Teorier om relasjoner

Relasjonsteori er et felt som forener psykologi, pedagogikk og sosiologi (Spurkeland, 2009). Et kjerneelement i den dialektiske relasjons teorien (se også Løvlie, 1982) er at vi blir den vi er, i lys av det vi møter (Schibbye, 2012). Hvis vi ikke ser at de oppfatninger vi har av verden, henger sammen med både oss selv, «den andre» og vår gjensidige avhengighet, kan vi foreta «epistemologiske feil» (s. 32). Epistemologi er læren om kunnskap og innsikt (Holmen, 2019). Med andre ord kan ikke kunnskap om og innsikt i relasjoner forstås uten å ta inn den gjensidige avhengigheten vi til enhver tid inngår i. Denne avhengigheten blir av Løgstrup (1969) beskrevet som et grunnvilkår ved det å være menneske. I ethvert møte ligger det en taus fordring der den enkelte har mulighet for både å rive ned og å bygge opp avhengigheten. Vi er prisgitt hverandre.

Når van Manen (1991) beskriver læreres ansvar for deres møter med barn og unge, bruker han begrepet loco parentis (i foreldres sted) om relasjonen. Det innebærer at barn og unge er overlatt til lærerens omsorg. Samtidig skiller denne relasjonen seg fra elevenes relasjon til foreldrene ved at den er midlertidig og rettet mot et faginnhold. Noen av dem som har tatt denne tenkningen videre inn i utdanningsfeltet og undersøkt den gjensidige avhengigheten i mellommenneskelig samspill, er Bae og Waastad (1992). Bae (1992, s. 34) legger til grunn at «relasjoner som er preget av anerkjennelse skaper forutsetninger for overskridende utvikling både for voksen og for barn», samtidig som den «skaper positive holdninger til læring». Bae er også opptatt av motsatsen, nemlig at mangelen på anerkjennelse kan føre til undertrykkende samhandlingsmønstre som ikke bare svekker muligheten til selvutvikling, men også skader muligheten for læring.

Bergem (2011) peker på den asymmetriske relasjonen mellom lærer og elev der lærer er pålagt å velge og prioritere på elevens vegne. Dette omtaler han som en yrkesetisk oppgave og en utfordring som ikke må misbrukes. Den pedagogiske relasjonen framtrer dermed som annerledes enn andre relasjoner fordi det handler om elevens framtid. Relasjonen må derfor alltid søke det gode for eleven (Sævi, 2007, s. 115). En god elev–lærer-relasjon kan dermed virke positivt inn, som en beskyttelsesfaktor, i situasjoner der risikofaktorer i eller rundt eleven kan ha en negativ innvirkning på læring og utvikling (Drugli, 2012).