Internasjonalt fredsarbeid (9788245039115) by Fagbokforlaget

BJØRNAR ØSTBY

INTERNASJONALT

FREDSARBEID

Perspektiver, praksis og dilemmaer fra et felt i krise

BJØRNAR ØSTBY

Internasjonalt fredsarbeid

PERSPEKTIVER, PRAKSIS OG DILEMMAER

FRA ET FELT I KRISE

1. utgave 2025 / 1. opplag 2025

ISBN: 978-82-450-3911-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrasjon: Barnetegning av folkemordet i Darfur er fra 2007, hentet fra Waging Peace (https://wagingpeace.info), arkivert i Wiener Holocaust-bibliotekets samlinger / gjengitt med tillatelse fra Waging Peace.

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og stiftelsen Fritt Ord

Boken har mottatt støtte fra Oslo Nye Høyskole

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Maren

Forord

Da jeg startet arbeidet med denne boken tilbake i 2021, hadde jeg ikke sett for meg at den skulle bli så betimelig. Den første halvdelen av 2020-årene har blitt preget av en rekke store tilbakeslag for fred internasjonalt – deriblant den svært dødelige Tigray-krigen i Etiopia, Talibans seier i Afghanistan, Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, Sudans sammenbrudd, Aserbajdsjans etniske rensing av Nagorno-Karabakh og Israels pulverisering av Gazastripen, for å nevne noen eksempler. Disse utviklingene har alle funnet sted i en kontekst hvor internasjonalt fredsarbeid allerede var preget av betydelig pessimisme blant både praktikere og akademikere. Resultatet er at den store utvidelsen av FNs fredsarbeid i 1990-årene, og optimismen som fulgte med den, langt på vei har blitt reversert når vi passerer midten av 2020-årene. Feltet er med andre ord i krise, og befinner seg på et av disse avgjørende stadiene hvor det gamle i beste fall er døende, men ingen vet hva som ligger foran.

Å skrive fag fagbok er vanskelig nok som det er, og har blitt desto mer utfordrende gitt mitt ønske om å holde tritt med den voksende rekken av tilbakeslag for fred som har funnet sted i verden utenfor kontoret. Jeg må derfor takke min redaktør, Per Robstad, både for oppdraget og for sin store tålmodighet med en felles sørlending. Takk, ikke minst, for uvurderlig hjelp og gode samtaler underveis. Mine kolleger ved Institutt for statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved Oslo Nye Høyskole fortjener også en stor takk for deres oppmuntring, råd og tilbakemeldinger, og for å ha lagt til rette for bokskriving i en ellers hektisk undervisningshverdag. Takk også til studentene ved ONH og MF som tålmodig har lest og gitt tilbakemelding på utkast til boken, og til Fritt ord og NFFO for skrivestipender.

Til slutt må jeg takke mine aller nærmeste – «famelien» – for all oppmuntring, støtte og tålmodighet. Jeg kunne ikke klart dette uten dem. Aller mest vil jeg takke min kjære Maren. Boken hadde antagelig vært ferdig flere år tidligere dersom jeg ikke møtte henne i starten av prosessen, og jeg hadde vært langt mindre lykkelig. Hennes omsorg, oppmuntring, forståelse og tålmodighet har hjulpet meg å komme helskinnet gjennom denne lange og krevende prosessen. Jeg dedikerer derfor denne boken til henne.

Bjørnar Østby, Oslo, 29. mai 2025

Innhold

Kapittel

Kapittel 11

Kapittel 12

Kapittel 13

Kapittel

Introduksjon: Fred, konflikt og internasjonalt fredsarbeid

Kapittel 1

Innledning

Denne boken handler om den internasjonale innsatsen for å motvirke destruktive konflikter, med mål om å skape eller opprettholde fred. Jeg kaller denne innsatsen internasjonalt fredsarbeid. Internasjonalt fredsarbeid er både et praktisk og akademisk felt, og begge sidene av feltet er forbausende unge. Det store gjennombruddet for institusjonaliseringen av internasjonalt fredsarbeid kom så sent som i 1945, med opprettelsen av organisasjonen De forente nasjoner, mens forskningen på fred og konflikt først ble et eget fagfelt i slutten av 1950-årene. Boken introduserer begge disse feltene og den kontinuerlige dialogen mellom dem siden den gang. Vi skal slik bli kjent med hvordan det praktiske arbeidet for fred har artet og utviklet seg over tid, hva forskere har bydd på av funn, innvendinger og anbefalinger, og hvordan denne forskningen siden har blitt forsøkt anvendt i praksis – fra konfliktforebygging, fredsskaping og fredsbevaring, til fredsbygging og overgangsoppgjør på veien mot forsoning.

Det er mange måter å skrive en fagbok om internasjonalt fredsarbeid på. Jeg har tatt visse grep som former bokens innhold og struktur, og det er nødvendig å presentere disse kort helt innledningsvis.

FN i fokus

Et stort mangfold av aktører er involvert i internasjonalt fredsarbeid, og gitt dette mangfoldet kan også «fred» bety så mangt, som vi skal se i neste kapittel. Den ubestridte verdenslederen innen internasjonalt fredsarbeid er og forblir likevel De forente nasjoner (FN). Verdensorganisasjonen har både vært den mest aktive, synlige og profilerte aktøren innen internasjonalt fredsarbeid siden 1945, og har på mange måter fungert som selve symbolet på det internasjonale fredshåpet i den samme perioden. Skal vi forstå moderne internasjonalt fredsarbeid,

må vi med andre ord også forstå FNs sentrale rolle i det hele – både som en arena for multilateralt samarbeid mellom stater, som en kilde til nye normer og praksiser, og som et sammensatt virvar av instanser involvert i den praktiske innsatsen for fred. Ettersom store deler av forskningen på fredsarbeid også er FN-orientert, er det både nødvendig og naturlig å vie verdensorganisasjonen stor oppmerksomhet i bokens forskjellige kapitler. Det blir plass til rikelig med glimt også fra andre aktører underveis, men FN utgjør en rød tråd gjennom flertallet av bokens kapitler.

Et felt (og en verden) i krise

Fred og konflikt er tidløs tematikk, men denne boken er likevel mer betimelig enn jeg strengt tatt skulle ønsket. Grunnen er at internasjonalt fredsarbeid er et felt i krise. På den ene siden er etterspørselen for internasjonalt fredsarbeid større enn på noe tidspunkt siden andre verdenskrig. I dag lever vi ikke lenger i «verdens fredeligste periode», som det ofte ble sagt i 2010-årene. Tvert imot har vi de siste årene sett stadig nye rekorder for antall mennesker drevet på flukt av krig, og antallet væpnede konflikter globalt. På den andre siden har de politiske betingelsene for internasjonalt fredsarbeid sjelden vært dårligere, preget som verdenssituasjonen er både av spenninger mellom stormaktene, utstrakt innblanding i borgerkriger fra utenforstående mellommakter, og en tiltagende krise innen multilateralt samarbeid. Forrige gang antallet væpnede konflikter toppet seg globalt, ble denne trenden snudd av en enorm mobilisering for fred i 1990-årene. De siste 15 årene har antallet væpnede konflikter derimot vokst dramatisk uten å vekke noen tilsvarende respons. Til tross for at disse krigene er minst like dødelige og brutale som selv de mest skandaløse tilbakeslagene for FN i 1990-årene, har FN i beste fall hatt en marginal rolle i møte med 2020-årenes største kriger og overgrep – fra Etiopia og Ukraina til Sudan og Gaza, for å nevne noen.

I tillegg til disse større utviklingstrekkene preges internasjonalt fredsarbeid i dag både av en verdikrise og en selvtillitskrise. Selvtillitskrisen har å gjøre med at mange av de mest prestisjetunge og kostbare forsøkene på å skape, bevare og bygge fred i senere år, har mislyktes eller i beste fall hatt tvetydige utfall. Talibans retur til makten i Afghanistan i 2021 utmerker seg her, og markerte en spektakulær slutt på et 20 år langt, ekstremt kostbart, og til slutt mislykket internasjonalt statsbyggingseksperiment. Også mange av statene som

har vært åsteder for omfattende internasjonalt fredsarbeid de siste 30 årene, forblir krise- og konfliktpregede den dag i dag – fra Haiti og Israel/Palestina, til DR Kongo, Sudan, Sør-Sudan og Somalia. Selv betingede suksesser som de «frosne» konfliktene i Bosnia og Kashmir har vist skumle tegn til tining i 2025. For å komplisere situasjonen ytterligere har denne selvtillitskrisen, og vanskene med å lære fra fortiden, også utløst en større krise knyttet til hvilke verdier, normer og premisser som bør ligge til grunn for internasjonalt fredsarbeid i 2020-årene, og hvem som til syvende og sist burde definere dem.

Feltet befinner seg med andre ord på et av disse avgjørende stadiene hvor det gamle i beste fall er døende, men ingen ennå vet hva som ligger foran. Dette kan kanskje virke dystert, men kan også gi oss noe håp; internasjonal innsats for fred har sjelden vært så etterlengtet som i 2020-årene, og behovene for både gjenoppvekkelse og fornyelse er derfor i aller høyeste grad til stede. Dessuten er ikke disse utviklingene strengt tatt nye i snever forstand. Som vi skal se, har FN gjennomgått dype kriser både i 1960-årene, 1980-årene og 1990-årene, og like fullt evnet å mobilisere innsats for fred på ny. Dette kan med andre ord skje igjen, 80 år etter organisasjonens opprettelse. Spørsmålet er om det internasjonale politiske klimaet og aktørene med makt til å gjøre størst forskjell, tillater en slik ny giv på kort til mellomlang sikt, og hva eller hvem som eventuelt må vike før vi kommer dit hen.

Det historiske perspektivet

Denne boken introduserer teori, praksis og dilemmaer innen internasjonalt fredsarbeid. Samtidig er dette på mange måter en historiebok om feltet, og da særlig historien om hvordan nye normer og praksiser har vokst frem som følge av politikere, forskere og praktikeres forsøk på å lære av fortidens suksesser og feilskjær. I et langtidsperspektiv blir det dessuten tydelig hvor unikt og unormalt 1990-årenes svært inngripende fredsprosjekt var, sammenlignet med de statssentriske formene for fredsarbeid som har foregått til alle tider. Slik kan vi sette vår tids krise i et mer treffende perspektiv, og unngå å fortolke situasjonen akkurat nå som situasjonen slik den alltid har vært, eller alltid burde være. Krisen er utvilsomt fortsatt en krise, men den kan med andre ord potensielt fortolkes som en retur til den statssentriske konflikthåndteringen som har dominert gjennom menneskets nedskrevne historie, mer enn en kollaps av internasjonalt samarbeid for fred som sådan.

Avgrensing

Til tross for at forskningen på fred og konflikt er forholdsvis ung, er den akademiske litteraturen på feltet likevel enorm. En fagbok som denne kan ikke gi en fullgod introduksjon til bredden og dybden av forskningen på feltet, og jeg har derfor prioritert å gå gjennom den mest etablerte og siterte litteraturen på feltet. Vi kommer heller ikke unna at både FN-prosjektet og den bredere freds- og konfliktforskningen har et utpreget vestlig opphav, selv om begge har blitt mer mangfoldige over tid. Jeg streber etter å inkludere både perspektiver og eksempler fra forskjellige deler av verden, men gitt sakens natur kan enkelte av kapitlene klandres for å være i overkant eurosentriske. Der enkelte lesere kanskje vil oppleve boken som i overkant kritisk, gjør disse trekkene at jeg lett kan kritiseres for ikke å være kritisk nok – særlig av bidragsytere til litteraturen som får minst plass i boken, nemlig den som tar utgangspunkt i postkolonialistisk, rasekritisk eller feministisk teori. Teoretikere i denne kritiske tradisjonen vil lett kunne peke på min beslutning om å prioritere mer tradisjonelle bidrag som nok et eksempel på problemet som motiverer dem i første omgang, nemlig fagfeltets tendens til å marginalisere visse perspektiver og kritiske røster. Den kritikken må jeg leve med. Det er absolutt nyttig å reflektere over premissene og de strukturelle maktrelasjonene som former praksis og kunnskapsproduksjon innen internasjonalt fredsarbeid. Men denne litteraturen forutsetter for det første kjennskap til rådende teorier, forskning og praksis, og er for det andre veldig teoretisk og sjargongpreget av natur. Slik jeg ser det, er den derfor mest nyttig for de mer viderekomne. Perspektiver fra disse kritiske tradisjonene er riktignok representert i enkelte av bokens kapitler – særlig kapittel 14 og 15 – og dersom du ønsker å fordype deg mer i denne typen litteratur, finner du fyldige leselister med sentrale bidrag på bokens nettside.

Litteraturbruk og ressursside på nett

Den store majoriteten av litteraturen jeg viser til i boken, er opprinnelig engelskspråklig. For at boken skal være så lettlest som mulig, har jeg besluttet å oversette alle engelske sitater til norsk, og gjennomgående strebet etter å beholde den opprinnelige ordlyden så langt det lar seg gjøre. Gitt at dette gjelder alle sitater som ikke allerede var på norsk, har jeg valgt å ikke oppføre dette i fotnotene. Mange av henvisningene i boken er til forskjellige FN-dokumenter – særlig resolusjoner (vedtak) fra Generalforsamlingen eller Sikkerhetsrådet, sluttrapporter fra ekspertpaneler, og diverse rapporter og pressemeldinger

fra FNs generalsekretær. Disse er oppført i fotnotene med full tittel, dato og FN-kode (f.eks. S/RES/1325), men er ikke oppført i litteraturlisten. Dette gjør det lettere å finne tilbake til det opprinnelige dokumentet om du ønsker å søke det opp selv (fremfor utallige henvisninger til United Nations General Assembly e.l.), og sikrer samtidig at resten av litteraturlisten er så oversiktlig som mulig. Fulltekstversjoner av disse dokumentene er tilgjengelige og lett søkbare via FNdokumentarkivets nettsider (https://digitallibrary.un.org). Unntakene til denne regelen er de mer omfattende rapportene som er skrevet i generalsekretærenes egne navn – for eksempel Boutros Boutros-Ghalis An Agenda for Peace – som føres på lik linje med andre kilder.

Jeg har selv brukt mange timer av mitt liv som student og akademiker på frustrert å lete etter kildene til interessante poenger og detaljer fra bøker som har tilbudt lite hjelp på veien. Var det opp til meg, skulle jeg gjerne inkludert enda flere referanser i boken enn det allerede er. Du finner riktignok tekstbokser i slutten av hvert kapittel med tips til nettsteder som er vel verdt å utforske. Men dersom du virkelig ønsker å ta et dypdykk inn i tematikken i et gitt kapittel, har jeg som nevnt laget fyldige leselister til hvert av kapitlene på bokens egne nettside https://internasjonaltfredsarbeid.no. Bokens nettside er en ressursside for deg som er interessert i internasjonalt fredsarbeid. Her vil du med tiden også finne mer omfattende dypdykk i forskjellige konflikter, fredsprosesser og deres forskjellige bestanddeler, i tillegg til tips til klasseromsøvelser og figurer til bruk i undervisning. Denne ressurssiden er en levende ressursside og blir oppdatert jevnlig. Slik kan du alltid konsultere nettsiden for å få tilgang til den nyeste dataen og oppdatert, interaktiv grafikk etter hvert som datasettene som er benyttet i boken, blir oppdatert. Takket være dramatiske utviklinger i 2025 er det ikke utenkelig at FN har blitt en ganske annen organisasjon når du leser boken enn det FN var da boken ble skrevet. Nyheter og analyser av viktige utviklinger innen fred og konflikt, i og utenfor FN, finner du derfor også på nettsiden i ukene, månedene og årene som kommer.

Om bokens omslag

Bøker som dreier seg om fredsrelatert tematikk, har vanligvis ganske andre, og langt mer håpefulle, omslag enn denne. Omslaget fortjener derfor en kort kommentar innledningsvis. Bildet er av en tegning laget av en barneflyktning som overlevde folkemordet i Darfur, som fant sted i sørvestlige Sudan mellom 2003 og 2005. Hundrevis av slike tegninger ble produsert av sudanske barn

i denne perioden. De første tegningene ble produsert helt uoppfordret. Menneskerettighetseksperter fra Human Rights Watch reiste rundt i flyktningleirer i Tsjad mens folkemordet pågikk, og hadde for vane å gi barn fargeblyanter og papir slik at de hadde noe å underholde seg med mens ekspertene intervjuet barnas foreldre. Etter hvert som mange barn brukte tegning som en måte å både fortelle om og prosessere overgrepene de hadde vært vitne til, begynte NGO-arbeidere å oppfordre til denne praksisen i leirene de besøkte.

Tegningen på omslaget ble laget av en gutt kalt Abdouljabbar, som var 9 år da landsbyen hans ble angrepet av sudanske hærstyrker og Janjaweed-militsen. Her ser vi borgerkriger avbildet i all deres mest uhyrlige råskap. Vi ser motiver av luftbombardement og en brennende landsby, en mann som tilsynelatende blir kastet til flammene, flere utenomrettslige henrettelser, kvinner som blir kidnappet og bortført, og familier som forsøker å rømme. All den tid vi har godt av å drømme om en bedre verden, eller i det minste om en som er mindre ille, mener jeg at det er nødvendig at vi har det helt klart for oss hva slags grusomheter vi har å gjøre med i kampen for fred. Gjennom hele boken skal vi se at internasjonalt fredsarbeid til syvende og sist både er svært krevende og smertefullt, og langt fra så vakkert og harmonisk som vi gjerne skulle ønsket. Når et samfunn først går opp i sømmene, er det ofte fryktelig vanskelig å lappe det sammen på ny, og denne tegningen kan hjelpe oss å forstå hvorfor. Og som for virkelig å understreke dette poenget, preges Darfur i dag nok en gang av genocidal vold mot befolkningen som led for 20 år siden.

Samtidig er historien om disse barnetegningene også en historie om barns motstandsdyktighet og verdighet, og en kilde til håp og inspirasjon. I 2007 samlet nemlig NGO-en Waging Peace ca. 500 slike tegninger og sendte dem deretter til Den internasjonale straffedomstolen (ICC).1 Ut over satellittbilder av nedbrente landsbyer besatt domstolen nemlig svært lite bildedokumentasjon av forbrytelsene som hadde foregått. Barnetegninger som dem på bokens omslag bidro derfor til å skape et langt mer detaljert og omfattende bilde av folkemordet, og endte slik opp med å inngå i det kontekstuelle bevismaterialet som ble brukt for å forberede siktelsen av Sudans president Omar al-Bashir for medvirkning til folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

1 Les mer om tegningene på https://wagingpeace.info/

Bokens oppbygning

Boken er delt i 5 deler. I resten av bokens introduksjonsdel følger først en gjennomgang av sentrale begreper og konsepter (kapittel 2), hvor vi skal skille mellom tre grunnleggende tilnærminger til fredsarbeid: konflikt håndtering (innsats for å begrense konflikters destruktive potensial), konfliktløsning (innsats for å løse konflikters underliggende årsaker) og konflikttransformasjon (innsats for å pleie konfliktpartenes relasjoner og hjelpe dem løse konflikter på konstruktivt vis). Kapittel 3 runder av introduksjonen, og introduserer freds- og konfliktforskning som fagfelt for å plassere boken i dens rette faglige kontekst. Del 2 er delt i tre kapitler, og tegner opp de virkelig lange historiske linjene innen internasjonalt fredsarbeid. Kapittel 4 gjennomgår eksempler på det jeg kaller statssentrisk konflikthåndtering fra faraoenes tid til opprettelsen av Folkeforbundet i kjølvannet av første verdenskrig. Her skal vi på den ene siden se at mye av det praktiske fredsarbeidet vi skal gjennomgå i resten av boken, kan spores flere tusen år tilbake i tid. Et slikt perspektiv er nødvendig for å sette vår tids krise i kontekst. En gjennomgang av en rekke europeiske planer for «evig fred» illustrerer på den andre siden at både Folkeforbundet og FN er ganske «gammeldagse» organisasjoner, bygget som de ble på premisser som ville vært gjenkjennelige for europeiske tenkere i både senmiddelalderen og antikkens Hellas. Kapittel 5 og 6 introduserer deretter FNs historie frem til årtusenskiftet. Kapittel 5 gjør et poeng av at FN-organisasjonen fra 1945 ble opprettet av den allerede eksisterende alliansen FN, som hadde vært i utvikling siden 1941. Planleggingen av den nye verdensorganisasjonen startet mens de allierte fortsatt var på vikende front. FN slik vi kjenner det, var med andre ord aldri et idealistisk overskuddsprosjekt iverksatt etter andre verdenskrig, men en helt sentral del av de alliertes planlegging for å vinne både krigen og freden i 1940-årene. FNs tidlige historie vitner da også om dette opphavet, preget som den var av innovasjon, handlekraft og en vilje til å bruke muskler i fredens ærend om nødvendig.

Der vi i kapittel 5 blir kjent med et FN som ville vært gjenkjennelig for tenkere langt tilbake i tid, viser kapittel 6 hvordan organisasjonen med tiden markerer flere klare brudd med fortiden. Det første bruddet fant sted i 1960-årene, da FN gradvis ble en genuint global organisasjon etter hvert som et stort antall tidligere kolonier ble medlemmer. Dette tiltet maktbalansen i Generalforsamlingen i de tidligere kolonienes favør, og resulterte i det jeg kaller FNs første forvandling, hvor sosioøkonomisk utvikling nå ble plassert øverst på verdensorganisasjonens agenda. Etter flere tiår med en begrenset rolle innen internasjonalt fredsarbeid

vendte FN tilbake for fullt ved slutten av den kalde krigen. Inngangen til 1990årene markerte FNs andre forvandling. For første gang ble organisasjonens fredsarbeid forflyttet inn i stater, for å håndtere det store antallet borgerkriger i denne perioden. Resultatet ble fremveksten av en ny «standardbehandling» av borgerkriger som involverte forhandlinger og megling om fredsavtaler for å avslutte krigene (fredsskaping), utplasseringen av store fredsoperasjoner (fredsbevaring), og iverksettelsen av en lang rekke tiltak for å konsolidere fred i kjølvannet av konflikt (fredsbygging). 1990-årenes fredsarbeid var dessuten utpreget liberalt, med fokus både på økonomisk liberalisering, demokratisering og menneskerettigheter. Dette markerer det andre klare historiske bruddet innen internasjonalt fredsarbeid – fra skadebegrensning på staters premisser (statssentrisk konflikthåndtering) til langt mer inngripende tiltak for å ivareta individer og deres rettigheter. I løpet av disse kapitlene vil vi på den ene siden se at FN har kommet tilbake fra en rekke kriser tidligere, samtidig som det også blir svært tydelig at 1990-årenes fredsarbeid – som ironisk nok figurerer som «standarden» i forskningen på området – er et soleklart historisk avvik når det gjelder både verdier, ambisjoner og arbeidets omfang. Også dette er nødvendig kontekst for å sette vår tids krise i perspektiv.

Del 3 tar for seg væpnede konflikter og innsatsen for å forebygge dem. Kapittel 7 gir en oversikt over sentrale utviklingstrekk i væpnede konflikter, hvor vi skal se at vi siden 1945 har levd i borgerkrigenes tidsalder. Kapittel 8 introduserer deretter forskningen på slike borgerkrigers årsaker, før vi i kapittel 9 skal gjøre oss kjent med den mangefasetterte internasjonale innsatsen for å forebygge væpnede konflikter mer generelt.

Del 4 er bokens lengste, og gjennomgår fredsprosesser fra start til slutt. Her skal vi gjøre oss kjent med både teori, praksis og dilemmaer innenfor en rekke forskjellige innsatsområder. Målet mitt for denne delen er å demonstrere hvor krevende, frustrerende og potensielt farlig internasjonalt fredsarbeid er i praksis. Dette kan kanskje fremstå kynisk, men er tvert imot et nødvendig vern mot kynisme; først når vi tar inn over oss utfordringene fredsarbeid involverer, kan vi forholde oss til fredsprosesser med den nødvendige forståelsen og tålmodigheten dette arbeidet fortjener. Kapittel 10 gir en overordnet introduksjon til fredsprosesser og klassiske utfordringer som preger dem, mens kapittel 11 går særlig inn på fredsskaping – innsats for å avslutte væpnede konflikter ved hjelp av fremforhandlede fredsavtaler. Kapittel 12 introduserer deretter FNs fredsoperasjoner og hvordan de har endret seg (stort) over tid, i takt med nye utfordringer og behov. Deretter følger tre kapitler om fredsbygging, som med

tiden har blitt et svært omfattende praktisk og akademisk felt i seg selv. Kapittel 13 introduserer liberal fredsbygging slik det vokste frem i 1990-årene, og viser hvordan denne tok en kjøligere, mer konservativ og statssentrisk form under krigen mot terror, nå med større vekt på stabilitet, sikkerhet og statsbygging.

Kapittel 14 gjennomgår de mest sentrale, og ofte svært krevende, sikkerhetstiltakene innen fredsbygging, som gjennomføres av operasjonene vi ble kjent med i kapittel 12. Kapittel 15 går deretter gjennom den med tiden enorme kritiske litteraturen om freds- og statsbygging, før kapittel 16 introduserer overgangsoppgjør og mulige tiltak på veien mot forsoning mellom fortidens fiender. Del 5 og kapittel 17 runder av boken. Kapitlet oppsummerer hvor vi står i dagens krise, og hvor vi kan være på vei. Jeg konkluderer med at det liberale fredsprosjektet slik vi har kjent det, er dødt. Det større spørsmålet er hvorvidt også FN-prosjektet og arven fra 1945 står på spill, 80 år etter organisasjonens opprettelse.

Internasjonalt fredsarbeid gir en grundig innføring i den globale innsatsen for å skape og opprettholde fred i konfliktområder. Boken viser hvordan dagens fredsarbeid bygger på dype historiske røtter, forklarer utviklingen av moderne fredsprosesser i lys av innsikter fra freds- og konfliktforskningen, og ser særlig på den kraftige veksten i FNs fredsarbeid gjennom 1990- og 2000-årene.

Fredsprosesser preges ofte av sterke motsetninger, dyp mistillit og smertefulle valg. Boken diskuterer de mange dilemmaene og spenningene som oppstår i møtet mellom idealer og realiteter. Gjennom konkrete eksempler fra væpnede konflikter i blant annet Afghanistan, Bosnia-Hercegovina, Colombia og DR Kongo, får leseren innsikt i hva som gjør fredsarbeid så krevende – og hvorfor det så ofte mislykkes, til tross for gode intensjoner.

Optimismen fra 1990-årene er i dag erstattet av skepsis og resignasjon. Behovet for internasjonalt fredsengasjement er fortsatt stort, men rammene for fredsarbeid har kanskje aldri vært mer utfordrende. Internasjonalt fredsarbeid viser hvordan vi har havnet her – og minner om at mange av fortidens store fremskritt innen fredstenkning og fredsarbeid fant sted i nettopp krisepregede tider som vår egen.

Bjørnar Østby er høyskolelektor i freds- og konfliktstudier på Institutt for statsvitenskap og internasjonale relasjoner, Oslo Nye Høyskole.

ISBN 978-82-450-3911-5