10 | Harald Baldersheim og Lawrence E. Rose
(Ståhlberg 1996b). Kommunesektorens utvikling i Norden kan derfor også framstilles som en serie forvirrende paradokser og pendelsvingninger. Som illustrasjoner på dette kan en rekke eksempler framheves.
Enhetsstatsparadokset De nordiske land er klassiske enhetsstater med enhetlige riksinstitusjoner som samlende symboler. Men samtidig er de desentraliserte kommunestater med mye myndighet og ansvar gitt til lokale folkevalgte forsamlinger. Det forventes at det meste av offentlige tjenester produseres lokalt. I utgangspunktet ville det være grunn til å forvente spenninger mellom enhetsstaten og kommunestaten. Hvordan kan de nordiske politiske systemene leve med slike innebygde spenninger? Andre enhetsstater, for eksempel Storbritannia, gjennomlevde konflikter på 1980-tallet i forholdet mellom stat og kommune, og søkte å innsnevre det kommunale selvstyret og overføre oppgaver til fristilte spesialorganisasjoner (Cochrane 1993; Stoker 2004). Atter andre har tvert imot forsøkt å bevege seg i retning av den nordiske modellen, bl.a. Frankrike (Loughlin og Mazey 1995; Kerrouch 2010). Er det slik at den nordiske statstradisjonen, en tradisjon som er nærmest hegeliansk-organisk, etter prøyssisk modell (jf. Dyson 1980), gjør kommunalisering til den naturlige desentraliseringsformen, mens den angelsaksiske tradisjonen er mer åpen for en kontraktsbasert desentralisering (Baldersheim og Rose 2010a; Loughlin mfl. 2011a)?
Utjevningsparadokset De nordiske samfunn er preget av en grunnleggende egalitær kultur, men har samtidig mange kommunitære trekk. Likhetstankegang og utjevningsmål har preget oppbyggingen av samfunnsinstitusjonene i etterkrigstiden (Graubard 1986). Utbyggingen av kommunene har vært en del av utbyggingen av velferdstilbudet (Grønlie 1987; Nagel 1991). Samtidig er det slik at innbyggerne identifiserer seg sterkt med sine byer, bygder og regioner. Mange er opptatt av å slå ring om egen kommune. Antydninger om kommunesammenslåinger møtes nesten alltid med lokale protester (Rose 2014). Paradokset er at offentlig velferd gjøres tilgjengelig for den enkelte gjennom kommunene, som jo har sitt rasjonale som institusjoner i det å sikre lokal variasjon, fleksibilitet og tilpassing – altså det motsatte av likhet. De nordiske land søker med andre ord å realisere en forvaltningsmodell med så vel egalitære som kommunitære trekk på en gang. Lar det seg gjøre?
Deltakelsesparadokset Kommunesektoren har opplevd en nærmest sammenhengende vekst i etterkrigstiden, særlig siden 1960-tallet. Utbyggingen av den offentlige sektor i de nordiske
104717 GRMAT Det kommunale laboratorium 140301.indd 10
09.09.14 15:28