Tekstene er ofte pastorale og lett humoristiske, selv når man beskriver kjærlighetslengsel, og de har ikke de erotiske hentydningene vi finner mye av i de italienske. En annen sjanger som blomstret under Elisabeth 1., var solosanger akkompagnert av lutt, de såkalte ayres. Den fremste komponisten her var John Dowland (1562–1626). Tekstene i disse sangene var stort sett av høyere litterær kvalitet enn de man brukte i madrigalene. Musikken mangler det teksttolkende elementet, men den er ofte lyrisk, og melodiene er velformede og uttrykksfulle. Luttakkompagnementet er underordnet sangstemmen, men det har ofte en viss melodisk og rytmisk selvstendighet. De to stemmene er ofte notert over hverandre. Det må bety at man tenkte at sangeren kunne akkompagnere seg selv.