Elle melle leseboka 4 utdrag by Fagbokforlaget

Anne-Lise Gjerdrum

Elle Melle gir barna ferdigheter i å lytte, snakke, lese og skrive gjennom fellesopplevelser av tekster, illustrasjoner og musikk. Elle Melle har en gjennomtenkt og trygg progresjon og bruker varierte metoder for å favne flest mulig. Ved hjelp av morsomme bilder, sanger og fengende tekster stimulerer Elle Melle barnas kreativitet.

Elle Melle for 4. trinn består av: • • • •

Leseboka 4 Les og forstå 4 Språkboka 4 CD 4

• Lærerveiledning inkludert kopioriginaler • Nettsted – www.fagbokforlaget.no/ellemelle

Fagbokforlaget har også utviklet skriftformingshefter i løkke- og stavskrift og nettstedet Lesedilla. Lesedilla består av et stort utvalg av differensierte lesebøker med lyd, bilder og animasjon. Besøk www.fagbokforlaget.no/lesedilla og opplev leseglede og leselyst! Elle Melle finnes for 1., 2., 3. og 4. trinn.

www.fagbokforlaget.no

ELLE MELLE LESEBOKA 4

Elle Melle Leseboka 4 passer for alle lesere! Gjennom hele skoleåret vil elevene finne tekster tilpasset deres eget lesenivå, temaer som motiverer for lesing, og en sjangerbredde som ivaretar både lyrikk, sakprosa og sangtekster. Leseboka 4 er rikt illustrert, og alle tekstene har bilder og nøkkelord som elevene kan jobbe med i forkant av lesingen. Arbeidsheftet Elle Melle Les og forstå 4 tar utgangspunkt i tekster fra Leseboka 4 og inneholder differensierte oppgaver som trener innholdsforståelse, refleksjon og ord- og begrepsutvikling.

Anne Lise Aasgaard Solli

Gi barna lese- og skriveglede!

Anne-Lise Gjerdrum

Anne Lise Aasgaard Solli

O B K E A S 4 E L

ELLE MELLE

ISBN 978-82-11-01459-7

,!7II2B1-abefjh!

Bokmål

Anne-Lise Gjerdrum

Anne Lise Aasgaard Solli

Leseboka 4

BokmĂĽl

Copyright © 2012 by Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2012 ISBN: 978-82-11-01459-7 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: Charlotte Helgeland Litteraturliste: se side 204 Foto og andre illustrasjoner: se side 206. Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond til denne boken.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Kjære elev, foresatte og lærer Velkommen til Elle Melle Leseboka 4. Leseboka er delt inn i ti kapitler. Hvert kapittel dreier seg rundt et emne som stort sett er å finne igjen i lesetekstene. Lesetekstene har forskjellig vanskelighetsgrad, slik at alle elever kan oppleve mestring og leseglede gjennom hele skoleåret. Vi håper at eleven vil få et eierforhold til boka si, at dette skal bli ei bok elevene vil være stolte av og få lyst til å lese i. Det betyr mye for eleven at de voksne viser interesse for deres arbeid. Gi mye ros, kos og oppmuntring! Barn som føler mestring, får lyst til å skrive og lese mer, og det er vårt mål!

Lykke til! Hilsen Anne-Lise Gjerdrum og Anne Lise Aasgaard Solli

Innhold 1 Dyr

4 Mat og høytider

Alle elefanter . . . . . . . . . . . . . . 6 Flyndre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Dyr som får venner. . . . . . . . . . 8 Flaggermus . . . . . . . . . . . . . . 10 Haren Henriette I . . . . . . . . . . 12 Dyrefabler:

Pølsemaker Pettersen . . . . . . 58

Hallo! Hvem slukket lyset? En hund etter selskap. . . . . . . 13

Mangolassi . . . . . . . . . . . . . . . 66

Baker Bastian . . . . . . . . . . . . . 59 Tale for loffen . . . . . . . . . . . . . 60 Kunsten å koke opp melk i en kasserolle . . . . . . . . . . . . 62 Risgrøt . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Mattradisjoner. . . . . . . . . . . . . 67 En stjerne skinner i natt . . . . . 68 Legenden om de

2 Grøss Spøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . Uhu … . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg er litt redd. . . . . . . . . . . . . Kjelleren . . . . . . . . . . . . . . . . . Dustene Fire klistrete små gutter . . . . . Spøkelser til havs . . . . . . . . . . Heksa på odden . . . . . . . . . . .

fire lysene . . . . . . . . . . . . . . . . 70 30 32 33 34 38 40 42

Emil fra Lønneberget. Jul hos Emil i Lønneberget . . . 72 Lørdagskveld . . . . . . . . . . . . . 78

5 Sport Jeg snører min sekk . . . . . . . . 82 Et kort skikurs. . . . . . . . . . . . . 83

3 Musikk og kunst

Sport og idrett. . . . . . . . . . . . . 86

Vårherres klinkekule . . . . . . . . 46 Kunstbilder . . . . . . . . . . . . . . . 48 Camille og solsikkene. En fortelling om Vincent van Gogh. . . . . . . . . . 50

Rodrick ruler . . . . . . . . . . . . . . 88

En pingles dagbok. Mia og Mette trener flyger En vanskelig finte . . . . . . . . . . 94 Fakta om håndball . . . . . . . . . 96

6 Medier og kommunikasjon Jeg ser på TV. . . . . . . . . . . . . 98 Før og nå . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Internett er en kilde til mye informasjon . . . . . . . . . . 100

Ellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Hvalens sjel . . . . . . . . . . . . . 146 Spillemannen og prinsessen . . . . . . . . . . . . . . 150

9 Vennskap Når to snakker . . . . . . . . . . . 154

7 Reise

Quiz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

Ut i verden . . . . . . . . . . . . . . 104

Vinterland . . . . . . . . . . . . . . . 156

Tonje Glimmerdal Glimmerdalen . . . . . . . . . . . . 107 Utvandring til Amerika . . . . . .110 Den lange reisen til Amerika. Amerikabrevet . . . . . . . . . . . .112 Flyskrekk . . . . . . . . . . . . . . . .115 Det blå teppet . . . . . . . . . . . . .116 Paris-mysteriet. Finnes det morsomme mareritt? . . . . . . .119 Kunsten å navigere. . . . . . . . 124 Mio, min Mio Han reiser gjennom dag og natt . . . . . . . . . . . . . 130

Sommerfuggel i Jeg er: Agnes. Ønsker: Bestevenn . . . . . . . . 158 Da freden kom . . . . . . . . . . . 164 Fins det under til? . . . . . . . . . 166 Tusen måter å bli gal på . . . . 167 Huskereisa . . . . . . . . . . . . . 168 Hit og dit-vers . . . . . . . . . . . . 178 Hvis jeg bare ikke hadde tatt feil hund … . . . . . . . . . . 180 Kurt blir grusom – The movie Kurt og familien hans . . . . . . 188

10 Jorda vår Solen, den setter

8 Over sjø og land

all-ting i sving . . . . . . . . . . . . 190

Här kommer

Som et lite frø . . . . . . . . . . . . 192

Pippi Långstrump . . . . . . . . . 142

Nysgjerrig-vers . . . . . . . . . . . 194

Gink og Biloba . . . . . . . . . . . 144

Reisen til jorden . . . . . . . . . . 196

Quiz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191

sorg, alpeluer

Alle elefanter Alle elefanter i byen Gøteborg går med sorte vanter når de bærer sorg. Alle kenguruer i byen Odense bærer alpeluer når de drikker te. Inger Hagerup

skjeve, farer, fullstendig

Flyndre Flyndra ser gjennom øyne på skrå, gjennom lepper på skjeve roper flyndra som så: «Mens annen fisk flykter helt numne av skrekk fra farer som truer og vil komme seg vekk, ligger jeg her så rolig på rygg og stirrer i taket, fullstendig trygg.» Ted Hughes

retriever, bestis, señor, skjebnen, dachs, maksimum

Dyr som får venner Golden retrieveren Iver møtte den engelske Siver. «Siver!» sa Iver med iver. «Er du også Golden Retriever?» «No man,» sa Siver til Iver. «You see, Iver: I am a beaver.» Og slik gikk det til at herr Iver ble bestis med beveren Siver.

En mår ved navn Bår var på ferie i vår og han møtte en vennlig señor, herr Dior. «Hei señor!» ropte Bår. «Er du også en mår? Og vet du hvor jeg kan få klippet mitt hår?» «På min gård!» sa Dior. «For jeg er jo et får!» Og så fór herr Dior med sitt krøllete hår og den brunhåra Bår opp til nærmeste gård. Som du sikkert forstår: Det er skjebnen som rår når en mår ved navn Bår blir frisert av et får.

En dachs ved navn Max støtte borti et slags eksemplar som het Pax. «Hei, du Pax!» ropte Max. «Er du også en dachs? Og hvorfor ser halen sin ut som en saks?» «Nei, du Max,» svarte Pax. «Jeg er faktisk en laks.» Og du vet: Nå til dags er det maksimum flaks når en dachs ved navn Max blir venn med en laks. Ingvild H. Rishøi

pattedyr, lodne, fredet

Flaggermus Flaggermus er pattedyr. Det er små lodne dyr med vinger. De er de eneste pattedyrene som kan fly. Vingene er laget av tynt skinn som er tøyelig. Det finnes over tusen forskjellige typer flaggermus i verden. Den minste

Korthalebladnese

flaggermusa er ikke større enn en humle. Flaggermus er nattdyr som betyr at de jakter om natten og sover om dagen. De sover gjerne i grupper. Slik holder de hverandre varme og sparer energi. Da folder de vingene sammen og henger etter tærne. Flaggermus i de nordlige landene lever av insekter som de fanger mens de flyr. En flaggermus kan spise fra 1000 til 3000 insekter i løpet av en natt. Den er spesielt glad i mygg. I varme strøk lever det også flaggermus som spiser frukt og drikker søt saft fra blomster.

Det finnes flaggermus som har ører som er nesten like lange som kroppen. Flaggermus ser ikke så godt som mennesker. De kan se rimelig greit, men de ser ofte ikke i farger eller

Brunlangøre

små detaljer. Mange flaggermus finner veien om natta ved at de bruker ørene istedenfor øynene. De lager mange høye lyder, og når skriket for eksempel treffer et tre, kommer lyden tilbake som et ekko, og flaggermusa skifter retning. Flaggermus bruker også lyder når de jakter.

Vinterflaggermus

Om vinteren går våre flaggermus i dvale i gruver, grotter, jordkjellere eller andre steder der det er fuktig og frostfritt. Noen flaggermus flyr til varmere strøk om vinteren. Noen flaggermus har veldig rare fjes. Flere flaggermusarter er fredet etter norsk lov.

Bredøre

brunette, øreganger, kaptein

Haren Henriette I Haren Henriette Liten, tykk brunette Kunne flyte av seg selv Takket være fettet Haren Henriette Stupte i fra brettet Fløt til havs en solskinnsdag Uten badehette Haren Henriette Øreganger tette Traff et skip på babord kant Merket ikke dette Haren Henriette Mye skrik og svette Heist om bord av en kaptein Grep om hennes flette Haren Henriette Hadde møtt Den Rette Seilte til en sydhavsøy Giftet seg den sjette Bo Gaustad

ekstremt, samuraier, forgjeves, innreder, avsindig, overdådig, kravlet

Dyrefabler: Hallo! Hvem slukket lyset? En hund etter selskap Det var en gang en hund som het Hubert. Hubert var en helt alminnelig hund med en fullstendig alminnelig hundefarge, nemlig lysebrun. Han var verken særlig stor eller særlig spesiell, han hadde ikke engang en svart ring rundt øyet eller svarte poter eller noe sånt.

Han bodde i en helt alminnelig vei hos en helt alminnelig familie. I et helt alminnelig land uten jungler, vulkaner eller samuraier. Familien var i grunnen så alminnelig at noen kanskje ville kalle den kjedelig. Hubert syntes i alle fall at de var ekstremt kjedelige. De spiste kjedelig, de snakket kjedelig, og de lekte ubeskrivelig kjedelige leker, så mesteparten av tiden lot Hubert som om han sov. Hubert holdt mest til ute i hagen. Her hadde han et lite hundehus, som faktisk også var litt kjedelig. Hubert hadde forsøkt å gjøre noe med det, så inne i huset hadde han stilt opp en tom brusflaske som var gått i stykker på en litt mindre kjedelig måte enn man ellers ser det. Ved siden av hagegrillen hadde han funnet en karnevalsmaske for barn, laget av gummi. Barna hadde visst ikke brydd seg noe om masken og hadde hevet den fra seg så den landet på den varme hagegrillen og smeltet på en litt spesiell måte, slik at den minnet om ansiktet til et stygt dyr. Hubert syntes den pyntet opp, så han hadde hengt den på veggen i det lille huset. På gulvet lå et virkelig stygt, svart badehåndkle, og her satt det en død måke. Den døde måken hadde Hubert tatt vare på fordi den luktet så deilig råttent. Men alle disse tingene var ikke nok for den lille alminnelige hunden Hubert. Hubert savnet selskap.

Ofte lå han utenfor huset sitt og speidet etter selskap. Forgjeves. Mens Hubert lå der, telte han fly. De trakk hvite spor over det store, blå papiret menneskene kaller himmelen. Egentlig var det ikke særlig gøy å kikke på noe som fløy ti kilometer oppe i luften, men Hubert lærte i det minste å telle. Sent på dagen kunne Hubert godt finne på å snakke litt med seg selv, og det hørtes ut som når du leker alene og er nødt til å lage stemmene til dem som er med på leken din. Det hørtes omtrent slik ut: «Hvordan går det, Hubert?» sa Hubert høyt. Så snudde han på hodet, som om det satt en hund ved siden av ham som svarte. «Bare bra, takk. Hva med deg, Hubert?» sa Hubert. Deretter snudde han hodet tilbake igjen, slik at han kunne svare seg selv. «Det går som smurt. Ingen problemer. Man har da orden på sakene», sa han. «Hva driver du med for tiden, Hubert?» sa Hubert. «Å, du vet, Hubert, litt av hvert, litt av hvert.» «Litt av hvert? Hva da?» Nå var Hubert blitt litt interessert i hva han selv drev med.

«Tja, du vet, Hubert. Jeg arbeider en del med fly. Jeg innreder huset, jeg bruker noe av tiden til å snakke med viktige venner, og så er det jo familien. Alt sammen gjør meg til en travelt opptatt hund», skrøt Hubert. «Hubert, nå lyver du! Du gjør jo null og niks!» Hubert ble ordentlig sur over at han kunne finne på å lyve slik for seg selv. «Hva mener du, Hubert?!» svarte Hubert seg selv helt uskyldig. «Har du tenkt å lyve, går jeg min vei, Hubert.» Hubert reiste seg mens han truet seg selv med å gå. Og så gikk Hubert, mens Hubert satt igjen alene. Men siden Hubert hadde snakket med seg selv, hadde han jo ikke gått, men satt fremdeles foran det lille hundehuset i hagen og var en hund etter selskap. Kvelden senket seg stille over huset, og enda en gang hadde det gått en hel dag uten at Hubert hadde snakket med andre enn seg selv. Han gikk inn i huset sitt og prøvde å ta seg sammen for å gå inn til den kjedelige familien. Han tittet opp mot huset deres gjennom vinduet. Og der fikk han øye på noe nytt. Det satt noe på hekken ved nabohuset.

Det var en katt. En katt med beige pels og øyne så grønne som spinat man har tygget på og latt ligge en uke i solen, før man har forsøkt å spise den igjen, men så har man kastet den opp fordi den var blitt for dårlig. Så grønne var de vakre øynene til katten. Hubert visste ikke om han skulle si hei. Katter og hunder har jo ikke verdens beste forhistorie. De hater visstnok hverandre, mente Hubert å kunne huske. Morfaren hans hadde sagt at hvis Hubert noensinne så en katt, skulle han styrte av gårde og gjø som besatt, sikle noe aldeles avsindig og bite katten i alle de fire beina. Men Hubert hadde mer lyst på selskap enn på slagsmål, så han ropte: «Hei, katt!» Katten ble så redd da den hørte Huberts stemme, at den tråkket feil i hekken, falt ned og traff hagegrillen med hodet først. Så rullet den fortumlet ned i fuglebadet og hoppet med et skrik opp i en søppelkasse som var full av middagsrester fra den kjedelige familien. Til slutt landet katten med et plask i potetskrell, avskårne fettrander og bearnaisesaus fra dagen før. Hubert bet seg i underleppen. Han var litt flau, for han ville jo bare hilse på katten.

Det var helt stille. Katten hadde ikke sagt et kvekk etter at den datt ned i sausen. «Går det bra med deg, katt?» ropte Hubert. Det gikk litt tid, men så svarte katten: «Nei, det går alt annet enn bra!» Så kom den opp av søppelkassen, fullstendig innsauset i bearnaise. Den så nærmest ut som om den hadde fått en merkelig sykdom. «Du må virkelig unnskylde», sa Hubert inne fra det lille huset sitt. «Hvilken katt vil finne på å rope ‘Katt’ ut av det blå? Gjør du narr av meg?» sa katten grettent mens den slikket av seg saus. «På den annen side er bearnaisesausen slett ikke verst, så det gjør faktisk ikke noe.» Så hoppet katten ned fra søppelkassen. Hubert smilte og skulle til å gå ut av det lille huset sitt. Men så sa katten: «Hvorfor er du inne i et hundehus?» Den stanset og knep øynene sammen. «Du er da en katt, ikke sant?» Den så plutselig ikke like søt ut. Igjen bet Hubert seg i underleppen. Han var ikke en katt, men han ville så gjerne ha noen å snakke med, så han løy. «Jo, jo, selvfølgelig er jeg en katt,» pep han.

«Bra! Et øyeblikk trodde jeg du var en dum hund! Ha, ha, tenk om du hadde vært det. Da hadde ikke vi to kunnet bli venner.» «Ja, ha, ha, ha,» lo Hubert nervøst inne fra mørket i det lille huset. Nå ville det for alvor bli vanskelig å forklare at han var en liten, lysebrun hund. «Men hva gjør du her, katt? I kveld er jo det store katteballet. Vi kan slå følge dit», sa katten. Den satte seg foran huset og slikket potene sine. Det kommer aldri noe godt ut av å lyve, tenkte Hubert og så seg desperat rundt. Jeg er en hund. Hvordan blir jeg til en katt? «Kommer du?» ropte katten. Hubert ville så gjerne være med på katteballet. Han snakket aldri med noen, og nå kunne han gå på fest og møte massevis av katter. Hubert var ikke overdådig smart, men han var fantasifull. Han fikk øye på det stygge, svarte badehåndkleet og fant ut at hvis han ikke var en katt, kunne han i det minste kle seg ut som en katt. Han stakk hodet inn i den smeltede karnevalsmasken. Den kunne være katteansiktet hans, og så rullet han det svarte badehåndkleet rundt seg.

Nå er jeg en katt, en stygg katt, men en katt, tenkte Hubert. Men jeg lukter jo hund. Hubert gned seg mot den døde måken, og da luktet han i alle fall ikke hund lenger, men fuktig, død måke. Mmm … Katten ble utålmodig. Den hadde kravlet opp på hekken igjen. «Halloooo, nå stikker jeg, altså!» ropte den. «Vent!» ropte Hubert og løp ut av huset. Da katten fikk øye på Hubert, utstøtte den et lite skrik og mistet balansen igjen, falt ned og traff grillen med hodet, trillet gjennom fuglebadet og endte nok en gang i søppelkassen. Hubert visste ikke om han var blitt avslørt eller ikke. Det var helt stille i hagen. «HEITESTE, SÅ STYGG DU ER, KAMERAT!» lød det nede fra søppelkassen. Man kunne høre at katten slikket i seg litt mer bearnaisesaus. «Vel, vel, det går nok bra,» ropte katten. «Nå får det være nok med all denne sausen. Nå skal vi to på fest.» Så gikk Hubert og katten ut av hagen. «Jeg heter Bent», sa katten. «Jeg heter Hubert», sa Hubert.

«Ja, med det navnet må du ha det vanskelig på alle måter,» sa Bent. «Men det spiller jo ingen rolle. Du er en katt, og det er det viktigste. Vi er de klokeste dyrene i verden. Alle andre dyr er idioter. Det er faktisk dette katteballet dreier seg om. Man skal velge seg ut det dyret man kan si de styggeste tingene om, slik at vi riktig kan nyte at vi er ypperlige katter.» Hubert nikket. «OK, da velger jeg en hund,» sa han forsiktig. «Godt valg, kamerat», svarte Bent. Så snakket de litt om katteting, og det var ting Hubert ikke ante noe om, men han svarte så godt han kunne. Bent syntes det var svært, svært merkelig at Hubert trodde kattesand var noe som fantes på badestrender for katter. «Det er det ikke», sa Bent. «Kattesand er noe menneskene heller oppi doene våre.» «Aha», svarte Hubert. «Jeg lever jo mest ute, så det der har jeg ikke fått med meg.» Nå måtte de nærme seg ballet, for de møtte noen katter som skulle samme vei. De andre kattene var heller ikke særlig pene, men de visste mer om katteting enn Hubert gjorde. Og de elsket kattefester.

«For dit kommer det bare katter,» sa den styggeste av kattene. Bent nikket. «Sånn er det med den saken.» Og så hvisket han til Hubert at det strengt tatt lett kunne bli litt kjedelig når det bare var katter til stede, men slik var det nå engang, det måtte man ganske enkelt gå med på. Hubert nikket og lot som om han var en katt av det fineste slaget. Til slutt var Bent og Hubert fremme ved det store katteballet. Det var så fint som noe kan få blitt. Det var katter overalt, den ene styggere enn den andre. Hubert var målløs, aldri hadde han vært på en så flott fest – heller ikke den som den kjedelige familien hans kalte jul, kunne måle seg med dette, og det til tross for at familien hadde noen morsomme, røde luer på seg hele kvelden. Bent og Hubert gikk rundt og hilste til høyre og venstre. Hubert husket ikke helt hvordan katter gikk, og han snublet og datt et par ganger. Men Bent sa bare til de andre at dette var fordi Hubert var litt skrøpelig bygd, og de andre kattene nikket forståelsesfullt. Så lenge man var katt, spilte det ingen rolle hvilke feil man hadde. Alle kattene snakket om hvor mye de hatet andre dyr.

En av kattene fortalte at skilpadder var de dummeste dyrene den visste om: «En skilpadde kan jo ikke klatre i trær», sa den hånlig. Hubert kom til å si at det var da greit, for da kunne den heller ikke falle ned. Han nikket til Bent, men Bent skottet nervøst bort på katten som hatet skilpadder. Den ble svært fornærmet og snudde seg og gikk bort til noen andre katter, som også så ut som om de hatet skilpadder. En annen katt sa til Hubert at den ikke kunne fordra hunder; de var dumme, siklende, gjøende idioter som ikke gjorde annet enn å svinse i hælene på familiene sine. Hubert sa at det kunne vel være greit nok, for da var det i det minste noen som gadd å klappe dem. Katten knep øynene sammen, utstøtte en hes lyd, og så snudde den seg på potene og gikk ytterst fornærmet sin vei. «Jeg trodde du hatet hunder?!» spurte Bent. Hubert nikket. «Øh, det gjør jeg da også … men jeg trodde man kunne nøye seg med å si at man hatet dem. Jeg visste ikke at man måtte legge ut om alle feilene deres.»

Bent nikket. «Det er mulig du har rett. Men kan du ikke vente til vi er alene med å forsvare hunder og andre dyr du likevel ikke hater så mye?» Det lovet Hubert. Så skulle det danses. Hubert kunne nesten ikke vente. Han bød en virkelig stygg katt opp til dans. Og siden Hubert gjerne ville gjøre godt inntrykk, slo han seg totalt løs på dansegulvet. Han bykset fra side til side, steppet,

drev med moonwalking og hoppet opp og ned som en gærning. Katten han danset med, så ikke særlig imponert ut. Bent prøvde å signalisere til Hubert at han skulle danse mer avdempet. Men Hubert ga blanke blaffen. Han ville feste nå som han for en gangs skyld var på en fest. Så han snurret rundt seg selv tretti ganger, og det burde han kanskje ha øvd seg litt på først, for han ble temmelig

svimmel og seilte sidelengs bortover dansegulvet, rett inn i en vakker anretning av telys. Med ett sto Hubert i lys lue; det gamle, svarte badehåndkleet var en lekkerbisken for ilden. Hubert utstøtte et hyl, og mens han forsøkte å blåse ut flammene, ravet han omkring og skremte alle fra sans og samling, inntil han fikk øye på det fuglebadet som alle drakk av. Og så gjorde han et i og for seg imponerende hopp opp i de andres drikkevarer. Ilden sluknet med en stille fiselyd, og Hubert satt fullstendig sotsvart og gjennomvåt igjen, mens alle kattene på festen stirret på ham. Og det hadde de god grunn til, for foran dem satt det en liten hund i et fuglebad! Borte var den stygge katten alle sammen hadde sett at det tok fyr i, og tilbake satt Hubert. Først var det dødsens stille, men så begynte hele bølingen å skrike og skråle. Alle ropte: «EN HUND!» når de da ikke ropte: «Han er ikke en katt!» Hubert prøvde å smile til de rasende kattene, men det ble et nokså forsiktig smil, for alle var fryktelig sure. Bent var derimot mest forbauset. De andre kattene var så rasende at de begynte å rope at de ville gi Hubert det glatte lag. Hubert visste ikke helt hva dette betydde, så han smilte enda mer, men så ropte en katt at han ikke burde

sitte der og smile, for nå skulle han få seg en skikkelig omgang. Og da Hubert forsto at de hadde tenkt å banke ham opp, sluttet han å smile. Kattene nærmet seg i en sirkel og skulle til å hive seg over ham, så Hubert lukket øynene og ba en ørliten bønn. Men så hørte han en som ropte høyere enn alle de andre. Det var Bent, hans gode, gamle, nye venn som befalte: «STOPP, ALLE SAMMEN!» Katteforsamlingen stoppet og kikket forbauset på Bent. Han trådte inn foran Hubert og stilte seg på bakbeina. Bent snudde seg raskt og så Hubert inn i øynene. «Er vi venner selv om jeg ikke er en katt?» hvisket Bent. Hubert nikket ivrig, men skjønte ikke spørsmålet. Bent var da en katt? Men Hubert ville være venner med Bent, om han så var en slimete glassmanet. Bent smilte og snudde seg mot kattene. «Hubert er min venn! Og hvis dere vil rive ham i filler, må dere rive meg i filler først!» Kattene kikket surt på Bent. Så fikk Bent en idé. «Nei, vet dere hva? Dere trenger ikke å rive meg i filler. Det kan jeg da gjerne gjøre for dere.»

Og så rev han hodet av seg med et kjapt rykk. Kattene gispet. Inne bak kattehodet som Bent hadde revet av, satt det ekte hodet hans. Og det var et hamsterhode! Alle kattene stirret sjokkert på Bent. «Jeg er en hamster!» ropte Bent. «Og jeg er stolt av det!» Hubert reiste seg og gikk bort til Bent. «Ja, og jeg er en hund, og det er JEG stolt av.» De andre festdeltakerne måpte. «Jeg kledde meg ut som katt fordi det er de eneste dyrene som går omkring som de vil», brølte Bent. «Som hund eller hamster blir man satt i bur eller bånd, men en katt er fri og går sine egne veier. Og det hadde jeg lyst til. Det eneste problemet er at dere katter ikke vil snakke med hamstere, så derfor måtte jeg kle meg ut som katt for ikke å bli altfor ensom!» Ingen sa noe. «Kom, vi går, Hubert», sa Bent. «Vi er ikke velkomne her.» Hubert plasket ut av fuglebadet, og sammen med Bent gikk han ned gjennom rekkene av katter. De var nådd helt ned til enden av rekkene, da en stemme forsiktig pep: «Vent!»

En liten, usedvanlig stygg katt trådte frem og løftet varsomt av seg hodet. Det viste seg at heller ikke denne katten var en katt, men en grønn- og gulflekket undulat. «Ja, jeg er en undulat, og det er jeg stolt av,» kvitret den. Så løftet enda en katt av seg hodet. Den var heller ikke en katt, men en ørkenrotte. Bent og Hubert smilte. De var ikke alene. Flere og flere av kattene tok av seg hodene, og det viste seg at nesten ingen av kattene på den fornemme festen var katter, men kaniner, hamstere, marsvin, fugler og hengebuksvin og alle mulige andre kjæledyr. Og den katten som hatet skilpadder av hele sitt hjerte, var i virkeligheten en svært vakker sumpskilpadde. Faktisk var den eneste ekte katten den aller styggeste av dem alle sammen, og han var så glad for at de andre ville være venner med ham selv om han var en katt. For de fleste andre katter foretrekker faktisk å være alene og er megakjedelige å være sammen med. Alle pustet lettet ut. Nå kunne de feste uten å være redde for at noen kom til å tråkke på katteforkledningene deres, slik at de falt av.

Da festen tok slutt, gikk alle hjem og nøt den stille, kjølige kvelden, og hver av dem tenkte på hvor mye de gledet seg til det neste katteballet, eller rettere sagt til det neste kjæledyrballet. Og slik ble det. Når Hubert ikke dro på et ball eller en fest sammen med de andre dyrene, lå han i døråpningen til det lille huset sitt og telte fly. Men ikke alene, for Bent hadde lenge ønsket seg en hobby, så Hubert lærte Bent å telle, og nå satt de to og telte fly til solen gikk ned. Anders Morgenthaler

på snei, foxtrot, fagott

Spøkelser Det var midt på natten og våken var jeg, jeg tok på meg hatten og slipset på snei. Jeg gikk ned i stua og hva så jeg der? En spøkelsesdame i dronningens klær ... SPØKELSER, de er skumle å ha, man blir redd før man løper derfra. SPØKELSER, de er skumle å ha, fort deg nå, ellers kan de deg ta! Hun tok meg i armen og dro meg av sted. Jeg tenkte: Hvor skal vi? Hva vil med meg skje? Jeg kjente at armen ble dratt ut av ledd, og nå var jeg også så merkelig kledd. SPØKELSER, de er skumle … Vi fløy over byen, over piper og tak, og langt ut på havet, der var det et vrak. Med spøkelsestango og vals og foxtrot, og det tjukkeste spøkelse spilte fagott ... Mange SPØKELSER – rundt på et vrak, de var foran og over og bak! Mange SPØKELSER – rundt på et vrak, Plutselig våknet jeg med et brak!

Ingrid og Nina Ramnefjell

smasker, rasler, varsler

Uhu … Det tusler og tasler

Hør lenkene rasler

det rumler og rasler

et spøkelse varsler

uhu – uhu – uhu – uhu

– det er mørkt det er varmt

Ta på deg din vest

det er rått det er klamt

for i natt er det fest

uhu – uhu – uhu – uhu

Se rottene gnikker

på kongebalkongen

se musene slikker

til spøkelsekongen

uhu – uhu – uhu – uhu

de smasker og eter på råtne poteter uhu – uhu – uhu – uhu

Vi flakser av sted ja, kom å bli med uhu – uhu – uhu – uhu Nei, det vil vi ikke så kom la oss stikke haha – haha – haha – haha Vi finner en krok og en spennende bok haha – haha – haha – haha Anne-Lise Gjerdrum

merkverdige, forunderlig, lort

Jeg er litt redd Jeg står her i mørket og venter. Jeg er litt redd. For at store, merkverdige mark skal krype oppover leggen min. Og et forunderlig ekorn bite meg i nesen. Og ugler lande i håret mitt og slippe ut grønn lort. Jeg tror jeg går inn til bestemor, jeg. Hun har så gamle, vakre øyne. Og et stort, bløtt fang å sitte på. Og armer som holder tett rundt meg. Arild Nyquist

utforsker, piler, overtroisk

Kjelleren De som er med: Pappa, mamma, Isak, Ola, naboen, forteller Forteller: Pappaen til Ola og mammaen til Isak er kjærester. De har akkurat flyttet sammen, og nå pusser de opp det gamle huset. Isak:

Kom! Ola, nå utforsker vi det gamle huset!

Ola:

Vi går ned i kjelleren.

Forteller: Isak har ikke lyst, men han sier ingenting. Den bratte trappa knirker. Det er helt mørkt der nede. Ola:

Skru på lyset!

Isak:

(famler i mørket) Det må være en bryter her? Jo, der er den.

Forteller: En pære i taket lyser svakt. Det lukter rart. Som jord, som mørke. Ola:

(høyt) Hva var det? Jeg syns jeg kjenner noe. En mus!

Forteller: Flere mus piler over golvet.

Ola:

Jeg skvatt.

Isak:

Vi går opp igjen!

Forteller: De skrur av lyset og går opp trappa. Om kvelden når de har lagt seg, prater de sammen helt til det blir mørkt. Månen lyser inn gjennom vinduet. Ola drømmer noe ekkelt. En gutt kommer opp fra kjelleren. Han står ved siden av senga til Ola. Han spør om han kan få noen å leke med. Han rekker frem hånden som om han vil ta Ola.

Ola:

(våkner) Jeg drømte så rart i natt.

Isak:

Jeg også.

Forteller: De har drømt den samme drømmen! Hva er dette for noe? De forteller om drømmen til de voksne, men de hører ikke etter. De skal slipe golv. De går ut i hagen. Naboen er ute i hagen. Hun ber dem på saft og kjeks. Naboen: Har dere merket det? Isak:

Hva da?

Naboen: At det spøker i huset deres? Isak:

(drikker opp) Jeg vil hjem nå.

Ola:

Hvem spøker?

Naboen: De stakkars barna. For hundre år siden var det et barnehjem i huset der dere bor. Barna ble ofte låst inne i kjelleren. Det var helt mørkt. Rotter og mus løp overalt. Ola:

Så fælt! De hadde sikkert ingen leker heller.

Naboen: (nikker) Noen sier at barna gråter ennå, selv om de er døde. Forteller: Ola og Isak leker sammen hjemme. De leker med Lego, tog og biler og robotfigurer.

Ola:

Vi setter lekene i trappa.

Isak:

Nei, vi må helt ned.

Ola:

(tenker på musene, han gruer seg) Du har helt rett!

Forteller: De går helt ned, lyspæra blinker. Ola:

Slukket ikke vi lyset forrige gang? Kom, så setter vi lekene på golvet.

Forteller: Det er kaldt i kjelleren. Nesten som om det blåser inne. Isak:

(grøsser)

Ola:

Nå går vi opp igjen. Jeg syns det høres ut som om noen hvisker: TAKK!

Forteller: Den natten drømmer verken Ola eller Isak noe, og de sover rolig. Neste dag: Mamma: I dag får vi besøk av naboen. Hun er en koselig dame, men hun er ganske overtroisk. Hun tror visst på spøkelser. Pappa:

(ler) Spøkelser fins jo ikke!

Isak og Ola: (ser på hverandre) Tror du på spøkelser?

Etter Linn T. Sunne

utforske, ynkelige, vettskremte

Dustene Herr og fru Dust er duster. De er både ufyselige og slemme, og de elsker fuglepai. Herr Dust pleier å smøre HOLDFAST-lim på greinene i trærne for å fange fugl til paien sin. Men hva skjer når fire gutter bestemmer seg for å klatre i dem?

Fire klistrete små gutter En tirsdagskveld etter at herr Dust hadde vært oppe på stigen og smurt inn treet med HOLDFAST, krøp fire små gutter inn i hagen for å se på apene. De brydde seg ikke om tistlene eller brenneslene, ikke når det var noen aper i nærheten som de kunne kikke på. Etter en stund ble de lei av å se på apene, og så begynte de å utforske hagen bedre og fant stigen som sto lent opp til Det Store Døde Treet. De bestemte seg for å klatre opp bare for moro skyld. Det er ikke noe galt med det. Neste morgen da herr Dust skulle ut for å samle inn fuglene, fant han fire ynkelige små gutter som satt i treet med buksebakene klistret fast til grenene. Det var ingen fugler i treet, for guttene hadde skremt dem vekk alle sammen.

Herr Dust var rasende. – Siden det ikke er noen fugler til fuglepaien min i dag, ropte han, – så får jeg spise gutter i stedet! Han begynte å klatre opp stigen. – Guttepai er helt sikkert bedre enn fuglepai, fortsatte han og gliste grusomt. – Mer kjøtt og ikke så masse småben. Guttene var vettskremte. – Han har tenkt å koke oss! ropte den første. – Han vil steke oss levende! vrælte den andre. – Han vil koke oss sammen med gulrøttene! ropte den tredje. Men den fjerde lille gutten var litt mer fornuftig enn de andre og hvisket: – Hør her. Jeg har en idé. Det er bare buksene våre som sitter fast i treet. Skynd dere! Knepp opp buksene og gli ut av dem og fall ned på bakken! Herr Dust hadde kommet til toppen av stigen og skulle akkurat til å gripe fatt i den nærmeste gutten da alle sammen plutselig falt ned fra treet og løp hjem med de nakne rumpene blunkende til sola. Roald Dahl

beryktet, skonnertbrigg, dommedag

Spøkelser til havs Den flyvende hollender Ett spøkelsesskip er mer beryktet enn noen andre. Det var en skonnertbrigg, et handelsskip fra 1600-tallet, som hadde full seilføring selv i stille vær og av og til var omgitt av et uhyggelig lys. Sagnet sier at skipet fikk problemer da det skulle runde det farlige Kapp det gode håp i SørAfrika. Noen sier at kapteinen, Hendrick van der Decken, nektet å søke havn. Andre sier at uværet hindret ham i å gjøre det. De fleste er enige om at han forbannet Gud og sverget på at han skulle runde Kapp det gode håp om han så måtte seile til dommedag. Det later det til at han ble tvunget til å gjøre nettopp det. Noen ganger forsøker han å legge til ved andre skip for å overrekke brev, men ingen som tar imot brevene, vil overleve. Bare det å se Den flyvende hollender er et dårlig varsel. Mange skip har loggført at de har sett skipet. Fyrvoktere på Cape Point har fått glimt av det, det har også berømte mennesker som den britiske prins George (senere kong George 5.). Judy Allen

Sagnet om Den flyvende hollender er sannsynligvis bare en skrøne. Fortellingen om skipet begynte å sirkulere på slutten av 1700-tallet. I enkelte historier var synet av skipet et varsel om død og ulykke.

trollkyndig, fredløs, krypinn, odde, utløe,viderverdigheter

Heksa på odden Det var bestemor som fortalte om heksa på odden. Ei gammel kone ble dømt som trollkyndig. Hun slapp å bli brent, slik det var vanlig med hekser, men ble dømt fredløs. Mange syntes det var verre enn døden på bålet, for en fredløs kunne ingen ha noe med å gjøre. Den som huset en fredløs, ble selv strengt straffet. Kona bygde seg et krypinn av flate steiner og med busker foran inngangen på en odde i vannet. Folk lot henne i fred der, og de hjalp henne også på forskjellig vis. De lot henne vite at de satte ut mat til kattene i en bestemt utløe eller ved låvebrua, og på den måten berget hun livet. Det ble tidlig vinter det året, og vannet frøs til. Et stykke utenfor odden er vannet grunnere, og bunnen her er myr. Derfor kan isen bli sterk, men på forvinteren kan den tine opp og bli farlig. Og en kveld gikk en gutt gjennom isen. Han ville ha druknet om ikke heksa på odden var kommet til og fikk berget ham. Men selv frøs hun i hjel i de gjennomvåte klærne i den vesle steinhytta. Hun ble begravet på odden, og alle stedets voksne var til stede, enda de ikke hadde lov til det.

Ved denne odden var det en gammel leke- og danseplass. Der var det også en populær akebakke. En fikk god fart på kjelken utover vannet frem til en holme, som også var bratt. Og derfra kunne en ake tilbake til odden. En kveld da en rad med kjelker fulle av barn og ungdom skulle sette utfor, sto plutselig en hvit

kvinneskikkelse nede på isen og viftet advarende. Noen flyttet da til en annen akeplass, mens andre skyndte seg hjem. Da folk gikk ut på odden, fikk de se en åpen råk der barna hadde tenkt å ake. Ungdommen på stedet utvandret i årene som fulgte, og dermed ble akeplassen forlatt og den farlige råken glemt. Istedenfor å renne på skøyter langs stranden eller ake i den gamle bakken dro nå gjerne barneflokken til et vann et stykke unna for å leke sammen med ungene der. Et år ble isen tidlig sterk, og det var allerede mørkt da flokken av barn dro hjemover. Men de kom litt ut av den vanlige leia, og noen ble redde og ville inn til bredden så fort som mulig. Da de kom til holmen utenfor odden, sto plutselig en hvit kvinneskikkelse foran dem og stengte veien. Jeg hadde skadd den ene skøyten og kom rennende hjemover alene, da jeg hørte rop og hyl. Barna fortalte hva de hadde opplevd, og jeg forsto. Det måtte være svak is der, så derfor ville jeg få barna i land litt nord for odden. Da sto den hvite kvinnen like foran meg, så nær at jeg kunne tatt på henne. Jeg snudde utover vannet med flokken etter meg, og så fulgte vi den vante leia hjem uten andre viderverdigheter. Nå ble det farlige området avmerket. Men legen på stedet tok det ikke så nøye året etter, da alle vann var

tilfrosne og de til og med drev med travkjøring på isen, da mente han at han trygt kunne kjøre korteste vei. Legen satt og halvsov, mens hesten utålmodig langet ut på den fine isen i den friske natteluften. Men plutselig stanset den brått og svingte så mot nord. Da fikk legen se en hvit kvinneskikkelse foran hesten. Hesten var skremt, men legen greide å mestre den og snakket beroligende til den. De kom frem i god behold. Femten år etter hendte det at en kvinne i femtiårene for vill. Det var tåke, og hun var kommet ut på vannet. Det var snø på isen, men den var usikker og med flere åpne råker. Kvinnen kjente ikke veien og var redd. Da sto med ett en hvit skikkelse foran henne og vinket henne med seg inntil hun fikk se et lys langt borte. Den hvite skikkelsen forsvant, og kvinnen styrte mot lyset og kom i hus. Neste dag kunne de se i kikkert kvinnens fotspor over isen. Hun hadde gjort en stor sving omkring en råk. Men den hvite skikkelsen som hadde advart henne, var det ingen fotefar etter. Ukjent forfatter

Anne-Lise Gjerdrum

Elle Melle for 4. trinn består av: • • • •

Leseboka 4 Les og forstå 4 Språkboka 4 CD 4

• Lærerveiledning inkludert kopioriginaler • Nettsted – www.fagbokforlaget.no/ellemelle

www.fagbokforlaget.no

ELLE MELLE LESEBOKA 4

Anne Lise Aasgaard Solli

Gi barna lese- og skriveglede!

Anne-Lise Gjerdrum

Anne Lise Aasgaard Solli

O B K E A S 4 E L

ELLE MELLE

ISBN 978-82-11-01459-7

,!7II2B1-abefjh!

Bokmål