Hvem er jeg?

Page 1

Identitet blir til gjennom eksistensiell søken. Det handler om å skape sin vei i livet. Og å finne sin plass i verden. Identitet får form i de nære relasjonene – når en blir sett og ignorert, elsket og hatet, anerkjent og fordømt. Identitet springer samtidig ut fra verdiene og fortellingene i samfunnet rundt. Et samfunn som endrer seg fort og uoversiktlig, legger stort press på den enkelte. Mange søker identitet gjennom prestasjon og ytre suksess – fordi det kjennes nødvendig. Stadig flere søker tilflukt i myter om at kjønn og nasjonalitet utgjør essensen av hva de er. Frie, skapende og utforskende identiteter er et gode for samfunnet. Spørsmålet om hvem vi er, trenger mulighet for et mangfold av svar. Men utforskning og valg er også krevende, til tider smertefullt.

Boken er interessant for alle som er opptatt av den personlige identitetens psykologi. Den handler om hvordan identiteten gjennom livsløpet formes både av fortellingene mennesker skaper om sitt liv, av følelser og motiver, og ikke minst – av samfunnet og fellesskapene de er del av.

ISBN 978-82-450-2210-0

,!7II2E5-accbaa!

Per- E i na r B i nder

HVEM ER JEG? Om å finne og skape ide ntite t

HVEM ER JEG?

Forfatteren intervjuer fem personer i alderen 20–75 år om deres vei til å bli den de er. Menneskers identiteter er sterkt knyttet til deres livsfortellinger. Boken undersøker hva det å finne og skape personlig identitet innebærer i et livsløpsperspektiv.

Per- Ein a r B in d er

Søken etter personlig identitet er et av samtidens brennende temaer. Mennesker er identitetssøkere. Identiteter kan berike. Og de kan bli låsende – ja, også farlige.

Per- E i na r B i nder er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Han forsker på personlige endringsprosesser, og han har mange års erfaring som terapeut for barn, unge og voksne. Det siste tiåret har han også arbeidet med kurs for å hjelpe unge voksne med stress knyttet til prestasjoner og perfeksjonisme. Binder har tidligere utgitt bøkene Et oppmerksomt liv. Om relasjon, kropp og nærvær i eksistensens psykologi (Fagbokforlaget, 2011), Den som vil godt. Om medfølelsens psykologi (Fagbokforlaget, 2014) og Ikke vær så slem mot deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet (Stenersens Forlag, 2016).




Per- E i n ar Binder

HVEM ER JEG? O m å fi n n e o g s ka p e i d en t i te t


Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2210-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: ©Shutterstock.com/Andrey_Kuzmin Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Dikt s. 138–139: From the volume HOUSE OF LIGHT by Mary Oliver, published by Beacon Press, Boston. Copyright © 1990 by Mary Oliver, used herewith by permission of the Charlotte Sheedy Literary Agency, Inc. Dikt s. 319–320: Jane Kenyon, “Otherwise” from Collected Poems. Copyright © 2005 by The Estate of Jane Kenyon. Reprinted with the permission of The Permissions Company, Inc. on behalf of Graywolf Press, Minneapolis, Minnesota, www.graywolfpress.org. Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.


Forord Identitet blir til gjennom eksistensiell søken. Vi mennesker har alltid to parallelle bevisstheter med oss. Vi lever to liv på en gang – ett for oss selv, og ett for fellesskapet vi er del av. Vi har en individuell bevissthet forankret i kroppen og forestillingene om et selv, vi har en visshet om at vårt liv er vårt eget og endelig. Og vi har alltid en fellesskapsbevissthet som overskrider det individuelle selvet, som handler om tilhørighet. Og det er i dette fellesskapet vi trer frem og blir til som enkeltindivid. Identitet handler om å skape sin egen vei. Og å finne sin plass i verden, og å gjøre en innsats for noe som er større enn en selv. Identitet får form i de nære relasjonene – når en blir sett og ignorert, elsket og hatet, anerkjent og fordømt. Identitet springer samtidig ut av verdiene og fortellingene i samfunnet rundt. Et samfunn som endrer seg fort og uoversiktlig, legger stort press på den enkelte. Mange søker identitet gjennom prestasjon og ytre suksess – fordi det kjennes nødvendig. Stadig flere søker tilflukt i myter om at kjønn og nasjonalitet utgjør essensen av hva de er. Frie, skapende og utforskende identiteter er et gode for samfunnet. Spørsmålet om hvem vi er, trenger mulighet for et mangfold av svar. Men utforskning og valg er også krevende, til tider smertefullt. Denne boken er blitt til gjennom samtaler. Ideene har vokst frem i dialog med andre forfatteres tekster. Mange er referert, noen også sitert – og der tekstene kun har vært tilgjengelig på engelsk, har jeg oversatt dem selv. Samtidig er boken blitt til i samtaler med medmennesker om deres konkrete liv og deres veier frem mot å bli den de er – og ikke minst om hvor de er på vei videre. Jeg vil takke bokens fem intervjupersoner for at de var villig til å dele og utforske sammen med meg. Og også pasienter og kursdeltakere som har delt erfaringer med meg opp gjennom årene. Selv om dette ikke er samtaler som er direkte referert, så klinger stemmene med når jeg har resonnert og prøvd å forstå. En spesiell takk til redaktør Nikolai Fjeld i Fagbokforlaget, for engasjement i prosjektet og gode drøftinger, og til Finn Skårderud for gode innspill i sluttfasen av skriveprosjektet.


6

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Jeg har hatt gode faglige samtaler med kolleger om identitetsspørsmål opp gjennom årene. Jeg kan ikke trekke frem alle, noen blir også nevnt underveis i boken, men jeg ønsker særlig å takke Aslak Hjeltnes, Marit Råbu og Helge Holgersen, og ikke minst Geir Høstmark Nielsen, som en gang i tiden veiledet meg på mitt doktorgradsarbeid. Jeg vil også takke min ektefelle Kristin Seim, som selv er psykolog, for støtte, og til tider overbærenhet, når nerdetendensene ble for fremtredende – og ikke minst for gode samtaler om bokens tema. Jeg håper at denne boken kan bidra til faglig refleksjon om identitetens psykologi, i en tid hvor identiteter er under press og lett står i fare for å trekkes inn i ekstremer. Samtidig håper jeg den kan inspirere leseren til utforskning av sin egen identitet, dens opphav og de mulige veiene i livet videre. Bergen, høsten 2018 Per-Einar Binder


Innhold

Innledning ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Bokens deler .................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Del 1

Den personlige identitetens anatomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Kapittel 1 Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Fem personer forteller om livsløpet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 En som er ......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 En som vil ......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 En som tar ansvar – og forteller....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 En som finner ut og prøver seg frem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 En som kan skape sammenheng ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 En som tar del i noe større enn seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 En som gir slipp ............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Fortellinger fortalt ulike steder i livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Kapittel 2 Hvem skal du være? Om å oppdage og skape seg selv ........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Du både oppdager og skaper deg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Hva som forteller hvem du er .......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Finnes det en du er ment å være? .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Å realisere sitt selv eller realisere en verden?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Et selv som både kommer innenfra og utenfra. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65


8

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Kapittel 3 Å realisere den beste mulige utgaven av din verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Et potensial møter et samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Å realisere noe større enn seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Det vi er født med, karakteren som formes, og selvfortellingene vi lager. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Å bli deg selv – alt som skaper deg, og du som skaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Kapittel 4 Fortellingen som ble til deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Det som binder sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Fortellingen om en begynnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Å holde en særskilt fortelling gående . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Å finne plass i fortellingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Kapittel 5 Livsfortellingens orden og livets uorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Én fortelling eller flere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Det som blir umulig å fortelle om, til oss selv også . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Fortellinger som åpner og lukker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Fortelling og kontemplativ stillhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Et liv som fortellende vesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Identitetens tre scener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Kapittel 6 Først – evolusjonen gjør oss til identitetssøkere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 De første til å svare på spørsmålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Språk, sladder og fortelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Både å høre til og hevde seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Kapittel 7 Deretter – samfunnet gjør oss til identitetssøkere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Relasjonelle, kollektive og personlige identiteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Et samfunn som bygger på personlig identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Menneskerettigheter og personlig identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Fra frigjøring til å bli hektet på bekreftelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Å søke tilhørighet i et samfunn i flyt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Kapittel 8 Sist, men ikke minst – eksistensen gjør oss til identitetssøkere . . . . . . 123 Hvem vi er, om ikke identiteten har en kjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123


Innhold

Fra forpliktelse til kaos – og tilbake til forpliktelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 En som er kastet inn i en verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 En som skaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 En som velger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Et liv som kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 En som skal dø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 En som alltid lever sammen med andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 En scene, på en scene. På en scene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Del 2

Hovedpersonen trer frem – identitetens opprinnelse i barndommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Kapittel 9 Følelsen av hvem du er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Kroppen gir mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Følelser blir skapt i oss, og vi selv skaper følelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Kulturenes emosjonelle rytmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Hvordan følelser og motiv skaper oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Selvbeherskelsens kunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Selvkontrollkriser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Følelsen av meningsfylde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Følelser som forteller om hvem vi er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Kapittel 10 Før det var et jeg, var det et du . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Relasjonene som bygger vår indre verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Å bli en sofistikert sosial aktør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Forbilder og fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Lekens territorium – en frisone mellom indre og ytre virkelighet . . . . . 165 Relasjoner blir både funnet og skapt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Kapittel 11 Fra hverdagens mange hendelser til fortellingen om et liv . . . . . . . . . . . 169 Barnet og den voksnes måte å oppleve livet på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 De første ord-fortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Foreldre er stillas i byggingen av barnets selvbiografiske hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171

9


10

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Identitetsfortellingen og dens forløpere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 De emosjonelle skriptene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Når noe godt ender vondt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Fortelleren og det fortellende sinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Del 3

Hvem skal jeg bli – ungdomstid og tidlige voksenår. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Kapittel 12 År med fortryllelse, selvstendighetstrang og mørke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Å stige frem og inn i verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Det er ikke så lett å bli en forteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 De mange slags fortellinger om en ungdomstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Etniske identiteter – den personlige utfordringen i å romme kulturelle motsetninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Veiene til der livet skal skje. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Kapittel 13 Identiteter som åpner og lukker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Identitetsstatuser – personlig identitet som noe å oppnå . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Identitetsoppnåelse – identitet gjennom utforskning og valg . . . . . . . . . . 203 Prematur lukning – identitet gjennom normer og tradisjon . . . . . . . . . . . . 203 Moratorium – å være på vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Identitetsdiffusjon – å ikke finne vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Livets lærdommer – fortellinger som utvikler identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Flere veier til identitetsoppnåelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Hva gjør du for å finne ut hvem du skal være? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Å takle at livet endrer seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 Er verden samkonstruert, forhåndsdefinert eller kaotisk? . . . . . . . . . . . . . . 217 Identiteter som også trenger hverandre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 Kapittel 14 Når det viktigste blir å være flink. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Ungdomstid og identitetspress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Å vippe over fra selvrefleksjon til grubling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Løse og tette samfunn – ulike veier til identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Er vi på vei mot et samfunn hvor det blir vanskeligere å skape identitet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223


Innhold

Prestasjonsidentitetene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Når perfeksjonismen utarmer livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Å finne seg selv gjennom skjermen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Gode veier til fremtidige identiteter – og balansen vi virkelig behøver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Kapittel 15 Å bli kvinne og mann – begge på planeten Jorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Femininitet og maskulinitet – hva som er gitt og hva som er skapt . . . 238 Unge menn trenger ansvar og retning – og kan trygt være hyggelige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Homofile og lesbiske identitetsfortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Å ha annet kjønn enn kroppen – eller feil kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Mangfoldet på planeten Jorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Kapittel 16 Å skape sammenheng i minner og erfaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Livets forgjengelige timer – og episodene som står igjen . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Minner som peker seg ut, minner som definerer deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Selvbiografisk resonnering – å forstå deg selv rikere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Årsakssammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Tematisk sammenheng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261 Et hele som du fornemmer er deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Del 4

Når resten av livet begynner – voksenliv og aldring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Kapittel 17 Hva skal stå igjen etter deg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Generativitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Å bidra til slektens videre liv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Kan vi utvikle dyp-generative identiteter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Generativitet, ideologi og verdier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Generativitet og religion . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Generativitet, kunst, vitenskap og praktisk klokskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 Generativ gjøren – og rotfestet i væren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279

11


12

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Kapittel 18 Det som gjør selvet lite og tilværelsen stor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Eksistensiell mening er mer enn generativitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Når vi blir del av noe større – ærefrykt og identitetsoverskridelse. . . . . 286 Å gi slipp, for å kunne være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Døden gjør selvet lite og tilværelsen stor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 290 Frem fra rasjonalitetens skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Kapittel 19 Fortellinger som forløser og stagnerer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 En som skaper mening i vendepunkt og lidelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Når lidelse blir uhåndterlig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 296 Når det vonde forurenser og dominerer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Når lidelse baner vei – forløsningsfortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 Samfunnets fortellinger om veiene ut av lidelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 308 Fortellingens forvandlende kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 Magien i at lidelse møter mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Kapittel 20 Alderdom – når sammenheng blir viktigere enn endring . . . . . . . . . . . . . . 317 Å forstå sitt liv i dybden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 Minner som oppsummerer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 Fortellingen er ikke slutt før den er slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 322 Å vokse i klokskap og visdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325 Aldring angår hele livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Del 5

Personlig eksistens i fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 329 Kapittel 21 Hva vil du med livet? Motivene som definerer oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 De mange fortellingene om hva vi søker og vil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 Å søke autonomi, kompetanse og relasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 Å søke makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333 Å ville prestere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Å søke tilhørighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Motiv og verdier i den personlige identiteten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335


Innhold

Det vi vil selv, og det vi gjør fordi andre vil det. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337 Hvordan gjør vi identifikasjoner og verdier til en del av oss selv? . . . . . 339 Til stede eller på avstand fra eget liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 Ubevisste identifikasjoner – vi har aldri full innsikt i hvem vi er . . . . . . 342 Hva avgjør om en identitet blir introjisert eller internalisert? . . . . . . . . . . 343 Er du den du er fordi du virkelig vil det selv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 344 Autonome identiteter – og dens nye trusler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 Hva som gir livet form og innhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 Kapittel 22 Å ville være den gode – og innsikten i du ikke alltid er det . . . . . . . . . . . . . 351 Vi orienterer oss mot det gode – og vil føle oss gode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Indre godhet som kulturell antakelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353 Født til å være gode – og mye annet også . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355 Empati kan åpne for medfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 356 Empatiens destruktive potensial . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 De krenkede identiteter – og krenkelse som identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 361 Vi er gode – når vi får det til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367 Kapittel 23 Identitetenes moralske og politiske psykologi – å søke frihet og tilhørighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Den personlige siden av politisk moral . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Politiske metafortellinger og personlig identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Å søke identitet når verden kjennes utrygg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 373 Hvordan bruker du fargene på den moralske paletten?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 374 Hvor viktig er røttene dine for hvem du er? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380 Røttene slår tilbake – den autoritære faren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 383 Er det mulig å bygge trygg felles grunn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 388 Kapittel 24 Å bli mer enn deg selv – identitet og praktisk visdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 399 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413

13



Innledning Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å bli? Hvem er jeg redd for å bli? Spørsmålene kan når som helst vekkes i oss. Om det ikke skjer forandringer med betydning for hvem du er akkurat nå, så har du alltid med deg vissheten – forandringer kommer til å skje. Personlig identitet handler om å fortsette å være deg, uansett. Personlig identitet handler om verdier, livsprosjekter og relasjoner du har forpliktet deg til. Iblant skal du hegne om og beskytte hva du er. Og iblant vokser du mest på å gi slipp. Iblant skal du ekspandere, og bli en litt annen enn den du var. Vi har ikke en helt konstant kjerne. Men vi er ikke i fri flyt heller. Det kan vi ikke, om vi skal fortsette å være oss selv. Vi blir den vi er gjennom relasjonene våre. Et jeg blir til når dette jeg’et blir anerkjent, oppfattet og forstått av et du. Vi møter mange slike du. Vi lever i nettverk av relasjoner. Identiteten får form gjennom nære relasjoner. Og den tar form gjennom kulturelle rammer, som vi lett tar for gitt. Vi blir sett og ignorert, forstått og misforstått. Vi får tilbakemeldinger, av foreldre, lærere, sjefer, venner – og uvenner. Slik blir vi informert om hvem vi er. Sosiale fellesskap kan tvinge på oss identiteter. De kan også åpne rom for valg og utforskning av hvem vi vil være. Eller de kan presse oss til å gjøre valg, kanskje også mellom alternativer som ikke passer oss. Slik som akkurat nå. Mange opplever press til å velge mellom ulike måter å være ekstraordinær, effektiv og endringsvillig. Den personlige identitetens tid er langsom. Identitetene våre bygges gjennom forpliktelse til verdier, roller og livsprosjekter som til og med peker ut over tiden vi selv lever. Akkurat nå lever vi i de akselererende endringenes tid. Det er ikke rart at identitet mer og mer er blitt et tema for oss. En gang i tiden, i det tradisjonsbundne samfunnet, ble få mennesker spurt om hvem de ville være. I det moderne samfunnet er identitet noe å utforske og å finne ut av. Når endringshastigheten i samfunnet øker, kan ikke identiteter tas for gitt. Akkurat nå er fleksibilitet, tilpasningsevne, innovasjon og fornyelse honnørord. Det er en flyt i den moderne måten å være menneske på.


16

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Identitet er ikke lenger bare noe vi arver, det er ikke bare skjebne. Det er også et valg. I hvert fall er idealet vårt at vi skal ta valg. For noen kjennes det som frihet til å leke med muligheter. For mange kjennes det også som et truende kaos. Vi er aldri bare et produkt av vår familie, vår kultur og vår samtid. Vi er aldri bare «blitt sånn» fra fødselen. Og vi kan aldri helt og fullt bli den vi er gjennom fri vilje. Utgangspunktet i denne boken er at identitet alltid vil utspille seg i spenningsfeltet mellom det sosialt skapte, våre biologisk gitte egenskaper og våre eksistensielle valg. Samtidig – i og med at det er personlige identiteter som vi først og fremst skal undersøke her – så vil jeg konsentrere meg ekstra mye om våre muligheter for selv å finne og skape måter å være den vi er. Det er et stort gode å ha frihet til individuelle valg, en frihet som det er viktig vi hegner om og beskytter, både i våre egne liv og i samfunnet som hele. Mennesker lever i en viss forstand to liv på en gang – ett for seg selv, og ett som del av fellesskapet. Vi har evne til både personlig bevissthet og fellesskapsbevissthet. Disse to formene for bevissthet er gjensidig avhengig av hverandre. På tross av alt snakket som pågår om identitet, så er også rommet for identitetsvalg i ferd med å snevre seg inn. Akkurat nå kan det virke som det er blitt for viktig å peke seg ut, være effektiv, bli pen, slank og veltrent, spise riktig mat, dra på de rette feriene, ha den mest utviklende karrieren og fritiden, rikt og spennende vennenettverk, eventuelt vellykkede barn, både evnemessig og sosialt, og i tillegg ha god selvtillit, positive følelser og et muntert humør. Livsverdiene blir servert som en ferdigpakke. Det er for så vidt ikke noe nytt. Til alle tider har mennesker vært sterkt preget av verdiene i det samfunnet de lever i. Det som blir spesielt med vår situasjon, er at vi lever i et samfunn med stor endringshastighet, identiteter i flyt, og et stort press mot å skape identitet, samtidig som at verdirommet for identitetsvalg er blitt snevrere. Identitetspresset og de dominerende verdiene gjør det vanskelig for mange å virkelig stille spørsmålet – hvem er jeg? For spørsmålet trenger åpenhet for et mangfold av mulige svar. Det er denne åpenheten som gjør personlig identitet til noe personlig. Og også krevende, og til tider smertefullt. Parallelt med prestasjonskulturen så vokser det frem bevegelser som tilbyr låsende og entydige kollektive identiteter. De kan dreie seg om å definere seg snevert ut fra religiøs og etnisk tilhørighet, om nynasjonalisme, om «tradisjonelle» og forhåndsdefinerte måter å være kvinne og mann. Paradokset er at sunne kollektive identiteter og sterke, frie og utforskende personlige


Innledning

identiteter betinger hverandre. Demokratiet vårt er avhengig av selvstendig tenkning, mennesker som kan snakke om både muligheter, feil og mangler i samfunnet vi lever i, som våger å si ifra, også når det koster mye. Kanskje særlig i en tid som krever store kollektive løft – slik som miljøspørsmål og jordens sosiale ulikhetskriser gjør – trengs denne kombinasjonen av frie enkeltindivider og sunne og sterke fellesskap mer enn noen gang. I denne boken bygger den grunnleggende menneskeforståelsen på humanistisk, dynamisk og eksistensiell psykologi. Samtidig integrerer jeg innfallsvinkler og forskningsfunn fra sosialpsykologi, utviklingspsykologi, personlighetspsykologi og kulturpsykologi for å utforske vilkårene for menneskelig identitet. Jeg vil starte opp med enkeltindividets eksistensielle horisont, slik den utvikler seg gjennom livet, og derfra gå inn i de samfunnsmessige forutsetningene for identitet. Hvem er du? Spørsmålet har en stor underskog av spørsmål under seg: Hvem er du nær? Hva tror du på? Hva er de viktigste verdiene dine? Hva er det viktigste du gjør i livet ditt? Hvilke egenskaper er mest deg? Blant hvem kjenner du deg hjemme? Spørsmålet om hvem du er, handler ikke bare om hvem du er blitt, men også om hvem du er i ferd med å bli. Da melder spørsmålene seg om hvordan du kan skape den fremtidige versjonen av deg selv: Hva skal skje de neste årene av livet ditt? Hva ser du for deg at du gjør? Med hvem? Når du kommer til slutten av livet – hva har virkelig betydd noe for deg? Du blir kjent med en ny person, kanskje skal dere bli nær. Den nye personen vil vite mer om hvem du er. Da begynner du å fortelle historien din. Og da får dere begge vite mer om hvem du er: Hva har vært høydepunktene i livet ditt? Hva har vært bunnpunktene? Og hva førte høydepunktene og bunnpunktene til? Om du er ungdom eller ung voksen, skjer de viktige valgene akkurat nå, svarene finner sin form. Om voksenlivet har vært i gang en stund, så får spørsmålene mer fyldige svar. Kanskje er du heldig og kjenner ro og tilfredshet med hvem du er blitt. Men spørsmålene er aldri langt unna. Personlig identitet blir også til gjennom detaljene i det vi gjør sammen med andre. Det kan være et underforstått verdisyn vi viser når vi småprater med noen om en politisk sak. Det kan være når vi velger å gå med jeans, eller kle oss formelt. Om vi har en ny eller veldig gammel mobiltelefon. Vi formidler identitet med hva vi legger ut på sosiale medier, og om vi velger å være der

17


18

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

overhodet. Vi viser hvem vi er gjennom måten vi snakker på. Og måten vi formidler at vi er mann eller kvinne. Vi skaper oss selv gjennom musikksmak, eller hva vi liker av litteratur eller TV-serier. Vi bringer til uttrykk hvem vi er gjennom kroppsbevegelser, mimikk og måten vi bruker stemmen. Underveis i alle liv vil det være vendepunkter. Noen av vendepunktene er udiskutabelt gode. Du traff ham eller henne du ville dele livet videre med. Du fant et nytt fellesskap. Du fikk en jobbmulighet du hadde ønsket deg. Du kan bli en litt annen enn du var, du lærer deg selv å kjenne på nytt. Ikke rent sjelden er vendepunktene også øyeblikk av smerte. I alle menneskers liv er det lidelse. Det vil være ting som gikk helt annerledes enn du ønsket. Et kjæresteforhold som ender i skuffelse, sorg og sinne. Jobben du ikke fikk, eller mistet. Ulykken. Sykdommen som rammet deg eller en du var glad i. Det forferdelige, når en nær person dør på helt feil tidspunkt i livet. Jo lenger du lever, jo sikrere er det dessverre at de smertefulle vendepunktene skal komme. Hva skjer videre? Kan noe fælt også føre med seg noe godt, litt lengre frem? Eller blir livet preget av at hendelser som begynner godt, altfor ofte ender vondt og vanskelig? Lidelsen er ikke valgfri i et menneskeliv, den er obligatorisk. Lidelse er en uunngåelig del av vår eksistensform. Våre personlige identiteter er mangfoldige. De skal takle store skift, de skal gi mening til både smertefulle begrensninger og gledesfylte muligheter. Hva er det som likevel får dette til å henge sammen? Hva er det som får alle de små tingene du gjør, til å bli deg? Vi bruker fortellinger til å få livene våre til å henge sammen. Det narrative perspektivet på identitet – hvordan mennesker bruker fortellinger som en måte å gi mening til og forstå hvem de er på – utgjør en rød tråd i måten jeg forstår identitet i denne boken. Jeg bruker intervjuer med fem personer som en inngang til å illustrere og drøfte hvordan livsfortellinger gir form til identiteter gjennom levde erfaringer. De er på ulike steder i livet, og har ulike prosjekt. Men de har det til felles at de har verdier de brenner for. Selv om nok deres nærmeste kan gjenkjenne dem, så opptrer de anonymt her i denne boken. Razm, 20 år, er student. For Razm spiller arbeidet for en mer rettferdig verden en viktig rolle i fortellingen. Han har bakgrunn fra Sentral-Asia og kom til Norge da han var ti. For Razm har bestefar spilt en stor rolle som forbilde og inspirasjon. Bestefar var selv politisk aktiv, han har til og med hatt en viktig ministerpost i hjemlandet. Bestefar var en mann med mye varme og integritet. Nå arbeider Razm med å finne sin egen vei, han sjonglerer mellom litt ulike


Innledning

mulige fremtidige selv. Han vet hva idealene er. Men det er mange måter å jobbe for dem på. Det står om hvilken fremtid han skal velge. Og hvilken som er mulig å velge – ja, hvilken fremtid som velger ham. Alma, 23 år, er også student. Hun har et sterkt engasjement for global rettferdighet og likestilling. Gjennom ungdomsskolen var hun et litt usynlig medlem av venninneflokken, og opplevde seg låst i et kroppspress og skjønnhetsidealer som hun i dag har tatt avstand fra. Gjennom videregående skole våget hun mer og mer å stå frem med egne synspunkt, finne nye miljøer som tenkte kritisk og annerledes om samfunnet. Gjennom et studieopphold i en annen del av verden opplevde hun å finne selvstendighet, og hun utviklet verdier som også har fått betydning for hennes yrkesvalg når hun nå utdanner seg til lege. Eli, 37 år, er helsesøster. Hun er gift og har to døtre, i tillegg til at hennes ektemann har tre barn fra tidligere ekteskap. For Eli spiller hennes kristne livssyn en stor rolle i fortellingen, det har gitt mening og retning. Hennes tro og valg av menighet var del av hennes tenåringsopprør mot far. Eli ble en rebelsk kristen. Hun hadde en far som tydde til vold og trusler, både mot Eli, hennes søsken og mor. Eli måtte tidlig ta mye ansvar. Hun trengte verdier som dannet motvekt mot det fæle som skjedde hjemme, hun trengte å kunne holde fast i noe som var godt. For Eli ble de kristne miljøene en vei til dette. Det gav dyp mening å få kunne kjenne seg som et redskap for Gud, og hun bidro til å bygge fellesskap. Midt i tyveårene giftet hun seg, og var plutselig stemor. Og fikk to barn selv. Ekteskapet og kjernefamilien ble hennes nye og svært berikende fellesskap. Det er det fortsatt. Samtidig kjenner hun at hun har behov for noe mer, hun forsøker nå å finne ut hvordan neste kapittel skal bli. Gunnar, 40 år, er rockemusiker. Han er gift og har to barn. For Gunnar spiller musikk en stor rolle i fortellingen. Musikken har grepet tak i ham fra han var liten. Den har hjulpet ham å oppdage hvem han er. Samtidig er det selvsagt relasjonene som har gitt form til historien. En mor som gav en trygg base. Men foreldre som skilte seg tidlig. En far som ikke hadde kontroll på livet sitt. En far som ikke kunne være ideal og forvalte verdier som kunne vise vei. En gutt som også måtte finne sin egen vei. Og som klarte det. Som lever et liv med mye han setter pris på, både med kunsten, kollegene, vennene og ikke minst familien sin. Marianne, 75 år, har frem til for fem år siden vært sosionom, og frem til i fjor viet hun mye av livet sitt til organisasjonsarbeid for en svakere stilt gruppe.

19


20

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Hun har tre voksne barn, barnebarn, har vært skilt, og gift på nytt. Kontakt og fellesskap med andre er svært viktige tema i Mariannes livsfortelling. Det er også tap. Allerede da Marianne er seks år, rammes Mariannes familie av en stor og overveldende sorg. Mariannes tvillingsøster dør i en ulykke. Mariannes foreldre er lite tilgjengelige gjennom oppveksten. Hun vokser opp i et velstående hjem med tjenerskap, men også disse er distanserte. Det blir vennene og vennskapene som hjelper Marianne å finne retning i livet. Det politiske engasjementet har i perioder fylt opp mye av Mariannes liv. En periode selvproletariserte hun seg, og arbeidet på en hermetikkfabrikk. Som sosionom har hun særlig brent for dem med rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser. Hun står nå i overgangen til også å trappe ned sin innsats i organisasjonslivet, og mange tanker vekkes, om både livet, relasjonene og døden. Det er øyeblikk hvor vi kjenner at vi selv bringer fortellingen om livene våre videre. Vi gjør valg om hva som skal få være viktig. Og hva som ikke skal få bety så mye. Vi føler en frihet til å utforske livet vårt, reflektere over det, og skape vår egen måte å forstå det på. Andre ganger er det som om livets hendelser bare inntreffer. Følelser oppstår, tanker og beslutninger går av seg selv. Vi lar oss rive med. Samfunnsendringer skjer – enten vi liker det eller ikke. Og om noen sier «enten vi liker det eller ikke», så er det stor sjanse for at vi ikke liker det. Relasjonene våre og kroppene våre er i endring på måter som vi ofte ikke har kontroll over. Vi kommer alltid også bakpå. Livsfortellingen har plutselig levd sitt eget liv en stund, handlingsgangen tok form nærmest på egen hånd. Vi må søke tilbake. Til den vi er. Til friheten, nysgjerrigheten, refleksjonen og skaperkraften. Å finne og skape identitet er et prosjekt som ikke er avsluttbart. Vi må gi mening til hva som har skjedd og skal skje. Hvem er jeg nå? Som nygift, eller nyskilt, som mamma eller pappa, eller som den som fant ut av legningen min, eller student, eller nybegynner i jobben, eller som pensjonist, eller som immigrant, eller som syk, ufør, eller som frisk igjen, som arbeidsledig, eller som den som mistet troen på sosialismen, kristendommen eller islam, eller som den som fant troen. Vi søker ikke å bli den vi er bare for vår egen del. Vår viktigste oppgave på jorden er ikke bare å bli til noen. Vi søker måter å ta del i noe som peker ut over oss selv. Vi søker relasjoner og oppgaver som gjerne også peker ut over vår egen levetid, mot en fremtid hvor andre individer skal leve sine liv. Samtidig er ikke mening, verdier og drømmer bare noe vi finner utenfor oss. Vi finner


Innledning

noe som klinger og skaper en tone inni oss selv, i kropp og følelser, noe som kjennes betydningsfullt. Fordi vi er den vi er. Forfatterens egen identitet vil selvsagt sette sitt preg på en bok om personlig identitet. En personlig identitet har alltid en side som vender ut mot samfunnet, en annen som vender inn mot selvforholdet og de nære relasjonene. Jeg kan si noen ord om en side ved min personlige identitet som har relevans for boken du holder i hendene – den som handler om utdanningsvalg, yrke og faglige interesser. Det blir særlig min faglige identitet som vil klinge med gjennom boken. Samtidig vil uunngåelig også viktige sider ved min identitet som ikke handler om utdanningsvalg – relasjoner, livssyn, verdier og sosialt engasjement – gjøre seg gjeldende, og veve seg inn. Sommeren 1988 fant jeg ut at jeg ville utdanne meg til psykolog. Hvor kom beslutningen fra? Kan jeg være sikker på at det egentlig var i 1988 at beslutningen ble tatt? Vel, høsten 1987 manglet jeg «bare» noen fysikk-kurs for å kunne gå videre på medisin. Jeg planla å ta dem samtidig med examen philosophicum. Da jeg var i gang med examen philosophicum, gikk jeg på en forelesning om psykologiens historie med professor Karl Halvor Teigen. Og ble dypt fascinert. Og fant ut at det ville jo ikke skade med et grunnfag i psykologi om jeg skulle bli lege. Fysikken kunne jo vente litt … Og kort fortalt – snart tenkte jeg at jeg heller burde bli psykolog. Hendelsesforløpet kunne der og da virke litt tilfeldig. Men jeg hadde laget en plan som allerede hadde en hindring – hvorfor hadde jeg ikke tatt meg bryet med å ta fysikk på videregående? Jeg kan ikke så godt si at professor Teigens gode forelesning i psykologi ødela en medisinsk karriere for meg. Jeg hadde gått på forelesningen av flere gode grunner. Jeg hadde vært interessert i psykologi, og lest flere av Erich Fromm og Rollo Mays bøker som tenåring. Men jeg hadde oppfattet at psykologi som akademisk fag, i hvert fall slik det var på slutten av 80-tallet, var opptatt av små empiriske detaljer heller enn store eksistensielle spørsmål. Derfor hadde jeg tenkt at det ikke var noe for meg. Men Teigen snakket om akkurat dette dilemmaet i forelesningen sin. Han snakket om mennesker som meningsskapere. Og jeg ble interessert. En interesse behøver ikke å være en stor del av en identitet. Et yrke kan imidlertid være det. Plutselig var det som om både mine personlige egenskaper og så mange av fortidens hendelser pekte frem mot akkurat dette med å bli psykolog. På barneskolen var jeg den i klassen som læreren gav i oppgave å ta imot når det kom en ny elev i klassen. Eller passe litt ekstra på en som var

21


22

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

i ferd med å falle utenfor. Da jeg var ti år, husker jeg at min mormor sa at jeg sikkert kom til å bli professor en dag. Fordi jeg leste så mye. Og at jeg sikkert ble professor i noe som hadde med barn å gjøre, for det mente hun jeg ville passe til. 29 år senere ble jeg professor i klinisk barnepsykologi. Og mer? Min mor er utdannet psykiatrisk sykepleier, og arbeidet på Dikemark sykehus mens min far tok hovedfag i sosiologi. Det var ikke tilfeldig at jeg fant Erich Fromm og Erik Eriksons bøker i bokhyllen hjemme. Hva annet kunne jeg i grunnen endt opp med? Jo, en del temmelig forskjellig. Jeg studerte filosofi en stund før jeg gikk videre på psykologistudiet. Det var noen år der jeg ikke helt visste hva jeg ville, der dette virkelig kjentes som noe å finne ut av. Jeg var fascinert av Heideggers eksistensfilosofi, i tillegg til Nietzsche og Sartre. Denne tiden ble jeg også opptatt av meditasjon, og av buddhistisk tenkning. Jeg arbeidet et år i barnehage, og syntes det var veldig engasjerende. Jeg følte jeg fikk god kontakt med barna og følte mestring på en veldig konkret måte, så godt å jobbe med noe rent praktisk. Når jeg likevel hadde forkastet medisinprosjektet, ble flere fag verd å undersøke. Jeg var i det som Erik Erikson kaller et «moratorium», en periode hvor en finner ut av hvilke roller, verdier og relasjoner en vil forplikte seg til. Jeg var interessert i litteratur, og jeg likte å skrive. Derfor tok jeg også forfatterstudiet i Bø. Og fant ut at jeg ikke skulle bli forfatter. Jeg trengte mer struktur i hverdagen min, den gang var jeg for rastløs til å disiplinere meg til å skrive på heltid, jeg trengte en typisk «jobb». Hadde jeg valgt å bli noe annet enn psykolog, så hadde det vært mye som kunne peke frem mot det også. Min interesse for dinosaurer i barndommen var såpass over gjennomsnittet stor at naboen, som var zoologiprofessor, lånte meg tykke bøker om paleontologi og tok meg med på realfagsdagene på Universitetet. Jeg kunne studert naturvitenskapelige fag i stedet. Jeg kunne oppfylt mormors profeti ved å bli barnelege eller barnehagepedagog i stedet for psykolog. Eller jeg kunne blitt en filosof med fordypning i eksistensialfilosofi. Jeg kunne studert litteratur videre som akademisk fag. Men jeg ble altså psykolog. Og i min psykologidentitet er det spor av mye av hva jeg ikke valgte, i tillegg til hva jeg valgte. I denne boken knytter jeg sammen flere av disse sporene. Jeg henter gamle helter, Erich Fromm og Erik Erikson frem fra bokhyllen. Og jeg vender tilbake til de eksistensielle spørsmålene. Jeg vil drøfte hvordan barndommen er med og former identitetene våre. Om ikke akkurat dinosaurene får være med, så blir det i hvert fall litt om menneskeartens utvikling. Og jeg vil knytte drøftingen til de konkrete, levde erfaringene


Innledning

som springer ut av klinisk praksis og intervjuer med mennesker om deres vei inn i identitetene sine. Jeg har arbeidet som klinisk psykolog både med barn, ungdom og voksne. Når mennesker søker hjelp hos en psykolog, så er det fordi noe i livet er blitt ekstra smertefullt. I menneskers møte med psykisk smerte er det ofte identiteter som står på spill: Tapene som kjennes som å miste en del av seg selv. Traumene som gjør at livet aldri blir det samme igjen, og som etterlater en stor jobb med å skape mening og sammenheng på nytt. Angst som rokker med ideen om hvem en trodde en var. Skam som får en til å føle seg utenfor fellesskapet, og derfor uten verdi. Svingende følelser som gjør fortellingen om hvem en er, usammenhengende og kaotisk. Tvilen om hvem en skal være. Og – ikke minst, bedringen, mestringen og opplevelsen av å bli helere, som også kan utfordre alle vante forestillinger om hvem en er. Jeg har selvsagt ikke sluppet unna selv heller. Det har skjedd ting i mitt eget liv, og med dem jeg er glad i, som jeg virkelig ønsket aldri skulle skjedd. En av dem er at for seksten år siden fikk min kone påvist en alvorlig lungesykdom. Den er av en type som rammer kun unge, voksne kvinner. Det var en omvendt lottohendelse, bare et titalls kvinner i Norge har sykdommen. Hun har klart å slå noen dystre odds, og har kunnet holde behovet for lungetransplantasjon på vent. Men det har selvsagt preget livene våre. Det har vært vendepunkt i fortellingen for oss begge. Slike personlige erfaringer vil også spille med i en bok som på mange vis handler om livet selv. Det kan av åpenbare grunner aldri bli en rent profesjonell sak. Å finne og skape identiteter er et eksistensielt anliggende som involverer våre dypeste følelser så vel som livsvilkårene samfunnet gir. Et par tiår med arbeid som psykolog har gitt meg mulighet for å se hvordan livsfortellinger får form gjennom de nære relasjonenes stemmer, samtidig som et individ trer frem og i større eller mindre grad lykkes i å finne sin egen stemme. Jeg har fått høre om vendepunkter, liv som finner nye veier, på godt og vondt. Og om smerten som alltid er der, og som må finne sin plass i forståelsen av hvem vi er. Etter hvert som årene har gått, har jeg sett mer av hvordan samfunnsomveltninger griper inn på svært konkrete måter i menneskers liv. Den psykiske smerten vil alltid få litt nye uttrykk etter hvert som nye livsstiler kommer til, nye kulturuttrykk blir tilgjengelige og nye verdier utvikler seg. Begrepet «identitet» har sin rot i det latinske «idem», som betyr det samme. Interessen for temaet personlig identitet vokste frem gjennom

23


24

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

den vestlige opplysningstid, og har nærmest eksplodert de siste hundre år. Identitet blir mer av et tema i et samfunn hvor det blir tydelig for oss at vi nettopp ikke kan være den samme livet igjennom. Slik vil det være i en tidsepoke hvor samfunnsstrukturer, normer og teknologi endrer seg i høy hastighet. Samtidig har både vi selv og dem rundt oss behov for at vi er bestandige, og ikke for omskiftelige. Ideen om personlig identitet handler om at det er en individuell innsats å finne måter å fortsette å være den samme på. Det skjer aldri helt på egen hånd. Det som blir vårt indre liv – fantasier, følelser og tanker – utvikler både form og innhold i møtepunktene med de andre menneskene og samfunnet rundt. Samtidig er det et særtrekk ved vår kultur og kulturkrets at vi gir ekstra rom for det individuelle. Dette er langt fra helt nytt. Både kristendom, buddhisme og islam har helt fra sin opprinnelse formidlet at den enkeltes liv har betydning og skal respekteres. De markerer et tydelig skille fra tidsepoker hvor guder – gjerne i form av gudekonger – krevde menneskeoffer og rituell grusomhet. Vår tids interesse for enkeltindividet er tvetydig. Den er en historisk videreutvikling av verdensreligionenes medfølelse- og barmhjertighetsbudskap i form av menneskerettigheter, og demokratitenkningens idé om opplyste borgere. Og den gir ofte et press i retning av at den enkelte må forsere fellesskap og tilhørighet, og iblant å best klare seg selv på måter som intet menneske er bygget for. Jeg vil derfor i denne boken undersøke møtepunktene som gjør identitet mulig, både i enkeltindividets møter med omgivelsene og de andre, og seg selv, sin bevissthet og sin indre verden.

Bokens deler

I denne boken vil jeg ta med spørsmålet om hvordan vi finner og skaper identitet i disse møtepunktene. Jeg vil bruke spørsmålet og møtepunktene som en inngang til å prøve å forstå mer av rytmen, strevet, smerten, mulighetene og gledene ved å skape mening gjennom det menneskelige livsløpet. Jeg vil her gi en oversikt over bokens hoveddeler: I bokens del 1 – den personlige identitetens anatomi – reiser jeg de grunnleggende spørsmålene: Hva er en personlig identitet? Hvor mye handler identitet om å finne seg selv? Og hvor mye er det vi selv skaper? Hva er det som gjør at du kanskje føler at noen livsvalg bare blir «riktige» for deg? Her gir jeg et overblikk over hvordan mennesker utvikler sine personlige identiteter gjennom livsløpet. Jeg vil ta utgangspunkt i personene jeg har intervjuet.


Innledning

I denne delen av boken vil jeg ta for meg hvordan fortellinger skaper personlig identitet. Livet er ikke en fortelling. Men fortellinger er viktig for å skape sammenheng og mening i livet. Fortellingene hjelper oss å selv-resonnere. Vi skaper fortellinger hvor vi er hovedpersoner. Gjennom forestillinger og fantasier om denne hovedpersonen prøver du ut mulige fremtider. Kjerneverdiene dine er avgjørende. De avgjør hvilke fremtider som virker attraktive. Livsfortellinger kan åpne opp. Men de kan også lukke igjen. Vi har et fortellende sinn som lager fremstillinger av oss selv på autopilot. Vi har lett for å ta for gitt hvem vi er. Det er rett som det er nødvendig at vi gir slipp. På historier som vi mest forteller av gammel vane. På verdier og roller som ikke tjener livet. Vi må finne og skape oss selv på nytt, og på nytt. På slutten av denne delen av boken utvider jeg perspektivet, og undersøker hvordan vår personlige identitet utspiller seg på tre ulike scener – den evolusjonære, den samfunnsmessige og den eksistensielle. Evolusjonen har gjort oss til ultrasosiale vesener med fortellerevne og evne til selvrefleksjon. Og vår personlige identitet utspiller seg alltid på en samfunnsmessig scene, på et gitt tidspunkt i historien, som i ulik grad og på ulik måte gir rom for at noe slikt som en personlig identitet kan bli mulig. På den eksistensielle scenen forplikter vi oss, gjør valg og forvalter en frihet. Så godt vi kan. Skjebnen er der fortsatt, alt er ikke valg. Vi er kastet inn i en livssituasjon hvor svært mye er utenfor vår kontroll. I bokens del 2 – hovedpersonen trer frem, identitetens opprinnelse i barndommen – reiser jeg spørsmålene: Hvordan former din kroppslige erfaring opplevelsen av hvem du er? Hvordan er følelsene med på å skape deg? Hvordan griper de tidlige relasjonene inn i din selvopplevelse? Denne delen av boken handler om barndom og tidlig utvikling. Men den handler like mye om voksenliv. Barndommen er med deg videre. Du tar med deg mønstre. Du har med deg stemninger og følelser, og karakteristiske måter å forholde deg til disse følelsene på. Store tema i livsfortellingen springer ut av følelser og motiv. De emosjonelle rytmene, vår evne til selvkontroll – og ikke minst – hvordan vi forholder oss til at livet alltid også blir smertefullt, former vår identitet. Barn lærer å fortelle av sine foreldre. Gjennom spørsmål og samtaler hjelper foreldre barn å forstå seg selv og livet sitt. Foreldre setter søkelys på hva som er viktig. De hjelper barna til å utvikle selvbiografisk hukommelse. De hjelper barn å lære av de gode situasjonene, og å håndtere de smertefulle følelsene i vonde situasjoner. De lager «stillas» rundt barnets gryende livsfortelling ved

25


26

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

å inspirere barn til å utdype, hjelpe barn å vurdere og ta stilling. Gjennom samhandling får barn erfaringer med at vonde hendelser kan ende godt. Dessverre også at gode ting kan ende vondt. Dette er tema som vil være med og forme et liv, og fortellingen om et liv, etter hvert som barn i økende grad kan bruke ord til å skape sin egen fortelling. I del 3 – hvem skal jeg bli, ungdomstid og tidlige voksenår – reiser jeg spørsmålene: Hva må være på plass for at du skal kunne gjøre identitetsvalg og forplikte deg til verdier og roller? Hvordan blir vi – i større eller mindre grad – selvstendige livsfortellere? Og – hvorfor er ikke utforskning og utprøving like viktig for alle? Gjennom barndommen tar vi stort sett kulturen vi lever i og våre foreldres verdier for gitt. Ungdomsårene åpner opp muligheten for større refleksjon. Du får evne til å se deg selv utenfra. Det går opp for deg at du har et publikum, på godt og vondt. Du kan resonnere over sammenhenger i livet ditt. Og i samfunnet rundt deg. Det er ikke sikkert du blir fornøyd med det du oppdager. Men det blir tydeligere for deg at du har muligheten til å velge selv. I hvert fall noe på vei. Kanskje søker du idealer som kan gi retning. For noen mennesker blir identitetsskaping en aktiv, skapende og utforskende prosess. Dette har vært et ideal i vestlige samfunn. For andre er identitet mer noe å finne, i tradisjoner, og gjennom sin plass i familie og slekt. Begge disse måtene å etablere identitet på kan fungere godt. Miljøet du vokste opp i, kan bli en kilde til identitet, livet igjennom. Det kan også bli noe du har behov for avstand til. Kanskje er du født innenfor en etnisk minoritet og skal finne din egen måte å forholde deg til en majoritetskultur. Alle vil måtte finne en måte å bli kvinne eller mann, som kan være i tråd med, eller bryte med, kulturen rundt. For noen skjer det umerkelig. For andre vil det koste mye. Kjønn er også noe å både oppdage og skape. Du blir kjent med kroppen din, legningen din, du oppdager du har måter å være på som kan være annerledes enn motsatt kjønn. Samtidig skaper du din egen måte å være kvinne og mann på som blir del av den personlige identiteten. Måten du velger å gjøre det på, blir med på å forme livet ditt. Samfunn varierer mye når det gjelder å gi frihetsrom for å være kvinne og mann. Jeg vil se på tendenser i vår egen kultur som presser på for å lukke til dette rommet. Og ikke bare kjønnskategoriene står i fare for å lukke seg til. Hele verdisettet for unge mennesker har dreiet seg mer og mer i retning av å være flink. Perfeksjonistiske krav, fra omgivelsene, til en selv, men også i den enkeltes forhold til andre mennesker, har i de siste årene strammet seg til. Selv om


Innledning

alle snakker om individualitet, så kan det se ut til at mulighetsrommet for personlige identiteter er truet. Evnen til å skape en større livsfortelling, med tematisk sammenheng og selvstendig evne til selvbiografisk resonnering, vokser frem i senpubertet og tidlige voksenår. Jeg avslutter denne delen av boken med en gjennomgang av hvordan mennesker organiserer minnene fra et liv til å bli en stor, sammenhengende fortelling. Dette perspektivet tar vi med oss videre når vi undersøker identitetsdanning i voksenlivet. I del 4 – når resten av livet begynner, voksenliv og aldring – reiser jeg spørsmålene: Hva må du gjøre for at voksenlivet ditt skal bli meningsfullt? Etter hvert som vi blir eldre, er det uunngåelig at store, vonde begivenheter kommer. Hvordan vil måtene du forholder deg til de smertefulle vendepunktene, forme livet ditt? Og når du kommer til siste kapittel av livsfortellingen – hvilke muligheter for vekst og innsikt er mulig når livet går mot slutten? Å bli voksen innebærer å ta ansvar i eget liv. Men også et ansvar som peker ut over deg selv. Å bli voksen innebærer å koble deg på noe som er større. Det innebærer at du forplikter deg. Du trenger å gjøre en innsats for noe som peker ut over ditt selv og den tiden du selv lever. For de fleste vil barn og familie være en viktig del av innsatsen. Men bidrag til samfunn, medmennesker eller miljø, kunst eller vitenskap vil kunne være arena for voksen forpliktelse og innsats. Voksenlivet er et stykke arbeid. Men det må selvsagt også kunne være en fase for selvomsorg, lek, kontemplasjon og utforskning av tilværelsen. For mange er erkjennelsen av en større sammenheng i livet – spiritualitet – en viktig del av deres voksenliv. Og erkjennelse av død og endelighet dukker opp. Kanskje sakte etter hvert som kroppen eldes, kanskje i brå rykk ved tap og sykdom. Døden gjør det tydelig for oss hvor små vi selv er. Og hvor stor den menneskelige eksistensen er. De smertefulle vendepunktene er uunngåelige. Og hvordan vi gir dem plass i selvfortellingen, former livet vårt. Kan noe vondt forløse noe godt? Eller vil det vonde forurense livet og det som skjer videre? Når noe vondt kan forløse noe godt, så har du også anerkjent smerten. Du har hatt medfølelse med den. Det er ikke alltid vi får det til. Og vi får det sjelden til veldig raskt. En dag merker du at slutten på livsfortellingen snart er der. Du erkjenner at tiden er begrenset. De store livsvalgene er gjort nå, ting må få være slik de er blitt. Men fortellingen er ikke over før den er slutt. Kanskje venter det en uventet innsikt? For mange blir siste fase av livet en tid for tilbakeblikk og å finne sammenhenger. Kanskje en fase for å bli helere. Kanskje en fase for

27


28

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

å erkjenne mer av de store sammenhengene menneskelivet foregår innenfor. I en kultur som dyrker produktivitet og effektivitet, blir fortellinger om aldring ofte til fortellinger om forfall. Et kroppslig forfall er uunngåelig. Men aldring kan også være å vokse i klokskap og visdom. I bokens siste del – personlig eksistens i fellesskap – reiser jeg spørsmålene: Hva skjer med oss når vi søker tilhørighet? Intimitet? Makt? Motivasjonen bak livsprosjektene, og verdiene du styrer mot, gir form og innhold til den du er. De avgjør også hvor godt du får det med deg selv. Og med dine medmennesker. I denne delen av boken går vi inn på våre moralfølelser og hvordan disse former både vår selvopplevelse og vårt politiske og sosiale engasjement. Et det slik at vi mennesker dypest sett er gode? Antakelsen om en form for medfødt godhet har vært rådende i deler av vår egen kultur. Men det er ikke mange andre kulturer som deler den. Jeg vil her argumentere for at vi må forstå mer av kompleksiteten i våre motiv for å forstå oss selv i dybden. Et samfunn hvor alle betrakter seg som eksepsjonelt gode, trenger ikke bli spesielt godt. Vi har også lenge hatt en tro på at empati i seg selv kan gjøre mennesker gode. Empati kan virkelig motivere mennesker for gode handlinger. Men empati er en søkelys-følelse. Empati kan ikke erstatte moral og etikk. Rett som det er befinner de som har størst behov for empatien, seg utenfor søkelyset. Og jo mer empatisk vi blir mot den ene parten i en konflikt, jo mindre blir vi ofte mot den andre. Når vi ikke får den empatien og anerkjennelsen vi føler vi har behov for, kjenner vi oss krenket. Krenkelser har en enorm emosjonell kraft. I dag føler mange sine identiteter krenket. Å være offer for andres krenkelse gjør deg også berettiget moralsk oppreisning. Det å kjenne seg krenket, og å være i offerposisjon, kan i seg selv blir råstoff for å bygge identitet. Her vil jeg argumentere for at vi både som fellesskap og enkeltindivid gjør best i å ikke gi den subjektive følelsen av krenkelse for stor plass. Den kan fort bli selvoppslukende. Og den blir nesten alltid konflikteskalerende og oppsplittende. Til slutt i denne delen av boken vil jeg undersøke hvordan politisk og sosial moral bidrar i dannelsen av personlige identiteter – på godt og vondt. Moralfølelser er et viktig bindeledd mellom det personlige og det kollektive. Gjennom etterkrigstiden er flere grupper av mennesker blitt sett og hørt, og fått rettigheter de ikke tidligere hadde. Sammen med immigrasjon har dette skapt et samfunn med identitetsmangfold. Samtidig har det de senere årene skjedd plutselige og uventede frembrudd av intoleranse, autoritarianisme og krav om økt ensartethet. I samfunnet vi lever i akkurat nå, ser vi sterke konflikter


Innledning

mellom identiteter. Og da kanskje særlig mellom liberale identiteter i ordets vide betydning, og identiteter knyttet til stedsmessige, etniske eller religiøse fellesskap. Jeg ser her på hvordan vi har kommet til å overse behovene til deler av befolkningen som har større behov for stabilitet, stedstilhørighet og et oversiktlig moralfellesskap, enn hva jeg selv har, og gjerne også mange av denne bokens lesere har. Gjennom identitetspolitikken har vi først og fremst fokusert på hvor forskjellige vi mennesker er. Men vi trenger også, mer enn noen gang, å kunne bygge sterke verdifellesskap og dialogfellesskap som sikrer våre muligheter til å leve og tenke ulikt. Ikke alle samfunn gir god grobunn for den type utforskning av livet, frie resonnementer og frie verdivalg som lar personlige identiteter blomstre. Muligheten til å finne og skape personlig identitet er et samfunnsgode.

29



Innledning

Del 1

Den perso nlige identitetens anatomi

31



Kapittel 1

Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp Identitet kan først og fremst handle om å innordne seg og finne sin plass – i slekten, i lokalsamfunnet og det religiøse fellesskapet, høyt eller lavt i et samfunns hierarkier. Det kan handle om lydighet mot autoriteter. Slik var vårt samfunn en gang. Og fortsatt fungerer mange samfunn på denne måten. I vårt samfunn er mye av ansvaret for å finne tilhørighet og sammenheng i livet overlatt til den enkelte. På godt og vondt. Det kan kjennes som et press og et stort ansvar. Samtidig muliggjør det en større utforskning av mulighetene et menneskeliv åpner for. Og å dele disse eksistenserfaringene, gjennom refleksjon og samtale, gjennom debatt, kunst og fiksjon. Hver enkelt av oss får på en annen måte enn i mer tradisjonelle samfunn bidra til å reise byggverket som livet vårt er. Og vi får mer mulighet til å være med og forme samfunnet vi lever i. Livsprosjektene vi går inn i, og verdiene vi velger å la lede oss, har betydning for hvordan både vårt eget liv og livene til dem rundt oss blir. Vi blir den vi er gjennom å finne sammenheng i det sammensurium av fest, hverdag og katastrofe som et menneskeliv oftest er. Personlig identitet handler om at vi selv, kroppene våre og relasjonene våre hele tiden forandrer seg, og likevel skal vi – på sett og vis – forbli den samme. Din personlige identitet er din egen måte å skape sammenheng i hva du opplever som sentralt og viktig for hvem du er. I dette kapittelet skal vi først se på: Hva er materialet vi bygger vår personlige identitet av? Og hvordan skaper vi sammenheng? Vi skal se hvordan hele livsløpet former vår identitet, også de delene av livsløpet som fortsatt er fremtid for oss. På den ene side er livet noe som skjer oss. Det ligger noe uvalgt der – en familiesituasjon og en del av samfunnet vi er født inn i. Eksistensielle hendelser utenfor vår kontroll, særlig


34

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

knyttet til kroppenes sårbarhet, at nære personer dør, og vi selv vet vi skal dø, bidrar til å sette ramme rundt livet. Hvordan livet blir, er fortsatt – også for det moderne menneske – langt på vei skjebne. Men å skape personlig identitet innebærer å kunne resonnere over disse hendelsene og de samfunnsmessige og eksistensielle realitetene. Personlig identitet handler om å skape sammenheng og å sette seg i den velgende posisjonen. Det innebærer å utforme sin egen livsvei, så langt det er mulig. Å selv finne frem. Menneskers personlige identiteter er alltid fremtidsrettede. Jeg vil i dette kapittelet presentere intervjupersonene, og jeg gir en oversikt over deres livsfortellinger. Samtidig vil jeg introdusere et livsløpsperspektiv på personlig identitet. Identitetene begynner å ta form lenge før vi blir modne nok til å kunne resonnere selvstendig og gjøre valg. Erik Erikson var en pioner for livsløpsperspektivet på personlig identitet. Når jeg selv gir et omriss av et livsløpsperspektiv, vil noen av hans tanker og begreper være med, selv om jeg selv legger vekt på litt andre temaer, og i større grad bygger på nyere utviklingspsykologi som jeg tematisk ordner med begreper fra et eksistensielt perspektiv. Erik Erikson var en psykoanalytiker som var opptatt av hvordan identitet ble dannet gjennom enkeltindividets livshistorie og nære relasjoner i samspill med rolleforventninger og verdier i samfunnet og kulturen rundt. Erikson er kanskje den innen psykologifaget som først etablerte temaet personlig identitet som et eget forskningsområde. Etter hvert som jeg ble ordentlig kjent med psykologifaget, kom jeg som mange psykologer av min generasjon til ikke nødvendigvis å oppleve Erikson som en veldig spennende tenker. Men samtidig ser jeg at mye av hva vi tar for gitt om identitet, nettopp har sitt utspring i hans tenkning. Kanskje har han endt opp med å bli litt uspennende fordi vi har kommet til å ta mange av hans ideer for gitt. Dan McAdams er en personlighetspsykolog som bygger videre fra Eriksons utgangspunkt, han tar sats, og jeg opplever at han gir innfallsvinkler til å forstå mer av samtidsmenneskets identitetsstrev. McAdams undersøker hvordan mennesker gir mening til hvem de er gjennom å fortelle om livet sitt, fortellinger som både er preget av den enkeltes liv og de dominerende fortellemåtene i kulturen. Erikson og McAdams legger begge vekt på individuelle valg, samtidig som de er opptatt av at slike valg alltid skjer innenfor en samfunnsmessig ramme som både kan åpne opp og lukke til. I den personlige identiteten møtes verdier og ambisjoner, hvem vi er for andre i nære relasjoner, alle rollene vi går inn i, eller har havnet i, i den kulturen


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

vi lever i. Vi har med oss forbilder og identifikasjoner, noen bevisste og andre ubevisste. Begreper som «personlig identitet» og «selv» brukes på mange ulike måter. Ofte brukes de synonymt. I tråd med Erikson og McAdams vil jeg her bruke begrepet personlig identitet som et overordnet begrep om hva som gir sammenheng og kontinuitet i våre mange og ofte skiftende del-identiteter og selvopplevelser. Vi vil hele tiden være i endring. Vi gjør nye valg, og går inn i nye roller, livet igjennom. Den personlige identiteten handler om sammenhengen vi klarer å skape gjennom alle disse skiftene. Den personlige identiteten bygger på våre selvopplevelser. En av psykologifagets grunnleggere, William James (1890/1981), var opptatt av hvordan vi kan oppleve et skille mellom «jeg» og «meg». «Jeg» er den som er oppmerksom og bevisst, «meg» er den jeg er bevisst på når jeg opplever meg selv og min personlige eksistens. Mens «jeg» er en prosess, så er «meg» et produkt. «Meg» er noe som jeg’et skaper, observerer og utvikler. Hva James kaller «meg», er hva vi i senere psykologisk teori vil kalle «selvet». Vi har et selv når vi ikke bare er, men kan oppfatte at vi er. Og vi oppfatter hvem vi er gjennom å fortelle om oss selv; hva som har skjedd oss, hva som har formet oss, hva vi vil. Vi skaper fortellinger som får livet vårt til å henge sammen. Jeg kommer tilbake til hvordan vi skaper identitetsfortellinger, og drøfter mer av styrker og svakheter ved det narrative perspektivet, i kapittel 3 og 4. Men jeg gir et lite omriss her, som en inngang til å forstå noen grunntrekk ved hva personlig identitet er. Psykologen Jerome Bruner har bidratt til å ekspandere og fornye psykologifaget i to omganger. På 1950-tallet bidro han til den kognitive revolusjonen – psykologi kan ikke bare handle om atferd eller driftsliv, det må også være et studium av tenkning og tankeprosesser. På 80-tallet bidro han med en kulturell og narrativ vending – skal vi forstå menneskelig tenkning, må vi forstå menneskelig tenkning i lys av kulturen mennesker alltid lever innenfor. Og da er det ikke nok å undersøke abstrakt, logisk og formell tenkning – såkalt paradigmatisk tenkning. Vi må forstå hvordan mennesker helt konkret forstår seg selv, andre og hverdagens begivenheter. Bruner (1986) betraktet evnen til å fortelle, og å forstå fortellinger – narrativitet, som en av to grunnleggende typer av menneskelig tenkning, sammen med den paradigmatiske. Vi ser tydeligst hva det narrative er ved å betrakte det i kontrast til sin motsetning. Mange utsagn mennesker kommer med, er ikke narrative. Dette gjelder for eksempel påstanden om at Oslo er hovedstad i Norge, at 2 + 3 = 5 og at et eple

35


36

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

er en form for frukt. Slike påstander er uttrykk for hva Bruner kaller paradigmatisk tenkning. Når vi er inne i en paradigmatisk tenkemåte, så formulerer vi påstander som først og fremst er logiske eller empiriske, det kan være teoretiske redegjørelser eller argumentasjon for eller imot noe. Paradigmatisk tenkning fungerer utmerket til å forstå mange psykologiske egenskaper ved mennesker – både personlighetstrekk, evnenivå og emosjonsregulering kan analyseres med denne type tenkning. Men for en stor del bruker vi fortellinger for å forstå hvorfor mennesker, inkludert oss selv, handler som de gjør. Fortellinger handler om motiv, om mennesker som vil oppnå noe, og følger mål over tid. Og ikke minst, fortellinger gjør følelser forståelige. «Hvorfor er Eva så trist?» «Jo, du skjønner, kjæresten, Tobias, forlot henne. Han har funnet en annen.» «Uff, hørtes ikke greit ut. Vet du hvem det er?» «Ja, det er Evas beste venninne, Mona.» «Åh, herregud, dette må jo være helt fryktelig for Eva.» Jo mer vi får vite om et forløp av handlinger, hvilke intensjoner mennesker har, hvordan de reagerer på begivenheter, hvordan de lykkes eller blir frustrert i sine ønsker og sin søken, jo mer forstår vi de involverte partene. Umiddelbart føler vi gjerne at Tobias og Mona har gjort noe fryktelig. Men det kan endre seg når vi hører hva som er deres fortelling. Fortellinger kan øke vår sosiale forestillingsevne. Foreldre har til alle tider fortalt for sine barn. Det har foreldre gjort lurt i. Den kognitive psykologen Raymond Mar har funnet at det å gjennom livet lese god skjønnlitteratur har positiv sammenheng med sosial intelligens og empati – og dette uavhengig av utdannelse og intelligens (Mar mfl., 2006). Et råd jeg pleier å gi førsteårsstudentene på psykologistudiet, er – les romaner! Å lese en god roman er hverken eskapisme eller virkelighetsflukt. Det er tvert imot en virkelig opplevelse. Dette kan vi også se på hjerneorganisk nivå. Når vi leser om en sosial opplevelse, så får vi aktivert noen av de samme nevrale mekanismene som når vi selv deltar i en. Når vi leser om hvordan hovedpersonene beveger seg og forsøker å nå sine mål, så bruker vi noen av de samme områdene for visuell og motorisk aktivitet som vi ville ha gjort om vi var i hovedpersonenes sted (Speer, Reynolds, Swallow og Zacks, 2009).


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

Når vi hører eller leser en fortelling, er vi der selv, med en del av oss selv. Og når vi skal prøve å gjøre vårt eget liv forstått? Jo, da forteller vi. Vi bruker fortellingen for å gjøre det mulig for andre å være der hvor vi er, i våre liv, når de lytter. Og vi forteller om vårt eget liv til oss selv. Når vi virkelig lytter til oss selv, kan det hjelpe oss selv å finne ut hvor vi er i livet, og hvor vi skal videre. Det kan hjelpe oss til å ha innlevelse med oss selv, og medfølelse der det trengs. Det er gjennom vår fortellerevne at vi både bygger og viderefører mye av den personlige identiteten vår. Når noen vil bli kjent med oss og vil vite hvem vi er, så svarer vi med å fortelle. Identiteten vår kan, et stykke på vei, betraktes som en fortelling. Eller en samling fortellinger.

Fem personer forteller om livsløpet

Selvet har en utviklingshistorie bak seg. Det er en historie som er uløselig innvevd i historien til menneskene som er nær, og samfunnet rundt. Hvordan vil menneskers fortelling om hva som skjer dem i de ulike delene av livsløpet forme deres identitet? Jeg rekrutterte intervjupersonene du skal bli nærmere kjent med i denne boken, ved hjelp av kolleger og studenter jeg kjenner. Intervjupersonene ble således alle invitert via mellompersoner. Det jeg spurte denne mellompersonen om, var å hjelpe meg å finne personer å intervjue som hadde et tydelig verdimessig engasjement. Så der ligger deres fellesnevner. I tillegg til at de altså kjenner noen som jeg kjenner. I livshistorie-intervjuene, som tok fra to til tre timer, fulgte jeg et format utviklet av Dan McAdams (2008). Først beskrev personene hva de ville beskrive som «hovedkapitlene» i sin livsfortelling. Deretter spurte jeg i detalj om: 1. sentrale scener i fortellingen slik som høydepunkter og vendepunkter, 2. forventninger, planer og håp for fremtiden, 3. viktige utfordringer gjennom livet, 4. personlig ideologi med hensyn til religion, etikk, politikk, 5. hva et sentralt livstema kan være Vi avrundet til slutt med en refleksjon over intervjuet og prosessen. Intervjuet kan være emosjonelt krevende. Store og viktige livstemaer blir berørt. Alle intervjupersonene gav imidlertid uttrykk for at det hadde vært lærerikt og givende. Det gav mulighet til å reflektere over viktige

37


38

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

sammenhenger i livet. Alle intervjupersonene har i etterkant lest igjennom de delene av intervjuene jeg har brukt, og har fått mulighet til å kommentere og rette. Jeg har rådført meg med dem om hvordan jeg best skal anonymisere, selv om ikke anonymisering opplevdes like viktig for alle. De har dessuten alle hatt muligheten til å trekke seg, helt frem til boken gikk i prosess mot trykking.

En som er

Det hele starter med selvet som bevissthet og kropp. Om du skal forstå hva et spedbarn opplever, må du sette deg inn i virkeligheten til en som ikke har språk. Det faktum at du nå sitter med en bok foran deg, tilsier at du nå i høyeste grad er et språklig vesen. Men tross modning, endring og kanskje aldring lever du i samme kroppen som spedbarnet du en gang var. Du kan gi deg tid til å sanse kroppen innenfra. Du kan kjenner hvordan kroppen er i kontakt og berøring med omgivelsene. Da er du også til stede med noe som du på en intuitiv måte vet er «deg selv». Historien om kroppsselvet begynner med spedbarnet som sanser, beveger seg og kjenner følelsene sine helt konkret i kroppen. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 9. Kroppen er relasjonell. Du kan føle det på kroppen når andre ser deg og oppfatter deg. Det kan også et spedbarn. Spedbarnet kan føle at det blir følt av noen. Og allerede fra starten kan spedbarn begynne å imitere og ta etter hva andre gjør. Det er på vei til å kunne identifisere seg med andre. «Det finnes ikke noe slikt som et spedbarn», sa barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott (1960). Med det mente han at omsorgen, miljøet rundt, er helt essensielt for hvordan et spedbarn fungerer. Omsorgen avgjør om et spedbarn kan finne ro i seg selv. Miljøet og personene rundt avgjør om spedbarnet kan håndtere de emosjonelle overgangene og stormene vi mennesker får oppleve helt fra vi er født. Rundt et spedbarn surrer det stemmer med forventninger, fortolkninger og fortellinger om hvem denne personen kan være. Fortellinger som intet spedbarn kan forstå. Men et spedbarn vil kunne merke sporene av fortellingene. Sporene er der i de voksnes stemninger, reaksjoner og væremåter. Razm, som i dag er 20 år, ble født inn i en familie med tette bånd, men en vanskelig livssituasjon. De lever i landflyktighet i nabolandet til hjemlandet i Sentral-Asia. Det er krig og uro. I Razm ser familien håp og mulighet. Når Razm blir født, sier bestefar at denne gutten er selve håpet om en dag å komme tilbake. Razm representerer starten på noe nytt. Razm har en sterk


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

og omsorgsfull mor som kommer fra en slekt som har klart seg godt, på tross av svake økonomiske ressurser. Men en far som dessverre har vært fraværende for Razm gjennom det meste av oppveksten. Kanskje kan Razm bli noe stort, slik som bestefar? Tidligere general og minister. Det er stor glede i familien. Og det er også stor forventning. Alma, i dag 23 år, er minst i en søskenflokk på tre. Søsknene har samme mor, men ikke samme far. Søsknene er mer enn ti år eldre enn henne, hun er litt attpåklatt, og nesten litt enebarn. Alma vokser opp med en mor og en far som har det godt sammen. Slik var det dessverre ikke for Almas eldre søsken, som har hatt en langt mer utfordrende oppvekst med foreldre i konflikt. Eli, i dag 37, er født med søsken med tett mellomrom mellom seg. De driver gård og bor på et lite sted øst i Norge med lange tradisjoner innen jordbruk. Arbeid blir satt høyt, og kjønnsrollemønsteret er tradisjonelt. Mor forteller at hun husker lite fra tiden barna ble født, for det var så travelt. En mor som sliter med en voldelig ektemann og lite støtte rundt seg. Gunnar, i dag 40, ble født inn i en vanlig norsk familie, bosatt i en bygd, en familie som snart skal gå i oppløsning. En mor og en far som strever med å finne ut av det med hverandre. Og en far som virkelig strever med å finne ut av sitt eget liv. Men også to som kan gi Gunnar vitalitet og tro på seg selv. En stødig og varm mor. Og musikken er der, rundt ham. Marianne, i dag 75, ble født inn i et av de bedre strøkene i en liten, men den gang velstående by i Norge. Hun har en tvillingsøster, og en søster som er seks år eldre. Det er et hjem med barnepiker og husholdersker. Mariannes mor strever med seg selv. Mor evner ikke å gi den tryggheten som skal være der i begynnelsen av et liv. Marianne har to foreldre som overlater mye av omsorgen til barnepikene. Da Marianne og søsteren er små, reiser mor og far utenlands i lengre perioder. Det har nok strittet imot hos Mariannes mor. Men begge foreldrene tenker at dette går greit.

En som vil

På et tidspunkt begynner du å vite hva du vil. Et stykke ute i spedbarnstiden og utover i småbarnstiden utvikles et selv med sosiale hensikter. Småbarnet kan forestille seg ting og situasjoner som ikke er tilgjengelig her og nå, og ønske seg dem. Det blir mulig å tenke «Jeg vil ha Bamse – nå!». Selv om Bamse er gjenglemt hos mormor. Ja, kanskje nettopp fordi Bamse er gjenglemt hos mormor. Småbarnet vil også ha tydeligere identifikasjoner, som vi skal komme tilbake

39


40

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

til i kapittel 10. Det søker trygghet hos andre. Det kan ta etter personer, og kan ha lyst til å bli som dem. Kanskje vil det leke med lego på samme måte som storebror. Eller snakke med bestemt stemme til pus, slik mamma nettopp har snakket med bestemt stemme til det selv. Utover i småbarnstiden begynner du å kunne lese andres hensikter på stadig mer avanserte måter. Og du begynner å reflektere mer over hva du selv ønsker og vil. Razms småbarnstid er preget av livet i en storfamilie, mange å bli kjent med, mange å ligne på. Bestefar spiller en viktig rolle her. Han er en stor og viktig mann i samfunnet rundt. Men også en ydmyk mann som tar seg tid til det vanlige livet. Og til barna. Omsorgsfull og snill. Han blir tidlig veldig viktig for Razm. Razm finner tidlig ut at bestefar – ja, det er en mann han vil bli som. Alma har en god småbarnstid. Helt fra sine tidligste minner husker hun mor og far som stabile og trygge mennesker. Hennes eldre søsken er såpass mye eldre enn henne at de er på vei ut av hjemmet allerede. Hun blir imidlertid tidlig nært knyttet til sine søskenbarn. De er nesten som en stor søskenflokk sammen. Hun har fått vite i etterkant at storebror strevet mye disse årene, med stoffproblemer og depresjon. Mor har hatt en stor bekymring som hun har skjermet Alma for. Iblant har hun tenkt på at kanskje de eldre søsknene har vært litt misunnelig på den oppveksten hun har fått. Eli husker best kontakten mellom søsknene fra småbarnstiden sin, de var tett på hverandre. En mor som strevde med å skape stabilitet gjennom å holde orden i huset, og ikke provosere far for mye. Og far som rett som det var kom ut av kontroll, skremmende og uforutsigbar. Men også med mormor og morfar der, ikke så langt unna. Eli beskriver at de var klippen i livet, uten å være klar over det selv. Når han er fire, blir Gunnars foreldre skilt. Han har mange barnehageminner, om å lese Donald og at han trodde det gikk an å lage tunnel til Kina. En stefar kom inn i bildet, han er veldig opptatt av musikk. Og de to samles om musikken. Gunnar begynner å leke med musikk. Han blir fullstendig betatt av musikk. Marianne er veldig nær sin tvillingsøster, Pernille. De bor på samme rom, og leker mye sammen. Når de er seks år, dør søsteren i en fallulykke. Da vil Marianne også dø. Mor får en kraftig reaksjon på dette. Mor er fra et av våre naboland, og hun reiser hjem til sin mor og far for å komme seg. Marianne reagerer på de overveldende tingene som skjer, med å bli både redd, trist og rasende. Hun knuser bildene i gangen hjemme, hun kaster matfatet på gulvet under middagen.


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

En som tar ansvar – og forteller

Ved starten av skolealder skjer det enda et skift. Du begynner å kjenne deg mer voksen. Du begynner å utvikle et selv med sosialt ansvar og personlige prosjekter. Overalt i verden ser en at de sosiale forventningene til et barn blir større i 6–8 års alder. Noen steder blir barna da til og med introdusert for de første yrkesoppgavene. De fleste steder kan barn nå få mer ansvar for yngre søsken. I denne alderen begynner du å forstå tid og abstraksjoner. Du begynner å kunne klokken. Du forstår forskjellen på rett og galt på mer avanserte måter enn før. Du kan begynne å ta stilling til verdier, og om du tror på Gud. I denne alderen setter du gjerne også i gang med prosjekter som er dine. Kanskje vil du bli en god fotballspiller, eller du vil bli flink i matte. Eller du blir interessert i frimerkesamling. Eller finner ut at du vil bli dinosaurforsker. Mye av grunnlaget for en personlig identitet er på plass når du er 8–9 år. Du vil ting, du tar ansvar og du har prosjekter. Du forstår at både du selv og andre har et indre liv med tanker, følelser og forestillinger. Du har verdier, du har oppfatninger om hva du tror på og ikke tror på. Og du har begynt å få en livshistorie. Allerede i småbarnstiden debuterer du med enkle fortellinger om hendelser i hverdagen. Som vi skal se nærmere på i kapittel 11: Selvet blir tidlig en forteller. Med hjelp og støtte fra voksne som kjenner deg, så kan du i 8–9 års alder fortelle om livet ditt frem til nå. Og hvor du tenker deg videre. Men det tar enda noen år før du kan resonnere over hvordan hendelsene i livet har påvirket deg. Du vet ikke hva som skal være viktige temaer og verdier akkurat i ditt liv. Du skal få være i barndommen noen år til. Det meste av Razms barneskoleår tilbringer han i nabolandet til familiens opprinnelige hjemland. Han kjenner seg som en fremmed der. Razm holder seg mest sammen med sin bror og sine to fettere. Det er de fire mot resten. Disse årene lever Razm mye i dagdrømmer og fantasi. Han ser for seg at fetteren, som han beundrer dypt, skal bli president. Og han selv skal bli visepresident. På skolen går det ikke så bra. Læreren kommer fortvilet hjem og forteller at den gutten nok ikke kan drive det til noe. Men så, når han er ti, så blir familien akseptert som FN-flyktninger, og de kommer til Norge. Dette forandrer alt for Razm. Nå vil han for alvor prøve å bli som bestefar. Han setter alt inn på skolearbeidet. Razm får et godt forbilde i en klok og dyktig lærer. Almas barneskoleår er preget av at foreldrene lyktes med å skape en trygg ramme for livet hennes. Det var varme og stabilitet i hjemmet. Hun har også mange gode minner fra ferier sammen med søskenbarna. Dessverre skjedde

41


42

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

det noe vondt og dramatisk i et av søskenbarnas – kusinens – liv; hennes mor døde, brått og uventet på grunn av akutt sykdom. Her det mye Alma ikke vet. Men hun kunne merke at noe skjedde blant de voksne i familien. Søskenbarnflokken ble splittet. Dette var en sorg for Alma. Eli må tidlig ta mye ansvar for sine yngre søsken. Hun får også tidlig ansvar for arbeidsoppgaver på gården. Foreldrene hadde andre forventninger til barns innsats enn hva som var vanlig på den tiden. Det er et sterkt samhold blant søsknene, og Eli bidrar til dette. De må holde sammen når far går ut av kontroll. Det gjør han dessverre ofte. Sinnet hans kommer brått, han blir urimelig og kommer med beskyldninger. Han slår barna. Og han slår mor. En gang mishandler han henne så sterkt at hun mister bevisstheten. Barna klarer å stoppe ham. Barna kontakter senere politiet, men blir ikke tatt på alvor. De går på tå for å tilpasse seg humørsvingningene. De må hele tiden prøve å forutse det som kan komme. De står alene, tett sammen, i en uhyggelig verden. For Gunnar er barneskoleårene fylt med musikk, han lytter, spiller. Da han er 9–10 år, finner han musikkformen som vekker gjenklang i noe inni ham. Fra da av handler det om rock. Han husker glede og spenning. Gode venner. Følelsen av å begynne å bli stor, i hvert fall større enn småsøsknene. Den første vennefesten. Annenhver helg hos far, som fortsatt fungerer i jobb. Men han merker gradvis at noe ikke er som det skal. Han merker at far blir litt fjern utover kveldene. Foreldrene til Marianne takler ikke å leve i huset med alle minnene etter Pernille. De flytter til et annet strøk av byen. Et strøk med mange andre barn. Kontakten med jevnaldrende, og leken de har sammen, hjelper Marianne videre. Det hjelper henne å takle alt det mørke som allerede har rukket å skje i livet hennes. Når Marianne er 10, får hun en bror som hun virkelig elsker. Han blir noe lyst i livet hennes. Marianne er ikke opptatt av lekser. Far har alltid omtalt mor som en person med lite kunnskap, ganske så naiv og lite orientert om livet og verden. Marianne tror selv at hun ikke har mye anlegg for skole. Men hun har lett for å bygge gode vennskap, og hun elsker å leke sammen med venninnene sine.

En som finner ut og prøver seg frem

Spørsmålet «Hvem er jeg?» stilles for alvor i puberteten. Jeg bruker del 3 av boken til å undersøke hva som skjer disse årene hvor den personlige identiteten finner sin første form. Du merker forventning, og kanskje press, om hvem du


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

skal være. Det blir tydelig for deg at du også kan gjøre valg, store valg. Hvem du vil høre hjemme blant. Hva du skal tro på. Måten du velger å være gutt eller jente, og forholde deg til din seksualitet på. Du blir også bevisst valg av små ting som forteller andre hvem du er – klesstil, måten du snakker på, hva du signaliserer med å like den musikken du liker. Du forsøker å finne sammenheng i hvem du er. Kanskje skriver du dagbok. Og temmelig sikkert dikter du deg selv inn i andres liv når du ser filmer eller leser bøker. Du leter etter noen du kunne tenke deg å bli som. Kanskje lager du deg en «personlig fabel». Helt fritt overlatt til fantasien. Hvem du kunne ønske deg å bli. Kanskje en stor rockestjerne. Forskeren som løser verdens energiproblemer. En internasjonalt bejublet fotballstjerne. Fabelen skal få lov å være fortryllet. Livet er tilstrekkelig fylt med vanlige dager, din livsfortelling blir tidsnok realistisk. Til og med om du skulle ende opp som rockestjerne. For Razm er først den personlige fabelen sterkt knyttet til å utrette det samme som bestefar. Razms bestefar har virkelig hatt et liv som kan minne om en fabel. Han var del av den styrende eliten i det som en gang var deres hjemland. Bestefar er en mann som oppnådde en posisjon i samfunnet som ingen hadde ventet av ham. Han var opprinnelig fra enkle økonomiske kår. Bestefar var en moralsk sterk og karakterfast mann. Han sto imot korrupsjon i en tid da mange gav etter. Bestefar dør når Razm er tolv. En stor og dyp sorg. Razm gråter ofte når han tenker på bestefar de neste tre årene. Samtidig har Razm nå en bestefar som kan se ham fra himmelen. Og inspirere ham. Gradvis blir dagdrømmen om å bli som bestefar omformet til at bestefar blir en inspirasjon gjennom sin karakterfasthet, rettferdighetssans og ambisjon på vegne av sitt land. Razm jobber hardt på skolen. Historie og filosofi er de mest interessante fagene. I de første årene av ungdomstiden var Alma en som fulgte normene og verdiene til klassevenninnene sine. Hun kjente en trang til å finne ut av ting. Hun ville stå frem og være tydelig med den hun var. Men Alma opplevde i stedet å bli dominert av de rundt seg. En av de andre jentene kuet henne. På denne tiden var Alma opptatt av å ha den perfekte kroppen. Hun hadde kroppsidealer hun ikke opplevde å nå opp til. I likhet med flere av venninnene sine så Alma for seg at hun ville ha plastisk kirurgi straks hun ble gammel nok til å kunne velge selv. Mot slutten av ungdomsskoletiden ble en nær venn av far myrdet mens han arbeidet i en annen del av verden. Det preget far, men også Alma sterkt. De var begge i sorg. Og Alma opplevde at klassevenninnene ikke forsto. Hun trøstet og støttet far, men kjente selv på en stor ensomhet.

43


44

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

Elis ungdomstid var preget av opprør. Hun ble en kristen rebell. Hun søkte ut, var veldig aktiv, gikk inn i karismatisk kristendom. Det var hennes vei til å finne godhet i livet. Hun var med i alt som var av omsorgsarbeid i bygda, engasjerte seg som trener og leder. Far aksepterte ikke dette, hun ble flere ganger kastet ut av hjemmet, måtte tidvis bo hos en venninne. I overgangen fra ungdomsskole til videregående skole har Eli en periode hvor alt kjennes mørkt og meningsløst. Hun ble handlingslammet; hun blir deprimert. Hun kommer seg opp igjen. Litt ved hjelp av en psykolog, men mer ved hjelp av bestevenninnen. Og ved hjelp av gudstroen, som kommer til å prege enda mer av neste kapittel i livet. Da ungdomsskolen begynte, skulle Gunnar egentlig flytte til far. Gunnar ser frem til å flytte fra bygda til byen. Han forteller alle om hvordan han gleder seg. Men så blir det ikke slik. Far hadde prøvd seg som forretningsmann i stor stil, og det hadde endt i konkurs. Det blir en stor skuffelse for Gunnar. Det blir tenåringstid i bygda. Som blir en riktig fin tid. Han føler samhørighet blant jevnaldrende. De åpner seg mer og mer for hverandre. Mange sliter med å vite hva de skal bli. De snakker åpent om dette. Gunnar merker at de andre ikke er så forskjellige fra ham. Det skjer vanskelige ting i deres liv også. Gunnar starter band, og han får prøve ut den rollen som skal bli mer og mer ham. Allerede før ungdomsskolen er slutt, er han i gang med sin første plateutgivelse. Marianne blir en rampete tenåring. Hun begynner på en skole som ligger litt lengre vekk fra hjemmet. Hun får en bestevenninne, Karianne, som hun hadde mye moro sammen med. De sitter bakerst i klassen og lager lyder. De blir kastet på gangen. De skulker, og de går rundt og spionerer på ting som skjer i den lille småbyen på formiddagen. Det er samtidig en uskyld med det. De gjør det bare fordi de synes det er gøy. Og Mariannes foreldre er ikke bekymret. Selv når Marianne har skrevet falske meldinger. Far var slik selv. Hun fikk være fri. Men fikk dårlig oppførselskarakter.

En som kan skape sammenheng

Så er overgangen fra barn til tenåring overstått. Du har kommet til senpuberteten. Det fortellende selvet har modnet. Du kan lage en ganske så sammenhengende og gjennomtenkt fortelling om hvem du er. Det kroppslige selvet, selvet med sosiale hensikter, det sosialt ansvarlige selvet og det fortellende selvet blir organisert som en større helhet – den personlige identiteten.


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

Som vi skal se på i kapittel 16 – nå kan du resonnere over hvordan det som har hendt i livet, har påvirket deg. Du har tanker om hva hendelsene betyr, for hvem du er og dine valg fremover. Nå kan du tenke abstrakt og finne sammenheng. Du klarer bedre å forstå og oppfatte andre menneskers perspektiv. Ikke minst er du blitt bedre til å forstå hvordan andre oppfatter deg. Det blir tydelig for deg at du har et publikum. Det er ikke alltid en helt behagelig innsikt. Omgivelsene dine står tydeligere frem for deg; du kan reflektere over samfunnet rundt, over verdier, ideologier og normer. I vår kultur kan du reflektere over hvordan du vil være mann eller kvinne, hvem du vil være nær, og hvilke roller du vil gå inn i, hva som skal være din produktive nisje i samfunnet. Oppi alt dette har du behov for fortellerevnen din mer enn noen gang, særlig i vår kultur, som overlater mye til den enkelte når det gjelder å definere hvem en er. Den personlige myten, «fortellingen om hvem jeg er», begynner å ta sin første form. Livsfortellingen er fortsatt under konstruksjon. Og selv om plot og tema etter hvert blir tydeligere, så fortsetter fortellingen å være under konstruksjon så lenge du lever. Razm har akkurat begynt på sitt tidlige voksenliv når jeg møter ham. Han er økonomistudent og aktiv i politikk og organisasjonsliv. Hans politiske engasjement ble vekket i løpet av videregående skole. Der startet han også en ungdomsbedrift. Razm ble utmerket som et ledertalent som en av noen få i en stor nasjonal konkurranse. Han vil bidra til en verden der alle får en mulighet. Razm vil bidra til at også unge mennesker fra fattige land får sjanse til å utvikle sine evner slik at også de kan bidra til en bedre verden, for vårt felles beste. Han har sterke idealer. Og han arbeider hardt, av og til for hardt. En dag besvimer han på skolen og blir hentet av en ambulanse. Razm kjenner seg dypt takknemlig for mulighetene Norge har gitt ham. Han merker at han får en plass i fellesskapet med sine jevnaldrende norske ungdommer, og det er en stor glede. Han holder taler og innlegg. Og merker at han blir hørt og anerkjent. Det er mange viktige valg som gjenstår, veier som må prøves. Men Razm har verdier som leder og inspirerer ham. På videregående skole gjorde Alma noen oppdagelser. Hun fant ut hvem hun følte seg mest hjemme blant. Det var de engasjerte elevene. Hun kom med i elevrådet. Våget å ta mer plass. Våget å snakke i forsamlinger. Og endte opp som elevrådsleder på skolen hvor hun gikk. Deretter reiste hun til en annen del av verden for å studere. Til to samfunn som er organisert på en betydelig annerledes måte enn Norge. Gjennom året merket hun at hun også

45


46

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

ble tydeligere for seg selv. Hva verdiene hennes var. Hun bodde først i et av de riktig fattige landene. Likhet var ikke noe å ta for gitt. Absolutt ikke likhet mellom kjønnene. Hun opplevde hele tiden å bli skreket til og plystret på, uansett hvor hun gikk. En dag eksploderte hun og ropte etter mennene som plaget henne. Hun merket det bodde et sinne i henne som hun ikke kjente så godt til fra før. Hun merket også at urettferdigheten i økonomi og muligheter opprørte henne, den manglende verdsettelsen og sikkerheten for dem som var på bunnen. Og Alma fikk mange samfunnsengasjerte venner blant dem hun studerte sammen med. Da Alma kom tilbake til Norge, ble den vanlige norske ungdomskulturen vanskelig å tilvenne seg igjen. Alma opplevde at det var mye nesen i mobilen, sladder, festing og materielle verdier. Hun begynte å studere naturvitenskapelige fag. Deretter gjorde hun en u-sving i utdannelsesplanene sine, og begynte å studere medisin. Alma håper å kunne bruke utdannelsen internasjonalt, sammen med språkkunnskapene sine, og bidra til bedre helse for alle. For Eli blir senpuberteten virkelig en tid hun arbeider med å finne seg selv. Arbeidet med å komme opp av depresjonen gjorde henne interessert i livsfortellingen sin. Hvordan begivenhetene hjemme i barndommen hadde preget henne. Hvilken betydning far og mor hadde hatt for at ting ble som de ble. Det ble også fortellingen om hvilken vei hun skulle videre i livet. Hun skrev poesi, det ble mye tanker og inderlige bønner. Hun ville hjelpe andre som hadde det vanskelig. Eli engasjerte seg i et evangeliesenter. Hun fikk nære venner som var stoffmisbrukere, ble dratt mot de sterke opplevelsene som de hadde med Gud. Etter videregående hadde hun et år på bibelskole i en av landets storbyer, begynte etter hvert på lærerhøyskolen. Hun bodde i et bofellesskap med trosfeller. I storbyen ble hun også engasjert i en stor, karismatisk menighet. Hun var med på å arrangere bønnemøter og lovsangkvelder. Opplevde stor glede, stor iver og et veldig fint fellesskap. Opplevde dyp mening i bønnearbeidet. Hun satte i gang arbeidet med å bygge opp en ny menighet. Hun merket dyp takknemlighet fra dem hun ba for. Hun fikk også opplevelser av plutselig å vite noe om dem som de ikke hadde fortalt, men som viste seg å stemme. Eli følte hun kunne være et redskap for – ja, bli brukt av – Gud. Gunnar får mulighet til å videreutvikle musikkinteressen gjennom ungdomstid og tidlige voksenår. Han flytter omsider til far i småbyen for å gå på videregående skole. Det blir en veldig fin sosial fase for ham, med venner, musikk og miljø. Og en veldig fremgang som musiker. Allerede i første


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

videregående er han og bandet på turné i Europa, USA og Mexico. Han gjorde det også godt på skolen. Men far var på bratt vei nedover. Far plaget ham aldri, han var vennlig. Men det plaget Gunnar at far drakk seg bevisstløs på kveldene. Når Gunnar etter videregående flytter for seg selv i en større by for å studere, så lever han to parallelle liv inni seg selv. Det var venner, festing og musikk. Og en kropp som plutselig låser seg. Han kjenner at det er som om han har skubbet en snøfonn foran seg. Han opplever det som at han lider et skipbrudd. Det er én vei å gå for å komme seg opp. Og veien må gå gjennom den smertefulle innsikten – at far er en fullblods alkoholiker. De har snudd relasjonen på hodet. Gunnar var blitt den voksne i relasjonen, den som kjente ansvar. Han finner en god terapeut, og han trener og er fysisk aktiv. Det tar flere år å komme ut av hjelperrollen overfor far. Til slutt ser han at intet av hva han gjør hjelper far, og at det forringer hans eget liv. Gunnar kommer seg opp igjen av sitt skipbrudd. Marianne må kjempe for å få lov til å begynne på gymnaset. Alle venninnene skal begynne der. Men far mener at jenter heller skal lære seg å sy og lage mat og gifte seg. For Marianne er det veldig viktig å få utdannelse. Marianne klarer å få faren til en god venninne til å overtale sin egen far til å la henne begynne på gymnaset. Der får Marianne noen veldig gode venner og venninner. De leser fransk eksistensialisme. De går langs elven når skumringen faller på, og har dype samtaler om hvor smertefullt livet er. Hun får en god venninne, en som hun kan le mye sammen med. Sammen leser de Albert Camus, Gunvor Hofmo og Stein Mehren. Marianne finner gjenklang for en dyp fremmedfølelse hun kan kjenne inni seg selv. Marianne opplever igjen at sterke relasjoner til jevnaldrende kan bygge henne opp – ja, nærmest redde henne. Og – hun står på eksamen. Hun flytter hjemmefra, til en annen by, studerer først språkfag, begynner etter hvert på sosialhøyskolen. Marianne finner en klok og god psykiater. Hun hjelper henne å kunne anerkjenne hvor vanskelig forholdet til mor faktisk har vært, og er.

En som tar del i noe større enn seg selv

Som vi kommer tilbake til i bokens del 4; en dag begynner resten av livet. Du er blitt voksen. Følelsen av å bli voksen har ofte med ansvar for andre mennesker å gjøre. Kanskje merker du det når du har en jobb der andre er avhengig av hva du gjør. Kanskje merker du ansvaret når du gifter deg eller flytter sammen med en kjæreste. Kanskje merker du det når du får ditt første barn. Uansett hvilket

47


48

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

arbeid som fyller dagene dine eller om du noensinne gifter deg eller får barn, så har vanligvis voksenlivet med innsatsen for menneskene rundt å gjøre. Et godt voksenliv avhenger av å få bety noe for noen. Du opplever mening i livet når du får ta del i noe som er større enn deg selv. Og menneskesamfunnet og den økologiske helheten som du lever innenfor, skal fortsette også etter at du selv er død. Det generative selvet er et kjennetegn ved voksenlivet. Den personlige identiteten din vil gjerne mer og mer være knyttet til å gjøre en innsats for menneskene som kommer etter deg. Men det er også viktig å stoppe opp. Du er noe mer enn bare handlingene dine. Du har også et her og nå å ha omsorg for. Du trenger å være, ikke bare gjøre. En av voksenlivets store utfordringer er å finne balansepunkter. For Razm er voksenlivet fortsatt fremtid. Men som for de fleste andre på hans alder er det en fremtid som sterkt påvirker ham. Razm innstiller seg på en generativ innsats. Han er engasjert i politikk og saker som peker videre enn ham selv. Razm innstiller seg på å ta ansvar, og for ham er dette en rik kilde til mening i livet. Alma har akkurat som Razm voksenlivet foran seg. Hun ser for seg at noe av hennes generative innsats vil bli innenfor legeyrket. Alma vil jobbe for å bedre helsevilkårene i deler av verden hvor mennesker sliter enda mer enn her. Det å søke kunnskap er en sentral verdi for Alma. Hun ønsker å både lære og bidra. Kanskje også utdanne seg innen ledelse, for slik å lettere komme i posisjon til å gjøre en forskjell. For Eli handler voksenansvaret først om menighet og bønnearbeid. En sterk og meningsbærende opplevelse av å ta del i noe større enn seg selv. Når hun er 26, møter hun en mann som er tolv år eldre. Han har stødighet i seg, men samtidig fantasi, vitalitet og fargerikdom. De gifter seg. Eli blir stemor for en tiåring, tolvåring og en fjortenåring. Hun trives veldig godt med dette nye livet. Etter et par år får hun to egne barn, med kort mellomrom. Hun går fra å være svært engasjert i livet utenfor til å være der fullt og helt for den nye familien sin, med fire barn i huset. Mannen har et arbeid som gjør at de har mulighet til å leve et år utenlands. Han er utadvendt, hun er mer forsiktig, rollene fra tidligere i livet er byttet om. Hun har glede av at han er så vital, og han får henne med på ting. Samtidig ligger bekymringene der – hva har oppveksten gjort med henne? Hun er redd hun kan være relasjonsskadet. Hun er redd for å prege barnas oppvekst på negative måter. Hun er redd depresjonen fra tenårene kan komme tilbake. Det er nesten som om det nye livet også er for godt til å være sant.


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

Gunnar kaller innledningen på denne delen av livet sitt for «gjenreisningen». Han finner en måte å sette grenser overfor far. Musikken og bandet tar nye steg opp. Han treffer henne som blir konen hans. De får to barn, og Gunnar engasjerer seg dypt i deres liv. Som mennesker i mange andre yrker opplever han at teknologiutvikling endrer arbeidssituasjonen hans. For en musiker kan ikke lenger platesalg sikre økonomien. Det er først og fremst turneene som gir inntekt. Og som småbarnsfar kan han ikke ha for mye av dem. Han har behov for stabilitet, også økonomisk. Så han starter eget firma, som leverer tjenester til kunst og kultur. Han opplever en god og trygg ramme rundt livet. Han utvikler seg som kunstner. Gunnar har ambisjon om å kunne bidra til musikk som kunstform, og han ser hvordan det han gjør, skriver seg inn i en større tradisjon. Mariannes voksenliv tar for alvor til når hun i starten av sosionomutdannelsen kommer sammen med Georg. De er begge kristne. De går i kirken sammen, studerer bibeltekster, leser dikt. De er begge veldig alvorlige. De gifter seg, bor i en leilighet som Georgs far vanligvis har for utleie. Marianne blir gravid, og paret får en datter. Deretter flytter de til en stor, men temmelig nedslitt villa utenfor byen, sammen med et annet par. De fleste moderne fasiliteter mangler. Her er definitivt ingen husholdersker. Marianne må lære seg å bli praktisk. Og politikken begynner. Marianne og Georg blir kommunister. Marianne opplever dette som helt og holdent en fortsettelse av det kristne. Det handler om nestekjærlighet. Urettferdighet må bekjempes. Frigjøringskriger må støttes. Hun blir ferdig utdannet sosionom. Og paret får to døtre til. Sammen med omsorgen for barna fyller politikken hele livet hennes. Marianne og Georg har politiske møter hjemme i stuen. Hun arbeider som sosionom i rusomsorgen. Der jobber hun med å myndiggjøre klientene og deres pårørende. Det er de som er ekspertene på eget liv, ikke henne. Marianne bestemmer seg for å slutte å jobbe som sosionom. Hun proletariserer seg. Hun lærer mye, føler at det praktiske arbeidet og arbeidsfellesskapet gir henne kraft og energi. Langsomt, nærmest umerkelig, glir Marianne og Georg fra hverandre. De skiller seg. Omkostningene ble mye større enn hun trodde. Sorgen over at barna ikke lenger hadde en intakt familie. Hun har idealisert en av tidens ideer; altfor mange oppførte seg som om skilsmisse var en lettvint sak. Marianne blir desillusjonert over kommunismen også. Hun hører om terrordiktaturet i Kina og massedrapene i Kambodsja. Hun forlater politikken rett etter skilsmissen. Og hun begynner å jobbe som sosionom i rusomsorgen igjen, denne gangen på en større institusjon. Hun har noen

49


50

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

rike år i et veldig godt arbeidsfellesskap. Hun har et destruktivt parforhold til en mann med alkoholproblemer. Gode relasjoner til venner og kolleger hjelper henne videre. Og hun finner mannen hun nå er gift med. En stødig og trygg person. Et rolig kapittel av livet begynner. Og hun innser at livet hennes frem til nå har vært overveldende intenst. De bor noen år i Afrika og arbeider begge med utviklingsprosjekter, og deretter et år på den amerikanske vestkysten, hvor ektemannen opprinnelig kommer fra. Når hun kommer tilbake, er det år med mer likevekt. Og hun får muligheten til å gjøre en innsats som bestemor.

En som gir slipp

Kanskje er du fortsatt engasjert i den generative innsatsen den dagen du dør, enten det er for barn, barnebarn, yrkesliv, politisk innsats, menighet, nærmiljø eller på andre arenaer. Kanskje får du noen år når den generative innsatsen kan trappes ned. Som vi skal se på i kapittel 20; kanskje lever du noen år etter den er avsluttet, og noen nye livstemaer kommer opp. Kroppen fungerer ikke lenger like godt. De tingene som før var så enkle, en tur til butikken, kan bli et stort prosjekt. Selvomsorg og selvaksept blir stadig viktigere. En viss evne til ironi over tingenes tilstand kan bli viktig for å bevare humøret. Minner dukker opp. På godt og vondt. Iblant er det godt å se tilbake, du finner sammenheng i det som har vært. Kanskje kjenner du at en strøm av bittersøt nostalgi kommer over deg. Det er ikke sikkert at det er så mye mer som venter på å skje i livet ditt. Men fortellingen om hvem du er, tar ikke slutt før den er slutt. Siste kapittel er fortsatt i ferd med å skrives. Kanskje kan du se deg selv i den store sammenhengen, som en del av slekters gang, som en del av historien. Eller som en del av skaperverket og Guds plan. Kanskje kan forberedelsene til ikke lenger å være deg – i hvert fall ikke i ordets jordiske forstand – bli en rik kilde til mening. Kanskje er det noe bittersøtt i vissheten om at du snart skal gi slipp på den du er. For Razm, Alma, Eli og Gunnar er denne fasen langt unna. Men forgjengelighet er en del av alle menneskers liv, også deres. Razms bestefars død er imidlertid en påminnelse for Razm om at livet er forgjengelig. Et vennskap som går i knas, minner ham også på hvordan alt vi knytter oss til, er forgjengelig. Han tenker mye på dette. Tankene bringer ham på søken etter et dypere fundament i livet, etter verdier som er bestandige. For Alma ble bestefars død da hun var ni også en tidlig innsikt i livets forgjengelighet. Hun angret på at hun ikke brukte mer tid sammen med ham.


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

Drapet på fars venn rystet henne. Det var ikke bare en påminner om at døden finnes. Alma ble også rystet i sine antakelser om hvordan verden er. At det var et sted mennesker kunne drepe hverandre. Det gav også erkjennelse av at det var sider ved verden hun ikke forsto, og som hun trengte å forstå mer av. Liv og død har vært tema i Elis liv siden barndommen, og troen har hjulpet henne til å forholde seg til de store livstemaene. Eli har alltid hatt en redsel for ikke å være nyttig. Hun har aldri tvilt på at Gud fantes. Hennes tvil har vært om hun var god nok for Gud. Hun kjenner større trygghet nå. Hennes gudsforestilling er ikke lenger så svart og hvit. Hun tror på en romsligere, mer aksepterende Gud. Det er ikke så trangt her som hun kanskje var redd for. Det er ikke bare én rett hylle å havne på. Eli kjenner seg friere. Gunnar får en dag en visjon om hvordan alt rundt ham til slutt dør, naturen, de nærmeste, ham selv. Det er noe ved visjonen som får døden til å kjennes normalt. Døden handler om at vi er del av et kretsløp som er større enn oss selv. Visjonen hjelper Gunnar til en større stødighet og trygghet i tanken på egen død. Gunnars far dør ikke lenge før Gunnar blir førti. Og Gunnar får noen litt klønete hentydninger fra en venn av far om at det er på tide å passe bedre på helsen. Det setter i gang en del bekymring og refleksjon. Men Gunnar er frisk. Og han har et velbegrunnet håp om å ha minst førti rike år foran seg. Marianne er rimeligvis nærmere denne fasen. Å reflektere over døden er ikke noe nytt for henne. Det har hun gjort siden hennes søster døde så sjokkerende tidlig. Hun føler hun har hatt døden med seg hele livet igjennom. Marianne har ikke senere hatt noe ønske om å dø. Men døden er viktig for henne. Og hun innstiller seg på å gi slipp. Også på organisasjonsarbeid hun har viet mye tid til de senere årene. Hun vil være bestemor nå i denne delen av livet. Og hun vil ha en rolig rytme, med rom for ettertanke, etter et liv som tidvis har vært veldig, veldig intenst.

Fortellinger fortalt ulike steder i livet

En livsfortelling handler ikke bare om hva som har skjedd. Den er også preget av når i livsløpet den blir fortalt. Når du er i begynnelsen av tyveårene, slik som Razm og Alma, er du bevisst at livet er omskiftelig. Det skal være det, akkurat nå. Du vil være mer opptatt av hvem du skal bli enn hvem du har vært. Det meste gjenstår fortsatt å skje. Hovedpersonen i livsfortellingen har funnet noen av sine viktige egenskaper og verdier. Men de viktige valgene, som på sikt vil fortelle mer om hvem denne

51


52

Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet

personen er, skjer akkurat nå. Når du er ung, blir en av livsfortellingens viktige oppgaver å kunne åpne for mulige fremtider. Når du befinner deg i livets siste halvdel, slik som Marianne, så er de viktige valgene for lengst gjort. Mange av de viktigste tingene i livet har allerede skjedd. Fortellingen er ikke slutt. Men du er mer opptatt av hvordan du kan finne gode måter å fortsette å være den du allerede er på. Det er ikke nå du forandrer så mye på hvem du er. Å være i livets siste halvdel gir en annen mulighet til å resonnere over de store sammenhengene i livet slik de ble. Du har også erfart mer, og hovedpersonen har fått flere muligheter til å tre frem. Nyansene og kompleksiteten i den til tider vanskelige oppgaven det er å være en person, er blitt tydeligere. En av fortellingens viktige oppgaver blir å kunne gi mening og sammenheng til det som allerede er. Når du er kommet et stykke ut i voksenlivet, slik som Eli og Gunnar, skal livsfortellingen gi mening til et stadig voksende stykke fortid. Samtidig skal du bruke disse erfaringene til å finne vei videre. U-svinger er fortsatt mulig. Men du vet at de blir mindre og mindre mulig for hvert år som går. Å gjøre opp status blir derfor en av fortellingens viktige oppgaver på dette tidspunktet i livet. En livsfortelling blir selvsagt også preget av hvem den blir fortalt til. Gjenkjenning vil prege samtalen gjennom mimikk, intonasjon og hvilke temaer som jeg gir noen ekstra utdypende spørsmål. Jeg er noe eldre enn Eli og Gunnar, men likevel nærmest dem i livsløpet. På tross av forskjellen i karriereveier gjenkjente jeg hvor Gunnar opplevde å være i forholdet til musikken og jeg selv i forholdet til undervisning, forskning og skriving. Vi er begge der at vi har funnet en måte å arbeide på som gir dyp opplevelse av mening, og som vi føler dedikasjon til. Og samtidig merker ubehaget ved at det i så stor grad er de rent ytre tegnene på suksess som blir gitt verdi i samfunnet vi lever i. Når Marianne snakket om valgene og prioriteringene hun har gjort i fortiden, gir det gjenklang i valg og prioriteringer som jeg selv gjør akkurat nå. Selv om vi er ulike steder i livet, så gjenkjente jeg lett beskrivelsen av den store overgangen til et mer balansert liv. Jeg sto i overgangen fra å være instituttleder til å gå inn i en periode med forskningstermin. Overgangen i rytme var lett å gjenkjenne når Marianne beskrev overgangen fra år som ble for intense for henne, til et liv i balanse. En behøver heldigvis ikke ha levd samme type liv for å forstå hverandre. Hans-Georg Gadamer undersøker vilkårene for at vi forstår andres ytringer


Hvem er jeg? Identitet, fortelling og livsløp

– og misforstår dem. Utgangspunktet er at vi alltid har med oss en forutforståelse som bygger på vår kultur, samtid og livserfaring. Vi har «fordommer» med oss, som vi må prøve å utfordre når vi prøver å nærme oss et annet menneskes virkelighetsopplevelse og forståeleshorisont. Når vi får til hva Gadamer (1989) kaller en «sammensmeltning av horisonter», så handler dette om å kunne se utover et felles landskap med ulike ståsteder. Det er noen eksistensielle temaer felles i hva en kan se, knyttet til å ta valg, å oppleve endring, å skulle skape mening, og å alltid ha med seg at døden venter et sted. Og det er forskjeller i måter å leve på, i historiske betingelser, og i hvilken mening en legger i ord og begreper som er viktige å finne ut av når vi skal forstå i dybden. Selv om forskjellen i alder var størst i forhold til Razm og Alma, så ble gjenklangen med min egen tidlige voksentid sterk og tydelig for meg. Jeg var selv sosialt og politisk engasjert, og – selvsagt med fare for nostalgi – så sto fasen hvor de store valgene skal gjøres veldig tydelig for meg. Kanskje også litt for tydelig. Det er lettere å leve seg inn i livet til noen som er yngre enn deg enn noen som er eldre enn deg. De unge kan på sin side ha vanskelig for å identifisere seg med oss. Vi har erfart hvordan det er å være ung. De har ikke erfart hvordan det er å være der i livet vi er. Samtidig er det nettopp på grunn av gjenkjenningen viktig å være oppmerksom på hvordan ungdomsfasen endrer seg gjennom samfunnshistorien. Razm og Alma lever begge i en kultur med større press på å lykkes og opplevelse av større risiko om de mislykkes. Hva de gjør, blir mer lagt merke til av både foreldre og jevnaldrende, de har høyere tempo og tettere timeplaner enn de fleste mennesker som var ung på 80-tallet hadde. I tillegg til Razm så var den kulturelle forskjellen størst i møte med Eli. De karismatiske kristne miljøene er veldig annerledes enn mine egne referanserammer fra ungdomstid og tidlige voksenår. Men etter hvert som vi snakket kunne jeg oppleve gjenkjenning i hennes eksistensielle søken. Jeg merket til slutt at på tross av at jeg hadde prøvd å finne mennesker å intervjue som både var forskjellig fra meg selv og hverandre, så blir det både noen ytre og indre fellestrekk. Selv om intervjupersonene har ulike karrierer eller studieveier, så er de alle personer som har yrke eller studier som en viktig del av sine liv. Selv om jeg forsøkte å få til politisk bredde, så ser jeg at den kunne vært større – ytre høyrefløy mangler. Et utvalg på fem personer vil selvsagt ikke kunne representere bredden i det norske samfunnet.

53





Identitet blir til gjennom eksistensiell søken. Det handler om å skape sin vei i livet. Og å finne sin plass i verden. Identitet får form i de nære relasjonene – når en blir sett og ignorert, elsket og hatet, anerkjent og fordømt. Identitet springer samtidig ut fra verdiene og fortellingene i samfunnet rundt. Et samfunn som endrer seg fort og uoversiktlig, legger stort press på den enkelte. Mange søker identitet gjennom prestasjon og ytre suksess – fordi det kjennes nødvendig. Stadig flere søker tilflukt i myter om at kjønn og nasjonalitet utgjør essensen av hva de er. Frie, skapende og utforskende identiteter er et gode for samfunnet. Spørsmålet om hvem vi er, trenger mulighet for et mangfold av svar. Men utforskning og valg er også krevende, til tider smertefullt.

Boken er interessant for alle som er opptatt av den personlige identitetens psykologi. Den handler om hvordan identiteten gjennom livsløpet formes både av fortellingene mennesker skaper om sitt liv, av følelser og motiver, og ikke minst – av samfunnet og fellesskapene de er del av.

ISBN 978-82-450-2210-0

,!7II2E5-accbaa!

Per- E i na r B i nder

HVEM ER JEG? Om å finne og skape ide ntite t

HVEM ER JEG?

Forfatteren intervjuer fem personer i alderen 20–75 år om deres vei til å bli den de er. Menneskers identiteter er sterkt knyttet til deres livsfortellinger. Boken undersøker hva det å finne og skape personlig identitet innebærer i et livsløpsperspektiv.

Per- Ein a r B in d er

Søken etter personlig identitet er et av samtidens brennende temaer. Mennesker er identitetssøkere. Identiteter kan berike. Og de kan bli låsende – ja, også farlige.

Per- E i na r B i nder er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Han forsker på personlige endringsprosesser, og han har mange års erfaring som terapeut for barn, unge og voksne. Det siste tiåret har han også arbeidet med kurs for å hjelpe unge voksne med stress knyttet til prestasjoner og perfeksjonisme. Binder har tidligere utgitt bøkene Et oppmerksomt liv. Om relasjon, kropp og nærvær i eksistensens psykologi (Fagbokforlaget, 2011), Den som vil godt. Om medfølelsens psykologi (Fagbokforlaget, 2014) og Ikke vær så slem mot deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet (Stenersens Forlag, 2016).


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.