Hvordan forstå internasjonale relasjoner (9788245044232)

internasjonale

Statssystemets nøkkelbegreper

Hvordan forstå internasjonale relasjoner

Statssystemets nøkkelbegreper

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023 ISBN: 978-82-450-4423-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: © Shutterstock: Vera Petruk

Utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Definierbar ist nur Das, was keine Geschichte hat Bare det som ikke har noen historie, kan defineres

Friedrich Nietzsche

Forord

Jeg har ergret meg i mer enn førti år over at det ikke finnes en norsk innføringsbok i internasjonale relasjoner som jeg selv ville kunne ha hatt glede av. Nå oppdager jeg til min forbauselse at jeg er blitt så gammal og merittert at jeg ikke lenger har noen unnskyldninger for ikke å ta jobben selv. Innføringsbøker i internasjonale relasjoner er gjerne historiske; de går gjennom statssystemets utvikling, dets konflikter og dets allianser. Noen er teoretiske: de forklarer maktpolitikken og samarbeidsinstitusjonene slik de er blitt utlagt av analytikere. Problemet med disse bøkene er at det er vanskelig for en nybegynner å tenke om historien uten å ha noe spesifikt å tenke med, og vanskelig å tenke om teorien uten å ha noe spesifikt å tenke på. Denne boken begynner derfor snarere med internasjonale relasjoners sentrale begreper – stat, nasjon, statssystem, maktbalanse, eurosentrisme, diplomati og så videre – og nærmer seg historie og teori gjennom dem. Boken bygger på innledningskurset for bachelorstudenter ved London School of Economics som jeg gav da jeg var Chair of The International Relations Department der i perioden 2012–2017. Bokens struktur er intuitiv. Jeg begynner med begrepene som dekker aktørene i internasjonale relasjoner: nasjonalstat, ikke-statlige aktører etc. Jeg fortsetter med begrepet statssystem og de institusjonene som er grunnleggende for systemet: krig, folkerett etc. Jeg avslutter med et knippe sosiale begreper. Hvert kapittel følger omtrent samme mal. Først kommer en kort etymologisk del, så kommer en drøfting av hvordan begrepet er blitt brukt historisk, og så en hoveddel om hvilken rolle begrepet spiller i dagens analytiske og politiske diskusjoner, med noen eksempler som enten kaster lys over noe kjent (den franske revolusjon,

norsk nasjonalisme) eller noe som nye studenter bør vite litt om (det antikke Amarna-systemet, avslutningen av tredveårskrigen i Westfalen). Hovedpoenget med boken er jo å lære bort et analytisk sprog, så underveis forsøker jeg også å lure inn en del generelle samfunnsbegreper. Jeg sier hovedpoenget, for jeg forsøker ikke bare å gi leseren noe å tenke med, men også noe å tenke på. Forkortelser er holdt til et minimum. I tillegg til etc. for «og så videre», kfr. for «konferer» og iht. for «i henhold til» kommer gr. for «gammelgresk», lat. for «latin», fr. for «fransk», ty. for «tysk», it. for «italiensk», rus. for «russisk», fvt. for «før vår tid», vt. for «vår tid» og IR for «Internasjonale Relasjoner». «Politikk» er det som skjer innenfor polis, derfor er det ofte brukte uttrykket «internasjonal politikk» misvisende. En konvensjon jeg konsekvent kommer til å bruke i denne boken, er at det som faktisk utspiller seg mellom stater og andre politiske enheter, får små forbokstaver – internasjonale relasjoner – mens disiplinen som har disse relasjonene som sitt studieobjekt, får store bokstaver – Internasjonale Relasjoner.

Det skal være hyggelig å leve, og det skal være hyggelig å lese. Om leseren finner et smågodt i bollen som ikke behager, så spytt det ut og gå videre. Om et ord eller et begrep mot formodning ikke er godt nok introdusert, konsulter Det norske akademis ordbok på naob.no. Om noe gir mersmak, finnes det en liste med videre lesning på slutten av hvert kapittel. Der finner man også verker det er referert til underveis. Før man vet ordet av det, har Norge enda et menneske som faktisk kan noe om internasjonale relasjoner.

Lillesand, 13. august 2022 Iver B. Neumann

Bionote

Iver B. Neumann er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og har tidligere vært direktør ved NOVA, Montague Burton Professor i Internasjonale Relasjoner ved LSE, forskningssjef ved NUPI, professor i Øststatskunnskap ved Universitetet i Oslo og seniorrådgiver i Utenriksdepartementet. Han har doktorgrader fra Oxford University i Politics (1992) og fra Universitetet i Oslo i sosialantropologi (2009). Neumann er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Academia Europaea og er for sine 380 publikasjoner premiert med bl.a. Fridtjof Nansens pris for fremragende forskning (2020) og The James N. Rosenau Lifetime Award for Globalization Studies (2017). Han har bred erfaring med tidsskriftarbeid i Norge, Norden og USA og har veiledet omkring 100 masterstudenter og 15 doktorgradsstudenter i inn- og utland. Neumann er for tiden professor II ved Kulturhistorisk museum, UiO, og arbeider med en genealogi over statssystemer (3500 før vår tid – 2025 efter vår tid).

Introduksjon 13 2 Stat 21 3 Nasjonalstat 29 4 Imperium 37 5 Internasjonale, transnasjonale og subnasjonale organisasjoner 45 6 Utenrikspolitikk 57 7 Statssystem 69 8

Nasjonalisme, postkolonialisme, eurosentrisme 77 9

Internasjonalisering, globalisering og global styring 89

Hvordan forstå internasjonale relasjoner

10

Sikkerhet 99 11 Stormakter og maktbalanse 109 12 Diplomati 123 13 Krig og fred 131 14 Internasjonal rett og menneskerettigheter 143 15 Makt og suverenitet 151 16 Intervensjon 161

Introduksjon

Da vitenskap ble institusjonalisert på 1700-tallet, fantes det fortsatt såkalte universalgenier – mennesker som bidro til opptil flere ganske forskjellige vitenskaper.1 Da samfunnsvitenskapene ble institusjonalisert fra slutten av 1800-tallet av, var det fortsatt mulig å bidra til dem alle sammen. Den samlede kunnskap vokste. Professorater i de nye, spesifikke disiplinene skulle besettes. Spesialiserte tidsskrifter kom til. Hver ny disiplin fikk sitt eget overordnede fokus. Sosiologi fikk samfunnet (lat. socius), økonomi fikk økonomien (fra gr. oikos, hushold), antropologi fikk det som ikke ble sett på som moderne, og statsvitenskapen fikk staten (fra lat. polis). Det som ikke falt innenfor, men mellom statene, fikk navnet internasjonale relasjoner. Disiplinen Internasjonale Relasjoner fokuserer først og fremst på de relasjonene som utspiller seg mellom stater og andre politiske enheter.

Jeg skriver først og fremst, for to ting kommer i tillegg: utenrikspolitikk og aktørmangfold. Innen stater som har relasjoner med hverandre, tenkes det om og handles det med henblikk på relasjonene. Statene har en utenrikspolitikk. Internasjonale relasjoner er mer enn summen av alle staters utenrikspolitikk – det er dette vi kaller struktur og som er

1 Vi kommer tilbake til institusjoner, men merk allerede nå at de er forskjellige fra organisasjoner. Som den amerikanske IR-forskeren Alexander Cooley (2005: 13–14) formulerer det: «[a]lthough both structure human interactions, organizations are formal settings, structures, and bodies in which individuals with a common purpose are grouped. Institutions are the framework of constraints under which individuals within an organization operate. Whereas organizations define the actual structures or ‘players’ of a social interaction, institutions ‘define the way the game is played’.»

selve kjernen av internasjonale relasjoner – men hva statene som utgjør disse relasjonene, tenker og gjør, betyr også mye. Et studium av struktur uten aktører blir lett en gold øvelse. Man skal også ha for øye at andre typer aktører enn stater er aktive i internasjonal politikk, ikke bare via utenrikspolitiske prosesser, men også direkte for relasjonene stater og andre aktører imellom.

Forskjellige typer aktører vil ikke nødvendigvis tenke likt om forholdet til andre aktører. Navnet «internasjonale relasjoner» er faktisk dobbelt misvisende i så henseende. For det første er de sentrale aktørene i dagens internasjonale system ikke nasjoner, men stater (se de to påfølgende kapitlene). Når vi snakker om De forente nasjoner (FN) eller om sportskonkurranser mellom nasjoner, snakker vi om nasjoner i betydningen stater. For det annet er ikke stater, eller for den saks skyld nasjoner i sin egentlige betydning (se kapitlene 3 og 8), de eneste aktører som betyr noe i internasjonale relasjoner. Det er alltid et mangfold av aktører i spill – i dag har vi blant annet selskaper, frivillige organisasjoner og familier – og også disse må med. På engelsk bruker man uttrykket polity når man trenger en term for mangfoldet av enheter, og definerer det som en gruppe som er seg bevisst sin identitet, som kan mobilisere ressurser, og som i noen grad er hierarkisk institusjonalisert (har en klar leder; Ferguson og Mansbach, 1996: 34). Slike politiske enheter holdes sammen av to ting: en stadig pågående kamp om hva deres identitet egentlig skal være, altså hvem de er, og en kamp om hvem som skal få hva, når og på hvilken måte. Her har vi politikkens to ansikter: identitetspolitikk og fordelingspolitikk.

Så langt hva Internasjonale Relasjoner er. Så var det spørsmålet om hvordan man best kan introdusere studenter til faget. Tradisjonelt er det to måter å gjøre det på: man kan begynne med de forskjellige teoriene faget har utviklet om hva som foregår, eller man kan begynne med hva som faktisk foregår, altså substansen. Begynner man med teorier, gir man studentene forskjellige briller å se med, men ikke noe å se på. Man kan legge ut om forskjellige måter å forstå hvordan nasjoner oppstår eller hvorfor kriger bryter ut, men om studentene ikke allerede vet noe om spesifikke nasjoner og spesifikke kriger, blir dette lett en så abstrakt

øvelse at den kan fremstå som meningsløs. I samfunnsvitenskapene teoretiserer vi for å forstå spesifikke fenomener. Uten kunnskap om slike fenomener fremstår teoretisering lett som metafysisk spekulasjon om historiens gang, nasjoners egenart etc. Uten faktiske data å forholde seg til havner slik spekulasjon meget lett utenfor samfunnsvitenskapens område.

Det tradisjonelle alternativet til å begynne med teorier er altså å begynne med substansen, med nasjonene og krigene. Kunnskap om slike data er helt avgjørende viktig for disiplinen. Historie er det én generasjon finner interessant ved tidligere generasjoner. Uten slik kunnskap om hvor vi kommer fra, kan vi ikke vite hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Dersom man bare er interessert i slik spesifikk kunnskap, bør man imidlertid ikke studere Internasjonale Relasjoner, men internasjonal historie. Internasjonale Relasjoner fordrer også at man kan perspektivere kunnskap (se på den fra flere forskjellige vinkler), at man kan sammenligne (finne likheter og forskjeller mellom to forskjellige sosiale former, for eksempel politiske enheter eller internasjonale systemer), og at man kan generalisere (identifisere gyldighetsområdet for et spesifikt utsagn og forsøke å gjøre dette gyldighetsområdet større og større; Svedberg 2014).

Vi står altså overfor følgende dilemma: begynner vi med teoriene, har vi ikke noe data å anvende dem på, men begrunner vi med data, har vi ikke noen spørsmål å stille til hva de faktisk betyr. Mitt forslag til vei ut av dette uføret er å begynne der den sosiale virkeligheten faktisk formes, nemlig i sproget. Samfunnsvitenskapene studerer sosiale fakta, altså hva grupper av mennesker tenker på som sant i forskjellige epoker og sammenhenger. Vi kan nærme oss internasjonale relasjoner ved å analysere de begrepene som er blitt og blir brukt for å snakke om dem.

For å få tak på hva et begrep er, kan det være nyttig å begynne med ett som vi alle har erfaring med, nemlig «menneske». Forstått biologisk er mennesket på den ene siden organisk og dermed avgrenset fra maskiner. På den annen side er vi som et pattedyr forskjellige fra andre livsformer og som en spesiell art pattedyr forskjellig fra andre mer eller mindre fjerne arter. Vi er mennesker fordi vi ikke er neandertalere eller sjimpanser. Forstått funksjonelt, altså utfra hva vi gjør (hvilke funksjoner eller

oppgaver vi utfører), er vi homo sapiens (lat. for vitende) eller homo faber (lat. for skapende, kfr. fabrikere), altså skapende ved å bruke redskaper. Vi handler altså hverken som maskiner eller på instinkt.

Slike biologiske og psykologiske svar på hva begrepet menneske betyr, er viktige for samfunnsvitere, for de setter opp et spenn innenfor hvilket sosialt liv kan utspille seg. For samfunnsvitere, som studerer sosial form, dreier det å bestemme begrepet menneske seg derimot ikke om slike generelle forutsetninger, men om å forstå variasjonen i sosialt liv gitt disse forutsetningene. Gitt at vi forsøker å forstå variasjonen, blir begrepet menneske for oss mangslungent. Merk imidlertid at vi ikke kan gjøre våre sammenligninger av variasjon uten en generell forståelse av menneskets biologiske og psykologiske enhet, for det er umulig å sammenligne noe som i utgangspunktet ikke deler enkelte fellestrekk (er kommensurable). Mange, men ikke alle, vil i dag ta for gitt at menneskeheten har en slik enhet. Denne enheten har en rekke effekter som går utover det rent analytiske poenget at menneskehetens forskjellige sosiale former kan sammenlignes, for om mennesker er forskjellige fra andre dyr, betyr det at de må behandles annerledes. Slik har det ikke alltid vært. En av de mest sjokkerende bøkene om internasjonale relasjoner jeg noensinne har lest, er Tzvetan Todorovs The Conquest of America (1984). Todorov beskriver hvordan europeere gikk frem da de på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet ankom det de kalte den nye verden. Det utspant seg en debatt om hva slags dyr «de innfødte» var; om de var mennesker, og om de var mennesker av samme type som europeere. Det var ikke åpenbart, på samme måte som det senere ikke har vært åpenbart for alle at medlemmer av andre grupper (også) er mennesker. De mest åpenbare eksemplene gjelder etniske grupper og grupper som er blitt sett på som å bryte med «naturens orden». Men så sent som på annen halvdel av 1700-tallet og så nær som i St. Petersburg, gjorde dronning Katarina den Store ikke noe av å kle seg naken foran sin mannlige tjener av den enkle grunn at hun ikke anså ham som et menneske av samme type som henne selv. Ideen om menneskerettigheter, altså at hvert enkelt medlem av arten homo sapiens har enkelte rettigheter simpelthen i kraft av å være

menneske, er historisk sett et svar på denne type adferd. Sosialt sett har begrepet menneske altså vært omstridt.

Det politiske hovedpoenget er at det har direkte og ganske heftige effekter for et individ å ikke falle inn under begrepet menneske. Et analytisk kardinalpoeng kommer i tillegg, nemlig at det ikke finnes noe utenfor en spesifikk sosial debatt selv som kan garantere at «menneske» betyr det samme som biologene legger i begrepet. Her er vi ved hva som skiller et ord fra et begrep. Et ord, for eksempel pipe, kan bety forskjellige ting, men det vil alltid, i det minste med litt godvilje, være klart når «pipe» betyr tobakkspipe, når det betyr industripipe og når det er verbet å pipe det er snakk om. Slik er det derimot ikke i forhold til menneske, terrorist, demokrat, klassefiende etc. Der vil det, slik jeg har forsøkt å beskrive hva «menneske» angår, være diskursen selv (systemet for frembringelse av utsagn som kan tas alvorlig; Neumann 2020) som bestemmer hva som menes. Det er når det er slik fatt, altså når man kan si at det dreier seg om noe som er og må være omstridt, altså essensielt omstridt, at det ifølge den tyske begrepshistorikeren Reinhart Koselleck er snakk om et begrep. Da Simone de Beauvoir (2000) i sin tid skrev at kvinne ikke er noe man er, men noe man blir, ville vi med Kosellecks sondring kunne si at hun hevdet at «kvinne» er et begrep, ikke et ord. Begreper forandrer mening med historisk og sosial kontekst. «Kvinne» betød noe annet i dansk debatt på 1700-tallet enn det betød i norsk debatt på slutten av 1800-tallet. Som en følge av blant annet nye teknologiske muligheter til å skifte kjønn, lever vi nå midt i en kamp om begrepet «kvinne». Igjen har dette klare effekter, for eksempel da J.K. Rowling slo et slag for en definisjon av kvinne som et menneske som kan føde barn, og opplevde å få sine bøker om Harry Potter offentlig brent som svar fra folk som mente at definisjonen av kvinne burde være en annen. I Norge kansellerte bibliotekarer bøkene fra sine utlån – de amerikanske og britiske aktivistenes fremferd hadde altså effekter utover egne landegrenser. Poenget her er at politikken snakkes frem; den som vinner definisjonsmakten over et begrep, i dette tilfellet «kvinne», kan høste identitetsmessige og materielle frukter av effektene dette gir. Samfunnsvitere studerer altså ikke kampen om begrepene kun fordi dette har

verdi i seg selv, slik idéhistorikere ofte gjør, men bruker snarere studiet av begreper for å forstå de sosiale endringer som følger når begrepene skifter mening.

Om begreper skifter mening historisk og mellom diskurser, blir det som ved dette eksempelet umulig å finne frem til en universell definisjon. Det var dette den tyske filosofen Friedrich Nietzsche mente da han i sin bok Moralens genealogi (2010) hevdet at bare det som ikke har noen historie, kan defineres. Man kan fortsatt sirkle inn hvordan for eksempel et begrep som «makt» forandrer seg over tid, for man kan legge til grunn en svært generell definisjon over tid, og så spesifisere hvordan begrepet har hatt mer spesifikke meninger i forskjellige perioder. Man kan for eksempel definere makt som å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort, eller krig som å bryte ned motpartens vilje. Slike transhistoriske definisjoner uttømmer imidlertid neppe fenomenene makt og krig. En begrepsanalyse følger derfor opp med å ta for seg de forskjellige måtene dette har skjedd på. Alle denne bokens kapitler er eksempler på dette. En generell definisjon av et tema, for eksempel av diplomati som en politisk enhets håndtering av andre politiske enheter på andre måter enn ved krig, legges til grunn, og så spores de store skiftene i begrepets spesifikke mening. Begreper kan imidlertid også bety forskjellige ting innen forskjellige diskurser innen samme politiske enhet. «Myte» vil for eksempel bety én ting i mange hverdagsdiskurser (noe som kan synes og av og til holdes for å være sant, men ikke er det) og noe annet i samfunnsvitenskapelig diskurs (en generell forestilling om verdens beskaffenhet som gjør det mulig å tenke mer spesifikt om noe annet, som når myten om Narcissus som speiler seg i et vann og forelsker seg i sitt eget speilbilde, brukes for å diskutere personlighetsforstyrrelsen narcissisme). I denne boken konsentrerer jeg meg om begreper i samfunnsvitenskapelig tradisjon, altså såkalte analytiske begreper, på bekostning av andre bruksområder. «Identitet», «makt» og «myte» er sentrale begreper for alt sosialt liv, også for internasjonale relasjoner, men de står ikke i sentrum i denne boken. Jeg har snarere tatt for meg begreper for de mer spesifikke fenomenene som er konstitutive for, altså skaper, internasjonale relasjoner. Gitt

at jeg fokuserer på analytiske begreper, betyr dette at jeg har konsentrert meg om begreper som er sentrale i faglitteraturen. Et slikt utvalg har selvfølgelig en slagside, eller snarere to slagsider. For det første betyr det at jeg ikke gjør noe stort forsøk på å bryte med disiplinen Internasjonale Relasjoners prioriteringer om hva som er viktig, og hva som ikke er det. Jeg holder meg i dette henseende stort sett til det de gamle grekere kalte doxa, altså den alminnelige mening, innen faget. Jeg har to grunner. Grunn en: en bok som introduserer et fag, skal gi en bred innføring; den skal gi oversikt. Kjepphester kan forfatteren ri i andre typer tekster. Grunn to: en disiplin holder per definisjon gående en overordnet samtale om sine sentrale begreper, ellers er den ingen disiplin. Om man ikke kjenner til spennet i denne samtalen, er man rett og slett ikke fullt ut hjemme i sin disiplin. Bokens andre slagside hva utvalg angår, kommer i forlengelsen av dette. Uansett hvor godt jeg skulle lykkes i å dekke bredden i disiplinen, vil det i siste instans være mine erfaringer, min lesning og mine prioriteringer som bestemmer hva som tas med i denne boken, og hvordan det behandles. Slik er kontrakten mellom professor og student. Det er professoren som kjenner disiplinen. I og med at studenten ikke har vært der før og vil ha svært vanskelig for å orientere seg uten hjelp, blir det opp til professoren å legge løypa. Det er alltid lurt å spørre seg hva slags bias ens guide har, så la meg derfor nevne hva jeg scorer på primærsosialisering – mann, etnisk norsk, 62 år, oppvokst på Oslo vest – og sekundærsosialisering – utdannet i Norge og Storbritannia, politikk i Norge og Russland, jobbet en tid som planlegger i norske departementer og forsket og underviste i Norge og Storbritannia. Man må se og snakke om verden fra et eller annet ståsted. Dette er mitt. Det er neppe vanskelig å spore eksempler på at denne sosialiseringen har formet utvalg og behandling av begrepene i denne boken, for eksempel ved at den er eurosentrisk, altså at den privilegerer (fremhever) samtidige og historiske europeiske erfaringer på bekostning av andre regioners.

For å summere opp har jeg altså skrevet denne boken som et alternativ til innføringsbøker som fokuserer på teorier om internasjonale relasjoner på den ene siden og innføringsbøker som fokuserer på substans på den

annen. Jeg fokuserer på begreper som er forskjellige fra ord i det at det ikke finnes noe utenfor diskursen som kan fryse deres mening. Begrepsfokuset har den fordel at det tar oss rett til der politikken utkjempes, nemlig i sproget. Forandringer i begreper har effekter som gir sosial endring, så poenget med begrepsfokuset er ikke bare å lage en katalog over dets skiftende meninger, men å gi et perspektiv på sosial endring. Om man for eksempel definerer «likestilling» som kun å dreie seg om kjønn, vil det ha positive virkninger for enkelte grupper, mens andre grupper vil bli holdt utenfor. Om man derimot definerer likestilling til også å gjelde mellom etniske grupper, vil andre grupper henholdsvis tjene og tape på definisjonen. Om alle begreper ikke skal bety alt, er slike dilemmaer uunngåelige. I resten av boken holder jeg meg først og fremst til analytiske begreper, altså slike som står sentralt i fagets debatter. Resten av bokens kapitler tar for seg et eller flere begreper og sporer deres skiftende meninger.

Videre lesning

Brunner, Otto, Werner Conze og Reinhart Koselleck (red.) (1972–1997) Geschichtliche Grundbegriffe: Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache in Deutschland, åtte bind. Stuttgart: Klett-Cotta.

Cooley, Alexander (2005) Logics of Hierarchy: The Organization of Empires, States, and Military Occupation. Ithaca, NY: Cornell University Press. de Beauvoir, Simone ([1949] 2000) Det annet kjønn. Oslo: Pax.

Ferguson, Yale og Richard W. Mansbach (1996) Polities: Authority, Identities, and Change. Columbia, SC: University of South Carolina Press.

Neumann, Iver B. (2020) Innføring i diskursanalyse: Mening, materialitet, makt. Bergen: Fagbokforlaget.

Nietzsche, Friedrich ([1887] 2010) Moralens genealogi: Et stridsskrift. Oslo: Spartacus.

Svedberg, Richard (2014) The Art of Social Theory. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Todorov, Tzvetan ([1982] 1992) Erobringen av Amerika. Oslo: Document forlag.

Stat

I videst mulig betydning kan begrepet «stat» forstås som en territoriell definert, hierarkisk type politisk enhet som homogeniserer sosialt liv ved hjelp av skattlegging, regulering av voldsbruk og monopolisering av kontakter med andre politiske enheter. Om man legger en slik definisjon til grunn, dukket staten opp omkring det østlige Middelhavet i det fjerde årtusen fvt. Slik bruk er vanlig innen disipliner som antropologi og arkeologi. Innen statsvitenskap plasseres statens oppkomst gjerne i den italienske renessansen på 1400-tallet. Derfra sprer den seg nordover i Europa. Jeg innleder kort med et riss av de såkalte arkaiske statene (fra gr. arche, gammel) før jeg går løs på de analytiske statsbegrepene som har vært brukt på moderne stater.

Frem til slutten av 1700-tallet bygget våre forestillinger om den arkaiske staten på Bibelen, på historier om jødenes babylonske fangenskap, de despotiske egypterne, de grusomme assyrerne etc. Med de såkalte gravevitenskapenes oppkomst forandret dette bildet seg. De som ble kjent som paleontologer, gravde opp fossiler og ben av dyr som så ut som skrekkelige øgler (lat. dinosaurus). Folk vi nå kaller arkeologer, gravde opp gamle gjenstander som tydeligvis var menneskeskapte. Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet gikk det dårlig for Danmark. For å bøte på den synkende moralen kalte kongen til seg mannen som hadde ansvaret for å ta vare på slike gjenstander, Thomsen, og ba ham stille ut noe av dette for alt folket, for å vise at Danmark hadde en stor og mektig forhistorie. Thomsen måtte finne et prinsipp for å ordne det som nå ble kjent som oldsakene. Prinsippet fant han i materialenes beskaffenhet, i at stengjenstander måtte være eldre enn dem av bronse,

og bronsegjenstander eldre enn dem av jern. Historien om en oldtid med tre faser – stenalder, bronsealder og jernalder – var født. Fra slutten av 1800-tallet avdekket arkeologer store byer fra bronsealderen rundt det østlige Middelhavet. Dette var de første bystatene, og vi finner stadig flere av dem. Vi har så langt funnet møteplasser der nomader kom sammen for å gjøre rituelle ting som går 11 000 år tilbake i tid (Göbekli Tepe), til jordbrukets spede begynnelse. De som møttes på møteplasser, ser imidlertid ikke ut til å ha disponert faste ressurser og ha hatt særlig til hierarkisk organisasjon. De var altså sannsynligvis ikke politiske enheter i den forstand vi diskuterer dem her. Det er først omkring 3 500 år før vår tid, i Mesopotamia og Egypt, at det vokser frem bofaste enheter der folk bor tett sammen, har sosiale møteplasser og betaler skatt til en leder. I Mesopotamia får vi et system av bystater som kiver med hverandre om å være den fremste. Dette er et av de to første «internasjonale» systemene vi kjenner. Det andre vokste frem i Egypt, men ble efter bare fire hundre år sentralisert under en felles leder, faraoen Narmer. Egypt er verdenshistoriens første stat. Merk at de to veiene henholdsvis Mesopotamia og Egypt tar – selvstendige bystater som kiver med hverandre og sentralisering av bystater i én stat – ligger der som muligheter for alle andre systemer av bystater vi kjenner til. Igjen og igjen i de 5 500 årene siden de mesopotamiske og egyptiske bystatenes spede begynnelse ser vi at kiving mellom enheter, når den ikke fører til kollaps, enten fører til konsolidering av systemets institusjoner, som i Mesopotamia, eller til sentralisering, som i Egypt.

En av de begrepsmessige utfordringene Egypt stiller oss overfor, er å stille skarpt akkurat hvor sentralisert denne politiske enheten var (det varierte selvfølgelig gjennom årtusenene, men det er ikke analytisk sett poenget). På den ene siden er det åpenbart at faraoens kontroll var sterk. På den annen side finner vi også spor av variasjon i administrasjon innen Egypts forskjellige byer. Dersom vi vektlegger likhetene eller homogeniteten i politisk liv, har vi å gjøre med en stat. Dersom vi vektlegger forskjellene eller heterogeniteten, har vi å gjøre med et imperium. Her er det snakk om såkalte idealtyper, altså analytiske konstrukter som vi bruker for å forstå logikken i fenomenene vi observerer. Om vi følger

den amerikanske samfunnsviteren Charles Tilly (1992), består en stat idealtypisk sett av et senter som har like relasjoner til en rekke periferier. Et imperium består derimot av et sentrum som har ulike relasjoner eller heterogene kontrakter til sine periferier. Merk at idealtyper aldri kan finnes i virkeligheten. Norge er historisk sett en svært sentralisert stat, men det er like fullt enkelte forskjeller i relasjonene mellom sentraladministrasjonen og fylkene, for eksempel ved at skattetrykket varierer (lavere skatt for enkelte som jobber i nordlige fylker), eller ved at de er forskjellig representert i nasjonalforsamlingen (en stortingsrepresentant fra Oslo representerer omkring dobbelt så mange mennesker som en fra Finnmark). Forskjellene mellom senterets forhold til de respektive periferiene i Egypt var selvsagt mye større. Like fullt er det altså gjengs å kategorisere Egypt som en stat.

Vi snakker som kjent om en europeisk renessanse fordi man tenkte seg at det i Europa på slutten av middelalderen foregikk en gjenfødelse av gammel gresk og romersk tradisjon. Alle opphav skulle føres tilbake til de gamle grekerne. Så også statens. Friedrich Engels, Karl Marx’s våpendrager, skrev i 1884 en bok om statens oppkomst som begynner med hvordan land ble privatisert under grekeren Drakon (han med de drakoniske lovene, aktiv omkring 600 år før vår tid). Grekerne var, sammen med kineserne, de første til å skrive historiebøker, og dermed var de greske bystatenes historie kjent av dem med klassisk dannelse. Det de på denne tiden ikke visste, var at de greske bystatene ikke var vesensforskjellige fra Mesopotamias hverken hva antall eller størrelse angikk. Det vet vi nå, og dermed må den tradisjonelle bystatslinjen fra det antikke Hellas til renessansen revideres til også å inkludere Mesopotamia. Engels bygget sin bok på to hovedkilder, som også er de første store i moderne statsteori, nemlig den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og den amerikanske antropologen Lewis Henry Morgan. Før samfunnsvitenskapenes oppkomst var det den såkalte historiosofien –spekulasjon om historiens mening – som tok seg av perspektiveringer, sammenligninger og generaliseringer om menneskehetens utvikling eller mangel på den samme (historiosofien lever fortsatt i beste velgående blant annet i Russland). Det ypperste i historiosofi er Hegels bok Rettsfilosofien

fra 1820 (2006). Hovedrollen i det menneskehetens historiske drama er for Hegel nettopp staten. Hegel har dette å si om staten som idé i § 259:

Statens idé

a)Har umiddelbar virkelighet og er til som individuell stat, som en organisme som forholder seg til seg selv, forfatning eller indre statsrett; b)går over i et forhold mellom den enkelte stat og andre stater, ytre statsrett; c)er den allmenne ideen som slekt og som absolutt makt i forhold til de individuelle statene. Den er ånden som gir seg selv sin virkelighet i en verdenshistorisk prosess.

Det siste punktet er det avgjørende. Staten er langt viktigere enn noe individ eller noen annen sammenslutning av individer. Det er staten som gir menneskeheten bevissthet om sin egen fortid og fremtid. Staten peker vei inn i fremtiden. Hegels begrep om staten er grunnleggende for all senere debatt, det være seg som negativ (skyteskive) eller positiv (videreutvikle) inspirasjon. La oss dvele ved et par negative sider. Ideen om statens sentrale rolle kan og har blitt brukt igjen og igjen som generell begrunnelse for å «slå hue ned i magan» på annerledes tenkende. En hvilken som helst despot som sitter på toppen av en stat, kan bruke Hegels tenkning som begrunnelse for alskens former for tortur og drap. Kommunisme og nazisme er de to mest velkjente eksemplene på ideologier som har brukt Hegel på denne måten, men de er ikke alene, som neste eksempel vil vise.

Hegels eksempel på den vellykkede stat er selvfølgelig hans samtids europeiske stater (men sannsynligvis også en samtidig stat som Haiti, se Buck-Morss 2009). Dersom utviklingen av staten bestemmer utviklingen av mennesket, og dersom den europeiske staten er den mest vellykkede stat som noen gang har funnes, følger det at andre former for politisk organisering er underlegne. Hegel var helt klar på at Kinas og Indias respektive stater var den europeiske underlegen, og at mennesker uten noen statsdannelse overhode var enn mer tilbakestående.

Internasjonale relasjoner handler om statssystemets utvikling, dets konflikter og allianser, om maktpolitikk og samarbeidsinstitusjoner. Denne boken retter seg mot alle som ønsker å bedre forstå både begrepet, disiplinen og det som faktisk utspiller seg mellom stater og andre politiske enheter.

Hvordan forstå internasjonale relasjoner introduserer og forklarer statssystemets nøkkelbegreper, og tar for seg både historiske og teoretiske forståelser. I behandlingen av begrepene følger kapitlene samme mal: Først en kort etymologisk del, så en drøfting av hvordan begrepet er blitt brukt historisk, og deretter en hoveddel om hvilken rolle begrepet spiller i dagens analytiske og politiske diskusjoner – med både klassiske og mer aktuelle eksempler. Målet er å gi leseren både noe å tenke med, men også noe å tenke på