12 kvinnelige filosofer (9788245037364)

Page 1

Ingeborg

W. Owesen

12 kvinnelige filosofer

Fra antikken til i dag

Hypat ia / Hildegard av Bingen

Katarina av Siena / CHriStine de piSan

Marie de gournay / Mary aStell

ÉMilΙe du CHâtelet / Mary WollStoneCraft

lady viCtoria WelBy / HannaH arendt

SiMone de Beauvoir / aliSon Jaggar

Ingeborg W. Owesen

12 kvinnelige filosofer

Fra antikken til i dag

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-3736-4

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Hanne Sjøtrø Forsidefoto: Simone de Beauvoir, 1947.

© Hulton-Deutsch Collection/CORBIS/Corbis via Getty Images

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Erlend og Ida

Forord

Som ung filosofistudent på slutten av 1980-tallet var den eneste kvinnen jeg møtte på pensum, Simone de Beauvoir, og den eneste kvinnelige foreleseren hun som foreleste om Beauvoir. Jeg ble umiddelbart fascinert og interessert i Beauvoirs tenkning, og hadde lyst til å gi meg i kast med videre studier av Beauvoir, men rådet jeg fikk den gangen, var at det var synd å kaste bort gode karakterer på så «dårlig filosofi». Dessverre lyttet jeg til rådet og fortsatte filosofistudier i andre retninger i mange år før jeg vendte tilbake til min opprinnelige interesse for kvinnelige filosofer og tematikk som har med kjønn å gjøre. Møtet med Simone de Beauvoir var allikevel helt bestemmende for valget om å fortsette å studere filosofi. Møtet med en kvinnelig filosof overbeviste meg om at faget også hadde noe med meg å gjøre. Kvinnelige rollemodeller kan være av avgjørende betydning for kvinners valg i livet. Dessverre visste jeg ikke den gangen at det var en hel hærskare av kvinner som hadde filosofert også før Simone de Beauvoir. Og hennes tenkning er på ingen måter «dårlig», snarere tvert imot. Jeg synes Beauvoir bare blir bedre og bedre for hver gang jeg leser henne. Kvinnelige tenkere har opp gjennom historien blitt urettmessig glemt, oversett eller ansett som dårlige filosofer. Jeg har skrevet en bok som jeg skulle ønske jeg hadde funnet på biblioteket den gangen jeg selv var en ung, kvinnelig filosofistudent.

Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord for økonomisk støtte som har gjort det mulig med perioder med permisjon til skriving og fordypning.

Takk til familie og venner som har holdt ut med meg som har brukt all fritid, fokus og ferier på skriving de siste årene.

Takk til Kristin Gjesdal og Hilde Bondevik for uvurderlige og innsiktsfulle kommentarer. Takk til Fagbokforlagets redaktør Kristin Eliassen som hadde tro på prosjektet fra første stund. Og sist, men ikke minst, takk til Erlend W.F. Owesen som har lest og kommentert hvert eneste kapittel. Jeg hadde aldri kommet i mål uten din hjelp.

Kvinner, filosofi og filosofihistorien Innledning 11 Hva er filosofi, og hvem er filosof? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 I filosofiens marginer – hvorfor glemmes kvinnene? 13 Om utvalget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 1 Filosofen som ble drept av kristne fanatikere Hypatia 22 (ca 355–415) Hvem var Hypatia? 23 Sofrosyne 24 Drapet på Hypatia 25
Innhold
Visjonær kjærlighet til naturen og skaperverket Hildegard av Bingen 28 (1098–1179) Hvem var Hildegard av Bingen? 29 Middelalderens kvinnesyn og Hildegards posisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Hildegards tekster og verk 32 Holisme og økofilosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35
2
Askese og nestekjærlighet Katarina av Siena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 (1347–1380) Hvem var Katarina av Siena? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Thomas Aquinas om naturlig erkjennelse og åpenbaring 41 Katarinas kjærlighetsfilosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Anorexia mirabilis 45
3

6

7

8 Innhold
Renessansens kvinnelige humanist Christine de Pisan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 (1364–1430) Hvem var Christine de Pisan? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Filosofiens lindring og trøst 52 Boken om damenes by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 5 Om likheten mellom menn og kvinner Marie de Gournay . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 (1565–1645) Hvem var Marie le Jars de Gournay? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Likhet – en moderne oppfinnelse 64 Gournays metode 66
4
The Philosophical Lady Mary Astell 70 (1666–1731) Hvem var Mary Astell? 71 Mary Astells forfatterskap 72 Utdanning for kvinner 74 Astells kunnskapsteori og epistemologi – en læringsmetode 76 Tanker omkring ekteskapet 78
«En stor mann hvis eneste feil var å være kvinne» Émilie du Châtelet 82 (1706–1749) Hvem var Émilie du Châtelet? 83 Fysikkens grunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 «Hvis jeg var konge!» – kapitalisme og utdanning for kvinner 88 Refleksjoner om lykke og det gode liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

10

Innhold 9
Revolusjon, rettigheter og romantikk Mary Wollstonecraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 (1759–1797) Hvem var Mary Wollstonecraft? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Et forsvar for menneskerettighetene 97 Et forsvar for kvinnens rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Min nordiske reise 103
En språkfilosofisk pionér Lady Victoria Welby 108 (1837–1912) Hvem var Victoria Welby? 109 Fra teologi til vitenskap og språkfilosofi 110 1800-tallet – Darwin og evolusjonsteorien 111 Mening og metaforer 112 Significs 114 Språk og filosofi 116 «Educated, not inducated» 118
8
9
En utrettelig vilje til å forstå Hannah Arendt 120 (1906–1975) Hvem var Hannah Arendt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Hva er totalitarisme? 123 Menneskets betingelser, eller hva vil det si å være et menneske? . . . . . . . . . 125 Ondskapens banalitet 129 Evig aktuell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131
10 Innhold 11 Intet skille mellom liv og filosofi Simone de Beauvoir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 (1908–1986) Hvem var Simone de Beauvoir? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Eksistensialisme 136 Beauvoirs moralfilosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Det annet kjønn 140 12 Rettferdighet og feminisme Alison Jaggar 146 (født 1942) Hvem er Alison Jaggar? 147 The Philosophy of Women’s Rights 147 Feminisme og kvinneforskning 148 Feminisme og politisk filosofi 150 Fornuft, følelser og vitenskap 151 Rettferdighet (i urettferdige tider) 154 Global kjønnsrettferdighet 156 Kjærlighet til filosofien 158 Litteratur 161 Personregister 169

Kvinner, filosofi og filosofihistorien

Innledning

Filosofihistorien fortelles ofte som en historie om menn, og mange av de største filosofene har også, av naturlige årsaker, vært menn. Men kvinner har ikke vært totalt fraværende gjennom filosofihistorien. Selv om kvinners liv ofte har vært levd i privatsfæren der de har tatt seg av barn og familie, har det allikevel til visse tider og under visse forutsetninger vært mulig for enkelte kvinner å delta i et filosofisk ordskifte. Og det er det denne boken handler om. Gjennom tolv kapitler og tolv utvalgte kvinnelige tenkere, fra antikken og frem til i dag, skal vi bli kjent med hva disse kvinnene tenkte og skrev, men også hvordan det overhodet var mulig for dem å ytre seg filosofisk. Kontekstualisering er avgjørende for å forstå deres plass i filosofihistorien, og i visse tilfeller også for å forstå hvorfor og hvordan de kan kategoriseres som filosofer. De store mannlige tenkerne som populært omtales som «kongerekka» i filosofihistorien, har alle en klar og tydelig filosofisk røst og snakker med utestemme, for å låne en metafor fra barneskolen. Det er ingen tvil om at de er filosofer i ordets tradisjonelle forstand. Flere av kvinnene i historien snakker derimot med innestemme, og noen kan nesten synes å hviske. De befinner seg på mange måter i filosofiens marginer. For å løfte dem frem og opp som selvstendige filosofiske stemmer må de ikke bare kontekstualiseres filosofisk, men deres liv, levemåte og tilværelse må plasseres i den samtiden og den kulturelle sammenhengen de levde i. Hvordan, og på hvilke måter, det har vært mulig for kvinner å ytre seg filosofisk, har endret seg mye gjennom de siste to tusen årene, og er ikke minst tids-, steds- og situasjonsavhengig. Derfor er denne boken like mye kvinnehistorie som filosofihistorie. Alle kapitler innledes følgelig med en kort biografisk redegjørelse og kontekstualisering av hver enkelt tenker. Og hvert kapittel kan sies å være en liten casestudie og et frittstående essay.

Boken dekker et bredt historisk spenn, fra antikken, gjennom middelalderen, renessansen, opplysningstiden, 1800-tallet og frem til vår egen tid. Innenfor hele dette spennet finner vi tenkende kvinner. Noen er kjente, noen ukjente, noen

glemt og gjenoppdaget, og andre igjen, som Simone de Beauvoir og Hannah Arendt, har kanskje alle hørt om. Hvorvidt alle disse tolv kvinnelige tenkerne hører hjemme i en kanon eller ei, ligger utenfor denne bokens ambisjon å svare på. Men uansett, før vi kan angi om noen skal inn i kanon, må de først løftes frem og opp, vi må gjøres oppmerksomme på dem, studere dem og se om betydningen deres kanskje har vært urettmessig oversett eller glemt.

Hva er filosofi, og hvem er filosof?

En bok om kvinnelige filosofer gjør det nødvendig først å begynne med spørsmålene: Hvem er filosof, og hva er egentlig filosofi? Ifølge ordbøker er en filosof en som praktiserer filosofi. Begrepet «filosof» kommer fra det greske philosophos, og betyr «en som elsker visdom». Den norske filosofen Vigdis Songe-Møller hevder at det etter all sannsynlighet var Platon (427–347 f.Kr.) som først brukte ordet «filosofi» som en betegnelse for en særegen litterær sjanger til forskjell fra andre sjangre i samtiden som lyrisk diktning, tragedier og komedier (Songe-Møller, 2007). Songe-Møller hevder at Platon dermed kan sies å ha «oppfunnet» filosofien, slik vi bruker ordet i dag. Store norske leksikon definerer filosofi slik:

Filosofi betyr egentlig kjærlighet til visdom. Betegnelsen stammer fra antikkens greske filosofer og omfattet opprinnelig ethvert forsøk på å forstå og forklare verden eller naturen og dens prosesser samt å utlede og begrunne forskrifter for livsførsel.

Vi kan si at filosofi tradisjonelt dreier seg om begrunnede påstander rundt problemstillinger knyttet til natur, menneske og vår livsførsel, det vil si noe som er forbundet med fornuft og logikk, i motsetning til myter. I antikken innebar det å være filosof en livsform, en eksistensiell måte å forholde seg til væren og verden på. Med kristendommens inntog i Europa ble filosofien en del av teologien, og i middelalderen var det å være filosof nærmest ensbetydende med å være munk eller nonne i et kloster.1 I moderne tid har filosofi og teologi skilt lag og er i dag to adskilte disipliner. I lang tid var skillet mellom filosofi og andre disipliner som naturfag, medisin og historie heller ikke skarpt definert. Det er vanskelig å gi betegnelsen «filosof» noen helt klar definisjon ettersom den har betydd ulike ting til ulike tider.

1 I middelalderen ble også personer som drev med alkymi, betegnet som filosofer, ref. «philosopher’s stone», kjent gjennom Harry Potter, i norsk oversettelse som De vises stein

12 Kvinner, filosofi og filosofihistorien

I møtet med kvinnelige filosofer fra antikken og frem til i dag blir vi kanskje nødt til å utvide vår forståelse av hva som er eller skal regnes for filosofi. Anlegger vi et tradisjonelt syn på filosofien, vil muligens noen av de kvinnene som her er valgt ut, falle utenfor. For å innlemme kvinnelige tenkere i filosofihistorien må den åpnes for temaer som kjærlighet, takknemlighet, tilgivelse, spørsmål om kjønn, fattigdom, og kvinners mulighet til overhodet å delta i filosofi og samfunn, for å nevne noen. Enkelte ganger må vi også kanskje lese litt mellom linjene, og gjøre velvillige tolkninger. Kvinnene i denne boken er forsøkt satt inn i en sammenheng rundt de emnene de var opptatt av. Det har derfor til tider vært utfordrende å presentere dem via tradisjonelle filosofiske argumenter, slik filosofiske argumenter forstås i dag, eksempelvis i møte med Hildegard av Bingens kjærlighet til skaperverket, eller Katarina av Sienas visjoner om nestekjærlighet. Det har vært vanskelig for kvinner å komme til orde i et mannsdominert samfunn, og en mannsdominert tradisjon, og kanskje nettopp derfor er flere av kvinnene i boken filosofisk utradisjonelle. Dette gjelder også for representantene fra vår egen tid.

I filosofiens marginer – hvorfor glemmes kvinnene?

Riktignok ble det allerede på 1700-tallet forsøkt å løfte fram kvinners bidrag til filosofihistorien, men det var kvinnebevegelsen på 1970-tallet som for alvor sparket i gang et såkalt synliggjøringsprosjekt, der kvinner i ulike deler av historien og kulturen ble løftet opp og fram. De siste tiårene har hundrevis av kvinner blitt hentet fram fra arkiver, bokhyller og biblioteker og gått fra glemsel til å bli populære forskningsobjekter. Men hvorfor har de ikke blitt innlemmet før, og hvorfor har kvinner falt ut av filosofihistorien? Svaret på det er både omfattende og komplekst, og det er ikke sikkert at vi klarer å få full klarhet og oversikt over det her, men noen faktorer kan vi forsøke å peke på.

Fraværet av kvinner i filosofiens kanon reflekterer i alle fall ikke kvinners manglende evner til å tenke logisk og argumentere filosofisk. Slik kunsthistorikeren Linda Nochlin, i sitt kjente essay «Why have There Been no Women Artistst?» fra 1971, peker på strukturelle årsaker til at kvinner i liten grad har hatt muligheten til å produsere stor kunst på linje med menn, er det også strukturelle årsaker som kan forklare det lave antallet kvinnelige filosofer i historien. Med strukturelle årsaker menes blant annet tilgang til utdanning, egen økonomi osv. En ting er mangel på utdanning og tilgang på akademiske ressurser, et annet element er det forfatteren og feministen Virginia Woolf peker på når hun skriver om kvinner og skjønnlitteratur i essayet «Et eget rom» (1929). For å skrive, hevder Woolf, må kvinner ha et eget rom, i både bokstavelig og overført betydning, og en egen

Innledning 13

inntekt. Barnefødsler og kvinners rolle i familien har gjort at de færreste kvinner har hatt et eget rom.

Ulike tidsepoker har operert med ulike kjønnsroller, og kvinners mulighet til å reflektere filosofisk og være filosofisk aktive har vært svært varierende. Det kan synes som et paradoks at det var Eva, og ikke Adam, som spiste av kunnskapens tre i Bibelens fortelling, og at det i gresk mytologi er Athene, som er visdommens gudinne. I vestlig kulturs opphavsmyter er altså kvinner både kunnskapstørste og kloke. Det gamle testamentet forteller også om aktive og potente kvinner. I Det nye testamentet stilner det derimot – jomfru Maria gjøres til kvinneideal. Og Paulus forbød som kjent kvinner å tale i offentlige sammenhenger. I kristendommen er både guddom, profeter og evangelister utelukkende menn – kanskje ikke så rart at man i kjølvannet av en slik religionsutforming har hatt liten tiltro til kvinners filosofiske evner. Antikkens kultur var også mannsdominert, men tillot allikevel flerfoldige kvinnelige gudinner og var åpen for både kvinnelige filosofer og diktere.2 Den greske lyrikeren Sapfo fra Lesbos (ca. 630–570 f.Kr.) var feiret i sin samtid og kjent for sine dikt tilegnet andre kvinner. Blant pytagoreerne, en filosofisk skole fra rundt år 500 f.Kr., finner vi mange kvinnelige tenkere. Vi kjenner navnene deres, men få verk har overlevd. Blant dem var Themistoclea, Theano, Arignote, Myia, Damo, Aesara og Periktione. Pytagoras (ca. 570–500 f.Kr.) skal ha mottatt sine estetiske prinsipper fra prestinne-filosofen Themistoclea, men mer enn det vet vi ikke om henne. Platons mor het Periktione, men om hun er den kvinnelige filosofen Periktione, vet vi heller ikke.3 Andre kvinnelige filosofer fra antikken er Aspasia, Diotima fra Mantineia, Julia Domna, Makrina, Arete, Asclepigenia, Axiothea, Cleobulina, Hipparchia og Hypatia fra Alexandria. Hypatia er den mest kjente av dem og vil bli presentert i et eget kapittel i boken. Poenget med å ramse opp alle disse er å vise at det å være kvinne og filosof i antikken ikke var så uvanlig som man kanskje tror. Platon foreslo også i Staten at kvinner kunne få betydelige og viktige roller i hans idealstat. Aristoteles, derimot, mente at en kvinne var en uferdig mann, og at det var noe i kvinners natur som gjorde dem laverestående enn menn.

Selv om det har vært vanskelig for kvinner å være filosofisk aktive, finnes det som sagt alltid unntak. Gjør vi et hopp fra antikken og fram til 1678, finner vi den første kvinnen som avla en doktorgrad i filosofi: Elena Lucrezia Cornaro Piscopia

2 På samme måte som norrøn kultur og mytologi hadde rom for kvinnelige guder som Embla, Frøya og Frigg.

3 Mary Ellen Waithe, A History of Women Philosophers, volume I.

14 Kvinner, filosofi og filosofihistorien

(1646–1684). Hun disputerte ved Universitetet i Padova, etter å visstnok ha fulgt forelesninger fra bak et forheng. Hun hadde først villet disputere i teologi, men det sa kirken nei til; en kvinne kunne ikke disputere i teologi, men filosofi var greit. Disputasen hennes foregikk på latin, og hun måtte forklare tilfeldig valgte og vanskelige passasjer fra Aristoteles. Da flere kvinner meldte seg og ville ta en universitetsgrad ved Padova, endret universitetet statuttene sine og nektet kvinner adgang. Neste gang i historien at en kvinne tok doktorgrad, var i 1732 da Laura Bassi (1711–1778) disputerte i naturvitenskap (den gang en filosofisk disiplin) ved Universitetet i Bologna. Selv om de ikke fikk formell adgang til akademia, har mange kvinner skrevet og publisert tekster som faller inn under betegnelsen filosofi, slik den ble brukt i samtiden og i dag.

På 1600- og 1700-tallet ble det utgitt flere verk om kvinnelige filosofer, bl.a. Gilles de Ménages verk Histoire des Femmes Philosophes fra 1690, som er en oversikt over kvinnelige filosofer fra tidlig i antikken og fram til 1400-tallet. Også Jean de la Forges Le cercle des femmes sçavantes fra 1663 og Marguerite Buffets Nouvelles Observations Sur la Langue François … Avec Les Éloges Des Illustres Sçavantes fra 1668 inneholder oversikter over kvinnelige tenkere. Fram til 1700-tallet var altså ikke kvinnelige filosofer et ukjent fenomen. Oversikter og kataloger over lærde kvinner er en tradisjon med opphav i renessansen. Giovanni Boccaccios De mulieribus claris (Om berømte kvinner) er muligens den første boken vi kjenner til i denne sjangeren. Boken gir en oversikt over kjente kvinner fra antikken og fram til renessansen. Her finner vi både bibelske kvinner, dronninger og en kvinnelig pave (!), men dessverre ingen filosofer. Inspirert av Boccaccio skrev forfatteren og filosofen Ludvig Holberg en kvinnehistorie i 1745: Adskillige Heltinders og Navnkundige Damers Sammenlignende Historier. Boken du nå leser, kan sies å føye seg inn i denne europeiske tradisjonen med oversiktsverk om eksepsjonelle kvinner.

Kvinner har vært filosofisk aktive opp gjennom hele filosofihistorien, allikevel har relativt få av dem funnet veien inn i filosofiens kanon, dvs. noen av dem var en gang del av den, men forsvant ut på 1800-tallet. Hvorfor er det slik? Den amerikanske filosofen Eileen O’Neill viser til flere mulige forklaringer. En årsak er at det tidligere var en udiskutabel sosial norm for kvinner å publisere anonymt (eller under pseudonym), noe som har ført til at det av og til er vanskelig å avgjøre med sikkerhet hvem som har skrevet en tekst. Dette har igjen ført til både antagelser om plagiat og nepotisme. Enkelte temaer, som «kvinnespørsmålet» (de aller fleste kvinnelige filosofene var opptatt av spørsmål om kjønn), forsvant ut av filosofien, og filosofi og teologi har skilt lag. Noen av temaene kvinnene skrev om, er forvist til filosofiens marginer. Fra og med Immanuel Kants kritiske filosofi

Innledning 15

mener Eileen O’Neill at det har foregått en «purification of philosophy», altså en renselse av filosofien. En slik renselse, skriver hun, gjør at moderne filosofihistorieverk antar nåtidens filosofiske fokus og kjerneområder som utgangspunkt når de rekonstruerer filosofiens historie. For å få kvinnene med må vi åpne for temaer og vinklinger som kanskje ikke synes så aktuelle lenger.

Få kvinner skrev tradisjonelle avhandlinger, mange skrev pamfletter – små hefter eller bøker som ikke var innbundet. Overklassekvinner skrev ofte brev, noveller eller romaner som sjanger til å uttrykke seg filosofisk i. Et eksempel er Elisabeth av Böhmen (1618–1680) som korresponderte med Descartes. Hun stilte spørsmål ved skillet mellom kropp og sjel, eller mellom det Descartes kalte res exstensa og res cogitans. Elisabeth spurte om hvordan forbindelsen var mellom de to, om hvordan det ene kunne påvirke det andre. Hun var en av de første til å formulere «the mind-body problem» – et problem som opptar filosofer den dag i dag. Elisabeth skrev ingen filosofiske avhandlinger, vi har bare brevvekslingen hennes som dokumentasjon på hennes tenkning. Cambridge-filosofen Rae Langton har de siste årene også løftet fram Maria von Herbert (1769–1803), en tysk adelskvinne som brevskrev med Immanuel Kant og som ifølge Langton utfordrer Kants moralfilosofi (Langton, 1992). Vi må altså av og til se til litt andre kilder enn filosofiens tradisjonelle for å finne kvinners bidrag. Nok en utfordring er f.eks. at de franske salongene på 1700-tallet hadde muntlig kommunikasjon og dialog som ideal. Erica Harth, forfatteren av boken Cartesian Women (1992), lister opp navnene på 15 kvinner som alle leste, analyserte og foreleste over Descartes’ filosofi i salongene, men ingen av dem har etterlatt seg noe skriftlig materiale.

Diotima, som fungerer som fødselshjelper for Sokrates’ tenkning i Platons Symposion, synes lenge å ha vært et ideal for intellektuelle kvinner. De så det som sin fremste oppgave å bidra i fellesskap til utvikling av tanker og idéer. Mange kvinners bidrag til filosofihistorien er derfor usynliggjort. En annen kvinnekarakter, hentet fra gresk mytologi, som har hatt betydning for kvinners rolle og selvforståelse, er musene. Musene var gudinner som inspirerte til skapelse av skjønne kunstarter som sang, dans, litteratur og visuelle kunstarter, men også filosofi og visdom. Musene ble påkalt for å få hjelp og inspirasjon, og mange kvinner kan ha funnet tilfredsstillelse i å bidra kollektivt på tilsvarende måter, og for enkelte var det å være muse for en mannlig kunstner eller filosof kanskje eneste måten å få utløp for egne kreative og intellektuelle impulser på.

Filosofihistorien har helt fram til 1800-tallet vært åpen for mange ulike måter å bedrive filosofi på, og like mange måter å være filosof på. Nå i det 21. århundret er det å være filosof det samme som å ha en doktorgrad i filosofi, eller en stilling

16 Kvinner, filosofi og filosofihistorien

i filosofi ved et universitet. Mary Warnock minner i sin bok Women Philosophers fra 1996 om at mange av filosofihistoriens store navn verken hadde doktorgrad eller stilling i filosofi. John Stuart Mill hadde eksempelvis aldri noen filosofistilling, men tilbrakte det meste av sitt yrkesliv i The East India Company, men har likevel en rettmessig plass i filosofiens historie. Det samme gjelder for John Locke som var lege, og Descartes som var matematiker. David Hume hadde heller aldri noen filosofistilling, ei heller Friedrich Nietzsche. Det har altså inntil ganske nylig ikke vært noen «formelle» krav for å kunne kalle seg filosof. Mary Warnock viser også til en profesjonalisering av filosofien fra og med Kant.

Som den norske filosofen Tove Pettersen påpeker, har det å skrive om kvinnelige filosofer den utfordringen at man ikke har en lang forskertradisjon å bygge på, men at mye dreier seg om nybrottsarbeid (Pettersen, 2011, s. 79). Vil man f.eks. studere Descartes eller Kant, finnes det hyllemetere med bøker og analyser å støtte seg på. Men vil man skrive om Christine de Pisan eller Mary Astell, er sekundærlitteraturen mer beskjeden.

Om utvalget

Når det gjelder utvalget av kvinnelige filosofer, har problemet ikke vært at jeg har måttet lete med lys og lykte for å finne aktuelle kandidater. Tvert imot så har de siste tiårenes forskning, inspirert av feministisk teori, lykkes i å grave fram et stort antall kvinnelige filosofer. Mary Ellen Waithes firebindsverk A History of Women Philosophers (1987) presenterer over 150 kvinner fra filosofihistorien fra år 600 f.Kr. og fram til vår tid. Problemet har snarere vært å velge hvem som skulle være med i et smalt utvalg. Jeg har valgt å ta med kvinnelige representanter fra filosofihistorien fra antikken og fram til i dag, nettopp for å vise det historiske spennet, og for at boken skal kunne være et supplement til standardfortellingene og verkene om filosofiens historie. Utvalget er nok også preget av min egen akademiske fortid og interesse for feministisk filosofi. Her følger en kort presentasjon av bokens 12 tenkere.

Hypatia av Alexandria (350/370–415) er et naturlig sted å begynne. Hun er uten sammenligning antikkens mest berømte kvinnelige filosof. Dessverre er mange av tekstene hennes gått tapt, men at hun virket som filosof i byen Alexandria i Egypt, og nøt en betydelig berømmelse som filosof i Romerrikets sluttfase, er dokumentert gjennom brev og tekstene til elevene hennes.

Middelalderens Hildegard av Bingen (1098–1179) var et universalgeni som skrev bøker om både legevitenskap, teologi og filosofi, og komponerte også musikk og etablerte flere nye klostre. Hildegard legger for dagen en kjærlighet og beundring

Innledning 17

for skaperverket – en høvelig påminnelse til oss og dagens klimakrise. Hildegard har i grunnen aldri vært glemt. Et av klostrene hennes er i drift den dag i dag, og der har interessen og forskningen på Hildegards skrifter foregått i mange år.

Katarina av Siena (1347–1380) skriver som Hildegard av Bingen innen kristendommens tankehorisont. Katarinas store anliggende er nestekjærlighet. Katarina er et velkjent navn innen den katolske kirken, men i den protestantiske delen av verden er hun adskillig mindre kjent. Katarina har hatt en viktig virkningshistorie i den forstand at hun har fungert som forbilde og inspirasjon for kvinner i hundrevis av år.

Christine de Pisan (1364–1430) befinner seg i overgangen til renessansen. Hun er en lærd kvinne som er opplest på antikkens filosofi, og som bruker sine kunnskaper til å forsvare intellektuelle kvinner som henne selv, i Boken om damenes by. Å kunne lese og skrive var ikke uvanlig bare for kvinner, men også for menn på denne tiden. Christine hadde lært å lese og skrive av sin far, og muligens har hun også blitt kjent med antikkens filosofi gjennom ham. Christine feminiserer filosofien og henvender seg til fru Filosofi.

Den tidligmoderne perioden på 1500- og 1600-tallet fostret nye tanker og begreper. Marie de Gournay (1565–1645) er sannsynligvis den aller første som bruker begrepet likhet for å beskrive forholdet mellom kvinner og menn, og dermed den som lanserer det aller første moderne likestillingsforslaget. Marie de Gournay ble ikke gjenoppdaget før på 1900-tallet. Selv om hun ble glemt, så har det filosofiske bidraget hennes, via for eksempel bruken av begrepet likhet, fått en betydelig virkningshistorie.

Kvinnelige tenkere kommer vanskelig utenom det faktum at de er kvinner og hva det har å si, både for hva de tenker og sier, og for muligheten overhodet til å si og tenke noe som helst. Mary Astell (1666–1731) tar til orde for kvinners utdannelse og opprettelsen av et kvinnelig akademi. Hun lener seg tungt på Descartes i sin argumentasjon. Rent filosofihistorisk burde det ha stor interesse at Descartes ble brukt på denne måten, kanskje særlig fordi nyere tids kvinnelige filosofer ofte har brukt Descartes som skyteskive.

Opplysningstiden fostret mange store menn, og også noen store kvinner, en av dem er Émilie du Châtelet (1706–1749). Châtelet var naturfilosof og oversatte bl.a. Newton til fransk. Hun skrev også om ontologi (læren om det værende), politikk og etikk. I tillegg til de naturfilosofiske refleksjonene er hennes tanker om lykke og hva som skal til for å leve et lykkelig liv, blant hennes mest fascinerende tekster.

Mary Wollstonecraft (1759–1797) var en politisk filosof, forsvarer av den franske revolusjon og menneskerettigheter samt kvinners rettigheter som utdanning og

18 Kvinner, filosofi og filosofihistorien

deltagelse i det offentlige rom. Filosofisk sett opererer hun både innen liberalisme, empirisme og romantikken. Hennes dramatiske liv er som hentet ut av en roman!

Lady Victoria Welby (1837–1912) var en selvutdannet britisk språkfilosof. Hun lanserte begrepet «significs» om sine teorier om mening, språk og kommunikasjon. Welby er kanskje ukjent for mange. Det er betegnende at Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslos eksemplar av Walter Schmitz’ bind om Welby hadde stått helt urørt og ulest i hyllene siden 1985, da jeg lånte boken våren 2023. Filosofer som har beskjeftiget seg med Charles Saunders Peirces tenkning, kjenner kanskje til henne gjennom brevskrivingen mellom de to.

I det 20. århundret har kvinner fått adgang til utdannelse og innpass på universiteter, og i denne tidsperioden er det adskillige kvinnelige filosofer å velge mellom. Jeg har valgt de to største: tyske Hannah Arendt (1906–1975) og franske Simone de Beauvoir (1908–1986). Disse to er svært forskjellige, og samtidig like; begge tar utgangspunkt i egen annethet, Arendt som jødisk, og Beauvoir som kvinne. Arendts refleksjoner rundt sin jødiskhet er ikke blitt mindre aktuelle. Mange av verkene til både Arendt og Beauvoir er oversatt til norsk, og utstyrt med gode innledninger. I denne boken finner du en norsk introduksjonstekst som presenterer hele det filosofiske forfatterskapet til disse tenkerne.

Av samtidsfilosofer fra det 21. århundret har valget falt på Alison Jaggar, både fordi hun er en betydelig og interessant filosof, og fordi hun har vært tilknyttet Universitetet i Oslo og dermed har en slags forbindelse til Norge. Jeg ble også selv kjent med henne da hun var i Oslo. Tilfeldigvis ble også en av tekstene hennes oversatt til ex.phil.-pensum mens denne boken ble ført i pennen.

Samtlige kapitler begynner med en biografisk innledning om den enkelte tenkers bakgrunn og kontekst. Og alle kapitlene avsluttes med litteraturliste: «Les mer om». Denne litteraturlisten gir en oversikt over de kildene og den litteraturen jeg har brukt for hvert kapittel. I tillegg finnes en fyldigere litteraturliste helt til slutt. Vanskelighetene rundt det å være en skrivende kvinne har variert mye opp gjennom historien, derfor har det ikke vært mulig å skrive alle kapitlene over samme lest. Jeg har måttet gå litt ulikt til verks i hvert kapittel. Jeg kunne ha valgt andre enn de tolv jeg har plukket ut her. I visse perioder og geografiske områder synes det som om omstendighetene har vært fruktbare for flere filosoferende kvinner. England på 1600-tallet er et eksempel. Her dukker det opp flere kvinner som skriver og publiserer filosofiske tekster, som f.eks. Margaret Cavendish (1623–1673), Anne Conway (1631–1679), Damaris Cudworth Masham (1659–1708) og Catharine Trotter Cockburn (1679–1749). Og Kristin Gjesdal og Dalia Nassar

Innledning 19

viser i sin Kvinner i filosofien (2022) hvordan Tyskland på 1800-tallet fostret mange kvinnelige filosofer.

Jeg har forsøkt å yte de kvinnene som er valgt ut, rettferdighet, det vil si at jeg f.eks. ikke forsøker å anlegge et sekulært blikk på Hildegard av Bingen eller Katarina av Siena, men prøver å lese deres tenkning ut fra deres samtid. Jeg synes det verken er riktig eller gir mening å anklage f.eks. Marie de Gournay eller Mary Astell for at de ikke opponerer mot sin tids klassesystem eller ikke har et interseksjonelt perspektiv på kjønn (begrepet interseksjonalitet brukes om hvordan kjønn, rase, etnisitet, sosial klasse osv. virker sammen), slik det f.eks. fremføres om Astell i boken Filosofdronninger (2021). Dagens situasjon er resultat av en historisk utvikling. En gang i tiden var bare det å ytre seg som kvinne radikalt. Det virker meningsløst å anklage fortiden for at ikke å ha de samme verdiene og innsiktene som oss.

Å hente frem igjen glemte kvinnelige filosofer bidrar også til en revitalisering av enkelte mannlige filosofer, slik for eksempel Christine de Pisan trekker på Boëthius og Marie de Gournay på Montaigne, Mary Astell diskuterer med John Norris, Émilie du Châtelet med Bernard Mandeville, og Mary Wollstonecraft argumenterer mot Edmund Burke. Fokus på kvinnelige filosofer aktualiserer også disse mennene og gjør filosofihistorien rikere og mer mangfoldig.

Kapitlene i denne boken er på ingen måte uttømmende. Det er mye mer å si om hver enkelt kvinnelige filosof. Mitt håp er at boken skal vekke lesernes interesse til selv å finne ut mer om filosofihistoriens mange kvinner og finne fram til originaltekstene. Kvinner trenger ikke å kvoteres inn i historien, de har alltid vært der, men når historien fortelles, blir de ofte glemt og oversett, og man kan nesten snakke om et kollektivt hukommelsestap. Målet er selvsagt at kvinners bidrag skal integreres i mainstream-fortellingene, men for å komme dit trengs det bøker og publikasjoner som fokuserer på kvinner, for å minne oss på at kreative og intellektuelle kvinner har eksistert og fortsatt finnes, og at de har levert betydelige bidrag til samfunnet og kulturen.

Les mer om kvinner og filosofihistorie

Bondevik, Hilde og Linda M. Rustad (red.): Kjønnsperspektiver i filosofihistorien. Pax forlag, Oslo, 1999

Broad, Jacqueline: Women Philosophers of the Seventeenth Century. Cambridge University Press, Cambridge, 2002

20 Kvinner, filosofi og filosofihistorien

Broad, Jaqueline og Karen Green: A History of Women´s Political Thought in Europe, 1400–1700. Cambridge University Press, Cambridge, 2009

Buxton, Rebecca og Lisa Whiting (red.): Filosofdronninger. Kjente og ukjente kvinner i filosofihistorien. Pax forlag, Oslo 2021

Duran, Jane: Eight Women Philosophers. Theory, Politics, and Feminism. University of Illinois Press, Urbana and Chicago, 2006

Gjesdal, Kristin og Dalia Nassar (red.): Kvinner i filosofien. Romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap. Oversatt av Johann Grip og Karin Gundersen. Cappelen Damm, Oslo, 2022

Gjesdal, Kristin: Opprørerene. Et semester med kvinner i filosofien. Cappelen Damm, Oslo, 2024

Harth, Erica: Cartesian Women: Visions and Subversions of Rational Discourse in the Old Regime. Cornell University Press, Ithaca, NY, 1992

Malmström-Ehrling, Anna Karin: Kvinnliga filosofer från medeltid till upplysning Natur och kultur, Borås, 1998

McAlister, Linda Lopez (ed.): Hypatia’s Daughters. Indiana University Press, Bloomington & Indianapolis, 1996

O’Neill, Eileen: «Disappearing Ink: Early Modern Women Philosophers and Their Fate in History», i Janet A. Kournay (red.) Philosophy in a Feminist Voice: Critiques and Reconstructions. Princeton University Press, Princeton, 1997

Owesen, Ingeborg W.: «Om å kanonisere det som har unndratt seg kanonisering: feminisme og filosofihistorie». Norsk filosofisk tidsskrift, nr. 4, 2010

Owesen, Ingeborg W.: «Frem fra glemselen. Om å gjenoppdage glemte kvinner» i Lene T. Teigen (red.): Dette skrev kvinner. Vidarforlaget, Oslo, 2012

Owesen, Ingeborg W.: The Genealogy of Modern Feminist Thinking. Routledge, London & New York, 2021

Owesen, Ingeborg W.: «A Room of One’s Own? – Et historisk blikk på kvinners vanskeliggjorte vei inn i akademia», i Owesen og Helene Aarseth (red.): Kjønn og akademia, Fagbokforlaget, Bergen, 2022

Pettersen, Tove: Filosofiens annet kjønn. Pax forlag, Oslo, 2011

Songe-Møller, Vigdis: Den greske drømmen om kvinnens overflødighet. Essays om myter og filosofi i antikkens Hellas. Cappelen akademisk forlag, Oslo, 1999

Svenneby, Elin: Også kvinner, Glaukon! Emilia forlag, Oslo, 1999

Waithe, Mary Ellen (ed.): A History of Women Philosophers, Vol. 1–4. Kluwer Academic Publishers, Dordrecht, Boston, London, 1991

Warnock, Mary: Women Philosophers. J. M. Dent, London, 1996

Innledning 21

Filosofen som ble drept av kristne fanatikere

Hypatia (ca. 355–415)

Den kvinnelige filosofen Hypatia omtales ofte som Hypatia av Alexandria, etter byen der hun vokste opp og levde. Alexandria i Egypt var rundt år 400 e.Kr. en romersk provins, en del av Østromerriket og den vestlige verdens vitenskapelige, filosofiske og intellektuelle sentrum. Kristendommen var på frammarsj og vant stadig mer politisk og intellektuell makt. Samtidig tapte de hedenske religionene terreng. Alexandria var arena for et sosialt, politisk, religiøst og akademisk kaos. Likevel var byen vestverdenens fremste vitenskapelige sentrum. I byen fantes Museion, et antikkens universitet bestående av flere dekorerte byggverk, et hageanlegg, og som også omfattet det berømte biblioteket i Alexandria. Hypatias far, Theon av Alexandria, underviste i astronomi og matematikk og var leder av Museion og sannsynligvis også Hypatias lærer. Andre kjente navn som har vært tilknyttet Museion, er bl.a. Arkimedes og Euklid.

I likhet med den berømte egyptiske dronningen Kleopatra (som levde 400 år før Hypatia) var også Hypatias familie av gresk-hellenistisk opphav. I det gresk-romerske Egypt var latin administrativt språk, mens gresk var elitens kulturspråk. Hypatia tilhørte Alexandrias elite.

1

Hvem var Hypatia?

Hypatia er den antikke filosofiens mest berømte kvinne. I tillegg til å være filosof var hun også matematiker og astronom.4 I 415 ble hun brutalt myrdet av kristne fanatikere, en hendelse som er blitt brukt for å definere overgangen fra antikken til kristendommen. Hypatias dramatiske skjebne har gjort henne til gjenstand for en rekke legender og fortellinger. Drapet på Hypatia er blitt tolket som det endelige farvel med både greske guder og fri og rasjonell vitenskap. Etter å ha vært glemt i mange år ble hun gjenoppdaget i opplysningstiden, da blant annet Voltaire omfavnet henne, noe han gjorde for å demonstrere sin avstandtagen fra kristendommen. Vi finner også Hypatia som en litterær figur i både romaner og drama, og hennes liv og død er jo som tatt rett ut av en gresk tragedie. Hun er på mange måter mer kjent for sitt dramatiske liv enn for sitt arbeid og sin filosofi. Hypatia har gitt navn til det feministisk-filosofiske tidsskriftet Hypatia.

Vi har bare brokker og fragmenter med informasjon om Hypatias liv og filosofi, mye har i årenes løp gått tapt. Ingen av Hypatias filosofiske tekster har overlevd, så vi vet ikke hva hun skrev, men vi vet at hun ga både offentlige og private forelesninger om Platon, Aristoteles og nyplatonsk filosofi. Dette vet vi fra korrespondansen til elevene hennes, Synesius og Socrates Scholasticus, som er de mest pålitelige kildene vi har om Hypatia. Flere av hennes matematiske kommentarer om Euklid og Ptolemaios er derimot fortsatt i behold. Fra brevvekslingen til studentene vet vi at hun underviste mindre sirkler av studenter hjemme hos seg. Sannsynligvis var hun mer filosofilærer og kommentator enn en som utviklet sin egen filosofi. Av studentenes brev går det fram at Hypatia hadde høy anseelse i Alexandria og deltok i diskusjoner med ledende personer i statsforvaltningen. Hun hadde med andre ord gode forbindelser til byens ledelse. Som filosof hadde hun også i sin levetid en unik posisjon, og hun ble lønnet av byen Alexandria. Mange studenter fra velstående og innflytelsesrike familier rundt om i hele Romerriket kom til Alexandria for å studere med henne og følge hennes forelesninger, også kristne. Flere av studentene hennes fikk senere høye posisjoner innen kirken.

Ifølge Suda, et bysantinsk leksikon fra 900-tallet om antikkens middelhavsverden, skrev Hypatia en kommentar til Diophantus’ Arithmeticorum. Hun skrev også en kommentar til Ptolemaios’ Syntaxis Mathematica, og en kommentar til Apollonius Pergaeus’ arbeid om koniske former. Dette er tekster om matematikk

Hypatia 23
4 Bertrand Russell nevner Hypatia i sin History of Western Philosophy (1946), men han omtaler henne bare som matematiker.

og astronomi. Jeg skal i de kommende avsnittene forsøke å sette henne inn i en filosofihistorisk kontekst, og særlig knytte henne til Platon.

Sofrosyne

Hypatia både levde og praktiserte Platons filosofi. Studentene forteller at hun selv var intet mindre enn inkarnasjonen av sofrosyne. Sofrosyne er en av den antikke filosofiens fire kardinaldyder: klokskap, rettferd, mot og måtehold. Sofrosyne, eller måtehold, innebærer å praktisere selvkontroll og moderasjon, ettertenksomhet og forsiktighet. Hypatias sofrosyne gjennomsyret livet og hverdagen hennes. Det fortelles at hun hadde en behersket oppførsel og kledde seg i en tribon – en kappe filosofene hadde brukt siden Sokrates’ dager. Den enkle klesdrakten var en visuell markør; ved å ikle seg en slik viste man omverdenen at man var filosof. Selv på 400-tallet var en tribon en svært asketisk klesdrakt for en kvinne. Hypatia praktiserte også seksuell avholdenhet, og forble jomfru hele livet. Sofrosyne innebærer evne eller vilje til å kontrollere sine drifter og lyster. Kyskhet og måtehold var for henne to sider av samme sak. Sofrosyne innebar selvkontroll og moderasjon i alle henseender. Studentene hennes forteller at hun oppførte seg behersket i alle anledninger og gjorde sitt ytterste for å framstå som et godt eksempel for sine studenter. Antikkens kardinaldyder er uttrykk for en form for oppsamlet livsvisdom – de er veivisere til et godt liv.

For antikkens filosofer handlet sofrosyne om å finne en balanse i livet, i tillegg til en sunn livsstil. Platon fremholdt at viten om hva som er etisk godt, vil kunne føre til lykke, det grekerne kalte eudaimonia. Sofrosyne handler om harmonien mellom menneske og natur, og mellom menneske og samfunn. For å finne balansen og sette grenser og ha kontroll over seg selv må man kjenne seg selv. Derav Platons kjente oppfordring: Kjenn deg selv! Et godt liv fordrer god selvinnsikt. Innskripsjonen «Kjenn deg selv», eller Gnothi Seauton på gresk, skal ha stått på Apollontempelet (orakeltempelet) i Delfi. Det gode liv innebærer både å bli et bedre menneske og bidra til å skape et godt samfunn.

Platons idélære utgjør et bakteppe for Hypatias filosofi. I Platons Symposion presenteres vi for en eros, en kjærlighet til det skjønne, som retter seg mot noe annet, noe høyere enn fysisk kjærlighet og skjønnhet. Platon gjenforteller Sokrates’ fortelling om hvordan den vise kvinnen Diotima belærte ham om kjærlighet. Ifølge Diotima er kjærlighetens høyeste mål å føde i skjønnhet, både i sjelen i legemet. Det finnes en skjønnhet og en form for fødsel som befinner seg på et høyere nivå enn fysisk elskov og forplantning, nemlig sjelens fruktbarhet. Sjelens skjønnhet er større enn kroppens skjønnhet, og det å føde tankens visdom er det

24 1: Filosofen som ble drept av kristne fanatikere

største man kan oppnå. Gjennom filosofi, det vil si kjærlighet til visdom, kan man nå et erkjennelsesnivå der man skuer de evige idéer og verdier. Abstraksjonen eller idéen skjønnhet tilhører evigheten og er dermed av langt høyere verdi enn fysisk og forgjengelig skjønnhet. Med dette som bakteppe kan vi kanskje forstå anekdoten om hvordan Hypatia avviste, eller kurerte, en student som hadde forelsket seg i henne, ved å vise ham et blodig menstruasjonsbind og spørre om det var dette han begjærte. Hypatia avviste med dette både kroppslig begjær og tanken om kroppen som et sted for sann skjønnhet. Det er som om hun forsøkte å få filosofistudenten til å forstå at han heller enn å være forelsket i henne måtte sikte mot en høyere form for kjærlighet og begjær.5

Drapet på Hypatia

En dag i 415, da Hypatia var rundt 60 år og på vei hjem i vognen sin, støtte hun på en mobb med kristne menn som dro henne ut av vognen og slepte henne med til Cæsareum, et tidligere hedensk tempel, der de rev av henne klærne og drepte henne med skarpe potteskår. Deretter parterte de liket og dro levningene med seg utenfor bygrensen før de satte fyr på det som var igjen av liket hennes, slik det var vanlig å gjøre med de aller verste forbryterne. Men hvorfor ble hun drept? Forskere synes å være enige om at drapet på Hypatia var politisk motivert. Da Kyrillos overtok som biskop i Alexandria, oppstod en konflikt mellom ham og den romerske prefekten Orestes. Kildene beskriver Kyrillos som en dogmatisk og maktsyk mann, noe som ga opphav til sterke motsetninger i Egypt. Kyrillos satte i gang en kamp for renhet av troen og for å drive Alexandrias jødiske befolkning ut av byen.

Hypatia var populær og dyrket av innbyggerne i Alexandria, de var stolte av sin kvinnelige filosof. Kyrillos var derimot upopulær og dårlig likt. Hypatia stod på god fot med Orestes, som hadde rådført seg meg henne ved flere anledninger. I konflikten mellom Kyrillos og Orestes hadde Hypatia gitt Orestes sin støtte. Som en måte å ramme Orestes på begynte Kyrillos folk å spre negativ propaganda om Hypatia, og satte ut rykter om at hun var en hedensk heks og en trollkvinne. De fikk folk til å tro at Hypatia var en farlig satanist som kastet besvergelser over Alexandria. En gruppe av kirkens menn bestemte seg for å drepe henne. For dem var det å drepe en heks det samme som å oppfylle kristendommens og Guds vilje.

5 Anekdoten om menstruasjonsbindet er gjengitt i nyplatonisten Damaskios’ bok om filosofen Isisdore ca. hundre år etter Hypatias død.

Hypatia 25

Det er aldri bevist at Kyrillos beordret drapet. Men svertekampanjen mot Hypatia som han initierte, førte utvilsomt til hennes død.

Vi vet at Hypatia underviste i Plotins nyplatonisme. Plotin (205–270) levde i Alexandria og fornyet og radikaliserte Platons teori om idéverdenen. Det godes idé løftes til et nivå over idéverden og blir det Ene (Gud). Innsikt og erfaring av det Ene oppnås via en mytisk ekstase – en sammensmelting med det Ene. Av brevene til studentene går det frem at det er en del hemmelighold om de erfaringene de har gjort hos Hypatia. Kanskje er det denne nyplatonske ekstasen som ga grobunn for ryktene om at hun drev med svart magi.

Det brutale drapet på Hypatia har gjort henne til en legende, en heltinne og martyr, et uskyldig offer for en fanatisk ny religion. På 1700- og 1800-tallet ble drapet på Hypatia tolket som vestverdenens avskjed med rasjonalitet, fri tanke og naturvitenskap. Drapet innledet den kristne æra, som først ble brutt med naturvitenskapelig revolusjon og opplysningstid. Hypatia hadde verken ektefelle, etterkommere eller noen som kunne ivareta arven etter henne. Drapet skjedde overraskende og brått, og kombinert med Kyrillos’ ønske om å dekke over drapet kan dette ha ført til at papirene og eiendelenes hennes ble spredt for alle vinder. Vi vet derfor ikke om hun skrev filosofi, eller bare praktiserte den i samtaleform, og hva hun eventuelt skrev. Drapet på Hypatia skapte oppstand og oppmerksomhet i hele Romerriket. Folk var sjokkerte over at en uskyldig og populær kvinnelig filosof på så brutalt vis kunne bli tatt av dage på åpen gate.

Hypatia har muligens gitt grobunn og opphav til legenden om den hellige Katarina av Alexandria, en kristen helgen som historikere i dag anser som fiktiv.6 Navnet Katarina kommer av det greske katharsos, en som betyr ren, altså jomfru. I tillegg skal Katarina av Alexandria ha tilhørt eliten og vært høyt skolert; slik sett er det mye som peker i retning av at Katarina er et kristent motstykke til Hypatia. I middelalderen ble St. Katarina gjort til beskytter av det filosofiske fakultetet ved Sorbonne-universitetet i Paris, og selv den dag i dag er hun skytshelgen for filosofer og filosofiske studier, dessuten beskytter for unge kvinner og kvinnelige studenter (i tillegg til å være skytshelgen for mye annet). Katarina ble dyrket gjennom middelalderen og renessansen, og flere kirker og katedraler er oppført til hennes ære. Katarina av Siena er oppkalt etter henne, og kortformen Kari, som ble et av de vanligste navnene i Norge fra 1500-tallet, vitner om den nordiske aktelsen for Katarina/Hypatia.

6 I 1961 fjernet Den katolske kirke hennes fest fra kalenderen fordi det ikke fantes historiske bevis for at hun hadde levd, men i 2002 ble hun igjen inkludert i den romersk-katolske helgenkalender.

26 1: Filosofen som ble drept av kristne fanatikere

I 529 e.Kr. ble Platons akademi i Athen stengt og lagt under statskontroll av keiser Justinian, noe som i realiteten betydde slutten for hellenistisk filosofi. Og i 641 ble Alexandria erobret og okkupert av muslimske arabere, og den greskromerske æra var dermed over for godt.

Les mer om Hypatia

Dzielska, Maria: Hypatia of Alexandria. Translated by F. Lyra. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts, London, England, 1995

Sampson, Kristin: «Den kjente og den glemte Hypatia», Norsk filosofisk tidsskrift, vol. 53, nr. 2–3, 2018

Waithe, Mary Ellen: «Hypatia of Alexandria», i A History of Women Philosophers, Volume 1, edited by Mary Ellen Waithe, Martinus Nijhoff Publishers, Dordrecht, 1987

Waithe, Mary Ellen: «Finding Bits and Pieces of Hypatia», i Linda Lopez McAlister (red.): Hypatia’s Daughters, Indiana University Press, Bloomington & Indianapolis, 1996

Whiting, Lisa: «Hypatia», i Rebecca Buxton og Lisa Whiting (red.): Filosofdronninger. Pax forlag AS, Oslo 2021

Hypatia 27

Det finnes lite litteratur om kvinnelige filosofer, spesielt på norsk, og det er lite litteratur om og av kvinnelige filosofer på pensum i høyere utdanning. I denne boken presenterer derfor Ingeborg W. Owesen tolv utvalgte kvinnelige tenkere, fra antikken og fram til i dag. Vi blir kjent med hva disse filosofene tenkte og skrev, får vite mer om livet de levde og hvordan det overhodet har vært mulig for dem å ytre seg filosofisk.

Ved å gi kvinnelige filosofer mer oppmerksomhet og gjøre dem mer tilgjengelige, blir det lettere å studere og diskutere arbeidene deres. Et viktig formål med denne boken er å bidra til at kvinnelige tenkere får en større – og mer rettmessig – plass i filosofihistorien.

Ingeborg W. Owesen har doktorgrad i filosofi og er seniorrådgiver i Forskningsrådet. Hun har utgitt The Genealogy of Modern Feminist  Thinking – Feminism as Historical  Present (2021), Norsk likestillingshistorie (2013, medforfatter), og Kjønn og akademia – på vei mot BALANSE? (2022, medredaktør og medforfatter).

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.