nf -6_7-22

alle rekorders mor

Panolin

med høy ytelse for alle bruksområder

fiskeribransjen

Panolin Orcon Synth

Fullsyntetisk, sinkfri for hydraulikk-systemer Basert på mettet ester (HEES) Biologisk nedbrytbarog næringsmiddelregistrert (NSF H1)

Lange skiftintervall – “filled for life” Etterlater seg ikke oljehinne på vannet Erstatter mineralbaserte hydraulikkoljer

Distribueres i Norge av YX Smøreolje AS e-post: olje@yx.no tlf 04210 olje.yx.no

Besøk oss i hall 1A Stand 200 -miljøtilpassede oljer for fiskeribransjen

50

Snart 50 år med sjømat Ingen har vært med på så mye i norsk sjømatnæring som månedens intervjuobjekt. Den påstanden våger vi. Da vet alle at det har vært mange «ups and downs». I øyeblikket går det mest oppover. Han er styreleder i Sjømat Norge, leder en bedrift i solid medvind og planlegger et gigantisk landbasert matfiskanlegg.

13

Et tronskifte

Helge Møgster har vært Norges sjømatkonge de siste 5-6 årene. Nå er det duket for et tronskifte. Hvem som overtar kan du lese i nf’s blå.

22

Sjømat i vinden

Hva som har gledet mest i sjømatnæringen hittil i år? Meningspanelet er ikke i tvil; de fantastiske prisene og at sjø matnæringen omsider synes å få den oppmerksomheten den fortjener.

45

Født fri — skattet i hjel Robert Eriksson lanserer en ny modell for verdivurderingen av laksetillatelser. Å bruke auksjonsprisene gir for høye verdier.

86

Verdens største sjømatselskaper Listen er stor sett den samme som i fjor. Japanske og norske selskaper dominerer, og Maruha Nichiro er fortsatt verdens største sjømatselskaper etter omsetning.

112

Om krig og fred og sånn! Johan H. Williams gir en grundig gjennomgang av 160 års fiskersamarbeid med russerne. Han er sterkt imot å bryte fiskeriforbindelsene med vår store nabo i øst.

128

Sjømatklynge i vekst I serien om norske sjømatklynger er vi kommet til NCE Sea food Innovation i Bergen. Denne klyngen har i dag litt over hundre medlemmer.

139

Ferdigsnakka med Audun Maråk Han har ledet Fiskebåt siden 1989, og er en smart strateg. Nå følger han organisasjonsdebatten i Fiskarlaget med stoisk ro. Uansett resultat vil Fiskebåt bestå som havflåtens fremste talerør.

165

Mest til sjømatnæringen I fjor bevilget Innovasjon Norge 9,2 milliarder kroner i tilskudd, lån og garantier til sjømatnæringen. Vi har listene over de selskapene som fikk mest.

171

Converto har råd Converto AS og Ålesund har fire bein å stå på — bedriftsutvikling, transaksjoner, rekruttering og kapitalforvaltning. Frank Ove Reite er styreleder og hovedaksjonær.

177

Vel ti prosent til lønn De siste 20 årene har råstoffet stått for hele 76,4 prosent av kostnadene. Lønnskostnadene i fiskeindustrien utgjør bare rundt 10,5 prosent. Bransjen er altså ekstremt råstoffavhengig.

153

Ris og ros til Bearbeidingsutvalget Bearbeidingsutvalgets rapport fikk 23 høringssvar. Vi har stu dert de viktigste, og oppsummerer svarene. Vi kommenterer også de 32 konkrete forslagene til utvalget.

211

Lerbukt vrs. Bakke-Jensen Sist tok han knekken på Vidar Ulriksen — en solid skalp å ha i beltet. Nå møter Jan Roger Lerbukt fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen, som gjør comeback i Duellen etter snart ni år. Hvordan det gikk kan du som vanlig finne helt bakerst i bladet.

Månedens gullfisk er som laksen. Han vender tilbake til slutt.

Som den norske oppdrettslaksen har Norges sjømatråds nye adminis trerende direktør absolutt fått kommet seg ut i verden. Christian Chramer har blant annet tjenestegjort som offiser i Afghanistan, og vært fiskeriutsending i Sørøst-Asia. Det er også lov å si at han har vært i krigen. I tillegg til de 13 årene i hæren og oppholdet i Afgha nistan, har en av de siste oppgavene i NHO vært å håndtere SAS konflikten.

DAGLIG

REDAKTØR

Han kommer nem lig til toppjobben i Tromsø fra stillingen som områdedirek tør med ansvar for kommunikasjon, samfunnskontakt og regioner i NHO.

Har man vært i sjømatnæringen noen år, kjenner man både navnet og ansiktet. Chramer var kommunikasjons direktør i Sjømatrådet fra 2007 til 2015 og fiskeriutsending i Sør Øst Asia fra 2012 til 2014. Han burde vite omtrent hva han går til selv om både organisasjonen, ver den og han selv har endret seg de siste sju-åtte årene. Sju år med sentrale verv i NHO-systemet burde komme godt med nær sagt uansett hva slags jobb man skal tiltre i kongeriket. Vi må ellers ta med at Chramer også har gjennomført NHHs masterprogram «Markedskompetanse for sjømatnæringen», som ble sluttført i en boligcontainer i Afghanistan. Den kommer altså på toppen av mastergraden i ledelse og organisasjon fra UiT.

At 48-åringen og faren til to etter hvert voksne sønner bor i Tromsø, burde bidra

til å gjøre overgan gen overkommelig. Skal vi tro den forelø pige tiltredelseserklæringen blir det neppe noen sjokkartet kursendring for ansatte og styre. Chramer «skal videreutvikle sjømatens posisjon» kunne vi lese kort tid etter at ansettelsen ble kjent. I en verden som stort sett endres litt fra uke til uke, er det trolig helt greit å vente med å snu opp ned på ting. Utfordringen blir betydelig uansett, og i næringen her hjemme kan det noen ganger være nok å «befeste sjømatrådets posisjon». Chramer tiltrer 1. oktober eller før. Gullfisken tildeles litt i forkant, og det er lov å selge den videre til en god pris i et land som verdsetter slikt.

ANNONSER

Alle rekorders mor!

2022 BLIR TIDENES BESTE SJØMATÅR.

Det tør vi å garantere allerede før Nor-Fishing åpner dørene i Trondheim. Sjømatnæringen knuser alle tidligere rekorder i et år preget av krig, ekstrem tørke, sultkatastrofer, energikriser, coronapandemi, økonomisk resesjon i mange land og en svært spent sikkerhetspolitisk situasjon. Ingen ting synes å bite. Ved utgangen av juli hadde vi eksportert sjømat for nesten 82 mil liarder kroner — opp 29 prosent fra samme tid i fjor. Aldri før har eksportverdien økt så mye. Det er ingen dristig spådom at eksporten vil passere 150 milliarder kroner før nyttårsrakettene fyker i været.

De siste prognosene fra fiskesalgslagene indikerer en førstehåndsverdi på 28,7 milliarder kroner, opp med 5,5 mil liarder fra i fjor. Heller ikke førstehåndsverdien har noen gang økt så mye. Rett nok har også kostnadene økt, særlig bunker sen, men i og med at det ikke har blitt flere å dele på ligger alt til rette for et nytt strålende år for fiskerne. I oppdrettsnæringen ligger det an til tidenes rekordfest. Selv om produksjonen av laks og ørret i beste fall havner på samme nivå som i fjor, dvs. vel 1,6 millioner tonn, går det mot en førstehåndsverdi i oppdrettsnæringen på rundt 110 milliarder kroner — opp 30 milliarder fra i fjor. Det er så vi må klype oss i armen. I 2022 får oppdretterne alene utbetalt mer enn den totale eksportverdien av sjømat i 2019 og 2020, de to første årene vi passerte 100 milliarder i eksportverdi. Lønnsomheten blir eventyrlig. Mens prisen til oppdretter ligger på rundt 70 kroner per kilo rund vekt, er produksjonskostnaden i alle fall ikke mer enn 45 kroner. Da snakker vi om 25 kroner i ren fortjeneste per kilo, vel og merke før skatt. Det tilsier et overskudd i matfiskproduksjonen på rundt 40 milliarder kroner. Og det kan bli mer!

Så er det ikke til å komme unna at fiskeindustrien tjener for lite. Men 2022 kan faktisk bli et veldig godt år også for deler av industrien. Dog ikke for filétproduksjonen av hvitfisk. 2021 ble et dårlig år og 2022 blir enda dårligere. Filétindustrien sliter veldig tungt. Pelagisk konsum hadde et svært bra år i fjor, og fisker vi makrellkvoten kan 2022 bli like godt. Klippfisk og saltfiskindustrien kan også få et veldig bra år om verden utvikler seg noenlunde som forventet frem mot jul. Sterk og brå prisoppgang i markedene vil nesten alltid gavne den kon vensjonelle industrien. Tørrfisknæringen hadde et middels 2021, og fortsatt er det for tidlig å si noe om 2022. Her er man helt avhengige av å hente igjen prisøkningen på råstoffet i markedet. Rekeindustrien hadde en tung start på året, men godt fiske og brukbare priser har hjulpet på humøret. Om denne utviklingen fortsetter blir 2022 et bra år for rekefolket.

HVORDAN ER DETTE MULIG?

Vel, svaret er i alle fall ikke at vi har økt produksjonen. Per utgangen av juli hadde vi eksportert ca. 100.000 tonn mindre sjømatprodukter enn på samme tid i fjor. Oppdrettsnæringen klarer — som alt nevnt — i beste fall samme produksjonskvan tum som i fjor. Villfangsten av fisk og skalldyr lå ved utgangen av juli nesten 50.000 tonn under fjoråret. Den voldsomme ver

Redaktør Thorvald Tande

diøkningen skyldes altså prisene, og dem alene. Holder vi oss til snittprisene regnet i rundt vekt for de ulike artene, har laksen en prisoppgang per utgangen av juli på 43 prosent i forhold til i fjor. Ørreten er opp 47 prosent, torsken 31 prosent, hysa 27 prosent og seien 26 prosent. Ferske kongekrabber er opp hele 51 prosent. For pelagiske arter er prisutviklingen noe mer beskjeden; makrellen opp 24 prosent, nvg silda 13 prosent. De siste 6-7 årene er det ingen tvil om at den gunstige kursutvik lingen på norske kroner har bidratt positivt. Det er ikke tilfellet i år. Rett nok har krona svekket seg ganske mye mot amerikan ske dollar, men den er styrket både mot euro, svenske kroner og japanske yen.

Med andre ord; forklaringen er ene og alene den dramatisk økte betalingsviljen i markedene.

SÅ TIL DET STORE SPØRSMÅLET.

Er dagens prisnivå den nye normalen eller kun et blaff? Vil stadig nye varmebølger og ekstremvær i tiårene som kommer ramme verdens matproduksjon så hardt at prisene på norsk sjømat vil fortsette å stige, eller vil forbrukerne før eller senere — og gjerne før, velge andre og billigere matvarer enn svindyr sjømat fra Norge?

Like lite som alle andre; vi vet ikke svaret. Det vi derimot vet, er at norske sjømataktører kan gjøre fint lite for å påvirke globale klimaendringer, krig og fred, energikriser og verdensø konomi. Det vi kan gjøre i Norge er å beskatte fiskeressursene på en bærekraftig og optimal måte, utnytte det potensialet som finnes langs kysten, på land og ute i havet for oppdrett av fisk og for øvrig drive så effektivt og kostnadsrasjonelt som overhodet mulig. Samtidig må myndighetene sørge for best mulig markedsadgang for norsk sjømat. Klarer vi alt dette, som dessverre er mye vanskeligere i praksis enn på et papir, er vi overbevist om at sjømatnæringen går nye rekorder og en strålende fremtid i møte.

En bedre inngang til årets store messebegivenhet — Nor Fishing 2022 — kan man vel knapt tenke seg.

Norsk sjømat over hele verden

Det er vi også!

Sjømatindustrien er et viktig

kontakt så vi kan fortelle

er et godt valg.

Allianz-Trade.

Allianz

Sult, sjømat og stillingskrig

«Det er reell fare for en rekke sultaka tastrofer i 2022. Flere hundre millioner mennesker lider alt under matmangel, og verden risikerer en global sultka tastrofe uten sidestykke. 2023 kan bli enda verre!». Med disse ordene, som falt under FNs matsikkerhets-konferan se i Berlin i slutten av juni, innledet FNs generalsekretær António Guterres.

Hvert år forsyner den globale sjø matnæringen verden med 215 millioner tonn sjømat fra villfiske og akvakultur. Andelen fra akvakultur øker, og står nå for over halvparten av den globale pro duksjonen. Rundt 53 millioner tonn blir produsert i innlandsvann, over 68 millio ner tonn i marine og kystnære strøk. Om vi kun holder oss til marint og kystnært oppdrett, snakker vi om over 350 ulike oppdrettsarter. Og her, mellom sjøgress, skalldyr og bløtdyr, finner vi et relativt lite antall fiskearter hvor atlantisk laks står for ca. 60 prosent av totalproduk sjonen, eller nærmere 3 millioner tonn. Poenget er; oppdrettsfisk produsert i havet står for en bitte liten andel av verdens matbord. Atlantisk laks for enda mindre. Til sammenligning blir det hvert år produsert over 350 millioner tonn kjøtt på land, hvorav 70 prosent rødt!

Feil svar

I et slikt perspektiv er det ikke annet enn oppsiktsvekkende at det blir skrevet tykke bøker og utallige artikler som taler imot oppdrett av marine arter i sjø. Dette gjelder særlig når vi vet alt det positive og fremtidsrettede denne bransjen står for.

21. juli kunne vi lese «3 Reasons To Avoid Farmed Salmon» i «New York Times», skrevet av tungvekterne Douglas Frantz og Cathrine Collins, som nylig har kommet med boken «Salmon Wars». Jeg har ikke lest boken, men artikkelen oppsummerer godt hva man kan forvente. Her stiller forfatterne tre spørsmål og svarer selv. Er det sunt å

Daglig leder Therese Tande

spise oppdrettslaks? NEI! Er oppdrett av laks bærekraftig? NEI! Og sist, blir laks oppdrettet på en måte som ikke skader miljøet? NEI! Men selv med dette svært depressive utgangspunktet har Frantz og Collins håp. Nøkkelen, ifølge de to forfatterne, ligger i lukket RAS-teknologi med oppdrett av fisk på land. Null bruk av kjemikaler. Null utslipp.

Det er så mange forhold i artikkelen jeg gjerne skulle ha kommentert, men som det ikke er plass til her. Aller først, og helt sentralt, er selvsagt at jeg er ue nig i de påstandene som fremkommer. Jeg svarer ubetinget JA på de tre spørsmålene, og mener at marint fiske oppdrett i sjø er en del av fremtiden. Så vil det naturligvis ikke være noen som mener at løsningen på kanskje tidenes største sultkatastrofe ligger i oppdrett av laks. Men samtidig vil også marint fiske oppdrett være et bidra i kampen mot sult — og et stadig viktigere.

Norsk sjømatnæring, slik jeg kjen ner den, ligger helt i front i den «blå transformasjonen», som er FNs visjon for å sikre mat, ernæring, miljø og sosial velstand i en verden med stadig flere munner å mette. Næringen liker også å minne oss om det. Jeg har ikke tall på alle de gangene et foredrag i sjømatnæ ringen har begynt med «Verden består av 70 prosent hav, likevel kommer bare 2 prosent av det globale matinntaket fra havet». Med milliardene av måltider som går ut av Norge og tilsvarende milliarder

av kroner som renner tilbake til norsk oppdretts og fiskerinæring, burde det være selvsagt for enhver administrasjon og politiker i Norge å ha FNs bære kraftsmål mot 2030 fremst i pannen, og gjennom det heie frem norsk sjømatnæ ring. Det holder ikke bare å si at «vi er verdens fremste sjømatnasjon». Man må «walk the talk»!

BioMarint Forum

Åpenbart er det ikke alle som har fått med seg dette. I disse dager møtes folk med makt og de som ønsker å påvirke i Arendal. Størst blest innen sjømat bransjen er lanseringen av BioMarint Forum, som omfatter all næringsak tivitet og næringsutvikling knyttet til de marine ressursene i havet. Bak står LO, NHO, NNN, Fellesforbundet, Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøof fisersforbund, Industri Energi, Sjømat Norge, Norsk Industri, Norges Fiskarlag og Fiskebåt. «Sammen vil vi jobbe for å få gjennomslag, oppmerksomhet og forståelse for en aktiv biomarin politikk som en viktig del av den grønne omstil lingen», heter det i invitasjonen.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal bli glad eller bekymret. Glad for initiativet, bekymret fordi det åpenbart oppleves som nødvendig. Forhåpentligvis har forumet kommet godt i gang innen stortingspolitikerne igjen samles på Løvebakken 1. oktober.

Et tronskifte på gang!

Opp gjennom historien har norsk sjømatnæring hatt mange småkonger. Ingen av dem klarte å samle landet til ett rike, men mange var dominerende på sitt område — både geografisk og i sine bransjer.

Vi gjør sannsynligvis mange urett om vi skriver at den første i norsk sjømatnæ ring — i alle fall i moderne tid — som muligens kunne ha båret en kongekrone, er Harald Skaar. I 1990 om satte Skaar-gruppen for litt over 1 milliard kroner, og var dermed den første bedriften i næringen til å passere denne grensen. Da ser vi bort fra salgsselskapet Frionor.

Kongekronen satt imid

Kjell Inge Røkke kom som en virvelvind inn i norsk sjømatnæring i 1995. I løpet av få år hadde han sikret seg tittelen Norges sjømatkonge. Røkke var flink til å skaffe seg unge og dyktige medarbeidere. Yngve Myhre (t.h.) ble f.eks. konsernsjef i Norway Seafoods i mai 2001 bare 32 år gammel og fortsatte som konsernsjef i Aker Seafoods frem til 2010. Dette bildet ble tatt i 2005. (Foto: HMS)

Reder: Berg Fisk AS Design: Vestværftet

Markedsføring:

Lengde:

lertid løst på, og falt raskt av da Skaar midt på 1990-tallet solgte deler av sin virksom het til Norway Seafoods og Kjell Inge Røkke. Selv om både Arne Nore i Pan Fish og Paul Birger Torgnes i Fjord Seafood bygde seg stort opp i oppdrettsnærin gen frem mot årtusenskiftet, kunne ingen av dem utfordre Røkke som Norges sjømat konge. Fra 2003 mistet Nore og Torgnes dessuten mye av grepet om sine selskaper, og dermed også tittelen som «småkonger».

I 2005 kom John Fredrik sen på banen, og etablerte Marine Harvest ASA, som umiddelbart ble Norges de sidert største sjømatselskap. Han gjorde også Røkke rangen stridig som Norges sjømatkonge, selv om begge egentlig var svært lite synlige i næringen. De styrte sine sjømatvirksomheter mest fra bakrommet, og ansatte dyktige folk i alle operative lederroller.

Vi skal ikke tidfeste akku rat når vi kåret Helge Møg ster til Norges sjømatkonge. Men da Austevoll Seafood overtok aksjemajoriteten i Lerøy Seafood Group og etter hvert også i Norway

Med SalMars overtakelse av NTS ASA og Norway Royal Salmon ASA, er det duket for å kåre Gustav Witzøe som ny sjømatkonge. Dette selv om han skulle miste aksjemajoriteten i SalMar. Witzøe vil uansett fortsette som selskapets dominerende eier, og i realiteten ha full styring.

Pelagic, seilte Møgster opp som en brennhet kandidat. Røkke slet med å skaffe lønnsomhet i landanleggene i nord, og var også helt fra værende i oppdrettsnærin gen. I den grad han gjorde et strategisk feilvalg — som nf’s blå mener han gjorde, var det å trekke seg helt ut av fiskeoppdrett alt i 1996. Etter hvert ble det også klart at Røkke hadde mistet mye av gløden og troen på

lønnsom hvitfiskproduksjon i nord, og da Lerøy Seafood Group overtok både trålerne og landanleggene i 2016, var saken klar. Helge Møgster var den udiskutable sjømat kongen i Norge. John Fred riksen solgte seg dessuten gradvis ned i Marine Harvest, og selv om han ganske sik kert trakk i trådene, var det blitt veldig unaturlig å kalle ham «sjømatkonge».

De siste fem-seks årene har altså Helge Møgster i Austevoll båret kronen. Nå kan det gå mot et tronskifte. Gustav Witzøe etablerte SalMar AS i 1991, og resten er historie. Gjennom ulike selskaper har han de siste 30 årene bygget opp et sjøma timperium som vi aldri har sett maken til i Norge. Han

har satset både på hvitfisk, pelagisk fisk og oppdrett.

Det startet med oppdrett i 1991, fortsatte med pelagisk produksjon både av konsum produkter og mel/olje først gjennom eierskapet i Norway Pelagic og deretter i Pelagia og ekspanderte ytterligere med etableringen av Insula i 2015. Denne etableringen innledet et voldsomt opp kjøpsraid både i Norge og resten av Norden. Insula er i dag stor både innen hvitfisk, skalldyr og laks. I år kom så oppkjøpet av NTS ASA og Norway Royal Salmon ASA, som etter vår oppfatning er årsaken til at sjømatkronen nå må skifte eier.

Gjennom Lerøys oppkjøp av Norway Seafoods og Havfisk i 2016 overtok Helge Møgster som sjømatkonge i Norge. Det har han vært siden. Men nå står vi foran et tronskifte, mener nf’s blå.

Austevoll Seafood ASA omsatte i fjor for ca. 31,2 milliarder kroner. Det inklu derte halve omsetningen til Pelagia på 9,8 milliarder, der Austevoll Seafood eier 50 prosent. Av totalen sto Lerøy Seafood Group for nesten 75 prosent.

Gustav Witzøes imperium, som omfatter sjømatselska per hans familie kontrollerer gjennom holdingselskapet

Kvarv AS, omfatter for det første SalMar, som i 2021 omsatte for 15 milliarder kroner. Dernest Insula, som omsatte for 6,3 milliarder og så halvparten av Pelagia, dvs. en omsetning på 4,9 mil liarder. Til sammen ga dette i fjor en omsetning på 26,2 milliarder. I år kommer så i til legg både Norway Royal Sal mon ASA og NTS ASA, som i 2021 omsatte for henholdsvis 5,8 og 5,2 milliarder kroner. Dersom Witzøe rekker å få alt på plass i løpet av høsten, vil han altså styre virksomhe ter som i 2021 omsatte for til sammen ca. 37,2 milliarder. Her har vi ikke tatt hensyn til eventuell internomsetning, men selv etter at vi korrigerer for denne vil Witzøe-imperiet klart overgå Møgster-imperiet i omsetning.

Vi skriver Witzøe og Møgster-imperiene. Begge nærmer seg pensjonistalder med stormskritt og begge har gitt fra seg den operative ledelsen. Begge har også gitt bort det meste av eierskapet til familiemedlemmer. Men nf’s blå går uten videre ut i fra at begge har det aller siste ordet rundt styrebordet. Med mindre Helge Møgster trekker nye jokere ut av ermet, må han avfinne seg med at Nor ges sjømatkonge fra og med 2023 heter Gustav Witzøe. Det tror vi i og for seg at han lever veldig godt med.

Men litt irriterende garan terer vi at det er! Eller hva?

Mot 150 milliarder

Det tar ingen ende!

Sjømateksporten fra Norge setter rekorder som om coronapandemi, krig i Ukraina og svært krevende økonomiske tider i verden ikke betyr noe som helst. Vi har sluttet å forundre oss. I mai 2022 økte eksportver

Verden vil ha norsk laks som aldri før. Og når vi ikke har mer å tilby, skyter prisen i været. I flere måneder i år har eksportprisen for fersk norsk oppdrettslaks ligget tett oppunder 100 kroner per kilo.

dien av sjømat med ca. 50 prosent sammenlignet med samme måned året før, i juni med 36 prosent og i juli med 22 prosent. Ser vi disse tre månedene under ett økte altså eksportverdien med 9,5 milliarder kroner sammenlig net med i fjor, eller med 35,3 prosent. Eksportkvantumet falt med 1 prosent, hvilket sier alt om den fantastiske prisutviklingen.

I juli i år eksporterte vi sjø mat for 11,6 milliarder kroner, mot 9,5 milliarder i juli 2021. Dermed ligger vi over 18 mil liarder foran fjoråret etter syv måneder. Om denne veksten — 29,3 prosent — holder seg ut året vil vi sende sjømat ut av landet i 2022 for over 155 milliarder kroner. Det tar vi ikke sjansen på å spå, men alt bør nå ligge godt til rette for en sjømateksport i 2022 på rundt 150 milliarder kro ner. Hvem — utenom Einar Helge Meløysund — ville ha trodd det da 2021 gikk i gra ven. Eksportkvantumet ligger an til å falle med ca. fem prosent, noe som ytterligere understreker den utrolige økningen i prisene.

Oppdrettslaksen står

som ventet for brorparten av veksten. Tar vi også med oppdrettsørreten, økte eksportverdien av disse to artene med 15,5 milliarder kroner i årets syv første måneder. Det tilsvarte en økning fra samme periode i fjor på 35 prosent. Hittil i år har altså oppdrettsfisken stått

for 84 prosent av økningen i den totale eksportverdien. Eksportkvantumet av laks og ørret har derimot falt med nesten fem prosent.

Minst like gledelig som den sterke økningen i ek sportverdien av oppdrettsfisk, er økningen i eksportverdien av torsk og torskeartet fisk.

Det er ikke bare lakseprisene som skyter i været. Torsken raser ut til vesentlig høyere priser enn i fjor. Ser vi perioden januar til juli under ett har vi følgende priutvikling i 2022 kontra 2021: Saltet torsk +43%, fryst torsk +42%, fersk torsk +37%, klippfisk torsk +33%, fersk skrei +29%, fersk filét +24%, fryst filét +12% og lofotrundfisk +7%.

Fra januar til juli har denne økt med 3,1 milliarder kroner, eller med 37 prosent. «Alle» snakker om laksen. Faktum er at eksportverdien av torsk og torskeartet fisk har økt enda mer om vi regner i prosent. Også andre viktige arter har flotte tall å vise til. Eksportverdien av uer har økt med 35,5 prosent hittil i år, av blåkveite med 21 prosent og av reker med 19 prosent, og dette på tross av en nedgang i eksportkvantu met for alle arter.

I pelagisk sektor er situa sjonen en annen. Eksport verdien av sild og makrell per utgangen av juli var ca. 250 millioner kroner lavere enn på samme tid i fjor. Det utgjorde en nedgang på noe over seks prosent. Eksport kvantumet var imidlertid ned nesten 20 prosent, så pris utviklingen har i det minste vært god.

Holder vi laksen og ørre ten utenom har vi eksportert «tradisjonelle» sjømatpro dukter for 22,1 milliarder kro ner i årets syv første måne der. Det var ganske nøyaktig tre milliarder mer enn i fjor, det vil si en økning på 15 prosent. Sjømateksporten går altså så det suser på nesten alle områder. Måtte det fortsette!

250.000 kroner per tonn i MTB Å spå eksportverdien av sjømat i 2022 er vanske lig. Å spå hva oppdretterne er villige til å betale for ny produksjonskapasitet, enda verre. Tirsdag 27. september skal staten gjennomføre den tredje auksjonsrunden med salg av MTB til oppdretterne i grønne produksjonsområ der, samt til oppdrettere som tilfredsstiller unntakskravene i gule og røde områder. De to første auksjonene var i 2018 og 2020.

Den gangen var det også vanskelig å spå hvor prisen ville havne. Med det forslaget

som nå foreligger om å verd sette alle konsesjoner til reell omsetningsverdi ved utreg ning av formuesskatt, er det blitt enda vanskeligere. Nå skal det sies at denne endrin gen ikke får noen betydning for de børsnoterte selskape ne, og heller ikke for Cermaq eller andre virksomheter som er eid fra utlandet. Utlendin ger betaler jo ikke formues skatt i Norge. Men for alle privateide oppdrettsselskaper vil både de økte satsene i formuesskatten og den nye måten å verdivurdere konse sjonene på, åpenbart svekke betalingsviljen for ny MTB. Å spå hva prisene vil lande på 27. september er altså ikke lett.

La oss likevel gjøre et forsøk.

Auksjonen i 2018 ble

Auksjonsprisene sier mye om hvor forholdene for lakseoppdrett er best. Det er nemlig ganske stor forskjell i betalingsvilje mellom de ulike produksjonsområdene. Noe skyldes selvfølgelig konkurransesituasjonen i hvert område, men det er ikke tvil om at de naturgitte forholdene også teller.

gjennomført fra 18. til 20. juni. I forkant ble det solgt 6.250 tonn i MTB til en fastpris på 120.000 kroner per tonn. Dette utgjorde over 90 prosent av det tilbudte kvantumet. På auksjonen ble det deretter solgt tett på 15.000 i MTB. Snittprisen endte på 195.000 kroner per tonn. Mye kan altså tyde på at myndighetene la seg for lavt med fastprisen. Auk sjonsprisen endte i alle fall 62 prosent høyere.

Dette prøvde man å gjøre noe med i 2020. Også nå ble det solgt MTB til fast pris i forkant av auksjonen, nærmere bestemt vel 5.000 tonn til 156.000 kroner per

«Alle» vil gjerne drive med lakseoppdrett. Men terskelen inn i bransjen er skyhøy. Det viser også resultatet når staten auksjoner ut produksjonskapasitet. Alt havner hos de etablerte aktørene.

tonn. Over 95 prosent av tilbudt kvantum ble solgt. Auksjonen ble avholdt 18. august. Her ble det i alt solgt ca. 27.000 tonn i MTB til en snittpris på 220.000 kroner per tonn. Igjen endte altså auksjonsprisen godt over fastprisen, denne gangen med 40 prosent.

Årets auksjon er som nevnt fastsatt til 27. septem ber. Enda en gang er det på forhånd solgt MTB til fastpris — nå 200.000 kroner per tonn. Ifølge Fiskerideparte mentet er over 92 prosent av dette kvantumet på knapt 5.500 tonn solgt.

I 2018 var næringen villig til å betale over 60 prosent mer enn fastprisen. I 2020 endte auksjonsprisen 40 prosent høyere. Om vi antar det samme i år som for to år siden, ligger det an til en snittpris på auksjonen på ca. 280.000 tonn per tonn i MTB. I så fall priser det en stan dard matfiskkonsesjon på 780 tonn i MTB til tett på 220 millioner kroner. For egen del tror imidlertid nf’s blå at myn dighetene nå har truffet noe bedre med fastprisen. Vårt tips, for hva det måtte være

verdt, er at auksjonsprisen havner 25 30 prosent over fastprisen. I så fall vil snittpri sen på årets auksjon havne rundt eller i overkant av 250.000 kroner. I og med at det er store variasjoner rundt snittet, vil enkelte oppdrettere ganske sikkert være villige til å betale over 300.000 kroner per tonn.

Så er det de som antyder at oppdretterne vil prøve å samarbeide for å holde auk sjonsprisen nede. Glem det! Hittil i år har inntektene flom met inn til oppdretterne. 2022 blir definitivt tidenes beste år for norsk lakseoppdrett. Per utgangen av juli har eksport prisen på fersk laks med hode, det viktigste enkelt produktet, økt med nesten 28 kroner per kilo, eller med tett på 50 prosent. Snittprisen på all eksportert laks omregnet i rund vekt har økt med 42 prosent. Likviditeten i nærin gen er kort sagt strålende. Selv om vi ikke tror det, kan

auksjonsprisen fort havne over 300.000 kroner i snitt per tonn. I så fall blir det mye penger på staten og kom munene. Vel 5.000 tonn er alt solgt til fastpris. Det innbrak te noe over 1 milliard kroner. Nå skal nærmere 28.000 tonn selges på auksjon. Om prisen blir 250.000 kroner per tonn, snakker vi om nye syv milliarder. Havner den på 300.000 passerer vi nesten 10 milliarder om vi også tar med fastprissalget.

Det må være lov til å hevde at oppdrettsnæringen nå betaler en ganske solid grunnrente!

Merkelig reduksjon

Vi forlater ikke trafikklysmo dellen riktig med det samme. Denne modellen åpner som kjent for inntil seks prosent vekst i MTB-en hvert andre år. Men dette gjelder bare i grønne produksjonsområder.

I gule områder skal det være null vekst, i røde må MTB-en reduseres med seks prosent.

Nå finnes det imidlertid unntaksregler for oppdret

terne i gule og røde områder. Dersom de kan tilfredsstille visse spesifikke og strenge miljøkrav, kan også disse oppdretterne få seks prosent vekst. Det merkelige er imid lertid at denne «unntaksvek sten» blir belastet veksten i grønne områder. For å ta et eksempel: Hele Nord-Norge, dvs. produksjonsområdene 8 til 13, er farget grønn. Her mener altså myndighetene at det er miljømessig forsvarlig å øke produksjonskapasite ten med seks prosent hvert andre år. Men dersom det er oppdrettere i gule eller røde produksjonsområder i Sør-Norge som tilfredsstil ler unntaksbestemmelsene for vekst, skal den veksten «belastes» veksten i NordNorge. Oppdretterne i nord må altså dekke den unntaks veksten som blir tildelt i sør.

Veldig merkelig og veldig urettferdig, spør noen oss.

Bedre lønnsomhet

Så til noe ganske annet.

Prisene på energi har i år skutt voldsomt i været.

Det gjelder selvfølgelig også bunkers til fiskeflåten. Meldingene strømmer inn fra fortvilte båteiere, som rappor terer at dieselprisene dreper lønnsomheten i fisket. Dette gjelder selvfølgelig aller mest for de mest energikrevende driftsformene, som f.eks. rekefiske, men rammer alle.

Tabell 1 viser utviklingen i «Platts-prisen» uke for uke hittil i år. «Platts-prisen» er basisprisen for bunkersolje (marine gassoljer) i Rotter dam i dollar omregnet til norske kroner basert på en gjennomsnittlig kronekurs for den aktuelle uken. I tillegg kommer marginen til bunker sleverandørene, samt frakt til det aktuelle bunkringsstedet, og selvfølgelig avgifter til staten.

Som man ser av tabel len har det vært en økning i basisprisen for bunkers til fiskebåter med hele 84 prosent fra uke 1 til uke 31 i år. Økningen er enda høyere om vi sammenligner uke 1 med de ukene med høyest «Platts-pris». Fra uke 1 til uke 26 økte f.eks. prisen med nesten 230 prosent.

Det er blitt dyrt å besøke stasjoner som dette. I år forventes bunkersprisen å stige med minst fire, kanskje over fem kroner per liter. Det betyr en ekstrakostnad for fiskerne på ca. 1,8 milliarder kroner.

Tabell

kroner per liter olje.

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

Uke

snakker vi om en prisøkning på minst fire kroner per liter, kanskje nærmere fem.

4,9723

5,2197

5,4387

5,6685

5,8279

5,9429

6,0438

6,1858

6,3567

7,6166

8,7851

7,4232

8,6809

7,8682

7,6479

8,0006

8,3609

8,9153

9,1562

8,9560

8,8046

8,9470

9,7483

10,6397

11,3164

11,3955

10,6975

9,8763

9,7334

9,3283

9,1712

I 2021 var snittprisen for bunkersolje litt i underkant av 5 kroner per liter. Per første halvår i år var den ca. 8,50, og holder oljeprisen seg på dagens høye nivå utelukker vi ikke at snittprisen ender på minst 9 kroner per liter for året under ett. I så fall

Hva betyr dette for øko nomien i fiskeflåten? La oss innledningsvis understreke at det er store forskjeller, både mellom fartøygruppene og mellom enkelte fartøyer. Videre vil svaret avhenge av hvilke muligheter man har for å redusere drivstofforbruket når prisene stiger. Statistikkene er dessverre mangelfulle, men ifølge Fiskebåt bruker fiskeflåten rundt 400 millioner liter bunkers per år. Det har faktisk økt en god del de siste årene. En prisøkning på la oss si 4,5 kroner per liter betyr altså 1,8 milliarder kroner i økte utgifter. Det svir, og kommer på toppen av alle andre utgiftsøkninger; økt rente, økte kostnader til vedlikehold og reparasjoner, økte utgifter til redskaper og agn, osv, osv.

Hva vet vi om inntektssi den? Vel, på det området ser det slett ikke så ille ut. Om vi helt enkelt sier at flåtens inntekter er lik brutto fangst verdi, var den i 2021 ca. 23,2 milliarder kroner. Aldri før har

norske fiskere tatt på land fisk og skalldyr for mer. Etter en ringerunde til samtlige salgslag vil vi anslå at før stehåndsverdien i år vil ende på ca. 28,7 milliarder. Ja, du leste rett. 28,7 milliarder! Prisutviklingen på en rekke arter har vært helt fantastisk. Per første halvår i år var fangstkvantumet ned med ca. 20.000 tonn i forhold til i fjor, dvs. med ca. 1 prosent. Likevel økte fangstverdien med godt over 20 prosent.

Slik det ser ut i øyeblikket, og basert på salgslagenes beste estimater for resten av året, vil førstehåndsver dien i 2022 øke med ca. 5,5 milliarder kroner, eller med nesten 24 prosent. Selv om utgiftene øker kraftig, og mest på bunkers, ligger altså alt til rette for et nytt flott år for fiskeflåten.

Såvidt nf’s blå kan skjønne vil flåten få bedre lønnsomhet i år enn i fjor. Vi understreker totalt. Det vil som nevnt være store variasjoner mellom fartøyene. Dette for øvrig skrevet, av alle merkelige dager, på den internasjonale orgasmedagen — mandag 8. august.

Koralldyret sjøfjær, som like gjerne kunne vært hentet ut fra en hvilken som helst science fiction film, danner et viktig tredimensjonalt habitat på bløtbunn. Artene vanlig sjøfjær (t.v.) og liten piperenser (t.h.) er vist i bildet. (Foto: Torgeir Kaarbø)

Sjøfjær - Pennatulacea

(Illustrasjon: Ask Sivsønn Gulden)

Det finnes minst 200 sjøfjærarter, hvorav 13 er funnet i norske farvann. Utseen det blant våre arter varierer, men typisk består en koloni av en forgrenet og hard stilk, med polypper på sidegrenene. Sjøfjæren benytter polyppene til nærings opptak ved at disse filtrerer de nærings

bringende vannmassene. Artene som blir størst i Norge er dyphavssjøfjær og stor piperenser. Disse kan bli inntil 2 meter lange. De største predatorene på sjøfjær er nakensnegl og sjøstjerner. Noen sjø fjær, som arten vanlig sjøfjær, kan sende ut et lys som skal skremme predatorer.

SJØFJÆR ER EN GRUPPE koralldyr

som lever på bløtbunn fra ti til flere tusen meters dybde, avhengig av art. Det som tilsynelatende ser ut til å være enkeltindi vider er i realiteten en koloni bestående av et samarbeid mellom mange små indi vider. De små individene har, avhengig av hvor de befinner seg i kolonien, spesiali serte oppgaver som f.eks. næringsopp tak, reproduksjon eller transport av vann. Koloniene står oppreist i sanden og ser nokså statiske ut. Det er dog bevist at flere arter både kan trekke seg sammen og dukke ned i sanden for å gjemme seg for predatorer, samt forflytte seg til nye områder når det skulle være gunstig.

Sjøfjær utgjør en egen naturtype, kalt sjøfjærbunn, når de opptrer i store antall og står tett sammen. En slik naturtype spiller en viktig økologisk rolle ettersom den danner strukturell kompleksitet i et ellers homogent habitat. Slik danner den et gjemmested for egg, larver og juvenile fisk, og bidrar derfor til økt biodiversitet.

Utbredelse

Sjøfjær er representert i alle havom råder. Utbredelsen kan i områder der tråling og oljevirksomhet forekommer begrenses, ettersom alle sjøfjærarter er sårbare ovenfor fysiske inngrep og aktiviteter.

Menneskemat?

Etter en del søking på internettet fant jeg ikke en gang tegn på at sjøfjær er forsøkt konsumert. Med en nokså «crispy» og hard stilk og en geleaktig bløtdel (polyppene) er nok sjøfjær et godt stykke unna kjøkkenet.

Navneopprinnelse

En fjærlignende organisme i sjøen har fått det passende navnet sjøfjær. Det latinske navnet Pennatulacea kommer av ordet pennatus, som betyr fjær eller vinge.

Noen sjøfjærarter, som vanlig sjøfjær, kan sende ut et lys som skal skremme predatorer. (Foto: James Lynott)

MENINGSPANELET:

Spørsmål 1: Hvilket forhold har du til Nor-Fishing og Aqua Nor i Trondheim?

Einar Helge Meløysund: Jeg prioriterer å delta på Nor-Fishing. Det er en kjem pebra messe, som har stor betydning for oss i fiskerinæringen. Her treffer jeg mange kjente, får presentert nyheter og kan holde meg oppdatert. Bygger man båt gir Nor Fishing en flott anledning til å handle og sammenligne forskjel lige produkter. Det er også fint å legge «fiskerimøter» til en av messedagene.

Da får man hilse på folk fra departemen tet og direktoratet, politikere også. De senere årene har jeg savnet et naturlig treffpunkt om kveldene, slik det var før. Så liker jeg selvfølgelig ikke å stå i kø, noe det er litt for mye av. For egen del mener jeg at en messe over tre dager er nok. De senere årene har det vært en diskusjon om messa bør kuttes fra fire til tre dager. For egen del vil tre dager være nok.

Carl Aamodt: Nor Fishing er en flott arena, og et naturlig møtepunkt for

mange i bransjen. Jeg antar Aqua Nor har samme rolle for de som driver i oppdrettsdelen av sjømatnæringen. De fysiske møteplassene av denne typen kan ikke på noe måte erstattes av «di gitalmøter». Det mener jeg vi klart fikk erfare under pandemien.

Ingvild Dahlen: Jeg har ikke deltatt så mange år på disse messene, men de gangene jeg har vært der, har det vært veldig interessant og givende. Det er gode muligheter for både å treffe kol legaer og leverandører, faglige oppda teringer og nettverksbygging. Messene har lange tradisjoner, og jeg har inntrykk av at de betraktes som viktige møteare naer for aktørene i sjømatnæringen.

Ole Olsen: Jeg har aldri vært på messa, og har således et svært begrenset for hold til den. Men jeg har en klar forstå else av at den er et viktig møtepunkt for mange.

Aino Olaisen: Jeg er ofte på Aqua Nor, og mener det er en bra messe og et viktig møtepunkt for næringen, både i Norge, men også for verden rundt oss. Norge ligger langt fremme i havbruksteknologi og kompetanse, og

I 2020 ble Nor Fishing avholdt digitalt for første gang. Det skjedde fra et studio på toppen av Clarion Hotel i Trondheim. Nå kan vi igjen møtes «face to face». Alle i meningspanelet har et positivt forhold til fiskerimessene, selv om ikke alle har deltatt. (Foto: Erik Hempel)

har du til Nor-Fishing og Aqua Nor

Trondheim?

og

går så det suser. Fiskeindustrien tjener knapt penger. Hva er de viktigste forklaringene?

Hva i norsk sjømatnæring har gledet deg mest hittil i år?

Aino OlaisenOle Troland EinarMeløysundHelgeIngvild Dahlen

Aqua Nor er et godt utstillingsvindu. Så synes jeg logistikken rundt messen til tider kan være utfordrende. Det er blant annet vanskelig å få hotellrom i Trond heim.

Ole Troland: Jeg har et godt forhold til messene, og synes det er viktige og kjekke arrangement å være med på. Det blir en stor smeltedigel av folk fra ulike deler av sjømatnæringen, som fører til interessante samtaler, gode bekjentska per og ny kunnskap.

Spørsmål 2: Fiskeri og oppdrett går så det suser. Fiskeindustrien tjener knapt penger. Hva er de viktigste forklaringene?

Einar Helge Meløysund: Å påstå at fis keindustrien knapt tjener penger, blir feil. I fjor hadde Pelagia 1 milliard kroner i overskudd, Lofoten Viking 100 millioner. Det tilsvarte ti prosent av omsetningen. Dette bildet er nyansert. Oppdrett er i en særstilling. Samlet sett tjener ikke flåteleddet mer enn det som må til for å fornye flåten og betjene lån og andre ut gifter. Jeg ønsker ikke å fornærme noen, men tror mange fiskeindustribedrifter ikke drives godt nok!

Carl Aamodt: Det er sammensatt, men det er naturlig at det er utfordrende å drive alle former for «labour-intensiv» lavmargins-produksjon i Norge. Det gjelder både om man skjærer i fisk eller kjøtt, eller — for den saks skyld — høster epler eller bær. Det blir ikke lettere av at store kvanta hvitfisk landes

i utkantene, spesielt nord i Norge, hvor infrastruktur osv. naturligvis er utfor drende og avstandene er store. Jeg er imidlertid undrende til at vi ennå ikke har klart å automatisere oss ut av «labour»biten i denne problemstillingen. Her tenker jeg f.eks. på forsøket til Primex, som vel ikke landet rett.

Ingvild Dahlen: Det er et sammensatt problem og ikke så lett å peke på en

Ole Olsen

keltforklaringer. Men skal jeg peke på ett viktig element, er det råstofftilgang. Ujevn råstofftilgang er en hovedutfordring med hensyn til å få økonomi i industrivirksomheten på land. Del takerloven begrenser landindustriens mulighet til å få kontroll på fangst leddet, og når man ikke kontrollerer råstofftilgangen, som er en av de aller viktigste innsatsfaktorene for enhver produksjonsvirksomhet, er det vanske

Råstofftilgangen er en kritisk faktor for alle som driver foredling og salg av fisk. En hovedårsak til den svake lønnsomheten i fiskeindustrien er utvilsomt det sterke sesongpreget i landingene, mener Ingvild Dahlen.

Carl Aamodt

PANELET

Einar Helge Meløysund (f.1965) fra Meløy på Helgeland er medeier og skipper på kystnotbåten «Einar Erlend». Han er tidligere styreleder i Nord land Fylkes Fiskarlag, og sitter i dag i Landsstyret i Norges Fiskarlag.

Carl Aamodt (f.1989) er fra Søgne ved Kristian sand. Han er utdannet fis keskipper, og er arbeiden de styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Kristiansand Fiskerlag.

Ole Olsen (f.1993) er daglig leder i familiesel skapet Sufi AS i Sund i Lofoten. Han har en bac helorgrad i eksportmar kedsføring og en master i ledelse. Sufi driver primært konvensjonell produksjon, og er en stor produsent av tørrfisk.

Ingvild Dahlen (f.1981) er leder for forretnings utvikling i Lerøy Norway Seafoods. Hun er fiske riøkonom fra UiN, har en MBA fra NHH og er nestleder i bransjegruppe Industri i Sjømat Norge.

lig å få til den forutsigbarheten som er nødvendig. Dette gjør det krevende å få lønnsomhet i produksjonen, som igjen gjør det krevende å investere. I Lerøy har vi heldigvis trålerne, og uten disse hadde det vært helt umu lig å drive helårlig industrivirksomhet på land. Lønnsomheten i fangstleddet gjør det også mulig for oss å investere på land. De 600 helårige industriar beidsplassene vi skaper i Lerøy Nor way Seafoods er fullstendig avhengig både av egne trålere og av et godt samarbeid med kystflåten. Slik jeg ser det er nærhet til råstoffet et konkur ransefortrinn vi ikke utnytter godt nok i Norge. Myndigheter, politikere og vi i næringen må jobbe sammen for å utnytte dette konkurransefortrin net bedre, og øke verdiskapningen i Norge. Med sterke råstoffpriser er det også viktig å utnytte hele råstoffet. Kyllingindustrien og annen matindustri har vært dyktig når det gjelder å skape høyverdiprodukter av hele råstoffet. På dette området har vi i fiskeindustrien fortsatt en vei å gå.

Ole Olsen: Dette er et meget interes sant tema som mange har meget sterke meninger om. Det som umiddelbart skil ler fiskeri og oppdrett fra industrien, er at man i de to førstnevnte bransjene sitter på omsettbare rettigheter, noe indus trien ikke gjør. I så henseende blir dette som å sammenlikne epler og pærer. Sammenlikner man fiskeindustrien med øvrig industri er ikke lønnsomheten like alarmerende dårlig.

Aino Kristin Lindal Olaisen (f.1974) er adm. direktør i Vigner Olaisen AS på Lovund, største aksjonær i oppdretts selskapet Nova Sea AS. Hun er styremedlem i Nova Sea og har vært varaordfører for Arbeiderpartiet i Lurøy kommune. Hun ble kåret til «Årets navn 2011» i norsk sjømatnæring.

Ole Troland (f.1993) er fra Austevoll der familien har oppdrettsanlegg, og er fiskerikandidat fra UiT. Han er rådgiver i Sjømat Norge og styreleder i YoungFish.

Aino Olaisen: Mye av forklaringen ligger nok i at havbruksnæringen i stor grad består av helintegrerte selskaper. Det gjør ikke fiskeindustrien. Også innen havbruk er det produksjonen i sjø som gir de største inntektene. Et annet element, er at laksen er et produkt som leveres til markedet hver uke hele året. Dette gir et helt annet utgangspunkt for markedsarbeid og kontraktsinngåelser enn for produkter med store sesong variasjoner. Jeg etterlyser videre at produksjonsleddet i den tradisjonelle delen av næringen tar et større ansvar for markedsarbeidet.

Ole Troland: Råvareprodusenter får normalt en høy avkastning, mens foredlingsindustrien driver på mar giner. Dette er også et politisk valg. Skal Norge være en råvarenasjon eller ha ambisjoner om at norske råva rer i større grad skal gi grunnlag for industri og arbeidsplasser i Norge? Den samme problemstillingen finner

vi også i den pågående debatten om norsk energipolitikk. Her diskuterer man nettopp om energi skal være en råvare vi eksporterer til spotpris eller et incitament til norske industrisat singer. Innenfor fiskeriene har politi kerne i tillegg valgt å styrke fiskernes posisjon gjennom et særegent lovverk. I øyeblikket ligger Bearbeidingsutval gets rapport på statsrådens bord. Den gir råd om å balansere interessene bedre innenfor rammene av dagens lovverk. Jeg håper statsråden leser nøye.

Spørsmål 3: Hva i norsk sjømatnæring har gledet deg mest hittil i år?

Einar Helge Meløysund: Det er veldig lett å besvare; de gode prisene på torsk.

Carl Aamodt: At vi fikk en torskesesong der fiskerne omsider fikk betalt for fisken igjen, etter pandemiens dystre periode. Det var også gledelig at makrellseson gen totalt sett ble god, selv om mange ikke kom helt i mål med kvotene. I skri vende stund er jeg svært spent på årets sesong, som smått har startet svært langt nord!

Ingvild Dahlen: Det skjer noe posi tivt hver dag i denne næringen, både smått og lokalt — stort og globalt. Men

overordnet gleder det meg at norsk sjømatnæring er i vinden! Jeg er fristet til å skrive: Velkommen etter til alle som ikke har oppdaget at dette er verdens mest spennende næring! Den blir lagt merke til av den norske befolkningen, den diskuteres mer enn tidligere i medi er og politiske miljøer og beskrives som en viktig næring for Norge fremover. Det er selvsagt også gledelig at ulike deler av bransjen går så det suser, og at sjømatnæringen er attraktivt for investorer. Det gjenstår å se om gleden holder seg fremover. Det forutsetter politisk vilje til faktisk å gjennomføre de endringene som kreves for at seriøse aktører i alle ledd av verdikjeden skal lykkes.

Ole Olsen: Oppgangen i fiskeprisene! Dette er en positiv rekyl etter covid, og trengtes virkelig. Når det er sagt, har prisutviklingen etter hvert også utviklet seg til å bli en bekymring. Prisene har steget i et så voldsomt tempo at det er vanskelig å tro at et Europa som ser ut til å havne i resesjon skal kunne for svare de skyhøye nivåene. Rett nok må alle ha mat, men om alle har råd til en torsk til 60 kroner per kilo er noe ganske annet.

Aino Olaisen: Det er mye å glede seg over. Hvis jeg skal velge én ting må det være det store engasjementet blant nor

Verden etterspør mer fisk fra Norge enn vi kan levere. Selv i Kina kan de ikke få nok! Det sender prisene i været. Nettopp den strålende prisoppgangen er kanskje det som har gledet vårt meningspanel aller mest så langt i år.

ske sjømatbedrifter for å hjelpe Ukraina da krigen brøt ut der.

Ole Troland: Det må være at norsk sjømatnæring fortsatt er en populær næring å søke seg til. Ungdommen i landet forstår at sjømat er en næ ring for fremtiden, og at den gir store muligheter til å få seg spennende jobber med meningsfullt arbeid. Verden trenger mer mat fra havet, og da er det viktig at vi får de klokeste unge hodene til å jobbe i næringen. Samtidig kan de være med på å løse utfordringer som fører til økt produksjon av klimavennlig mat.

Kulde

ledende maritim og industriell kuldeleverandør, designer, produserer og leverer Øyangen AS miljøvennlige

fryseanlegg

av våre leveranser, i tillegg

båter

betydelige leveranser

landbaserte kuldeanlegg.

holder til i Ålesund og leverer våre anlegg worldt wide. Serviceavdelingen

hele norskekysten som sitt naturlige område, men vi er der våre kunder

ha oss. Øyangen

er den eneste norske «Howden Compressors Ltd» sertifiserte

kompressoraggregat bygger.

hjørne

TIGGERMUNKENE

Myndighetene kan ofte — og med rette — kritiseres for sendrektighet. Men det gjelder ikke tiltakene for å avdempe de økonomiske effektene av corona pandemien. Solberg regjeringen lot bokstavelig talt pengene flomme. Det regnet av store og små tiltak, ikke minst for å redde turist og restaurantnæringene. Mange fikk unødvendig og ubrettiget mye hjelp, skriver Inge Halstensen.

I DAG HAR JEG en smule dårlig samvittighet. I forrige nummer av «Norsk Fiskeri næring» (5/2022) skrev jeg om bøndene — smartingene som slo alle historiske subsi die-rekorder da de hentet ut nesten 10,2 milliarder kroner fra den norske fellesskaps kassen.

Jeg angrer absolutt ikke på at jeg tillot meg å stigma tisere bondestanden som notoriske snyltere. Men i ettertankens evaluering av epistelen opplever jeg en gremmende erkjennelse av at jeg har vært urimelig mot bøndene, fordi de fremstilles som de eneste i kongeriket med frimodighet til å tigge

Det er en skivebom. Et terhvert som den norske pengebingen, les Pensjons fondet, eser ut og renner over, vokser frimodigheten hos enkelte i privat sektor til å sutre og klage, klynke og bære seg i håp om at fedre landet vil forbarme seg over dem i deres armod og nød.

12. mars 2020 ble det klart at Covid 19-pandemien ville lamme også det norske samfunnet. Regjeringen med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie gjorde klar redningsbøyene for store deler av næringsli vet. Handel, turisme og ser vering gikk i dvale. Hotellene sto tomme og tause. Når

skuten synker og livbåten låres i panikk, er det ikke tid for veloverveide tanker. Alarmklokkene ljomet over verdens rikeste samfunn, som mer enn noe annet land på kloden kunne komme de nødstedte til unnsetning — med penger.

Det regnet over oss av store og små tiltak; ikke minst til de store, de som trengte hundrevis av mil lioner. Jo mer dumdristige investeringene hadde vært før katastrofen, desto større ble redningspakken for den ansvarsløse og nå hjel peløse. Mange av disse spille-gale børs-fantomene, som alltid svever fritt mellom

økonomisk liv og død, lærte noe nytt: Bare katastrofen er stor nok, går det bra. Den ene dagen spekulant og den neste tiggermunk, men så er det på’n igjen.

Det viste seg at mange fikk unødvendig mye hjelp. Noen sto opp og betalte tilbake, men det var unn takene. Hotellspekulanter som sto i spagat og viftet med armene den ene dagen, dukket snart opp igjen i kjent trav på børsen. Erna hadde forbarmet seg.

Når døren inn til statens skattkammer først ble åpnet, lot ikke tungvekterne seg be to ganger, særlig oljeselska pene og oljeindustrien. Når disse kom i bevegelse og red inn mot regjering og storting anført av profesjonelle lob byister, jurister, bedrifts- og samfunnsøkonomer samt interesseorganisasjonene LO og NHO i samdrektig omfavnelse, hadde landets ledende politikere og em betsverk lite å stille opp med. De la seg flate for en overveldende armada av veltalende regnemestere, som skulle gjøre sitt ytterste for å berge fedrelandet gjennom katas trofen. Viss de fikk viljen sin, tiggermunkene.

Inge Halstensen fra Austevoll fortsetter som fast kommentator i «Norsk Fiskeri næring» i 2022.

Tiggermunkene i Norge har gode arbeidsforhold. Når billionene tikker inn i oljefondet kan noen og enhver politiker bli fristet til å gi etter.

Oljenæringens subsidieryttere

Norge har i en årrekke — og med hell — akseptert en ordning for å incitere olje selskapene til å satse på nye oljefelter. Selskapene dekker kun 17,4 prosent av investeringene og kostna dene. Til gjengjeld må de betale tilbake en stor andel av gevinsten til staten når oljen og gassen er funnet og blir utvunnet. Når olje-Norge nå slo på de store trommene, valset de ned all motstand. Regjeringen aksepterte en skattelette på 15 milliarder kroner for oljeselskapene, men Ap, Sp og Frp lot lob byistene ture frem og gjorde skattepakken enda rausere, og ikke minst: Uten forbehold dersom situasjonen skulle snu.

Da Ukraina-krigen brøt ut i februar 2022, steg olje og gass-prisene til himmels. Skattepakken på 15 milliar der pluss for oljeselskapene steg til 58 milliarder kroner! Oljenæringen dekket 17,4 prosent av investeringene sine, men Stortinget har akseptert at selskapene nå betaler bare 9,6 prosent av kostnadene. Erna Solberg gikk nylig ut og beklaget at

staten nå subsidierer norsk oljenæring hinsides alle rime lige grenser. Kari Elisabeth Kaski fra SV beklager sterkt at lobbyistene fra oljenærin gen har fått fritt spillerom. Man undres over at ver dens rikeste næring i øyeblik ket, dvs. norsk petroleums

virksomhet, og som er så godt subsidiert av den norske staten, ikke greier å løse de stadige kravene fra oljear beiderne uten de evinnelige streikene som gjennom år har ridd oljevirksomheten som en mare. Det er en nasjonal skam at landets

desidert mest begunstigede lønnsmottakere får ture frem med sin umettelige misnøye. Det er en like stor skam at landets presumptivt dyktig ste konsernledere — med et lønnsnivå langt over de himmelske skyer, ikke makter den viktigste lederjobben av alle: å få arbeiderne med på laget.

Men subsidie-rytterne fra oljevirksomheten har ridd før. Offshore flåten har helt siden 1990-tallet fått skat tefritak for mannskapene, den såkalte nettolønnsord ningen. I tillegg har rederi ene fått fritak for skatt på overskudd. Det er kjente stortingsmenn som fortsatt liker å fortelle at de har stått faddere til disse skattefri taksordningene. Ikke minst har LO bidratt. Det er disse som har gitt Gahr Støre og Slagsvold Vedum anledning til å lansere slagordet «folk flest sin tur», med løfter som på ingen måte kan innfris. Disse politikerne står tilsynelatende maktesløse når lederlønningene i staten

Man kan beskylde oljeindustrien for mye, men ikke for å sitte med hendene i fanget om det dukker opp gode muligheter for å sikre seg offentlig støtte. I ettertid har selv Erna Solberg innrømmet at staten nå subsidierer oljenæringen hinsides all rimelighet.

beveger seg over ti millioner kroner.

I disse dager blottlegges en mix av inkompetanse og grådighet når SAS, det nordiske flaggskipet innen luftfarten, på nytt kommer i fokus med en indre makt kamp mellom ledelse og an satte. Nå truer pilotene med SAS-endelikt. Da selskapet forleden grunnstøtte på nytt, åpenbarte toppledelsen seg på TV skjermen representert ved konsernsjef Anko van der Werff med en ubeher sket arroganse. Tidligere toppsjef Rickard Gustaffsson økte godtgjørelsen sin med over 40 prosent i løpet av fire år; styremedlemmene økte med 40-60 prosent i 2018, da SAS oppnådde

et resultat på 2 milliarder svenske kroner. Topplønnen for SAS piloter er 1.272.000 kroner, begynnerlønnen for en cabin ansatt 25.039 kro ner per måned.Tallene røper at ledelsen lever i Ludvig den fjortendes århundre. Og nå stuper SAS mot avgrun nen, den største tiggermun ken av dem alle, med stadig påfyll av kapital fra regje ringene i de skandinaviske landene.

Denne gjennomgangen er ikke fyldestgjøende. Jeg henter tilfeldige eksempler på næringer, selskaper og privatpersoner som sitter rundt det statlige grøfatet og spiser seg mette hver eneste dag, stille og rolig, slik at færest mulig legger

merke til dem. Fortsatt er det en skam å vær tiggermunk, heldigvis.

på 1980-tallet. Dette ble videreført av fiskerne selv i ti årene som fulgte. Kravet om tilfredsstillende produktivi tetsvekst i forhold til andre næringer jaget fiskerne inn i et nyttig strev etter bedre lønnsomhet.

Riksrevisjonen på ville veier

Også fiskerne har sin subsidie-historie, særlig på 1980-tallet. I 1990, da Norge fremforhandlet EØS-arrange mentet med EU, ble fiske subsidiene fjernet etter press fra EU. Det føltes som en lettelse. Fiskerne skulle ikke lenger understøttes og hol des i kunstig live. De skulle i stedet bidra til landets øko nomiske vekst. Staten hadde gjennomført en omfattende strukturering av fiskeflåten

Det har vært en spennen de reise som trolig har berget norsk fiskerinæring. Derfor ble det en uforståelig og tra sig skuffelse da Stortingets riksrevisjon, anført av Helga Pedersen og Per Kristian Foss, vendte seg i harnisk mot sine egne og beskyldte Stortinget for ikke å ha iverk satt politikken som Riksrevi sjonen mente var den ved tatte. Tidligere fiskeridirektør Peter Gullestad og tidligere ekspedisjonssjef Johán H. Williams i Fiskerideparte mentet har med tyngde for klart hvorfor Riksrevisjonen er på ville veie. Samtidig har disse herrers vitnemål gitt fis kerne støtte når den såkalte kvotemeldingen fra Fiskeri departementet til Stortinget ble lagt frem. Denne meldin gen ble en diger skuffelse. Fiskerinæringen opplevde at forvaltningen, som hadde applaudert deres strev for å reise opp en næring som lå i grøfta, hadde snudd. Det var ikke lenger greit nok å presentere regnskaper med blå bunnlinje og betale skatt for ansatte og selskaper. Næringen skulle melkes. Et kreativt embetsverk lanserte et spekter av særlige avgifts ordninger for fiskeflåten som etter hvert summerte seg til et kraftig proveny for den norske staten.

Jeg skriver særlige, også fordi norsk fiskerinæring

Inge Halstensen

SAS ledelsen har vist en arroganse som det heldigvis er lenge mellom hver gang vi opplever. SAS er kanskje den største tiggermunken av dem alle, mener Halstensen.

bærer en avgiftsbyrde som er særnorsk. Våre fiskerbrødre i f.eks. EU er rystet når vi forteller dem om det nor ske avgiftshysteriet. Men de smiler selvsagt ved tanken på at vi er konkurrenter på fiskemarkedene rundt om i verden. Offshore flåten truet i sin tid med utflagging for å komme unna konkurranseulempene ved å være norsk. De fikk hjelp — nettolønns ordningen.

I medvind fra staten gikk det oppover for en subsi diefri, norsk fiskerinæring fra 1990-årene av. Men nå har altså vinden løyet. Det synes som om myndigheten mener at vi har tatt av oss treskoene og tatt på oss lakksko. Man viser til verdien på fiskerettighetene, som faktisk ligger skyhøyt over den verdien som fiskeriet kan forrente. Og man overser det faktum at oljeprisen i dag har doblet seg i løpet av ett år; flere fiskerier nærmer seg allerede ulønnsomhet. I denne situasjonen, mens de fleste næringer som er tungt avhengig av energi tigger om støtte, blir fiskerne avkrevd 1 krone per liter diesel som en ren fiskal avgift, med planer

om fem-dobling frem mot 2030. Denne avgiften alene, gir staten et proveny på 270 millioner kroner, som skal sti ge til det femdobbelte innen 2030, dvs. 1,3 milliarder.

«Ellers har dokker det bra!»

Floraen av særavgifter er stor. I tillegg til bunkersavgif ten, kommer eksportavgiften (250 mill.), ressursavgiften, som staten etablerte i stedet for en statlig kvotebank (100 mill.), Kontrollavgiften (55 mill.) og fiskeriforsknings avgiften til delfinansiering av Havforskningsinstituttet i Bergen (340 mill.). Dette summerer seg lett til over 1

milliard kroner per år, med vedtak om økning til 2 2,5 milliarder kroner i 2030. Halv parten av dette formidable provenyet stammer fra tidli gere miljøminister Sveinung Rotevatn, som begikk den lettvinthet å pålegge fiskerne en avgift som skulle presse dem til å ta i bruk et energi middel som ikke fantes og heller ikke er lansert. Det er stadig færre som tror på eller snakker om hydrogen- og ammoniakkløsningen. Ingen nevner LNG-gass lenger. Bunkersavgiften er med andre ord en fiskal avgift til

Inge Halstensen har selv bakgrunn som tiggermunk. I mange tiår var fiskerinæringen helt avhengig av store offentlige subsidier, og Inge var en del av Fiskarlagets forhandlingsutvalg. Det ble gjerne lange timer å vente. Her en ung utgave av Inge Halstensen helt til venstre. (Foto: Norges Fiskarlag)

en pengebinge som i dag renner over.

Men det er andre kri tiske krefter som knurrer mot fiskerne. I tidligere tider seilte fiskerne og kjøperne i samme båt. De kunne stå sammen i farens stund. Om setning og eksport av fiskolje og fiskemel lå til Norsildmel, et felles salgsselskap for begge parter. Salgsutbyttet og profitten ble delt broderlig mellom Sildolje- og sildeme lindustriens Landsforening og det såkalte Samarbeids utvalget, etablert av de tre salgslagene i pelagisk sektor — Sildelaget, Feitsildlaget og Makrellaget. Forhandlingene kunne være tøffe, men vi ble alltid enige. Advokater og rettssaler var fremmedord. Slik var det også i konsum sektoren, dvs. den del av fangsten som ble omsatt til mat.

Undertegnede opplevde 12 spennende år i Samar beidsutvalget for salg av fisk

Krigen i Ukraina har skapt mye uro i verdensøkonomien, og bidratt til skyhøye olje og gasspriser. Bunkersutgiftene er faktisk i ferd med å gjøre en del norske fiskerier ulønnsomme. Det forhindrer ikke regjeringen i å planlegge en femdobling av avgiftene på diesel frem mot 2030.

Inneklemt mellom økonomiske giganter

Den siste utfordringen fis kerne må møte, er havvindnæringen. Med statsministe ren i spissen stormer denne ut over fiske og gytefeltene våre. Begeistringen fra politikk og kapital er unison. Og fiskerne skjønner at dette blir den neste utfordringen, kanskje den vanskeligste på mange år.

Tidlig på 1990 tallet var det mulig å ha en fornuftig dialog med ledelsen i Fiskerinæringens Landsforening, her representert ved Karsten Klepsvik. I dag er det blitt mye vanskeligere, mener Halstensen. Sjømat Norge er åpenbart ute etter å knuse Sildelaget.

til mel- og oljeproduksjon og i Sildelagets salgsutvalg for konsumleveranser, dvs. til menneskemat. Det var årlige minsteprisforhandlinger, år lige jammeriader fra begge parter over traurige tider og årlige samdrektighetserklæ ringer når vi hadde nådd frem til enighet. Etter en tirade om elendige marke der fra kjøperne, som skulle myke oss opp før forhand lingen begynte, tok nordlen dingen Erling Lundberg rolig ordet: «Men ellers har dokker det bra?». Vi som på denne måten lærte oss kompro missets vanskelige kunst sammen med den gamle Fis keindustriens Landsforening og deres eminente direktør Karstein Kleppsvik, forundres i stigende grad over kjøper nes nye interesseorganisa sjon, Sjømat Norge, som i hissig raseri og til stadighet jager Norges Sildesalgslag ut og inn av rettssalene. De vi knuse fiskernes pelagiske salgslag.

Også disse karene er på tiggerferd. I bunn og grunn dreier det seg om fordelingen av fiskeverdiene mellom land og sjø. Denne fordeling skjer etter enkle, veletablerte og rettferdige auksjonsregler — den som byr høyest, får fangsten. Dette er den bibelske grunnloven i den vestlige verdensøkonomien, som også de norske fiske kjøperne sverger til. Men de mest frimodige uttaler likevel høylydt at de vil samle kjøperne i ett selskap (!) og avskaffe konkurransen, med de uvegerlige konsekvense ne det vil få for fiskeflåten, en flåte som har bidratt sterkt til å bygge opp og effektivisere den pelagiske landsiden i Norge. I disse dager forplan ter krigen mellom fiskerne og kjøperne seg inn i kjøpernes rekker. Mange uttaler — med lav innestemme — at de er urolige for de største selska pene, med makt og mynt fra oppdrettsnæringen og med Store-ulv sin sultne kjeft.

Vi skimter altså en fiskerinæring som fortsatt er lønnsom og subsidiefri, men ligger inneklemt mellom økonomiske giganter som olje, gass, havvind, oppdrett og de store fiskekjøperne. I tillegg ser vi et embetsverk som like gjerne synes å ville motarbeide som samarbeide. Vi venter i spenning på neste utgave av den såkalte kvote meldingen.

Fiskerne, primærleddet, blir mer og mer usynlig. Norsk villfisk sin andel av den norske fiskeeksporten faller fra år til år. Fiskernes betydning for bosetting og sysselsetting fases gradvis ut i takt med arbeidsledig heten. Det er stor manko på

ledige og ivrige hender, både i Nord Norge og på Vestlan det. Uten polakkene og litau erne vil norsk fiskerinæring stoppe opp. Men primærled det, fiskerne, har igjen sine særregler, og vi greier faktisk å etterleve statens regelverk for bemanning, dvs. med nor ske nordmenn på dekk.

I tillegg har vi frimodig het og rak rygg. Vi tror alltid at morgendagen blir bedre enn dagen i dag, vårt ban ner blafrer friskt. For vi har en historie, en hevd og en kompetanse som ikke kan bortforklares og aldeles ikke unnværes når Norges ufat telige bidrag til en sultende verden skal hentes opp av havet. Og det beste av alt: Vi er ikke blant tiggermunkene!

Gott sei Dank.

Inge Halstensen

Når vi ser hvordan de stadig større aktørene i fiskeindustrien oppfører seg, er det fristende å la tankene løpe til Store ulv. Aldri fornøyd og aldri mett, alltid på jakt etter nye bytter! sukker Inge Halstensen.

Bent Dreyer

tar ordet!

Når demningen brister

I fiskerireguleringene er det satt opp mange sperringer. Er sperringene effektive blir de gjerne utfordret og justert. Er de ikke effektive, forsvinner de fordi ingen vil vedlikeholde dem. Her skal det handle om størrelsen på fartøy, og hva som kan skje når meter blir byttet med kubikk.

I fiskerireguleringene har vi lange tradi sjoner for å sette opp sperringer. Det er f.eks. begrenset hvem som kan fange hvor mye av en art, hvor, når og med

hvilket fartøy og redskap. Når fangsten er om bord, er det bestemt hvem som kan selge fisken til hvem. Det er sågar bestemt hvor lange fiskefartøy skal være.

Fartøystørrelse var tidligere viktig for å unngå konflikter og sikre like konkur ransevilkår på fiskefeltene i de store sesongfiskeriene. Også dagens regu leringer benytter fartøystørrelse som et mål som f.eks. er avgjørende for hvilke fiskefelt som kan benyttes.

Fartøystørrelse har fått en stadig vik tigere rolle i den vanskelige oppgaven med å fordele kvoter. Det størrelsesmå

let som ble valgt var fartøyets lengde. Hjemmelslengden ble «hellig» fordi den fortalte hvor lange fartøyene opprin nelig var når fiskeriene ble lukket og fordelingsnøklene mellom fartøyene ble etablert. Lengden fortalte samtidig noe om den opprinnelige strukturen i flåten, og er viktig i den næringspolitiske debat ten når det er behov for å legge innhold i begreper som f.eks. en «differensiert» flåte og mål om at kvotefordelingen skal ligge «fast».

I utgangspunktet var målsettingen med «Finnmarksmodellen» å sørge for lik konkurranse mellom relativt like fartøy i en reguleringsgruppe samtidig som den var viktig i diskusjonene om hvor stor andel av kvotene de ulike størrelsesgruppene av kystflåten skulle ha. Etter hvert ble den også avgjørende

Helt siden Finnmarksmodellen ble introdusert tidlig på 1990 tallet har lengde vært det viktigste kriteriet for fordeling av fiskekvoter. Nå er det mange som mener at flere kriterier bør tas i betraktning, f.eks. kubikkmeter lasterom.

Eriksson

Ystmark

Blakstad

Uksnøy

Bent Magne Dreyer er forskningssjef for fagruppen Næringsøkonomi ved Nofima i Tromsø og professor II ved UiT Norges arktiske universitet.

for hvordan strukturkvoteordningen ble for fartøy med ulike lengder. Moderne fiskerireguleringer har altså bidratt til at lengde på fartøy har blitt stadig viktigere — først og fremst knyttet til kvote og kvotefordeling.

«Paragrafbåten»

Fordelen med å gi fartøyets lengde en så sentral rolle i politikkutforming er selvsagt at det er et objektivt og godt etablert mål som ikke gir rom for diskusjon. Stortinget vedtok enstemmig allerede 26. mai 1875 at Norge skulle slutte seg til meterkonvensjonen.

Ulempen er at det blir litt for enkelt. Lengde sier f.eks. lite om fangstkapa sitet, fordi den teknologiske utviklingen ikke tar hensyn til hvor lang en meter er. Dersom metergrensen utfordres av teknologiske muligheter og økonomiske insentiver, får vi et svært synlig fenomen — «paragrafbåten».

Det kan sies mye rart om «paragraf båten», men et vakkert syn er den ikke. «Paragrafbåten» utnytter de mulighe tene som ikke er regulert. Her er det bare fantasien som setter grenser — og antall lengdemeter. Det mest åpenbare er at fartøyets bredde, antall dekk og motorkraft ikke er begrenset. Men det finnes også rom for en diskusjon om hva som skal måles. Her finnes leddede fartøy, hvor f.eks. baugen kan tas av og settes på igjen. «Ryggsekker» finnes også, som kan henges på hekken ved behov.

Det positive med «paragrafbåtene» rent reguleringsteknisk, er at sperringen

Lengde som kriterium åpner for fantasifulle måter å forlenge eller forkorte båter på, alt etter hva som er mest hensiktsmessige. Det finnes mange metoder som er mer spekulative enn denne — å føye til et midtparti på ca. 8 meter. Oddgeir Krag kan fortelle at ombyggingen av «Sara Karin» koster ca. 30 millioner og at båten nå rykker opp fra fartøygruppen 15 21 meter til over 21 meter. I øyeblikket befinner båten seg i Hirtshals, men den er ventet hjem til Nord Lenangen i september.

blir respektert. Det negative, foruten det estetiske, er at sperringen blir utfordret og dermed lite effektiv i forhold til hen sikten med den.

Utformingen av nybygg i ulike regu leringsgrupper gir ofte et signal om hvor problematisk lengdegrensen er. I tillegg

vil en analyse av hvor store økonomiske gevinster som kan oppnås ved å justere lengdegrensen være nyttig. Å følge med i den offentlige debatten avdekker også utfordringer med sperringen.

Fra meter til kubikk

En reguleringsgruppe som har fått mye oppmerksomhet i det offentlige ordskif tet er kystflåten med fisketillatelser i torskefisket. Her benyttes den såkalte «Finnmarksmodellen» til å dele fartøy ene inn i fire størrelsesgrupper; fartøy mindre enn 11 meter, fartøy mellom 11 og 15 meter, fartøy mellom 15 og 21 meter og fartøy mellom 21 og 28 meter.

Fram til 2008 var den øvre grensen for et kystfiskefartøy satt til 28 meter. Fra og med 2008 ble denne lengdebe grensningen fjernet og erstattet med en maksgrense for lasteromsvolum på 300 kubikk. Fra høsten 2010 ble grensen for lasteromsvolum ytterligere økt til 500 kubikk. I 2017 var det sågar et notat på høring for å teste om grensen skulle set tes til 600 eller 700 kubikk.

Uansett hvilke kriterier man velger for kvotefordelingen knyttet til fartøyets utforming, vil man få såkalte «paragrafbåter». Med lengde som hovedkriterium får man båter som dette. «Josberg» er hjemmehørende på Napp i Lofoten og måler 20,95 meter. Forholdet mellom lengde og bredde er bare 2,3.

I 2007 fantes det bare tre fartøy i reguleringsgruppen som var lengre enn 28 meter. Disse hadde dispensasjon. I

løpet av 2008 kom det imponerende 17 nye fartøy inn i gruppen. Dette var åpen bart en tilpasning som var svært ønsket og populær. Allerede i 2013 var antall kystfartøy over 28 meter passert 50. Tilveksten har fortsatt etter det. Riktig nok ikke like sterkt, og i 2020 var det totalt 67 kystfiskefartøy over 28 meter, men med lasteromskapasitet forskrifts messig målt til å være under 500 kubikk. Det bærer bud om at sperringen hadde vært effektiv. Da den ble fjernet, ble

et voldsomt oppdemmet behov utløst. Aktørene grep mulighetene begjærlig.

Sperringer utfordres

I den offentlige debatten rundt denne reguleringsgruppen ble en rekke argumenter fremført mot den forhatte, elskede og etablerte sperringen. Mange av fartøyene i denne gruppen hadde, foruten fisketillatelser i bunnfiskeriene,

rettigheter i pelagiske fiskerier. Det ble demonstrert at mange av de nybygde fartøyene under 28 meter med moderne dekksutstyr og ringnøter ikke hadde tilstrekkelig stabilitet i pelagiske fiske rier. Lengdegrensen ble altså utfordret fordi det ble bygd fartøy som utgjorde en sikkerhetsrisiko, dette til tross for at tilstrekkelig stabilitet er et krav som må oppfylles for at Sjøfartsdirektoratet gir fartøy lov til å ferdes på hav.

Fangsthåndtering krever plass, og det ble argumentert med at metergrensen bi dro til at fartøy under 28 meter oppnådde dårlig pris på fangsten. Særlig ble dette trukket frem i pelagiske fiskerier. Påstan den var at lengdegrensen måtte endres for å øke kvaliteten på fangsten. Det ble dessuten hevdet at lengdegrensen bidro til å redusere bekvemmelighetene for mannskapet og at HMS-tiltak ble nedpri oritert. Påstanden var at det ble bygd nye fartøy som påførte mannskap unødven dige fysiske belastninger og økte faren for ulykker om bord.

Et fjerde argument, som ser ut til å få stadig større oppmerksomhet, er at fartøyene blir unødvendig brede og tungdrevne. Dermed øker klimagass utslippene. Fartøyenes begrensede lasteevne gjør det nødvendig med flere og lengre transportetapper. Påstanden er at lengdebegrensningen bidrar til at det blir bygd fartøy med unødvendig høye klimagassutslipp.

Det var i Helga Pedersens tid som fiskeriminister at myndighetene åpnet opp for at kystfiskefartøy ikke lenger skulle begrenses til 28 meter lengste lengde, men til 300 kubikkmeter i lasteromsvolum. Dette ble senere økt til 500 kubikkmeter. Slik sett var det altså en rødgrønn regjering som åpnet opp for den utviklingen vi har hatt i stor kyst de siste 15 årene. Vi tviler på at Helga så den komme!

Forholdet mellom lengde og bredde er ikke lenger hva det var. Kystbåten «Nystrøm» i Midsund ble bygget i 1980, og har en hjemmelslengde for torsk på 19,2 meter. Båten er 56,3 meter lang og bare 9,5 meter bred, dvs. en faktor mellom lengde og bredde på hele 5,9. Den eies av Nybonia Hav AS.

Listen over argumenter er neppe komplett. Det er imidlertid påfallende at argumenter knyttet til større effektivitet og bedre lønnsomhet i liten grad ble benyttet i kampen mot sperringen.

En umiddelbar suksess

Da lengdegrensen ble fjernet, førte det til en strukturell flom som få hadde trodd var mulig. I 2020 var det altså 67 fartøy lengre enn 28 meter i kyst

flåten. Disse fartøyene landet i 2020 til sammen vel 100.000 tonn torsk, hyse og sei. Dette er en del av kystflåten som har rettigheter innenfor en rekke fiskerier, og dersom vi ser på den totale fangsten i 2020 til fartøyene, var den på vel 225.000 tonn til en samlet førstehåndsverdi på over 2,3 milliarder kroner. Før 2005 fantes det ikke slike kystfiskefartøy. I 2020 landet disse fartøyene ca. 30 prosent av kystflåtens totale fangst av torsk, hyse og sei. Her har vi holdt notseien utenfor.

I dag består gruppen stor kyst, dvs. kystbåter over 28 meter, av 65 70 fartøyer, hvorav 30 er bygget etter 2008. Et av dem er «Jens Kristian» tilhørende i Alta. Båten måler 48 meter og ble overlevert i 2020. Hjemmelslengden for torsk er 20,1 meter.

I dag består kystflåten over 28 meter av 30 nybygg, 23 fartøy er forlenget, 12 er hentet inn fra andre reguleringsgrup per og to er importerte. I en fase, mens fartøyene ble forlenget eller nye fartøy bygd, ble en rekke erstatningsfartøy fra annenhåndsmarkedet benyttet. Noen var importerte, men i hovedsak var de hentet fra andre reguleringsgrupper der de var blitt overflødige. Meglerne må ha hatt travle tider med å finne erstat ningsfartøy og verftene opptatt med å foreslå kreative løsninger for hvordan de nye fartøyene kunne utformes for å være innenfor den nye sperringen. Stortinget har dessverre ingen inter nasjonal konvensjon for lasteromsvo lum de kan slutte seg til for å dempe kreativiteten.

I etterkant kan vi konkludere med at «stor kyst» i dag utgjør en av de mest moderne og effektive flåtegruppene i den norske fiskeflåten. Disse fartøyene har en svært omfattende kvoteporte

følje både innenfor bunnfiskeriene og pelagiske fiskerier. Samtidig er de blitt vakrere å se på. Lengde-bredde forhol det er økt fra 3:1 til over 4:1. De som valgte å forlenge er nå blitt cirka 10 meter lengre. De som valgte å bygge nytt har fått fartøy som er blitt bredere, lengre og med større motorkraft enn de fartøyene som ble forlenget.

Da sperringen ble utfordret og ende lig endret, revolusjonerte det flåtegrup pen. Selvsagt ikke uten protester. Onde tunger hevder fortsatt hardnakket at fartøy som er lengre enn 28 meter ikke kan kalles kystfiskefartøy.

Hva har vi lært?

Analysen har overføringsverdi for å vurdere konsekvenser av justering eller fjerning av sperringer i andre fartøygrup per. Mange «paragrafbåter» i en gruppe er én god indikator på at oppdemmet behov er stort. Utformingen av «para grafbåtene» kan si noe om potensialet ved fjerning av lengdegrense i eksiste

rende fartøymasse. Kvoteportefølje og nivået på nye sperringer vil være avgjø rende for utforming av nybygg under et nytt regime, samtidig som kreativiteten vil være stor for å utfordre også de nye sperringene.

Om vi bruker denne tilnærmingen, finner vi f.eks. at vi har 87 fartøy som er bygd etter 2015 med en lengde på mellom 10,90 og 10,99 meter i fartøy gruppen under 11 meter i «Finnmarks modellen». Disse har en gjennomsnittlig bredde på 4,28 meter. Dersom de også skal få et lengde-breddeforhold på 4:1, som vi fikk blant forlengede fartøy i gruppen 21 28 meter, vil de ved en eventuell forlenging bli vel 17 meter. I gruppen 11-15 meter, har vi 36 fartøy som er bygd etter 2015, som er mellom 14,90 og 14,99 meter lange og med en gjennomsnittlig bredde på 6,43 meter. Dersom de forlenges til et lengdebreddeforhold på 4:1, vil de forlengede fartøyene bli vel 25 meter lange.

Det vil med andre ord bli spennende om det i høst kommer nye sperringer for fartøygruppene i «Finnmarksmo

dellen». Meglerne og verftene kom mer helt sikkert til å følge utviklingen med argusøyne. Flere forhold tyder på at det kan bli et spennende annen håndsmarked for overflødige fartøy fra andre reguleringsgrupper, som vil være ønsket mens dagens flåte forlenges eller skiftes ut med nybygg. Det blir enklere å finne erstatningsfartøy fordi kravet om kondemnering nå er fjernet i strukturkvoteordningen. At det fremdeles er høyt under kvotetakene og at avkor tingen er redusert, er også viktig for å vurdere konsekvensene av å justere sperringen.

Samtidig kan det være en trøst for dem som har sverget på at kvoteforde lingen skal ligge «fast», at det fortsatt er mulig å benytte hjemmelslengden til å skaffe seg ryggdekning for de struktu relle konsekvensene av justeringer. For de av oss som er unormalt opptatt av estetikk, og kanskje mindre opptatt av driftsøkonomi, kan vi håpe på at de nye «paragrafbåtene» blir litt vakrere enn dagens utgaver.

«Vårbuen» ble bygget i 2016 og måler 10,99 meter. Den er hjemmehørende i Honningsvåg og er en av de 87 båtene mellom 10,90 og 10,99 meter som er bygget etter 2015. «Vårbuen» har en bredde på 4,45 meter, som er litt over snittet for disse 87 båtene på 4,24 meter.

Teknotherm

Knut Arne Høyvik

Bruk og vern av havet

I slutten av juni ble det kjent at regjeringen vil vedta en havmiljølov, og at den nye loven skal bygge på naturmangfoldloven. Den gjør det mulig å verne havområder ut til 200 nautiske mil fra land. For fiskerne blir det spennende å se hva regjeringen vil verne og hvordan. Det blir også spennende å se hvordan myndighe tene håndterer sine egne ambisiøse planer for bruk av havet, noe jeg kommer tilbake til.

Naturmangfoldloven gir anledning til vern av natur på havbunnen og i vannsøylen innenfor den norske territorialgrensen på 12 nautiske mil. Norge forvalter havområder ut til 200 nautiske mil. Det har ikke vært mulig å opprette verneområ der utenfor den norske territorial grensen. Den nye havmiljøloven endrer dette. Nå kan regjeringen etablere verneområder ut til 200 nautiske mil. «Når vi har fått på plass loven kan vi etablere vern i alt av havet Norge forvalter», sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide til NRK 27. juni i år.

Naturmangfoldloven

Den paragrafen i naturmangfold loven det er verdt å legge mest merke til, er paragraf 9 om «førevar»-prinsippet. Her heter det:

«Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig ve

Espen Barth Eide er utdannet statsviter og er klima og miljøminister i Jonas Gahr Støres regjering. Om alt går etter planen vil Barth Eide få æren av å innføre den nye havmiljøloven, som åpner for at Norge kan etablere verneområder helt ut til 200 nautiske mil.

sentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på na turmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrun nelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak».

«Føre- var»-prinsippet er lov festet både i havressursloven og svalbardmiljøloven. Når havfor skerne anbefaler kvoter, tar de ofte i bruk dette prinsippet dersom de har dårlige data og er usikre. Fiskernes kvoter har vært påvirket av «føre-var»-prinsippet i veldig mange år, og det er ikke tvil om at det er en riktig strategi både i vår fiskeriforvaltning og i annen naturforvaltning.

«Det vi ikke vet har vi ikke vondt av», heter det i ordtaket. Dette gjelder ikke når vi skal for valte naturen. Da må vi ha et best mulig kunnskapsgrunnlag. Men også her ser vi at når aktørene er store og pengesterke nok, så lider «føre-var»-prinsippet en brå og

sikker død. Utslipp av gruveavfall til sjø og planene om oljevirk somhet i gyteområder er gode eksempler på at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo.

Paradokset

Samtidig som regjeringen varsler en ny havmiljølov, varsler man en massiv utbygging av flytende havvind. Det er nærmest regjerin gens «månelanding», og det skal bygges 1.500 vindturbiner til havs. Ja, noen eksperter mener at om man skal produsere så mye strøm som regjeringen sier, må man bygge 2.000 vindturbi ner. Til det trenger man et stort areal på overflaten, og et enda større areal på havbunnen til kjetting og anker. I konsekven sanalysen for Hywind Tampen er det oppgitt at 12 vindturbiner vil dekke 11 kvadratkilometer på

overflaten og 22,5 kvadratkilome ter på havbunnen — altså mer enn det dobbelte. For fiskerne, som må regne avdrift med strøm og vind, betyr det at 40-45 kva dratkilometer blir beslaglagt.

Når denne loven er på plass har myndighetene skaffet seg en ny stor utfordring. Hvordan vil en massiv utbygging av havvind påvirke havet og havbunnen? Hvilken påvirkning kan så mange vindturbiner ha på livet i havet, og hvordan vil støyen fra vindturbiner — som forplanter seg nedover i vannet — virke inn på fiskens gyting og vandring? Forskerne vet litt, men ikke så mye.

Utgrunden vindpark

Utgrunden vindkraftpark i Kal marsund i Sverige ble bygget i år 2000, og overtatt av Vattenfall i 2006. Den ble nedmontert i 2018, og besto av syv bunnfaste turbiner med en samlet kapasitet på 10,5 MW. I 2012 leverte de to forskerne Thomas Axenrot og Tomas Didrikas på vegne av Na turvårdsverket rapporten «Effek ter av havsbaserad vindkraft på pelagisk fisk». I korte trekk fant

de ut at området med vindturbiner og nærliggende områder hadde lavere fisketetthet enn referan seområdet som lå lenger borte fra vindturbinene. Det tyder på at den pelagiske fisken holdt seg borte fra nærområdet til vindtur binene.

Forskjellen var statistisk sig nifikant for fisk i størrelsen 30 80 mm, skarpsild og liten sild på 80 til 140 mm, samt på voksen sild fra 140 til 250 mm. Pelagiske fis kers svømmehastighet ble også redusert ved økende rotorhastig het og el-produksjon. Forskerne er usikre på om dette skyldes økende lydnivå eller økende vannstrømmer.

For fisk opp til 250 mm (torsk og laks) observerte de to for skerne ingen statistisk signifikant forskjell i fisketetthet mellom områdene nær og lenger borte fra

Bilder som dette romantiserer flytende havvind. Men det er ikke mye romantisk ved å utplassere 1.500 vindturbiner til havs, mener Knut Arne Høyvik. Det skal man være ganske energikåt for ikke å si seg enig i.

vindturbinene. Dette passer med det vi fiskere vet. Torsken er ikke så lett å skremme; den er en lat og rolig fisk.

Vi vet veldig lite om hvordan vindturbiner vil påvirke livet i havet, og da må vi hente fram «føre-var»-prinsippet. Det er i alle fall utenkelig å ankre vindturbiner i områder med korallrev. Turbinene må ankres med tykke kjettinger og store anker, og det vil uten tvil påvirke havbunnen.

Korallrev

Korallrev er havets regnskog og viktig for økosystemet under vann. Havforskningsinstitut tet begynte å studere korallrev på 1990-tallet fordi de var truet av bunntråling. De satte i gang undersøkelser og kunne konsta tere at mange rev var ødelagte av bunntrål. Fiskerimyndighetene bestemte derfor at det skal være forbudt å ødelegge korallrev når man fisker. Det er nå 19 korallområder i norske havområder som er helt stengt for bunntråling. I noen av områdene er også garnog linefiske forbudt. Det største kaldtvannskorallrevet i verden lig

Det er mye vi ikke vet om effektene av vindturbiner til havs. Undersøkelser kan tyde på at fisken holder seg unna, kort sagt at fisketetthetene er lavere i områder med vindturbiner. Årsakene må vi fortsatt bare gjette på.

ger utenfor Røst og er kjent som Røstrevet. Det ligger på eggakan ten utenfor Lofoten og er rundt 45 km langt.

Som linefiskere skaffet vi oss god oversikt over hvor disse områdene med korall var. Var det strøm slet vi ofte av linene i den skarpe korallen, men line og garn gjør helt minimal skade på korall revene. Det er uten tvil bunntrål som har gjort mest skade på slike rev, selv om det også er en stor risiko for å skade bruket når de tråler i slike områder.

Vi så det veldig godt rundt Shetland, der korallkanten gikk på rundt 140 favner. Lenge så vi at trålerne holdt seg sør for denne kanten. Etter hvert kom de dypere og dypere, noe som tydet på at de banket ned korallen for å kunne tråle. I områder med sand og steingrunn kan bunntråling faktisk være positivt for livet i havet. Trå len virvler opp sand og småstein fra havbunnen, nesten som om de harver en åker.

Havet som avfallsplass

Skal vi ta vare på havmiljøet har vi en nesten umulig oppgave foran oss. Da må vi nemlig rydde unna plast og annet avfall. Men selv om vi ikke greier det, må vi i alle fall unngå å kaste mer avfall og plast på havet.

Jeg hører til en generasjon

fiskere som vi kan kalle «Kast det på havet»-generasjonen. I mange år var båtene så små at vi ikke hadde mulighet til å ta vare på avfallet. Når turene varte i 4-5 uker hadde vi ikke noe valg. Vi kastet søpla på havet — alt fra gamle, hullete støvler til annet avfall. Mange som faktisk hadde gode måter å kvitte seg med avfallet på, kastet også avfallet

Av og til når man finner rester av fiskeredskap tror man at alt er kastet av fiskerne. Men det er det ikke. Fiskerne mister også red skap, og i dag med mye flytetau forsvinner det ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange bøyer med blåser og flytetau jeg har vært med på å miste. Vi har et omfat tende spøkelsesfiske der garn og teiner fortsetter å fiske etter at de

Knut Arne Høyvik

Havbunnen utenfor Nordland varierer fra grunne og artsrike bankområder på et par hundre meters dyp til mindre komplekse naturtyper ned mot 2500 meter. Her finner vi også Røstrevet, som er verdens største kjente kaldtvannskorallrev kompleks med en utstrekning på 35 kilometer.

på havet — ute av øye ute av sinn! Jeg er ikke stolt av dette.

Vi må bare innrømme, at vi ikke akkurat har fart pent med havet.

Nå tar heldigvis fiskeflåten vare på avfallet.

er tapt. Her er det satt inn flere tiltak, blant annet med råtnetråd i teiner så de etter en tid skal slutte å fiske.

Fiskeridirektoratet har i mange år drevet opprydding av tapte garn, noe jeg tror Norge er alene om å gjøre. For fiskerne er det viktig å melde fra når de mister redskap, og om hvor de har mistet det. Jeg tør ikke å tenke på hvor mye garn som står og fisker rundt Shetland, der span ske garnbåter har mistet store mengder med garn. Det er ikke et norsk problem, men bør uansett gjøres noe med.

Oljeindustrien

Kunstneren Solveig Egeland bygde for noen år siden små plasthytter av søppel, som her på Storesand i Ytre Hvaler. Hun ville rette søkelyset mot all plasten og annet avfall som flyter fritt og er skadelig for livet i havet — og til slutt også for mennesker. Knut Arne Høyvik tilhører «kast det på havet» generasjonen av fiskere.

Jeg kjenner mange som har eller har hatt jobb på oljeplattformer. De forteller at det i dag er et veldig strengt regime for utslipp til sjø. Men jeg har også fått fortel linger om at boreslam som skulle fraktes til land, er blitt dumpet på havet fordi offshorebåtene som

De største utslippene fra oljeindustrien kommer fra selve boreprosessen, ikke minst utslipp av boreslam. I områder med mye utslipp kan forholdet mellom omega 3 og omega 6 fettsyrer i fisken være endret. Dette tyder på fisken har dårligere helsestatus. Effektene er f.eks. funnet i hyse på Tampen, som er det området i Nordsjøen med høyest tetthet av oljeinstallasjoner og det høyeste utslippet av produsert vann og kjemikalier. Området omfatter blant annet Statfjord og Gullfaks feltet. Erik Olsen er forskningssjef i HIs avdeling for bærekraftig utvikling, og en av dem som er opptatt av slike problemstillinger.

et blir reparert av fiskens eget «reparasjonssystem», slik at det ikke oppstår alvorlige skader. Men fisken som fikk DNA skader fra forurensningskildene fra ol jeindustrien klarte ikke å rense stoffene ut av kroppen.

Selv om vi har drevet olje virksomhet i over 50 år er nok det store bildet at fisk fra disse farvannene både er sunn og ren. Jeg vil si at dette er et kompli ment både til norsk oljeforvaltning og norsk oljeindustri. Egentlig er det ganske fantastisk at ingen av de markedene vi selger sjømat til er i tvil om renheten til den norske fisken. Det er det heller ingen grunn til.

Fisket

skulle hente slammet ble hindret av dårlig vær. 18. desember 2020 publiserte nettstedet Forskning.no en artik kel. Den viste til at forskere siden 2002 har funnet DNA skader hos hyse fanget i de store oljefeltene i Tampen-området i den nor dlige delen av Nordsjøen. Under laboratorieforsøk spiste hyser i to måneder fôr som var foru renset med kjemikalier både fra produksjonsvann, oljeforurenset sediment og tunge tjærestoffer (PAH). Deretter fikk de rent fôr i to måneder. Produksjonsvann er vann som følger med oljen eller gassen opp. Dette renses før det reinjiseres eller slippes på havet. Analysene tilsa at kun ett måltid med forurenset fôr var nok til å finne DNA skader i leveren, fortalte forsker Sonnich Meier til nettstedet. I etterkant av forsøket observerte også forskerne at skadene ble værende i lang tid etter at de begynte å fôre hysen med rent fôr.

De fleste slike skader i DNA

Det er ingen grunn til at en hav miljølov skal påvirke selve fisket, bortsett fra det jeg tidligere har nevnt om fredning av korallrev. Reguleringene av fisket i Norge er bærekraftige og bygger på havforskernes anbefalinger. Men vi ser også at forvaltningen av makrell ikke er god fordi kyst statene krangler om hvor stort uttaket skal være og hvordan det skal fordeles landene imellom. Dette kan føre til en sterk reduk sjon av bestanden, og i verste fall til et sammenbrudd.

Vi kan selvsagt oppleve at en slik havmiljølov skjerper kravene til hvordan fisket skal reguleres,

selv om det faglig sett ikke er grunnlag for det. Vi har sett det i områder på land, at noen poli tikere er helt hekta på å verne områder mot menneskelig aktivi tet. Fiskeriinteressene må derfor være våkne og følge godt med på hva som blir innholdet i den nye havmiljøloven.

Vi kan komme til å oppleve at myndighetene bare turer frem med vindkraft og oljeutvinning i sårbare områder, samtidig som fiskerne må godta rigide regu leringer. Vi har sett det før, at myndighetene stengte områder utenfor Vesterålen for fiskeri, fordi det skulle skytes seismikk. Vi har også fått en liten forsmak på utbygging av havvind. Prosjektet Hywind Tampen ligger delvis i et område der det har vært fisket. Fiskeriorganisasjonene protes terte og ville flytte litt på anlegget, men ble ikke hørt.

Er det ett ord som går igjen i seminarrommene langs kysten er det «havrommet». Politikere og andre bruker det hele tiden. I dette rommet ser de for seg alt fra havvind til gruvedrift på havbunnen. Uansett hva man kan få til, er det helt sikkert at en hav miljølov vil sette begrensninger på hva man bør gjøre på havet og på havbunnen. Havet trenger en slik lov om vi skal ta vare på det. Det er med andre ord positivt at loven kommer. Så får vi håpe at myndighetene håndterer den med klokskap.

Seismikk er en geofysisk måte å undersøke undergrunnen på. Resultatet er et «kart» som viser de geologiske strukturene. Ved å sende en trykkbølge ned i vannet og måle tiden det tar før bølgen reflekteres til overflaten, kan man lage tredimensjonale kart som dette. Veldig nyttig for oljeindustrien, ikke like bra for livet i havet og fiskerne.

H Y D R A U L I K KS Y L I N D R E R

SYLINDERSERVICE

HYDRAULIKKSYLINDRER

ET hydraulikk tar service på alle typer sylindere, og vi kan produsere nye deler til sylindere som det kanskje er vanskelig å finne opprinnelsen for eller som ikke lenger produseres. Service kan utføres på stedet eller sylindere kan sendes til ET Hydraulikk der eventuelt erstatningsdeler kan produseres.

Vi tegner og produserer våre egne hydraulikksylindere, og med det kan vi tilpasse sylindre ut fra kundens behov.

Vi tegner og produserer våre egne hydraulikksylindere, og med det kan vi tilpasse sylindre ut fra kundens behov.

Forespørsler nye sylindere og service.

Møt oss på Nor- Fishing. Stand A1-206

ET HYDRAULIKK AS

ET HYDRAULIKK AS

ET HYDRAULIKK AS

GRYTESTRANDA, NO-6265 VATNE T + 47 70 21 04 40

GRYTESTRANDA, NO-6265 VATNE

F + 47 70 20 84 10

T + 47 70 21 04 40 F + 47 70 20 84 10

E-POST et@nogva.no et-hydraulikk.no

GRYTESTRANDA, NO-6265 VATNE T + 47 70 20 84 00 E-POST et@nogva.no et-hydraulikk.no

E-POST et@nogva.no et-hydraulikk.no

BRIS OG

Vi har vore ein viktig støttespelar for fiskeri- og havbruksnæringa så lenge vestlendingane har sett mot havet. Det skal vi fortsetje med. Som bedriftskunde hjå oss får du eit eige team som består av dyktige rådgjevarar med spisskompetanse innafor ulike fagområde.

Under valgkampen for knapt ett år siden reiste Senterpartiet land og strand rundt og predikerte viktigheten av verdiskapning i distriktene. De fagre beretningene fra Senterpartiet var ispedd idealer om at de samme verdiene skulle bidra til innovasjon, vekst og arbeidsplas ser. Valgresultatet viste at det var mange som lot seg trollbinde av Senterpartiets fortel linger om fremtiden.

Ingen kunne love mer og vise større forståelse for utfordringene i distrikts Norge enn Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum. Over kaffekoppene var det knapt grenser for hva Trygve skulle fikse straks han fikk regjeringsmakt. Men det var før Stortingsvalget. Til nå har han ikke fikset noe som helst, og på enkelte meldingsmålinger har Senterpartiet begynte å lukte på sperregrensen. (Foto: Senterpartiet)

Født fri — skattet i hjel!

Realiteten ble en kalddusj for blant annet distriktsnære og familieeide oppdrettsselska per. Og i slutten av juni kom sjokkmålingen; Senterpar tiet fikk 4,7 prosent oppslut ning. I tillegg har storebror Arbeiderpartiet, ligget så vidt over 20 prosent på de fleste målinger etter valget. Jeg kan ikke huske at noen regjeringspartier har tapt så stor oppslutning på så kort tid etter et valg. Hvordan kan dette være mulig?

For Senterpartiets del er svaret enkelt; de har reist rundt og solgt eventyr til velgerne. Når oppgjørets time kom, dvs. regjer ingsmakten, klarte ikke Sp å innfri. Dette har også Trygve Slagsvold Vedum langt på vei gitt uttrykk for i et intervju med «Dagbladet» i sommer. Meningsmålingene tyder på at velgerne ikke stoler på regjeringspartiene.

I Hurdalsplattformen sier regjeringen at de blant annet skal skape flere arbeidsplas ser, sikre mangfold og lokalt eierskap i havbruksnærin gen. Videre skal regjeringen bygge opp under fortrinnet

som ligger i oppdrett av fisk i kystnære strøk og fjorder, og samtidig stimulere til nye produksjonsformer og bruk av ny teknologi for å sikre økt bærekraft.

Målet er altså klart og tydelig. Norge skal lede an i utviklingen av verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring med produk sjon av matressurser til et voksende verdensmarked.

Det første Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum gjorde som finansminister var å innføre en dramatisk endring av verdisettingen av oppdrettstillatelser anskaf fet før 1998. Til alt overmål skulle dette kun ramme de familieeide oppdrettsselska pene.

Det er riktig at det ble fore slått av Solberg-regjeringen at de samme havbrukstillatel sene skulle være gjenstand for formuesbeskatning. Men dette har ingen relevans for det Senterpartiet velger å gjøre nå. Et hvert forslag gjennomført på Vedums vakt, er Vedums ansvar. Det er også verdt å merke seg at dagens regjering økte

formuesbeskatningen ved å øke prosentsatsen. Det virker som det ligger latent å gjøre vondt verre.

Konsekvensene av regje ringens forslag, og stortin gets vedtak, er ikke annet enn rått og brutalt. Aktivt norsk eierskap vil over natten gå fra å være en ressurs til en voldsom byrde.

Gjennom vinteren og våren har stadig flere fami lieeide selskaper stått frem og uttalt til mediene at de vurderer å selge seg ut eller gå på børs. Blir de lokalt eide selskapene tvunget til noen av disse alternativene, vil konsekvensene bli tidenes

konsolidering og sentralise ring av norsk havbruksnæ ring. Gigantene blir større, vi bygger ned lokalt eierskap og vi sitter igjen med mindre mangfold. Resultatet blir en historisk flytting av makt og ressurser til Oslo og uten landske eiere, som tripper etter å investere i norsk laksenæring.

Jeg hadde ikke i min vil leste fantasi drømt om at en regjering med Senterpartiet skulle være den fremste tilrettelegger ved å flytte makt og ressurser fra lokalsam funn langs kysten — og til utenlandske eiere!

Dette får meg til å tenke

av Robert Eriksson adm. direktør i

Sjømatbedriftene har hele veien ment at dagens auksjonssystem ikke er innrettet med det formål å benyttes som verdsetting av en akvakulturtillatelse. Dette bekreftes også langt på vei av Nærings og fiskeridepar tementet, som i sitt hørings notat om forslag til auksjons system for 2022, påpeker det samme. Et annet argument som departementet trekker frem er at budgivers bud ikke nødvendigvis reflekterer den sanne verdivurderingen av en akvakulturtillatelse. Det tredje poenget er at auk sjonspris som verdsettelse kan skape ytterligere incenti ver til strategisk budgivning i auksjonsrunder.

Da Jonas og Trygve sto skulder ved skulder på den lille provisoriske plattformen utenfor Hurdalsjøen Hotell i fjor høst var det ikke måte på hva de skulle gjøre, blant mye annet å sikre flere arbeidsplasser, mangfold og lokalt eierskap i havbruksnæringen. I stedet gjør de det stikk motsatte! (Foto: Regjeringen)

tilbake til den tiden jeg selv var aktiv i politikk, og på stor tingsvalgkampen i 2009. Den gang var et av slagordene: «Født fri — skattet i hjel». Tilbakemeldinger jeg får fra de privateide selskapene i Sjømatbedriftene er at det er akkurat denne følelsen man i dag sitter igjen med. De blir skattet i hjel.

Alternativt forslag om verdisettelse

For Sjømatbedriftene handler ikke dette om at oppdrettstillatelser før 1998 ikke har en verdi. Ingen hevder at havbruksnæringen skal slippe å betale skatt. Vi innser også at det ikke er noe politisk flertall for å fjerne «Norgesskatten». Den særnorske skatten vi har på norsk eierskap, kalt formues skatt. For oss handler det utelukkende om å eta blere et rettferdig verdsettel sesprinsipp for verdien av ikke-børsnoterte selskap. Det er sakens kjerne.

Så langt aner jeg en svikt i forståelsen hos våre ledende politikere når det kommer til de økonomiske sammenhen

gene i havbruksnæringen. Det blir fort en dødelig kombinasjon når regjeringen heller ikke vil ta inn over seg frustrasjonen og fortvilelsen hos de lokaleide oppdret terne.

Sjømatbedriftene gir ikke opp. Vi har sendt et forslag til finansdepartementet om en verdsetting av tillatelsene som gir balanse mellom børsnoterte og ikke-børsno terte selskaper.

For det første mener vi man bør gå bort fra auk sjonsprisen som grunnlag for omsetningsverdi. De børsnoterte selskapene har på langt nær slike balanse verdier på sine konsesjoner. Her skattes aksjonærene for dagskursen 31. desember. Dermed skapes en betydelig

urimelighet ved at eiere av ikke-børsnoterte havbruks selskap skal skatte for et langt høyere grunnlag enn det konsesjonene er priset inn i balansene til de børsno terte selskapene.

Et gjennomgående prinsipp i det norske skat tesystemet er at formues verdi skal beregnes ut fra omsetningsverdi. Det store spørsmålet blir: Hva bør leg ges til grunn for å beregne omsetningsverdien slik at man oppnår en mer rettferdig verdsetting?

La oss først ta utgangs punkt i at all vekst under trafikklysordningen er kjøpt

For noen år siden hadde FrP mye suksess med slagordet «Født fri — skattet i hjel». Det har like stor relevans i dag, mener Robert Eriksson. I alle fall for de mange privateide oppdrettsselskapene langs kysten som nå får den dramatiske økningen av formuesskatten rett i fleisen.

(Foto: FrP)

av eksisterende oppdrettere. Selv om auksjonen har vært tilgjengelig for alle, har ingen nye aktører kommet til i næ ringen. Næringen har kjøpt seks prosent vekst. Noen har kjøpt kun én prosent og ikke sett det som hensikts

messig å by på ytterligere volum. Dette er kanskje det viktigste beviset på at man ikke kan bygge selvstendig virksomhet med grunnlag i auksjonsprisen for laksekon sesjoner. Hvis det motsatte var tilfelle, skulle jo auksjone

ne gitt grunnlag for nyetable ringer langs hele kysten.

Etter Sjømatbedriftenes syn har man kjøpt vekst med utgangspunkt i en marginal kostnadsbetraktning. Innen for en slik ramme, med svært få unntak, er det kun noen

Den første lakseauksjonen ble holdt i dagene 18. til 20. juni 2018. I alt 14.945 tonn i MTB ble solgt på auksjonen til en snittpris på 195.000 kroner per tonn. Her er en interessert fiskeripolitisk ledelse på besøk.

(Foto: NFD)

få kostnader som følger med en slik vekst. Man kan ta ut veksten uten kjøp av annet enn slakting, fôr og forsikring. Man trenger i utgangspunktet heller ikke å kjøpe settefisk for å ta ut veksten, ettersom seks prosent i de fleste tilfel ler kan tas ut som ytterligere tilvekst på eksisterende fisk.

I stedet for auksjonspris mener Sjømatbedriftene at man bør ta utgangspunkt i fastprisen som grunnlag for omsetningsverdien. Dette var prisen myndighetene mente var den riktige markedspri sen for å kjøpe én prosent vekst. I tillegg bør fastprisen korrigeres med utgangspunkt i Fiskeridirektoratets lønn somhetsundersøkelse, som i dette tilfellet vil være for

På

ble all produksjonsveksten solgt til etablerte oppdrettere. Den som betalte mest i 2018 var Lovundlaks, med 252.000 kroner per tonn i MTB. (Foto: Lovundlaks)

Når selskaper som f.eks. MOWI har kunnet kjøpe MTB på auksjon for svimlende summer per tonn, henger det selvsagt sammen med inntjeningsmulighetene. MOWI har både lokaliteter og ledig kapasitet, og trenger strengt tatt bare å ta hensyn til fôrkostnadene, slaktekostnadene og forsikringer.

2020. Der finner vi alle data som skal til for å gjøre en enkel overordnet betraktning.

Mangfold, ikke sentralisering

I 2020 var fastprisen på 156.000 kroner per tonn, mens gjennomsnitt auksjons pris var rett i underkant av 220.000 kroner. Hvis sam menhengen er 100 prosent lineær, ville prisen på hoved stolen i 2020 kunne settes til 41.741 kroner per tonn, eller 26,76 prosent av utropspri sen på auksjonen samme år. Sjømatbedriftene mener dette er en langt mer korrekt måte å komme frem til riktig omsetningsverdi på. Et slikt prinsipp vil også sikre en langt større likebehandling av børsnoterte og ikke børs noterte selskaper. I dagens skatteregime tildeles det en

rabatt på ikke-børsnoterte formuesverdier. Argumentet bak denne rabatten er ak kurat like gyldig for havbruk som for andre næringen og bør derfor gjelde for privat eide oppdrettsselskap. Beregningen kan gjøres som følger: Kostprisen i 2020 om vi bare tar hensyn til fôr, slak ting og forsikringer var 20,83 kroner per kilo, sløyd vekt. Her inngår slaktekostnadene med 4,05 kroner, fôrkostan dene med 16,62 kroner og forsikringskostnaden med 0,16 kroner per kilo. Salgspri sen i 2020 var 47,21 kroner per kilo. Etterspørselen etter

tilleggsvolum ble altså skapt med utgangspunkt i en mar gin på kroner 26,38 per kilo.

Til sammenligning var kostprisen til oppdretter i 2020 for hele volumet 40,15 kroner per kilo. Marginen på hovedstolen av produksjonen er selvfølgelig betydelig lave re, ettersom man her må ta med alle kostnader knyttet til driften. Marginen er da 7,06 kroner per kilo sløyd vekt, altså bare 26,76 prosent av bruttomarginen dersom vi på kostnadssiden kun tar med fôr, slakting og forsikringer.

Resultatet av vårt forslag blir en verdifastsettelse som bidrar til at lokalt eierskap

kan opprettholdes. Det vil sikre mangfold, ikke sen tralisering. Det vil sikre økt kapital til investeringer i ny teknologi for å sikre økt bærekraft og videre vekst. Det vil sikre viktige arbeids plasser i distriktene, og legge grunnlaget for at flere kan skapes. Det beste av alt:

Det bidrar til at regjeringen leverer på lovet politikk, og at landets fremtidsnæring kan investere for fremtiden med norsk eierskap, fremfor å bli skattet i hjel til glede for utenlandske eiere. Kort og godt vil det bidra til en lykke lig utgang på Senterpartiets eventyr.

For å redusere klimabelastningen i fiskens verdikjede må vi også gjøre tiltak med emballasjen. Nå kan vi produsere matvaregodkjente fiskekasser av råvarer fra resirkulert konsumentplast og biogass. - for en enda mer bærekraftig fremtid

Vi kjenner ingen som har opplevd så mye i norsk sjømatnæring som Paul Birger Torgnes. Han startet karrieren som fiskerirettleder i 1976, har vært gjennom flere opp- og nedturer enn de fleste og i dag er han styreleder i Sjømat Norge. Noen bør skrive en bok om alt det Paul Birger har opplevd. Vi har laget et intervju som bare så vidt pirker borti det han har vært med på. Likevel er det vårt lengste intervju noen gang. (Foto: Kristin Tande)

PAUL BIRGER

TORGNES

Nor-Fishing

HVEM ER SJØMATNÆRIN

GENS MEKTIGSTE person?

Før vi gjør noe forsøk på å besvare dette spørsmålet, la oss understreke at sva ret i beste fall har teoretisk interesse. Mange er natur ligvis opptatt av hvem som bestemmer i næringen og hvordan maktstrukturen ser ut. Men makt kan være så mangt, og nøyaktig hvilke mekanismer og prosesser som fører frem til at de viktig ste beslutningene for sjømat næringen blir fattet, er slett ikke enkelt å avdekke. Det kan være fristende å hevde at fiskeriministeren må være den mektigste. Men da kan man like gjerne si at det er statsministeren, som jo «be stemmer over» fiskeriministeren. Og så er heller ikke maktfordeling statisk. Den er mye situasjonsbestemt, avhenger av personer og kan endre seg over tid. Mange mente f.eks. at fiskeridirek tør Klaus Sunnanå hadde langt større makt enn flere

av de fiskeriministrene han betjente. Andre at direktø ren i Norges Råfisklag var næringens mektigste person, i hvert fall frem til langt ut på 1970-tallet.

For å gjøre en lang his torie kort. Den voldsomme ekspansjonen i norsk opp drettsnæring, etableringen av FHL og senere Sjømat Norge som landsidens frem ste talerør og fremveksten av store, børsnoterte sjø matselskaper med tusenvis av ansatte, har gjort at ingen lenger vil trekke frem fiskar lagsformannen eller adm. direktør i Råfisklaget som sjømatnæringens mektigste person. Fortsatt vil nok de fleste lande på fiskeriminis teren, og det kanskje med rette. Verken fiskeridirektø ren eller havforskningsdirek tøren vil jo sanke stemmer i dag. Derimot vil noen sikker mene at folk som Helge Møgster og Gustav Witzøe har fått alt for mye makt, og at sjømatnæringens mektig

Kjøl

Prosessløsninger

De fleste vil nok mene at fiskeriministeren har størst makt i norsk sjømatnæring. Vi mener også det. Bjørnar Selnes Skjæran sitter ved spakene.

dette

tatt

«Til de som søker unike reisemål i Norge; Norsk Havbrukssenter på Toft i Brønnøysund er nesten uslåelig vakkert! Super høy standard på rorbuene, maten i restauranten og ikke minst menneskene som bor og jobber her. Helt rått. Anbefales. Terningkast: Yatzy!» Ikke våre ord, men det Jørn Hoel skrev på Facebook i sommer etter å ha vært på Toft. Torghatten Aqua AS kan i alle fall ikke klage på naturen og omgivelsene. Dette er Paul Birger Torgnes’ rike. (Foto: Privat)

ste personer i dag er å finne øverst ved styrebordene i de største selskapene. Da må et navn som Ole-Eirik Lerøy også nevnes — styreleder i MOWI, Norges desidert stør ste sjømatselskap rangert etter omsetning.

Oppvakte lesere vil nok allerede ha forstått hvor vi er på vei. Dette er et intervju med styrelederen i Sjømat Norge, og når vi innleder på denne måten kan det ikke være uten grunn. Og det er det heller ikke. Vi skal ikke påstå at styrelederen i Norges desidert viktigste og mest innflytelsesrike interes seorganisasjon — Sjømat Norge, nødvendigvis er næringens mektigste per

son. Men vedkommende er i alle fall ikke så veldig langt unna. Og den dagen vi ringte hadde han bursdag!

— Gratulerer med da gen!

— Takk, takk. Det var hyggelig. I dag er det nøy aktig 68 år siden jeg kom til verden. Det er nesten skrem mende så fort årene går. Og de flyr bare fortere og fortere. Det er det faktisk en slags vitenskapelig grunn til. Jo eldre vi blir, jo mindre andel vil nemlig hvert år utgjøre av den tiden vi har levd. Dermed føles det som om årene blir stadig kortere!

— Apropos å fly. Jeg var veldig imponert da jeg hørte at du hadde løpt New

York Marathon. Hva tenkte du da du passerte 33 kilometer?

— Det er nøyaktig 30 år siden, og en opplevelse jeg har forsøkt å fortrenge. Første halvdel gikk utrolig lett og det raskeste jeg har løpt. Men det straffet seg mot slut ten. Etter 30 kilometer er det alltid tungt. Det eneste man tenker på er å komme i mål. Om jeg ikke husker feil var planen å løpe på 3.40, men jeg endte på nærmere fem. Jeg brukte dobbelt så lang tid på den siste halvdelen som på den første. Jeg ble overmodig, og måtte betale dyrt for det mot slutten.

— Hvorfor maraton?

— Si det. I yngre dager

var jeg aktivt med i friidrett og landveisløp, og fikk også noen maraton. Målet var i hovedsak å holde seg i form. Men akkurat New York Marathon var vel en form for «veddemål» med Knut Rønningen, som hadde vært veterinær i FOS. Vi fullførte begge to, men tiden ble altså dårligere enn jeg hadde regnet med.

— Hva var matchvekta på sitt høyeste?

— Så høy at den ikke egner seg på trykk! Neste spørsmål.

— Trener du fast i dag?

— Absolutt. Jeg mosjo nerer 1-2 timer daglig, og tar gjerne en økt før arbeidsda gen starter. La meg si det

slik; i dag er matchvekta under kontroll.

— I 1985 prøvde du å komme inn på Stortinget. Det mislyktes. Hva gikk galt?

— Jeg var vararepresen tant på Stortinget i perioden 1981-85, og politisk rådgiver for fiskeriministeren. Det var lett å si ja da nomina sjonskomitéen i Nordland spurte om jeg ville la meg nominere på fast plass. Det medførte imidlertid at jeg utfordret sittende stortings representanter, noe et flertall på nominasjonsmøtet ikke ønsket. Nominasjonskomi téen ville ha meg på tred jeplass — plassen til Hans Svendsgård, som forresten satt i Sjøfarts og fiskeriko mitéen. Det ville ikke nomi nasjonsmøtet, og da takket jeg nei til fjerdeplassen. I ettertid er jeg glad for at det gikk som det gjorde, og at jeg heller fikk sjansen til å jobbe med næringspolitikk i Norske Fiskeoppdretteres Foren ing (NFF), Sjømat Norge og NHO. Mine ambisjoner om en plass på Stortinget tok en brå slutt i 1985.

— Dette året var du også med på å frigi etableringen av settefiskanlegg. Et par år senere mener jeg du uttalte, at det var det dummeste du noen gang hadde vært med på. Hvordan var det mulig å være så dum, og hva fikk deg på bedre tanker?

— Dette er nok en relativt fri tolkning av det jeg har

sagt. Jeg mente den gan gen, og gjør det fremdeles, at det politiske kompro misset i 1985 om å «slippe fri» settefiskproduksjonen samtidig som man regulerte matfiskproduksjonen førte til en svært uheldig ubalanse. Høyre og ledelsen i Fiskeri departementet mente at hele havbruksnæringen burde «dereguleres», også mat fiskproduksjonen. Vi ønsket

I 1985 forsøkte Paul Birger Torgnes å erobre plassen til Hans Svendsgård på Stortinget. Det ville ikke nominasjonsmøtet til Høyre i Nordland ha noe av. Svendsgård beholdt sin tredjeplass på listen, og fikk fire nye år i Sjøfarts- og fiskerikomitéen. Månedens intervjuobjekt forlot rikspolitikken. (Foto: Stortinget)

fra 8.000 til 12.000 kubikk meter, prisene falt og norsk laks fikk straffetoll i USA og dumpinganklager i EU. Det ville vært langt bedre om hele næringen hadde blitt «deregulert» i 1985. Da ville markedsrisikoen vært tydelig for alle aktørene, inkludert bankene.

at det fortsatt skulle stilles krav til kompetanse, miljø og fiskehelse, men at produk sjonen ikke skulle styres ut fra hva politikere og myn digheter til enhver tid måtte mene om etterspørselen i markedene. Det fikk vi ikke de andre regjeringspartiene med på.

— Sett i ettertid; hva ble konsekvensene av dette kompromisset?

— En sterk ubalanse i produksjonen, akkurat som vi fryktet. All settefisken som ble produsert fant vei ut i merdene. Det maksi male konsesjonsvolumet for matfiskanleggene ble utvidet

MÅNEDENS INTERVJU

OBJEKT HAR EN BRED og

imponerende karriere bak seg. En fullstendig CV vil fylle mange sider i bladet. I kortform startet den i 1976, da han som nyutdannet fis keriøkonom fra Distriktshøy skolen i Bodø ble ansatt som fiskerirettleder i Brønnøy. Året før ble han innvalgt i kommunestyret i Brønnøy for Høyre, der det ble gjenvalg både i 1979 og 1983. I 1981 var han endog partiets ordfø rerkandidat. Som en digre sjon kan vi nevne at han kom tilbake til kommunepolitikken i 2011, og fra 2011 til 2015 var han først varaordfører og

Familien Berg-Hansen var blant dem som fikk settefiskkonsesjon i 1985, og etablerte selskapet Bindalssmolt. Flere år senere fusjonerte Berg-Hansen med Sinkaberg, men det er en annen historie. Nå har SinkabergHansen bygget et helt nytt og topp moderne settefiskanlegg på nabotomta til Bindalssmolt. Det har fått navnet Svaberget Smolt AS. (Foto: SinkabergHansen)

deretter fungerende ordfører i kommunen.

I 1984, etter åtte år i Fiskeridirektoratet i Brønnøy sund, ble månedens intervju objekt hentet til Fiskeridepar tementet i Oslo for å overta etter Svein Munkejord som personlig sekretær for fiske riminister Thor Listau. Det skjedde for øvrig på samme tid som Arne Treholt ble arrestert, to hendelser som neppe hadde noen sammen heng. Da Listau måtte forlate regjeringen etter valget høs ten 1985, jobbet månedens intervjuobjekt først et drøyt år som kredittkonsulent for fis keri og havbruk i Helgeland Sparebank, før han i 1987 ble ansatt som den første generalsekretæren i Norske Fiskeoppdretteres Forening. Vi spurte hvorfor han fikk et så anstrengt forhold til FOS og særlig Odd Steinsbø?

— Også dette er nok en myte som har fått feste seg. Jeg hadde et ryddig og godt samarbeid med FOS og salgslagets adm. direktør Odd Steinsbø. Det var faktisk Odd som tilbød meg jobben. Vi hadde ingen sosial om gang, men på det personlige plan fungerte samarbeidet veldig greit. Vi ledet imidlertid hver vår organisasjon som hadde ulike oppgaver og ansvarsområder. Frem til jeg startet som generalsekretær i NFF og bygde opp organisa sjonen var det FOS og Odd Steinsbø som utgjorde admi nistrasjonen i NFF. Det opp sto derfor behov for en del grensedragninger om hvilke oppgaver som skulle ivaretas av hvem etter at NFF hadde fått sin egen administrasjon.

I NFF mente mange at FOS oppførte seg like mye som en fagorganisasjon som en økonomisk organisasjon. Næringen fikk nå to styrer som begge ville påvirke havbrukspolitikken, og på flere punkter hadde salgslag og faglag ulikt syn om hvem som hadde ansvaret. At FOS satt på pengesekken gjorde

Odd Steinsbø og Paul Birger Torgnes jobbet tett sammen i mange år — førstnevnte som adm. direktør i Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS), vårt intervjuobjekt i tilsvarende stilling i Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF). Det ble en god del kontroverser med årene. Dette bildet ble tatt under en stor sjømatmiddag på Pirsenteret under Aqua Nor i 1989. Kvaliteten er dessverre ikke så god, men det var heller ikke de vokale prestasjonen. For å si det slik: Det var ikke vakkert, men modig! (Foto: Thv Tande)

ikke oppgaven enklere for oss i NFF. Det ble ofte opp til Odd og meg som daglige ledere å «fronte» og finne løsninger på dette. I ettertid tror jeg det ville vært bedre om denne grensedragningen i større grad ble håndtert av tillitsvalgte enn av to ansatte med ståsted i hvert sitt politiske parti — Høyre og Senterpartiet. Men så er det jo også alltid lett å være etterpåklok.

— Hvordan vil du i dag

karakterisere den jobben Steinsbø gjorde for norsk oppdrettsnæring?

— Han gjorde en kjem pejobb for norsk fiskeri og oppdrettsnæring, både i Sildelaget, Fiskerideparte mentet og FOS. I rekordfart klarte han å få på plass en organisert omsetning av laks og ørret. Han var også aktiv for å få næringen til å satse på markedsføring. Hele 2-3 prosent av omsetningen ble benyttet til dette. Norsk

Laks og Norwegian Salmon ble i løpet av få år den mest kjente norske merkevaren globalt. Han så også viktig heten av avl og fiskehelse, blant annet gjennom finansi eringen av avlsstasjonen på Kyrksæterøra og prosjektet «Frisk Fisk».

— Sett i ettertid; hva kunne NFF og du ha gjort annerledes for å unngå FOS-konkursen og den dramatiske krisen som oppsto i 1990 og 1991?

— Jeg tror verken NFF el ler jeg kunne ha gjort så mye annerledes ut fra den kunn skapen og de ressursene vi

Paul Birger Torgnes var NFFsjef fra 1987 til 1994, uten tvil den mest turbulente perioden i norsk lakseoppdrett noen gang. Her fra årsmøtet i NFF i 1992. I midten Edgar Hatlem, som var ordfører i NFF i mange år, og til høyre Sveinung Havrevold, styreleder i NFF fra 1988 til 1992. (Foto: Thv Tande)

Paul Birger Torgnes - oppriktig talt

utsetninger for jobben, men fordi den er utrolig spennende og organisasjonen er fantastisk.

— Hva er det smarteste du har gjort?

— Å gifte meg med Elin.

— Hva er din største tabbe?

— Ting jeg ikke har gjort.

— Har du vaner du ikke klarer deg uten?

— Aviser og nyheter.

— Dine beste venner får beskrive deg. Hva ville de si?

— Det må du nesten spørre de om.

— Hva er din beste egenskap?

— At jeg er dedikert og står på for det jeg tror på, og at jeg har vært heldig å ha god arbeidskapasitet.

— Og din dårligste?

— I følge familien det samme, dvs at jeg jobber for mye og at jeg er for utålmodig.

— Hva gjør deg skikkelig forbannet?

— Urettferdighet, men også usannheter og løgn.

— Hva liker du å gjøre i fritiden?

— Mosjonere ute og få være sammen med familie/barnebarn.

— Hva ser du helst på TV?

— Sport og nyheter.

— Hvilken bok leste du sist?

— Akkurat nå leser jeg «Sooley» av John Grisham.

— Favorittmusikk?

— Det aller meste, men både Bruce Springsteen og Queen kommer høyt.

— Kan du anbefale én bok, én film/TVserie og én plate?

— Boken må bli «Theodore Boone» av John Grisham, TV-serien «Borgen» og plata «Toft» med Publiners fra Brønnøy sund.

— Hva mener du om fiskeripressen?

— At den stort sett gjør en god jobb og skaper interesse for en av landets aller vik tigste næringer. Skulle gjerne sett at den nådde ut til flere utenfor selve næringen.

— Hva er favorittmaten?

— Min kones Bacalao og hennes ytrefilet av islandsk lam.

— Har du et livsmotto?

— Å ha fokus på det jeg kan gjøre noe med samt påvirke utfallet av. I stedet for det jeg ikke har påvirkning på eller er umu lig.

— Hvem var din ungdoms ideal?

— Ingen spesielle, men politisk var Erling Nordvik en stor motivator.

— Hvilken person ville du helst ha byttet arbeidsdag med for en dag?

— Nicolai Tangen, ikke fordi jeg har for

— Hva får du mest kjeft for hjemme?

— Jeg får ikke så mye kjeft, men har opp gjennom årene fått høre at jeg er for lite hjemme og at jeg er for lite «til stede» når jeg er det, altså hjemme.

— Hva kan du gå i demonstrasjonstog imot?

— Jeg går sjelden eller aldri i demon strasjonstog. Har andre måter å fremme synspunkter på.

— Hva hadde du først gjort som fiskeri minister med uinnskrenket makt for én dag?

— I Norge har ingen statsråder uinnskren ket makt, heller ikke fiskeriministeren.

Om det likevel hadde vært mulig ville jeg styrket forvaltning av sjømatnæringen, for trinnsvis gjennom et sterkt og kompetent direktorat med tilstrekkelig kapasitet. I dag er forvaltningen for fragmentert, noe som i betydelig grad både forsinker og hindrer utvikling og muligheten for å utløse det potensialet næringen har for videre vekst og utvikling langs kysten.

— Hva ville du gjort om vi ga deg 1 mil liard kroner som du kunne investere i norsk fiskeri- og havbruksnæring?

— Jeg ville satset hele beløpet på vår egen virksomhet i Torghatten Aqua AS, dvs. utvikling av Campus BLÅ som et ledende selskap innen opplæring både i marin og maritim sektor, Norsk Havbruks senter innen tradisjonelt merdoppdrett og formidling om næringen, og ikke minst Aquaculture Innovation innen produksjon av storsmolt og landbasert lakseoppdrett.

hadde. Beslutningene om innfrysningsordningen i 1990 og 1991 som til slutt førte til konkursen var bredt forankret både hos medlemmene i NFF og hos andelshaverne i FOS. Den praktiske gjen nomføringen av ordningen var ikke NFF part i. Det var de formelle organene i FOS som håndterte dette, men et ter hvert med stadig sterkere påvirkning fra bankene som finansierte fryselageret.

Fra NFFs side så vi at lakseproduksjonen måtte reduseres betydelig om ikke innfrysningsordningen skulle ta helt overhånd, og vi tok initiativ til en omfattende «smoltdestruksjon». Dette var det imidlertid krevende å få gjennomført, både finan sielt og etisk. Vi hadde ikke økonomiske ressurser selv, og det var vanskelig å få bankene og FOS til å bidra med midler. Både overfor opinionen og næringen var det dessuten tungt å få aksept for å «ta livet av» mil lioner av frisk fisk.

Etter hvert kom vi imid lertid i gang. Det var an satte i NFF, først og fremst i fylkeslagene, som fikk mye av belastningen med å gjen nomføre destruksjonen. Den virket, men dessverre for sent og for lite. Hadde nærin gen, FOS og bankene på et tidligere tidspunkt anvendt en «brøkdel» av midlene som ble brukt på innfrysningen og fryselager på smoltdestruk sjon og reduksjon av pro duksjonen ville krisen både blitt mindre og mer kortvarig. Men igjen; dette er lett å si i ettertid.

— Hva kunne FOS gjort annerledes?

— Favorittband? Det må bli The Publiners fra Brønnøysund, sier Paul Birger Torgnes.

— I dag er det enkelt å si at innfrysningsordningen aldri burde vært gjennomført, selv om tanken i utgangs punktet var god. Man trodde at «overproduksjonen» var midlertidig, og at man ved å fryse inn fisken kunne «styre» tilførselen av laks ut i markedet i tråd med forven

I et desperat forsøk på å redde stumpene valgte FOS våren 1990 å starte med innfrysing av laks. Planen var å fryse 40.000 tonn for å holde prisene på den ferske laksen oppe. Da FOS gikk konkurs i november 1991 hadde man fryst inn nesten dobbelt så mye, og det var bare stumpene igjen av den feilslåtte redningsaksjonen!

tet etterspørselsvekst. Dette forutsatte imidlertid at man fikk stabilisert eller redusert produksjonen av laks. Det skjedde ikke. Fryseordningen ble i stedet et «marked» for laks som ga lønnsom avset ning for oppdretterne, og dermed bidro til å øke produk sjonen. Jeg kan godt forstå at Odd Steinsbø ble frustrert. Det ble vi alle.

Situasjonen var imidlertid langt mer krevende enn de fleste er klar over. En av årsa kene til at innfrysningsordnin gen ble etablert var «dum pinganklagene» både fra USA og EU. Intensjonen var at innfrysningen skulle holde lakseprisene på et nivå som gjorde at vi unngikk straffetoll. Gjennom en tett og god dialog med EU oppdretterne unngikk vi straffetoll i EU, mens vi i USA over natten fikk en toll på 26 prosent som varte i mer enn 20 år. I EU fikk imidlertid både FOS og flere av opp drettsorganisasjonene i EU samtidig en dom fra konkur ransemyndighetene for ulovlig

samarbeid. Dommen kom formelt etter at FOS hadde gått konkurs, men undersø kelsene pågikk tidligere.

ODDRUNN PETTERSEN — ELLER ODDRUNN Kristine Helene Pettersen for å være pinlig korrekt — blir av norsk fiskeindustri hyllet som en av de sterkeste og dyktigst fiskeriministrene gjennom tidene. Hun var fiskerimi nister fra november 1990 til september 1992. Da trengte Gro Harlem Brundtland en «Nei til EU» fiskeriminister

som kunne fremforhandle en fiskeriavtale med EU som fiskerne ville akseptere. Bare på den måten ville det bli

mulig å sikre et «Ja til EU» i 1994, og Jan Henry «No fish» Olsen overtok etter EU tilhengeren Pettersen. Denne planen lyktes som kjent ikke, men det er en annen histo rie. Mange oppdrettere var lynende forbannet da Odd runn Pettersen ikke avverget FOS-konkursen. De mente hun kunne gjort mye mer, og hadde et helt annet og mer negativt forhold til Pettersen enn mange i fiskeindustrien. Likevel sier månedens inter vjuobjekt seg i dag helt enig med industriens talsmenn.

— Også for havbruksnæ ringen er Oddrunn en av de fiskeriministrene som har gjennomført lovendringer og tatt beslutninger som har hatt størst betydning. Først og fremst gjennom lovend ringen som opphevet «bo og driveplikten» i havbruks næringen, med andre ord at det ble adgang for oppdretts selskaper til å eie mer enn én oppdrettstillatelse. Hennes rolle i forhandlingene mellom staten, bankene og NFF/FOS som førte til konkurs og ikke akkord i FOS, og den påføl

Høsten 1991 var sannsynligvis Oddrunn Pettersen den mest forhatte og utskjelte fiskeriministeren gjennom tidene — i alle fall der oppdrettere møttes. Paul Birger Torgnes hørte ikke blant de som raste mest — verken i 1991 og slett ikke i dag. Nå gir han Oddrunn et strålende skussmål.

(Foto: Stortinget)

I fiskeindustrien har Oddrunn Pettersen alltid hatt en stor stjerne. Det var på hennes «vakt» at fiskerigrenseloven ble speilvendt, slik at blant annet russiske torsketrålere fritt kunne lande fisken direkte i Norge.

gende nektingen av oppdret ternes ønske om å etablere et nytt laksesalgslag har også hatt stor betydning. På den korte tiden hun var stats råd ble det altså fattet svært mange viktige beslutninger for hele sjømatnæringen, og hennes rolle er betydelig undervurdert. Så hører det med til historien at mange i oppdrettsnæringen, både i NFF og FOS, var rasende over den liberaliseringen Arbeiderpartiet og Oddrunn Pettersen gjennomførte. Denne ble imidlertid varmt støttet av Høyre, og jeg var heller ikke blant dem som protesterte mest. Men jeg var generalsekretær i NFF og måtte selvsagt fronte medlemmenes syn. I ettertid er det lett å se hvor viktig og nødvendig denne liberalise ringen var, som ble ivret frem av LO-delene av Arbeider partiet og Høyre.

Legger vi til innsatsen Oddrunn gjorde som fad der for etableringen av en nasjonal organisasjon for fiskeindustrien gjennom FNL, samt adgangsreguleringen av torskefisket i kjølvannet av nedgangen i torske

kvotene, skriver Oddrunn Pettersen seg inn i histori en som en av de viktigste statsrådene vi har hatt. I sum ga det grunnlag for at norsk havbruk ble industrialisert, torskefiskeriene ble lønn somme og at fiskeindustrien fikk en organisert stemme.

Mye av dette er selvsagt koblet til hva som skjer på «statsrådens vakt». Krisen i havbruket og torskefiskeriene krevde handling. Sett i et tertid var beslutningene hun tok fremtidsrettet, konstaterer månedens intervjuobjekt, og fortsetter:

— Frem til 1992 var det som hovedregel forbudt for utenlandske fartøyer å levere fangster til foredling i Norge. Oddrunn gjennomførte en lovendring som innebar det motsatte av den gamle lovens ordlyd; import skulle som hovedregel være tillatt; altså en speilvending av fiskerigrenseloven. Dette ga en boost for særlig russiske leveranser til norsk indus tri, og sørget for betydelig aktivitetsvekst ikke minst i Finnmark.

I dag ser vi at både havbruket og fiskeriene er

svært lønnsomme. Så håper jeg at Bjørnar Skjæran kan gjøre et tilsvarende grep for fiskeindustrien på sin «vakt». Han har mange av tiltakene gryteklare på bordet. Det er bare å gjøre som Oddrunn, gjennomfør!

1990 TALLET VAR MU LIGHETENES TIÅR i norsk oppdrettsnæring. De som kom seg gjennom marked skrisen og FOS-konkursen uten banesår, fikk sjansen til å utvikle seg som aldri før. Noen grep den med større kraft og gjennomføringsevne enn andre. Torgnes-brødrene på Toft i Brønnøy var defini tivt blant dem som utnyttet det spillerommet liberalise ringen av konsesjonsloven åpnet for.

— Idéen til etableringen av Fjord Seafood kom som følge av attraktive tilbud fra aktører som ønsket å overta vårt familieselskap Torgnes

Fiskefarm AS. Vi hadde startet med fiskeoppdrett i 1986 — først under navnet Torgnes Fiskeoppdrett AS, og både jeg og min bror følte at vi var «for unge» til å «pensjonere» oss. Vi hadde lyst til å være med videre. Samtidig registrerte vi at andre oppdrettere i regionen mottok tilsvarende tilbud, og flere vurderte det på samme måte. Andre kunne tenkt seg å få frigjort noe midler etter mange års hardt slit.

I 1996 stiftet vi Torg nes Invest AS og la de fire lokale matfiskkonsesjonene vi etterhvert hadde skaffet oss inn i dette selskapet. Arnfinn hadde hele tiden vært daglig leder, jeg styre leder. Året etter ble Torgnes Invest omdannet til ASA og vi utviklet en modell der vi slo oss sammen med naboopp drettere ved å kjøpe aksjene i selskapene deres. I 1997 ervervet vi til samme seks heleide oppdrettstillatelser, to slakterier og eierandeler i

settefiskanlegg. I 1998 skiftet vi navn til Fjord Seafood ASA. Et av de selskapene vi overtok var nemlig Håkon Grandes SL Fjord Holding, og vi likte «fjordnavnet» så godt at vi valgte å bruke det videre. Oppgjørene ble foretatt i en kombinasjon av aksjer i Fjord Seafood og kontanter. Samtidig tilbød vi de som ønsket det in teressant jobb i det felles selskapet. For å finansiere kontantandelen fikk vi SND Invest inn på eiersiden i Fjord Seafood med 50 millioner kroner. Det var tre aktører som fikk med seg SND omtrent samtidig; foruten oss Kjell Inge Røkke og Norway Seafoods og Helge Møgster i Austevoll Seafood.

SND stilte imidlertid krav om at aksjene skulle gjøres likvide og at selskapene ble børsnotert i løpet av 3 år. Dette ble avtalt og gjennom ført. Organisasjonen i Fjord Seafood ble raskt utviklet med sikte på dette, og i løpet av noen få år vokste omset ningen fra 40 millioner til ca. 4 milliarder kroner og antall ansatte fra rundt 20 til ca. 4.000. Selskapet gikk også fra å være en ren matfisk oppdretter i én kommune i Nordland til å bli et integrert selskap med virksomheter i 15 land, og langs hele ver dikjeden fra rogn/stamfisk til sluttbruker.

Fjord Seafood var ikke det første fiskeriselskapet på Oslo Børs, men ble børsnotert lenge før selskaper som Lerøy Seafood Group, SalMar og Austevoll Seafood. For de som var med på børsemmisjonen i september 2000 ble Fjord Seafood en svært kostbar affære. I løpet av et par år falt aksjekursen fra nesten 60 til rundt tre kroner.

ført frem til den næringen vi har i dag?

— Nei, ikke oppdrettskri sen som sådan, men lovend ringene som ble gjennomført da Oddrunn Pettersen var fiskeriminister. Uten denne liberaliseringen for eierskap ville ikke strukturendringene vært mulig. Oppdrettskrisen bidro imidlertid til tempoet og styrken i strukturprosessen.

ikke hadde gått konkurs, hvordan hadde næringen sett ut i dag?

— Et interessant spørs mål. For egen del tror jeg bransjen uansett var på vei mot dagens struktur. Lovend ringene ville tvunget seg frem på et eller annet tidspunkt. Men hele prosessen ville selvsagt ha tatt lengere tid.

— Vil du i dag si at det var oppdrettskrisen tidlig på 1990-tallet som i realiteten la grunnlaget for etableringen av sels kaper som Marine Harvest, SalMar, Pan Fish og Fjord Seafood — ja for hele den strukturprosessen som har

— Kan man på noen måte si at FOS-konkursen alt i alt var en lykke for næringen?

ETTER ETABLERINGEN I

1997 OG NAVNESKIFTET i

Toft ligger litt vest for Brønnøysund, og synes altså ikke på dette flotte bildet. Men det var her, i Brønnøysund, månedens intervjuobjekt fikk sin første jobb — som fiskerirettleder i Brønnøy kommune.

— Nei. FOS-konkursen var en katastrofe for de aller fleste oppdretterne. Svært mange mistet hele livsverket, og konkursen var på ingen måte noen lykke. Det er like vel grunn til å slå fast at den på en brutal måte — først og fremst for de som ble ram met — førte til at vi har en langt større, sterkere og mer robust næring i dag.

— Dersom myndighe tene ikke hadde fjernet eierskapsbegrensningene sommeren 1991 og FOS

1998 ekspanderte Fjord Sea food med ekspressfart. Det ene oppkjøpet fulgte etter det andre, og ved årsskiftet 2000/2001 hadde eierne aldri sittet bedre i det. Fremtiden var kort sagt så lys at man måtte bruke solbriller. Så kom problemene. De kom fort og med voldsom kraft.

Månedens intervjuobjekt velger å ta det kronologisk:

— De første oppkjøpene var som alt nevnt av lokale selskaper i Brønnøy, Sand nessjøen og Rørvik. Dette

I mai 1997 overtok Kjell Bjordal som adm. direktør i Nor Aqua etter Paul Birger Torgnes. Her er de i hyggelig passiar 25 år senere, under årsmøtet i Sjømat Norge i 2022. (Foto: Therese Tande)

Bjordal. Han gjennomførte oppkjøpet av EWOS.

— Fra våren 1997 var det altså Fjord Seafood for alle penga?

var oppdrettere som hadde lyst til å være med videre, men som innså at det ville bli vanskelig på egen hånd. Gjennom å bli medeiere i Fjord Seafood kunne de både få ut en del av verdiene i kontanter, samtidig som de kunne fortsette i næringen. Det var en modell som slo an, innleder han og hopper enda litt tilbake i tid: — I 1994 sluttet jeg som generalsekretær i NFF og begynte som divisjonsdirek tør havbruk i Felleskjøpet Trondheim. Oppgaven var å skille havbruk fra landbruk. Dette arbeidet ledet frem til etableringen av Nor Aqua AS i 1996, som allerede da var blitt Norges største fiskefôrprodusent. Først forsøkte vi oss på en fusjon med EWOS. Det gikk ikke. I stedet bestemte vi oss senere for å kjøpe selskapet. Men før denne handelen ble gjennomført, gikk jeg inn som konsernsjef i Fjord Seafood. Jeg sluttet som konsernsjef i Nor Aqua i mai 1997 og overlot stafettpinnen til Kjell

—

Ja, det kan du godt si. Etter flere lokale oppkjøp på tampen av 1990-tal let overtok vi tidlig i 2000 hele oppdrettsporteføljen til Domstein-konsernet i Måløy — Domstein Salmon AS. Det ga oss 13 heleide og fem deleide matfiskkonsesjoner, to stamfiskkonsesjoner og tre settefiskanlegg, et meget solid markedsapparat med en rekke utekontorer samt hele Enghav. Denne trans aksjonen gjorde Domstein til den største aksjonæren i Fjord Seafood med en eier andel på 40 prosent og Rolf Domstein overtok som styre formann. Omtrent samtidig overtok vi Eurolaks AS og At

lantis AS på Herøy, dvs. hele oppdrettsvirksomheten til Steinar Furu med 12 matfiskkonsesjoner pluss slakteri og foredlingsanlegg, og deretter Sisomar AS i Saltenområdet med to settefiskanlegg og seks matfiskkonsesjoner, fortsetter Torgnes.

I september 2000 kom den bebudede børsnoterin gen av Fjord Seafood. Sam tidig hentet selskapet inn 700 millioner kroner i frisk kapital for å starte jakten på selska per utenfor landets grenser.

— I rask rekkefølge kjøpte vi to chilenske oppdrettssel skaper for ca. 1,5 milliarder kroner — Tecmar og Sal moAmerica med nær 1.500 ansatte, et knippe matfisk konsesjoner i Skottland, det belgiske foredlingselskapet Pieters og amerikanske ContiSea, som besto av

— Rolf Domstein er en usedvanlig trivelig kar, og selv om vi ikke lyktes slik vi begge hadde håpet med Fjord Seafood har vi alltid hatt et godt forhold. Noe forretningsmessige samarbeid har det dog ikke vært. Her Rolf Domstein hjemme i Måløy i 2003. (Foto: Thv Tande)

— Det er selvsagt litt vedmodig å tenke på hva vi kunne ha fått til med Fjord Cermaq dersom denne fusjonen hadde blitt en realitet i 2002. Uansett er det artig å tenke på at nesten en fjerdedel av verdiene i Mowi — i dag Norges desidert største og mest verdifulle sjømatkonsern — kommer fra det selskapet som ble stiftet hjemme på Toft i 1997, sier månedens intervjuobjekt. Her Mowis foredlingsanlegg på Herøy i Nordland, i sin tid en del av Atlantis AS og senere Fjord Seafood.

gen, og hvor vi i selskapene ikke hadde nok kunnskap om finansmarkedet. Det som kollapset var aksjekursen.

Fjord Seafood som selskap var både strategisk, industri elt og kompetansemessig i særdeles god forfatning. Det klarte seg gjennom stormen, og utgjør i dag en av pilarene i MOWI. Når MOWI i dag pri ses til 120 milliarder kroner, kommer nesten en fjerdedel av verdiene fra foretaket som ble stiftet på Toft utenfor Brønnøysund for nøyaktig 25 år siden. Det er en bit av historien som det er godt å ha med seg, innrømmer Torgnes, og fortsetter:

Atlantic Salmon of Maine og Ducktrap River Fishfarms. Som en kuriositet kan jeg nevne at produksjonssje fen på anlegget i Main het Alf-Helge Aarskog, en utrolig dyktig havbruksleder som jeg hadde hatt som medarbeider i Felleskjøpet og etter hvert fikk med som oppdrettssjef i Fjord Seafood Norway. Se nere ble han oppdrettsleder i Lerøy og mangeårig konsern sjef i Marine Harvest/MOWI. Men det er en annen historie. Dette gjorde oss til en av de største, om ikke den største lakseoppdretteren i USA, og ga oss stor foredlings- og distribusjonskapasitet i det amerikanske markedet. Ved kjøpet av ContiSea kom to nye og egenrådige aksjo nærer inn i Fjord Seafood, nemlig Seaboard Corp. og ContiGroup, som begge var blant USAs største protein produsenter, både av kylling, svin og storfe. Oppkjøpet av Pieters ga oss en bety

delig foredlingskapasitet i Europa og et selskap med et svært godt utbygd salgsog distribusjonsnett på hele kontinentet, forteller Torgnes, og holder frem: — Fra etableringen i 1997 og langt inn i 2001 dro Fjord Seafood nytte av gode laksepriser. Det var mulig både å oppnå vekst og økt inntjening samtidig. Børsno teringen skjedde til 52 kroner, og deretter steg kursen raskt til 57. Så begynte laksepri sene å falle, dels på grunn av markedsforholdene, dels på grunn av valutautviklingen. Det er en brutal forskjell på

å tjene 10 kroner per kilo når man produserer 100.000 tonn, enn å tape 7 kroner per kilo. Spesielt for børsnoterte selskaper i en tid hvor finans miljøet fortsatt hadde begren set kunnskap om laksenærin

— I ettertid er det særlig to forhold jeg gjerne skulle fått et annet resultat på. Da lakseprisene begynte å falle burde vi hentet inn mer kapital i selskapet, noe vi hadde muligheten til og som vi i ledelsen gikk inn for. Sommeren 2001 var investorer villige til å delta i en emisjon til 38 kroner per aksje. Men det ønsket ikke de største aksjonærene, som hadde en vesentlig høyere inngangskurs. Verken de amerikanske eierne, SND eller Domstein ville la seg vanne ut. Dessverre fortsatte aksjekursen å falle, og da vi

De smiler på dette bildet, men det var det ingen grunn til. 2002 ble et veldig tøft år både for Paul Birger Torgnes og Arne Nore. Fjord Seafood kom seg gjennom krisen uten banesår, Pan Fish bukket i realiteten under. (Foto: Thv Tande)

Ved siden av sitt daglige virke som leder for Torgnes-familiens forretningsvirksomheter, verv i Sjømat Norge og lokalpolitiske engasjement, har månedens intervjuobjekt opp gjennom årene hatt mange verv i NHO-systemet, blant annet som styreleder i NHO Nordland og leder for NHOs sentrale valgkomité. Han var medlem av det gamle hovedstyret, og er i dag medlem av representantskapet i NHO. (Foto: Therese Tande)

igjen vurderte muligheten for en emisjon var kursen falt til under 25 kroner. Enda en gang sa amerikanerne nei. I ettertid kan man spekulerer på hvorfor. Noen trodde at de forventet — eller håpet — at aksjekursen ville falle enda mer slik at de kunne overta hele selskapet. Men det er ikke mine spekulasjoner, understreker månedens intervjuobjekt.

DET VAR MANGE SOM HADDE STORE utfordringer høsten 2001 og våren 2002, ikke bare Fjord Seafood. For Pan Fish gikk det som kjent veldig ille. Sommeren 2002 fremforhandlet Fjord Seafood en fusjonsavtale med stats eide Cermaq. Paul Birger Torgnes mener at denne ville gitt en veldig god løsning for begge parter.

— Fusjonen hadde gjort Fjord Cermaq — navnet på det nye selskapet — til den klart største havbruksaktøren både i Norge og globalt, og trolig ville Cermaq og EWOS ha vært på norske hender i dag om fusjonsplanen hadde lyktes. Men det gjorde den altså ikke — i mine øyne den klart største tabben som skjedde, og det andre jeg gjerne skulle sett ugjort. Sty rene i begge selskaper støt tet fusjonen enstemmig. Det gjorde også staten. Derimot fikk forslaget bare 64 prosent av stemmene på den avgjø rende generalforsamlingen i Fjord Seafood. Vi manglet bare tre prosent! Sett i lys av det som deretter skjedde var vedtaket nærmest ubegripe lig. I stedet for fusjon fikk vi en finansieringsløsning og en emisjon som priset aksjene i Fjord Seafood til tre kroner. Verdien av selskapet kollap set fullstendig. Likevel klarte vi å holde hjulene i gang på begge sider av Atlanterhavet. Fjord Seafood overlevde som selskap.

Men på det personlige

plan gikk det ikke så bra. Arbeidspresset hadde vært enormt med opp mot 250 rei sedøgn per år, og jeg hadde bokstavelig talt brent lyset i begge ender. Kroppen verket og i 2003 fikk jeg diagnosen Bektherevs. I ettertid viste det seg heldigvis at den var feil, men jeg ga da beskjed til styret at jeg ønsket å gi meg som konsernsjef. Derimot kunne jeg påta meg jobben som leder for Fjord Seafood Norway. Rolf Domstein, som fortsatt var styreleder, mente det var en god idé. De amerikanske eierene ristet på hodet og skjønte ingen ting. You crazy norwegians! I deres verden var det enten «up or out». Enden på visa ble at Helge Midttun overtok som konsernsjef, mens jeg flyttet hjem til Brønnøysund og fortsatte som leder for Fjord Seafood Norway frem til 2004. Da skiltes våre veier. Jeg sluttet i Fjord Seafood, og på veien ut kjøpte jeg med meg de aksjene Fjord Seafood hadde i Fjord Marin ASA, et konglomerat av over 20 ulike selskaper. I 2005 overtok jeg så som konsern sjef for alle disse virksom hetene, som hadde 6-700 millioner i årlig omsetning og 3-400 ansatte. På dette tidspunktet sto oppdrett av seabass og seabream i Mid delhavet for ca. 3/4-deler av omsetningen.

— Hvordan forhold har du hatt til Domstein, og særlig Rolf Domstein, i etterkant av samarbeidet i Fjord Seafood?

— Rolf er en utrolig hyg gelig og flott kar å jobbe sammen med. Det at vi valg te å slå sammen Domsteins oppdrettsvirksomhet og Fjord Seafood var viktig for suk sessen og veksten i selska pet. Hans organisasjon var sterk på marked, og sammen med vår tyngde på produk sjon var vi en god match. Et ter at vi solgte oss ut av Fjord Seafood — i og for seg med brukbar avkastning — har vi

ikke hatt noe forretningsmes sig samarbeid.

— Brukbar avkastning? Tenk hva det kunne ha vært?

— Huff ja. En periode hadde Arnfinn og jeg gjen nom familieselskapet aksjer for nesten halvannen milliard. Men det var heldigvis noen hundre millioner igjen til slutt også.

ETTER SYV ÅR I FJORD

SEAFOOD bestemte altså månedens intervjuobjekt seg for å satse på oppdrett av marine arter. Det gikk ikke så bra, for å si det akkurat som det er.

— Bakgrunnen for at vi kom i gang med torske oppdrett var først og fremst at flere av de selskapene Fjord Seafood kjøpte opp

Fjord Marin ASA ble ingen suksess, og måtte til slutt selge både oppdrettsvirksomheten med seabass og seabream i Tyrkia og med torsk i Norge. Gjennom en periode på ti år tapte selskapet ca. 1 million kroner per uke.

hadde aktivitet innen marine arter som torsk, steinbit, kveite og ikke minst sea bass og seabream. Denne virksomheten var så for skjellig fra lakseoppdrett at vi etablerte et eget selskap, Fjord Marin ASA, hvor vi la inn alt som ikke hadde med

Det gikk nesten, men ikke helt. Det manglet bare en millimeter! I 2002 stemte generalforsamlingen i Fjord Seafood ned forslaget om en fusjon med Cermaq, og der Geir Isaksen etter planen skulle bli konsernsjef i nye Fjord Cermaq. Sett i ettertid en fatal avgjørelse, mener månedens intervjuobjekt. (Foto Thv Tande)

salgsselskapet Fjord Marin Sales som hadde foredlingsog distribusjonsaktiviteter i Italia.

— Hvor lenge holdt dere på i Middelhavet?

— Frem til 2010. Vi solgte oppdrettsaktivitetene med seabream og seabass før vi avviklet torskesatsingen i Norge. Ingen var jo interes sert i å kjøpe oppdrettsan legg for torsk på den tiden.

kjernevirksomheten laks og ørret å gjøre. Fjord Marin fikk relativt frie hender til å utvikle denne virksomheten, og fikk på plass sin egen organisa sjon og også nye investorer.

Da jeg sluttet i Fjord Seafood besluttet selskapet å selge sine aksjer i Fjord Marin, og min familie eta blerte Fjord Marin Holding ASA som overtok aksjene og gradvis hele Fjord Marin. Vi restrukturerte virksomheten og fokuserte på torskeopp drett i Norge gjennom Fjord Marin Cod og seabass og seabream i Middelhavet gjennom Fjord Marin Tyrkia. Alt det andre solgte vi ut eller avviklet. Vi hadde også

— Sett i ettertid; hvorfor gikk torskeventyret så forferdelig galt?

— Hovedårsaken var det dramatiske prisfallet på all torsk, også oppdrettstorsk, som følge av en uvanlig sterk økning i torskekvotene og at markedene ble «overforsynt» med fersk torsk. At vi sam tidig og på toppen av dette fikk finanskrisen i 2008/2009 som svekket etterspørselen i viktige markeder, gjorde ikke situasjonen bedre. Både på drift og biologi hadde vi solid fremgang i de årene vi holdt på.

— Hvor mange penger tapte dere på det verste på oppdrettstorsken?

Lave torskepriser var bare en av forklaringene på at Fjord Marin ble et økonomisk pengesluk. Finanskrisen i 2008 og 2009 gjorde så definitivt ikke situasjonen bedre. Den bidro til svekket etterspørsel og enda større problemer. Det startet 15. september 2008 da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers meldte oppbud.

Torsken vokser raskere, er mer robust og vil kunne pro duseres frem til slaktestør relse før kjønnsmodning. I tillegg har vi heldigvis fortsatt med oss all kunnskapen og erfaringene vi opparbeidet oss sist og som vi vil dra stor nytte av. Torskeprisene er høye, og de nærmeste årene ser det ikke ut til at vi skal få noen økning av annen torsk i markedet. Jeg er veldig optimist.

— Hva har stått i fokus etter at dere solgte Fjord Marin?

— På 10 år ble det i våre sel skaper brukt ca. 500 millioner kroner mer enn vi hadde i inntekter, dvs. et «tap» på ca. 1 million kroner per uke. Mye av dette var relatert til forskning og utvikling, altså kunnskapsproduksjon som både vi og andre i bransjen fortsatt drar nytte av. Selv om torskesatsingen i Marin Fjord til slutt ble avviklet og restene av selskapet solgt, er siste ord om torskeoppdrett alde les ikke sagt. Vi har nå gjen nom vårt selskap Codfarm utført et meget oppløftende samarbeidprosjekt med No fima, Skretting og Insula, og søker å komme i gang igjen med fullskala kommersielt torskeoppdrett. Det gjenstår fortsatt å se hvem som vil le best til slutt.

— Hva tilsier at dere skal lykkes nå?

— I de vel 10 årene som er gått siden vi sist drev kom mersielt torskeoppdrett har det foregått et imponerende og meget vellykket avlsar beid som vi i dag drar nytte av. Vi har selv fått være med på «storskala» testing av fisken fra avlsstasjonen til Nofima med godt resultat.

— De siste årene har vi jobbet målrettet med å utvikle visningsanlegget Norsk Havbrukssenter AS og etablere reiselivsaktiviteter i nærmiljøet på Toft. Videre har vi testet ut ulike former for lukkede merdløsninger for lakseoppdrett, og bygget opp den virksomheten som i dag er underlagt selska pet Campus BLÅ. Dette er en videregående skole og fagskole lokalisert på Toft som tilbyr et bredt spekter av «blå» utdanning. Vi har også søkt om å få etablere en folkehøgskole. I år tar skolen inn 58 elever, hvorav rundt halvparten jenter. Tre ganger så mange søkte, og det siste

året hadde vi null frafall. Med elever og lærlinger snakker vi om ca. 120 ungdommer til sammen. Vi er også involvert i Havbruksakademiet Nord på Leknes i Lofoten, med 36 elever. Vårt eierskap i alt dette lå tidligere i familiesel skapet Torgnes AS, som nå har skiftet navn til Torghatten Aqua AS. Her ønsker vi ikke bare at Torgnes-familien skal eie, men også flest mu lig av de ansatte og andre lokale investorer. Planen er å notere selskapet på OCTlisten i 2023. I fjor omsatte Torghatten Aqua AS for 134 millioner kroner og leverte et årsresultat på 180 millioner. Selskapet hadde nesten 160 millioner i finansinntekter på andre investeringer.

MÅNEDENS INTERVJU

OBJEKT HAR SOM leserne nå skjønner drevet med det meste inne norsk havbruk. Nå skal han også i gang med landbasert matfiskoppdrett av laks. Det skjer hjemme på Toft i Brønnøy kommune, og er i realiteten den største satsingen av alt det han har forsøkt seg på.

— Helt siden 2008 har vi

Slik skal det etter planen se ut når den nye folkehøyskolen på Toft står ferdig. Søknaden er for lengst sendt inn. (Ill: Campus Blå)

Fra dåpen av tankeren «Torm Marina», i Dalian i Kina, som ble overlevert et datterselskap til Torghat ten Trafikkselskap ASA i november 2007. Nybygget ble døpt av Elin K. Torgnes, kona til månedens intervjuobjekt. Til høyre konsernsjefen i Torghatten ASA, Brynjar Forbergskog. Torgnes-familien var i mange år største eier i dette selskapet, og vårt intervjuobjekt var styremedlem/styreleder i Torghatten ASA i vel 10 år. Her hadde han et godt samarbeide med Forbergskog i en periode da selskapet 10-doblet omsetningen uten å måtte hente inn ekstern kapital. Torghatten ASA ble solgt til EQT for halvannet år siden. (Foto: Privat)

vært involvert i utvikling og uttesting av lukkede merd systemer i regi av Closed Fishcage, Akva Design og Aquaculture Innovation.

Da loven ble endret i 2016 slik at det ble mulig å søke gratis tillatelse for landbasert matfiskoppdrett, så vi at mye av kunnskapene vi hadde opparbeidet fra dette arbei det også ville være anvend bar for et landbasert gjen nomstrømningsanlegg. I vårt nærområde var det en meget god lokalitet for slik virksom het. Nå er vi godt i gang, og forventer at alle tillatelser skal være på plass i løpet av kort tid.

— Mange sier at land basert matfiskoppdrett i Norge bare er tull. Det er alt for langt unna marke dene. Hva sier du?

— Lakseoppdrett i åpne merder på gode lokaliteter og drevet på rett måte vil være den mest effektive og kon kurransedyktige produksjons måten i overskuelig fremtid. Men vi er også avhengige av andre løsninger om vi skal kunne ta ut den øn skede veksten. Dette gjelder produksjon både i lukkede flytende anlegg, eksponert og offshore havbruk og landbaserte anlegg. Jeg tror dessuten at vi i stadig større grad vil se kombinasjoner av de ulike teknologiene, noe vi allerede erfarer ved økende bruk av større «storsmolt». Landbasert oppdrett betyr jo ikke nødvendigvis at all fisken skal produseres frem til slaktefisk.

— Hva kan du konkret fortelle om det landbaserte prosjektet dere nå jobber med?

— Vi har investert i 5-6 svært ulike prosjekter innen landbasert oppdrett. Inves teringskostnadene per kilo som skal produseres vari erer sterkt mellom de ulike anleggstypene. Det gjelder også produksjonskostnadene per kilo, men flere er på omtrent samme nivå som i

tradisjonelt oppdrett. Hoved satsingen vår er Helgeland Miljøfisk AS, et større anlegg på Toft i Brønnøy hvor vi planlegger en komplett utbygging med settefisk, storsmolt, matfisk, slakteri/ foredling og slambehandling. Vi startet søknadsproses sen med en mulighetsstudie like etter at loven ble endret, og det har tatt langt tid med arealplan, utarbeidelse av re guleringsplan og konsekven sanalyser før den endelige søknaden kunne fremset tes. Søknaden tilsvarer en årsproduksjon på 45-50.000 tonn. Vi har inngått avtale om erverv av et større nærings

område til formålet, og er godt i gang med prosjekte ringen. Vi håper å starte med utbyggingen i løpet av 2024. Produksjonen skal starte i 2026, og vi ser for oss en ut bygging i flere faser gjennom mange år. For å komme til en årlig produksjon på 50.000 tonn må det sannsynligvis in vesteres rundt 7,5 milliarder kroner, eller 150-170 kroner per kilo produsert. Landba sert er ikke gratis!

De siste 3-4 årene har vi også hatt et nært og godt samarbeid med Bulandet Miljøfisk AS, og har gått inn som største aksjonær. Her har vi allerede tatt i bruk en

pilot med fire fullskala kar hvor teknologi og driftsløs ninger testes ut og optima liseres. Fisk ble satt inn i anlegget i mai i år. Den første tiden vil produksjonen være «stor-smolt» av ulike stør relser, men en del skal også produseres frem til matfisk. Erfaringene fra piloten på Bulandet vil være til stor nytte før vi starter fullskala utbygging både i Brønnøy og på Vestlandet.

— Enkelte hevder at landbasert matfiskoppdrett vil ødelegge de naturgitte forutsetningene Norge har for lakseoppdrett. Hva sier du?

— Landbaserte gjennom strømningsanlegg drar nytte av de samme naturgitte fordelene som tradisjonelt lakseoppdrett har i Norge. Så gjenstår det fortsatt å se om RAS-anleggene som etable res nærmere de store marke dene vil lykkes og bli en reell «konkurrent» til norsk laks. Det vil jeg ikke ta for gitt.

Gjennom selskapet Helgeland Miljøfisk AS er det planer om å investere mange milliarder kroner i et landbasert matfiskprosjekt på Toft. Målsettingen er å produsere 4550.000 tonn per år. Dette er nok den største satsingen månedens intervjuobjekt noen gang har vært med på. Akkurat hvordan det blir seende ut til slutt ved ingen, men denne illustrasjonen er det nærmeste vi kommer i dag. (Ill: Helgeland Miljøfisk)

sider som jeg drar nytte av, samtidig som jeg tror jeg har vært flink til å rekruttere dyk tige medarbeidere. Det må bli de sterke sidene. Svakhe tene må andre svare på.

BRØDRENE PAUL BIRGER

OG ARNFINN TORGNES

har i alle år stått skulder ved skulder gjennom opp- og nedturer. Har det vært mye krangling; situasjoner da det nesten sprakk?

— Vi har vel kranglet som brødre flest, verken mer eller mindre. Men lite eller ingen ting av dette har handlet om veivalgene og utviklingen for bedriftene vi er eller har vært engasjert i. Heldigvis har det vært langt flere oppturer enn

nedturer, så totalen er god for oss begge.

— Du synes å være en ganske standhaftig kar. Hva ser du selv som dine sterkeste sider som næringsaktør, og hva er svakhetene.

— Det burde du heller spørre medarbeidere og samarbeidspartnere om. Men etter så mange år i sjømat næringen er både erfaring, kunnskap og nettverk sterke

— Du har snart 50 år på baken i norsk sjømatnæring, og har «overlevd» 20 fiskeriministre. Nils Torsvik fikk i oppgave å karakterisere hver av dem med ett ord. Så tabloid skal ikke vi være; men hvem vil du trekke frem som de tre beste, og kan du kort begrunne svaret?

— Jeg var selv med i den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet i Willoch-regjeringen, og er «programforpliktet» til å trekke frem Thor Listau. Mo derniseringen og deregulerin gen som hele regjeringen og også fiskeriministeren startet opp med i 1981 var nødven dig for å sikre et lønnsomt næringsliv og en «subsidie fri» sjømatnæring i Norge.

Torghatten Aqua er involvert både i semilukket fiskeoppdrett i sjø og i et landbasert matfiskanlegg. Men Paul Birger Torgnes tror fortsatt at tradisjonelt oppdrett i åpne sjømerder vil være den dominerende teknologien i overskuelig fremtid.

Arnfinn Torgnes er knappe tre år yngre enn sin bror Paul Birger, og har vært en helt sentral mann i det meste av det Torgnes-familien har drevet med. Han startet sin karriere som daglig leder i Torgnes Fiskeoppdrett i 1986. Her viser han Odd Emil Ingebrigtsen (t.h) og Martin Bryde (i midten) rundt på visningsanlegget på Toft. (Foto: NFD)

Oddrunn Pettersen er, som alt nevnt, den statsråden som har fattet beslutninger som har hatt størst betydning for utviklingen av sjømatnæ ringen. Vi kommer heller ikke utenom Svein Ludvigsen. Hans grep med å innføre MTB, altså å endre stør relsen av oppdrettsanlegg fra kubikkmeter til maksimalt tillatt biomasse, ga grunnlag for vekst i havbruket. Tilsva rende førte strukturpolitikken i flåten til en forsterket positiv utvikling for fiskerleddet. Kanskje lyktes strukturerin gen litt for bra. Den har jo også sin side opp mot fiske industrien og maktbalansen i villfisknæringen.

— Er du like solid høyremann i dag som for 40 år siden?

— Ja, i den forstand at Høyre verdimessig er det partiet som står meg nær

Som fiskeriminister er nok Svein Ludvigsen best kjent for å ha etablert en strukturordning for kystflåten over 15 meter. Men glem ikke at han også innførte MTB i stedet for kubikkmeter som målestandard for oppdrettsanlegg. Det åpnet for en kraftig produksjonsvekst, sier Paul Birger Torgnes.

Et av de tre mest negative utviklingstrekkene i sjømatnæringen de siste 50 årene er utvilsomt at vi ikke har klart å øke bearbeidingsgraden på fisken. Alt for mye sendes fortsatt ut av landet rund eller som halvfabrikata. En av de bedriftene som prøver å gjøre noe med dette er Båtsfjordbruket, i dag en del av Insula-konsernet. (Foto: NFD)

mest. På noen områder har jeg hele tiden hatt egne syns punkter som passer like godt eller bedre i andre partier.

— Har du merket stor forskjell på om fiskerimi nisteren kommer fra en Høyre- eller Arbeiderpartistyrt regjering?

— Nei. Forskjellene er tro lig større mellom personene som er fiskeriministre enn mellom partiene de kommer

fra, og skyldes nok mest hvilket gjennomslag statsrå dene klarer å få i regjering og Storting. Både AP og Høyre ønsker en lønnsom og vekst kraftig sjømatnæring, selv om det er betydelige forskjeller med hensyn til skattelegging og «reguleringsvilje». På de helt vesentlige områdene har det vært en felles industripo litisk forståelse mellom AP og Høyre. Den håper jeg står

seg. Næringen trenger forut sigbarhet. Statlige endringer i rammevilkårene — som blant annet økt skattlegging av havbrukstillatelser — vil svekke utviklingsmulighetene og investeringene.

I 1976 BLE PAUL BIRGER

TORGNES — som tidligere nevnt, ansatt som fiskerirett

leder i Brønnøy kommune. Han har med andre ord fulgt utviklingen i norsk sjømat næring på kloss hold i snart 50 år. Vi spurte om han med noen setninger — og gjerne i fem-seks konkrete punkter — kan forklare hva som har forandret seg mest i norsk sjømatnæring gjennom disse årene? Hva har endret seg til det bedre, og hva har ikke gjort det?

— Jeg tror jeg vil nøye meg med fire konkrete forhold som har endret sjømatnæringen i positiv retning. For det første den formidable veksten i volum og verdiskaping; fra å være en næring der statsstøtten på 80-tallet utgjorde nær 1/3-del av eksportverdien til å bli en subsidiefri næring. For det andre den teknologiske utviklingen og imponerende

effektiviseringen, spesielt i havbruk, men også i fiskeflå ten. For det tredje strukturen i næringen, både hva gjelder størrelse og integrasjon, og for det fjerde at store deler av næringen er blitt langt mer markeds- og kundeorientert. På alle disse områdene har det vært en formidabel og positiv utvikling.

På den «negative si den» har vi ikke klart å øke bearbeidingsgraden på fis ken, og dermed gått glipp av flere jobber i kystdistriktene. Mye av dette skyldes tollbar rierer og vanskelig marked sadgang for foredlede sjø matprodukter til våre viktigste markeder. Norske myndig heter, uansett politisk farge, har i for stor grad hensyntatt defensive posisjoner. Man har valgt å beskytte landbru ket og skuslet bort mulig

hetene for å skaffe Norge tusenvis av arbeidsplasser innen sjømat. Ubalansen i praktiseringen av regelverket mellom sjø og land innen vill fisknæringen har dessverre forsterket dette.

faren het Paula og Birger, og dermed kan jo leserne selv tenke seg hvor navnet kom mer fra. Broren Arnfinn ble født i 1957.

HVEM ER SÅ PAUL BIR

GER TORGNES? Etter denne lange innledningen er det på tide med en kort presentasjon. Han ble født 28. juni 1954 i Trondheim og vokste opp på Toft like vest for Brønnøysund i Brønnøy kommune på Helgeland. To dager etter fødselen inntraff en total solformørkelse over store deler av Sør-Norge. Vi velger å anta at de to hendelsene ikke hadde noe som helst med hverandre å gjøre. Bestemoren og beste

Etter folkeskolen på Toft, ble det realskole og reallinjen på gymnaset i Brønnøysund. — Far var fiskeskipper. Jeg var mye plaget av sjø verk og slo tidlig fra meg en fremtid som fisker. Men jeg ville gjerne jobbe i fiskerinæ ringen, og bestemte meg for å studere fiskeriøkonomi ved høyskolen i Bodø. Der var jeg ferdig i 1976. Året etter ble jeg gift med Elin, som jeg hadde møtt under en studie tur på Island. Vi har én sønn — Karl Johann, og to barne barn. Karl Johann har jobbet i familiebedriften de siste 10 15 årene. Arnfinns sønn, Knut Idar, er også engasjert i familiens selskaper, blant

Som styreleder i Sjømat Norge er Paul Birger Torgnes i våre øyne en av dem med størst makt i sjømatnæringen. Her er styret i Sjømat Norge foreviget rett etter årsmøtet tidligere i år. Paul Birger står i bakerste rekke som nummer tre fra høyre. (Foto: Sjømat Norge)

annet som finansdirektør i Torghatten Aqua AS.

Så til det som er mye av utgangspunktet for dette intervjuet; vervet som styreleder i Sjømat Norge. Som generalsekretær i NFF fra 1987 til 1994 var måne dens intervjuobjekt selvsagt involvert i det møysommelige arbeidet som i denne perio den foregikk for å etablere en felles og landsdekkende organisasjon for fiskeindustri og oppdrett. Det var skepsis i begge leire, og helt åpenbart mest blant oppdretterne. Men høsten 1994 lyktes man omsider med etableringen av Fiskeri- og havbruksnærin gens Landsforening (FHL), som etterhvert skulle utvikle seg til Sjømat Norge. Da hadde Paul Birger Torgnes akkurat gitt seg i NFF, men var likevel en av møtelederne på årsmøtet til NFF der den viktige beslutningen ble tatt. Om han den gangen hadde noen tanker om at han selv skulle overta som styreleder i den nye organisasjonen, vet vi ikke. Men slik gikk det i alle fall. Da Inger Marie

I 2014 overtok Paul Birger Torgnes som ordfører i Sjømat Norge. Dette bildet er tatt på generalforsamlingen dette året. Til venstre Karl Olaf Jørgensen, som hadde vervet fra 2005 til og med 2014. (Foto: Thv Tande)

Sperre falt for åremålsgren sen som styreleder i Sjømat Norge i 2020, ble Paul Birger Torgnes valgt som hennes etterfølger. Da hadde han hatt vervet som ordfører i organisasjonen siden 2014.

— Da du fikk spørsmål om å påta deg jobben som styre leder i Sjømat Norge, var du i tvil?

— Ja. Jeg var usikker på om jeg hadde tid og kapasitet til å ta vervet samtidig som

vi er inne i en meget aktiv utviklingsfase i bedriftene våre. Dessuten hadde jeg lovet min kone å tilbringe mer tid sammen med familien. Det talte imot. Det som talte for var mitt sterke engasje ment for sjømatnæringen og det Sjømat Norge står for, samt et særdeles sterkt og kompetent styre og meget dyktige medarbeidere i orga nisasjonen.

— Hva ser du selv som dine sterkeste sider som styreleder?

— Min erfaring fra og kjennskap til så godt som alle deler av sjømatnærin gen, et stort nettverk både i næringen og innen politikk og forvaltning og solid organisa sjonsmessig erfaring.

— Hva liker du å jobbe med, hva er ikke like artig?

Etter fem år som representantskapsordfører i Sjømat Norge overtok Paul Birger Torgnes som styreleder etter Inger Marie Sperre i 2020. Her fra årsmøtet i Bodø i 2022, der han ble gjenvalgt. (Foto: Therese Tande)

— Jeg liker best å jobbe med de store linjene, strategier og utvikling sammen med dyk tige medarbeidere. Rutinear beid er ikke like motiverende. Akkurat her skiller jeg meg nok ikke så mye ut.

— Hva er lederfilosofien?

— At det er folk som skaper resultatene. Det er ikke egen arbeidsinnsats, men hva hele organisasjonen presterer som er viktig.

— Har du satt deg noen konkrete målsettinger for organisasjonen i din tid som styreleder?

— Nei. Min ambisjon er utelukkende å realisere Sjø mat Norges målsettinger.

— Hvor lenge skal du sitte?

— For et spørsmål! Inntil det velges en annen.

— Hvordan har du organisert arbeidet, og hvor mye tid tar det å være styreleder?

— Sjømat Norge har to bransjegrupper for henholds vis industri og havbruk. Ar beidet her ledes og ivaretas av de to nestlederne. Mine oppgaver blir i hovedsak å lede styrearbeidet, samt å bistå organisasjonen i kontakten med myndigheter og andre organisasjoner. Gjennom pandemien er vi blitt flinke til å benytte digitale møteplasser. Det reduserer

reisebehovet betydelig. Tids bruken varierer gjennom året og er vanskelig i si nøyaktig. Et grovt anslag tilsier i gjen nomsnitt ca. 20 prosent av min tid.

— Din forgjenger ble valgt blant annet fordi en del medlemmer mente at det ble brukt for mye tid på oppdrett i Sjømat Norge. Hvorfor ble du valgt?

— Her må jeg korrigere deg litt. Inger Marie Sperre ble valgt fordi hun er used vanlig dyktig og engasjert i sjømatnæringen. At hun i tillegg er toppleder i en industribedrift var så absolutt et pluss. Valgkomitéen må nesten svare på spørsmålet

om hvorfor jeg ble valgt, men jeg vil anta at mine erfarin ger og kunnskaper fra hele sjømatnæringen og brede or ganisasjonsmessige erfaring både fra næring, samfunn og politikk kan ha vært medvir kende.

SJØMAT NORGE ER I DAG

sjømatnæringens desidert viktigste og mest innflytelses rike organisasjon. Så enkelt er det. De som sier noe an net gjør det enten mot bedre vitende eller har kort og godt ikke peiling.

— Den innledningen likte jeg! Kort, konsis og hundre

Sjømat Norge er utvilsom den mest innflytelsesrike interesseorganisasjonen i norsk sjømatnæring. Her statsminister Erna Solberg på talerstolen under årsmøtet i Trondheim i 2019. (Foto: Therese Tande)

prosent korrekt. Sjømat Norge har i dag i overkant av 800 medlemsbedrifter som sysselsetter over 18.000 per soner. Medlemmene og de res ansatte er godt spredt på selskaper innen fiskeindustri,

havbruk, fôrproduksjon, biomarin industri, teknologi og service, sjømatrederier og selskaper innen fiskehelse. De tallmessig største aktivite tene finner vi selvsagt innen havbruk og fiskeindustri.

— Hvor stor andel av norsk sjømateksport forestås av medlemmer i Sjømat Norge?

— Det tallet har jeg ikke. Men på havbrukssiden dekker vi hele fiskefôrin

— Våre medlemmer står for så godt som hundre prosent av eksporten av pelagisk konsumfisk. Sjømat Norge er det mest representative talerøret for nesten samtlige produksjonsgrener og bransjer i næringen, mener månedens intervjuobjekt. (Foto: Brødrene Sperre)

dustrien, ca. 90 prosent av alle havbrukstillatelser og hele verdikjeden fra rogn til marked. Vi er den største organisasjonen på hav bruksteknologi og service, og organiserer alle de store bedriftene innenfor vete rinær- og miljøtjenester til havbruk. Videre sysselsetter våre medlemsbedrifter rundt halvparten av alle ansatte innenfor servicefartøy-nærin gen. Vi har også medlemmer innenfor brønnbåt, bløgge fartøyer og prosessfartøyer. Vi organiserer hele blåskjell næringen og er dominerende innenfor marint fiskeoppdrett. Jeg vil tro at vi dekker om trent halvparten av kveitepro

Sjømat Norge har to bransjegrupper for henholdsvis havbruk og industri. Her er bransjegruppe havbruk på besøk om bord i havfarmen til Nordlaks.

duksjonen og 80 prosent av alt torskeoppdrett. Vi orga niserer videre alle selskaper som satser på offshore havbruk, og har mange av bedriftene innenfor landba sert havbruksproduksjon. I tillegg organiserer vi bedrif tene som håndterer dødfisk i havbruksnæringen, inkludert fartøyene og foredlingen.

På industriområdet dekker Sjømat Norge hele fiske olje og fiskemelnæringen. Innen pelagisk konsum står våre medlemmer for nær 100 prosent av eksporten, og en noe mindre andel av produk sjonen. Der dekker vi et sted mellom 75 og 80 prosent. Innen hvitfisk og skalldyr er industrien veldig fragmen tert, med eksport både av bearbeidet og ubearbeidet fisk. Det er også svært ulik størrelse på bedriftene. Sjø mat Norge dekker likevel mer enn halvparten av produksjo nen og eksporten. Innenfor marine ingredienser er vi den dominerende organi sasjonen. Denne sektoren driver produksjon av høy konsentrert fiskeolje, satser på nye arter som raudåte og krill og forestår produksjon av ingredienser til annen matindustri, petfood og fiske fôrproduksjon. Kort sagt; det finnes ingen andre sjømat organisasjoner i Norge som er i nærheten av å dekke så bredt som Sjømat Norge.

— Hvor mange ansatte har dere?

— 25 faste. I tillegg har vi et tidsavgrenset prosjekt knyttet til havbrukssekto ren og fargeleggingen av produksjonsområdene på Vestlandet. I vår har vi også engasjert tre ungdommer for å løfte frem satsingen mot den neste generasjonen innen sjømatnæringen. Dertil har vi i dag en junior i halv tidsavgrenset stilling.

— Hvor har dere kontorer?

— I Oslo, Bergen, Åle sund, Trondheim og Tromsø. Det er historiske grunner til

at vi har så mange kontorer, men det gir også styrke ved at vi er tett på i alle landsde ler. Jeg tror det er bra med nærhet til medlemmer, regio nal forvaltning og folkevalgte.

— Hvor mange penger bruker dere på årsbasis?

— For 2021 viste regn skapet til Sjømat Norge en omsetning på vel 63 millioner kroner. For inneværende år er budsjett vel 65 millioner. Vi satser på at det i etterkant av pandemien fortsatt vil være endel bruk av digitale mø teplasser, noe som vil kutte møte- og reisekostnadene.

— Hvordan er Sjømat Norge organisert?

— Som en landsforening i NHO. Det gir oss styrke på brede fellesområder for næ ringslivet, og også mulighet til å løfte viktige saker. Vi har utviklet oss fra å være flere juridisk selvstendige enheter til å være én organisasjon, med én generalforsamling, ett styre og to bransjegrupper for henholdsvis verdikjedene havbruk og industri.

I tillegg har hver sektor sitt eget «hjem» i form av en sektorgruppe. Det er viktig for alle medlemsbransjer å ha et sted hvor man kan fokusere helt og holdent på egne problemstillinger, som jo kan være svært ulike fra

sektor til sektor. Vårt mål er at beslutningene skal treffes nærmest mulig de medlems grupperingene det gjelder. Medlemmer i laksenæringen har f.eks. ikke så sterke me ninger om utbudsområder og auksjoner i regi av Sildelaget, mens medlemmer i pelagisk sektor nødvendigvis ikke er så opptatt av trafikklysmo dellen. Da bør slike saker avgjøres nærmest mulig den enkelte medlemsgruppen.

— Hvor mange sektorgrupper har dere?

— Vi har egne havbruks lag i nord, midt og vest for havbruksbedriftene, sek torgrupper for teknologi og

Mens fiskere og oppdrettere kan vise til suverene økonomiske resultater de senere årene, sliter fiskeindustrien med syltynne marginer. Månedens intervjuobjekt etterlyser politisk vilje til å gjøre noe med industriens rammevilkår. For mye skjer i dag på fiskernes premisser.

servicenæringen, miljø- og veterinærtjenestene og fiskefôrindustrien knyttet til Bransjegruppe havbruk. På industriområdet har vi sektor grupper for hvitfisk, pelagisk konsum, fiskemel, skalldyr og marine ingredienser. I tillegg har vi egne faggrup per for enkelte medlems grupperinger som er på veg opp i størrelse, dvs. blåskjell dyrkere, marint fiskeoppdrett og havbruk til havs.

Sjømat Norge forsøker å praktisere gjennomgående representasjon, med andre ord at lederne av sektorgrup pene sitter i sine bransje grupper, og ved at lederne av bransjegruppene er nestle dere i styret. Det gjør at alle problemstillinger kan løftes oppover i organisasjonen ved behov. Vi er også medlem mer i en rekke internasjonale organisasjoner som sitter tett på EU og andre lands myndigheter. Sjømat Norge har en tyngde som gjør at vi blir lyttet til i disse organisa sjonene som dekker alt fra havbruk, fiskefôrproduksjon og sjømathandel til fiskefor edling.

UANSETT OMFANG OG INNFLYTELSE, og uansett hvor bra man jobber, er det alltid ting som kan gjøres bedre. Vi ba månedens intervjuobjekt om å trekke frem de tre sterkeste sidene ved Sjømat Norge, og deret ter om å nevne på hvilke om råder organisasjonen først og fremst bør bli bedre. Svaret kom uten særlig tenkepause:

— For det første har Sjø mat Norge en lang tradisjon for å være styrt og drevet av medlemmene. Det er kanskje vår sterkeste side, og en kvalitet jeg setter stor pris på. Det er vi i bedriftene som eier organisasjonen.

Ettersom vi er den uom tvistelig største og bredeste organisasjonen vet myndig hetene at våre standpunkter

Man skulle nesten tro at vi er på et vekkelsesmøte. Det er vi ikke. Men det skader aldri å skape litt liv i forsamlingen, og da må styrelederen selvsagt gå foran. Dette bildet er også fra årsmøtet i Bodø tidligere i år. Til venstre på scenen kommunikasjonsdirektør i Sjømat Norge, Kristin Langeland. (Foto: Therese Tande)

er testet ut internt. Det gir oss en helt annen tyngde enn mindre organisasjo ner som skal slåss for ett bestemt ståsted eller en avgrenset del av næringen. Dette er også en av våre sterkeste sider.

Som det tredje punktet vil jeg påstå at vi er faglig sterke. Ikke bare har admi nistrasjonen i Sjømat Norge et høyere og mer faglig spis set nivå enn øvrige organi sasjoner. Sjømat Norge har også stor faglig tyngde og gjennomslag internasjonalt ved at vi er medlemmer i en rekke internasjonale paraply organisasjoner.

— På hvilke tre områder kan dere bli bedre?

— I utgangspunktet kan

vi bli bedre på alt. Men når du spør på den måten, vil jeg først si at brede og store organisasjoner kan oppleves å være mindre fokusert. Små og mer sektoriserte organi sasjoner kan alltid være tydeligere eller mer tabloide på sine områder. Av og til skulle jeg ønske at vi var litt mer tydelige i en del saker.

Dernest må vi hele tiden fokusere på at vi har god medlemskontakt. Jeg mener vi er dyktige på dette områ det også, men vi kan aldri bli gode nok. Til slutt vil jeg si at Sjømat Norge har løftet seg og blitt en mer tydelig nasjo nal stemme, men næringen bør ikke være tilfreds med der den er. Sjømatnæringen og næringslivets interesser

er i dag for svake målt mot andre samfunnsområder. Det siste mener jeg er viktigst. Vi må rett og slett ut av ande dammen. Gjøre som landbru ket. Forene oss og bli en mer kraftfull nasjonal stemme. Da kan vi ikke splitte oss i for mange organisasjoner som ofte kun taler til egne menig heter.

— Hvorfor bør en fis keindustribedrift eller et oppdrettsselskap melde seg inn i Sjømat Norge og ikke i Sjømatbedriftene?

— Fordi næringen har behov for å bli løftet i den store nasjonale debatten og få gjennomslag. Man må kunne lykkes med mer enn tabloide nyhetsoppslag. Sjømat Norge kan gi et helt annet nivå på den faglige bistanden. Vi har satset tungt på å ha sterk fag lig kompetanse blant våre ansatte, ikke minst på det veterinærfaglige området hvor vi har fem veterinærer i administrasjonen. I tillegg er den biologiske, fiskerifaglige og juridiske kompetansen stor, noe som ikke minst har verdi når høringssaker fordrer stadig mer fag lige kunnskaper. I lengden holder det ikke å snakke med store bokstaver; det må også ligge faglig tyngde bak våre argumenter. Her nyter Sjømat Norge stor tillit for den kunnskapen vår admin istrasjon besitter. Også utenfor landets grenser, der vi ser at felles europeiske regelverk i stadig større grad setter rammer for nærings aktivitetene i Norge. Her er vi godt posisjonert gjennom vår deltakelse i europeiske paraplyorganisasjoner, samt direkte gjennom vårt arbeide mot EU kommisjonen.

— Bør Sjømat Norge og Sjømatbedriftene slå seg sammen?

— Ja, og det har Sjømat Norge tatt initiativ til tre gan ger. Hver gang har vi møtt lukkede dører. Spør meg ikke hvorfor. Vår dør står uansett

fortsatt åpen, men skal det bli et nytt frieri må nok Sjømat bedriftene ta initiativet.

— På hvilke konkrete områder er de to forenin gene uenige?

— Jeg vil påstå at vi er svært enige om det meste. Sjømat Norge gjør ofte fag lige utredninger som også Sjømatbedriftene kan slutte seg til. Jeg opplever at vi er den drivende kraften i møter med myndighetene, og som regel at Sjømatbedriftene slutter seg til våre vurderin ger. Men i enkeltsaker hvor det kan være ulike meninger i bransjen har de tatt tydelig standpunkt for den ene eller andre av grupperingene, og gjerne fått oppslag i fiskeripressen.

— Hvilke saker står øverst på agendaen i år?

— Markedsadgang, like konkurransevilkår mellom

aktørene i sjømatnæringen og tilgang på areal vil alltid være på blokka. De var der da vi ble stiftet i 1994 og står der fremdeles. I tillegg har ulike former for skattlegging bitt seg fast som et varig saksområde. Det samme kan vi si om oppfølgingen av en del lange prosesser i EU — frem til nå i stor grad på matområdet, men fremover også på miljø. Det «grønne skiftet» og klimaspørsmål er jo blitt stadig viktigere. Her er Sjømatnæringen en del av løsningen og ikke problemet.

Sjømat Norge jobber

Mange viktige saker står øverst på agendaen til Sjømat Norge og Paul Birger Torgnes. Å gjennomføre det grønne skiftet i norsk sjømatnæring er definitivt en av dem.

med utrolig mange saker. Industriutslippsdirektivet, arbeidet med kosthold og kostholdsanbefalinger, oppfølging av myndighetene slik at næringen lettere kan håndtere krig og pandemi, fortløpende arbeid med tollkvoter til EU, markedsad

gang til Japan, oppfølging av arbeidet med å gjen nomgå havbrukstillatelser og innføring av et eget regime for havbruk til havs, er bare noen av dem. Jeg vil anbefale leserne å ta en titt i Sjømat Norges årsmel dinger. De gir en mer fyldig

Dette bildet ble tatt i 2021, da Sjømatbedriftene feiret sitt 75-årsjubileum på Britannia Hotel i Trondheim. Da regnes starten til 1946 med etableringen av Norges Ferskfiskomsetnings Landsforening. Ifølge Paul Birger Torgnes burde Sjømatbedriftene for lengst ha fusjonert med Sjømat Norge. (Foto: Therese Tande)

gjennomgang og er faktisk verdt å bli lest av flere!

Hvis jeg skulle nevne de tre sakene som jeg tror vil prege næringen mest i 2022, vil jeg fremheve skattlegging, oppfølging av Tveiteråsutval get og arbeidet for å lykkes med oppskalering av fiskefô ringredienser.

OM TO ÅR KAN SJØMAT

NORGE FEIRE 30-ÅRS

JUBILEUM. Man skal være ganske surmaget for ikke å mene at organisasjonen har vært en suksess. I dag er det veldig vanskelig, ja nær mest umulig å se for seg at noen andre skal overta den posisjonen Sjømat Norge har som næringens fremste ta lerør. Men ingen trær vokser inn i himmelen, og mange har gått i den fella å tro at de er uerstattelige. Som alle an dre har også Sjømat Norge sine utfordringer. Vi spurte Paul Birger Torgnes om de tre viktigste?

— Som punkt én vil jeg si organisatorisk kraft til å løfte sjømatnæringen på den na sjonale arenaen. Vår næring er en viktig del av løsningen på det grønne skiftet, men får ikke de rammevilkårene og det fokuset vi fortjener. I dette ligger mulighetene til å få gjennomslag på alt fra of fensive handelsinteresser via arealtilgang til å endre lov verket i fiskeriene. På disse områdene trenger vi et sterkt Sjømat Norge, og et Sjømat Norge som evner å få med seg LO og NHO.

Dernest må vi oppretthol de faglig tyngde til å kunne påvirke arbeidet både i EU og norsk forvaltning. Med EUs Green deal vil flere av beslutningene bli tatt i EU. I sin tid førte Food Law til at matpolitiske spørsmål ble flyttet til EU kommisjonen, hvilket gjorde Mattilsynets tilstedeværelse i EU og vårt arbeid opp mot Mattilsynet og våre europeiske paraply organisasjoner utrolig viktig. Fremover flyttes mye av

EU’s Green deal vil føre til at enda flere av de viktige avgjørelsene i årene som kommer vil skje i EU. Det gjør det enda mer nødvendig at Sjømat Norge har tyngde og faglig kompetanse til å påvirke arbeidet og beslutningsprosessene i EU, mener Torgnes.

makten over til Miljødirekto ratet eller Fiskeridirektoratet. Ingen av disse etatene har kompetanse på deltagelse i slikt arbeid, og den nor ske påvirkningen går via det faglige arbeidet. Derfor må norsk forvaltning bli bevisst sin rolle og øke engasjemen tet betydelig fremover.

Til slutt må vi få den norske forvaltningen til å bli mer bevisst på at den også skal ivareta næringsutvikling. Nå dras «føre var»-prinsippet så langt at det knapt er mulig å utvikle seg. Alle etater spis ser seg mot «sine» områder og lander på nulltoleranse. Derfor må vi ta noen kamper fremover. Alt dette forutsetter at vi har en faglig sterk orga nisasjon, og medarbeidere som har utholdenhet til å stå i lange løp.

— Hva vil du trekke frem som de tre hovedutfordrin gene på kort og mellom lang sikt for henholdsvis norsk fiskeindustri og norsk fiskeoppdrett?

— De tre sakene som all tid har vært der: Arealtilgang, markedsadgang og moderni sering av lovverket i fiskeri ene. Legg gjerne til skatt og arbeidet overfor forvaltningen i Norge og EU.

— Kort og generelt; hva vil du si om de næringspolitiske rammebetingelsene for å drive fiske, fiskein dustri og fiskeoppdrett i Norge?

— De er preget av man glende politisk vilje. Vi har ikke politikere som prioriterer offensive handelsinteresser sterkt nok. Det opplevde vi senest i forbindelse med Bre

På kvinnedagen 8. mars i år kunne Kathrine Tveiterås overlevere Bearbeidingsutvalgets rapport til fiskeri- og havminister Bjørnar Selnes Skjæran. I følge månedens intervjuobjekt er det ingen tid å miste med å gjennomføre de forslagene utvalget kommer med. (Foto: NFD)

xit. Landbrukets defensive in teresser fikk forrang. Det har heller ikke vært politisk vilje til å gi industrien mer norma le rammevilkår. Det er snart ti år siden Tveteråsutvalget ble lagt frem. Det eneste som har endret seg er at skjev heten har blitt forsterket. Nå forventer jeg at det tas grep og at Bjørnar Skjæran følger opp Tveiteråsutvalget!

— Fiskeri og oppdrett har levert strålende økono miske resultater de siste 8-10 årene. Fiskeindustrien tjener knapt penger. Hva har Sjømat Norge gjort feil?

— Jeg aksepterer spørs målet, men det er vel mest nasjonen Norge som har feilet. Vi har i en årrekke påpekt at det må gjøres grep i lovene som bidrar til

mer normalitet og balanse. Strukturpolitikken har vært bra for fiskeflåten, gitt økt lønnsomhet og mer robuste rederier. Samtidig har lovene bestått, og i økende grad blitt brukt til å verne flåten mot industrien.

Ettersom den politiske vil jen til endring er såpass liten

kan det være at vi bør ta det mer trinnvis. Nettopp her er det faktisk en forskjell mellom rådene fra Tveterås og Tvei terås. Førstnevnte ønsket lovene sterkt modernisert el ler avviklet, sistnevnte er mer opptatt av hvordan lovene kan praktiseres bedre.

Vi har kanskje også feilet

Best mulig markedsadgang for norsk sjømat er og vil alltid være en av de virkelig store kampsakene for Sjømat Norge, understreker månedens intervjuobjekt. Det må være en grense for hvor lenge sjømatnæringen skal lide for importvernet av landbruket.

ved at vi ikke tydeligere har sagt ifra når ubalansen ble for stor. Norges Sildesalgslag er et godt eksempel på dette. År for år har laget innrettet vilkårene for handelen slik at den norske fiskeindustrien har fått svekket sine vilkår. Det overordnede målet har vært å maksimere avkastnin gen til flåten, ikke å ivareta det som er best for Norge som sådan.

— Dere gnåler fortsatt om deltakerloven og fiskesalslagslova. «Hakk i plata» stønner Bjørnar Skjæran. Tror du virkelig at industrien plutselig vil begynne å tjene penger om den kan eie fiskebåter eller være representert i salgslagenes styrer?

Forholdet mellom Sjømat Norge og Sildelaget må sies å være ganske anstrengt for tiden.

Tonen er derimot vesentlig lettere når toppsjefene i Norges Råfisklag og Sjømat Norge møtes, som her under årsmøtet i sistnevnte organisasjon i år. Råfisklagets adm. direktør Svein Ove Haugland til venstre. (Foto: Therese Tande)

— Det ville i alle fall ha gitt oss flere integrerte bedrifter, mange av dem med utgangs punkt i flåten. Utredninger viser at en slik utvikling vil være bra for Norge som sjømatnasjon. Erfaringene fra avviklingen av Fiske oppdretternes Salgslag og oppmykningen av lovgivnin gen på havbrukssiden viser det samme. Men som sagt over; det er ikke politisk vilje til å avvikle disse lovene. Derfor må vi jobbe med å få til endringer av praktiserin gen.

— Hva er etter din me ning de fundamentale årsa kene til at fiskeindustrien i Norge tjener for lite pen ger?

— Du kaller det «et gnål». Men Fiskesalslagslova og deltakerloven er og blir mye av årsaken. Her gir vi oss

aldri. Dårlig markedsadgang må også nevnes. Jo mer vi skjærer i fisken i Norge, jo mer toll må vi betale. I tillegg ligger det i næringens natur at en stor del av avkastnin gen vil være på havbruks- og flåteleddet. Fiskeindustri er en marginforretning. Det vil den også være i fremtiden, men vi må bidra til at hele verdikjeden får lønnsomhet. Hvis ikke taper vi muligheter langs kysten. De siste 20 årene — 20 år! — har norsk fiskeindustri hatt en gjennom snittlig resultatgrad på under én prosent. Slik kan det bare ikke fortsette dersom vi øn sker økt bearbeiding i Norge.

sjømatråd enda lenger — til 1991, den gang under navnet Eksportutvalget for fisk. Alle i sjømatnæringen var ikke like fornøyde med at Eksport utvalget ble lagt til Tromsø, men det meste i livet har det med å gå seg til. I dag er det ingen som lager bråk på grunn av den geografiske lo kaliseringen. Derimot har det vært en tiltagende irritasjon over at de som betaler for moroa, altså sjømatnærin gens aktører, ikke lenger har den innflytelsen over Sjømat rådet som de ønsker.

velges til styret. Det må også tas grep som gjør at de ulike sektorene selv kan styre nivået på avgiften.

— Hva mener du om den måten Norges sjømatråd drives på?

SJØMAT NORGE KAN SKRIVE SIN HISTORIE tilbake til 1994. Norges

— Det er en helt riktig observasjon. Næringens påvirkning må styrkes. Hvis ikke går det ut over Sjømatrå dets legitimitet. Sjømat Norge og Norges Fiskarlag har spilt inn at det bør etableres en valgkomite som gir næringen økt styring med hvem som

— Sjømatrådet har en dyktig administrasjon og velfungerende markedsgrup per som gir råd om konkrete aktiviteter innen hver bransje. Utfordringen ligger nok særlig på sammensettingen av styre og graden av næringens fak tiske innflytelse på investeringene innen hver sektor. Her har vi fortsatt mye ugjort. Våre krav er klare; organisasjonen skal styres av aktive nærings utøvere og avgiftsnivåene skal fastsettes av næringen selv — enten de skal opp- el ler nedjusteres ut fra behov i markedet. Dette er Norges Fiskarlag helt enig i.

Uansett hva fiskeriministeren måtte mene, er fiskesalslagslova og deltakerloven en av årsakene til at norsk fiskeindustri sliter med dårlig lønnsomhet og manglende evne til å bearbeide fisken. Disse lovene «koster» tusenvis av norske arbeidsplasser, mener månedens intervjuobjekt.

dårlige, altså når det er størst behov for felles markedsfø ring. Neppe smart.

— Er du fornøyd med de resultatene Fiskeriog havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) har oppnådd siden starten?

— Det er jeg! Men så må det legges til at jeg sitter i styret. Jeg er neppe den beste til å besvare akkurat det spørsmålet.

— Mange reagerer over høye lederlønninger. Har de to topplederne av Norges sjømatråd og FHF passe lønn?

— Lønnsnivået er fastsatt av styrene. Jeg legger til grunn at de har gjort riktige valg.

— Så toppsjefen i Nor ges sjømatråd bør altså tjene mer enn toppsjefen i Sjømat Norge?

— Jeg kan bare svare for Sjømat Norges lønnsnivå. Vi har en lønnsprofil som ligger tett på gjennomsnittet i NHO og NHOs landsfore ninger, både når det gjelder toppleder og ansatte. Jeg opplever at vi har vilkår som er konkurransedyktige.

MAN KAN LIKE ELLER MIS LIKE formuesskatt. Norge har en slik skatt, og skat teloven sier at konsesjoner og rettigheter skal oppføres til reelle verdier ved bereg ningen av skatt på formue. Hvorfor er det da så galt at dette også skal gjelde for oppdrettstillatelser? Måne dens intervjuobjekt har svaret klart:

Selv om Norges Sjømatråd er et

må næringen

— Den voldsomme øknin gen i eksportverdien — i år når vi kanskje 150 milliarder kroner, sender igjen inntektene til Sjømatrådet

i været. Bør man gjøre noe med eksportavgiften?

— Det bør man. Både når det gjelder næringens styring med nivået, men også ved å

se på om det er andre måter enn en fast promillesats som bør ligge til grunn. Dagens ordning gjør jo at inntektene øker i gode år og synker i

— Det spørsmålet kan jeg forstå. Vår motstand er ikke primært knyttet til bruken av reelle verdier, men til at myndighetene nå ønsker at matfisktillatelser skal verdset tes ut fra priser oppnådd på auksjon. Det mener vi er galt. Auksjonene blåser opp verdiene på tillatelsene og kommer på toppen av økte

styreleder

satser både på utbytte og formuesskatten. Summen er en cocktaileffekt som rammer de privateide havbrukssel skapene sterkt.

Dessuten; hadde dette vært praksis i andre nærin

ger måtte vi ha levd med det også i havbruk. Men det er det jo ikke! Eiendommer fastsettes til langt lavere verdi enn markedsverdien. Fiskeritillatelser, melkekvoter og andre rettigheter kobles

Det er nesten ubegripelig at en Høyre-regjering kunne foreslå den dramatiske skjerpelsen av formuesskatten for de privateide oppdrettselskapene. Statsminister Erna Solberg og finansminister Jan Tore Sanner kunne umulig ha satt seg inn i hvilke konsekvenser dette forslaget kan få.

selskapene må bruke 2,7 millioner av dette på å betale eiernes formuesskatt?

i stor grad til kostpris. Det samme burde man gjøre for tillatelser i havbruks næringen. Muligens burde man legge inn en minstesats slik at ingen tillatelser kunne skrives ned til null i verdi. Men opp mot 200 millioner kroner for en matfisktilla telse? Helt vanvittig.

— I snitt fra 2015 til 2020 ga hver standard matfisktillatelse for laks og ørret et overskudd før skatt på 18,3 millioner kroner. Er det verdens undergang om

— Nei, dette er selvfølge lig ikke verdens undergang. Men det vil sterkt påvirke selskapenes evne til å inves tere i ny aktivitet. Stadig mer av overskuddet må tas ut i utbytte slik at eierne kan be tale formuesskatt. Da blir det mindre til investeringer i mer miljørettet og fremtidsrettet teknologi.

Over tid vil eierne måtte stille seg spørsmålet om selskapet er tjent med det. Da får vi salg, flere som går på børs og eiere som velger å flytte til utlandet. Næringen vil uansett være der, men det vil være en annen næring enn den vi har i dag.

— Hva sier de børsno terte medlemmene i Sjømat Norge til at dere bruker tid og krefter på denne saken? Deres formuesskatt blir

Økt formuesskatt vil selvsagt svekke næringens muligheter til å investere i vekst og ny aktivitet. Det behøver man ikke å være økonom for å konstatere, sier Paul Birger Torgnes. Over tid vil det kunne føre til salg og økt utenlandsk eierskap.

Professor Linda Nøstbakken ved Norges Handelshøyskole leder utvalget som nå skal gjennomgå hele konsesjonssystemet i oppdrett. Torgnes håper — og tror — at utvalget vil avvise forslaget om tidsbegrensede konsesjoner. (Foto: NHH)

jo allerede beregnet ut fra tillatelsenes reelle omset ningsverdi?

— Jeg opplever at de har stor forståelse for at vi må reagere når en sak påvirker så mange av medlemmene. Ikke en eneste gang har jeg hørt noen av våre medlem mer si at vi bør jobbe mindre med denne saken.

øke usikkerheten i en næring som har mer enn nok usik kerhet fra før. Nå ligger dette spørsmålet på bordet til et utvalg som ledes av Linda

Nøstbakken. Jeg tror utvalget lander på samme stand punkt. Jeg håper i alle fall det. Hvis man likevel går inn for å tidsavgrense, må va

righeten være lang. Kanskje 100 år som i vannkraften?

— Flere partier har al lerede programfestet at fiskeoppdrett må legges om

AV EN ELLER ANNEN

GRUNN HAR en del politi kere fått det for seg at det vil være smart å tidsbegrense oppdrettstillatelser. For egen del har vi vondt for å se poenget med til stadighet å kaste ut aktører som omsi der har lært seg kunsten å drive fiskeoppdrett, men så er da heller ikke vi politi kere. I Hurdalsplattformen har regjeringen foreslått å gjøre nye oppdrettstillatelser tidsbegrenset. Hvor lang må tidsbegrensningen være for at Sjømat Norge kan aksep tere en slik endring?

— Sjømat Norge er imot tidsbegrensning. Det vil bare

I 2017, under Sjømatdagene på Hell, ble politikerne spurt om de hadde troen på trafikklysmodellen. Den gangen svarte alle ja. Det gjorde de også på spørsmålet om modellen burde utvides med flere miløjindikatorer enn lakselus. Hvorvidt de vil svare det samme i dag er usikkert. I Sjømat Norge mener nå ledelsen at det ikke er behov for å introdusere flere indikatorer. (Foto: Therese Tande)

til lukkede eller semiluk kede anlegg. Tror du at det kan komme et påbud om dette i løpet av 2020-tallet?

— Nei, ikke påbud. Men strengere krav vil selvsagt gjøre slike løsninger mer ak tuelle. All teknologi har sine sider. Lukket og semilukket kan løse noen utfordringer, men vil skape andre. Derfor tror jeg vi må søke bredde i teknologiske løsninger. I fremtiden bør vi satse både på landbasert oppdrett, luk ket og semilukket, merdba sert og havbasert.

Noe av det siste Solbergregjeringen gjorde var å foreslå en ny ordning med såkalte miljøteknologitillatel ser. Den har nå vært ute på høring, og fått nesten bare positive tilbakemeldinger. Derfor bør Bjørnar Skjæran iverksette ordningen. Det kan gjøres ved at selska pene prekvalifiseres og at tillatelser deretter utlyses på auksjon. Da slipper vi så mange klagesaker. Alterna tivt — eller i tillegg — kan det gjennomføres en egen auksjonsrunde med strenge, men objektive krav til lus og utslipp.

— Hvilke tanker gjør du deg rent generelt om trafikklysmodellen?

— At den gir kollektiv straff, er lite faglig treffsik ker og må endres! Se bare hvordan det høye nivået av lakselus i enkelte deler av Sognefjorden trakk ned et helt produksjonsområde. Sjømat Norge har utarbeidet alternative modeller som treffer bedre, er mer rettet mot selskaper med mye lus og dermed gir belønning til de som innfrir. Vi kan ikke ha en ordning som straffer alle som befinner seg i et område uansett hvordan de driver.

— Det finnes unntaksbe stemmelser?

— Ja, men det er et veldig trangt nåløye og de skiller ikke på langt nær godt nok mellom de enkelte selska pene.

— I dag er kun lakselusa miljøindikator. Hvilke andre indikatorer bør vi først og fremst vurdere å ta inn i modellen?

— Norsk havbruk regu leres strengt på alle miljø områder. Jeg ser ikke behov for flere miljøindikatorer i trafikklysmodellen. Ikke alle reguleringer trenger å duble res ved også å bli tatt inn i et vekstregime!

— Kan man hevde at en næring som har 15-20 prosent produksjonstap driver bærekraftig?

— Dødeligheten i havbruk er ikke vesentlig annerle des enn i annen industriell matproduksjon. Men alle i næringen er enige om at den er for høy. Samfunnet vil ikke akseptere en slik dødelighet, og næringen taper økono misk på det.

Derfor har Sjømat Norge nedsatt en arbeidsgruppe som ledes av MOWIs Øyvind Oaland. Med seg i gruppen har han noen av de beste hodene i norsk havbruks næring. Oppdraget er å gi oss råd om hvordan biosik

kerheten kan bedres. Her må næringen selv ta grep. Hvis ikke tar andre grepene på våre vegne.

MANGE I SJØMATNÆRIN

GEN SATTE NOK KAFFEN i vrangstrupen da Økokrimsjefen tidligere i år uttalte av fiskerikriminalitet er den største trusselen i 2022. Månedens intervjuobjekt var også en av dem som likte dårlig det han hørte. Men han ble ikke overrasket.

Nylig kom meldingen om endringer i styret i Torghatten Aqua AS. Frode Blakstad overtar som styreleder etter Paul Birger Torgnes, som fortsetter som nestleder i styret. (Foto: Torghatten Aqua)

NHO har vært en god havn for Sjømat Norge og følgelig også en god havn for Torgnes-brødrene. Begge har hatt et godt forhold både til tidligere adm. direktør i NHO, Finn Bergensen jr. og til etterfølgeren Kristin Skogen Lund. Her er sistnevnte på besøk på Torp. (Foto: Privat)

— Sjømat Norge hadde mø ter med Økokrim i forkant. Vi er enige i at kriminalitet ikke hører hjemme i vår næring. Når noen selger og kjøper fisk svart, er det tyveri fra fellesskapet. Det er også ødeleggende for den store majoriteten som driver rent. Konkurransen blir skjev. Derfor må myndighetenes arbeid innrettes slik at man faktisk klarer å ta de som driver kriminelt. Og myndig hetene må selvfølgelig ikke legge til rette for fusk og fanteri, slik man f.eks. gjorde

med mobile mottaksstasjo ner for kongekrabbe. Sam tidig har vi sagt til Økokrim at det er viktig at de ikke formulerer seg slik at hele næringen blir beskyldt for å være kriminell. Til det fikk vi

som svar at også Økokrim opplever at hovedvekten av bedriftene er lovlydige og flotte!

— Om du helt til slutt kan få tre ønsker oppfylt på vegne av Sjømat Norge:

Hva skal det være?

— Det er enkelt å svare på. Fri markedsadgang for norsk sjømat, tilgang på nødven dig areal langs kysten og modernisering av lovverket i fiskeriene.

Drivstoffprisene: Er det blitt for dyrt å gå på havet?

Drivstoffprisene øker fremover. Hva blir konsekvenser for fiskerne og industrien?

Forskningssjef Bent Dreyer

Respekt for fiskeriene! Men hva med fisken? Avliving av alle slags dyr skal gjøres med respekt, ifølge dyrevernloven. Kan bedre behandling av fisken samtidig være lønnsomt? Seniorforsker Silje Kristoffersen

Når regelverket står i veien for verdiene Bruker vi potensialet til restråstoffet godt nok? Et utfordrende regelverk kan by på hindringer. Forskningssjef Jan Erik Olsen

Ja, fisk kan transporteres mer klimavennlig! Sjømat som fraktes med fly, og vogntog som lekker isvann: Hvordan kan vi frakte sjømaten bedre?

Forsker Bjørn Tore Rotabakk

Bør du vurdere et sporbarhetssystem med blockchain?

Vi må kunne dokumentere hva som skjer i verdikjeden for sjømat. Blockchain kan være en løsning. Seniorforsker Petter Olsen

Forbrukervennlige pakninger vinner på nett Bearbeidede produkter er mer aktuelle for netthandel. Vi lanserer nettbutikken hvor bedrifter kan teste selv.

Forsker Ingelinn Eskildsen Pleym

følger utviklingen av norsk sjømatnæring på nært hold. Utfordringene er mange og spennende, og dyktige aktører holder

høyt tempo. Har du gode ideer eller prosjekter er du velkommen til å kontakte DNB Seafood i Bergen, Oslo eller et av våre kontorer langs kysten. Ring oss gjerne på telefon 915 04800.

Svulmende sjømatstorheter

Verdens 20 største sjømatselskap hadde i fjor en samlet omsetning oppunder 400 milliarder norske kroner, som gir nesten 20 milliarder i snitt. De store blir større, og i hjemlig valuta vokste de fleste på denne listen. Valutautviklingen i 2021 bidro til at det norske landslaget styrket seg ytterligere. Og at noen gamle japanske kjenninger tapte terreng eller forsvant ut.

Dette oppslaget har vi brukt før, og av den enkle årsak at de store fortsatt blir større ved å sluke dem som er litt mindre. Selv om coronapandemien har herjet i over to år, mister de aldri appetitten. Jakten på gode oppkjøpskandidater står alltid høyt på agendaen, og mange blir slukt med hud og hår. Det var også tilfellet i 2021.

Maruha Nichiro er stort på alt. Konsernet omfatter over 150 selskaper og gir arbeid til ca. 12.300 personer. Hvor mange som jobber på sjøen vet vi ikke, men selskapet opererer en betydelig fiskeflåte. Her er et av fartøyene — «Taiyo Chuuk».

pollock. I Asia utenom Japan ga kjøpet av et produksjonsselskap i Vietnam og vekst innen pet food i Thailand omset ningsvekst.

Pjalter sammen

Men de japanske gigantene går altså ikke av veien for sammenslåinger og samarbeid. I juni ble det kjent at de to sjømatkjempene Mitsubishi Corpora tion og Maruha Nichiro Corporation går sammen om et nytt selskap for landba sert laks: Atland Corporation. Ellers ville jo sjømataktivitetene i Mitsubishi tilsagt en plassering godt oppe på listen, men konglomeratet er jo ikke noe sjømatsel skap. Det første målet for nysatsingen er et anlegg for 2.500 tonn laks i byen Nyuzen ved Japanhavet. Planen er drift fra 2025 og første lakselevering i 2027.

MEN DEN STØRSTE er fremdeles størst. Og omsetningen på 867 mil liarder yen Maruha Nichiro hadde i fjor, har aldri vært større — med en vekst på 7,1 prosent i landets egen valuta. Måler vi driftsresultatet på samme måte, snak ker vi om en økning på 47,3 prosent, mens det ordinære resultatet økte med 52,5 prosent. Like fullt tar våre tabel ler utgangspunkt i gode gamle norske kroner, og valutautviklingen har alltid gitt utslag på disse rangeringene. Følgelig gikk omsetningen til verdens største sjømatselskap ned i norske kroner, fra 74,6 milliarder i 2020 til 67,9 milliarder i fjor — basert på regnskapsår fra mars til mars. Når det er sagt, er ingen Maruha Nichiro rangen stridig. Det Tokyo-baser

te selskapet har vært verdens største sjømatselskap siden vi begynte med denne oversikten for 15 år siden. Da var forresten Maruha alene på topp, før fusjonen med Nichiro samme år. Dagens Maruha Nichiro har 12.352 ansatte, selger årlig fire milliarder bok ser med Akebono laks, omfatter 152 sel skaper i 70 land, og kan skilte med 140 års historie. Aller viktigste milepæl var da man lyktes med oppdrett av makrell størje fra egg til slakt. Det siste er også i ferd med å gjøre den for mange usyn lige kjempen kjent. Innen fiskeri økte omsetningen siste år grunnet økt salg av blant annet hestemakrell i New Zea land, men driftsresultatet gikk ned på grunn av liten overføringskvote av pa tagonsk tannfisk. Ellers var det økt salg av, gode priser og reduserte driftskost nader for merdtunfisk, og også gode priser for yellowtail. Utvikling av ulike tilbud innen hjemlevering ga videre god prisutvikling for annen sjømat. I USA opplevde man redusert omset ning og bedre resultater ved at man trakk seg ut av villaksnæringen året før — og gjennom økte priser for

I Italia har Maruha Nichiro gjennom datterselskapet Seacon etablert joint venture med Agrofish Italia. Her er det i første omgang snakk om fem ansatte i Verona og et mål om å nå det italienske markedet med fersk sjømat. I mars ble det også bekreftet at britiske Northcoast ble med i Seacon-folden. Grimsby-sel skapet er store innen reker og tilfører et salg på 150 millioner pund og et fored lingsanlegg. I USA har Maruha Nichiro investert i frossenmatleverandøren Happi Food i New Jersey. Selskapet er langt fremme på pizza, men leverer ikke sjømat i dag, noe som vel kan endre seg nå. I fjor solgte Maruha Nichiro pengesluket Peter Pan på vestkysten — som i juni i år fikk en stor kontrakt på

Japanske Maruha Nichiro troner suverent på toppen, og har gjort det i alle fall de siste 15 årene. Hvert år produserer og selger f.eks. denne sjømatkjempen fire milliarder hermetikkbokser med Akebono laks. Slikt blir det penger av!

Masaru Ikemi er både styreleder og adm. direktør i verdens største sjømatselskap, Maruha Nichiro. Økt satsing på oppdrett, både hjemme i Japan og ute, er en viktig del av hans strategi. I norske kroner omsatte konsernet for tett på 68 milliarder kroner i 2021. (Foto: Maruha Nichiro)

laksehermetikk med det amerikanske landbruksdepartementet. Akkurat den kontrakten kan altså Maruha Nichiro se langt etter i dag. En annen investering i vår var nisjeaktøren Nosh Corporation. Selskapet tilbyr måltider som gjør det lett å opprettholde en sunn livsstil, det hele basert på abonnement.

Den globale toeren

Så langt verdens største sjømatselskap. Nippon Suisan, eller navnet Nis sui som også brukes, er like japansk og kanskje vel så internasjonal som Marhua Nichiro, og har vært en like selvskreven toer på våre oversikter. Veksten siste regnskapsår er sannelig enda større, med en vekst i yen på 12,8 prosent og resultatbedring på nivå med storebroren. Slik sett tok Nissui altså inn på verdenseneren, men måtte også oppleve nedgang når det hele måles i norske kroner. Det er uansett langt opp til førsteplassen og et godt stykke ned til den norske oppkomlingen på tredje. For Nippon Suisan hadde akvakultur en mer positiv trend enn ordinært fiskeri i forrige regnskapsår. Innen akvakultur forbedret man driften og kuttet kostnader, mens dyrt drivstoff gjorde at generelt godt fiske likevel ikke ble så lønnsomt. Salg av marine produkter i Sør-Amerika gikk godt med bra volum og sterke priser. Laksesalget både i og utenfor Japan viste samme tendenser, mens pollock i Nord-Amerika gikk tungt.

I fjor slaktet Nissui-eide Yumigahama Fisheries sine første landbaserte stillehavsmakreller fra RAS-anlegget i Sakai (bilde), som ligger i sørlige Japan. Fiskene veide mellom 250-350 gram. I den første driftssyklusen vokste fisken sakte. Man slet også med andre utfordringer, og det er nå besluttet å minske veksttiden og øke tettheten for å bedre lønnsomheten. (Foto: Nissui)

Dette var noen av områdene til det mangslungne japanske selskapet som sjelden står stille.

En av de største Nissui-nyhetene de siste årene, i hvert fall sett med nor ske øyne, var da man i 2020 kjøpte «laks på land»-produsenten Danish Salmon sammen med Marubeni. Denne investeringen ga negative resultater i forrige regnskapsår, noe man fork larer med coronabasert lakseprisfall i restaurant og storkjøkken i den aktuelle

perioden. Nissuis engasjement i USA går atskillig lenger tilbake i tid, og man er i dag inne i eller eier fullt og helt en rekke selskaper. To av de mest kjente er Unisea og Gorton, og nettopp disse vant sist høst kampen mot USAs mektige Tyson om å forsyne McDonalds FiletO Fish med fisk. Dette forløpet er det samtidig ikke lett å bli klok på.

Helt enkelt er det heller ikke å følge med på eiersitsen hos den amerikanske pollockpioneren Glacier Fish. Selska

Nippon Suisan er nummer to på vår liste over de 20 største. Og som alle de andre 19 omfatter dette konsernet en hel rekke datterselskaper rundt om i verden. (Ill: Nippon Suisan)

pet har den største pollocktråleren på vestkysten og kan markere 40 år i år. Sist høst kjøpte Alaska-baserte Nor ton Sound den norskættede Breivikfamiliens aksjer etter at grunnleggeren av Glacier Fish, Erik Breivik, døde på slutten av 2018. Norton Sound får etter dette eierkontroll, mens Nissui har en viktig minoritetspost.

I britiske Grimsby kom flatfiskpro dusenten Flatfish seg ovenpå etter at Nissui hadde tatt over hovedaksjepos ten og investert. Fullt så rosenrødt er det ikke for Flatfish søsterselskapet Caistor Seafood, som er blant dem som har slitt etter coronapandemien. For et annet Nissui-datterselskap i Stor britannia, Three Oceans i Hull, regnes corona som hovedårsaken til et betyde lig fall i omsetningen, men fortjenesten har samtidig steget. Nissui kjøpte seg opp i 75 prosent sist juni og selskapet kan sies å ha stort engasjement i den engelskspråklige verden. I Australia har man satset på en gigantisk rekefarm, prosjektet Sea Dragon. Siste rapport fra den kanten er imidlertid ikke spesielt lystelig.

Sterke Mowi

Norges representant på topp tre, Mowi, kan vise til et nytt år med vekst i kroner, og har hatt stødige steg med stadig fremgang både før og etter navnebyttet i 2019. Like lenge har selskapet med hovedkontor i Bergen vært Norges stør

I mars vedtok styret i Mowi å starte byggingen av den nye foredlingsfabrikken på Jøsnøya på Hitra. Arbeidet er alt begynt og fabrikken er planlagt ferdig i løpet av første halvår 2024. Den vil ha en produksjonskapasitet på 100.000 tonn laks, og skal erstatte fabrikken Mowi i dag har på Ulvan. (Ill: Mowi)

ste sjømatselskap og verdens største oppdretts- og lakseselskap. I motsetning til de to første på listen satser Mowi nesten hundre prosent på lakseoppdrett, samtidig som de er fullt integrert i denne verdikjeden. Dette gir 14.645 ansatte og en rekordproduksjon på 465.600 tonn laks i 2021. Fôrproduksjonen er faktisk større, med en samlet produksjon på 481.902 tonn i 2021. Går vi i den andre enden, produserte man 247.577 kon sumprodukter i 2021; all time high. Det siste var også fortjenesten. Aktivitetene

skjer over hele verden, men fôrpro duksjonen begrenser seg til Norge og Skottland. Oppdrett skjer i tillegg i Chile, Canada, Irland og Færøyene. Europa står for 67 prosent av salget etterfulgt av Amerika med 22 prosent.

Mowi har i likhet med de fleste av de etablerte storselskapene innen lakse oppdrett, vært avventende til landbasert laks, men lanserte i 2021 et postsmoltprogram, særlig for Norge og Skottland. I Chile ønsker man å vokse i takt med det nye trafikklysregimet. I Canada har

Mowi produserer mye laks, men faktisk enda mer fiskefôr. I fjor produserte de to fiskefôrfabrikkene hele 482.000 tonn. Her fra fabrikken i Kyleakin på øya Isle of Sky på vestkysten av Skottland. Produksjonen startet i januar 2019. (Foto: Mowi)

man giret ned etter miljømessige og biologiske tilbakeslag. Smart Farming — gjennom digitalisering og automatise ring — skal bidra til positiv utvikling over hele linjen. Hjemme i Norge har Mowi meldt overgang tilbake til Sjømat Norge etter fem år i Norsk Industri. Konsernet har også bestemt seg for å trekke seg ut av utviklingsprosjektene Egget og Donut. 21. juni kunne Mowi melde at de hadde fått en spesiell pris kalt Compas sion eller altså medfølelse under World Farmings (CIWF) «Good Farm Animal Welfare Awards». Det viktigste i en sammenheng som denne er imidlertid å holde Thai Union Group bak. Disse to hypermoderne globale selskapene har ofte skiftet litt på tredjeplassen bak de to japanske lokomotivene. Nå har imidler tid Mowi tatt et nytt og fast grep om den siste pallplasseringen.

Thailands merkevarekjempe

Thai Union Group er uansett en av verdens mest spennende, allsidige og største sjømatgrupperinger og må sies å være i en annen liga enn den neste japanske storfisken på listen. Det må også sies at det Bangkok-baserte sel skapet kunne legge frem tidenes beste omsetningstall og tidenes beste nettore sultat — om vi holder oss til thailandske Baht. Omsetningsveksten var slik sett

6,5 prosent. Men i kroner ble det en liten nedgang fra 39,8 til 37,9 milliarder. I årsmeldingen meldte president og CEO Thiraphong Chansiri at frosne og kjølte produkter i Asia, Europa og Nord-Ame rika kom seg fra coronapåkjenningen, mens etterspørselen etter pet food holdt seg.

Side 10 og 11 i årsmeldingen viser et verdenskart i blått og tittelen «Thai Union’s Footprint». De ulike TU punk tene på kartet er fargekodet: Gult er varemerker, grønt strategiske partner skap og sentrale joint ventures, rødt er

produksjonssteder, brunt innovasjons senter og blålilla adminstrasjons- og salgskontorer. Det er kanskje ikke så uventet at Thai Union Group har hele ti varemerker eller brands i Thailand, men det er også to store i USA — som Chicken of the Sea, og seks i Europa inklusive ennå ganske norske King Oscar. Bergen er på listen over salg og administrasjon. Produksjonen skjer over hele Europa, flere steder i Asia, USA og afrikanske Ghana. Det mest kjent joint venturet er den amerikanske sjømata restaurantkjeden Red Lobster. Når det

Thai Union Group (TUG) er et selskap med usedvanlig stor appetitt, og har skaffet seg fotfeste i en lang rekke land. Slik ser organisasjonskartet ut i årsmeldingen for 2021. (Ill: TUG)

Her er et knippe av de viktigste varemerkene til Thai Union Group. De skarpøyde legger selvfølgelig merke til hermetikkboksen ned til høyre — «King Oscar». (Foto: TUG)

Austevoll Seafood passerte i fjor 31 milliarder kroner i omsetning om vi også tar med den halvparten konsernet eier av Pelagia. Av disse milliardene ble vel 23 milliarder skapt av Lerøy Seafood Group, herunder ca. 1,8 milliarder av Sjøtroll Havbruk AS, som også er en del av Lerøy-konsernet.

gjelder innovasjonssenter, har man to; ett i Thailand og ett i Frankrike.

I 2021 opererte Thai Union Group med eget pandemikriseteam og må sies å ha kommet godt ut av den biten. Datterselskapet og fôrleverandøren Thai Union Feedmill ble børsnotert. I Tyskland kjøpte man de gjenværende 49 prosentene av Rügen Fisch, slik at man ble eneeier der. Selskapet omsetter sjømatbaserte hyllevarer for 140 mil lioner euro. Samtidig kjøpte Thai Union Ingredients ti prosent av Clover Cor poration som er verdensledende innen tunfiskoljekapsler, og på samme måte ti prosent i R&B Food Supply, som er et ledende thailandsk ingrediensselskap innen smak, farge og overflate/coating. 2021 ga noen flere investeringer og joint ventures, og Thai Union Group involverte seg også i flere nyskapende oppstartsselskaper, blant annet innen al ternativt protein og funksjonell mat. Det blir ganske sikkert flere nyheter i året som kommer.

Austevoll opp

Austevoll Seafood rykker opp — og det altså i det tøffe tetsjiktet blant verdens aller største sjømatselskap. 26,6 mil liarder kroner holder med god margin til

«Top Five», basert på sterk verdikjede kontroll innen så vel pelagisk som laks og hvitfisk. I noen oversikter tar man også med den 50 prosent store andelen i Pelagia, og da blir tallet 31,6 milliarder. Ellers oppgir Austevoll Seafood 7.143 fulle årsverk i 18 land, aller mest Norge og Sør-Amerika. Samlet snakker vi om over to millioner tonn villfisk og 211.000 tonn oppdrettslaks.

I Norge opererer Austevoll Seafood og datterselskapene i 85 kommuner. De norske datterselskapene er størrelser som Lerøy Seafood Group, Brødrene Birkeland og Brødrene Birkeland Far ming. I tillegg eier man halve Pelagia, som også er med på denne listen. I tillegg til Lerøy Havfisk med sine trålere eier Lerøy Seafood Group også Norway Seafoods Group med åtte mottaks- og foredlingsanlegg langs norskekysten. I Chile eier man det betydelige pelagiske selskapet Foodcorp Chile og i Peru over

Arne Møgster har vært konsernsjef i Austevoll Seafood siden 2006. I fjor kunne han altså feire 15-års jubileum som toppsjef i Norges nest største sjømatkonsern. På disse 15 årene økte omsetningen fra 3,5 milliarder til 31,6 milliarder. Det er ni-ganger’n! (Foto: Lerøy Seafood Group)

90 prosent i Austral Group, som begge er store innen både fiskemel, fiskeolje, fiskehermetikk og frossenfisk med egne fartøy og fire landanlegg.

I årsmeldingen konkluderte adm. direktør Arne Møgster gode prestasjoner i alle segmenter til gruppen. Fangstvolu met innen hvitfisk (Lerøy Havfisk) i 2021 var ca. 72.000 tonn, som er en økning fra ca. 68.000 tonn i 2020. Økningen skyldes høyere kvoter. I juni 2021 overtok Pelagia de resterende 50 pro sentene av Hordafôr og styrket dermed engasjementet innen lakseprotein og olje. Det pelagiske råstoffmottaket gikk ned samme år, men priser ga likevel markert vekst i omsetning og 55 prosent bedre fortjeneste. I Peru hadde Austral Group en god hånd med økt råstoff, og også landingene i Chile økte.

Innen laks hadde næringen under ett økt volumet i tillegg til at spotprisene gikk opp med 7,5 prosent i snitt. Lerøy Seafood Group ASA (LSG) leverte ifølge Møgster en sterk biologisk prestasjon med en produksjon på 202.800 tonn inkludert andelen fra tilknyttede selskap. Lerøy Processing Spain åpnet i 2021 ny fabrikk på Gran Canaria og ny og større fabrikk i Madrid. Det var også åpning av et nytt produksjonsanlegg i Italia, sør for Venezia. Lerøy kjøpte seg opp fra 33 til 78 prosent i sjømatkonsernet Seafood Danmark, mens Scottish Sea Farms Lerøy og SalMar-eide Scottish Sea Farms (SSF) kjøpte Grieg Seafood Hjaltland.

Går vi videre til første kvartal i 2022, økte prisene både for torsk, hyse og sei betydelig, men det gjorde også bunkerspriser og mannskapskostna dene. For landsiden, der Lerøy jo også er, har det vært dyrt å kjøpe råstoff. Sluttbrukerprisene har ikke holdt tritt. Også Lerøy Seafood Group nøt godt av de sterke lakseprisene i kvartalet, men Lerøys snittpris lå samtidig en del under spot-nivået og volumet gikk ned satt opp mot året før. Sesongmessig var det høy aktivitet innenfor den pelagiske virksom heten i Nord-Atlanteren og Chile, og lav sesongmessig aktivitet innenfor pela gisk virksomhet i Peru. Samlet var det uansett ny fremgang både i omsetning og resultat i årets første kvartal.

Blandet for Japan-trio Austevoll Seafoods byks gjør at vi deret ter får tre japanske på rad. Som for de andre største japanske sjømatselska pene opplevde OUG Holdings vekst i yen, men omsetningsfall i norske kroner. Dermed smatt altså norske Austevoll

Seafood Group forbi. Ellers er OUG Hol dings på fjerde på mange måter et mot stykke til Thai Union Group. Det er stor aktivitet, man kan sine fiskeforretninger og investerer strategisk, men selska

pet fremstår mer lukket og traust enn åpne og fremtidsklare TUG. Kjernen vil alltid være grossistvirksomheten på det store markedet i Osaka, og de store kundemassene er i Japan. Så kan det

Tunfisk er et viktig produkt for mange av verdens største sjømatselskaper. Det gjelder ikke minst japanske Kyokuyo Suisan, der tunfisken står for hele 12 prosent av den totale omsetning. I fjor omsatte selskapet for 19,9 milliarder kroner.

Kyokuyo Suisan selger primært i Japan, men satser også på eksport. I februar i år kunne man markere åpningen av foredlingsfabrikken Kyokuyo Global Seafoods, som nettopp er rettet mot de oversjøiske markedene. (Foto: Kyokuyo)

kuyo håndterte større mengder importert makrellstørje for det japanske markedet.

Ellers omorganiserte Kyokuyo Suisan matavdelingen fra å være produktspe sifikk til å være forretningsområde spesifikk. Ny fabrikk, Kyokuyo Global Seafoods, ble ferdig i februar, rettet mot det oversjøiske markedet. Videre inngikk man avtaler for salg av japansk landbasert oppdrettslaks fra 2025. Og man sjøsatte ringnotfartøyet «Wakaba Maru No. 11», ment for å fiske skipjack tunfisk. Samtidig melder Kyokuyo om sterk konkurranse fra utenlandske fis kere på feltet.

være en del spennende på gang som ikke vi får med oss, men det er ikke lett å få innsyn. Den siste engelske infor masjonen på nettsiden er fra 2006, og den siste japanske — fra august i år — fortalte at man tok corona på alvor. Vi pleier å bestrebe oss litt på å dra frem nyheter fra OUG krokene, men tar en liten pause og satser på at de kommer med en overraskelse neste år.

Også for Kyokuyo Suisan ble det nedgang i norske kroner — 1,7 mil liarder, men vekst og tidenes største omsetning i yen. Dette baserer seg på omsetning av marine produkter, matfor retning, tunfiskvirksomhet og logistikk. Handelen med marine produkter utgjør 48 prosent og tunfisken 12 prosent av totalomsetningen, så Kyokuyo hører de finitivt hjemme blant sjømatselskapene. Litt fiskesmak er det vel på den øvrige

virksomheten også. Det store bildet og forklaringen bak omsetningsveksten i egen valuta var rett og slett høyere priser for sjømat, både råstoff og ferdigvarer. På hjemmebane dreide dette seg blant annet om foredlet laks og reke produkter til dagligvarehandelen, samt salg av «high end» krabbe og fiskerogn. Scallop-salget til Kina økte, mens Kyo

For siste japanske i denne bolken, Maruichi, er tegningen den samme; fremgang i yen og litt tilbakegang i norsk valuta. Maruichi må kalles et matsel skap som opererer innen fire forretningsområder. Samtidig er sjømat det klart største, med en omsetning oppunder 58 prosent av totalen. Alt salg skjer i Japan, med en særlig tyngde i Koshinetsuområdet som blant annet omfatter Nagano, altså nord for Tokyo. Strategien er å komme tett på kundene, ikke minst med de ferske varene. Nå jobber man med å utvide distribusjonsnettverket for ferske råvarer i Tokyo-storbyområdet og Chukyo-området. Man jobber også med å involvere seg sterkere i produksjonen og de tidligere leddene i verdikjeden, for dermed å kunne tilby unike produk ter. I tillegg tilbyr Maruichi menyer for delikatesseavdelinger i supermarkeder, kontorlunsj, sykehus- og pleieinstitu sjoner, feriesteder og leverandører av bento- og lunsjtjenester. Selskapet har 1.059 ansatte.

Japanske Maruichi omsatte i fjor for 18,7 milliarder norske kroner, og kapret med det åttendeplassen på vår liste. Sjømat er det største forretningsområdet, og strategien er å komme tettest mulig på kundene. Selskapet ligger i byen Seto med ca. 130.000 innbyggere. Denne er nok mest kjent for den imponerende Seto-broen, som ble åpnet i 1988, er 194 meter på det høyeste og hele 13,1 kilometer lang.

SalMar ASA har ingen planer om å slakke tempoet. Det går knapt en måned uten meldinger om nye oppkjøpsplaner. I august i fjor kom f.eks. meldingen om at SalMar Farming AS hadde overtatt 45 prosent av aksjene i Refsnes Laks AS på Revsnes i Trøndelag for 665 millioner kroner. Dette selskapet har fem matfiskkonsesjoner for oppdrett av laks og ørret. (Foto: Refsnes Laks)

SalMar på hugget

SalMar hadde markert omsetnings vekst i kroner og avanserte fra tiende til niende på listen. Veksten ser man også tydelig av høstevolumet. Det var litt vekst i Icelandic Salmon, der man har 51 prosent. Mer vekst i halvleide Scottish Sea Farms. Større vekst i det betydelig større produksjonsområdet SalMar Nord-Norge, og aller størst vekst i det aller største produksjonsområdet — SalMar Midt-Norge. SalMar er for øvrig den største aktøren i begge disse regionene. I alt ble det slaktet tett opp under 200.000 tonn i SalMar-riket. 69 prosent ble solgt i Europa, 21 prosent i Asia og ni prosent i Nord-Amerika. Da står det igjen én prosent til resten av verden. 2021 var ellers gründer Gustav Witzøes siste år som adm. direktør. Nå er det Linda L. Aase som har tømmene.

På slutten av 2021 kom man i gang med det storslåtte prosessanlegget InnovaNor på Senja og oppgraderte Vikenco i Romsdal litt tidligere på året. Mest oppmerksomhet fikk det strategis ke partnerskapet man inngikk med Aker ved å etablere SalMar Aker Ocean for å realisere store ambisjoner til havs. Ellers kjøpte man seg inn i Refsnes Laks og Nekton Havbruk. Scottish Sea Farms kjøpte Grieg Seafood Hjaltland slik at man styrket aktiviteten i Shetland. For 2022 har man gått ut med et slakteesti mat på 214.000 tonn laks.

I år har det blitt aller mest oppmerk somhet rundt SalMars planlagte erverv

av alle aksjene i NTS, og dermed også fusjonen mellom SalMar og NTS-datter Norway Royal Salmon (NRS). Tilbudet fra SalMar og fusjonen ble godkjent av det norske konkurransetilsynet, men SalMar ventet på ytterligere godkjen nelser. Et fusjonert SalMar og NTS vil bli verdens nest største oppdrettsselskap med en produksjonskapasitet på rundt 300.000 tonn laks. Da snakker vi også om en helt annen plassering i dette feltet.

Cermaq skiftet topp

Cermaq hadde enda større vekst i kro ner enn «gamle SalMar», en svært sterk omsetningsøkning i prosent og gjorde et byks fra 14. plass og inn på topp ti. Det understreker samtidig erkjennelsen over om at Mitsubishi ville hatt en solid plas sering på listen om vi ikke stilte krav om femti prosent sjømat. Cermaq er heleid av Mitsubishi, som også er involvert i annen blå aktivitet, men som også kan holde en del av kortene ganske tett til brystet.

Den viktigste nyheten i 2021 kom nok da adm. direktør Geir Molvik i oktober meldte at han ga seg og overlot roret til Steven Rafferty, som da var adm. direktør i Cermaq Chile. Cermaq bygger virksomheten på betydelig lakseproduk sjon — til sammen 202.000 tonn — i både Norge, Chile og Canada. Det er 2.798 ansatte totalt. I likhet med flere

Steven Rafferty har overtatt som konsernsjef i Cermaq. Han er ikke ny, verken i Cermaq eller Norge. Han kom fra stillingen som adm. direktør i Cermaq Chile, og har tidligere jobbet i ulike lederroller i havbruksnæringen, blant annet i Global Maritime AS, Skretting og Morpol. Før det hadde han ulike stillinger i Marine Harvest i Skottland, Chile, USA og Nederland.

av de andre storselskapene på topp 20 — Maruha Nichiro, Nissui, Mowi, Thai Union Group og Kyokuyo — er Cermaq med i miljøinitiativet SeaBos, og i januar ble det kjent at Wenche Grønbrekk fra Cermaq ble strategisk direktør i organi sasjonen. Cermaq tok også aktiv del på den store havkonferansen i Lisboa i sommer.

Spanskehandel

Spanias sjømatstorhet Nueva Pes canova plusset på en milliard og rykket to trinn opp fra trettende til ellevte plass. Det er vel et tegn på fremgang at de i november åpnet Pescanova Biomarine Center i Pontevedra nord i Spania. Over 4000 kvadratmeter skal man vie opp merksomheten til dyrevelferd, ernæring, bærekraft og nye oppdrettsarter som blekksprut. Litt ekstra oppmerksomhet fikk prosjektet da det ble stilt spørsmål ved etikken i blekksprutoppdrett. Ikke lenge etter ble det kjent at dattersel skapet NovaNam innviet to trålere, en investering på rundt 200 millioner kroner og en del av det nye flåteoppbyggings programmet. I februar i år investerte NovaNam også i solceller ved mot

NovaNam er et datterselskap til Nueva Pescanova i Spania, og har investert i solceller for å drive et av de to store mottaksanleggene i Namibia. Til sammen sysselsetter disse 2.300 personer. (Foto: NovaNam)

taks- og foredlingsanlegget i Namibia. De to anleggene i Namibia sysselsetter 2.300 mennesker og tar imot 100 tonn råstoff per dag. Så kan vi jo ta med at Pescanovas laksenudler, solgt kaldt, fikk prisen for beste dagligvarehandelpro dukt under Seafood Expo Global Show i Barcelona.

Chiles nummer 1

AquaChiles omsetning i kroner falt med en halv milliard samtidig som den chilenske oppdrettskjempen krabbet én plass opp på vår liste. Det helintegrerte selskapet med utgangspunkt i Sør-Chile har én fôrfabrikk, 15 settefiskanlegg og 116 matfiskanlegg, seks foredlingsan legg og fire administrasjons og salgs kontorer i Chile og utlandet. Det produ serte i fjor 253.798 tonn fôr og proses serte 201.328 tonn laks på fabrikkene, som igjen gir 44,6 millioner enheter. AquaChile produserer både atlanter havslaks og stillehavslaks, fortrinnsvis coho, og markedsfører merkene Aqua, Verlasso og AquaChile. Aqua ble lansert i fjor. Produktene er å få i over 50 land, med USA, Japan, Brasil og Russland som viktigste markeder. I alt er det 5.828 ansatte — 85 prosent chilenere

og 37 prosent kvinner. Som de andre utadvendte selskapene på denne listen jobber AquaChile mye med det miljø messige.

Tre opp for Pelagia

Pelagia Holding AS økte omsetningen fra 8,8 til 9,9 milliarder kroner og smatt fra 16. til 13. plass. Det norskeide selskapet skiller seg ut fra de andre i denne sammenhengen ved fokuset

på pelagisk fisk, både konsumvare og mel/olje. Når det gjelder mel og olje, brukes også råstoff av hvitfisk og laks. Produksjonen skjer i Norge, Storbritan nia, Irland og Danmark, mens man har salgsaktivitet i Ukraina og Hellas. Etter 2021 eier Pelagia også det ledende ensillasjeselskapet Hordafôr, som nå er fusjonert inn i Pelagia. I løpet av 2021 tok Pelagia med datterselskaper og tilknyttede selskaper imot 1,2 millioner råstoff. Samtidig var man involvert i en rekke FoU prosjekter i samarbeid med Forskningsrådet, Innovasjon Norge og FHF. Også driftsresultatet økte markert i 2021. 28. mars i år signerte man avtale om å overta 100 prosent av aksjene i Norsk Fiskeindustri Invest AS. NFI eier igjen 51,05 prosent av Karmsund Protein, en produsent av fiskemel og -olje. Pelagia selv er som alt nevnt eid av Austevoll Seafood Group og Kverva med like deler.

Mindre i omløp på Toyosu

Japanske Chuo Gyoruis fall er en av årsakene til at flere av de norske har rykket opp. Her snakker vi om markert nedgang også i yen. Det er vanskelig å få full klarhet i årsaken, men i mars 2020 solgte man aksjene i et stort logis tikkselskap og avsluttet et joint venture med Zhangzidao Group. Chuo Gyorui, vel så kjent som Marunaka, var lenge et av de store grossistselskapene på be rømte Tsukiji markedet og flyttet naturlig

Pelagia klatrer noen plasser på listen og er nå nummer 13 med en omsetning i 2021 på 9,9 milliarder kroner — opp fra 8,8 milliarder i 2020. Her fra Pelagias sildemelfabrikk i Egersund. (Foto: Pelagia)

Toyosu-markedet åpnet i oktober 2018 på den menneskeskapte øya Toyosu i havna i Tokyo. Det er to markeder for sjømat — ett for generell engroshandel og ett for budgivning, og ett marked for frukt og grønt, med hvert sitt bygg. Dette er hjemmebanen til en av de største grossistene innen sjømat, Chuo Gyoruis. I fjor omsatte selskapet for 9,5 milliarder kroner, og var nummer 14 på listen over verdens 20 største sjømatselskaper.

nok med til det nye Toyosu-markedet. Konsernet omfatter sju gruppeselskaper som alle driver med sjømathandel. Han delsselskapet omsetter i alt 500 vare kategorier og 2.000 sjømatprodukter fra tunfisk til surimivarianter. Dette mangfol det forklarer de mange underselskapene og divisjonene.

High Liner kutter Russland

Canadiske High Liner Foods Canada er i vekst og avanserer også i feltet. Ikke minst gikk salget unna i fjerdekvartalet i fjor, men utgiftene og øvrig inflasjon spiste mye av fortjenesten. Selskapet er basert i Lunenburg på Nova Scotia. High Liner leder an innen frossen fisk og fryste foredlede sjømatprodukter i Canada, og er nummer én innen frossenfisk i USA der de er nummer fire i frosne foredlede produkter. Torsk og reker er størst, etterfulgt av laks, pollock og hyse. Merkene High Liner, Fisher Boy, Mirabel, Sea Cuisine and Catch of the Day er lette å få tak på i

dagligvarehandelen. I tillegg selger man produkter merket High Liner, Mirabel, Icelandic Seafood og FPI til restauranter og institusjoner. Samtidig er man stor produsent av private label.

I år har selskapet strevd mye med

å komme rundt som følge av Ukraina situasjonen og har blant annet avsluttet handelsforhold med Russland. I mai i år kunne CEO Rod Hepponstall melde at High Liner har inngått avtale med en av de største dagligvarekjedene i USA.

Canadiske High Liner Foods driver sannsynligvis det største sjømatselskapet i Nord-Amerika, vel og merke om vi holder Trident Seafood i Seattle utenom. Selskapet har hovedkontor i Lunenburg på Nova Scotia (bildet), hvor det bare bor noe over 2.000 personer.

Siden er det kjent at High Liner vil inves tere 30 millioner dollar i fabrikken de har i Newport News i Virginia, som opprin nelig ble etablert av Icelandic Seafood.

Helintegrerte Bakkafrost

Bakkafrost kom med på tampen i fjor, og har bitt seg fast og vel så det med omsetningsøkning fra 6,7 til 7,6 milliar der og et deilig hopp fra 19. til 16. plass. Det færøyske selskapet omtaler seg som verdens mest integrerte laksesel skap. Det er vel flere som kniver om den rangen, men med fiskemelfabrikk, fiskeoljeproduksjon, fôr, avl, settefisk, biogass, matfisk, brønnbåt, slakteri, foredling, pakkeri og salg/logistikk på huset, kan vel Bakkafrost være vanske lig å toppe.

Kjernen i selskapet må sies å være oppdrettsaktiviteten i det nordøstlige og sørlige Færøyene og nordvest i Skottland. Ellers er nok fiskemel og fôrprodusenten Havsbrún med på å gi Bakkafrost både særpreg og god fôr tilgang. Havsbrún solgte 128.489 tonn fôr i 2021 hvorav 97 prosent ble brukt in ternt. Det er også planer om å bygge ut fôrfabrikken og øke kapasiteten kraftig. Omsetningsveksten i konsernet i 2021 skyldes i hovedsak høyere priser og større volumer av fersk oppdrettslaks, først og fremst på Færøyene. Volumet med foredlede produkter, der prisen lå mer stabilt, gikk derimot ned. Bakkafrost vil investere 6,2 milliarder danske kroner i 2022-26 for å reduser biologisk risiko. Så tar vi med at ti prosent av 2021-om

Royal Greenland driver en stor og effektiv flåte av kystfartøy og trålere. Denne landet fisk og skalldyr som ga grunnlag for en omsetning på 7,4 milliarder kroner. Konsernet har også en rekke mottak og foredlingsanlegg. I alt ga Royal Greenland arbeid til vel 2.200 personer i 2021.

setningen var basert på salg til Russ land. Dette ble stoppet i vår.

Fremgang for 20-åring

Det norske salgsselskapet Seaborn AS var 20 år i 2021, og markerte dette med å øke omsetningen med 1,8 milliarder kroner og mer enn doble resultatet. Det betyr ikke at pandemiperioden ikke har gitt utfordringer for Seaborn. Hovedoppgaven er å selge laksen og ørreten til aksjonærene, som er fami

lieeide oppdrettsselskaper ulike steder på norskekysten. Disse er Dragseid Laks, E. Karstensen Fiskeoppdrett, Eidsfjord Sjøfarm, Flokenes Fiskefarm, Marø Havbruk, Mortenlaks, Nordlaks, Osland Havbruk, SalmoNor og Steinvik Fiskefarm. Alex Vassbotn i Steinsvik Fiskefarm var med på stiftingen i 2001, sammen med Frank Yri. I februar i år kåret «Fiskeribladet»s og Intrafish’ lesere Yri til Årets navn i norsk sjø matnæring i 2021. Under tildelingen signaliserte han et fremtidig mål om å produsere 200.000 tonn laks og ørret — og kanskje hvitfisk. Seaborn står også bak Iceborn, merkevare og eksklusiv distributør for tre av Islands fire store lakseoppdrettsselskaper. Fisken selges til over 60 land. Seaborns hovedkontor er i Bergen der man har ca. 50 an satte. Selskapet tilrettela også for den nye fabrikken til Karsten Austevoll og Inka ved å stille garantier om å tilføre råstoff. I dag produserer videreforedlingsbedriften Inka hundre prosent for Seaborn.

Opptur på Grønland

Bakkafrost på Færøyene omtaler seg som verdens mest integrerte oppdrettsselskap, og det kan godt stemme. I fjor omsatte konsernet for 7,6 milliarder kroner og produserte tett på 97.000 tonn laks — 67.000 på Færøyene og 30.000 i Skottland. I år har selskapet guidet 68.000 tonn på Færøyene og 35.000 tonn i Skottland. (Foto: Bakkafrost)

Royal Greenland kunne melde tide nes beste resultat i coronaåret 2021. Selskapet er — som Grønland — noe for seg selv, og unektelig tett på det svømmende matfatet i Nord-Atlanteren. Den grønlandske kjempen eier og driver en flåte med kystfartøy og havgående fartøy, med mange blåmalte skrog som kunne gjort seg fortjent til benevnelsen

Russian Fishery Company (RFC) satser på surimiproduksjon av alaska pollock, og er i ferd med å anskaffe elleve trålere. Her fra byggingen av to av de største — søsterskipene «Mekhanik Maslak» og «Kapitan Vdovichenko». Begge er 110 meter lange og 21 meter brede. 8. juli i år var selveste president Vladimir Putin om bord da det russiske flagget ble heist på «Kapitan Vdovichenko». RFC skal selge mye av surimien til japanske Daisui.

flaggskip. Kanskje vi holder en knapp på 83 metringen, reke og fisketråleren «Avataq» med en produksjonskapasitet på 110 tonn per dag. Men det er som sagt flere, og havflåten fisker på de store fiskebankene mellom Grønland og Øst-Canada, øst for Grønland og helt til de nordøstlige delene av Barents havet. På land driver man mer enn 40 fiskemottak og foredlingsanlegg i hele det nord-atlantiske området — også Newfoundland og Quebec. Tidlig i 2020 bestemte Royal Greenland seg for å fortsette fisket, landinger, produksjon og salg til tross for pandemien, slik at man hadde fullt mannskap i sving i 2021.

I tillegg til at man satte omsetnings rekord med 7,4 milliarder regnet i norske kroner, ble også driftsresultatet rekordhøye 446 millioner. De bedrebe talende markedene for snøkrabbe fra Nord-Amerika sto for en betydelig del av fremgangen, noe også Grønlands egne hele reker gjorde. Samtidig fikk andre kjerneprodukter som kokte og pillede reker og grønlandsk kveite og torsk opp farten igjen, uten at man nådde nivået før pandemien. Det er særlig Nord-Ame rika som har stått for fremgangen i fjor året, mens markedene i Europa og Asia

er tilbake på vekstsporet. 2021-frem gangen skjedde til tross for at Royal Greenland i desember 2021 ble rammet av et omfattende cyberangrep.

Daisui datt

Japanske Daisui får kalles en stayer, men har også rast nedover listene fra 12. plass i fjor til 19. nå. Så gikk også NOK-omsetningen ned fra 9,9 til 6,5 mil liarder. Daisui er det andre handelshuset i Osaka som er med i verdenstoppen i sjømat. Samtidig er de mer utadvendte enn flere av de japanske konkurrentene og kan omtales som en global eksportør av frossen japansk sjømat, blant annet med betydelig salg i Vest-Afrika og Egypt. Den internasjonale orienteringen var nok også litt av grunnlaget for den langsiktige avtalen man i november 2021 inngikk med Russian Fishery Company (RFC). Den skal styrke salget av surimi-produkter basert på pollock i Japan. Det har ikke vært mulig å finne ut om det er gjort endringer i avtalen etter Ukraina invasjonen. Trolig står den ved lag. RFC med sine 11 supertrålere er for øvrig en av de russiske listekandidate

ne, men vi har ikke bestrebet oss spesi elt på å saumfare de russiske aktørene i år — det har aldri vært spesielt lett. Om Daisui falt nedover på listen, datt Tokyobaserte Tohto Suisan ut — for første gang siden vi begynte med 20 på topp.

Insula på plass

Norske Insula gikk frem i omsetning, men ikke mer enn at man holdt stand og akkurat er med i det supergode sel skap. Det viktigste særpreget til Insula er fremdeles satsingen på det nordiske markedet, og lenge var det jevnlige ny heter om oppkjøp av foredlingsbedrifter i både Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Dette har roet seg noe nå. Hovedkontoret er fremdeles Leknes i Lofoten, og de 1.00 ansatte jobber med utvikling, foredling og salg av fisk og sjømatprodukter. Største eier er i år som i fjor Witzøe-selskapet Kverva med 92 prosent. Gründeren bak Lofotprodukt, Sigvald Rist, vil samtidig alltid ha en spesiell plass i historien, og i fjor ble han tildelt Sjømatbedriftenes ærespris. Insula eier også Nordic Group, der adm. direk tør Morten Hyldborg Jensen i vår meldte

Rist holder hus. Selskapet har ennå ikke offentliggjort tallene for 2021, men både 2019 og 2020 ga blodrøde tall på bunnlinjen. (Foto: Insula)

ga årlig omsetning til rundt 1 milliard dollar, men dette blir for løst for oss. Trident Seafood i Seattle ligger faktisk inne på 194. plass på Forbes liste over de største private amerikanske selska pene, ut fra et estimat på 2,5 milliarder dollar, tilsvarende 21,5 milliarder nor ske kroner. Det ville tilsi topp sju hos oss. Men det var altså et estimat, og dette var det samme ett år tilbake.

at de tapte penger på å miste MSC-serti fiseringen, men at dette er blitt motvirket av økt etterspørsel etter norsk fisk som følge av krigen i Ukraina, problemer for russisk fisk og pandemi. Så kan vi heller ikke i år unnlate å påpeke at Insula er det tredje selskapet i rekken der Kverva er hovedaksjonær og Witzøe i posisjon til å bestemme. Vi har også nevnt at Kvervaeide SalMar etter alt å dømme står foran en solid vektøkning hvis de får NRS og NTS om bord. Tar vi med Kvervas del av Pelagia, snakker vi i så fall om en samlet omsetning på over 37 milliarder i 2021, en sum som godt kan ha ballet ytterligere på seg når vi har rundet neste regnskapsår. I år fører vi uansett disse selskapene opp hver for seg.

Kjempene i skyggene

Og dermed var vi gjennom de 20 stør ste. En rangering som på ingen måte er hogd i stein. For det første er det nok av utfordrere som kanskje tar steget neste år. Her hjemme snuser både NRS, Coast Seafood og Norsk Sjømat/ Nergård på seks-tallet. I Nord-Amerika er det flere selskaper som nok kunne hatt plass i år. Det er ikke mange år siden den canadiske Cooke Seafood var inne, og når de ikke er det lenger, skyldes nok det rett og slett at de ikke lenger deler tall med omverdenen. Det samme gjelder de største amerikanske som Trident Seafood, Red Chamber og tunfiskspesialisten Tri Marine. Det er ikke så lenge siden Tri Marine selv opp

Litt på samme måte er det med den nederlandske storfiskeren Parlevliet & Van der Plas, selv om de neppe når fullt så høyt uansett. Chiles store nummer to innen lakseoppdrett, Multi X — tidligere Multiexport, snuste også på seksmilliarden i fjor, og har helt klart større ambisjoner etter at de nå har fått Cargill og japanske Mitsui tungt inne på eiersiden. Men det holdt uansett bare til hederlig omtale i år. Dongwon nevnes ofte på lignende oversikter, og er jo enda mer aktuell gjennom samarbeidet på landbasert laks med Salmon Evolu tion. Vi kan likevel ikke se at Dongwonsystemet har enkeltselskaper med mer enn 50 prosent sjømatandel og omset ning som tilsier Topp 20-plass. Kina og Russland lar vi vente til det er grunnlag for bedre oversikt, men mange er det uansett ikke i dette sjiktet der. Thai landske Charoen Pokphand Foods (CP Foods) er litt i samme gate som Dongwon, med omsetning på 17-19 milliarder norske kroner, men for mye landbruk i miksen. Den vietnamesiske rekeaktøren Minh Phu Seafood bør vi kanskje se opp for. 2021-omsetningen var 4,6 milliarder, med ambisjoner om snarlig dobling. Det skjer mye i verden. Men nesten like mye i Norge.

Seafoods enorme prosessanlegg i Akutan ligger vel 1.200 kilometer sørvest for Anchorage i Alaska. Det er Nord-Amerikas største produksjonsanlegg for sjømat, og har mer enn 1.400 ansatte i sving under toppsesongen. Fabrikken i Akutan kan ta unna nesten 1.500 tonn råstoff per dag. Morselskapet hører ganske sikkert med på listen over verdens 20 største sjømatselskaper, men oppgir dessverre ingen omsetningstall.

Insula har lagt den verste oppkjøpsbølgen bak seg. Nå dreier det seg om å konsolidere og tjene penger. Hovedkvarteret ligger på Leknes i Lofoten (bildet), der også konsernsjef Sigvald

SJØMATGROSSISTEN AS:

Fokus på fiskebiler

Råvarene kommer fra hele landet. Det går primært i fryst, og kundene er i all hovedsak eiere av fiskebiler på sentrale Østlandet. Sjømatgrossisten AS på Furuset i Oslo har spesialisert seg på å betjene de rundt 60 fiskebilene som opere rer i og rundt Oslo, og som dekker et område som strekker seg helt nord til Trondheim og så lang sør som til Halden og Kristiansand. I fjor leverte Sjømatgrossisten råvarer til 900.000 fiskemiddager.

— Vi har ikke alle som kun der, men leverer fast til rundt 25 biler. På årsbasis snak ker vi om ca. 300 tonn fryste sjømatprodukter og en årlig omsetning på vel 20 millioner

kroner. Sjømatgrossisten AS er fortsatt en ung bedrift og veien blir til mens vi går, for teller daglig leder og eneeier Kennet Rene Eliesen (32), født og oppvokst i Oslo. Så

var det selvfølgelig ikke tilfel dig at det ble fisk og sjømat.

— Min stefar, Trond Sandanger, og hans fetter Edgard Sandanger drev grossistfirmaet Sandanger AS avdeling Oslo på Fiske hallen i Oslo. Dette var en av de første grossistene som hadde fokus på å levere varer til fiskebiler, og allerede i 2007, bare 17 år gammel, skaffet Trond meg ekstrajobb på en fiskebil mens jeg gikk på skolen. Etter videregå ende fikk jeg jobb på lageret til Sandanger, og det ble inngangsbilletten til det jeg driver med i dag. På brygga

ble jeg godt kjent både med fiskeproduktene og kundene. Etter hvert fikk jeg større ansvar som innkjøper og logistikk-ansvarlig. Det ga mersmak og vekket lysten til å satse på en karriere som fiskegrossist, forteller han og fortsetter:

— Dessverre fikk Sandan ger AS avdeling Oslo økono miske problemer, og forsøket på en omorganisering lyktes ikke. I 2015 bestemte jeg meg derfor for å satse på egen hånd. Jeg etablerte Sjømatgrossisten AS med en startkapital på 110.000 kroner. Det var penger jeg

Sjømatgrossisten har nettopp fått ny adresse i Professor Birkelandsvei 26 B på Furuset i Oslo. Her disponerer selskapet et helt nytt fryserom på vel 40 kvadratmeter, samt ca. 30 kvadratmeter frysecontainere og ca. 80 kvadratmeter kontorlokaler. (Foto: Therese Tande)

hadde spart til depositum for en ny leilighet, men i stedet ble det altså eget selskap. Risikabelt, men heldigvis en investering som har gitt god avkastning. Pengene holdt akkurat til innkjøp av en bruktbil og et lite varelager. Min første leverandør var Ed vard Johnsen AS på Averøy, og de første kundene fiskebi ler jeg hadde gode relasjoner til fra tiden i Sandanger. Det første året var bilen både kontor og lager.

— Du er fortsatt ene eier?

— Ja. Da kapitalbeho vet økte valgte jeg å selge leiligheten min og investerte hele beløpet i Sjømatgrossis ten. Det har gitt god uttelling,

og har skapt lønnsomme arbeidsplasser både for meg og mine to medarbeidere. Det er jeg veldig godt for nøyd med.

— Er dere medlem av noen bransjeorganisasjon?

— Nei, ikke foreløpig. Du kan skrive at økonomistyring og utvikling av selskapet har hatt større prioritet enn å

Han sier alltid vi. Daglig leder og eneeier Kennet Rene Eliesen er veldig tydelig på at Sjømatgrossisten AS er en virksomhet og et fellesskap der alle ansatte er like viktige. Derfor vi, aldri jeg! (Foto: Torbjørn Rasmussen)

bygger vi nytt fryserom som vil doble kapasiteten til ca. 600 tonn fisk på årsbasis.

— Før jeg startet Sjømatgrossisten vurderte jeg å begynne med egen fiskebil. Det ble med tanken, og det tror jeg var smart. I dag har vi ingen planer om å konkurrere med egne kunder, sier Eliesen. Hver dag skal biler lastes med varer.

(Foto: Torbjørn Rasmussen)

engasjere seg i bransjefag lige spørsmål. Det tror jeg har vært fornuftig til nå.

Men vi følger nøye med, og merker oss at Sjømat bedriftene gjør mye godt for næringen. Du kan gjerne skrive at vi er i tenkeboksen.

Alle liker lave priser

På mange måter er Sjø matgrossisten blitt en slags fiskebilsentral på Østlandet. Eliesen kjenner markedet godt etter 15 år i bransjen, og hjelper i gang mange nyoppstartede fiskebiler. Han har også hjulpet fiskebiler som har drevet i mange år med å komme seg tilbake på rett kjøl.

— I dag er vi tre fast ansatte, samt en gang iblant innleide sjåfører til trans port. Selskapet har i flere år hatt kontor på Alnabru i Oslo, men nå har vi nett opp flyttet til Furuset. Her

I fjor omsatte vi for ca. 22 millioner kroner og satt igjen med et overskudd før skatt på en liten million. Det var vi veldig godt fornøyde med. Omsetningen har økt hvert eneste år siden oppstarten i september 2015. Resulta tene har også bedret seg, og nå vil jeg si at vi er godt over oppstartskneika.

— Hvordan fordeler om setningen seg over året?

— Av statistikkene ser vi at både omsetningen og pro duktmiksen variere gjennom året. Vi selger normalt best i månedene april, mai og juni. Da skal folk gjerne ha litt ekstra både av reker og grill mat. I juli og august har folk fokus på ferie og reiser. Det er en noe svakere periode for fiskebilene. Så starter en ny høysesong fra slutten av september frem mot jul. Da selger vi mye lutefisk, kveite og annen ovnsbakt mat. I de beste månedene er omset ning opp mot to millioner kroner, utenom sesongene under 1,5 million.

— Kan du fordele om setningen på ulike arter og varekategorier?

— Det aller meste er som nevnt fryst. Vi selger helt klart mest standardprodukter

som torsk, laks, reker og fiskekaker. De siste årene har mange kunder også fått øynene opp for Ishavsrøye. Den er blitt en vinner. Disse fem produktene står for ca. 80 prosent av omsetning. Resten, altså 20 prosent, er foredlede produkter som panert fisk, røkt og saltet fisk osv. Vi har til enhver tid ca. 50 forskjellige produkter på lager.

— Kongekrabber?

— Det er blitt for dyrt.

— Hva er budsjettet for i år?

— På grunn av den krafti ge prisoppgangen spesielt på mat, strøm og bensin, merker vi at mange er forsiktige med innkjøp av luksusvarer. Det rammer også oss, som sel ger utvalgte sjømatprodukter fra noen få og svært kvali tetsbevisste produsenter i Norge. Vi registrerer også at kjøpekraften hos folk flest er redusert med ca. 20 prosent. Følgelig antar vi at vår omsetning vil falle med omtrent det samme, og at vi i år lander et sted mellom 19 og 20 millioner. Det bekymrer meg overhodet ikke. Vi tjener penger og tåler fint et år uten omsetningsvekst.

— På hvilken måte har coronapandemien påvirket driften, salget og de økonomiske resultatene?

— 12. mars 2020 var det omtrent som om noen slo av lyset. Over natta mistet vi nesten alle kunder i restau

rantbransjen, og alle ønsket å returnere det de hadde kjøpt noen dager før. Vi ble selvfølgelig nervøse, men det snudde heldigvis gan ske raskt. Og fiskebilene ble redningen. Da folk ikke len ger kunne dra ut for å spise eller samle seg i kantiner og messer, fikk fiskebilene en skikkelig boost i salget. Hjemmekonsumet økte kraftig. Nå skulle alle spise fisk og sjømat hjemme. Det

smittet over på oss, og jeg vil si at vi slapp ganske billig unna pandemien.

Kvalitet er alfa og omega

at de aldri taper penger på feilvarer. Av den grunn er det utrolig viktig for oss å passe på at kvaliteten alltid er på topp.

— Hvilke fallgruver er det først og fremst viktig å unngå?

Det er mange fallgruver for fiskegrossister. Den dypeste å være for raus med kreditten. Den dagen det smeller kan du være ganske sikker på at kunden ikke har én eneste krone til deg!

2020 ble det første året Sjømatgrossisten AS virkelig tjene penger. Kennet Rene Eliesen er ikke i tvil om hva som er de viktigste forutset ningen for å overleve som fiskegrossist i Oslo: — Kvalitet er alfa og omega. Å være kvalitetsbe visst er viktigere enn noen gang. Hold deg unna gode kjøp. Det gir best uttelling på sikt. Er prisen man blir tilbudt for god til å være sann, ja så er den det også. Da får man som regel varer av så dårlig kvalitet at man ender opp med å kaste det meste. Dernest gjelder det å være tilgjengelig for kundene, i prinsippet til alle døgnets timer. Service er utrolig viktig. Sjømatgrossisten gir en kva litetsgaranti på alle produkter. Kundene kan levere tilbake alt de selv har fått i retur slik

— Den største fallgruven er å gi for romslige kreditt rammer. Vi selger på kreditt til alle kunder, og erfarer at de som faller fra nesten alltid har misbrukt kredit ten. Om vi ikke får betalt selv, kan det hende at heller ikke vi får tak i produkter for videresalg. Det viktigste man har i alle bransjer er leveran dørene. Kunder kommer og går, leverandører er ofte en konstant.

— Har dere ramlet oppi noen av fallgruvene?

— Vi har tidligere vært borti kunder som har hentet ut mer kreditt en nødven dig, og ikke klart å betale. Da forsvinner de raskt fra kartet. Heldigvis har vi lært, og i dag har vi mye stram mere krav til kreditt enn for fem år siden. Ingen gode lærepenger er gratis, har jeg

I 2010 ble det gjort et forsøk på å etablere en forening for fiskebiler, men idéen slo aldri an. Mange av de som driver fiskebiler er ganske egenrådige og vil ha det sin vei. En slik forening er nok neppe aktuell i dag, mener Kennet Rene Eliesen. Selv ser han Sjømatbedriftene som et mer nærliggende alternativet for Sjømatgrossisten enn Oslo Fiskegrossisters Forening. (Foto: Therese Tande)

hørt. Hva gjelder gode kjøp har vi også havnet i denne fallgruven, men det begyn ner å bli en stund siden. Ofte kan man spare 10 kroner per kilo på et tilbud, men ende med å tape det firedobbelte. I dag har vi derfor all fokus på kvalitet, smak, utseende og

forpakning. Pris er ikke det viktigste.

— Hvem er dine råvareleverandører?

— Vi kjøper fra mange forskjellige sjømatprodusen ter i hele Norge. Vår mest trofaste og største leveran dør er Norwegian Seafood

Company AS i Ålesund. De har fra første dag vært med å løfte oss opp med kvalitet og tillit. Ellers får vi en del fisk fra Strømsholm Fiskein dustri AS på Tustna utenfor Kristiansund, som fortsatt har et av de mest ettertrak tede pakkenumrene i Norge. Strømsholm leverer alltid topp kvalitet. Vi får også mye Ishavsrøye fra Sigerfjord Fisk AS i Vesterålen. Dalen Fiske mat AS og SalMar er andre viktige leverandører.

— Hva vil du rent gene relt si om kvaliteten på de råvarene du mottar?

— Hva er de viktigste grepene du tar for å hindre svinn?

—

periode prøvde vi oss med et out-let for fisk i Veitvet-senteret, men det fikk vi ikke til. Kostnadene ble for store. Fiskeutsalget AS ble avviklet i januar i år, forteller Eliesen.

— Alle grossister sier nok til sine kunder at de har de beste råvarene. Det skal de også fortsette med. Men vi kan, og med alle kunder i ryggen, forsikre at vi har knekt kvalitetskoden på fros senfisk. Det finnes et hav av kvalitetsvariasjoner, og etter 15 år har jeg klart å samle et perfekt varesortiment av frosne produkter som våre kunder er kjempefornøyd med. Kvalitetsmessig er vi strålende fornøyde med våre trofaste leverandører.

— God varerullering. Det gjelder å selge ut varene før det kommer inn nye. Da brenner man aldri inne med varer som er i ferd med å gå ut på dato. Jeg vil anslå at vi har et svinn på ca. tre prosent av alt vi kjøper inn, dette selv om vi har en veldig gunstig returordning for kun dene. For tre år siden åpnet vi en outlet-forretning i Oslo for å selge varer som var på vei ut av vårt sortiment eller som hadde skadet embal lasje, kortere holdbarhet osv. Idéen virket god, men det viste seg ganske raskt at det å drive en fysisk butikk med ansatte og leiekostnader kos tet mer enn vi klarte å hente inn. Denne virksomheten, Fiskeutsalget AS, ble derfor avviklet 1. januar i år, og vil nok neppe dukke opp igjen. Derimot har jeg nylig vært med på å etablere selskapet Norway Seafood Export AS i samarbeid med min far. Vi eier 50 prosent hver, og tan ken er nettsalg og leveranse

Sjørøya fra Sigerfjord er blitt svært populær på Østlandet. Det er kanskje ikke så rart når forbrukerne får se hvor flott det er i Sigerfjord.

av norsk fisk direkte til for brukere i Europa. Men dette prosjektet er helt i startfasen og uten drift.

Noen som kjenner noen

Økokrim har nylig plassert fiskerikriminalitet på listen over de største truslene i 2022. Ulovlig omsetning av fisk og sjømat i Norge er utvilsomt et tema som opptar mange, også Kennet Rene Eliesen.

— Økt fokus på økono misk kriminalitet og fiske rikriminalitet er bra for vår bransje. På sikt vil det skape bedre konkurransevilkår og gjøre det lettere for bedrifter som ønsker å gjøre ting rik tig. Det er ingen hemmelighet at noen i bransjen som har klart å komme dit de er i dag ved å ta noen bakveier. Så skal det sies at dette var vel dig mye lettere på 1980- og 1990-tallet enn i dag — hel digvis. Da foregikk jo nesten all handel med kontanter.

Om økt fokus på fiskerikrimi nalitet kan bidra til at alle får like konkurransevilkår, vil det ha en positiv effekt for hele bransjen. Det vil også øke de lovlige inntektene som kan reinvesteres i bedriftene, mener Eliesen, som selv får tilbud om å kjøpe svart råstoff maks et par ganger i året.

— Da ringer det gjerne en kar nordfra som kjenner noen som kjenner noen, og som lokker med svært gunstige priser på ditt og datt. Vi tak ker alltid pent nei. Juks løn ner seg ikke på sikt, og det har vi også lært våre kunder. Hold dere unna ulovligheter så holder selskapet seg sunt.

— Mange fiskearter har steget kraftig i pris det siste året. Hvordan merker du dette på omsetningen?

— Hittil i år har vi hatt en omsetningsnedgang på 1520 prosent, og den klarer vi ikke å hente inn igjen. Høye priser gir redusert salg. Så enkelt er det. Dessuten tror jeg mange forbrukere nå prioriterer en dyr ferie etter to

år i mer eller mindre coronadvale. Noen vil sikkert mene at det er feil prioritering. For egen del unner jeg alle en god ferie i sommer. En annen årsak til nedgangen i omsetningen, er redusert tilgang på råvarer. Mange produsenter og grossister vil slite med dette helt frem mot jul, og gjerne inn i 2023 også om ikke verdensbildet endrer seg.

— Du driver på mange måter en marginvirksomhet — pris inn kontra pris ut. Hva er best for dere; høye eller lave priser?

— Det siste. Alle liker lave priser, og da selger vi også mer i kroner og øre. Vi har et flatt dekningsbidrag på 15 prosent til alle. Det vet også kundene.

— Hva er de viktigste årsakene til at folk kjøper fisk og sjømat?

— Aller først tilgjengelighe ten av sjømat. Hvis det ikke er noe å selge, er det heller ingen som kan kjøpe. Når mange dagligvarebutikker har så lav omsetning av sjømat, er det primært fordi utvalget er dårlig. På dette området vinner fiskebilene som kan tilby 20-30 produk ter på døra, samt 50 produk ter levert på kort varsel. Den viktigste årsaken til at folk kjøper fisk er altså at den er tilgjengelig. Dernest selvsagt at sjømat er veldig godt og bra for kropp og hjerne. Så hører det med til historien at det finnes nesten uendelig med oppskrifter og måter å tilberede fisken på. En enkelt fisketype kan gi syv forskjel lige middager gjennom uka. Selv har jeg alltid to fiskety per i fryseren, og spiser fisk 3-4 ganger hver uke og i alle mulige former.

— Mange er kritiske til oppdrettslaks. Hva sier dine kunder?

— Vi selger kun oppdretts laks. Det har med tilgang og pris å gjøre. Vi står også for kvaliteten på den laksen vi selger, som er betydelig bed re i dag enn for ti år siden. Det brukes milliarder av kro ner hvert år på å redusere de miljømessige fotsporene fra lakseoppdrett og på å styrke oppdrettslaksens kvaliteter. Dette budskapet må komme bedre frem blant forbrukerne.

Mange er som du sier skep tiske til oppdrettslaks. Likevel spiser de fleste laks fordi det rett og slett er godt med laks i alle slags varianter. Mange gravide tror det er farlig for fosteret med oppdrettslaks. Det oppfatter vi som feil, men likevel er det viktig at man spiser det man selv føler er riktig. Derfor anbefaler vi ofte

Dessverre er det alltid noen som ødelegger; som kutter svinger og gjør livet surt for alle dem som prøver å drive lovlydig. Derfor er Kennet Rene Eliesen godt fornøyd med at Økokrim har fokus på «svarthandel» og fiskerikriminalitet.

villfisket hvitfisk i stedet. Kun den har som kjent alltid rett.

Unge, arbeidsomme og smarte

Sjømatgrossisten har et terhvert spesialisert seg på leveranser av frossenfisk til

fiskebiler. Noe av forklarin gen er som nevnt at Eliesen startet sin karriere i et gros sistfirma med mange fiskebiler på kundelisten.

— Sjømatgrossisten AS er en slags videreføring av «fiskebilgrossisten» San danger AS avdeling Oslo. Da denne bedriften måtte

innstille driften valgte jeg å videreføre mine kunnskaper om bransjen, forteller han.

— Er det andre grossister som har spesialisert seg på samme måte?

— Nei. Det finnes andre grossister som leverer til fiskebiler, men ingen som har satset så rendyrket på dette

Mange steder er det langt til nærmeste fiskedisk — både nord og sør i landet. Når fiskebilen kommer strømmer folk til. Fiskebilene har så definitivt sin viktige plass i omsetningen av fisk og sjømat.

segmentet som oss. Det har flere årsaker, ikke minst at fiskebilbransjen hadde et ganske frynset rykte på 1980- og 1990-tallet med det jeg vil karakterisere som «cowboyer». Leverandører og grossister opplevde alt for ofte at regninger forble ube talt. I dag vil jeg si at dette er snudd på hodet. De som satser på fiskebiler er unge, arbeidsomme og smarte indi vider som er sosialt flinke og ønsker å skape seg en solid fremtid. Derfor er fiskebil de finitivt noe å satse på. Alt i alt vil jeg tro at det beveger seg rundt 60 fiskebiler på Sør og Østlandet samt innlandet. Mange selger i Innlandet der

— Antall spesial fiskebutikker går bare ned. I dag er det neppe mer enn ti rene fiskebutikker på Østlandet, sier Eliesen. Knutstad & Holen på Hamar holder heldigvis koken, og driver veldig bra. Dette flotte maleriet er laget av kunstneren Kari Bjertingstad på Hamar.

Frosne reker er selvfølgelig et must i produktutvalget for alle som farter rundt med fiskebil.

En godt drevet bil bør kunne omsette for minst fem millioner kroner på årsbasis.

dagligvaretilbudet på fisk og sjømat er dårligst.

— Vet du omtrent hvor mange spesial fiskebutik ker som finnes på sentrale Østlandet?

— Ikke eksakt, men jeg vil anslå rundt 10. Det blir stadig færre spesialforretninger. Dagligvaren overtar. Antall dagligvarebutikker med fiske disker — betjente og ube tjente — øker jevnt og trutt. Det gjør det vanskelig for uavhengige aktører å drive lønnsomt. Mange dagligva rebutikker bruker jo fortsatt sjømat som «lokkemat», og selger med tap. Vi opplever at forbrukerne ønsker at det skal bli flere fiskebutikker, men hver gang det åpner en ny butikk faller det noen ifra. Det er rett og slett blitt for dyrt å drive spesialforretning på Østlandet med mindre du drifter på egen eiendom og står i disken selv.

— Hvor stor andel av omsetningen din er til fiskebiler?

— Etter utbruddet av coronapandemien mistet vi flere av våre kunder innen storhushold-markedet. Re stauranter, cafeer og kantiner måtte stenge. Derfor satset vi enda mer målrettet mot det jeg liker å kalle «hjemleverings markedet», og traff godt på fiskebilene. I dag kommer ca. 80 prosent av omsetningen fra fiskebiler, de aller fleste med hovedbase i Oslo. Men vi leverer varer til fiskebiler så langt unna som i Stavanger og Bergen.

— Hva kan du si om standarden på fiskebiler?

— Den varierer, som i alle bransjer. Vi finner ett bredt utvalg av fiskebiler. De fleste velger den gode, gammel dagse måten med isbil, og med mange utsalgsdører på

siden. Disse koster et sted mellom 150.000 kroner for en godt brukt bil og 700.000 for en nyere. Det har blitt stadig mer vanlig med frysebiler med fryserom bak. Disse koster ofte fra 500.000 og opp til én million kroner. De mindre bilene kjører gjerne med fryseboks baki, og kan koste helt ned i 60.000 kro ner. Og så har vi noen som kjører med store varebiler med husholdningsfrysere i varerommet. Dette er nok den rimeligste måten å starte fiskebil på, og slik de fleste gjør det til å begynne med. Alt i alt blir standarden bedre og bedre. De fleste ønsker jo å skape seg et navn og et godt rykte. En vanlig fiskebil rommer fisk til en utsalgsver di på rundt 100.000 kroner, dvs. ca. 300 kilo. Det vil

vanligvis holde til 3-4 dagers salg. Mange av de større fiskebilene, som gjerne kjører langturer hele uken, kan ta 6-700 kilo.

Ikke for latsabber

Driften av fiskebil er ikke for latsabber. Det blir mange timer og lange dager. Ar beidsuken er ofte krevende, sier Eliesen.

— Men igjen; det er store variasjoner. Etter å ha fylt opp bilen, er det gjerne et par timer ut til første kunde, og deretter kan det være 1 times kjøring mellom hver faste kunde. Jeg vil tro at en vanlig arbeidsdag fort er 10-12 timer. Mange av de etablerte fiskebilene kjører kun på faste kunder som de

har opparbeidet seg gjennom år. Nyetablerte må belage seg på å ringe på 100 dører om dagen. Ofte er det bare 1 av 10 som kjøper. Slik holder man på til man har opparbei det seg en fast kundebase. Deretter er det avgjørende med god oppfølging og topp service for ikke å miste kunden til en annen fiskebil eller til dagligvare. De fleste tilbyr hele vårt lagersortiment på bestilling, men kjører bare rundt med et utvalg av faste produkter — ofte ca. 20 forskjellige.

— Er det mange med flere biler?

— De fleste av våre kun der har fra en til tre biler. Det finnes i alt tre store aktører i bransjen, som kan ha opptil 15 biler i «stallen». Disse er veldig flinke på oppfølging

av kundene, noe som er en forutsetning for å beholde en stor kundebase. Da er det ekstra viktig med kvalitetsga rantier og retur-rett.

— Hva kan en fiskebil omsette for i kroner og øre i løpet av et år?

— En godt drevet bil bør fint klare 5 millioner kroner eks mva, og oppnå et resultat på rundt 400.000 kroner etter uttak av lønn. Men da må man betjene bilen selv og unngå for mye utgif ter. Fiskebiler har en lei tendens til å dra på seg kostnader på grunn av stor slitasje og mye bruk. Da forsvinner ofte overskuddet.

— Hvilke perioder av året er salget best, og hvilke ukedager er normalt de beste?

— Fiskebilene selger klart best i april, mai og juni og før jul. Omsetningen følger møn steret til forbrukerne. Lør dager er ingen hjemme. Alle er ute for å handle. Søndager er mange hjemme, men re serverer seg mot salg denne dagen. Mandager er de fleste slitne etter jobb, fredager har alle planer. Da gjenstår tirs dager, onsdager og torsda ger, som er fine salgsdager. Men dette er ingen fasit, og mange fiskebiler er på veien

Kennet Rene Eliesen satset alt han hadde, og det gikk bra. Men ingen ting går av seg selv, og det er viktig å følge nøye med på tallene. Uansett hvor lang arbeidsdagen har vært, må man ha orden i regnskapet. Det gjelder ikke minst om du driver en fiskebil. (Foto: Torbjørn Rasmussen)

hele uka. Prismessig ligger de fleste fiskebilene litt høy ere enn butikkpris. Kundene får jo varene levert på døren, og driftskostnadene er høye.

I dag får man lyst til å gråte hver gang man kjører forbi en bensinstasjon.

— Hva med elektriske fiskebiler?

— Det er det ingen som har anskaffet til nå. Men det kommer nok.

— Hva vil du trekke frem som de viktigste forutset

ningene for å lykkes med en fiskebil?

— At man er en sosial og omgjengelig person som det er lett å prate med. Kundene handler som regel med folk de liker og kan stole på. Så bør du ha som hovedregel at det første varelageret skal kjøpes uten kreditt. Noe startkapital er smart. Det er aldri sunt å starte i minus. Til slutt er det viktig å følge nøye med på tallene, uansett hvor sliten man måtte være etter

en lang salgsdag. Det er de «usynlige» utgiftene som tar knekken på fiskebilen din.

Og så vil jeg til slutt nevne at man slett ikke må starte med egen fiskebil for å komme seg inn i bransjen. Det er mange fiskebiler som betaler gode penger for en god selger. Behovet for dyktige selgere er stort, og det er ikke vanskelig å skaffe seg arbeid. Jeg vil tro at snittinntekten for en selger er et sted mellom 500.000 og 800.000 kroner.

— Finnes det «kjøttbi ler» eller «frukt- og grønn saksbiler» som kjøer rundt på samme måte som fiske biler? Det finnes jo mange «isbiler».

— Det var flere kjøttbiler og frukt- og grønnsaksbiler før. I dag er dette segmentet nesten borte. Kjøttbiler er veldig populære i utlandet, og det finnes sikkert et mar ked for dette i Norge også. Kanskje noen burde prøve seg?

Det er ikke til å komme utenom at isbilene lyser mer opp i gate bildet enn fiskebilene. Av og til kan man undres over at de som selger fisk ikke gjør mer visuelt ut av bilene sine.

Modulbånd med fokus på renhold og hygiene!

Habasit M5085 flush grid 2¨er spesielt utviklet for bruk i norsk fiskeri industri og har ved flere anledninger vist seg å være en smart investering for å redusere rengjøringskostnader. Spart tid på renhold gir mer tid for produksjon.

Høyere materialtetthet og jevnere overflater gjør dette unike transportbåndet til et av markedets ledende i applikasjoner med fisk. Høyere material kvalitet fører til enklere renhold, bedre hygiene og lengre levetid. Kontakt Habasit for nærmere

Rådgiver. Bidragsyter. Blodfan.

Sparebanken Møre er det største finanshuset på nordvestlandet. Ingen finanshus tilbyr like spesialisert kunnskap, innenfor en rekke ulike bransjer, med et like stort hjerte for distriktet som oss.

Vi heier på alle som driver næring. Vi er alle i samme båt. Ring oss gjerne om du har behov for en sparringpartner.

Bestill møte med oss på sbm.no/velkommen

Habasit

Alle ser like sure ut, hvilket kan indikere at delelinjeavtalen i Barentshavet mellom Norge og Russland er passe balansert. Den ble undertegnet av utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov 15. september 2010. Nå truer russeren med å si opp avtalen. (Foto: Utenriksdepartementet)

Om krig og fred og sånn!

Johán H. Williams er sterk motstander av å bryte det nor ske fiskerisamarbeidet med russerne. Her foretar han en grundig historisk gjennomgang av det bilaterale samarbeidet på fiskerifronten, og begrun ner hvorfor verken Norge eller Ukraina har noe å vinne på å sperre russerne ute.

av Johán H. Williams Willfish Ocean Management

Siden 1860 har Norge og Russland hatt kontakt og samarbeid om forskning, forvaltning og fordeling av de felles fis keressursene i Barentshavet. Etter den russiske okkupasjonen av Krim i 2014 og angrepet på Ukraina 24. februar i år ble det fra mange land, herunder EU, USA og Norge, innført en rekke sank sjoner. Disse er naturlig nok møtt med motsanksjoner fra russisk hold.

Sanksjonene mot Russland er grad vis blitt utvidet, og i en pressemelding fra Utenriksdepartementet og Nærings og Fiskeridepartementet 29. april står det blant annet å lese:

«Regjeringen har hatt en klar linje gjennom hele krisen om at vi står sammen med våre naboland og EU for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt. Vi gjør det vi har varslet; vi stenger havnene for russiskflaggede far tøy, men holder fortsatt havnene åpne for fiskefartøy. Det er viktig for Norge å hegne om fiskerisamarbeidet i Barents havet og operativt bilateralt samar­

De norske sanksjonene mot Russland skal ikke gjelde anløp av russiske fiskefartøyer i norske havner, uansett om de kommer for å levere fisk eller for vedlikehold på verft. Det mener Johán H. Williams er en helt riktig beslutning.

beid om søk og redning. Så gjøres det unntak for Svalbard fordi Svalbard står i en særstilling.

Fra 7. mai 2022 vil det være forbud mot havneanløp for russiskflaggede fartøy. Forbudet omfatter skip over 500 bruttotonn som seiler kommersielt i in ternasjonal fart, yachter og enkelte lyst fartøy og fritidsfartøy. Forbudet omfatter ikke fiskefartøy og vil normalt heller ikke omfatte søk og redningsfartøy eller forskningsfartøy. Forbudet gjennomfø res for havner på Fastlands Norge.»

I meldingen kan vi lese at et forbud mot havneanløp for russiske fartøyer og mot veitransport for russiske transport foretak vil kunne få konsekvenser for vareflyten mellom Norge og Russland og for enkeltaktører i næringslivet. Siden fiskefartøy faller utenfor anvendelses området for havneforbudet, vil ikke for målet med havneanløpet være av betyd ning. Det vil si at russiske fiskefartøy fritt

kan gå til verft, forutsatt at ingen andre sanksjoner kommer til anvendelse.

Hvorfor unntak for fiskerisektoren?

Seniorforsker Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt, har meninger om dette:

«Man har gjennom fiskeriforhand

linger blitt enige om regler og kvoter, og det lokale samarbeidet har fjernet mye av denne spenningen og behovet for å arrestere og slepe båter til norsk havn. Man inspiserer fortsatt, men har på plass en ordning som gjør at man løser dette til havs med bøteleggelse. Kystvakten peker selv på denne me kanismen som viktig for at hendelsene ikke eskalerer. Men ordningen fordrer jo også at man har tillit mellom aktørene.» Selv om et eventuelt forbud mot rus siske skip i norske havner ikke nødven digvis vil gi umiddelbare konsekvenser, understreker Østhagen at Norge bør se eventuelle sanksjonene i sammenheng med det overordnede sikkerhetspolitiske bildet.

Før jeg svarer på spørsmålet i mel lomtittelen skal jeg dra en kortversjon av 160 år norsk russisk fiskerisamar beid. Mange snakker jo i dag varmt om hvor viktige det vil være å bevare dette samarbeidet, men uten å vite noe særlig om hva det egentlig har bestått av. Jeg starter med havretten og delelinjene i Barentshavet.

Forhandlingene om havrettstraktaten UNCLOS III (United Nation Conference on Law of the Seas) foregikk over en 9-års periode fra 1973 til 1982 og i alt møttes forhandlerne i 585 dager. Dette er den mest omfattende avtaleproses sen i FNs historie. Konvensjonen ble lagt ut for signering i 1982, og krevde at 60 land ratifiserte. Derfor trådde konvensjonen først i kraft i 1994. Norge ratifiserte og ble part i konvensjonen 24. juni 1996. Kort etter, 12. mars 1997, ratifiserte også Russland.

Havrettstraktaten har ført mye godt med seg, blant annet opprettelsen av Den internasjonale havrettsdomstolen (ITLOS) i 1982. Den har jurisdiksjon over enhver tvist angående tolkning eller anvendelse av konvensjonen, og over alle saker som er spesifikt fastsatt i avtaler som gir domstolen jurisdiksjon. Her er dagens 22 medlemmer av domstolen, som har sete i Hamburg.

Allerede under den tredje sesjonen i UNCLOS III i Geneve i 1975 fikk kyst statene gjennomslag for å etablere 200 mils økonomiske soner med blant annet eksklusive rettigheter for kyststatene til høsting av levende marine ressurser. Det ble oppfordret til å etablere bilate rale avtaler for i så stor grad som mulig å bidra til at etablerte fiskemønstre ble videreført.

Utvidelsen av området under nasjo nal jurisdiksjon krevde forhandlinger om delelinjer i de mange tilfellene hvor 200 mils sonen til to eller flere kyststater

overlappet hverandre. Norge inngikk derfor delelinjeavtaler med Danmark og Storbritannia for Nordsjøen og med Grønland (Danmark) og Island for Jan Mayen-sonen. Norge og Sovjetunionen fant derimot ingen enighet om delelinjen mellom norsk og sovjetisk sone i Ba rentshavet i de bilaterale forhandlingene i 1995 og 1996. For å sikre at felles ressursene på fisk var under heldek kende norsk/russisk forvaltning innenfor 200 mils sonen, etablerte Norge og Sovjetunionen en «gråsone» der begge land hadde forvaltningsmyndighet etter

Innføringen av 200 mils økonomiske soner førte til at det måtte trekkes mange nye linjer på kartet. Det innebar også at Norge og Russland måtte finne krative løsninger. En slik løsning var opprettelsen av Gråsonen i 1978.

nasjonale tekniske reguleringer. Gråso nen var en praktikabel løsning så lenge de økonomiske interessene kun var knyttet til vandrende fisk som «ikke ser den grense under vann». Utviklingen av olje/gass-næringen til havs aktualiserte at Norge og Russland måtte finne en delelinjeavtale. I 2010 klarte den norske og russiske regjeringen omsider å for handle fram en slik avtale for gråsonen.

Havforskningen som kontaktlim

Da den norsk russiske fiskerikommisjo nen hadde sitt første møte i januar 1976 hadde norske og russiske havforskere hatt kontakt og samarbeid siden 1860, og et formalisert samarbeid gjennom det internasjonale havforskningsrådet ICES siden 1902.

De første forskningskontaktene rus serne ønsket på 1850-tallet var for å for klare sviktende fiskebestander. De antok at nedgangen kunne skyldes enten overfiske eller naturlige svingninger i fis kestammene. I perioden 1859-1861 ble det foretatt undersøkelser i NordvestRussland, nærmere bestemt i Kvitsjøen, Petsjora og ved Murmansk. Lederen

ICES ble etablert alt i 1902, og har siden vært et meget sentralt rådgivningsorgan for fiskerimyndighetene i mange land. Både Norge og Russland var medlemmer fra start, sammen med Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Sverige og England. Russland trakk seg ut i 1914 og meldte seg ikke inn igjen før i 1957. Her fra et ICES-møte i 2019. Nå er russerne midlertidig suspendert, og i øyeblikket har ICES 19 medlemsland. (Foto: ICES)

av ekspedisjonene, Nikolaj Danilevskij, konkluderte med at innsamlingsmate rialet ikke var tilstrekkelig. For at man skulle forstå hele bildet, var det også nødvendig å studere norsk torsk og sild. Dette ble starten for etableringen av kontakten mellom norske og russiske forskere. Ekspedisjonen dro i 1860-1861 til Trondheim, Bergen og Lofoten.

I 1897 ble russernes fiskeriforskning utvidet, og Nikolay M. Knipovitsj startet undersøkelser i Barentshavet. Han var i Norge og drøftet sine planer med blant andre Fridtjof Nansen, Johan Hjort og Georg O. Sars. Knipovitsj fortalte om spesialfartøyet som var bestilt til ekspe disjonen. Av den grunn foreslo Hjort i 1899 for den norske regjering at også Norge burde investere i en ny havfors kningsdampbåt. Dette ble begrunnet med muligheten for å kunne drive utvi dede fiskeriundersøkelser lenger unna kysten. Forslaget ble godtatt, og året etter fikk Norge et nytt forskningsfartøy.

Det internasjonale havforskningsrå det ICES ble opprettet i 1902, og var et forsøk på å få i gang et internasjonalt samarbeid om forvaltningen av fis keressursene i det nordøstlige Atlan terhavet. Både Norge og Russland

var medlem, og på den måten kunne norske og russiske forskere holde kon takt innenfor rammen av rådet og dets komitéer.

To verdenskriger og en revolusjon

Ved utbruddet av første verdenskrig avsluttet Russland sitt medlemskap i ICES. Da krigen var over, ønsket man heller ikke å fortsette samarbeidet med andre havforskere i rådet. Det ble derfor vanskelig for norske og sovjetiske hav forskere å holde kontakten. I denne peri oden var imidlertid Norge et av de første landene som etablerte et økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid med den nyopprettede Sovjetunionen. Begge land ønsket kjemisk-teknisk forskning på foredling av fisk, kunnskapsutveksling om fangst og regulering av fisket, samt utvikling av fiskeredskaper.

Havforskernes kunnskap om bestan denes bæreevne klarte ikke å holde tritt med den fiskeriteknologiske utviklingen. Dette førte til et kappløp mellom utviklin gen av nye, mer effektive redskaper og vitenskapelige studier av fiskebestande

ne. Fra 1945 vokste Fiskeridirektoratets havforskningsavdeling seg stadig større og ble til slutt skilt ut som det selvsten dige Havforskningsinstituttet.

Etter Stalins død i 1953 tillot situasjo nen Sovjetunionen å etablere fiskeri samarbeid med andre nasjoner igjen. I november 1955 ble det enstemmig vedtatt i ICES å ta opp Sovjetunionen som medlem. Dette ga de norske og sovjetiske havforskerne etablerte og formaliserte rammer å samarbeide innenfor.

Da Gerhardsen mottok en invitasjon sommeren 1955 til Sovjetunionen, skap te det internasjonal oppsikt. Han var den første vestlige lederen som ble invitert over på den andre siden av jernteppet. Forslaget om et vitenskapelig-teknisk samarbeid innenfor fiskeriene ble tatt opp under Gerhardsens besøk i Moskva i november 1955.

Gerhardsens utvekslingsforslag ba serte seg på et vitenskapelig samarbeid innenfor fiskeriene. Dette var et mindre problematisk område å inngå samarbeid om enn mer politisk sensitive felt fore slått fra sovjetisk side, og statslederne ble enige om å inngå en slik avtale.

Den norske regjeringen fulgte opp

Statsminister Einar Gerhardsen lanserte tanken om et havforskningssamarbeid overfor partisjef Nikita Khrusjtsjov alt i november 1955. Gerhardsen var en av første vestlige lederne som besøkte Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Her fra Khrusjtsjovs gjenvisitt i Norge i 1964, kort før han ble avsatt som president og partileder.

samarbeidsforslagene som Gerhardsen hadde med seg fra Moskva. Regjerin gen sendte en invitasjon til Sovjetunio nen om å sende en fiskeridelegasjon til Norge i mars 1956. Invitasjonen gjaldt et antall på 10 personer, og delegasjonen var ledet av fiskeriminister Aleksandr Isjkov. Under fiskeridelegasjonens opphold i Lofoten ble Isjkov intervjuet av avisen «Svolværposten». Her fortalte han om Sovjetunionens ønsker for det norsk sovjetiske fiskerisamarbeidet. Dette var først og fremst tenkt på det vitenskapelige området, men også til en viss grad på det tekniske. Isjkov uttalte blant annet: «Etter vår mening er ikke oppgaven først og fremst å begrense de forskjel lige fiskeriers fangstkvantum, men å regulere det. Det må i første rekke gjø res ved å hindre for sterk beskatning av fiskeforekomstene. Her må vi støtte oss til de resultater som de vitenskapelige institusjoner kommer frem til.»

19. april 1956 vedtok det sovjetiske presidiet å invitere en gruppe norske spesialister og forskere til Sovjetunionen i mai samme år. Fiskeriminister Isjkov sto bak initiativet. Hovedmålet for turen var at den norske fiskeridelegasjonen skulle bli kjent med organisasjonen til den sovjetiske fiskeindustrien, ulike metoder for foredling av fisk og de sov

jetiske fiskefeltene. Delegasjonen skulle bestå av 10-12 personer, og skulle ledes av fiskeriminister Lysø. Under besøket mente Isjkov at det var behov for å kartlegge ulike tiltak for å beskytte sildog fiskebestanden i det nordlige farvann hvor Norge og Sovjetunionen hadde felles interesser.

Midt på 1950-tallet ga ikke havfor skerne råd om totaluttak av bestandene, verken på nasjonalt plan eller via ICES. Dessuten var det fritt frem for alle å fiske i Barentshavet og Norskehavet. Dette førte etter hvert til reduserte fangster, og forskernes data tydet på at nedgangen i fisket skyldtes overbeskatning, ikke naturlige svingninger. Dermed ble det behov for mer kunnskap om fisken og havet.

Direktør og havforsker ved Havfors kningsinstituttet, Gunnar Rollefsen, sendte et notat med sitt syn på fiskeri samarbeidet til Fiskeridepartementet i april 1956. I notatet understreket han viktigheten av et norsk sovjetisk fiske risamarbeid. Han trakk frem at uten et slikt samarbeid var det absolutt umulig å si noe konkret om fiskebestandenes tilstand og produksjonsevne.

Rollefsen skrev videre:

«Den interesse og iver som de rus siske myndigheter har gitt tilkjenne for opprettelsen av et russisk norsk samar

beid på havforskningens område, får de norske fiskeriforskeres fulle tilslutning. Det er viktig at dette samarbeidet finner den rette formen allerede fra starten av.»

Rollefsen påpekte, at dersom havforskerne skulle ha et godt fiskerisamarbeid var det nødvendig med fri utveksling og direkte kontakt innenfor rammen av ICES. På denne måten kun ne havforskerne utveksle erfaringer og fremsette forslag til felles programmer.

De norske og sovjetiske myndighetene måtte også aktivt støtte utførelsen av godkjente fellestiltak. Han viste videre til, at dersom de to lands forskningsfar tøyer fikk anledning til å møtes under toktene for en hurtig utveksling av materiale, ville det føre til et mer effektivt arbeid.

Fiskeriminister Lysø sendte et notat til Utenriksdepartementet 27. oktober 1956, hvor han viste til at Sovjetunio nen var sterkt interessert i få etablert et vitenskapelig-teknisk samarbeid mellom norske og sovjetiske fiskerimyndigheter. I den forbindelse skrev han:

«Fiskeridepartementet tillater seg under disse omstendigheter å henstille til det ærede Departement å foranledige at det så snart som mulig blir opptatt uformelle drøftelser mellom norske havforskere og sovjetiske havforskere om

I 1958, midt under den kalde krigen, reiste norske havforskere på besøk til Murmansk. Bildet er tatt på trappen til Pinro, hav forskningsinstituttet i Murmansk. (Foto: O.J. Østvedt/Havforskningsinstituttet)

nevnte spørsmål uten at det formentlig blir nødvendig å etablere noen formell avtale i saken.»

I midten av september 1957 reiste en liten delegasjon med fire medlemmer av Stortingets fiskerikomité til Moskva. Den ble ledet av Jens Steffensen. Målet med turen var å skaffe seg oversikt over Sovjetunionens fiskerisektor. For å spre litt blest om besøket var redaktør i «Fiskeribladet», Freder Frederiksen, med på turen. Alle utgifter ble dekket av Sovjetunionen.

16. februar 1958 la det russiske forskningsfartøyet «Sevastopol» til kai i Bergen. Om bord var det åtte forskere som skulle gjenoppta det havforsknings samarbeidet Norge og Russland hadde hatt før revolusjonen i 1917. Et halvt år senere dro norske havforskere til Mur mansk på gjenvisitt.

Med den russiske forskerdelegasjo nens besøk til Bergen og den norske gjenvisitten til Murmansk i august samme år, ble 1957 det året da det sys tematiske og organiserte havforsknings samarbeidet mellom Norge og Russland gjenoppsto etter 44 år i dvale.

U-2, Berlin og nedkjøling

Politisk sett var årene 1958-1960 en kjølig periode. Blant annet påvirket U 2 skandalen og Berlin-spørsmålet situa

sjonen negativt mellom Øst og Vest. Norge fikk erfare at det fortsatt var et skarpt motsetningsforhold mellom Norge som NATO-land og Sovjetunionen.

Like etter U 2 skandalen — et amerikansk spionfly utsendt fra Bodø, var det sovjetiske havforskningsfartøyet «Perseus II» i Bergen i forbindelse med en forskningsundersøkelse i regi av ICES. Denne undersøkelsen skjedde i dagene 30. mai til 18. juni 1960. Til tross for mye politisk turbulens, var altså Sovjetunionen opptatt av å oppfylle sine forpliktelser innen ICES.

Høsten 1961 sendte Utenriksdeparte mentet ut et rundskriv hvor man ba om at de ulike departementene skulle melde inn sine ønsker under rammen av kul turavtalen mellom Norge og Sovjetunio nen. Dette var første gang Utenriksde partement selv tok initiativ for å utvikle fiskerisamarbeidet med Sovjetunionen. Initiativet viser at Norge ønsket å få på plass en dialog.

Fiskeridepartementet hentet inn en

På 1950-tallet utviklet det norsk-russiske fiskerisamarbeidet seg svært positivt. Her er det sovjetiske forskningsfartøyet «Sevast opol» ved kai i Bergen i februar 1958. Det var første gang Norge hadde besøk av et slikt fartøy fra Sovjetunionen. (Foto: Nasjo nalbiblioteket)

I forbindelse med anløpet av «Sevastopol» møttes også norske og sovjetiske havforskere i Bergen. Bildet er desverre dårlig, men til venstre ser vi havforsker Julij Ju. Marti og havforskningsdirektør Gunnar Rollefsen. Direktør i Pinro, Ivan I. Lagunov, (stående) holder foredrag. (Foto: Rybnoje Khosjajstvo)

uttalelse fra fiskeridirektøren. I tillegg til det samarbeidet som allerede fant sted på grunnlag av internasjonale fiskeriavtaler, trakk han frem utveks lingsbesøkene i 1958. På disse møtene hadde havforskerne utvekslet resultater av undersøkelser av felles interesse, og drøftet faglige spørsmål og erfaringer. I notatet viste fiskeridirektøren videre til at:

«Fra norsk side kan det være av in teresse å gjenta slike besøk. Da begge parter forutsettes å nytte egne fartøyer, skulle det ikke påløpe noen vesentlige utgifter i forbindelse med utvekslingen. Det vil imidlertid være påkrevd med et beløp til representasjon. Dersom gjen sidige besøk av norske og sovjetiske havforskningsfartøyer også er av inter esse fra sovjetisk side, tør en foreslå at dette blir arrangert etter nærmere avtale i perioden 1962/63.»

Begge parter brukte altså fiskerisam arbeidet for å gjenopprette dialogen etter at den internasjonale situasjonen var blitt tilspisset. Utenriksdepartemen tet utviste med dette også en mer positiv holdning til fiskerisamarbeidet, og viste at departementet var åpent for innspill. Samarbeidet gjorde et nytt sprang i 1965. Da ble det første norsk-sovjetiske yngeltoktet gjennomført i Barentshavet for å kartlegge rekrutteringen til flere fiskearter. Senere ble det gjennomført en rekke felles tokt i Barentshavet for

Klaus Sunnanå var fiskeridirektør fra 1948 til 1973. Ingen har sittet lenger. Han var en varm tilhenger av fiskerisamarbeidet med sovjetrusserne, og hadde liten sans for Teams og Zoom. Det gjaldt å treffes over bordet.

å kartlegge reke, lodde, torsk, ungsild, hval, sel, blåkveite og kongekrabbe. Fra og med 2004 har disse bestandstoktene blitt slått sammen til et felles økosystem tokt som dekker hele Barentshavet.

200-mil, gråsone og glasnost

Den store endringen i samarbeidet om fisk i Barentshavet kom midt på 1970-tallet. Havretten utviklet seg dra matisk, og la grunnlag for en utvidelse av fiskerigrensene fra 4 12 nautiske mil til økonomiske soner på 200 mil.

Under fiskeriminister Ishkovs besøk i Norge i desember 1974 ble Norge og Sovjetunionen enige om å inngå en fiskerisamarbeidsavtale. Allerede i april 1975 ble avtalen undertegnet i Moskva, og med umiddelbar ikrafttreden. Avtalen inkluderte også enighet om opprettelse av en kommisjon som skulle møtes årlig og ha ansvaret for avtalens gjennomfø ring.

I 1975 var det usikkert hva som ville bli ansvarsfordelingen mellom NEAFC og kyststatene i Nordøst-Atlanteren. Det var derfor noe uklart for begge partene hva kommisjonen egentlig skulle beskjeftige seg med. Det første kommisjonsmøtet ble holdt i Moskva i januar 1976. Kontinuiteten på delega sjonslederposten var stor. Til de første 17 sesjonene var Gunnar H. Gunder sen norsk leder. Deretter ledet Gunnar Kjønnøy de 10 neste sesjonene, før

Jørn Krog hadde samme rolle i 12 se sjoner. På russisk side var det ikke riktig så ekstrem kontinuitet. R.G. Novotsjad ov ledet de åtte første sesjonene. J.I. Zaitsev, A.V. Rodin og A.N. Makojedov ledet seks eller flere sesjoner.

Da det ble kjent at FNs havrettskon feranse ville bifalle etablering av 200 mils økonomiske soner, ble det også klart for Norge og Sovjetunionen at sam arbeidsavtalen fra 1975 måtte suppleres med en avtale om gjensidige fiskeret tigheter og fiske i hverandres soner. En sentral premiss som styrende for kommisjonsarbeidet og forvaltningssam arbeidet var at fiskeriministrene Bolle og Isjkov i 1975 var blitt enige om en 50-50 fordeling av hyse og torsk. En fordeling som balanserte biologi, forhandlings klima og supermakten.

Spørsmålet om delingen av kontinen talsokkelen i Barentshavet hadde vært gjenstand for sonderinger fra tidig på 1970-tallet. Partene hadde ulikt prin sipielt syn på hvordan grensen skulle trekkes. Det var følgelig påkrevet å finne en løsning hvis fellesforvaltningen skulle ha mening, og etter et norsk initiativ ble man enig om «Gråsoneavtalen» i juni 1977. Den fungerte etter sitt formål til den ble erstattet av delelinjeavtalen inngått i 2010.

Ved inngangen til 1980-tal let var de viktigste brikkene i for valtningssamarbeidet på plass; hvilke

bestander som var undergitt fellesfor valtning, fordelingsnøkler, bytteavtaler og Gråsoneavtalen. Forsknings-sam arbeidet var dertil blitt en integrert del av kommisjonsarbeidet. 1980-tallet var utviklende for samarbeidet og noen fun damentale grep måtte tas. Torskekollap set i 1989 førte f.eks. til at kommisjonen måtte fastsette en historisk lav tors kekvote på 160.000 tonn. Det skjedde uten stor diskusjon, og viste betydnin gen både av ICES og det norsk-russiske forskningssamarbeidet. Delegasjonene møttes med samme faglige råd.

For norske fiskere innebar torskekvo ten i 1989 en revolusjon. Det frie fisket i Norge med passive redskaper utover avtalt kvote kunne ikke fortsette, og 18. april 1989 markerer et viktig vendepunkt i norsk fiskerihistorie. Denne dagen måtte fiskerimyndighetene for første gang stoppe kystflåtens fiske etter torsk nord for 62. breddegrad. Det skjedde midt i den tradisjonelle sesongen. Siden ble «aldri 18. april» nærmest et mantra for fiskeridirektør Viggo Jan Olsen.

Sovjetunionen blir Russland

I desember 1991 opphørte Sovjetu nionen som stat. Den nyopprettede russiske føderasjonen overtok imidlertid Sovjetunionens folkerettslige forpliktel ser, herunder avtalene med Norge.

Dette bildet fra Moskva i 1978 er tatt i forbindelse med forhandlingene om fiskerirettighetene i Barentshavet. Havrettsminister Jens Evensen (t.v.) møtte sin motpart Alexandr Isjkov (t.h). I bakgrunnen ser vi en ung Arne Treholt. (Foto: Grundt)

Det var stadige endringer i for valtningsapparatet i den nyorgani seringen som fulgte oppløsningen. Fiskeridepartementet forsvant. En kort periode var det en fiskeriavdeling i landbruksdepartementet. Så fulgte en statskomité for fiskeriene, og deretter desentralisering med økt innflytelse fra regionene i nord; Murmansk og Arkhan gelsk. En stabiliserende faktor var at A.V. Rodin var russisk kommisjonsleder fra 1992 til 1997.

Da Sovjetunionen ble oppløst ble planøkonomien erstattet av en brutal «klare-seg-selv» politikk. Selskaper som før hadde fisket uten et kapitalistisk «kost-nytte»-regime, måtte nå svare for egen økonomisk drift. Da prisene

på innsatsvarer, herunder bunkers, ble sluppet fri tidlig i 1992 fikk det store føl ger. Fiskeriselskapet «Sevryba» kunne ikke lenger betale drivstoffkostnadene forbundet med det tidligere omfattende sovjetiske fjernfisket utenfor Vest Afrika, Sør-Amerika og New Foundland. Dette førte til at de russiske fiskeriselskapene i mye større grad enn før rettet sin interesse mot mulighetene i nærområdet Barentshavet.

Norge speilvendte sjøgrenselovens forbud mot utenlandske landinger, og på kort tid — fra 1988 til 1993 — ble russiske landinger i Norge 10-doblet fra 10.000 til 100.000 tonn.

Disse landingene førte til at fiske industrien i Murmansk fikk langt min

«Aldri mer 18. april», stønnet fiskeridirektør Viggo Jan Olsen. Midt i sesongen 1989 ble han tvunget til å stanse kystflåtens fiske. I Lofoten hadde ikke fartøyene annet å gjøre enn å vende bauen hjemover.

dre råstoff og med det et sviktende inntektsgrunnlag. På norsk side økte landingene, og Fiskeridepartementet aksepterte at vertikalintegrerte in dustrieide trålerselskap oppfylte sine leveringsforpliktelser ved å kjøpe relativt rimelig russisk råstoff for bearbeiding i Norge og spotselge egne trålfangster i utlandet til langt bedre priser. Dette skapte grunnlaget for lokale konflikter og spenninger da russerråstoffet senere falt bort mens de norske industrieide trålerne i stor grad fortsatte å spotselge frosset råstoff i eksportmarkedene. En rekke industriarbeidsplasser i Finnmark falt følgelig bort.

Putin som president, statsminister og president

I 2008 gjennomførte statsviterne Bente Aasjord og Geir Hønneland en ana lyse av samarbeidet mellom norske og russiske havforskere. De konkluderte blant annet med at det «vitenskapelige

I

Mens russiske trålere leverte sine fangster fersk i Norge, leverte mange av de norske tråleren — også de med leveringsplikt — mye av sin fisk til utlandet. Det var greit så lenge russerne forsynte de norske landanleggene, men skapte mye konflikter da russerne begynte å fryse fisken om bord.

grunnlaget for forvaltningen av de felles fiskebestandene i Barentshavet er en grunnleggende premiss og maktfaktor for norsk/russiske fiskerirelasjoner. Derfor er havforskningssamarbeidet ikke bare et vitenskapelig samarbeid, men også en utenrikspolitisk arena.»

Dette er åpenbart riktig. Foran har jeg f.eks. vist hvordan Einar Gerhardsen i 1955 brukte fiskerisamarbeidet som innsmett for å skape kontakt og bygge opp faglige relasjoner mellom fiskeriforskningene i Norge og Russland.

2000-tallet startet med et samar beidsklima-tungt kommisjonsmøte i Murmansk. Forskerne varslet en ny torskekrise, og forhandlingsklimaet var preget av russisk misnøye over den nor ske håndteringen av tekniske regulerin ger overfor russiske fartøy i norsk sone. Krisevarslingen om torskebestanden, frykten for «kanadiske tilstander» og av dekkingen av et stort bestandstruende og ulovlig fiske i Barentshavet gjorde

det klart for begge parter i kommis jonsmøtene at det ikke var tiden for dårlige samarbeidsrelasjoner. De to de legasjonslederne, Jørn Krog og Anatolij Makojedov, var begge samarbeids- og konsensusorienterte. Den personlige kjemien var også god.

I årene som fulgte fikk kommisjonen — og alle parter involvert — grep om de største utfordringene torskefisket i

Barentshavet noen gang hadde stått overfor. Man klarte å ta knekken på det omfattende ulovlige fisket i 100.000 tonns klassen. Ikke minst russiske kon trollinstanser og rettsvesen bidro aktivt og løsningsorientert.

Tilsvarende samarbeidet Norge og Russland både i NEAFC og FAO for å utvikle regionale regelverk og globale rammeverk for å stoppe utviklingen av et stadig mer kapitalsterkt IUU fiske. Havnestatsavtalen er et resultat av dette arbeidet.

I den samme perioden ble de årlige forvaltnings- og fordelingsregimene for nvg-sild, kolmule og makrell tilspisset. Russland holder i dag stort sett en lav profil, men har i all hovedsak lent seg til og støttet Norge. Hvordan Russland vil agere nå som landet er utestengt fra ICES, NEACF og kyststats-forhandlin gene, er uforutsigbart.

Krim og fisk

Den russiske invasjonen og deretter annekteringen av Krim førte til at EU og EØS iverksatte handelssanksjoner mot Russland, primært knyttet til å sperre tilgangen på ny teknologi. For norsk næringsliv innebar dette først og fremst restriksjoner på eksport av teknologi knyttet til utviklingen av en moderne akvakultursektor. Dette tiltaket har virket. På russisk hold er fremdriften i akvakultursatsingen bremset noe opp.

Russlands svar på de sanksjonene som ble iverksatt fra «Vesten» var å innføre importforbud på blant an

Det ulovlige fisket i Barentshavet, særlig på 1990-tallet og noen år utover på 2000-tallet, summerte seg til over 100.000 tonn per år. Heldigvis bidro etter hvert russiske kontrollinstanser svært aktivt for å få en slutt på dette piratfisket, skriver Williams. Miljøvernorganisasjonene satt heller ikke med hendene i fanget.

I 2014 stengte Putin og Russland sine grenser for import av fisk fra Norge. I dag — åtte år senere — kan vi konstatere at dette fikk svært små konsekvenser for norsk sjømatnæring.

net ubearbeidet fisk. At Russland ikke har importrestriksjoner på bearbeidet konsumklar fisk kan umiddelbart virke ulogisk. I de handelsavtaler Norge har, vil det typisk være lave tariffer på ubear beidede råvarer mens bearbeidet fisk vil møte høye tariffer. Formålet med et slik tollregimet er selvsagt å skape grunnlag for videreproduksjon og arbeidsplasser i importlandet.

For Russland derimot, er ikke formå let med handelsrestriksjonene å skape arbeidsplasser, men å skape et styrket regulatorisk og økonomisk grunnlag for utvikling av en moderne teknologisk upto-date akvakulturnæring. Økt produk sjon av fisk gjennom akvakultur er et prioritert russisk satsingsområde. Det inngår i Russlands strategi for å utvi

kle en matproduksjon som gjør landet selvforsynt med alle basale varer.

For norsk fiskeri og havbruksnæring har konsekvensene av den russiske importstoppen variert. Laksenæringen fant umiddelbart alternative markeder og hvitfiskeksport til Russland er og har alltid vært svært liten. Pelagisk sektor har lenge hatt Russland som et viktig marked, og importstoppen ga raskt avsetningsproblemer. Ukraina har hatt en viktig mellomrolle som importør av pelagisk råstoff for videreforedling og eksport til Russland. Etter okkupasjonen av Krim har Hviterussland gradvis over tatt Ukrainas rolle. Ettersom det russiske importforbudet omfatter ubearbeidet råstoff er følgelig Hviterusslands og tid ligere Ukrainas rolle som råstoffimportør og bearbeiding til ferdigvareeksport helt innenfor regelverket.

Fordømmelsene og protestene fra NA TO-sfæren ble ignorert fra russisk hold og nokså hurtig også fra norsk side. Alt fiskerisamarbeid mellom Norge og Russland fortsatte som før, og i NEAFC hvor jeg var norsk delegasjonsleder og president fra 1999 til 2016 var vi — Norge og Russland — ofte bestevenner både før og etter okkupasjonen av Krim.

Krigen mot Ukraina

Den russiske mat-strategien med å tilrettelegge for egenproduksjon og selv forsyning, og således bli uavhengig av matimport fra «fiendene» er et speilbilde av Sovjetunionens mat-strategi. Dette i motsetning til hvordan f.eks. Tyskland og Italia med bind for øynene har gjort seg totalt avhengige av gass fra Russ

Kilder:

«Kvotekamp og kyststatssolidaritet», skrevet av Geir Hønneland til 30 års jubiléet for den Norsk Russiske Fiskerikommisjonen. Utgitt i 2007.

«Norsk sovjetisk fiskerisamarbeid. En studie av startfasen til det norsk sovjetiske fiskerisamarbeidet i perioden 1955 1965». Mastergradsoppgave i russlandsstudier av Cathrine Johansen, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø 2013.

land, noe som har gitt russerne flere jokere å spille med.

Alt peker mot at Russland og Putin — som idoliserer Sovjetunionen — har forberedt neste etappe til Nye-Sovjet. Den innebærer å «spesialoperere» Ukraina ved å ta Kiev, avsette president Zelenskyi og innsette en Moskvalojal ledelse. Ukraina, som en av verdens største kornprodusenter, vil i så fall selvsagt bidra sterkt til å sikre den russiske selvforsyningsgraden. Det er i denne sammenhengen parodisk at EU og USA iverksetter eksportforbud på

luksusvarer. En befolkning som ikke får mat vender seg ofte mot sine ledere. Det vil neppe gi noe folkelig opprør av strategisk verdi om det blir akutt mangel på Gucci vesker på super’n i Moskva.

Ukraina har anmodet Norge om å nekte russiske fiskefartøy å lande i Norge. Jeg vil påstå at det absolutt ikke er i Ukrainas interesse. En norsk landingsnekt vil nødvendigvis føre til at mer fisk blir landet i russiske havner, hvilket vil bidra til å øke den russiske selvforsyningsgraden og dermed styrke Russlands krigsutholdenhet.

Russernes invasjon av Ukraina har skapt et meget anstrengt internasjonalt samarbeidsklima. Men den som tror at Ukraina vil være tjent med at russiske fiskebåter ikke får adgang til norske havner, tar feil, mener Williams. Det vil tvert om kunne svekke den folkelige viljen i Norge til å støtte landet.

Så lenge den russiske torsken i all hovedsak landes i Norge og andre ikkerussiske havner, gir det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet i Barentshavet lite «krigsnytte» for Russland. Argu mentet om at salgsinntektene på 1,3 milliarder kroner fra Norge er med på å smøre krigsmaskineriet, blir noe blekt når vi vet at russernes gulleksport er 150 milliarder kroner årlig. Selv om alle monner selvsagt drar.

Å bryte samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av fellesbestandene i Barentshavet vil ikke ha noen betydning for Russlands krigsevne. Å fiske torsk i nordområdene er ikke en del av den russiske matselv forsyningsstrategien. Derimot vil et slik brudd ganske sikkert føre til et ukontrol lert fiske, potensiell overbeskatning og negative økonomiske skadevirkninger i norsk fiskerinæring og avhengige lokal samfunn. En slik utvikling vil kun bidra til å svekke den folkelige norske kampvil jen og støtten til Ukraina.

Han minner mer og mer om Adolf Hitler. Vladimir Putin er i ferd med å skrive seg inn i historiebøkene som en av klodens verste skurker, mener Erik Hempel.

En ny verdenskrig?

natten. Jeg vet ikke hvorfor. Lederne er jo mindre rasjonelle enn i 1962. De har langt flere atomvåpen, og de synes hele tiden å være villige til å gå til krig. Både USA og Russland har mer eller mindre konstant vært involvert i krigssituasjoner siden den annen verdenskrig — i snart 80 år.

DA JEG GIKK PÅ gymnaset, som det en gang het, opplevde vi Cuba-krisen. Den gikk sterkt innpå oss unge mennes ker i slutten av tenårene. Vi sov dårlig om nettene. Vi var engstelige for at en tredje verdenskrig skulle bryte ut. Men den gangen var lederne både i USA og Sovjetunionen langt mer rasjonelle enn de lederne vi lever med i dag. Cubakrisen gikk over, og vi pustet lettet ut.

Nå står vi kanskje overfor en tredje verdenskrig. Likevel sover jeg godt om

Nå har krigen i Ukraina vart i over seks måneder, og jeg har begynt å tenke: står vi virkelig midt oppi starten på en tredje verdenskrig? Vel, kanskje ikke ennå, men det kan fort utvikle seg til det, for om litt vil ikke Vesten lenger kunne godta at Russland ødelegger handel, logistikk, produksjon etc. Ikke bare i Ukraina, men i alle randstatene i Europa, og etter hvert andre steder også.

Vi opplever allerede store problemer med handel og logistikk. Nå skal vi ikke legge all skyld på Ukraina krigen for

logistikkproblemene. De var det nok hel ler Covid-pandemien som skapte. Men problemene ble forsterket av krigen. Alle under 80 år har ikke opplevet krig i Norge. Noen har riktignok deltatt i krig i andre land, i demokratiets tjeneste, som man sier. Men krig kan aldri være i noes «tjeneste». Krig er bare elendighet!

Samarbeid «under bussen»?

Hva betyr så denne krigen for norsk sjømatnæring?

Vi er selvforsynte med fisk, og vel så det. Men vi vil vel også spise noe annet. Kjøtt, brød, grønnsaker. Jeg husker 1950 årene, da det ofte var fisk til middag og mor ble irritert når vi gren på nesen av stekt sild. «Dere ville hatt godt av å oppleve krigen!» var den evige gjennomgangsmelodien. Mor

Norge har mye fisk, men hvem orker bare

stekte silda

middag

hadde gjennomlevd krigen, og hadde kjent på kroppen hva savnet av en rekke varer betød. Dette savnet varte til langt utpå 1950-tallet. Jeg husker rasjoneringskortene. Jeg husker far reiste på forretningsreise til Sverige tidlig på 1950-tallet, og kom hjem med en ananas! Herregud, hvilken skatt! Slikt fikk vi ikke tak i i Norge. I dag får vi alle mulige og umulige varer i Norge. Men vil en krig forandre dette? Vil vi måtte klare oss uten ananas?

Vestlige nasjoner har gått til boikott av Russland. Handelsboikotten er omfattende, men ikke helt total. Rus siske fiskefartøy får fremdeles levere sin

Hempel glemmer fortsatt ikke all

Barentshavet i to menneskealdre, og vi har lykkes. Skal denne krigen sette en stopper for dette? Og hvilke konse kvenser vil det få for fiskeriene i Barentshavet?

Hvor lenge vil krigen vare? Det enkle svaret synes å være: til Putin er borte. Putin er blitt selve skurken, på nivå med Hitler. Hvis han hadde et jaglandsk øn ske om å komme i historiebøkene, har han klart det, men med negativt fortegn.

Sterk global etterspørselsvekst

fangst i nord-norske havner. Og godt er det. Vi trenger deres fisk. Men det gjør kanskje de også. Hvor lenge vil vi kunne ta imot russiske fangster og russiske far tøy som trenger litt verkstedtid i Norge?

I mange ti-år har Norge og Russland hatt et nært og meget vellykket sam arbeid om forvaltningen av fiskeres sursene i Barentshavet. Mange frykter nå at dette samarbeidet står i fare for å opphøre, eller i hvert fall bli lagt til side for en tid. Det virker dumt å kaste denne suksessen «under bussen», som ungdommen ville si.

Vi har samarbeidet med russerne i

Det snakkes om en generell matva rekrise i verden. Dette henger delvis sammen med logistikkproblemene som oppsto i kjølvannet av Covidpandemien, men særlig som et resultat av Russlands krig mot Ukraina. Ukraina er verdens kornkammer. Landet står for 40 prosent av all hveteeksport! Nå er all denne hveten i ferd med å bli brent opp, eller i det minste bli liggende fast i ukrainske havner. Korn ligger klart til utskipning i Odessa, men kommer ikke til markedet.

Kan korn tilførselen fra Ukraina er stattes av andre matvareprodukter som f.eks. fisk? Eller vil vi måtte se i øynene at spesielt den fattige delen av verden vil komme til å sulte i årene fremover? Norge har mye fisk, men kan denne fis ken erstatte mangelen på korn? Neppe.

Kanskje står vi merkelig nok overfor en mulig svekkelse av etterspørselen etter sjømat. Enkelte har hevdet at et terspørselen har nådd sitt topp-punkt al lerede, og at vi må forvente en svakere etterspørsel i tiden fremover. Foreløpig er det ikke mye som tyder på at norsk

Etterspørselen etter sjømat i India forventes å tredoble seg frem mot 2050. I Kina er det snakk om nesten en fordobling. Den som skal selge fisk og sjømat i de neste tiårene bør følgelig ha et vaktsomt øye mot denne delen av verden.

sjømatindustri eller -eksport er berørt. Eksporten i år slår alle rekorder, til tross for problemene med logistikken og ver densøkonomien. En analyse publisert av New Scientist i 2021 spådde dessu ten at den globale etterspørselen etter sjømat ville nesten dobles seg innen 2050. Se tabell 1.

Men kan vi etter hvert komme til å måtte redusere fiskeproduksjonen vår fordi vi ikke klarer å få fisken til mar kedet? Hvilke regioner bør vi fokusere på ut fra et rent egoistisk synspunkt? Europa? Selvsagt. Det er jo vårt viktig

ste marked, og vil fortsette å være det. Asia? Absolutt. Asiatene ser i hvert fall ut til å holde seg borte fra krigen; så langt. Nord-Amerika? Joda, så lenge amerikanerne føler at de drar fordel av å handle med oss. Men truer vi deres hjemlige industri blir vi slått i hodet med nye dumping-anklager. Latin-Amerika? Vel, der er man jo så vant til statskupp at dette neppe forstyrrer nattesøvnen deres. Så lenge de får rikelig tilgang til norsk klippfisk. Afrika? Ja, ikke under vurder potensiale på det afrikanske kontinentet.

Norsk fiskerinæring befinner seg tilsy nelatende i en fordelaktig stilling. Mye tyder på at norsk fiskeri og oppdretts næring vil komme gjennom denne krisen — eller krigen — bedre enn de fleste andre næringer. Folk må ha mat, og vi har mat. Det store spørsmålet er vel egentlig om vi klarer å transportere fisken vår til de markedene som vil ha den. I mellomtiden kan det bli spen nende å følge utviklingen i verdenshan delen. Vil vi virkelig måtte klare oss uten ananas?

En stor og fin laks i spranget og elementene egner seg utmerket til å illustrere klyngeorganisasjonen Seafood Innovation. Den er Norge største i sitt slag, og per i dag er Seafood Innovation absolutt på vei opp og frem. Det blir det også ringvirkninger av.

Sjømatklynge i vekst

Mens scampi og andre sommergodbiter godgjorde seg over grillkullet ute, fikk deltagerne på medlemsmøtet til NCE Seafood Innovation servert blåskjell og kylling inne. På skjermen vel å merke. Å utvikle kyllingfôr av blåskjell er et av flere prosjekter innen initiativet «Land møter hav». Som igjen er et av riktig så mange prosjekter eller aktiviteter som NCE Seafood Innovation står bak eller er involvert i. Derfor starter vi med skjellene.

I KLYNGESERIEN ER vi

altså kommet til Bergensbaserte NCE Seafood Innovation, som også er den største innovasjonsklyngen i sjømatnæringen. I alt 102 medlemmer oppga årsmel dingen for 2021, og dette har siden økt med rundt 10. Opprinnelig ble NCE Seafood Innovation etablert av storingene Lerøy Sea food Group, Grieg Seafood, Cargill, MOWI og Salmon Group. AS-et var på plass i 2014 og NCE-statusen i 2015. MOWI trakk seg et terhvert ut, men så har det altså kommet mange andre til. På møtet i juni var 60 til stede i løpet av seansen. Vi rakk å registrere folk både fra Havforskningsinstituttet, Lerøy, og vel så mange mindre kjente selskaper, før adm. direktør i NCE Seafood

Innovation, Nina Stan geland, åpnet det hele. Hun fremhevet NCE Seafood Innovations fem nye pilarer eller fokusområder:

1) Klima, miljø og sirkulærøkonomi.

2) Digital transformasjon og digitalisering.

3) Fiskehelse og -velferd.

4) Fremtidige fôringredienser.

5) Fremtidigkompetanse og taltentattraksjon.

NCE Seafood Innovation har tydeligvis klart å tiltrekke seg en del talenter selv. Hele 13 jobber nå i klyngeselska pet, og flere var ganske nye.

— Vi er en voksende klynge, og selv i den pande mitiden vi har vært igjennom har vi opplevd stor inter esse rundt aktivitetene våre. Teamet har også vokst, sa Stangeland, som kom rett fra generalforsamling.

Sammen for blåskjell

Prosjektet «Land møter hav» representerer ikke bare kontakt og samarbeid mellom ulike aktører i akvakulturnæ ringen, men også samarbeid klynger imellom — og følge lig på tvers av forskjellige sektorer over hele landet. NCE HEIDNER Biocluster representerer landbruk og matteknologi, NCE Blue Legasea villfisksektoren, Biotech North marin biotek nologi og altså NCE Seafood Innovation hovedsakelig akvakultur. Prosjektutvikler i «Land møter hav» er Elise Sæle Dahle, som også var den som presenterte prosjek tet på Lanternen.

— Jobben min er å mulig gjøre innovasjon og vekst på tvers av jordbruk, fiskerinæ ring og sjømat, noe jeg ikke kan uten å samarbeide med

dere, sa Dahle til de frem møtte klyngemedlemmene. Målet er mer næring, mer eksport og flere arbeidsplas ser basert på sirkularitet og bedre utnyttelse av ressur sene, i denne sammenheng de biologiske. Det er til å forstå at Dahle trekker frem utviklingen av blåskjellbasert fôr som eksempel. Prosjek tet Blue Mussel Feed er et samarbeid mellom Fiskå Mølle, Ocean Forest, Lerøy, Eide Fjordbruk, Norforsk, Animalia og samvirkeselska pet Nortura. Animalia jobber nettopp for å utvikle egg- og kjøttbransjen, og ifølge Dahle er 40 prosent av proteinet i dagens kyllingfôr importert.

— Hele idéen er at blåskjell kan erstatte noe av dette proteinet. Kvaliteten på blåskjellkjøttet er samtidig så bra at det kan gi grunnlag for

Seafood Innovation har etter hvert en sterk stab og har jevnlig meldt om nye ansettelser som skal gjøre det mulig å håndtere de mange oppgavene. Her er de fleste samlet på Marineholmen under årsmøtet i juni. (Foto: HMS)

Elise Sæle Dahle begynte som prosjektutvikler i «Land møter hav» i desember i fjor og jobber på tvers av hele fire klynger; NCE Seafood Innovation, NCE Blue Legasea, Biotech North og NCE Heidner Biocluster. (Foto: NCE Heidner Biocluster)

en ny næring, sier prosjekt lederen. I tillegg kan blåskjell blant annet brukes til å høste karbon, nitrogen og fosfor fra miljøet de vokser i.

— Samtidig er det viktig for oss i Blue Mussel Feed å etablere dette råstoffet i markedet og bevise at det kan brukes, fortsetter Dahle. Ocean Forest har vi skrevet om før, selskapet er i seg selv et eksempel på samar beid på tvers av virksomhets områder. Bak selskapet står miljøorganisasjonen Bellona og Lerøy, og man jobber med å få til utnyttelse av arter som er lenger nede i næringskje den, som blåskjell. Ocean Forest skal drive forskning og utvikling og industrialisere. Lerøy Ocean Harvest skal bedrive kommersiell produk sjon.

— Vi vil resirkulere nitro gen, fosfor og CO2, som et steg på veien fra lineær til sirkulær og bærekraftig økonomi. Dette blir mikroal ger for skjell, som igjen kan bli fôringredienser eller gå til direkte konsum, sa Malin

Kleppe i Ocean Forest, som kunne legge til at de i tillegg til blåskjell er i gang med produksjon av butare, suk kertare og også jobber med børstemark.

— Å øke selvforsynings graden gjennom slik lokal

produksjon av bærekraftige fôringredienser er viktigere enn noen gang. Fremtiden for industriell blåskjellproduk sjon er lys sa Malin Kleppe, som til slutt lot Elise Sæle Dahle trekke frem potensialet til disse blå skjellene.

— Potensialet for blåskjell i Norge er stort. Samtidig må vi produsere 800.000 tonn i Skandinavia om vi skal er statte fiskemel, mais og soya brukt i fôr til kylling og svin i Norge. Vi er langt unna det, men det skjer ting i Danmark og Sverige også, så kanskje kan vi få det til, sa Dahle.

Tolv partnere

Under presentasjonen oppfordret Elise Sæle Dahle folk i salen til å ta kontakt dersom de var interessert i prosjektet eller mente de kunne delta i det. Å skape møteplasser er en viktig del av formålet til en klynge som NCE Seafood Innovation, og det årlige medlemsmøtet er selvfølgelig en slik anledning.

Over 100 medlemmer gjør NCE Seafood Innovation til

Blåskjell ble fremmet som et kinderegg under årsmøtet i Seafood Innovation. De kan bli et viktig fôrråstoff og bidra til å høste karbon, nitrogen og fosfor fra miljøet de vokser i.

Norges største sjømatrelat erte klynge. Et vanlig klyn gemedlem betaler 100.000 kroner i året i medlemskap. De 12 industripartnerne har en spesiell posisjon. Dette er selskaper med særlig betydning for klyngen, og de betaler 300.000 kroner i året. Partnerne er Lerøy, Cargill, Grieg Seafood, Benchmark Genetics, MSD, Pharmaq, Elanco, Coast, Thommessen, Deloitte, EY og DNB. FoU partnerne — universiteter og institutter — har også en spesiell posisjon, men slipper unna med 45.000 kroner. Såkalte start-ups utgjør en stor del av medlemsmassen, og disse betaler 7.500 kro ner. I tillegg har man inves torer og risikokapitalfond, som utvilsomt er viktige for klyngen, og som også bidrar med 30.000 kroner i årlig medlemsavgift. Så var jo «Hav møter Land» eksempel på samarbeidsprosjekt med andre klynger. NCE Seafood Innovation AS samarbeider med i alt ni andre klyngesel skap.

Sirkulariteten ut av tåka

Sirkulærøkonomi er en av de fem søylene til den vestlandsbaserte klyngen.

For å gjøre de fremmøtte kjent med vårens nye pro gram «Sirkulærøkonomi for sjømatindustrien», spurte programansvarlig Solveig Holm deltager Marianne Wethe Koch fra Cargill hvordan hun opplevde å bli invitert til å være med i programmet.

— Jeg ble veldig glad, siden sirkulærøkonomi er virkelig interessant. Samti dig litt skremmende, siden jeg egentlig ikke visste hva det var. Jeg vet at det blir avgjørende, at nye løsninger for gjenbruk blir svært viktig i fremtiden. Men hvordan man gjør det og måler det, var hovedmotivasjonen min for å bli med. Jeg ville lære det språket så jeg kan diskutere sirkulærøkonomi med andre og finne løsninger sammen med deltagere fra andre steder i verdikjeden, svarte Koch, som er bærekraftssjef i Cargill.

— Jeg gikk inn i pro blemstillingen med åpent sinn, klar for å lære alt, og det var supert at de andre deltagerne hadde samme innstilling, la hun til. Den første modulen, i Bekkjarvik i mai, begynte nettopp med terminologi og sirkulære for retningsmodeller. Den andre, i Voss, berørte blant annet EUs taksonomi og sirkulære

verdikjeder. De to siste mo dulene blir i Bekkjarvik i høst. Programmet er et samarbeid med Sveinung Jørgensen og Lars Jacob Tynes Pedersen, som blant annet leder Center for Sustainable Business på NHH.

— Jeg håper vi kan finne løsninger, og jeg håper vi kan gjøre det sammen uten å holde det vi vet tett til brystet. Andre bærekraftstiltak kan man til en viss grad gjøre på egenhånd, men sirkulærøko nomi er fullstendig avhengig av samarbeid, sa Marianne Wethe Koch.

Starthjelp og deling

Noen av prosjektene og nett verksløsningene minner om andre vi har vært borti i klyn geserien. Men NCE Seafood Innovation har en fordel de er alene om. Et av prosjektene er RAS-videoer: 50 videoer som utgjør basisen i et eget opplæringsprogram for folk som har behov for kompe tanse innen RAS-teknologi og RAS-produksjon.

Samarbeidsprosjektet Future Ocean Incubator på Marineholmen — og følgelig like ved møtelokalet — ble lansert i andrekvartal i år, og skal hjelpe ulike startups innen havnæringene

Programansvarlig Solveig

opp og frem. NCE Seafood Innovation er opptatt av startgropa. Seafood Trainee er et introduksjonsprogram til sjømatnæringen som ved utgangen av 2021 har hatt 162 seafood traineer ansatt i 30 ulike bedrifter. Seafood Next, et annet kompetanse program som tilbys av NCE Seafood Innovation, er et program for dem som nylig er ansatt i næringen eller trenger profesjonelle impul ser. Programmet har vært svært populært, og nå tilbyr NCE Seafood Innovation 60 plasser per år, med oppstart i januar og september. Gjen nom Seafood Trainee og Seafood Next får deltagerne innsikt i sjømatnæringens verdikjede, innovasjon, fiske helse, digitalisering, sirkulær økonomi og nye verdikjeder. Seapoint er det digitale fellesrommet for medlem mene. Executive Seafood Forum er tenketanken.

HAVlunsj er — som årsmø tet — eksempler på fysiske møteplasser. NCE Seafood Innovation tar også ansvar for andre arrangementer, som lansering av Fiskehel serapporten fra Veterinær instituttet, lansering av EY’s rapport Aquaculture Analysis og lansering av Risikorap porten til Havforskningsinsti tuttet. Årsmeldingen oppgir 73 events i 2021. Samme melding oppgir 7,5 millioner kroner i prosjektfinansiering. Kapitalreising har vært et an net satsingsområde. Klyngen har et eget kapitalprogram som skal gjøre det lettere for entreprenører å tiltrekke seg investorer og kapital.

Et av de siste initiativene er det nye Innovation Campprogrammet som kjøres sammen med Ungt Entrepre nørskap. Programmet retter seg mot de yngste, og vil

Holm i «Sirkulærøkonomi for sjømatindustrien» med svært engasjert deltager Marianne Wethe Koch fra Cargill (t.v.). (Foto: HMS)

involvere i alt 900 videregå ende elever på ni innova sjonscamper langs norske kysten fra september.

Aktivitetsnivået er som man kan ane stort og mangfoldig. Også det som ble servert fra talerstolen på årsmøtet sprengte rammene for hva vi kan gå inn på i en slik artikkel. Innovasjonssjef Björgólfur Hávardsson spurte ut Tomas Finnøy i AquaCloud om meningen med standardi sering. AquaCloud, som i dag er eget AS, er kanskje det mest suksessfulle av klynge prosjektene. Til trøst for at vi ikke ofrer flere ord på dem her, sto de sentralt i FoU artikkelen i forrige nummer. Klyngesjefen må vi imidlertid snakke med.

Også for Seafood Innovation gjelder det å skape møteplasser for medlemmene, og hva er vel bedre enn et langbord med god sjømat? (Foto: HMS)

Vi er fra Bergen — og for Norge!

Nina Stangeland har ledet klyngen siden mai 2019, har økonomiutdanning fra Ber gen, Cape Town og Oslo og jobberfaring fra bank, finans og forretningsutvikling. Et ternavnet hinter om opphavet i Austevoll, men nå er basen altså Bergen.

— Er dere en bergens klynge eller nasjonal?

Stort engasjement i Seafood Next, et kompetanseprogram som NCE Seafood Innovation tilbyr dem som nylig er ansatt i næringen eller trenger profesjonelle impulser.

Nina Stangeland har ledet klyngen siden mai 2019, en jobb som krever at man må følge med på ulike hold og også fronte den mangslungne klyngen i ulike sammenhenger. (Foto: HMS)

tyde på at dere har lykkes. Hva er hemmeligheten bak suksessen?

— Fra 2019 til 2020 doblet vi aktiviteten vår, og den har vi opprettholdt siden. Coronaen ga oss anled ning til å gjennomgå hva vi hadde gjort riktig og hvor vi måtte justere. Det har vært avgjørende for strategien vi utarbeidet i 2021. Vi er her primært av to grunner; å levere verdi til partnere og medlemmer, samt å bidra til bærekraftig vekst og utvikling av sjømatnæringen.

— Er det også mulig å si at innsatsen og ressursbruken faktisk har vært verdt det for medlem mene?

— Jeg regner med at de enkelte medlemsbedriftene kontinuerlig evaluerer hva

— Alle selskaper må jo bo en plass. Vi er et nasjonalt nettverk, noe NCE-statusen understreker. Samtidig holder flere av medlemmene til i Bergens-området, og det gjelder også selskapene som satte det hele i gang. Slik sett springer vi ut av denne geografien, men er repre sentert i hele landet og også internasjonalt.

— Gir bergensforankrin gen en styrke?

— Det er alltid en styrke å ha sterke selskaper i ryggen. Samtidig har coronaperioden lært oss å jobbe effektivt uavhengig av geografi, noe vi er svært bevisst på. Vi jobber aktivt og godt med alle medlemmer og partnere.

— Veksten til NCE Seafood Innovation kan

Anne Hvistendahl i DNB, Alf-Helge Aarskog, Nina Grieg fra Grieg Seafood og Lerøys Krister Hoaas (fra venstre) under en paneldebatt da EYs sjømatrapport ble lagt frem.

Seafood Innovation hadde ansvaret for å fremlegge rapporten, og Nina Stangeland ledet debatten.

de får ut av initiativer de er tilknyttet, også NCE Seafood Innovation. Resultatet av disse evalueringene legger føringer for selskapenes videre tilknytning til ulike initiativer. Når det er sagt, har vi de siste årene opplevd en økning i antall selskaper som er medlem av klyngen. Det tyder på at vi gjør mye riktig.

— Kan dere bli for store?

— Det er sikkert teoretisk mulig. Men det viktige, tror jeg, er at vi hele tiden klarer å ha fokus på hva medlem mene skal få igjen for å være med. Samtidig som vi må tilpasse aktiviteten og res sursene etter den størrelsen vi har.

— Dere har også internasjonale medlemmer, og medlemsmøtet ble holdt på

engelsk. Hvorfor det i en norsk klynge?

— Arbeidsspråket ble tidlig satt til å være engelsk, for å

inkludere flest mulig. Mange av entreprenørselskapene er internasjonale, mens mange av de etablerte selskapene jobber ut fra Norge og har norsk som arbeidsspråk internt. Vi snakker engelsk så lenge det er engelskspråk lige til stede, og så kan vi snakke norsk ellers. Dermed inkluderer vi flest mulig. For øvrig tilhører vi et globalt sjømatlandskap, og særlig når det gjelder nye løsninger må vi forholde oss til at mye av innovasjonen skjer andre steder enn i Norge.

— Vil dere kunne slippe kontrollen over AquaCloud?

— AquaCloud er et sel skap som styres av dataeier ne dvs. oppdrettsselskapene som er en del av AquaCloud. De eier dataene og det betyr at de bestemmer retningen videre. Så langt ønsker de at AquaCloud skal bidra til økt innovasjon i næringen og til å løse felles utfordringer knyttet til dødelighet, fiske helse og styrket bærekraft. At selskapene ønsker å bidra til å løse disse utfordringene i fellesskap tror vi er es sensielt for at vi som klynge skal klare det. AquaCloud er i så måte et virkemiddel til å adressere dette i fellesskap.

— Er det politiske saker du følger med særlig stor spenning?

— Vi er veldig opptatt av å adressere tema rundt

Det er ikke lett å illustrere hva AquaCloud er eller i det hele tatt hva datadeling og digitale standarder står for. Logoen deres sier litt.

bærekraft i næringen, f.eks. å løse utfordringene med fôringredienser i næringen. I tillegg er digitalisering og datadeling, samt bedring av fiskehelse og fiskevelverd de store temaene som vi følger tett.

— Medlemmene omfatter FoU-partnere og industripartnere, som blant annet har hatt ulike posisjoner og syn i den såkalte trafikklyssaken. Blir det problematisk?

— Her løfter vi frem de problemstillingene medlem mene ønsker å løse i felles skap. Til nå har det ikke vært store utfordringer med tanke på at man har ulike syn på ting. Vi er opptatt av å finne gode samarbeidsformer og foraer der vi kan drøfte ulike tema og belyse de fra ulike synsvinkler.

— Hvordan ser du for deg NCE Seafood Innova tion på lang sikt?

— Målet vårt er å bidra til å løse noen av utfordringene og realisere de mulighetene sjømatnæringen står overfor i forhold til å oppnå bærekraf tig vekst og utvikling. Noen av de store utfordringene er

klima og miljø, sirkulærøko nomi, fiskehelse, fiskevelferd, digitalisering og fôringredi enser — alt sammen felt vi har satt oss fore å jobbe med blant annet ved datadeling og digitalisering. Jeg håper vi kan fortsette å være pådriver, katalysator og tilrettelegger for dette også i tiden som kommer, svarer adm. direktør

Nina Stangeland i NCE Sea food Innovation.

Nytenkning i et nøtteskall

Uken etter medlemsgrillingen på Lanternen var det NASF som rådde sjømatgrunnen i Bergen. Det betyr ikke at

NCE Seafood Innovation var ute av bildet. Første dag arrangerte sjømatklyn gen speed-dating mellom oppstart-selskaper og mu lige kunder, investorer og partnere. Neste dag var det kåring av Seafood Innova tion Award, der kandidatene var de samme oppstart selskapene. Vinneren var

BioFeyn mottar Seafood Innovation Award under årets North Atlantic Seafood Forum. Daglig leder i BioFeyn, Timothy Bouley, takket fra den andre siden av Atlanterhavet.

klar, og selskapet og konsep tet var så spennende at vi gir det litt plass.

— BioFeyn får prisen fordi de jobber med å løse utfor dringene med å utnytte fôret i akvakulturnæringen. Det er en begrenset ressurs, og BioFeyn bruker spissteknolo gi for å løse dette, sa juryen. Lederen av BioFeyn var derimot ikke i Bergen, men i USA. BioFeyn er rett og slett en multinasjonal start-up med hovedsete i Boston og sidesete i Norge. Lederen er den amerikanske legen og miljøforskeren Timothy Bou ley, som vi møter på Zoom dagen etter prisutdelingen.

— Jeg vokste opp med en ørretfarm i nærheten og visste at jeg ville jobbe med noe som hadde med naturen og fisk å gjøre. Siden ble jeg lege og miljøforsker, men da jeg fikk jobb i Verdensbanken endte jeg opp med å inves tere i akvakulturprosjekter. Jeg så at akvakulturnærin gen hadde mange problemer, men også mange muligheter.

VERDIER SKAPES

GJENNOM RIKTIGE

VEIVALG

Hos Converto har vi erfarne rådgivere og lang erfaring med å bistå i slike prosesser.

At vi er tett på er lønnsomt for deg.

converto.no

Og at veien på mange måter gikk gjennom Norge, sier Bouley. Mens Boston har et sterkt biotekmiljø, ligger Norge i front innen akvakul tur. I tillegg har man også en lab i Italia og ting på gang i Storbritannia. Samtidig så den amerikanske legen muligheten for å overføre løsninger og teknologi fra hu man medisin. Feyn i navnet kommer av den amerikanske fysikeren Richard Feynman, som blant annet la grunnla get for nanoteknologien — et annet av stikkordene for BioFeyn.

— Vi produserer fôrtilset ningsstoffer som er kapslet inn ved hjelp av nanotek nologi. Vanligvis blandes vitaminer og næringsstoffer direkte inn i pelleten. Dette gir mange problemer som at de mister egenskapene over tid eller at opptaket i tarmen er dårlig. Vår innkapsling beskytter disse stoffene og øker også fiskens mulighet til å gjøre seg nytte av dem, sier Bouley. Ikke uventet legger han til at teknologien allerede er i bruk i human medisin. I fôret har man også muligheter til gunstig miksing av tilsetninger, som å kombinere stoffer som er

utsatt for oksydering med antioksidanter.

— Hva vil det bety for laksenæringen om dere kommer i mål? Er det mulig å si hva man kan tjene på det?

— Det er vanskelig å sva re på, ikke minst når prisene på fôringredienser svinger som i dag. Samtidig dreier vår teknologi seg om større effektivitet, noe som kan ha

virkning både på økonomi, men også på miljø. Det som er sikkert, er at vi forbedrer effektiviteten til flere av disse ingrediensene og i noen tilfel ler snakker vi om tidobling.

— Vil dere produsere selv eller levere konsept og teknologi?

— Veien videre forutsetter samarbeid med fôrprodusen ter og oppdrettere. Det er viktig å vite hva oppdretterne

trenger. Siden vil produktene og teknologien distribueres gjennom fôrprodusentene. Men vi vil produsere kaps lene selv.

— Har NCE Seafood Innovation hatt noe å si før dere fikk prisen?

— Innovasjonssjef Björ gólfur Hávardsson i NCE Seafood Innovation har vært vår mentor, og vi har fått mer med dem å gjøre etter hvert, svarer Bouley. Det blir trolig ikke mindre nå. Prisen til BioFeyn innebærer 100.000 kroner i penger, gratis medlemskap i NCE Seafood Innovation, gratis deltagelse på NASF 2023 og mulighet til å presentere seg på Seafood Innovation Award neste år.

— Prisen er et signal om at næringen er fascinert av det vi tilbyr, og gjør at vi vil engasjere oss i miljøene, møte flere partnere og opps kalere arbeidet i Norge. Det er virkelig storartet. Det er ikke alltid så lett for interna sjonale selskap å få fotfeste i Norge, sier Bouley. Møtet med NCE Seafood Innova tion har lært oss at det ikke finnes noe typisk klyngepro sjekt eller klyngemedlem, og vi runder like gjerne av med en knøttliten kapsel i Boston.

BioFeyn jobber med å optimalisere fôr og fôropptak gjennom avansert teknologi.

Daglig leder Timothy Bouley i BioFeyn i cockpiten i Aino Olaisens helikopter, og med god utsikt til norsk havbruk. Selskapet drar veksler på ulike styrker i miljøer i Norge, USA, Italia og Storbritannia.

Audun Maråk

ferdigsnakka!

med Thorvald Tande

Audun Maråk nærmer seg 34 år som ansatt i Fiskebåt, hvorav de siste 32 som general sekretær og senere adm. direktør. Han har overlevd ikke mindre enn 18 fiskeriministre om vi også tar med Gunhild Øyangen. Bjørnar Selnes Skjæran blir den nittende. Han har sett fem fiskeridirektører komme og gå, fem havforskningsdirektører, fem fiskarlagsfor menn, samtlige styreledere i Sjømat Norge og Norges sjømatråd, seks styreledere i Norges Råfisklag, fem styreledere i Sildelaget og syv styreledere i egen organisasjon. Det Audun Maråk ikke vet om norsk fiskeripolitikk og fiskeflåtens betydning og rolle er kort sagt ikke verdt å vite. Han krymper seg sikkert når han leser dette, men det får stå sin prøve. Vi har sjek ket alt av arkiver og historiebøker. Det finnes ikke én eneste personer i norsk sjømatnæring — mann eller kvinne — som har regjert like lenge som sjefen i Fiskebåt. Og fortsatt er han bare 63 år.

Å tro at man kan bli ferdigsnakka med Audun Maråk er selvsagt bare tull. Han har vært med på så mye interessant og avgjørende for utviklingen i norsk fiskerinæring at det kan skrives bøker. Vi har bare noen sider til disposi sjon. La oss derfor starte med starten.

Audun Maråk ble født 10. juni 1959 i Åle sund og vokste opp i Geiranger som nest eldst i en søskenflokk på fem. I alle ferier jobbet han i resepsjonen på Union Hotell. Det gjorde søsknene også. Faren var ingeniør i Statens Vegvesen, moren hjemmeværende. Etter barne- og ungdomskole i Geiranger, tok han videregående i Stranda. Deretter ble det jusstu dier, først i Trondheim og så i Oslo. Det var en anvendelig utdannelse som ga mange mulighe ter for jobb. I 1988 som nyutdannet jurist kom han over en stillingsannonse. Fiskebåtredernes Forbund i Ålesund var på jakt etter en jurist, og han søkte jobben. Hva han ikke visste var at den nest yngste broren, Jan Ivar Maråk, også hadde søkt på en stilling i Forbundet. Begge fikk jobben de hadde søkt, og helt tilfeldig begynte de to brødrene i samme organisasjon omtrent samtidig. Jan Ivar hadde sin første arbeidsdag 1. juni, Audun 1. juli. Ingen av dem visste hva Fiskebåtredernes Forbund var. Siden har de blitt.

— Du har jobbet i Fiskebåt siden 1988 — i en liten mannsalder. Er det ikke snart på tide å få seg en skikkelig jobb?

— Tusen takk. Det var en flott innledning på dette intervjuet!

— OK; la meg omformulere. Har du noen gang vurdert å slutte?

— Helt ærlig nei, selv om det har vært noen spennende alternativer. Som 63-åring er det

nok uansett for sent. Jeg har en utrolig spennende og utfor drende jobb, og har de siste 30 årene fått være med på å påvirke en utvikling som har gitt Norge en meget lønnsom og at traktiv næring. Jeg har samarbeidet tett og godt med dyktige medlemmer, og har et handlekraftig styre og utrolig flinke medarbeidere. Jeg hadde helt sikkert kommet til å savne Fiskebåt om jeg fant meg et mindre meningsfullt arbeid.

— Kort oppsummert; hvordan har det vært å jobbe i Fiskebåt?

— Først og fremst utrolig kjekt. Jeg har varierte og spennende arbeidsoppgaver, kon struktive og lojale medlemmer og gode medar beidere. Fiskebåt har utviklet et tillitsfullt og godt samarbeid med politiske beslutningstakere og embetsverket basert på faglige innspill og forslag til løsninger. Dette tillitsforhold er det vik tig å forvalte godt. Den daglige kontakten med medlemmene og styret i Fiskebåt er selvsagt også viktig for å holde Fiskebåt på stø kurs.

— Hvor mange medlemsfartøyer har Fiskebåt?

— I underkant av 190 båter eid av ca. 150 rederier. Fiskebåt Vest, dvs. Møre og Romsdal og Trøndelag, har ca. 80 medlemmer. Fiskebåt Nord har ca. 65 medlemmer og Fiskebåt Sør ca. 45. Vi har som i 1988 12 ansatte, hoved kontor i Ålesund og regionkontorer i Tromsø og Bergen. Foreningen organiserer alle typer hav gående fartøyer — trål, pelagisk trål, ringnot, autoline, snøkrabbebåter, hvalfangere og stor kyst fra 20 til over 60 meter. Fiskebåt er mer representativ enn noen gang, selv om vi mistet

Han er 63 år, er utdannet jurist og har ledet Fiskebåt siden 1990. Noen vil sikkert mene at Audun Maråk er den som bestemmer mest i norsk villfisknæring. Selv er han kledelig beskjeden og mener at det bare er tull. Men at havfiskeflåten har stor innflytelse skulle bare mangle. Den står tross alt for rundt 70 prosent av fangstkvantumet og fangstverdien i Norge. (Foto: Fiskebåt)

Både Audun og Jan Ivar Maråk brukte skoleferier og sommertid som ansatte i resepsjonen på Union Hotel i Geiranger. At begge også skulle jobbe en liten mannsalder i Fiskebåt var egentlig tilfeldig.

Med etableringen av Pelagisk Forening mistet Fiskebåt en god del ringnotfartøyer som medlemmer.

Mange trodde at denne skilsmissen ville bli kortvarig, men det ble den ikke. Pelagisk Forening lever fortsatt i beste velgående.

noen medlemmer i forbindelse med etablerin gen av Pelagisk Forening i 2011. Vi har fått inn Sør-Norges Trålerlag, samt over 35 fartøyer i gruppen stor kyst. Begge disse gruppene har vært med på å vitalisere Fiskebåt, som i dag organiserer båter som står for 60-65 prosent både av fangstverdien og fangstkvantumet i Norge og sysselsetter over 4.000 fiskere. Ser vi den havgående flåten totalt står den for rundt 70 prosent av fangstverdien og 80 prosent av fangstkvantumet.

— Hvor mange av disse havfiskerne er organisert i Norges Fiskarlag?

— Det vet jeg ikke. Den største andelen er uorganisert. Så er 1.500-1.600 organisert i Norges Sjømanns forbund, samt en del i Norsk Maskinistforbund og Sjøoffiserforbundet. Norges Fiskarlag har dessverre dårlig oppslut ning. Under 25 prosent av fiskerne på Blad B i Norge, altså heltidsfis kerne, er medlemmer av Fiskarlaget. Det sier noe om organisasjonsinteressen generelt. Den er lav, og ikke i nærheten av hva den en gang var.

— Alle fartøyer tilknyttet Fiskebåt er også medlemmer av Fiskarlaget?

— Ja, det er i prinsippet et krav. En sjelden gang har medlemmer i Fiskebåt reservert seg mot medlemskap i Fiskarlaget, men det har vi som regel ordnet opp i. I dag er nær alle våre medlemmer også med i Fiskarlaget.

— Hva var omsetningen til Fiskebåt i fjor?

— Rundt 30 millioner kroner. Det blir omtrent det samme i år. Våre medlemmer trekkes inntil 0,21 prosent av brutto fangstverdi i medlemsog tariffavgift til Fiskebåt og 0,28 prosent til Fiskarlaget.

— Hvordan er Fiskebåt organisert?

— I tre regionforeninger etter geografi. Vi har diskutert å organisere medlemmene etter redskapsgruppe, men har konkludert med at en geografisk inndeling gir mest igjen for med lemmene totalt sett. Men denne debatten kan komme opp igjen. Om noen år er vi kanskje fordelt i to — pelagisk og hvitfisk. Det er jo ingen grunn til å gjøre det vanskeligere og mer byråkratisk enn nødvendig.

— Hvis du skal trekke frem tre saker de siste 30 årene som du vil si at Fiskebåt virkelig har lyktes med, hva skal det være?

— Fiskebåt kan selvfølgelig ikke ta æren alene. Men Fiskeridepartementet og Fiskebåt var pådriverne for å redusere overkapasiteten i fangstleddet og skape en lønnsom og attraktiv fiskeflåte. Skulle vi klare dette var det nødven dig med stabilitet i ressursfordelingen. Det opp nådde vi gjennom enighet i Fiskarlaget. Selv om havfiskeflåten tapte ressursandeler for å oppnå stabilitet, var det en nødvendig kostnad for å komme dit vi er i dag. For det andre har Fiskebåt i alle år hatt fokus på et konstruktivt og faglig forankret samarbeid med forvaltningen og ressursforskningen. For det tredje har vi lyktes med å styrke Fiskebåts posisjon i sjømatnærin gen, og ikke minst representativiteten som or ganisasjon for den havgående fiskeflåten. Sist og ikke minst, rekruttert gode medarbeidere.

— Om du skal trekke frem de tre sakene der du har vært mest misfornøyd med resultatet, hva vil du si da?

— 30 år er en lang periode, og man får det ikke alltid som man mener er best for kys ten og Norge. Jeg vil først nevne utfallet av Kvotemeldingen i 2020. Dette arbeidet tok alt for lang tid og endte i realiteten med å skape større usikkerhet, ikke mindre. Dernest er det både beklagelig og kritikkverdig at vi ikke har klart å komme frem til en forsvarlig forvaltning og langsiktig fordeling av de store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren. Til slutt kan jeg ikke annet enn å nevne Volstad-dommen. Den var kort sagt utrolig skuffende. Volstad tapte 9 mot 8, etter å ha vunnet i tidligere rettsinstanser. Dommen rettferdiggjorde en behandling som man ikke skulle tro var mulig i en rettsstat som Norge. Flertallet i Høyesterett hadde rett og slett et problem med å felle sin tidligere arbeidsgiver. Når det er sagt, dommen har også premisser som gir fiskerne beskyttede rettigheter.

— Du har vært leder for Fiskebåt un der 18 ulike fiskeriministre. Hvilke tre vil du fremheve som de dyktigste? Og hvem av dem vil du si har vært mest Fiskebåtvennlig?

— Å nei. Du får meg ikke til å kaste ter ning. De som er ute etter tabloide beskrivelser av norske fiskeriministre de siste 30 årene kan lese Johán H. Williams intervju med Nils Torsvik da han ga seg som redaktør i «Fiskeri bladet». Fiskebåt har hatt et godt samarbeid med samtlige av disse 18 fiskeriministrene. Sammen har vi bidratt til at næringen har blitt lønnsom og attraktiv. Denne målsettingen har løpt som en rød tråd i fiskeripolitikken, både hos de 18 ministrene og Fiskebåt.

— Ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser hadde fiskeflåten i snitt en resultatgrad, dvs. resultat før skatt i prosent av omsetningen, på 12,6 prosent fra

2011 til 2019. Holder vi oss kun til havfiskeflåten var resultatgraden 16,6 prosent. For norsk fiskeindustri totalt var resultatgraden i samme periode 1,06 prosent — 0,83 prosent i hvitfiskindustrien og 1,18 prosent i pelagisk konsumindustri. Havfiskeflåten hadde altså i denne perioden 20 ganger så bra økonomisk resultat som hvitfiskindus trien. Forstår du industriens talsmenn når de hevder at inntektene i fiskerinæringen er alt for skjevt fordelt?

— Egentlig ikke. Å omfordele inntektene for å opprettholde en stor overkapasitet i fiskein dustrien er ikke veien å gå. Dessuten gir denne fremstillingen av lønnsomheten i fiskeindustrien et skjevt bilde. Mange bedrifter har heldigvis god inntje ning, og la oss håpe det vil fortsette. Alle, og ikke minst fiskerne, ønsker selvsagt en lønnsom og konkurran sedyktig norsk fiskeindustri. Men det kan ikke skje på fiskernes bekost ning.

— Alvorlig talt. Ignorerer du bare lønnsomhetsstatsstikken til Nofima. Er tallene feil?

— Det gjør jeg ikke. Men jeg aksepterer ikke at fiskerne skal ta regningen når aktører investerer i en produksjonskapasitet langt ut over

Fiskebåt har gjort en stor innsats for å sikre mest mulig stabilitet i kvotefordelingen mellom de ulike gruppene. Alt som truer denne stabiliteten er en trussel også mot havfiskeflåten, understreker Audun Maråk.

Fiskebåt har aldri vært mer representativ som havflåtens talerør enn i dag. Organisasjonen har ca. 190 medlemsfartøyer fra Finnmark i nord til Agder i sør, og organiserer alle redskapsgrupper. Her fra årsmøtet i Oslo i februar 2020, noen uker før Norge stengte ned.

(Foto: Thv Tande)

Det kan ikke være fiskeflåtens oppgave å holde liv i kostbar overkapasitet i fiskeindustrien, mener Maråk. I det har han selvsagt helt rett. Men det kan heller ikke være flåtens og salgslagenes oppgave å skivse industrien inn til beinet — for hvert eneste øre den er verdt.

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at Fiskebåt-sjefen er sterkt imot at fisketillatelser skal verdsettes til reell omsetningsverdi. Flåten er allerede pålagt for mange avgifter, om ikke formuesskatten skal skjerpes ytterligere og komme på toppen. (Foto: Thv Tande)

tilgjengelig råstoffgrunnlag. De får ta regningen selv.

— I fiskesalslagslova paragraf 11 heter det at formålet med minstepris er «å få til ei rimeleg fordeling mellom fiskar og industri av inntekt frå marknaden». Er du enig i at lønnsomhetstallene sier noe annet?

— Nei. I tillegg vil jeg si at det blir feil om vi skal redusere verdiska pingen for AS Norge ved å subsidiere landindus trien med billig fisk, spe sielt i en situasjon med mangel på arbeidskraft. Det er flott at Norge kan bidra med arbeidsplas ser til folk fra Øst-Europa og andre steder med stor arbeidsledighet. Men norske fiskeressur ser må beskattes og for valtes på en måte som gir Norge en maksimal langsiktig avkastning, ikke flest mulig utenlandske arbeidstakere.

— I dine øyne, hva må først og fremst til for å styrke lønnsomheten i fiskeindustrien?

— Aller først må man bli kvitt overkapasite ten, med andre ord øke utnyttelsesgraden av kapitalen. Dernest må industrien bli flinkere til å utnytte fryst råstoff for å oppnå helårlig drift. Økt automatisering vil både øke konkurranse kraften, styrke lønnsomheten og gjøre det mer interessant for norske borgere å arbeide i fiske industrien. Men det blir ikke flere arbeidsplass­

er, og det bør heller ikke være målet i dagens og fremtidenens arbeidsmarked.

— Hva kan dine medlemmer bidra med for å styrke inntjeningen på land?

— De kan fortsette å tilby førsteklasses råstoff til konkurransedyktige priser.

— Myndighetene vil at alle oppdrettstil latelser skal verdsettes til reell omsetningsverdi i forbindelse med utregnelse av formuesskatt. Bør ikke dette også gjelde for fisketillatelser?

— Nei, og av flere grunner. Fiskeriene har i dag et særskilt avgiftsregime. Dernest er om setningsverdien av fisketillatelser høyere enn det som gir grunnlag for ordinær drift. Til slutt er nok myndighetenes innskjerping på dette området en omkamp etter å ha tapt kampen om ressursrente. Ressursrenten er som kjent langt høyere i oppdrettsnæringen enn i fiskeriene. Så hører det også med at langt de fleste fiskeritil latelser er anskaffet etter 1998, og inngår alle rede i beregningsgrunnlaget til formuesskatten.

— I år etter år har nasjonene rundt Nordøst-Atlanteren fisket vesentlig mer av de store pelagiske bestandene enn for skerne anbefaler. Nå mener mange at den eneste veien ut av dette uføret er at en eller flere av bestandene klapper sammen. Hva mener du?

— Dette kan dessverre være en riktig antakelse. Forhandlingene har havnet i en blindgate som det vil bli veldig vanskelig å komme ut av. Nå håper og tror jeg at makrel lens vandringsmønster kan bidra til en løsning. Makrellen var en fremmedart i islandsk sone, inntil deler av bestanden vandret vestover etter

å ha vokst seg rekordstor på jakt etter føde, og Island grep muligheten som de alltid gjør. Nå er imidlertid bildet i ferd med å endres. Det er lite makrell i islandske farvann og reduserte meng der også i Smutthavet. Jeg registrerte med interesse at islandske, russiske og færøyske fiskefartøyer allerede i slutten av juni lå på grensen mellom NØS og Smutthavet. La oss håpe at makrellen vandrer tidlig inn i norske farvann. Det kan bidra til løsning. Norge bør uansett søke å finne løsninger med UK og EU. Færøyene bør også inngå i en løsning, men bare om de inntar mer realistiske posisjoner. Så får de andre stå på utsiden inntil videre. Avsetningen til tredjeland på 15,6 prosent bør anvendes til å finne løsninger mellom Norge, EU og UK.

— Som alt nevnte Johán H. Williams har dokumentert i flere artikler, er Norge den store taperen i det fordelingsspillet som har foregått de siste ti årene i Nordøst-Atlanteren. Hva har Fiskebåt gjort feil?

— Nå er det ikke Fiskebåt som avgjør de norske forhandlingsposisjonene til Norge. Det gjør statsråden. Fiskerinæringen har imidlertid et godt samarbeid med norske myndigheter, og har vært enige om de veivalgene Norge har tatt. Hva kunne vi ha gjort annerledes? Island,

Fiskebåt stiller seg bak de posisjonene Norge har tatt i forhold til Russland og krigen i Ukraina. Men det er ingen tvil om at dette kan få uønskede konsekvenser for forvaltningen av de store bestandene i våre farvann, understreker Maråk. Det blir ikke enklere å «greie ut» bestandsestimater og årsklassestyrker etter at vi kastet Russland ut av ICES.

Russland og i praksis Færøyene har hatt fritt fiske, og Island har ingen reell forhandlings vilje. Spør du meg har Norge kun hatt et reelt alternativ; å fiske de øvrige kystnasjonene til forhandlingsbordet. Men å slippe den norske fiskeflåten fri ville høyst sannsynlig gitt et sam menbrudd i de bestandene det forhandles om. Derfor har Norge som ansvarlig nasjon alltid vært tilbakeholden med å bruke dette makt middelet, selv om andre nasjoner gjør nettopp det. Når det er sagt, kan vi selvfølgelig ikke akseptere at Norge fortsetter å miste andeler. Før eller senere må vi sette foten ned om ikke naturen bidrar.

Forhåpentligvis vil makrellens vandringsmønster nå synliggjøre at Norge bør ha en større kvoteandel av denne bestanden enn de øvrige kyst-nasjonene rundt Nordøst-Atlanteren er villige til å gi oss.

Stor kyst er blitt en viktig medlemsgruppe i Fiskebåt. Hvordan strukturkvotene skal falle tilbake i kystflåten er følgelig et tema som opptar Fiskebåt, sier Maråk. Her 38-metringen «Sander Andre» eid av Benoninsen Holding AS i Sørvågen, som er medlem av Fiskebåt. I år kan denne båten fiske 770 tonn torsk, nesten 1.300 tonn nvg-sild, 1.550 tonn hyse og 328 tonn sei.

— Var det en rett beslutning å kaste russerne ut av ICES?

— Et meget vanskelig spørsmål. Jeg nøyer meg med å svare at Fiskebåt støtter de posi sjoner norske myndigheter har inntatt.

— Nå skal Kvotemeldingen opp til be handling på nytt. Helt konkret; hvordan ønsker Fiskebåt at strukturkvoter som utløper på tid skal behandles og fordeles?

— Det er lett å besvare. Vi ønsker at struk turkvotene skal fordeles i tråd med de forutset ningene som fiskebåteierne har lagt til grunn for sine investeringsavgjørelser. Det må gjelde enten man har valgt å strukturere eller ikke. Vi må ikke glemme at det er fiskerne selv som har finansiert kapasitetstilpasningen og dermed veien til en lønnsom næring.

— Hvorvidt strukturkvoter fordeles etter hjemmelslengde eller faktisk lengde i kystflåten har i praksis ingen betydning for dine medlemmer. Er dette likevel en sak Fiskebåt har meninger om?

— Her må du åpenbart lese deg opp. Stor kyst er i dag Fiskebåts nest største medlems gruppe, og hvordan tilbakefallet skal skje i kyst flåten er i høyest grad en sak som opptar oss. Svaret er på hjemmelslengde, som forutsatt. Inndeling etter faktisk lengde håper jeg dagens politiske ledelse dropper.

— Dersom myndighetene benytter tilbakefallet av strukturkvoter — som starter for fullt i 2028 — til å refordele ressurser mel lom kyst og hav, hva vil Fiskebåt da foreta seg?

— Næringen ønsker stabilitet og forutsigbar het i tråd med premissene i strukturpolitikken.

Jeg tror ikke Stortinget vil endre på disse. I så fall blir det usikkerhet og redusert aktivitet langs kysten. Dessuten; i Volstad dommen la flertallet i Høyesterett til grunn at Stortingets forsikrin ger om at strukturgevinstene skal beholdes i fartøygruppene, var bindende. Hvis ikke hadde Volstad vunnet saken mot staten. Ifølge Høyes terett kan ikke politikerne skalte og valte med strukturkvotene som de vil. Vi trenger ikke flere rettsprosesser.

— Hvor fritt mener du myndighetene står til å fordele ressursene mellom ulike flåtegrupper?

— Friere enn de burde! Men det gjelder altså ikke for strukturgevinstene. De skal tilbake til den hjemmelsgruppe de kommer fra og forde les i henhold til dette. Det må gjelde også om myndighetene innfører faktisk lengde.

— Mange er opptatt av at Fiskebåt må få økt representasjon i Landsstyret og Lands møtet i Norges Fiskarlag. Men spiller det egentlig noen rolle om dere har 30 eller 40 prosent av stemmene; dere blir jo likevel overkjørt av kyst?

— Det har du rett i. Derfor bør det kreves 2/3 dels flertall i Norges Fiskarlag for å fremme eller endre ressursfordelingen mellom flåte gruppene.

— Betyr det at Fiskebåt kan akseptere å beholde dagens representasjon i Fiskarlaget dersom det blir vedtektsfestet at Fiskebåt har vetorett i spørsmål om endringer av lagets ressursfordelingsvedtak?

— Dette er en prosess som foregår i øy eblikket og som forhåpentligvis vil finne en god løsning på Landsmøtet i 2023. Fiskebåt mener

en tredeling av representasjonen i Landsmøtet og Landsstyret, samt vetorett for alle tre med lemmsgrupperinger er fremtidsrettet. Det er en dårlig løsning for alle parter å opprettholde dagens fordeling.

— Fylkesfiskarlagene ønsker at Fiskebåt skal bidra med en større del av finansierin gen av Fiskarlaget. Hva har Fiskebåt å gi?

— Nada! Vi får ikke våre medlemmer med på å subsidiere driften av fylkesfiskarla gene. Alle skal selvsagt bidra til finansieringen av Fiskarlaget sentralt, men de enkelte medlemsorganisasjonene må selv sørge for egen finansiering. Det er god lønnsomhet i flå teleddet. Fylkesfiskarlagene organiserer bare 1 av 5 heltidsfiskere, og har følgelig et stort potensial for å øke medlemstallet og dermed egne inntekter. Dessuten betaler Fiskebåts medlemmer allerede 70 prosent av finansierin gen av Norges Fiskarlag. Vi har 17 av 69 med lemmer i Landsmøtet og betaler 70 prosent av moroa. Det kan ikke være riktig!

— Det står hver medlemsorganisasjon under Fiskarlags-paraplyen fritt å øke sine inntekter gjennom økt kontingent. Du mener følgelig at fylkesfiskarlagene må sørge for sin egen finansiering?

— Helt riktig. De kan ikke bruke Fiskebåt som lommebok.

— Kan Fiskebåt være med på en vedtekt som fastsetter en nedre lengdegrense for båter Fiskebåt kan organisere?

— Absolutt. En slik grense har vi allerede.

— Den er 20 meter. Kan den økes til 28?

— Fiskebåt kan være med på å diskutere hvor den skal gå. Men det er uaktuelt å lage en ordning som medfører en tvangsorganise ring i fylkesfiskarlagene av våre eksisterende medlemmer. Fiskebåt vil alltid ivareta alle sine medlemmer.

— Norges Fiskarlag jobber i øyeblikket med en ny organisasjonsstruktur. Hvordan bør denne se ut i din drømmeverden?

— La meg innlede med å konstatere at Norges Fiskarlag selv har konkludert med at dagens organisering fungerer dårlig. Likevel fortsetter man med å lappe videre på den samme organisasjonsstrukturen. Det er neppe en god og fremtidsrettet løsning. I min drømme verden er det en organisasjon der vi sier «vi» og ikke som i dag — «dere og oss». Maktfor delingen i laget og fokuset til Fiskarlaget gjør at svært få i den havgående flåten ser på Norges Fiskarlag som sin organisasjon.

Norges Fiskarlag organiserer knapt en av fire hovedyrkesfiskere i Norge. Det er et kjedelig faktum som viser hvor laber organisasjonsinteressen er blant fiskerne, sier Audun Maråk.

— Skilsmisser er definitivt ikke noe å ønske seg. Men av og til kan det faktisk være bedre å gå hver til sitt enn å tviholde på et fellesskap som ikke gagner noen. Fiskebåt frykter overhodet ikke en situasjon der kyst og hav går hver sin vei. Vi ønsker det ikke, men vil ikke være den som taper mest på en slik utvikling, sier Audun Maråk og høres absolutt ut som om han mener det.

Etter 32 år som Fiskebåt-sjef har Audun Maråk vært med på det meste. Alle er seg selv nærmest, men i øyeblikket er det god harmoni innad i organisasjonen. Det er bred enighet om alle viktige veivalg. (Foto: Thv Tande)

— Hva er i dine øyne så uheldig ved at havflåten og kystflåten skiller organisato risk lag?

— Splittelse er uheldig med tanke på inn flytelse, men kan bli uunngåelig. Noen ganger er det faktisk bedre med en skilsmisse enn å tviholde på et ekteskap som ikke fungerer. Når det er sagt, mener jeg at utfordringene for kystflåten og havfiskeflåten stort sett er de samme. Det bør også svarene være. Fiskerne er tjent med å stå sammen om man kan oppnå en akseptabel maktbalanse, der en part ikke kan overkjøre den andre.

— Flere talspersoner for kystfiskeflåten hevder at Fiskebåt ikke tør å bryte ut av Fiskarlaget. Det er nemlig havflåten som vil bli den store taperen ved en slik utvikling. Hva sier du?

— At de tar feil, og at det strider mot sunn fornuft. Den havgående flåten står for ca. 70 prosent av verdiskapingen på førstehånd, sysselsetter halvparten av heltidsfiskerne, er spydspissen teknologisk og i det grønne skiftet, gir legitimitet til norsk suverenitet i våre hav områder og er forutsetningen for en helårlig fiskeindustri. Bosettingen og aktiviteten langs kysten er i stor grad knyttet til den havgående flåten. Mye skal gå galt om hav blir taperen. Fiskebåt kommer til å bruke de ressursene som er nødvendige for å ivareta den havgående flåten, til gavn for kysten og verdiskapningen i Norge. Internt i Fiskarlaget forsvinner dessuten ikke konfliktene og utfordringene om Fiskebåt

går ut. Norges Fiskarlag blir definitivt taperen.

— Hva gjør Fiskebåt om det blir split telse?

— Tidlig på 2000-tallet var vi ønsket som egen landsforening i NHO-systemet. Det ble det ikke noe av, noe mange mener var en tabbe. Jeg frykter ikke at Fiskebåt skal miste innfly telse eller betydning om det ender med skils misse, og tror heller ikke vi skal få problemer med å skaffe oss gode allierte. Vi kan fortsatt ha en havn i NHO, dersom det skulle bli aktuelt, men kanskje ikke som selvstendig landsfore ning. Fiskebåt har ressursene til å ivareta egne medlemmer. Og selv om kystflåten og havflåten går hver sin vei vil vi fortsatt måtte samarbeide på mange områder. Ikke minst om stabile og forutsigbare næringspolitiske rammebetingelser og fremtidig bruk av havet.

— Er det indre spenninger i Fiskebåt?

— Svært lite. Men alle er jo seg selv nær mest uansett hva de driver med, og vi organise rer konkurrenter. Det er utfordrende at mange medlemmer er misfornøyde med Fiskarlaget og peker på at det er Fiskebåt som må gjøre jobben. Men de har helt rett i at Fiskarlaget drar større veksler på Fiskebåt, enn omvendt. Når det er sagt har ledelsen i Fiskarlaget og Fiske båt det siste tiåret samarbeidet godt og fortrolig.

— Hvor lenge skal du fortsette?

— Vet ikke. Så lenge lysten er der. Og så lenge styret vil ha meg.

— Ferdigsnakka?

— For denne gang.

EgErsund havn

Fra starten av det moderne fiskeri, i forrige århundre, har havnen utviklet seg til å bli en av Norges viktigste fiskerihavner. Det er en klar målsetning at havnen også i framtiden skal spille en aktiv rolle i utnyttelsen av de ressurser som havet byr. Egersund havn tilbyr alle de tjenester og servicefunksjoner som moderne fiskeri og transporselskaper trenger. At disse er tilgjengelig hele døgnet, året rundt, er like naturlig.

Muliggjør

vekst, bedrer nøkkeltall og styrker din bedrift

Uansett hvilken fase bedriften din befinner seg i, kan Collector skape løsninger som muliggjør økt vekst, bedre nøkkeltall og sterkere likviditet. Ved å kombinere trendanalyser med datastyrt innsikt, kan vi bidra med råd som er tilpasset etter din virksomhet.

Hansa var i hovedsak en tysk handelsorganisasjon i senmellomalderen. Organisasjonen tok navn etter det høytyske ordet hanse, som betyr gruppe eller (handels)selskap. Hansaforbundet vokste frem på 1200-tallet med den rike byen Lübeck som drivkraft. En viktig handelsvare for hanseatene var tørrfisk, som også var avbildet i våpenskjoldet. Hanseatene byttet til seg tørrfisk i Bergen mot billig baltisk korn. Hansa var en økonomisk stormakt i Nord-Europa og hadde mye makt i Skandinavia.

Kampen for tilværelsen

GOOGLER MAN NORSK fiskerihis torie får man gjerne opp Store Norske Leksikon. Her står det innledningsvis: «Norsk fiskerihistorie går helt tilbake til steinalderen, som var ca 1.800 år før vår tidsregning. De første innvandrerne til Norge oppdaget tidlig at det utenfor kysten fantes rike forekomster av fisk, sel, småhval og sjøfugl. Undersøkelser

av boplasser har vist at steinalderfolket drev fiske både i sjø, vann og elver. Fisk etablerte seg tidlig som et viktig ressursgrunnlag for befolkningen langs kysten. I løpet av 1000 tallet etter Kristi fødsel begynte fisk å bli omsatt som handelsvare innenlands fra Nord Norge og sørover. Rundt 1100 tallet startet eksporten av tørket torsk og sild til Eng land. Grunnlaget for veksten i denne handelen var skreifisket i Lofoten og sildefisket i Nord Norge.» For egen del tilføyer jeg at Norge i 2021 ekspor terte hele 3,1 millioner tonn sjømat til en verdi av 120,8 milliarder kroner, hvorav villfanget sjømat representerte 1,7 millioner tonn og 35,1 milliarder. Dette var rekord både i volum og verdi, og tilsvarte 42 millioner måltider hver eneste dag året rundt med sunn og god

mat til verdens befolkning. Finnes det noe edlere enn å produsere sunn og god mat? Nei, selvsagt ikke. Fiskeriene og jordbruket trumfer alt annet.

Sjømatnæringen skaffer Norge store inntekter og skaper mange arbeids plasser, spesielt der hvor det kanskje ikke hadde vært så mye aktivitet uten sjømat. Dette må politikerne, myn dighetene, «vanlige folk» og andre næringer som har etablert seg eller ønsker å etablere seg på havet, legge til grunn i sine vurderinger. Media har også et stort ansvar med å påpeke for annevnte fakta når debatten raser om etablering av store og plasskrevende havvindprosjekter. Det holder ikke bare med å vise til at det er god dialog mel lom interessentene. Her må realitetene legges til grunn.

Torsdag 2. juni startet slepet av den første Hywind Tampen-vindturbinen ut til Nordsjøen fra Wergeland Base i Gulen. Turbinen nådde feltet lørdag 4. juni ca. 140 kilometer fra land, mellom Snorre- og Gullfaks-plattformene i Tampen-området i Nordsjøen. Fartøy fra DOF og Aker Solutions var ansvarlige for slepeoperasjonen. Hver turbin har en rotor på 167 meter i diameter og 81,5 meter lange blader. Den flytende turbinen skal forankres til havbunnen med sugeanker, kjetting og vaier. Hywind Tampen-feltet skal bestå av 11 turbiner med en samlet kapasitet på 94,6 megawatt. Oppstart er planlagt til tredje kvartal i år.

gi en energiproduksjon på 30.000 megawatt eller 30 gigawatt. Hvis man legger til grunn et moderat anslag på 4.000 timers full driftstid per år, vil denne kapasiteten kunne levere rundt 120 terawattimer (TWh) strøm. Norges årlige strømforbruk er for tiden 140 TWh, et tall som vokser hele tiden på grunn av den økende elektrifiseringen av landet. «Med denne ambisjonen går vi fra de to havvindmøllene som er i drift i dag, til rundt 1.500 havvindmøller. Byggingen skal skje i løpet av de neste 20 årene», sa statsminister Jonas Gahr Støre.

Antallet på 1.500 turbiner forutsetter altså en kapasitet på 20 megawatt per turbin. Skulle man gå ut fra de største turbinene som er tilgjengelige i dag på 15 megawatt, vil imidlertid en kapasitet på 30 GW kreve 2.000 turbiner — ikke 1.500. Men utviklingen av turbinene går sin gang og 20 megawatts turbiner er allerede utviklet, så hvem vet?

Særdeles mistroiske

Hva betyr det å ha en god dialog? Min erfaring er at det lureste man kan gjøre om man ønsker å etablere havvindom råder, er å kartlegge biologien og hvilke andre interessenter man har i de aktu elle områdene. Om jeg avgrenser dette til fisk, fiskeriene og fiskerne, må man være i god kontakt med dem som faktisk driver fiske i områdene for å skjønne hva som foregår.

Kanskje kan man finne kompromisser og områder hvor det faktisk kan gå an å etablere havvindanlegg. Fiskerne er i utgangspunktet ikke motstandere av å dele havområdene med andre. De ser og forstår at man ikke kan ha havet for seg selv. Det man imidlertid etterlyser er at utbyggere, myndigheter, politikere og andre tar kontakt og lytter til hva fisker ne sier og tar hensyn til deres synspunk ter. Etter mange ti-års kamp for å få inn denne forståelsen hos petroleumsnæ ringen, myndighetene og politikerne for

så å oppleve Equinors og regjeringens overtramp i forbindelse med Hywind Tampen, er fiskerne særdeles mistroiske til om det går an å få til en god dialog, gjensidig forståelse og respekt fra ut byggerne av havvindanlegg.

I mai 2022 lanserte regjeringen Gahr Støre planer, eller rettere sagt ønsker om å plassere ca. 1.500 vindturbiner til havs innen 2040. Det vil i så fall kunne

For å få plass til all denne energipro duksjonen til havs vil regjeringen åpne områder på fem til seks ganger stør relsen av det allerede åpnede området Sørlige Nordsjø II. Havvindanlegg vil da kunne legge beslag på ca. én prosent av norske havområder, sies det. Og det høres jo lite ut. Så her er det vel bare å kjøre i gang?

Eller kanskje ikke?

Sjekk Yggdrasil

Fiskeridirektoratet har et usedvanlig godt kartprogram som ligger åpent og tilgjengelig på internett, nemlig Yggdra

I juni besøkte Jonas Gahr Støre Equinor Hywind Tampen i Gulen, hvor man arbeidet med å montere de elleve gigantiske vindturbinene. Hans hovedbudskap var at Norge skal bli en av verdens ledende nasjoner innen havvind. LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-sjef Ole Erik Almlid var med på turen. Begge nikket entusiastisk enige.

sil. Her kan man finne akkurat det man vil om norske havområder, blant annet at fiskeriene foregår langs hele kysten og langt opp i Barentshavet, og for så vidt i hele norsk økonomisk sone (NØS). Fiskeriene er markert i gult og brunt. Jo mer brunt, jo heftigere fiske. Der kartet viser blått hav, er det ikke registrert noe fiskeri. Se figurene 1 og 2. Den øverste figuren viser kvantum, den nederste red skapsbruk.

Legger man inn at kartet også skal

Arealeffektivitet er en klar forutsetning for god sameksistens med havvind, sier Kåre Heggebø, leder i Norges Fiskarlag. Fiskerne frykter at havvind vil ta mer areal enn det politikerne sier. Det har også Heggebø gitt entydige signaler om, som f.eks. på Norweas konferanse på Gamle Logen i Oslo 25. april i år.

Yggdrasil er Fiskeridirektoratets kartdata. Yggdrasil har blant annet temalag for fiskeriaktivitet, fiskerireguleringer og fis keredskaper. Her to varianter av kartet. Det øverste viser fangstkvantum, det nederste bruken av fiskeredskaper. Begge kart gir et tydelig budskap; det er ikke mye plass igjen til store vindparker.

vise gyteområder, spesielt verdifulle områder og verneområder, skipsle der, oppdrettsområder og så videre, er det jammen ikke mye igjen å boltre seg på for havvindutbyggerne. Den ene prosenten med havområde Gahr Støre viser til, og som vil bli beslaglagt til havvindanlegg med kanskje 2.000 turbiner og med 1-2 km mellom hver, blir plutselig vanskelig å finne. Spesielt hvis man skal ta hensyn til at anleggene bør ha en viss størrelse for å bli regnings svarende. Havvindanleggene bør heller ikke ligge alt for langt til havs på grunn av lange kabelstrekk og høye kostnader. I tillegg bør de legges slik at strømka blene kan tas til land på steder hvor det er enkelt å knytte seg til det elek triske kraftnettet. Til og med Equinors Hywind Tampen med kun 11 turbiner var vanskelig å finne plass til, og dette anlegget skal ikke levere strøm til land, men til petroleumsplattformene på Gull faks- og Snorre-feltene. Det hører med til historien at plasseringen av Hywind Tampen umuliggjør det tradisjonsrike trålfeltet Tampen for fiskeri etter at det er etablert.

Norges Fiskarlag bidrar aktivt

Etter regjeringens lansering av ambisjo nene om å satse på storstilt utbygging av vindanlegg på havet, fikk Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) i oppdrag fra Olje- og energidepartemen tet (OED) å identifisere nye områder for fornybar energiproduksjon til havs. En gruppe er nedsatt for å gjøre dette arbeidet. Gruppen består av folk fra Oljedirektoratet, Miljødirektoratet, Fis keridirektoratet, Kystverket, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Forsvarsbygg. Oppdraget går i korthet ut på følgende:

1. Å vurdere om noen av de 13 områdene fra 2012 som ble konsekvensutredet, men ikke åpnet, skal konsekvensutredes på nytt.

2. Å vurdere om nye områder skal åpnes for energiproduksjon til havs. 3. Å vurdere om arealutnyttingen på de to områdene som er åpnet kan økes. Jeg håper og tror at NVE har lært av den dårlige jobben som ble gjort foran leveringen av den såkalte strategiske konsekvensutredningen om mulige hav vindområder i 2011. Kun to av disse om rådene har politikerne våget å åpne for utbygging 10 år senere, men i begren set omfang i forhold til det teoretiske omfanget. Øvrige områder i utredningen

har mye fiskeri og kan ikke åpnes. Det hadde NVE visst i 2011 om de hadde tatt seg bryet med å sjekke fakta. Nå tror jeg arbeidsgruppen vil ta seg god tid og kontakte andre interesser i områder. Norges Fiskarlag har for lengst signa lisert at region- og lokallagene vil bidra aktivt i forhold til arbeidsgruppen for å se hva som er mulig og hvilke konse kvenser det vil få å åpne et område. Det tror jeg er eneste veien å gå for å få Gahr Støres «våte drømmer» oppfylt.

Hvorfor ikke et CO2-fond?

I tillegg til at fiskerne har sine «gamle» utfordringer i forhold til å drive fiske på helårsbasis med brukbart utkomme, står de nå overfor nye utfordringer. De høye drivstoffprisene er i ferd med å ta knekken på reketrålingen langs kysten, samt å gjøre annen trålvirksomhet lite lønnsom. Bruk av passive redskaper som not, garn, line og teiner er frem deles noenlunde lønnsomt, forutsatt tilstrekkelige fangster og gode priser. Regjeringen toer foreløpig sine hen der i forhold til denne situasjonen og innkasserer mellom 40 og 60 prosent av drivstoffprisen i avgifter, alt etter hvor høy drivstoffprisen er. En tung og

økende avgift er CO2-avgiften, som ble innført ut fra den edle hensikt å få ned utslippene av CO2. Nå er drivstoff prisen imidlertid så høy at utslippet vil minke selv uten CO2-avgift, ene og alene fordi fiskebåtene ikke finner det regningssvarende å drive fiske. Jeg får inderlig håpe at innføringen av CO2avgiften ikke var for å tvinge fiskerne til å gi opp. Men hva tenkte man egent lig med — og på? Å få ned utslippene ved å sette en CO2 avgift som fiskerne kan leve med bør være målet, og dette hadde også vært mulig om man hadde tenkt som da NOx-avgiften ble innført. Enkelt forklart ble Staten enig med næringslivet om å opprette et NOxfond. Fondet er nå med på å finansi ere tiltak som direkte fører til redusert NOx-utslipp. Dette har vært og er en dundrende suksess, og gir hvert år utslippsreduksjoner langt over målset tingene. Samtidig medfører det moder nisering og effektivisering av fiskeflåten. En vinn vinn situasjon. Hvorfor dette ikke er gjort i forbindelse med CO2-avgiften, er for meg en gåte. Tro lig er det finansdepartements folk som stritter imot og mener staten trenger midlene. Hva det gjør med utslippene, næringslivet og arbeidsplassene på sikt er visstnok mindre interessant.

Flytende vindmølleparker vil neppe bli noe problem for oppdrettsanlegg inne ved kysten. Men etter hvert som oppdrett beveger seg offshore, kan regjeringens mange vindmøller bli et problem både for fiske og oppdrett.

Ser vi de siste tusen årene under ett er sannsynligvis tørrfisk det sjømatproduktet vi har produsert og eksportert mest av. Men i dag tar denne bransjen bare hånd om ca. 20.000 tonn råstoff på årsbasis. Dette kan sikkert økes noe, men økt bearbeiding i Norge betyr at vi må satse på andre måter å foredle fisken på. Tørrfisken er og forblir et nisjeprodukt.

Ris og ros til Bearbeidingsutvalget

VEDTATTE SANNHETER BØR man ikke uten videre ta for god fisk. Det gjel der også i norsk sjømatnæring. Verden er ikke alltid så rett frem som man skulle ønske at den var, og det kan feste seg myter og oppfatninger som en gang kanskje stemte, men som ikke lenger gjør det.

Når det er sagt; vedtatte sannheter, selv om de ikke lenger er helt dek kende, vil som regel ha mye for seg. I sjømatnæringen er det f.eks. en vedtatt sannhet at Norge i all hovedsak ekspor terer ubearbeidet fisk og halvfabrikata, og at vi på den måten mister tusenvis av arbeidsplasser langs kysten. Enkelte vil ha det til at norsk fisk bare i EU gir grunnlag for rundt 30.000 arbeids plasser i fiskeindustrien, og at det burde være mulig å «hente hjem» i alle fall 20.000 av disse.

For egen del har vi alltid ment at dette er urealistisk. Det er veldig mange grunner til at vi ikke skjærer så mye

i fisken her hjemme; tollsatser, kost nadsnivå og ikke minst manglende kunnskaper om lokale preferanser. At mye av bearbeidingen skjer nærmest mulig forbrukerne henger naturlig sammen med at det er her man også vet best hvordan folk vil ha produktene. Tollsatser og andre importrestriksjoner, kostnadsnivå og markedskunnskaper er ikke noe man kan endre eller skaffe seg over natta. Det er heller ikke noe man ensidig kan påvirke i Norge, og slett ikke i sjømatnæringen. Kort sagt; det å vri produksjonsmønsteret i Norge i retning av mer bearbeidede produkter er en svært krevende oppgave, som selvsagt kan lykkes til en viss grad, men som neppe kan rokke den sannheten at Norge i overskuelig fremtid fortsatt vil være en eksportør av ubearbeidet fisk og halvfabrikata.

Så kan man selvsagt tenke seg of fentlige inngrep for å «tvinge» frem økt bearbeiding i Norge. Solide kvotebo

nuser til fartøy som lander fersk fisk for bearbeiding her hjemme, sviende avgif ter eller rett og slett forbud mot eksport av ubearbeidet fisk og en omlegging av norsk landbrukspolitikk for å bidra til økt markedsadgang for bearbeidet norsk sjømat, er noen eksempler. De to førstnevnte vil over tid kanskje gi noe flere arbeidsplasser i industrien, men vil uvegerlig også svekke lønnsomhe ten i næringen. I ytterste konsekvens kan slike inngrep igjen gjøre næringen avhengig av offentlig støtte. Gjennom andre halvdel av 1900 tallet fikk jo norsk sjømatnæring smertelig erfare konse kvensene av å motarbeide markeds kreftene. Det siste tiltaket — å svekke importvernet av norsk landbruk, virker i øyeblikket helt uaktuelt.

Nåvel. På tross av vår litt pessimistis ke tilnærming, har verken myndigheter eller næring kastet kortene. Det er bra. Selv om det er vanskelig, er det jo ingen grunn til ikke å forsøke. Alle tiltak som

kan bidra til å skape flere arbeidsplasser langs kysten og i fiskeindustrien — også i den delen av industrien som har laks og ørret som råstoff, må ønskes vel kommen. De siste 30-40 årene har det vært nedsatt en rekke offentlige utvalg

for å komme med forslag om hvordan man kan styrke lønnsomheten til norsk fiskeindustri og øke foredlingsaktiviteten. Det foreløpig siste er det såkalte «Bear beidingsutvalget», som ble oppnevnt av fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen og

Nærings og fiskeridepartementet 8. juni 2021. Kathrine Tveiterås ledet utvalget, som besto av Inger-Marie Sperre, Janita Arhaug, Magnar Pedersen, Nina Jensen, Otto Gregussen, Sigvald Rist og Ørjan Nergaard. På kvinnedagen 8. mars 2022 overleverte bearbeidingsutvalget sin rap port, som deretter ble sendt ut på høring med høringsfrist 1. juni.

Mandatet var å foreslå tiltak som kan bidra til økt bearbeiding av bærekraftige sjømatprodukter i Norge og vurdere hvil ke konsekvenser tiltakene vil få for den totale verdiskapingen i sjømatnæringen, samt for sysselsettingen og bosettingen langs kysten. I rapporten fremhever utvalget at målet om økt bearbeiding og flere helårige arbeidsplasser ikke kan oppfylles av enkelttiltak. Det er behov for en økt og helhetlig satsing over tid, både fra myndighetene og fra sjømat industrien. I alt presenterte utvalget 32 konkrete forslag til tiltak.

Bearbeidingsutvalget ble oppnevnt av fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen i juni 2021 og med nåværende prorektor ved Universitetet i Tromsø, Kathrine Tveiterås, som leder. Hun var også med i Eidessen-utvalget, som ble oppnevnt i juni 2015 og la grunnlaget for Kvotemeldingen. (Foto: NFD)

Departementet mottok i alt 23 høringssvar. De vi har konsentrert oss om her, er fra Sjømat Norge, Sjømatbe driftene, Båtsfjord Næringsråd, Bergen Næringsråd, Norges Fiskarlag, Fiskarla get Nord, Fiskebåt, Pelagisk Forening,

I mars i år kunne Kathrine Tveiterås overlevere Bearbeidingsutvalgets rapport til fiskeriminister Bjørnar Selnes Skjæran. Det skjedde på Fiskerihøgskolen i Tromsø, og med flere av utvalgsmedlemmene til stede. (Foto: NFD)

Norges Kystfiskarlag, Norsk Villfisk og NNN. Vi har også hengt på våre egne kommentarer.

Forslag om kvotesystemet

1. Utvalget foreslår å splitte opp kvotepakker og innføre en kvo teutvekslingsordning. Dette vil legge bedre til rette for spesialisering og utnyttelse av alle kommersielle arter.

Forslaget støttes i utgangspunktet av alle, unntatt Pelagisk Forening og Nor ges Kystfiskarlag. Både Sjømatbedrif tene og Norges Fiskarlag understreker at forslaget må utredes nærmere. Det mener også NNN.

NF: Et fornuftig forslag som vi støtter uten forbehold.

2. Utvalget foreslår å inndra og refor dele kvoter som ikke utnyttes over tid.

Dette forslaget møter tydelig mostand både i Norges Fiskarlag, Fiskebåt Nord og Fiskebåt. Fiskarlagsystemet vender altså tommelen ned. Pelagisk Forening stiller seg helt uforståelig til forslaget. Det gjør ikke Norges Kystfiskarlag, som støtter forslaget, men vil ha svar på hva som menes med «over tid». Sjømat Norge, Sjømatbedriftene og NNN vil at det skal utredes.

NF: Også dette er et ganske naturlig forslag for oss. Vi skjønner ikke hvorfor Fiskarlaget, Fiskebåt og Pelagisk Foren ing er imot.

3. Utvalget vil justere klausulen i forvaltningsplanen for torsk slik at kvoteendringer fra ett år til neste som

hovedregel ikke kan overstige 10 prosent.

Fiskebåt går imot forslaget, og mener at dagens ordning med maks 20 prosent endring bør videreføres. Norges Fis karlag er i utgangspunktet positiv, men understreker at en slik endring må av klares med russerne. Pelagisk Forening er også positiv, men åpner for en større nedjustering dersom en bestand er truet av kollaps. Norges Kystfiskarlag er positiv, men understreker at 10 prosent bare skal gjelde som en hovedregel. NNN ønsker en utredning av forslaget. Det samme gjør Sjømat Norge, Sjø matbedriftene og Norsk Villfisk. Bergen Næringsråd sider derimot bastant nei.

NF: Her er vi enig med Fiskebåt. I utgangspunktet må fiskekvoter fastset

Fiskekvotene må fastsettes ut fra hva bestandene tåler over tid, ikke ut fra antakelser om hva markedene kan ta unna. Kvotefastsettelsen er vanskelig nok som den er i dag, om vi ikke også skal gi oss til å spekulere i hvordan prisutviklingen vil bli om kvotene endres.

Vi skjønner ikke helt motstanden mot å refordele kvoter som ikke brukes over tid. Om målsettingen er å utnytte fiskeressursene i norske farvann, må vi selvsagt flytte fisken fra de bollene ingen vil fiske i.

Industrikvoter har vært foreslått før, men uten å gi konkrete resultater. Til det har motstanden vært for sterk. Om man velger å kalle dem «utviklingskvoter» endrer i realiteten ingen ting. Det skal derfor forundre oss mye om dette forslaget får gjennomslag. Fisken vil nok fortsatt skifte eier over kaikanten.

tes ut fra bestandenes tålegrenser. Vi tror det blir veldig vanskelig om myndig hetene også skal gi seg til å fastsette kvoter ut fra hva markedene til enhver tid kan ta unna til akseptable priser. I prinsippet bør vi ikke ha noen slike gren ser i det hele tatt. Det klarte vi oss godt uten gjennom mange tiår.

4. Utvalget vil innføre risikoavlastende virkemidler for videreutvikling og implementering av nye metoder for frysing, lagring og tining av fiskeråstoff i industriell skala.

Dette forslaget støttes av alle med unntak av NNN, som ønsker en nær mere utredning.

NF: Vi er litt usikre på hva utvalget konkret tenker seg av virkemidler, men dette forslaget kan vi uansett støtte.

5. Utvalget foreslår å utforme ekstrakvoteordninger slik at hensynet både til miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft tas i betraktning og er gjenstand for jevnlige evalu eringer for å sikre at de virker etter hensikten. Ferskfiskordningen bør videreføres med krav om at artene som inngår i ordningen og som gir bonuskvantum på torsk, må gå til humankonsum.

Dette forslaget støttes uforbeholdent av Sjømat Norge, Sjømatbedriftene og NNN. Landsiden er altså for. Norges Fiskarlag er skeptisk, men erkjenner at forslaget har støtte i nord. Fiskarlaget Nord er også skeptisk, men støtter at bonuskvantumet på torsk må gå til hu mankonsum. Norges Kystfiskarlag støt ter ferskfiskordningen, mens Fiskebåt mener at ordninger med ekstrakvoter bør unngås. Pelagisk Forening er imot nye slike ordninger, men støtter at fersk fiskkvotene bør gå til humankonsum.

NF: I utgangspunktet er vi — som Fiskarlaget — skeptiske til alle typer ek strakvoteordninger. De har ofte uheldige fordelingseffekter og kan også virke mot markedskreftene, dvs. svekke lønnsom heten over tid.

6. Utvalget foreslår å innføre en prøveordning med utviklingskvoter til sjømatindustrien.

Dette forslaget splitter ikke uventet næ ringen. Sjømat Norge støtter forslaget. Det gjør ikke Sjømatbedriftene, merkelig nok. Norges Fiskarlag, Fiskarlaget Nord, Fiskebåt, Pelagisk Forening og Norsk Villfisk vender alle tommelen kontant ned. Bergen Næringsråd er skeptisk til forslaget.

NF: Et svært kontroversielt forslag, men selvsagt forståelig ut fra utvalgets mandat. I utgangspunktet er vi skeptiske. Hvor store skal disse kvotene være, hva skal kriteriene være, hvilken varighet skal kvotene ha og hvem skal fordele dem?

Det aner oss mye byråkrati og mange protester fra de som ikke når opp.

Forslag om salgslagene

7. Utvalget forslår at Nærings- og fiskeridepartementet iverksetter en gjennomgang og evaluering av om salgslagenes praksis knyttet til lagsavgiften er i overensstemmelse med fiskesalgslagsloven paragrafer 9 og 1.

Ifølge «Bearbeidingsutvalget» er lovverket noe av årsaken til at så mye råstoff forsvinner ubearbeidet ut av landet. Et av de forslagene utvalget kommer med er at myndighetene gjennomgår og evaluerer om praksisen knytte til lagsavgiften er i overensstemmelse med fiskesalslagslovas paragrafer 9 og 1.

Dette forslaget, som blant annet er knyttet til at utenlandske båter må betale lagsavgift ved landinger i Norge, støttes av Sjømat Norge og Sjømatbedriftene. Norges Fiskarlag, Fiskebåt og Norsk Villfisk er imot. Det er også Pelagisk Forening, som konstaterer at «Bear beidingsutvalget» er sterkt dominert av landindustrien, og at dette forslaget kan være del av et langsiktig arbeid med å få opphevet fiskesalslagslova.

NF: Et meget forståelig forslag som det ikke er noen grunn til å avvise. Der som kjøperne ønsker en slik evaluering, bør de få den.

8. Utvalget foreslår at salgslagenes omsetningssystemer innrettes slik at råstoff gjøres tilgjengelig for konkurranse og bearbeiding i det norske råstoffmarkedet. Det må utredes hvordan dette kan operasjonaliseres i tråd med intensjonen i fiskesalgslagslova og deltakerloven.

Også dette forslaget støttes varmt av Sjømat Norge og Sjømatbedriftene. Norsk Villfisk er også for, mens Norges Fiskarlag, Fiskarlaget Nord og Fiskebåt er skeptiske. Det er også Bergen Næ ringsråd. Pelagisk Forening er usikker på hva utvalget egentlig mener, og vil at forslaget skal utredes. NNN er usikker til om økt konkurranse om råstoffet og mer auksjon vil gi mer bearbeiding.

NF: Vi er selvsagt enig i utgangs punktet. Råstoffet må gjøres tilgjengelig for konkurranse og bearbeiding i Norge. Om industrien er misfornøyd og ønsker en utredning av dagens situasjon bør myndigheten være med på det. Resul tatet av utredningen vil vise om det er behov for endringer.

9. Utvalget mener at salgslagenes vedtak om å gjøre 50 prosent av det frosne råstoffet tilgjengelig for auksjon fra 1. januar 2022 bør danne grunnlaget for valg av omsetnings system for slikt råstoff fremover. Det bør gjøres løpende vurderinger av om 50 prosent er tilstrekkelig.

Igjen får forslaget støtte fra Sjømat Norge og Sjømatbedriftene. Førstnevnte mener at prosentandelen på åpen auk sjon bør utvides. Pelagisk Forening er igjen usikker på hva utvalget mener, og vil utrede forslaget nærmere. Norsk Vill

fisk er for, NNN imot. Norges Fiskarlag støtter Pelagisk Forening og vil ha en utredning. Fiskebåt og Bergen Nærings råd er skeptiske til forslaget.

NF: Fiskesalslagslova gir salgs lagene rett til å bestemme hvordan omsetningen skal skje. Dette forslaget innebærer så vidt vi kan forstå at lagene mister denne retten. Forslaget bør der for sees i en mye større sammenheng. Vi tror ikke det er fornuftig å plukke litt her og litt der, men å vurdere loven under ett.

10. Utvalget foreslår at Nærings- og fiskeridepartementet innfører en ordning med årlige forventningsbrev til fiskesalgslagene, der salgslagenes ansvar for å medvirke til en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlevende marine ressurser presi seres i lys av den til enhver tid gjeldende status og utvikling i næringen,

En første forutsetning for å øke bearbeidingen i Norge er selvsagt at fisken gjøres tilgjengelig for industrien. Å sende fryst råstoff ut av landet er ikke løsningen. Tveiterås-utvalget foreslår derfor at minst 50 prosent av det frosne råstoffet må legges ut på auksjon i Norge, og at man kontinuerlig vurderer om denne andelen bør økes.

og at dette krever gode rammer for førstehåndsomsetning som ivaretar grunnleggende interesser for både fisker- og industrisiden.

Sjømat Norge støtter forslaget, mens Sjømatbedriftene er skeptisk. Pelagisk Forening stiller seg spørrende til ef fekten av et slikt forventningsbrev. Det samme gjør Norsk Villfisk. Norges Fis karlag, Fiskarlaget Nord og Fiskebåt er alle positive til forslaget, mens Bergen Næringsråd er skeptisk.

NF: Her må vi si oss enige med Pelagisk Forening og Norsk Villfisk. Vi ser ikke poenget med og effekten av et slikt årlig forventningsbrev. Vi har en mistanke at det med ulike regjeringskon stellasjoner kan gi en litt vinglete kurs for salgslagene.

11. Utvalget foreslår at salgslagenes salgsvilkår for sjømat, herunder reklamasjonsregler, utformes i tråd med kjøpsloven, så langt det er mu lig.

Sjømat Norge og Sjømatbedriftene støtter forslaget. Pelagisk Forening forstår ikke poenget, og mener at utvalget antyder at salgslagene i dag ikke følger loven. Norsk Villfisk mener at omsetningen fungerer bra som det er, mens Norges Fiskarlag er usikker på

Et annet lovteknisk spørsmål gjelder de reklamasjonsreglene fiskesalgslagene praktiserer. Bearbeidingsutvalget er åpenbart i tvil om disse i dag er i tråd med kjøpsloven.

hva utvalget mener. Det samme svarer Fiskebåt. Forslaget bør uansett utredes nærmere. Fiskarlaget Nord mener at for slaget bør konsekvensutredes. Det må ikke gi merkostnader for flåten.

NF: Her støtter vi utvalget fullt ut.

12. Utvalget foreslår at salgslagene endrer sine vedtekter jfr. samvirkelo ven paragraf 66, og gir Nærings- og fiskeridepartementet rett til å velge 40 prosent av medlemmene til styrene i salgslagene. Departementet bør oppnevne personer med næringskom petanse fra leverandør- og kjøpersiden, samt juridisk og økonomisk kompetanse. Det bør sees hen til økt representasjon av begge kjønn i styresammensetningen.

Sjømatbedriftene støtter forslaget. Det samme gjør Sjømat Norge, som mener at andelen bør økes fra 40 til 50 prosent. Pelagisk Forening, Norsk Villfisk og Norges Fiskarlag er imot. Fiskebåt, Fiskarlaget Nord og Bergen Næringsråd er alle skeptiske. Norges Kystfiskarlag ønsker denne debatten velkommen, hva de nå mener med det.

NF: Igjen; dette blir litt «klipp og lim». Salgslagene eies av fiskerne, og følgelig bør også fiskerne velge styremedlem mene. Vanskeligere er det ikke. Dersom man endrer eierstrukturen, f.eks. slik

at fiskeindustrien blir med, må selvsagt også industrien få sine representanter i styret. Men ikke valgt av myndighetene!

13. Utvalget foreslår at vanlig forretningspraksis der alle aktører sikrer egne fordringer bør gjelde også for fiskere, og kan eksempelvis inkluderes i tjenesten som dekkes av lagsavgiften.

Sjømatbedriftene er imot. Det er også Pelagisk Forening og Norsk Villfisk, som mener at dette allerede fungerer bra. Norges Fiskarlag er positiv, så lenge det ikke fører til økte kostnader for fiskerne. Fiskebåt og Fiskarlaget Nord er begge skeptiske og frykter at det kan begrense nyetableringer i næringen.

NF: Vi er enige med de som er imot. Dette fungerer greit i dag.

NF: Sier seg selv. Egentlig et helt unød vendig forslag.

15. Utvalget foreslår å etablere en FoU-satsing på utvikling og implementering av teknologi for lagrings stabile sjømatprodukter for å reduse re behovet for frakt med fly og bil, og muliggjøre økt bruk av sjøtransport.

Også dette forslaget støttes av alle. Sjømat Norge understreker imidlertid at økt satsing på bearbeiding i Norge vil kreve mer energi.

NF: Også et forslag vi kan slutte oss til. Men hvem skal finansiere og forestå denne FoU satsingen?

Forslag om bærekraft

14. Myndighetene må gjennom eget forvaltningssystem, samt ved forhandlinger og enighet med andre nasjoner, sikre en langsiktig og god forvaltning av norske og felles fiskeriressurser.

Dette forslaget støttes selvsagt i samtlige høringsinnspill.

16. Utvalget foreslår at regler for utforming av fartøy må sikre en fiskeflåte som er best mulig tilpasset et lavest mulig klimaavtrykk, og best mulig ivaretakelse av råstoffet. Det bør f.eks. etableres et bedre egnet kriterium enn lengde for å skille mel lom ulike fartøygrupper.

Sjømatbedriftene mener at dette forslaget må utredes mer. Pelagisk Forening er enig i forslaget. Norges Fis karlag og Norges Kystfiskarlag mener at spørsmålet om hvorvidt andre kriterier enn lengde skal definere flåtegruppene må utredes nærmere. Fiskarlaget Nord er positiv til forslaget.

NF: Et krevende forslag, som inne

Bearbeidingsutvalget foreslår at Nærings- og fiskeridepartementet skal få retten til å velge 40 prosent av styremedlemmene i salgslagenes styrer. Det burde være unødvendig å skrive at samtlige av fiskernes organisasjoner er imot dette forslaget. Her styret i Norges Råfisklag.

Bearbeidingsutvalget etterlyser et bedre egnet kriterium en fartøylengde for å skille mellom de ulike fartøygruppene. Næringen mener — fornuftig nok — at dette spørsmålet bør utredes grundig. Paragrafbåter som dette kan tyde på at utvalget har et poeng.

mellom båtens størrelse, utrustning og størrelsen på fangst for å sikre råstoffkvalitet.

Sjømat Norge og Sjømatbedriftene støtter dette. Pelagisk Forening, Norsk Villfisk, Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag er alle positive. Fiskebåt og Fiskarlaget Nord mener at forslaget må vurderes. Bergen Næringsråd gir forslaget sin tilslutning.

NF: Vi avventer de endelige forsla gene til slike standarder før vi tar stilling. Her kan det komme mye rart!

Forslag om restråstoff

20. Utvalget foreslår at næringens organisasjoner utarbeider en digital håndbok for bedrifter med informa sjon og veiledning om regelverk knyttet til behandling, dokumentasjon og klassifisering av nye arter og produkter.

bærer en rekke avveininger mellom hensynet til lønnsomhet, effektiv drift og klima. Vi er imidlertid enige i at lengde alene nødvendigvis ikke er det beste kriteriet for å inndele i fartøygrupper.

17. Utvalget mener at utforming og omfang av klimaavgifter må innret tes for å stimulere til grønn omstil ling, eksempelvis ved at inntekt fra avgift brukes til målrettede tiltak i fiskerinæringen.

Sjømat Norge og Sjømatbedriftene støtter forslaget. Det gjør også Pelagisk Forening. Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag er positive, men bare om avgiftene brukes på tiltak i flåteleddet. Fiskebåt og Fiskarlaget Nord er imot.

NF: Igjen et ganske selvsagt forslag, men et forslag som egentlig ikke sier noe som helst. At klimaavgifter må inn rettes for å stimulere til grønn omstilling «goes without saying».

18. Utvalget foreslår at marine forskningsprogrammer bør prioritere utlysninger og prosjekter som bygger ny kunnskap om klimaeffekter av

Noen ting sier seg selv. Utformingen og omfanget av klimaavgifter må selvfølgelig innrettes slik at det stimulerer til grønn omstilling. Det er umulig å si seg uenig i et slik forslag. Klima og miljø dominerer jo fullstendig alle debatter om hvordan verden og Norge skal utvikle seg videre.

ulike driftsformer og redskapsbruk utover selve drivstofforbruket i fisket.

Sjømatbedriftene støtter forslaget. Det gjør også Norges Fiskarlag.

NF: Det er vanskelig å være imot dette.

Forslag om råstoffkvalitet

19. Utvalget foreslår at organisasjo nene i næringen samarbeider om standarder som grunnlag for sertifisering av mottaksanlegg, fiske fartøy, fiskeredskap, samt forholdet

Sjømatbedriftene støtter forslaget. Det gjør også Bergens næringsråd. Norges Fiskarlag mener at en slik håndbok bør utarbeides av Mattilsynet. Fiskarlaget Nord er skeptisk til forsla get og Fiskebåt mener det må utredes nærmere.

NF: En slik digital håndbok kan sik kert komme til nytte.

21. Utvalget ønsker at offentlige forsknings- og utviklingsmidler prioriteres til å løse logistikk- og konser veringsløsninger for restråstoff for å sikre at råstoffet kan benyttes til avansert foredling, samt utvikling av nye produkter og etablering og drift av testfasiliteter som næringen har behov for i produktutviklingen.

Foreløpig er det ganske uklart hvilke typer standarder Bearbeidingsutvalget har i tankene for å sørge for at fiskebåter og mottaksanlegg kan sikre kvaliteten på fisken fra båtripe til markedsklart produkt. Følgelig er det også vanskelig å ta stilling til forslaget.

må baseres på et nært samarbeid mellom partene.

Dette forslaget støttes selvsagt varmt av Sjømat Norge og Sjømatbedriftene. NNN er like klart imot. Norges Fiskarlag er positiv, og støtter forslaget. Det gjør også Båtsfjord Næringsråd og Bergen Næringsråd.

NF: Ganske oppsiktsvekkende at noen kan være imot dette forslaget. NNN har åpenbart ikke mye tro på at slike justeringer kan skje i nært samar beid med partene.

23. Gitt en justering i arbeidsmiljølo ven som gjør reglene mer tilpasset sesongpreget i sjømatindustrien, mener utvalget at det bør vurderes strengere sanksjoner for brudd på arbeidsmiljøloven enn tilfellet er i dag.

Sjømat Norge, Sjømatbedriftene og Norges Fiskarlag støtter dette forslaget. NNN er imot endringer i arbeidsmiljølo ven, og vender tommelen ned.

NF: Hvis alt skal være akkurat som det er, vil det ikke skje mye utvikling i norsk næringsliv.

Sjømat Norge og Sjømatbedriftene støt ter dette forslaget. Det gjør også Norges Fiskarlag, mens Fiskebåt mener at det må vurderes. Bergen Næringsråd er positiv.

NF: Vi slutter oss til Sjømat Norge, Sjømatbedriftene og Norges Fiskarlag.

Forslag om kriminalitet

22. Utvalget mener at arbeidsmiljø loven bør tilpasses sesongpreget i sjømatindustrien, med målrettede unntak fra arbeidstidsordningene i høysesong. Denne typen justeringer

Forslag om økt sjømatkonsum

24. Utvalget foreslår å styrke nasjo nale ordninger for å fremme økt sjømatkonsum hos norske forbrukere, især barn og unge, samt å inkludere sjømat i Nyt Norge-ordningen.

Sjømat Norge og Sjømatbedriftene støtter forslaget. Det gjør også Norsk Villfisk, NNN, Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag, samt Båtsfjord Næringsråd.

NF: Det er umulig å si seg uenig i dette forslaget, ikke minst med tanke på at Vitenskapskomiteen for mat og miljø nettopp har lansert nye kostholdsråd om at vi bør spise mer fisk i Norge.

25. Utvalget foreslår fritak for merverdiavgift på sjømat som selges til forbruker for å øke sjømatkonsumet i Norge.

Dette forslaget støttes av alle, med unntak av Bergen Næringsråd. Sjømat Norge presiserer at hovedpoenget må

Bedre utnyttelse av restråstoffene — både fersk og frosset — er en åpenbar utfordring om man ønsker å øke bearbeidingsgraden i Norge. På dette området har vi ingen problemer med å støtte begge de forslagene utvalget kommer med.

Tveiterås-utvalget er klokkeklart: Å bekjempe fiskerikriminalitet er en forutsetning for å lykkes med økt bearbeiding og flere helårige arbeidsplasser i sjømatindustrien. Mens mange har fokus på fiskerne, har utvalget fokus på arbeidsmiljøloven og hvordan denne bedre kan tilpasses sesongpreget i næringen.

bedrifter og helsesertifikater som er avgjørende for god markedsadgang, samt sikrer sterk tilstedeværelse av norsk sjømatkompetanse i viktige markeder og fora for internasjonal regelverksutforming.

Dette forslaget støttes også av alle organisasjonene, enten de organiserer aktører på sjøen eller på land. Alt som kan gagne markedsadgangen for norsk sjømat er bra.

NF: Enig.

28. Utvalget foreslår at den generiske markedsføringen av norsk sjømat også rettes mot nye produkter.

Også dette forslaget samler unison støtte. Fiskarlaget Nord understreker imidlertid at satsingen på nye pro dukter ikke må ramme satsingen på etablerte.

NF: Vi tar det for gitt at Sjømatrådet også har øynene oppe for nye norske sjømatprodukter. Her slår utvalget inn en åpen dør.

Forslag om regioner og kystsamfunn

29. Utvalget foreslår en forsterket satsing på FoU, teknologi og digitalisering i sjømatindustrien med fokus på næringsdrevet innovasjon.

Enda et forslag som det er vanskelig

være at avgiftsregimet i Norge ikke må fremme et uønsket kosthold.

NF: Her er vi litt i tvil. Det er selvsagt bra for sjømatnæringen med fritak for merverdiavgift på sjømat, men er det rettferdig?

Forslag om markedsadgang

26. Utvalget ønsker at myndighetene i langt større grad enn til nå er villig til å prioritere markedsadgang for sjø mat, bearbeidede sjømatprodukter og marine ingredienser i arbeidet med handelsavtaler.

Dette forslaget støttes uten forbehold av samtlige.

NF: Sier seg selv.

27. Utvalget foreslår at myndighetene prioriterer arbeidet med, og øker res sursbruken knyttet til godkjenningsordninger, listeføring av produkter og

Det er aldeles ikke gitt at vi hører på den snille féen. Selv om fisk er sundt velger vi alt for ofte rødt kjøtt og annen mat som vi bør spise mindre av. Derfor foreslår Bearbeidingsutvalget å fjerne momsen på sjømat som selges til forbruker.

Vi kan bearbeide så mye vi vil i Norge. Det er til liten hjelp uten markedsadgang for produktene. Utvalget mener at myndighetene i langt større grad enn til nå må prioritere markedsadgangen for «Seafood from Norway». Det er alle enige i.

å si seg imot. Alle som har kommentert dette forslaget er enig.

NF: Vi slutter oss til høringsinstan sene.

30. Utvalget vil at katapultordningen styrkes som en nasjonal ordning for å utvikle, teste og fremme teknologi for økt bearbeiding av fisk, sjømat og andre marine produkter.

Dette forslaget er bare kommentert av Sjømat Norge, som er imot, og Sjø matbedriftene, som vender tommelen opp.

NF: Vi vet ærlig talt ikke så mye om katapultordningen. Her velger vi å avstå fra egen kommentar.

31. Utvalget anbefaler at sjømatindustriens kompetansebehov legges til grunn ved dimensjonering og ut vikling av utdanningstilbud på videregående skole og i høyere utdanning, inklusive utdanningstilbud for ulike kompetanse- og livsløpsbehov.

Dette forslaget støttes av alle.

NF: Støttes. Noe annet ville være oppsiktsvekkende.

32. Utvalget mener at strukturering på landsiden aksepteres som en naturlig tilpasning til konkurransesitua sjonen. Etablering av sjømatindustri bedrifter må skje på like vilkår og ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger hvor ansvaret ligger hos den respek tive virksomhet. Dette innebærer at myndighetene ikke må bruke offent lige midler eller kvoter for å etablere spesifikke bedrifter.

Sjømatbedriftene går imot dette forslaget. Det gjør også Pelagisk Foren ing og Norges Kystfiskarlag. Forslaget støttes av Norges Fiskarlag.

NF: Det forundrer oss at Sjømatbe driftene er imot dette forslaget. For oss er det nærmest selvsagt at etablering av bedrifter i Norge — også i sjømat næringen — må skje på like vilkår. Like selvsagt er det at strukturering aksepte res som en naturlig tilpasning til konkur ransesituasjonen.

Sjømatindustriens kompetansebehov må selvsagt ligge til grunn for dimensjoneringen og utviklingen av utdanningstilbudene i videregående skoler og høyere utdanning. Samtlige høringsinstanser støtter naturlig nok dette forslaget. Her en gjeng studenter fra Biomarin innovasjon i praksis på merdkanten. (Foto: NTNU)

Mest til sjømatnæringen

Innovasjon Norge strør ganske rikhåndet om seg med penger. Det meste er rene tilskudd — i 2021 over fem milliarder kroner. Sjømatnæringen tar godt for seg, både av tilskuddene, lånene og garantiene. Ingen andre bransjer har mer nytte og glede av denne statlige «Sareptas krukke» enn de som fisker, oppdretter eller foredler fisk i Norge. Vi har tabellen som viser hvem i sjømatnæringen som har fått mest det siste halvannet året.

I det store og hele er nor ske myndigheter rause med økonomisk støtte til næ ringslivet. Noe annet skulle også bare mangle. Arbeid og produksjon skaper verdier, og verdier gjør det mulig å opprettholde og videreutvi kle velferdsstaten. Uten et velfungerende, effektivt og

lønnsomt privat næringsliv stopper det meste opp. Det er en erkjennelse med bred politisk forankring.

Et av statens viktigste redskaper for å støtte opp om verdiskaping i Norge er Innovasjon Norge. Dette selskapet skal bidra til ny skaping i næringslivet, samt

bærekraftig vekst og eksport for konkurransedyktige nor ske bedrifter, ikke minst i distriktene. Innovasjon Norge profilerer norsk næringsliv og Norge som reisemål, og tilbyr tjenester innen finansiering, rådgiving, kompetanse og nettverksbygging. Selskapet har kontorer i alle fylker og i 19 land rundt om i verden. I tillegg kommer fire prosjektkontorer for EØS-oppdrag i Europa. Hvor mye Innova sjon Norge skal forvalte besluttes hvert år gjennom statsbudsjettet. I fjor mottok Innovasjon Norge syv milliar der kroner, og delte totalt ut 9,2 milliarder. Dette omfat tet lån, tilskudd, rådgivning og profilering gjennom ulike tjenester.

Innovasjon Norge ble etablert i desember 2003 etter en sammenslåing av Statens nærings- og distriktsutvi klingsfond (SND), Norges Eksportråd, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere. Selskapet eies av Nærings og fiske ridepartementet med 51 prosent og fylkeskommunene med 49 prosent. Selska pet har ca. 750 ansatte og hovedkontor i Akersgata 13 i Oslo.

Innovasjon Norge er sta tens og fylkeskommunenes aller viktigste virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling, omstilling, grønn vekst og utvikling av eksportmuligheter. For nor ske bedrifter skal Innovasjon

I øyeblikket holder Innovasjon Norge hus i Akersgata 13 i Oslo. Men man har for lengst besluttet å flytte noen kvartaler til Grev Wedels Plass 9 (bildet), som nå skal totalrennoveres. Innflyttingen blir ikke før til neste år.

Tabell 1: Fiskeribedrifter med mest tilskudd i 2021 og 2022 i kr.

Adresse Firma

Beløp Bransje

1. Frøya Salmar Aker Ocean AS 22.000.000

2. Ålesund Tau Tech AS 18.000.000

3. Kinn Onshore Technologies AS 17.000.000

4. Fosen C-FEED AS 13.500.000

Fiskeoppdrett

Hav og kystfiske

Fiskeoppdrett

Fiskeoppdrett

5. Tjeldsund Trollvika Drift AS 5.950.000 Fiskeoppdrett

6. Lyngdal EcoFishCircle AS 5.300.000 Fiskeoppdrett

7. Hustadvika Nordic Halibut AS 3.900.000 Fiskeoppdrett

8. Senja Flakstadvåg Laks AS 3.800.000 Fiskeoppdrett

9. Lyngen Camaro Fiskeriselskap AS 3.500.000 Hav og kystfiske

« Bergen Dynamic Space Tech.AS 3.500.000 Fiskeoppdrett

Kinn Havlandet RAS PilotAS 3.000.000 Fiskeoppdrett

Bjørnafj. K. J. Eide Fiskeoppdrett AS 2.250.000 Fiskeoppdrett

13. Øygarden Arctic Seaweed AS 1.900.000 Fiskeoppdrett « Ørsta Aqua GenAS 1.900.000 Fiskeoppdrett

Eigersund Dyrøyne AS 1.800.000 Hav og kystfiske

16. Fitjar Vest Aqua Base AS 1.750.000 Fiskeoppdrett

17. Ørland Statsnail AS 1.650.000 Hav og kystfiske

18. Giske Loran AS 1.547.000 Hav og kystfiske

19. Giske Nordnes AS 1.350.000 Hav og kystfiske

20. Øygarden Artic Seaweed Processing AS 1.280.000 Fiskeoppdrett

21. Øygarden Telavåg Settefisk AS 1.200.000 Settefisk

Steinkjer SalMar Settefisk AS 1.000.000 Settefisk

Øygarden Arctic Seaweed AS 850.000 Fiskeoppdrett

24. Lyngdal Knipersen AS 800.000 Hav og kystfiske

25. Øygarden Liegruppen Fiskeri AS 750.000 Hav og kystfiske

« Narvik Ballangen Sjøfarm AS 750.000 Fiskeoppdrett

« Lierne Blåfjell Drift AS 750.000 Fiskeoppdrett

28. Ålesund Seaforest AS 700.000 Hav og kystfiske

« Sandefjord Norwis Seafood AS 700.000 Hav og kystfiske

30. Kinn Thalasso AS 600.000 Hav og kystfiske

« Leirfjord Bengt Andre Pedersen 600.000 Hav og kystfiske

32. Gjerdrum Fishway AS 500.000 Fiskeoppdrett

Tabell 2: Fiskeribedrifter med størst lån i 2021 og 2022 i kroner

Adresse Firma Beløp Bransje

1. Meløy Sørheim Holding AS 200.000.000 Hav og kystfiske

2. Austevoll Talbor AS 150.000.000 Hav og kystfiske

« Alta Arctic Swan AS 150.000.000 Hav og kystfiske

4. Hustadvika Salmon Evolution Norw. AS 140.000.000 Fiskeoppdrett

5. Bømlo Eidesvik Havfiske AS 129.500.000 Hav og kystfiske

Giske LHN Fiskeri AS 100.000.000 Hav og kystfiske

Værøy Jarle Bergs Sønner AS 100.000.000 Hav og kystfiske

Herøy Gollenes AS 93.400.000 Hav og kystfiske

Skjervøy Arnøytind AS 90.000.000 Hav og kystfiske

Halstensens Prawns

Vartdal Invest

Herøy Leinebris

Arctic Swan

Storfjord Elvevoll Settefisk

kystfiske

kystfiske

og kystfiske

og kystfiske

Haugli (53) er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo. Han ledet Abelia fra 2014 og hadde tidligere lederstillinger i forsikringsselskapet Gjensidige og jobbet i ISCO Group og McKinsey. Haugli satt på Stortinget for Arbeiderpartiet i perioden 2009-2013. I 2020 overtok han som adm. direktør i Innovasjon Norge. (Foto: Innovasjon Norge)

kystfiske

Norge være en dør inn til det statlige virkemiddelapparatet, og selskapet er en sparringpartner som tilbyr kapital, kompetanse og nettverk til bedrifter med vekstambisjoner.

To av tre får positivt svar

I fjor bidro Innovasjon Norge som nevnt med 9,2 milliarder kroner til utvikling og innovasjon i næringslivet. Det var en øk ning på nesten 40 prosent fra det forrige «normalåret» 2019. Sammenlignet med «unntaksåret» 2020 var det imidlertid en nedgang fra 12,5 milliarder kroner, primært på grunn av færre ekstraordi nære bevilgninger knyttet til coronapan demien. I alt ga Innovasjon Norge støtte til 5.459 prosjekter i 2021. Det var 859 flere enn i 2019 og 2.650 færre enn i 2020. To av tre søknader om støtte fikk positivt tilsagn.

Det er ingen tvil om at bidragene fra Innovasjon Norge er viktige for bedrif tenes innovasjons- og utviklingsarbeid. Hele 95 prosent av bedriftene som fikk hjelp i 2021 mener at Innovasjon Norges bidrag var utslagsgivende for gjennom føringen av de prosjektene det ble søkt støtte til. Én krone fra Innovasjon Norge i form av kapital eller rådgivning må matches av to kroner i egenfinansier­

ing eller finansiering fra andre kilder til utviklingsprosjekter og investeringer. I 2021 bidro dette til at norske bedrifter samlet ble tilført i alt 31,5 milliarder kroner. I tillegg utløser Innovasjon Norge også mange andre innovasjonsaktivi teter gjennom å tilføre kompetanse og nettverk.

2021 ble et rekordår for Innovasjon Norges investeringer i grønne prosjek ter. 61 prosent av de pengene selskapet tilførte næringslivet bidro til prosjekter med en definert positiv miljøeffekt. Det var en solid oppgang fra 49 prosent i 2020. Målt i antall prosjekter som fikk støtte hadde to av fem positiv miljøef fekt. Tallene viser videre at 26 prosent av støtten hadde som mål å redusere utslippene av klimagasser. I dette inn gikk ikke minst støtte til utslippsreduse rende tiltak i fiskeflåten.

Bedrifter som får støtte fra Innova sjon Norge vokser i gjennomsnitt mer enn sammenlignbare bedrifter uten slik støtte. Oppstartsbedrifter med finansier ing fra Innovasjon Norge, dvs. bedrifter yngre enn tre år, har en gjennomsnittlig årlig mervekst i salgsinntektene på 16,4 prosentpoeng sammenlignet med bedrif ter uten slik støtte. De har også større vekst i verdiskapingen, produktiviteten og antall ansatte.

Innovasjon Norges Vekst- og gründersenter i Førde håndterte i fjor i alt 14.000 henvendelser knyttet til råd givning og finansiering. Totalt innvilget Innovasjon Norge 2 milliarder kroner til gründere i 2021. Av alle gründerpro sjekter var 33 prosent kvinnerettet. Målt i tildelt beløp var den kvinnerettede andelen 30 prosent.

Etablerte bedrifter med støtte fra Innovasjon Norge, altså bedrifter eldre enn tre år, har 6,2 prosentpoeng mer vekst i salgsinntektene enn bedrifter som ikke mottar slik støtte. Også her er veksten i verdiskaping og produktivitet høyere. To tredeler av den finansierin gen Innovasjon Norge bidro med i 2021

25. Sørfold

Benchmark Genetics Sal. AS 15.000.000 Fiskeoppdrett

« Herøy Skår Senior AS 15.000.000 Hav og kystfiske

27. Båtsfjord Myreng Fisk AS 12.800.000 Hav og kystfiske

28. Kinn OFS Norge AS 12.000.000 Fiskeoppdrett

29. Øksnes Stig A. Johnsen AS 11.500.000 Hav og kystfiske

30. Tromsø Havbåen AS 11.500.000 Hav og kystfiske

31. Hasvik Holmen Fiske AS 10.200.000 Hav og kystfiske

32. Nordkapp Nergård Fjordtrål AS 10.000.000 Hav og kystfiske

« Flakstad Hans Angelsen og Sønner AS 10.000.000 Hav og kystfiske

« Bømlo Tubilah AS 10.000.000 Fiskeoppdrett

35. Røst Håvard Vikedal Pedersen 9.500.000 Hav og kystfiske

36. Meløy Roar Wallmann AS 9.300.000 Hav og kystfiske

37. Brønnøy Mårsøy Thermo 9.000.000 Hav og kystfiske

38. Herøy Grønholm AS 8.500.000 Hav og kystfiske

39. Nordreisa Karlsen JR AS 8.150.000 Hav og kystfiske

40. Øksnes Nilsen & Andreassen Kystf. 8.000.000 Hav og kystfiske

« Sande MS Sjøgutt v/Tom O. Hauge 8.000.000 Hav og kystfiske

42. Tana Rein Fisk AS 7.510.825 Hav og kystfiske

43. Bømlo Vika Fiskeri AS 7.500.000 Hav og kystfiske

« Måsøy Per Normann Torsteinsen 7.500.000 Hav og kystfiske

« Nordreisa Slottet Fiskebåtrederi AS 7.500.000 Hav og kystfiske

« Austevoll Kalsøyfisk AS 7.500.000 Hav og kystfiske

« Tana Vamo AS 7.500.000 Hav og kystfiske

48. Tromsø Jenny Helene AS 7.333.000 Hav og kystfiske

49. Kinn Onshore Technologies AS 7.000.000 Fiskeoppdrett

« Karlsøy Øra AS 7.000.000 Hav og kystfiske

« Flakstad Nygård 37 189 AS 7.000.000 Hav og kystfiske

« Austevoll Møgster Leppefisk AS 7.000.000 Hav og kystfiske

53. Gratangen Åkenes Kystfiske AS 6.500.000 Hav og kystfiske

54. Tromsø Sommarøybuen AS 6.000.000 Hav og kystfiske

« Sande Sande Seafarm Prod. AS 6.000.000 Fiskeoppdrett

« Bodø Sivertsen Fjordfiske AS 6.000.000 Hav og kystfiske

« Vadsø Lycky Duck v/Johnsen 6.000.000 Hav og kystfiske

« Larvik Ulsvaag AS 6.000.000 Hav og kystfiske

« Bømlo Sørwaag AS 6.000.000 Hav og kystfiske

60. Meløy Sørsfjorden Maritime AS 5.900.000 Hav og kystfiske

« Bergen Sigve Jakobsen 5.900.000 Hav og kystfiske

62. Kristians. S Tempofisk AS 5.500.000 Hav og kystfiske

« Haugesund Tollevik AS 5.500.000 Hav og kystfiske

64. Smøla Ny Viking AS 5.250.000 Hav og kystfiske

65. Ålesund Koralhav AS 5.000.000 Hav og kystfiske

« Kinn OFS Norge AS 5.000.000 Fiskeoppdrett

« Hustadvika Nordic Halibut AS 5.000.000 Fiskeoppdrett

« Færder Thor Egil Klungerbo 5.000.000 Hav og kystfiske

« Rødøy Grønnin Milan 5.500.000 Hav og kystfiske

« Bodø Svartoksen Fiskeri AS 5.000.000 Hav og kystfiske

« Nordkapp JSL Heløygutt AS 5.000.000 Hav og kystfiske

« Fauske BJ Invest AS 5.000.000 Hav og kystfiske

Staben ved Innovasjon Norges Vekst- og gründersenter i Førde er klare til å ta imot hele bredden av norsk næringsliv. Senteret er det første kontaktpunktet i Innovasjon Norge når norske bedrifter søker informasjon om hvor og hvordan de best kan få hjelp til å omstille og utvikle seg. I fjor håndterte staben i Førde nesten 14.000 henvendelser. (Foto: Photoevent/Thor-Aage Bolseth Lillestøl)

Figur 1: Tildeling av tilskudd, lån og garantier i 2021 etter målgrupper. Kilde: Innovasjon Norge

Figur 2: Tildeling av tilskudd, lån og garantier i 2021 etter tjenester. Kilde: Innovasjon Norge.

gikk til vekstkraftige bedrifter. Disse fikk tilsagn om 6 milliarder kroner i tilskudd og lån.

Mest til Møre og Romsdal

Innovasjon Norge har et stort fokus på eksportrettede virksomheter. Nær en av tre bedrifter som får finansiering og rådgi ving mener at dette bidrar til økt eksport. I 2021 sa 55 prosent av de bedriftene som fikk rådgivning fra de internasjonale kontorene, at dette var avgjørende for at de kom i gang med sine internasjo naliseringsprosesser. Det var en økning på sju prosentpoeng fra året før.

Figur 3: Tildeling av tilskudd, lån og garantier i 2021 etter bransjer. Kilde: Innovasjon Norge.

Figurene 1 til 3 viser hvordan Innova sjon Norge brukte pengene i 2021. Figur 1 viser fordelingen av lån, tilskudd og garantier etter målgrupper, figur 2 etter type av tjenester og figur 3 etter bransjer. Som vi ser av figur 1 har man inndelt målgruppene i fire; bedrifter, gründere, personlige næringsdrivende og andre. I fjor stakk bedriftene av med den største potten, nærmere bestemt seks milliarder kroner. Figur 2 viser hvordan den totale bevilgningen i 2021 på 9,2 milliarder fordelte seg på lån, tilskudd og garan tier. 5,3 milliarder gikk til tilskudd, 2,4 milliarder til lavrisikolån og nesten 1,5 milliarder til risikolån og garantier. 58 pro sent av de 9,2 milliardene ble altså gitt som direkte tilskudd. Vi vil tro at dette var svært kjærkomne penger for mottakerne. Figur 3 viser hvordan tildelingene fordelte seg på bransjer. Vi noterer med interesse at fangst og oppdrett stakk av med det største beløpet — 1.892 millioner. Andre store «kakestykker» var landbruk, reiseliv og skipsfart. I tillegg til fiske og oppdrett

Evolution ASA ca. tre mil nordvest for Molde er en av de bedriftene som har fått tilsagn om mest i lån fra Innovasjon Norge det siste halvannet året. I alt er det snakk om 140 millioner kroner. Nå svømmer fisken for lengst i tankene. (Foto: Salmon Evolution)

gikk det også en god del penger til fiskeindustrien. Det er altså ingen tvil om at sjømatnæringen er den bransjen som mottar mest lån, tilskudd og garantier fra Innovasjon Norge.

Det kan vi også lese ut av den geo grafiske fordelingen. Ved utgangen av 2021 omfattet den totale låneporteføljen til Innovasjon Norge 8.245 aktive lån på til sammen 19,4 milliarder kroner. Møre og Romsdal var fylket med mest lån; tett på fire milliarder. 55 prosent av dette var lån til fiskeflåten. Vestland fulgte på andreplass med 3,2 milliarder, foran Troms og Finnmark med 2,6, Nordland med 1,8 og Trøndelag med 1,7 milliarder. Kystfylkene fra Vestland i sør til Finnmark i nord sto altså for nesten 70 prosent av den totale utlånsporteføljen.

På hjemmesidene til Innovasjon Norge finner vi svært grundig statistikk som viser tildelingen av tilskudd, lån og garantier. Vi har gått gjennom alle tilsagn fra 1. januar 2021 til og med 29. juli i år. Alt som har med fisk og havbruk å gjøre er samlet i fem tabeller i denne artik kelen. De to første tabellene viser hvilke bedrifter innen fiske og oppdrett som har mottatt mest i henholdsvis tilskudd og lån. De to neste — tabellene 3 og 4 — viser det samme for bedrifter i fiskein dustrien. Tabell 5 viser hva Innovasjon Norge har stilt av garantier til bedrifter i sjømatnæringen.

Tabell 3: Tilskudd til fiskeindustri i 2021 og 2022 i kroner.

Sted Firma

Type tilskudd Beløp

1. Ålesund C Food Norway AS Innovasjon 5.332.000

2. Surnadal Norsk Kvalitetsmat AS Distriktsutvikling 3.300.000

3. Kinn Norbait AS Innovasjon 4.600.000

4. Øksnes

5. Vestvågøy

Vesterålen Marine Olje AS Ekstraordinært 2.200.000

Lofothau Produksjon AS Distriktsutvikling 2.000.000

6. Berlevåg Kongsfjordbruket AS Distriktsutvikling 1.765.000

7. Øygarden Biomaega Norway AS Innovasjon 1.485.000

8. Tromsø Karls Fisk og Skalldyr AS Innovasjon 1.400.000

9. Brønnøy Arctic feed Ingredients AS Innovasjon 1.118.000

10. Lyngen Lyngen Reker AS Distriktsutvikling 1.000.000

11. Stad Statt Sjømat AS Distriktsutvikling 990.000

12. Bø Hovden Fiskeindustri AS Distriktsutvikling 850.000

Karmøy Seagarden AS Ekstraordinært 775.000

Vadsø Nordic Betula AS Oppstart 700.000

Engerdal Femundmat AS Distriktsutvikling 655.000

Lurøy Polarmat AS Distriktsutvikling 636.000

Ålesund KBH Shellfish Solutions AS Oppstart 500.000

« Værøy Lofoten Biomarine AS Distriktsutvikling 500.000

Hasvik Sørøya Rensefisk AS Distriktsutvikling 400.000

Stad Per Stave AS Distriktsutviklin 395.000

Hustadvika Vikomar AS Innovasjon 360.825

Sortland Sigerfjord Fisk AS Distriktsutvikling 350.000

Senja Torsken Fiskeindustri AS Distriktsutvikling 340.000

Vadsø Russelaks AS Distriktsutvikling 280.000

Åfjord Vågen Aqua AS Distriktsutvikling 225.000

« Nordkapp Cape Fish Group AS Distriktsutviklin 225.000

Fauske Nordchar AS Oppstart 100.000

Alta Tørrfisken ANS Oppstart 95.000

Fauske Norskin Materials AS Innovasjon 31.500

Tabell 4: Lån til fiskeindustri i 2021 og 2022 i kroner.

Sted Firma

Type prod. Beløp

Ålesund NIls Sperre AS Frysing av fisk 40.000.000

Vestvågøy Lofothau Produksjon AS Bearbeiding 23.000.000

Bø Hovden Fiskeindustri AS Konvensjonell 10.250.000

4. Røst AS Glea Konvensjonell 10.000.000

5. Lyngen Lyngen Reker AS Frysing av fisk 9.000.000

Flakstad SUFI AS Konvensjonell 8.800.000

Kinn Norbait AS Bearbeiding 4.000.000

Karmøy Sildakongen Produksjon AS Bearbeiding 2.500.000

Øksnes Myremat AS Bearbeiding 1.870.000

Stad Per Stave AS Bearbeiding 1.500.000

Nordkapp Kamøyvær Fisk AS Konvensjonell 1.500.000

Fauske Norskin Materials AS Bearbeiding 1.500.000

Tabell 5: Garanti til fiske, fiskein. og oppdrett i 2021 og 2022 i kroner.

Sted Firma

Type drift Beløp

Sande Sande Seafarm Prod. AS Fiskeoppdrett 3.000.000

Steigen Folla Alger

Evje Clean Fish Group

Engerdal

Tromsø Ecofang

Hjelmeland Askvik Aqua

Fauske

Fiskeoppdrett 3.000.000

Engroshandel 3.000.000

Bearbeiding 3.000.000

Hav og kystfiske 1.029.000

Fiskeoppdrett 750.000

Hav og kystfiske 600.000

Converto har råd

Rådgivnings- og forvaltningsselskapet Converto har fire bein å stå på og kontorer i to av de sentrale byene i norsk fiskeri og havbruksnæring. Slikt gir vekst. Samtidig har ikke det aller mest sunnmørske Converto ambisjoner om å gape over hele kysten.

Vi er i Keiser Wilhelmsgate 24/26 i Ålesund. «Tett på der verdier skapes», som Convertos eget slagord lyder. Vi er et steinkast fra Kipper vika, og i samme bygg finner vi også Cod-Export, Global Fish og Global Sales. Både lokalisering og portefølje plasserer det mangfoldige rådgivnings- og forvaltnings selskapet i sunnmørsho vedstaden. Og for den saks skyld oppslaget i «Sunn mørsposten» noen dager

før vårt besøk: «Ålesundsel skap med knallresultat». Convertos daglige leder Jan Petter Hagen varsler fortsatt vekst i samme avis, som for øvrig ligger tre steinkast unna.

Oppstart med Aker

Men om Converto har tilhø righet og tyngdepunkt i Åle sund, skjedde første delen av historien i Aker.

— Det var i 2009 Aker eta blerte Converto for å for valte investeringer som var utenom kjernevirksomheten i selskapet, forteller partner og seniorrådgiver i Converto, Tom Ivar Sætremyr. Frank Ove Reite, som lenge hadde vært en betrodd mann for Kjell Inge Røkke, ble sjef. I 2012 var det klart for et nytt kapittel.

— Da kjøpte Reite forvalt ningsselskapet ut av Aker. Det fortsette i noen år med oppdrag for Aker, samtidig som Reite i 2013 etablerte kontor i Ålesund for å drive videre med rådgivning og forvaltningsvirksomhet der, sier Sætremyr, som var en av tre ansatte i Ålesund i 2013. Øyvind Tørlen var leder til

Jan Petter Hagen overtok på slutten av 2017. Reite er fremdeles klart største eier med 47,4 prosent av aksjene og må regnes som arbei dende styreleder med bety delig involvering i selskapets ve og vel. Ni år etter landin gen i Ålesund er Converto å regne med.

— Vi har bygd stein på stein, sier Sætremyr. Da «Norsk Fiskerinæring» kom på besøk, ble vi låst inn av Christian Olav Balsnes som er investeringssjef. I alt 25 ansatte — i Ålesund og Bergen — leverer tjenes ter innen bedriftsutvikling, transaksjoner, rekruttering og kapitalforvaltning. Rett før Ålesunds berømte St. Hans-bål ble tent, ble det

Navnet Converto sier kanskje ikke så mye om tilholdssted. Adressen Keiser Wilhelmsgate 24/26 sier nødvendigvis litt mer. Det er en vaskekte Ålesunds-adresse. Jugendbygningene som speiler seg i den mer moderne glassfasaden ved inngangspartiet, levner heller ingen tvil om hvor vi er. (Foto: HMS)

Hos Converto er man vant med og har tilrettelagt for ulike typer digital kommunikasjon.

altså kjent at Converto AS og Converto Forvaltning til sammen omsatte for 44 mil lioner kroner i 2021 og satt igjen med et resultat før skatt på 5,8 millioner kroner.

Verktøykasse og skreddersøm

Converto Forvaltning er også å regne med, og neste merkestein i det historiske forløpet var nettopp i 2016 da investeringsvirksomheten ble startet opp. I januar 2020 kom den siste historiske knaggen vi tar med her. Da

gikk Converto sammen med MRB.

— Med det vokste vi i størrelse og bredde og ble et mer komplett bedriftsråd givningsmiljø, sier Sætremyr. Samtidig kom selskapet på plass i Bergen gjennom

MRBs engasjement der. Ledelsen med daglig leder Jan Petter Hagen i spissen holder likevel hus i svært så ålesundske Keiser Wilhelms gate.

— Vi driver et bredt spekter av bedriftsrådgiv

Første møte ble gjennomført med Henrik Hustadnes på skjerm — nær lakseelva han nettopp hadde fisket i. (Foto: HMS) Verftsgruppen Vard, med hovedkontor i Ålesund og verft i Brattvåg (bildet) og Søviknes er blant selskapene Converto yter rådgivning til.

ning og sier at vi dekker hele livsfasen til en bedrift. Vi er ikke bransjespesifikke som sådan. Vi har folk som liker å jobbe mot sjømat, men i prinsippet jobber vi bransjeuavhengig, sier han. Svært ofte jobber de også

alene om satsingen på mel lomstore bedrifter på Nord vestlandet innen havromsre laterte næringer.

— Til nå har vi gjort to investeringer. Fondet eier 36 prosent i PE Bjørdal i Hov debygda, og vi har også gått inn med 39 prosent i Anda Olsen i Ålesund som blant annet leverer nødstrømsløs ninger, sier Hagen. Begge disse er også leverandører til fiskeri og havbruksnærin gen.

— Kan det også handles på børsen, eller investeres det bare i selskaper med utviklingspotensial?

Convertos eget fond Novela Kapital eier nå 36 prosent i den svært blå teknologibedriften PE Bjørdal i Hovdebygda lenger sør på Sunnmøre. Her foregår siste innspurt i monteringen av en Bjørdal sorteringskasse for smolt på et nybygg til Rostein.

konfidensielt, men Converto har fått lov til å gå ut med rådgivningsreferanser som Havyard, Vard, Artec Aqua, MMC First Process, Epax og Ervik Havfiske. I noen tilfeller leier de ut folk til kundene.

— Hvor viktig er strategisk rådgivning?

— Det er viktig. Slik rådgivning går gjerne på ledelses-, styre- og eiernivå. Vår inngang til bedriftene er gjerne på det nivået. Stra tegisk rådgivning er følgelig noe av det viktigste vi gjør i hverdagen, sier Hagen.

— Har dere en gitt fremgangsmåte når det gjelder slike oppdrag?

— Over tid har vi utvi klet vår egen metodikk. Så vil etthvert oppdrag ha en bestemt skreddersøm. Men verktøykassen er den samme, svarer daglig leder Hagen. Plasseringen i fiskerinæringshovedstaden på Nordvestlandet er en ve sentlig årsak til at mange av kundene er sjøvendte. Ellers er nok kundene i større grad i leverandørindustrien enn i rene sjømatselskap. Rekrut tering er et annet område, og Hagen kan fortelle at dette fra årsskiftet ble skilt ut som eget AS.

Når det rører seg

Transaksjoner er også et av Converto-beina. Disse kun deforholdene og prosessene er ikke mindre konfidensielle enn de andre, men Converto har blant annet OptimarStette, Frøystad, Scale AQ og Atlantic Trading som referanser.

— Transaksjoner går på alt som har med endring av eierskap i selskap å gjøre, sier Hagen. Ofte vil Converto representere en part, og da Stette ble solgt til Optimar i 2014, var de rådgiver for Stette.

— Slike salg har ofte veldig stor betydning for dem som er involvert. Det kan være en gründer som selger livsverket sitt eller et familieselskap som ønsker å ta neste steg. Det er definitivt spennende, og mange gan ger krevende. Vi har også jobbet med mange prosesser det av ulike grunner ikke har blitt noe av, fortsetter han.

— Rådgivning, transaksjoner, rekruttering og forvaltning er litt ulike ty per tjenester som er samlet under Converto-paraplyen. Har de ulike «beina» nytte av hverandre, eller jobbes det adskilt?

— Forvaltning er noe for seg selv, mens rådgivning kan omfatte ulike typer av tje nester. Det gir en verdi å ha et så bredt tjenestespekter under ett og samme tak. Ett oppdrag kan gjerne lede til en annen type oppdrag. Og så bygger det relasjoner. Til sammen har vi som jobber i Converto et veldig bredt og godt nettverk — innen regio nen, men også innen fiskeri og sjømatnæringen.

Convertos eget fond

Forvaltningsbiten er altså noe for seg. Her er det snakk om å forvalte investeringer i selskap, og i noen tilfeller har Converto selv skaffet kapital for å investere. I 2016 overtok man forvaltningen av Midvest Fondene, som er et fullfinansiert såkornfond med 250 millioner under forvalt ning. Mest spennende i vår sammenheng i dag er eta bleringen av fondet Novela Kapital i 2019. Her finner vi blant annet Camar, Spare banken Møre, Sparebank 1 SMN Invest, Gjensidige Nordmøre og Converto samt en rekke lokale aksjonærer på investorsiden. Novela er

— Vi investerer i selska per der vi vi kan ta en så stor eierandel at vi får en betydelig innflytelse, slik at vi ikke bare bidrar med penger, svarer Tom Ivar Sætremyr. Novela AS har 325 millioner under samlet forvaltning og mer å investere for.

— Og vi har klare ambisjoner om å utvide forvaltningsvirksomheten videre, sier Sætremyr.

Passerspissen står

Converto gir mye å snakke om, og det blir også mye å følge med på og mange å

Convertos daglige leder Jan Petter Hagen kom fra stillingen som omstillingsdirektør i RollsRoyce Marine i slutten av 2017. (Foto: HMS)

møte for daglig leder. Den siste delen av møtet ble gjennomført med de to som jobber mest direkte mot fiskeri og havbruksnærin gen i selskapet. Alene er de ikke. Styreleder Frank Ove Reite har selvfølgelig solid erfaring fra feltet blant annet som tidligere styreleder i Havfisk og før det i Aker Se afood. Ole-Jakob Lillestøl, som begynte som Convertoanalytiker i april, hadde før det ti år i Fiskeri- og næ ringsdepartementet. Senior rådgiver Tom Ivar Sætremyr er alt presentert. Han var fagansvarlig for sjømat i Nordea før han var med på å dra i gang Converto. Henrik Hustadnes er den som jobber mest dedikert mot sjømat i Converto i dag, og så vel studier, sommer jobbing og yrkeskarriere har gått i fisk. Hustadnes kom fra analyseselskapet Kontali i 2020 og inngår i Convertos analyseteam. Analytikerne er ofte yngre og har en litt annen bakgrunn enn senior rådgiverne som gjerne har ledelsesbakgrunn selv. Hu stadnes har uansett lenger erfaring med sjømatnærin gen enn de flest.

— I Kontali handler det om markedsanalyser, indus trianalyser, systematisering og tilgjengeliggjøring av data. Her er man litt på an dre siden: Det er mer snakk om å bruke slik informa sjon og analyser til å skape

verdier for våre selskaper og kunder. Når det er sagt, gjennomfører vårt analy seteam også denne typen analyser for våre kunder. Vi har også samarbeidet godt med Kontali i noen prosjekt, svarer Hustadnes,

_ Og hvem konkurrerer dere med?

— Det er jo andre bedrifts rådgivningsmiljøer i regionen. Samtidig prøver vi å være et alternativ til de større rådgivningsselskapene, svarer Sætremyr. I motset ningen til noen av disse har Converto ikke revisorer eller advokater, men mange med

god økonomibakgrunn.

— Og dere følger ikke med på muligheter i Kirkenes?

— Mye av vår aktivitet har i dag sitt utspring fra Møre og Romsdal, så passerspissen vår står her, men vi jobber med å utvide radiusen. Vi ønsker å bistå med gode råd overalt i Norge der de måtte være etterspurt.

— Med kontoret vi byg ger opp i Bergen, kan vi jo snakke om aksen herfra og nedover til Bergen som hovedfokus, legger Hustad nes til. Converto har nå fire ansatte i byen mellom de syv fjell, og ønsker å vokse der.

Partner og seniorrådgiver i Converto, Tom Ivar Sætremyr, har vært med fra starten etter etableringen i Ålesund og er også blant dem i selskapet som følger mest med på fisk. (Foto: HMS)

— Det er en spennende region som har flere likhets trekk med Ålesund. Men Bergensregionen er jo mye større, sier Sætremyr.

— Er det ting som skjer i dag, det være seg politisk eller i form av bestemte utviklingstrekk i næringen, som dere forbereder dere på?

— Aktører i sjømatnærin gen står i dag ovenfor ulike utfordringer i en turbulent verden. Det er behov for råd givningstjenester i perioder både med oppturer og ned turer, bare at problemstillin gene endrer seg. Med vårt brede tjenespekter ønsker vi å være forberedt på å bistå i alle faser. Interessen for norsk sjømatnæring har vokst seg stor, også inter nasjonalt, og mange ønsker å investere i næringen. Her er det muligheter for oss i å koble kjøpere og selgere. I tillegg består næringen av mange små og mellomstore, gjerne familieeide selskaper, som står ovenfor veivalg eierskapsmessig. Her ønsker vi å bistå med å finne den

Converto har god kontakt med sjøen og er lett å finne om man har tatt veien til Ålesund. (Foto: HMS)

beste løsningen for eierne og selskapets fremtid.

— Er det områder innen fiskeri- og havbruksnæ ringen der det kan være særlig behov for ekstern rådgivning?

— Å gjennomføre gene rasjonsskifter eller kjøpe ut en medaksjonær i denne bransjen er kompliserte prosesser, både fordi det er et komplisert regelverk og fordi det er store tall. Vi tror det er et betydelig behov for rådgivningstjenester inn i den sektoren. Finansiering blir noe annet, men det er gjerne snakk om store transak sjoner, refinansieringer og investeringer der det er viktig med kunnskap og erfaring, svarer Sætremyr, samtidig

som han understreker at de ikke går inn i bedet til fiske båtmeglerne. En understre king til blir det plass til.

— Men når det gjelder

fiskeri og havbruksnæringen mer generelt, skal vi hel ler jobbe mer mot den enn mindre. Det er et interessant markedsområde med spen

nende selskaper, og i hvert fall innen noen problemstil linger har vi litt å bidra med, avslutter Tom Ivar Sætremyr i Converto.

Marinemotorer

ARCOS - KURS OG RÅDGIVNING INNEN SIKKERHET OG BEREDSKAP

Arcos, Tromsø – er landsdelens største leverandør av kurs og rådgivning innen sikkerhet og beredskap.

For maritime kunder leveres de fleste kurs for offiserer og mannskap i henhold til STCW konvensjonen. Arcos leverer også kurs i fallsikring og tankredning.

Vi tilbyr således kurs til fiskeri og havbruksnæringen, offshorebasert maritim virksomhet, kystflåten, passasjer/cruiserederi og Sjøforsvaret.

For kunder fra offshorebransjen leveres praktiske kurs og lederkurs innen sikkerhet og beredskap – alle godkjent av Norsk Olje & Gass.

I tillegg leverer Arcos kurs for landbasert virksomhet – fallsikring, industrivern, brannvern, førstehjelp, kjemikaliedykking, røykdykking, varmt arbeider etc.

Arcos har konkurransedyktig hotellavtale i Tromsø sentrum som kursdeltakere kan benytte seg av. Hotellavtalen inkluderer daglig transport T/R Arcos kurssenter.

Arcos leverer kurs og rådgivning for offshorebransjen, maritim virksomhet og landmarkedet. Bedriften er godkjent av Forsvaret, Sjøfartsdirektoratet og Norsk Olje & Gass som opplæringsinstitusjon og Sikkerhetssenter.

I tillegg til øvelser i sjø tilbys realistisk overlevelsestrening i vårt fullskala maritime trenings basseng med vind, nedbør og bølgemodul. Vi leverer også helikopterevakuering(HUET).

Arcos er sertifisert av DNV i hht. ISO 9001. I tillegg er bedriften sertifisert leverandør av sikker hetskurs til vindenergiselskaper i henhold til GWO (Global Wind Organisation) standard.

Arcos er også godkjent leverandør av ROC kurs, Fritidsbåtskipper D5L, Fiskeskipper klasse C, D6 navigasjonskurs samt kurs og rådgivning innen polarkoden.

Spørsmål og bestilling av kurs og rådgivning: Gå inn på www.arcos.no eller kontakt oss på tlf. 459 58 880.

Vel ti prosent til lønn

Figuren forteller det meste. Norsk fiskeindustri er ekstremt råstoffavhengig. Innkjøp av råstoff er den desidert største utgiftsposten. Det forkla rer hvorfor industrien er så opptatt av minstepriser og organiseringen av førstehåndsomset ningen. Én krone opp i pris slår tungt ut i regn skapene. Om vi også tar med øvrig vareforbruk har varekostnadene stått for over 3/4-deler av de samlede utgiftene siden 2000.

Lønninger er også en stor utgiftspost i fiskeindustrien, men står likevel for bare vel 10,5 prosent av de totale kostnadene. Deretter følger andre driftskostnader med tett på 10 prosent. Avskriv ninger er en forholdsvis liten utgiftspost, i snitt de siste tyve årene med ca. to pro sent av de totale utgiftene. Finanskostnadene er heller ikke tyngende. I snitt utgjør

netto finans 1,2 prosent av kostnadene.

Nå er det imidlertid mange måter å regne på. I gjen nomsnitt per bedrift har netto finanskostnader vært noe over 1,1 millioner kroner per år. Gjennomsnittlig årsresul tat har vært 897.000 kroner. Finanskostnadene har med andre ord «stukket av» med over 55 prosent av driftsov erskuddet. I det perspektivet

vil nok mange bedriftsledere hevde at finanskostnadene definitivt svir. Det vi uan sett kan konstatere er at et resultat før skatt på 897.000 kroner per bedrift ikke er mye å juble over. Det gir en resultatgrad på ynkelige 0,95 prosent. Vi vet ikke om mange andre bransjer — om noen — som har hatt en så lav inntjening over en så lang periode. På toppen kommer at fiskeindustri i aller høy este grad er en risikoutsatt bransje.

Median årslønn 550.000 kroner

Lønnskostnadene til en bedrift inkluderer ikke bare utbetalt lønn til arbeidsta kerne, men også verdien

av andre ytelser som følger med arbeidsforholdet samt arbeidsgivers obligatoriske trygde- og pensjonspremier.

De siste 20 årene har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge minket. I 2001 hadde kvin ner i gjennomsnitt 83,3 prosent av menns lønn. I 2021 var denne andelen 87,9 prosent. I Norge er det i hovedsak slik at kvinner og menn som har samme jobb, og ellers like forutsetninger som lengde på utdanning og erfaring, også ligger på samme lønnsnivå. Det er likevel flere årsaker til at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn. Blant annet er det langt flere menn enn kvinner blant de som har de høyeste lønningene. Videre er kvinner overrepre

sentert i offentlig sektor, og flere kvinner jobber deltid.

Lønn varierer mye fra bransje til bransje, og fiskeindustrien er på ingen måte lønnsledende. Gjen nomsnittlig månedslønn per arbeidstaker i 2021 uansett bransje var 50.790 kroner. Ganget med 12 gir det en årslønn på omtrent 610.000 kroner. Men gjennomsnittet gir ikke nødvendigvis det beste bildet. Mange liker å bruke medianen, altså den årsinntekten hvor like mange tjener mer og like mange mindre. I fjor var median årslønn i Norge 550.000 kroner, eller 45.800 kroner per måned; dette selvsagt før skatt.

De aller best lønnede i Norge er handels- og skipsmeglere. I gjennomsnitt hadde denne yrkesgrup pen i fjor en månedslønn på 115.060 kroner før skatt. Rett bak fulgte ledere av olje- og gassutvikling med en månedslønn på 110.850 kroner, mens finansmeglere lå på tredjeplass. For at et yrke skulle komme blant de 50 best betalte, måtte gjennomsnittlig månedslønn

i 2021 være over 67.600 kroner.

I 2019 hadde 5.695 nord menn en bruttoinntekt på 5 millioner kroner eller mer. Av disse var 86 prosent menn. 1 av 10 tjener i dag mellom 700.000 og 1 million, og bare 6 av 100 har en inntekt over én million. SV opererer med litt andre inntektsgrupper enn Finansdepartementet, og anslår at det i år vil være 49.000 personer i Norge som tjener mer enn 2 millioner kroner.

Internasjonalt ligger ikke Norge i lønnstoppen. Bereg ninger for 2022 viser at Lux emburg vil ha den høyeste snittinntekten per lønnsmot taker med 68.600 dollar. Det tilsvarer ca. 680.000 norske kroner. Litt overras kende følger Island tett bak på andreplass med 68.000

dollar, foran Sveits med 66.700 og USA med 65.800 dollar. Så følger et ganske stort sprang ned til Danmark på femte med 57.150 dollar. Norge kaprer niendeplassen med 54.000 dollar, Sverige er på 15. plass med 47.000 dollar og Finland på 17. med 46.000 dollar. Vi vet ikke nøyaktig hvordan disse beregningen er foretatt, men de er like for alle og viser i det minste forskjellene fra land til land.

Som en kuriositet kan vi nevnte at verdens fire best betalte idrettsstjerner i 2021 var irske Conor McGregor (MMA) med 180 millioner dollar, foran Lionel Messi (fotball) med 130 millioner, Cristiano Ronaldo (fotball) med 120 millioner og Dak Prescott (amerikansk fotball) med 107,5 millioner dollar. Det er lønninger som kan få selv en snart pensjonert fiskerijournalist på Eidsvoll til å himle med øynene.

Ikke uventet gir produksjon av hvitfisk-filét en realtivt høy lønnsandel. Andelen har faktisk gått noe opp i løpet av de siste 20 årene. Her fra Norway Seafoods. (Foto: Norway Seafoods)

Lønnsandelen innen konvensjonell produksjon av fisk varierer mellom 6-7 posent og i perioder opp mot og endog over 15 prosent. Tallene viser at lønnsandelen ved produksjon av tørrfisk er klart høyere enn ved produksjon av klippfisk. (Foto: Brødr. Karlsen)

Figur 2: Utviklingen i lønnsandel for ulike bransjer i norsk fiskeindustri, 2000-2020. Lønnsandel oppgitt som totale lønnsutgifter i prosent av omsetning.

60 prosent reduksjon

Figur 2 viser utviklingen i lønnsandelene i norsk fiskeindustri fordelt på ulike bransjer de siste 20 årene.

Tallene er hentet fra Nofimas årlige lønnsomhetsundersø kelser. Her er lønnsandelen angitt som hvor mange prosent lønningene utgjør

av selskapenes omset ning, altså ikke av de totale kostnadene. Tallene bak figuren finner du i tabell 1. De bekrefter det vi egentlig

visste fra før. Jo mer man bearbeider fisken, jo større andel vil lønnsutgiftene nor malt utgjøre av salgsverdien. Engrosomsetning og eksport

Tabell 1: Lønnsandeler i fiskeindustrien, 2000-2020. Lønnsutgiftene som prosent av de totale kostnadene for bedrifter i ulike bransjer. Kilde: Nofima Klippfisk Saltfisk Tørrfisk Filét Pelagisk Reker Fiskemat Engros Mel/olje Slakting Laksefored. hvitfisk konsum eksport

2000: 6,1 9,9 11,4 18,7 10,6 9,0 16,6 1,6 13,5 20,6 12,5

2001: 5,7 9,4 8,9 18,3 8,7 11,3 17,5 1,7 12,3 31,4 16,2

2002: 6,0 10,7 10,3 18,2 8,6 12,6 18,5 1,8 9,5 30,8 17,5

2003: 6,6 13,0 10,5 18,0 9,2 11,3 18,8 2,0 10,7 28,8 15,8

2004: 6,1 11,6 9,7 15,9 8,3 11,2 18,9 2,1 10,6 27,6 14,8

2005: 5,8 10,2 9,8 16,8 7,6 10,8 18,9 1,9 10,9 20,9 13,0

2006: 6,2 10,5 10,0 15,4 8,5 9,6 18,6 1,8 9,2 21,2 11,6

2007: 5,6 9,4 10,6 14,5 9,3 11,7 18,6 2,0 9,5 16,4 11,4

2008: 6,8 10,0 11,2 17,0 8,8 11,5 18,7 2,1 10,2 16,6 12,3

2009: 7,4 11,8 12,2 17,9 9,2 11,0 20,0 1,9 10,8 16,8 9,6

2010: 7,3 10,7 12,2 17,8 9,0 10,8 19,8 1,7 9,5 15,0 8,6

2011: 7,6 10,4 12,4 18,2 6,8 9,2 19,9 1,6 10,6 16,0 11,0

2012: 8,5 11,0 15,8 20,6 6,9 9,1 20,3 1,9 11,1 17,9 12,5

2013: 10,7 11,5 17,6 20,5 8,0 10,3 20,0 1,4 10,7 16,8 14,0

2014: 9,9 9,8 14,6 20,8 8,1 8,9 19,8 1,6 10,7 14,4 6,8

2015: 9,0 11,2 13,1 17,4 8,1 7,1 19,8 1,6 10,4 13,7 7,3

2016: 9,3 11,3 13,2 17,9 7,8 8,0 17,3 1,3 11,7 14,3 6,2

2017: 8,8 11,1 13,1 18,8 9,0 8,2 17,3 1,4 11,5 15,6 5,6

2018: 8,4 11,3 11,5 20,1 9,9 6,9 18,5 1,5 10,5 18,5 6,1

2019: 7,5 11,3 11,2 21,5 8,4 6,9 19,4 1,4 9,7 35,1 6,1

2020: 8,2 12,5 11,9 21,8 7,5 na 17,6 na na 35,5 7,1

gir den desidert laveste lønnsandelen, produksjon av filét og fiskemat den høy este. Slakting av laks kan gi høy lønnsandel, men her vil tallene avhenge mye av hvilke bedrifter som er med i utvalget. Også for de øvrige bransjene er det ganske store variasjoner i lønnsan delene.

I mange bransjer og land har lønnsandelen gått en del ned de senere årene. En for

klaring er åpenbart økt han del og globalisering. Flere studier legger også vekt på den teknologiske utviklin gen. De siste tiårene har teknologiutviklingen blant annet ført til at kapitalvarer har blitt relativt billigere, ikke minst som en følge av et markert prisfall på IKT-utstyr. Dette vil gjøre det lønnsomt å erstatte arbeidskraft med kapital i produksjonen. En annen potensielt viktig faktor

er reguleringen av arbeidsli vet og fagforeningers vilkår. Nedgangen i lønnsandelen har f.eks. funnet sted sam tidig som fagforeninger har mistet oppslutning i mange land. I OECD-landene er andelen av arbeidsstokken som er medlem av en fag forening blitt nesten halvert siden 1980. Dette kan være et resultat av andre driv krefter, som økende handel og at mange nye jobber har

Lønnsandelen ved foredling av laks har falt fra over 15 prosent i femårsperioden 2000-2004 til vel seks prosent i perioden 2016 til 2020. Kun bedrifter som driver engrosomsetning og eksport av sjømat har lavere lønnsandel.

kommet innen tjenestenæ ringer hvor forutsetningene for kollektive forhandlinger er svakere enn i tradisjonelle industribedrifter. Det kan også skyldes politiske en dringer.

I sjømatnæringen er det ingen generell trend. Sam menligner vi lønnsandelene i femårsperioden fra 2000 til 2004 med tilsvarende andeler fra 2016 til 2020, har den gått noe opp for produksjon av klippfisk, saltfisk, tørrfisk og filét av hvitfisk. I alle andre bransjer har den gått ned, ikke minst for produksjon av reker og foredling av laks, dvs. med henholdsvis 33 og nesten 60 prosent. 60 prosent reduk sjon av lønnsandelen ved foredling av laks forteller alt om hvor mye mer kapitalin tensiv denne produksjonen har blitt.

Strand Rederi

Hans Morten Sundnes

For enhver pris

Å spå fiskepriser er omtrent som å spille lotto. Det er så mange faktorer som påvirker at det blir rent gjettverk, konstaterer Anders Ervik. Men om han først må tippe, tror han ikke at torskeprisen skal ned. (Foto: Thv Tande)

EGENTLIG VILLE DE bare ha prisene, fiskebåtmedlemmene som hadde hengt med til siste innlegg under medlemsmøtet i Ålesund. Og daglig leder Anders Ervik i hvitfiskmegleren Molja AS serverte forsamlingen prisutvik lingen for torsk, sei og hyse. Vi dere snakket han om lave kvoter og bortfall av russisk torsk samt om priskurver som i det store og hele må sies å ha gått opp. Men det er jo hvordan disse kurvene fortsetter som er aller mest spennende, og der måtte selv man nen som er aller mest gira på å se hvor det bærer, melde pass. Til gjengjeld kunne han gi møte lyden en sjeldent lang liste over usikkerhetsfaktorer som virker inn på prisene:

• Pandemi som først ga prisfall og skifte fra HORECA til dagligvare, og som deretter ble etter fulgt av kraftig etterspørsel fra HORECA i 2022.

• Manglende tilgang på arbeidskraft og redusert produksjon.

• Kraftig prisøkning på oversjøisk transport, ca. 3 kroner per kilo.

• Store endringer i kvoter fra år til år.

• De globalisering og økt proteksjonisme.

• Bærekraftsfokus.

• Geopolitiske uroligheter (Ukrai na Russland/Kina USA), som har gitt endringer i leverandørstrukturen.

• Store bevegelser i valutamarkedet.

• Energikrise.

• Høyere rente.

• Inflasjon og prisøkninger på råvarer som enda ikke er tatt fullt ut til konsument.

• Sanksjoner mot russiske varer og oppgjørsutfordringer.

Ervik nevnte også at rus serne forsvinner fra markedet,

og konstaterte at han sjelden har vært borti så mye kaos og så mye endringer på så kort tid. Listen over er heller ikke fullstendig, og til hvert punkt kan det knyttes et utall helt spesielle utfall. Underveis nevnte Ervik selv hvordan klipp fisketterspørselen fra Den domini kanske republikk gikk til værs da man begynte å dele ut gratis under en kritisk fase av pandemien. Tro lig kunne hver og en av medlem mene i salen — som stort sett tilhørte Fiskebåt Vest — føye til et nytt punkt eller en spesialvri på de nevnte. I tillegg var de fleste svi meslått etter å ha fått gjennomgått fem ulike modeller for ny kvotefor deling. Svaret Anders Ervik ga seg selv og salen på spørsmålet om fremtidige priser i hvitfisk, var på en måte lett å gripe.

— Enten går de opp. Ellers så går de ned. Ellers så blir de væ rende der de er, meldte megleren til jevn humring fra radene.

Bush-legs

Anders Ervik var ikke alene om å snakke om markedsutviklingen. Geir Robin Hoddevik i Global Sales skulle snakke om pelagisk fisk og ga nye eksempler på at endring og usikkerhet gir svært ulike utslag. Den tidligere betyde lige eksporten av pelagisk fisk til Ukraina hadde skrumpet inn før krigen, slik at krigshandlingene ikke hadde virket inn slik sett. Ifølge Hoddevik har problemet heller hatt med amerikanerne å gjøre. For rundt 10 15 år siden hadde amerikanerne problemer med å få avsatt kyllingvinger og kyllinglår, og de fant avsetning i Ukraina for det som da ble kalt Bush legs etter den amerikan ske presidenten. Nå eksporterer Ukraina kylling selv, men uansett har dette gått på bekostning av silda. For Global Sales er Ukraina likevel et viktig marked.

— Det største produktet vi

selger dit, er matjessild. Det har bare økt og økt, og den dagen re sten av Europa åpner seg, ligger det et stort marked der, sa Hod devik, som slo fast at ukrainerne rett og slett ønsket det beste. De skulle ha makrell 500 pluss og matjessild.

— Jeg vet ikke om noe mar

Styreleder Janne Grethe Strand

Geir Robin Hoddevik er adm. direktør i Global Fish AS og styremedlem i Global Sales AS, begge selskaper med hovedkontor i Ålesund. I fjor omsatte Global Sales for tett på 1,7 milliarder kroner i et ganske turbulent, men godt pelagisk konsummarked.

ked som i en slik grad plukker fra øverste hylle, sa Hoddevik. Han forklarte det slik: de som det står dårligst til med har ikke en gang råd til lodde, mens de som har penger ønsker den kvaliteten de kjøpte i «gamle dager».

For Global Sales har krigen faktisk størst effekt på aktiviteten i Hviterussland eller Belarus, der selskapet har én stor kunde de har kjent i 20 år. Denne importerer 20.000 tonn rundsild og 20.000 tonn filét pluss makrell, og som skal være verdens største impor tør av rogn. Det er ikke sanksjo ner mot Belarus i dag, men det er sanksjoner mot enkeltpersoner. Når Global Sales skal selge fisk dit, må bankene eller andre hver gang sjekke navnene som har med handelen å gjøre opp mot rundt 1.500 navn som står på listen. I tillegg er selskapet hivd ut av Ukraina og Baltikum. Nå er man svært spent på hva importen blir.

Aasnæs kunne ønske velkommen til medlemskonferansen i Fiskebåt Vest i Ålesund fredag 12. august. (Foto: HMS)

Prisene skal ikke ned

Den lille rapporten fra Hoddevik og Global Sales gir eksempler på ringvirkninger eller følger av alt som skjer. Det hele kan minne litt om livet til hver og en av oss: Det hoper seg opp på jobb. Hoper seg kanskje litt opp med regninger. Det er en vond tann, eller rygg. Barn som skal hentes eller har bursdag. Partner man glemte å hente eller glemte bursdagen til. En beskjed om endring av flighten som endte i søppelposten. En lekk kran, knust mobilskjerm og noen som har begynt å grave på hyttetomta uten å spørre. Og kanskje corona på et passende tidspunkt innimellom alt. For blir det nok av slikt, vikler problem punktene seg gjerne sammen eller danner nye. Slik er det faktisk å leve og virke i en tid der man ikke kjenner neste sving. Vender vi tilbake til fiskerinærin gen, florerer det med tusenvis av snodige følger som de færreste har fått med seg. De kan også være bra! Heldigvis — i hvert fall for eksporttallene, er norsk sjømatnæring atskillig flinkere til å takle fisken og verden enn slike som jeg til å styre med livet.

Å spå prisen i en slik røre er noe annet. For egen del regner jeg med at strømmen går opp, bensinen holder seg i himmelen, at selv ganske lette handlenett kan lage skrapelyder på kontoen og nå fikk jeg til og med vite at jeg må betale mer for treningsstudioet jeg besøkte sist i de tider Slags

vold Vedum gikk rundt og lo. Jeg spår gladelig at heller ikke prisen på fisk vil ha noe bedre fore enn å stige på.

Men der spådde jeg jo som blakk og prishundset forbruker. Etter innlegget til Moljas Ervik, spurte styreleder i Fiskebåt — og møteleder — Janne Grethe

enn at prisene vil holde seg. Spørsmålet er jo nettopp hva som skjer når prisøkningen virkelig når forbrukerne, som den ikke har gjort ennå. Samtidig vil det altså komme mindre torsk, sei og hyse på markedet. Ervik kan ikke se noe som tyder på at prisene skal gå ned. For oss vanlige sjømat

For ikke lenge siden var torskekvoten i Barentshavet rundt 1 million tonn. Til neste år faller den ganske sikkert under 600.000 tonn. Selv om torskeprisen er høy i dag, blir den sannsynligvis enda høyere til neste år. Her torsk på en kai i Berlevåg.

Strand Aasnæs, hva han ville tippe. Selv det satt langt inne, og han dristet seg ikke til noe annet

glade fiskespisere er det i hvert fall gode grunner til å kjøpe fisk i dag. Man kan aldri vite.

Hans Morten Sundnes har jobbet i "Norsk Fiskerinæring" som journalist siden 1997.

Samisk fortid i Lofoten

EN BOK OM samer i Lofoten kan ses på som litt på siden i «Norsk Fiskerinæring», også i den faste bokspalten. Lenge var jo det samiske noe svært fremmed og fjernt for den norske majoritetskulturen. Men det er gode grunner til å snu på dette. Det siste, om det fremmede og fjerne, er i ferd med å bli og bør være et tilbakelagt stadium. Med det samme vi åpner for og ser det samiske i historien og landskapet, levnes liten tvil om at de har satt sitt preg og hatt sin plass hele veien. Og dette gjelder selvfølgelig også i Lofoten.

Øygruppen med fiskeri ene der ses på som en del av den norrøne og norske historien og nasjonsdannel sen, samtidig som sjøsa mene lenge har vært en av gruppene som er viet minst oppmerksomhet. Forfatteren av boken «Samisk fortid i Lofoten», Alf Ragnar Nielssen, mener det er på høy tid å legge en slik forståelse bak seg. Bosettingen var blandet, og ikke minst bidro samene sterkt til fiskeriaktivitetene og utviklingen i de landskjente fiskeriene. Svarthvitt bildet

fra Aust nesfjorden i Vågan på side 152 er på mange måter et klassisk Lofoten bilde med fiskebåter og oppkjøps båter under et skreiinnsig tidlig på 1900 tallet. Det uvante er den siste delen av forfatterens billed tekst: «Norske og samiske båter ligger side ved side, slik de hadde gjort siden middelalderen». Så må vi også ta med at historikeren Alf Ragnar Nielssen er en av dem som kjenner fiskerihistorien best. Han hadde også ansvaret for første bind og følgelig de første ti tusen årene i stor verket «Norges fiskeri og kysthistorie».

I boken om den samiske fortiden i Lofoten, er også konservatoren og historiepro fessoren — altså fagmannen Alf Ragnar Nielssen i høy este grad i sving. Han stiller til nå ubesvarte spørsmål om det samiske nærværet i Lofoten og går til kildene for å få svar. Deler av dette blir kanskje rett og slett for grundig for den jevne leser, samtidig som temaet og spørsmålene er spennende. En første øyeåpner kan være å lese stedsnavnene i Lofo ten på nytt: Svolvær, Lapp bergan, Reinslettan, Finn hamn, Leknes, Finnkjerka, Gullsteinen, Refsvika, Napp og Gamskjæret er noen av eksemplene på samiskrela terte stedsnavn som hentes frem. Slike navn er også viktige kilder når fortiden skal avdekkes. Nielssen går tilbake til den første boset tingen. Det er andre som har gjort mer glimtvis innsats for å tilbakevise forståelsen av Lofoten som et ikke samisk område, men Nielssen får slått det fast: Det har vært samiske fangstfolk i Lofoten i jernalderen og middelalde ren. Det har vært et betydelig

samisk sesongfiske i Lofoten, trolig helt siden middelalde ren. Det har vært sjøsamiske fastboende i denne øyregio nen. Og det har vært reindrift fra 1700 tallet.

Noe som kan ha sær lig interesse for leserne, er kapittelet om det samiske fjordfolket på lofotfiske. Det er rundt 1200 tallet dette fisket virkelig tar seg opp, men både når det gjelder samer og andre, er det først på 1600 og 1700 tallet vi får ordentlig oversikt over hvem som deltok. Hovedmengdene av sjøsamene i Nordland bodde i fjorder som Ofoten, Efjord og Tysfjord med god tilgang på furutømmer. Dette var nok en vesentlig forutset ning for at sjøsamene lenge var de største spesialistene på båtbygging. Forfatteren levner altså ingen tvil om en sterk samisk deltagelse i fiskeriet mange regner som den stadige driven i Norges kommersielle fiskerinæring. Så kan det se ut til at sa mene solgte lokalt og i liten grad involverte seg i hande

len og farten som var rettet mot Bergen. Med ett unntak: Lenge var det samene som bygde båtene som gjorde denne butikken mulig.

Vi blir også kjent med enkeltskjebner som Segel Per, og tradisjonsstoff som fortellingen om Draugen som vil ha lua igjen. For Nielssen er dette aller mest bidrag til dokumentasjonen og forsøket på å tegne et helhetlig bilde. Samtidig liver det opp, slik bil dene også gjør. De som ikke fra før er engasjert i temaet, vil kanskje bla litt eller velge vekk partier der forfatteren og historikeren tar oppdraget og kartleggingen på særlig alvor. Samtidig ligger jo mye av bokens verdi i en følelse av å hele tiden bevege seg på solid grunn. Ellers sier jo tittelen i klartekst at blikket blir bakover i tid, men det kunne ha vært interessant å få vite noe om samisk nærvær eller samiske spor i fisket i dag. Utgivelsen er et samarbeid mellom Orkana Akademisk og Museum Nord.

En samefamilie i fiskerimiljø rundt 1890. Sted i Nord-Norge ukjent. (Foto: Axel Lindahl)

Investeringer i sjømatnæringen

Frem til utgangen av 2024 skal Aas Mek. Verksted levere i alt syv brønnbåter til Sølvtrans. I juni kom «Ronja Azul» — den andre i rekken av disse båtene. Fartøyet måler 77 meter og kan føre 450 tonn levende fisk på en kjøl.

De kniver om å være størst — og best. Verdens desidert to største brønnbåtrederier hører begge hjemme i Åle sund kommune på Sunnmø re. Sølvtrans AS — fortsatt størst — holder hus ytterst på skansekaia i Ålesund, Rostein AS ca. 70 kilometer lenger mot nord, helt på nordspissen av Harøya. 1. januar 2020 ble som kjent Harøy kommune en del av Ålesund.

Rostein AS drifter i dag 17 båter med en samlet laste kapasitet på nesten 44.000 kubikkmeter. I november i år kommer «Ro Senja» på 4.000 kubikk og i juni til neste år enda en ny brønnbåt med lastekapasitet på 3.000 ku bikk. I løpet av 2023 passe rer altså Rostein AS en sam let lastekapasitet på 50.000 kubikkmeter. Selskapet tjener penger som gress. I snitt de siste fem årene har Rostein omsatt for noe over 1 milliard kroner per år og sittet igjen med 270 millioner i resultat før skatt. Det gir en resultatgrad på ca. 26 prosent. Rostein gründer Odd Einar Sandøy, som stiftet selskapet i 1996, har hatt formidabel suksess. Nå har han overlatt eierskapet til sine tre barn.

Sølvtrans AS ble etablert i 1986 av Roger Halsebakk. For dette selskapet har nok tilværelsen vært noe mer turbulent enn for konkurren ten lenger nord. Sølvtrans gikk på børs i mars 2010, ble tatt av børs i 2014 av

«Ronja Azul» til Sølvtrans

det amerikanske fondet Oaktree Capital som fire år senere solgte sin eierandel på 82 prosent til det britiske investeringsfondet Antin In frastructure Partners. Roger Halsebakk og hans familie har altså for lengst gitt fra seg aksjemajoriteten, og sit ter i dag med en eierandel på 15 prosent. Men Sølvtrans er altså fortsatt størst. Selska

pet drifter 32 brønnbåter med en samlet lastekapasitet på 88.950 kubikkmeter. De siste fem årene har selska pet i snitt omsatt for vel 850 millioner kroner per år, og levert et resultat før skatt på utrolige 313 millioner. Det gir en resultatgrad på over 38 prosent. Slå den!

Roger Halsebakk gikk nylig ut av styret i Sølvtrans,

og ble erstattet som styrele der av sin kone, Anita Mek Halsebakk. Han er fortsatt styreleder i selskapene Sølvtrans Management, Sølvtrans Wellboat, Sølv trans Wellboat Operation, investeringsselskapet Ronja Capital samt noen andre in vesteringsselskaper. Sønnen Robin Halsebakk er adm. direktør i Sølvtrans.

«Ronja Azul» går rett inn i en kontrakt med Hofseth Aqua, og blir ofte å se i Storfjorden på Sunnmøre i tiden som kommer.

Mannskapet har det nesten som konger om bord i dagens moderne brønnbåter. Det er knapt spart på noe. Det samme gjelder selvsagt om bord i «Ronja Azul». (Foto: Sølvtrans)

34 nybygg på 25 år!

Og nå har altså Sølvtrans tatt i bruk enda en brønnbåt. «Ronja Azul» ble overle vert fra Aas Mek. Verksted 6. juli i år. Dåpen fant sted på Sandsøya noen dager senere med Agnes Hofseth som gudmor. Samarbeidet med Aas går langt tilbake i tid. «Ronja Azul» er faktisk det 34. nybygget verftet har levert til Sølvtrans over en periode på 25 år. Og flere skal det bli. «Ronja Azul» er det andre av i alt syv nybygg som Aas Mek. Verksted skal overlevere Sølvtrans de neste to årene.

Nybygget er av verftets eget design av type AAS

3002 ST og har et brønnvo lum på 3.000 kubikkmeter fordelt på to fisketanker. Båten har innredning for 12 personer, og alle lugarer har toalett og dusj. I tillegg til messe og bysse er det kaffebar ved arbeidsdekket.

TV stue og trimrom hører

selvsagt med på en moderne brønnbåt. Det er lite å utsette på mannskapsfasilitetene. Fartøyet er 76,96 meter langt, 17,8 meter bredt og

har en servicefart på 13 knop. Båten er spesielt til passet for transport av smolt med anløp av smoltanlegg og områder som kan være

I fjor omsatte Sølvtrans for 933 millioner kroner og satt igjen med 371 millioner før skatt. Det var en resultatgrad på nesten 40 prosent. Selv de beste lakseoppdretterne må være imponert. Ikke rart Roger Halsebakk smiler fornøyd. (Foto: Sølvtrans)

Styrhuset er stort som en ballsal, og inneholder utstyr og systemer som kan fjernstyre nesten alt som skjer om bord.

Investeringer i sjømatnæringen

I 2019 fikk Sølvtrans overlevert det som fortsatt er verdens desidert største brønnbåt — «Ronja Storm». Ingen er en gang i nærheten. Båten måler 116 meter og har en lasteromskapasitet på 7.450 kubikkmeter. «Ronja Storm» opererer i dag i Tasmania. (Foto: Sølvtrans)

vanskelig tilgjengelig med dyptgående fartøy.

Styrehuset er arrangert med fire operatørposisjoner for manøvrering av båten, fjernstyringssystem for

drift og overvåking av alle systemer, samt fjernstyring av all last og fiskehåndtering. Båten har et system for null utslipp under lukket transport med overvåkning, rensing og

behandling av all vannsirku lasjon, samt et eget filtersys tem for oppsamling av lus. Det er UV behandling av alt vann inn og ut av lasterom mene, auto vaske og desin

fiseringsanlegg, overvåkning, regulering og logging av vannparametre og et eget system for ferskvannsbe handling av fisken.

Tilfredsstiller EN1186-standarden

Etter åtte års utviklingsarbeid kan Center Plast nå melde at selskapets arbeidshansker tilfreds stiller kravene i standarden EN1186. Dette markerer på mange måter en milepæl i selskapets historie.

Center Plast ble stiftet 16. august 1958, og omdannet til AS i 1971. Selskapet ble grunnlagt og bygget opp utenfor Bodø og ved bred den av Saltstraumen. I dag er Center Plast AS en av landets ledende leverandører av plasthansker til fiskeri og sjømatnæringen. Produksjon og salg av arbeidshansker til denne bransjen har vært bedriftens hovedaktivitet helt siden starten for snart 75 år siden. Høsten 2003 flyttet Center Plast sin fabrikk i Norge til Bangkok i Thailand. Utviklingen av produkter foregår fortsatt i egen regi, delvis i Saltstraumen i Norge, delvis i Thailand. Karsten og Steinar Bjerkvik er hoved aksjonærer, og eier 33,3 prosent hver. Karsten er adm. direktør.

EN1186 er en standard etablert i 2002 som setter krav til plast og plastproduk ter som kan komme i kontakt med matvarer. Standarden er utviklet for å avdekke migra

sjon av eventuelt skadelige og giftige materialer over til matvarer. Fet mat, f.eks. laks, er særlig utfordrende i denne sammenhengen. I slutten av juni i år ble det do kumentert at plastbeleggene på de fleste av Center Plast’s egenproduserte produkter nå oppnår «Bestått» i forhold til EN1186. Dermed kan Center Plast tilfredsstille kravene fra fiskeribransjen og særlig oppdrettsnæringen.

Utviklingen av det nye belegget har tatt nesten 8 år, og i så måte har det vært en «lang vei å gå». Paral lelt med dette arbeidet har Center Plast investert i nytt maskineri som er spesialtilpasset produksjonen av sine hanskemodeller.

Etter et par tunge år har Center Plast fått vind i seilene. I 2020 var omsetning nesten 18 millioner og i fjor tett på 17. Begge år tjente selskapet greit med penger.

A

S J O N | K O N T R A K T E R

HAVNEVIK

FOTO:

Troms og Finnmark

Nordvågen Fesk AS

er stiftet i Nordkapp kommune, med adresse Hugen 2, 9760 Nordvågen. Sel skapet skal drive fiskerivirksomhet og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Linda Marie Trondal, Haugen 2, 9760 Nord vågen, er styreleder og Jimmy Stuka Trondal er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 4/7 2022

Fiskernilsen AS

er etablert i Alta kommune, med adresse Smibakken 10, 9515 Alta. Selskapet skal drive hav og kystfiske, produksjon, handel og tjenesteytende virksomhet. Aksjekapitalen er 200.000 kroner. Øy vind Nilsen, Smibakken 10, 9515 Alta, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 30/6 2022 Borealis Seaweed AS

er etablert i Alta kommune, med adresse Øvreveien 1, 9515 Alta. Selskapet skal drive produksjon av tang og tare og andre akvakulturer, og aksjekapitalen er 150.000 kroner. Henning Amundsen Rushfeldt, Øvreveien 1, 9515 Alta, er styreleder.

Brønnøysund 20/5 2022

Fiskonor v/ Laila Bergmo, er etablert i Tromsø kommune, med adresse Turkisvegen 3, 9022 Krokelvdalen. Selskapet skal drive markedsføring, kjøp og salg av sjømat og konsulenttjenester. Laila Alvilde Bergmo, Turkisvegen 3, 9022 Tromsda len, er innehaver.

Brønnøysund 9/6 2022

Jo Inge Hesjevik er innehaver av Finnmark

Ishavsreker AS, som er meldt oppløst til Foretaksregisteret.

Janfisk AS

Strandvegen 146, 9790 Kjøllefjord, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Jan Erling Akselsen, Strandvegen 176 D, 9790 Kjøllefjord, er leder for avviklings styret.

Brønnøysund 9/6 2022 Finnmark Ishavsreker AS

c/o Jo Inge Hesjevik, Kirkeveien 14, 9700 Lakselv i Porsanger kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Øyvind Hesjevik, Silfarveien 18, 9700 Lakselv, er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 15/6 2022 Båtsfjord Fiskedelikatesser AS Hindberggata 16, 9990 Båtsfjord i Båtsfjord kommune, er slettet i Fore taksregisteret. Det samme gjelder Senjafisk ANS, med adresse Ringveien 55 B, 9300 Finnsnes og Stor Fisk AS, Vikaveien 46, 9303 Silsand — begge i Senja kommune.

Brønnøysund juni 2022

Nordland

DK Solutions Group AS

er etablert i Dønna kommune, med adresse Øysundveien 6, 8820 Dønna. Selskapet skal drive produksjon, rådgiv ning, forskning, kjøp og salg av biolo giske produkter innenfor akvakulturnæ ringen, herunder utvikling og produksjon av bærekraftig dyrefôr av insektslarver. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Khai Van Phan, Trosvikhavna 15, 1614 Fred rikstad, er styreleder og daglig leder. Brønnøysund 11/7 2022 Arctic Seafarm Eiendom AS er etablert i Rana kommune, med adresse Søderlundmyra 18, 8622 Mo i Rana. Selskapet skal investere i eien dommer og produkter, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Alf Gøran Knutsen,

Kallervikveien 11, 8743 Indre Kvarøy, er styreleder og Carsten Rimer er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 20/6 2022

Bø Fiskemottak AS er stiftet i Bø kommune, med adresse Straumsjøveien 26, 8475 Straumsjøen. Selskapet skal drive kjøp og tilvirkning av fiskeprodukter og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Tore Klausen, Rabbveien 36, 8475 Straumsjøen, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 14/6 2022

Salten Aqua AS

Straumøyveien 28, 8211 Fauske i Fauske kommune, har besluttet å inn fusjonere Saltenlaks AS, med adresse Dreyfushammarn 30, 8012 Bodø i Bodø kommune.

Brønnøysund 16/7 2022

Rolf Bendiksen & Sønner AS

8390 Reine i Moskenes kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Bjørnar Bendiksen, Myran 34, 8390 Reine, er leder for avviklingsstyret.

Ørnesfisk AS

Brønnøysund 4/6 2022

Bjørnhaugveien 11, 8310 Kabelvåg i Vågan kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Boy Kristian Angel sen, Ørnesveien 64, 8310 Kabelvåg, er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 4/7 2022

Alf-Gøran Knutsen, adm. direktør i Kvarøy Fiskeoppdrett AS, er styreleder i Arctic Seafarm Eiendom AS. Arctic Seafarm skal drive landbasert matfiskoppdrett.

Eivind Holst har påtatt seg oppgaven som leder for avviklingsstyret i Berg Seafood AS i Svolvær. Med det er en av Lofotens mest tradisjonsrike tørrfiskprodusenter borte.

Berg Seafood AS

Gunnar Bergs vei 2, 8300 Svolvær i Vågan kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Eivind Holst, Stor øyveien 97, 8300 Svolvær, er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 21/7 2022

Atlantis Subsea Farming AS, med adresse c/o AKVA group ASA, Ferje mannsveien 10, 7042 Trondheim i Trondheim kommune.

Brønnøysund 30/6 2022

AE Fisk DA

Horvereidvegen 135, 7970 Kolvereid i Nærøysund kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Det samme gjel der Stjørnfjorden Fiske AS, Storkam men 11, 7160 Bjugn i Ørland kommune. For det sistnevnte selskapet er Viggo Rødsjø, Liaveien 5, 7160 Bjugn, leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 4/7 2022

mune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme er Smøla Havsalt, v/ Simone Nicolai, 6570 Smøla i Smøla kommune og Expedition Seafoods AS, med adresse Jermannvegen 12, 6480 Aukra i Aukra kommune.

Brønnøysund juni 2022

Vestland

Lyngfisk AS er etablert i Bergen kommune, med adresse Lægdesvingen 39 A, 5096 Bergen. Selskapet skal eie aksjer og investere i virksomheter, og aksjekapi talen er 30.000 kroner. Bjart Are Hellen, Lægdesvingen 39 A, 5096 Bergen, er styreleder.

Brønnøysund 20/7 2022 Nye Langøylaks AS er etablert i Austevoll kommune, med adresse Møkster 53 A, 5387 Møkster. Selskapet skal drive oppdrett av fisk og skalldyr og aksjekapitalen er 30.000 kro ner. Tom Rydland, Gamle Havnavegen 1, 5419 Fitjar, er styreleder og Karsten Inge Møkster er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 21/7 2022

Hagens Fisk

Langvassveien 56, 8615 Skonseng i Rana kommune, er slettet i Foretaksre gisteret. Det samme gjelder Fredriksen Fisk, med adresse Eidsfjordveien 211, 8415 Sortland i Sortland kommune.

Brønnøysund juni/juli 2022

Trøndelag

Snadderkongen Invest AS

7100 Rissa i Indre Fosen kommune, har nedsatt aksjekapitalen fra 524.500 til 31.470 kroner. Nedsettelsesbeløpet på 493.030 kroner skal avsettes til fond.

SalMar ASA

Brønnøysund 30/6 2022

7266 Kverva i Frøya kommune, har besluttet å innfusjonere Norway Royal Salmon ASA, med adresse Ferje mannsveien 10, 7042 Trondheim. I SalMar har de ikke sittet med hendene i fanget etter oppkjøpet av Norway Royal Salmon.

Brønnøysund 2/7 2022

SinkabergHansen AS Marøya, 7900 Rørvik i Nærøysund kommune, har besluttet å innfusjonere

Møre og Romsdal

Stave Fjordfiske

er etablert i Vanylven kommune, med adresse Lendalen 9, 6140 Syvde. Selskapet skal drive salg av fisk fra kai. Joakim Mathias Røys Stave, Lendalen 9, 6140 Syvde, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 14/6 2022 Fosnavaag Pelagic AS Nørvågvegen 7, 6090 Fosnavåg i Herøy kommune, har besluttet å innfusjonere Herøy Maritime AS, med adresse Indre havn, 6090 Fosnavåg.

Brønnøysund 6/7 2022

Mørekrabbe v/ Jan Terje Maridal Sager, Orvegen 168, 6524 Frei i Kristiansund kom

Tom Rydland er styreleder for Nye Langøylaks AS, som er etablert i Austevoll kommune. Selskapets formål er å drive oppdrett av fisk og skalldyr.

Helgøy Fisk og Krabbe er stiftet i Øygarden kommune, med adresse Nordhaugvegen 25, 5363 Ågotnes. Selskapet skal drive salg av fisk og krabbe gjennom Vest Norges Fiskesalslag. Nikolai Helgøy, Nordhaug

Viggo Rødsjø skal lede avviklingsstyret for Stjørnfjorden Fiske AS i Bjugn i Ørland kommune.

vegen 25, 5363 Ågotnes, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 28/6 2022 Nordsiden Røykeri AS er etablert i Askøy kommune, med adresse Herdleåsen 8, 5315 Herdla. Selskapet skal drive foredling og røyking av fisk. Aksjekapitalen er 30.000 kroner og Jemalyn Denna Pedersen, Herdleå sen 8, 5315 Herdla, er styreleder.

Brønnøysund 5/7 2022 Seamax AS er stiftet i Bergen kommune, med adresse c/o Advokatfirmaet Magnus Legal AS, Kanalveien 7, 5068 Bergen. Selskapet skal drive fiskeeksport og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Kristin Opdahl, Sætervegen 4 C, 5326 Rådal, er styreleder.

Brønnøysund 7/7 2022 Babord Gadus AS er etablert i Kinn kommune, med adresse Nedrevegen 122, 6710 Rau deberg. Selskapet skal utvikle, eie og drive virksomheter knyttet til eiendom. Aksjekapitalen er 100.000 kroner. Agnar Johan Lyng, Gate 6 25, 6700 Måløy, er styreleder.

Brønnøysund 11/7 2022

Fabrikkgaten 7 D, 5059 Bergen, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 8/6 2022

Fagerbakke Havbruk DA

Aakre, 5636 Varaldsøy i Kvinnherad kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Det samme gjelder Espevær Hum mer AS, med adresse 5444 Espevær i Bømlo kommune og Sifon Seafood AS, Litle Høydal, 6944 Stavang i Kinn kom mune. Brønnøysund juni/juli 2022

Agder

Fjordservice Fiskeri AS

med adresse Abelnes 60, 4404 Flek kefjord i Flekkefjord kommune, er slettet etter fusjon med Fjord-Holding AS, med samme adresse.

Brønnøysund 19/7 2022 Skalldyr Norge AS Abelnes 60, 4404 Flekkefjord i Flek kefjord kommune, er slettet i Foretaks registeret etter fusjon med Sør Sjømat AS, med samme adresse.

Brønnøysund 14/6 2022

Vestfold og Telemark

Nye Sentrum Fisk ANS

Nansetgata 16, 3256 Larvik i Larvik kommune, er slettet i Foretaksregisteret. Brønnøysund 14/6 2022

Viken

fra sjømatnæringen

Lütken Seafood v/ Sebastian Lütken Sandberg, Egers vei 2 A, 1369 Stabekk i Bærum kom mune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund 16/6 2022

Oslo

Træna Sjømat Holding AS er etablert i Oslo kommune, med adresse Ullernveien 24 B, 0280 Oslo. Selskapet skal eie selskaper relatert til sjømatproduksjon og eiendom. Aksjeka pitalen er 30.000 kroner. Yngve Myhre, Ullernveien 24 B, 0280 Oslo, er styre leder.

Brønnøysund 5/7 2022 Arctic Seafood Export AS er stiftet i Oslo kommune, med adresse Østre Aker vei 209, 0975 Oslo. Selska pet skal selge varer og tjenester innen sjømatprodukter og andre havressurser. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Tommy Ferdinand Sivertsen, Sandtorpveien 15, 1870 Ørje, er styreleder og daglig leder.

Agnar Johan Lyng har etablert eiendomsselskapet Babord Gadus AS på Raudeberg i Kinn kommune. Han har selv påtatt seg jobben som styreleder.

Smart Seafood AS er etablert i Bergen kommune, med adresse Fabrikkgaten 7 A, 5059 Bergen. Selskapet skal selge varer og tjenes ter innen sjømat, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Tord Hauge Knotten,

Fiskebil1 AS

er etablert i Drammen kommune, med adresse Mallinggata 15, 3044 Dram men. Selskapet skal drive salg av frossen fisk, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Ismail Kol, Mallinggata 15, 3044 Drammen, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 23/6 2022 Aqua Merd

v/ Finn Sandmæl, er etablert i Asker kommune, med adresse Idunns vei 47, 1386 Asker. Selskapet skal eie patenter og rettigheter knyttet til produksjon av merder. Finn Sandmæl, Granveien 6, 1394 Nesbru, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 27/6 2022

Aqua Merd er etablert i Asker. Arkitekt Finn Sandmæl er innehaver og daglig leder av selskapet, som skal eie patenter og rettigheter knyttet til produksjon av merder.

Brønnøysund 31/5 2022 Seafoodlux Norway DA c/o Ahmed Shatta, Haugerudveien 78, 0674 Oslo, er slettet i Foretaksregis teret. Det samme gjelder Torjulvågen Blåskjel ANS med adresse Holtveien 5, 1177 Oslo i Oslo kommune. Videre meldes at det tradisjonsrike grossistfir maet Inger Sørensen AS også er slettet i Foretaksregisteret. Dette selskapet hadde i alle år adresse på Vippetangen i Oslo, men har i det siste hatt adresse c/o Raymond Skjæret, Rakeievegen 497, 2150 Årnes.

Brønnøysund juni 2022 Patagonia Trout AS 0158 Oslo i Oslo kommune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund 19/7 2022

Eit

Krigen i Ukraina ruller videre, vil trolig gjøre det en god stund til, og alle vi som er rundt må ta stilling til hvordan vi kan ta stilling og bidra. Ulike former for økonomiske sanksjoner og utestenging har etter alt å dømme en virkning uten at vi egentlig kan si hvilken. Men å ikke gjøre noe, blir også en handling i en slik sammenheng.

Så er det ikke alltid en kelt. Det kan som nevnt være vanskelig å forutse virkningene. Grep kan ramme oss selv — hvis det er snakk om Norge — like hardt. Og det kan ha andre uheldige virknin ger. Tiltak som berører fiskerisamarbeidet i nord er eksempler på dette. Det er ikke alltid godt å vite om det rammer rus sisk fiskeri hardere enn norske fiskeriinteresser. Trolig gjør det det. Og så vil en nedbygging av det lange samarbeidet rett og slett kunne ramme forskning, forvaltning og bestander.

I slike spørsmål bør vi markere forskjellen på

nettopp de to typene føl ger. Rammer det Norge?

Det er én sak. Rammer det en mer allmenn verdi som forskning, bestan der og miljø, blir det noe annet. At Russland er ute av Det internasjonale havforskningsrådet ICES blir i et grenseland slik sett. At norske og rus siske forskere fortsetter å samarbeide om torskeråd blir for så vidt det samme. Slikt samarbeid er gunstig for torskebestanden og forvaltningen av havom rådene. Kutter vi, blir det dårligere forskning og fritt frem for egeninteresser. Det finnes ikke noe fasit svar, men som sagt kan det være en idé å markere skillet mellom kortsiktige økonomiske interesser og verdien av en god forvalt ning på sikt for fremtidige generasjoner.

Fisk og Forskning styrer klar av disse spørsmålene og tar for seg droner. Både på sjøen, under overfla ten og i luften. Aller mest fiskeri og forskning, men droner er selvfølgelig vel så viktig i oppdrett.

På vann, under vann og i luften med

Droner er i ferd med å ta over verden. I hvert fall er de overalt og med stadig nye bruksom råder. Langs oppdrettskysten må droner — og da særlig under vann — sies å ha blitt en del av hverdagen. Forvaltningen og havforsknin gen henger med i svingene. Innen fiskeri er det mindre vanlig, men trolig vil droner av ulikt slag etter hvert sette sitt preg på hele næringen og forhåpentligvis gjøre den mer effektiv.

Det fyker en bitteliten hvit båt med rødt flagg rundt på Evangervatnet. Evanger vatnet hører til Vossovass draget, og vanligvis er det den berømte og storvokste vossolaksen man skuer etter her. Men denne dagen stjeler «modellbåten» til forsknings instituttet NORCE showet. NORCE forskerne Frank Ådland og Erlend M. Hans sen prøver å henge med i en liten påhengsbåt. Alternativt styrer de den derfra. Uansett er meningen med den vesle

farkosten at de skal slippe å være der; at den skal gjøre en liten forskningsjobb på egenhånd. Selv om vi har brukt andre ord så langt, og selv om det er på sjøoverfla ten den har sitt virke, kaller vi den vesle farkosten en drone — eller Kystdronen.

Krig og forskning

Vi lever i dronenes tidsalder. Flyvende droner slår ut Al Qaida og russiske tanks, tar

For fagdirektør Geir Huse og Havforskningsinstituttet er ulike typer droner blitt en nærmest selvfølgelig del av verktøykassen. Snart kommer to flotte verktøy til. (Foto: HI)

Fisk og Forskning

seg inn til svenske atomkraft verk, hemmer flytrafikken og surresniker rundt der vi minst hadde ventet det. Men de finner også multeplukkere, teller måker, vasker vinduer, redder rådyr, henter hjerte startere, inspiserer åkeren og tar løfteoperasjoner. Google har lovet å levere flyvende muffins.

Hvis vi utvider dronebe grepet, har vi droner som beveger seg på selvstyr til havs, eller rene undervanns droner. Det er umulig å følge med på alt som skjer, og enda vanskeligere dersom man prøver å tenke seg frem til mulige anvendelser og sette strek. Uansett er droner — av ulikt slag —

for lengst en del av havforskningen, forvaltningen, miljøovervåkingen, opp drettsnæringen og til en viss grad også fiskeriene. Hav forskningen, forvaltningen og i enkelte sammenhenger oppdrettsnæringen ligger litt foran her. Når vi kontakter fagdirektør for Marine øko systemer og ressurser, Geir Huse på Havforskningsin stituttet, med et generelt spørsmål om droner alt er i bruk på en rekke felt, svarer han:

—

Vi jobber bredt med dette og bruker både fly gende droner til seltelling samt AUV er og glidere til å studere bunn og vannmasser. Vi har også to ubeman

nede overflatefartøy under bygging, og bruk av slike droner er strategisk viktig for Havforskningsinstituttet. Remsen dekker samtidig det meste av spekteret. AUV er er autonome undervannsfar koster. Glidere er tålmodige havdroner som gjerne drives av bølger, vind, tyngdekraft og solenergi. Andre overfla tedroner kan være elektriske. De flyvende dronene er på en måte originalen; navnet kommer jo av hannbien. I dag brukes ordet likevel om ubemannede farkoster i luften, på bakken, på overflaten og under vann. Det vil vi gjøre her også, selv om bakken ikke er så spennende for oss.

Seil og smoltleting

Vender vi tilbake til Evan gervatnet og Kystdronen, har den «overfladiske» aktiviteten der absolutt med laksen å gjøre. Den unike Vossolaks bestanden er rett og slett truet, og det er lagt ned store ressurser i å forske på årsakene og på å komme frem til mulige tiltak. Dette berører også oppdrettsnæ ringen — hvis vi ikke skal si omvendt. I Evangervatnet svømmer Vosso smolt med akustiske sendere i buken. Det gjorde det i hvert fall i juni. Det er også plassert lyttestasjoner rundt vannet, men det skal mye til å finne all fisken som rører seg i et vann. Den mobile lytteposten

Droner dreier seg om teknologi i front — enten det er snakk om over, på eller under havoverflaten. Eller i denne landingsplattformen fra norske Stable AS, levert til Tidewise sitt ubemannede fartøy under uttesting utenfor Rio de Janeiro. (Foto: Stable)

i Kystdronen utfyller de faste stasjonene.

Forskningsinstituttet

NORCE må etter hvert kunne kalles en droneveteran, også når det gjelder droner til sjøs. Alt i 2013 seilte et lite, ubemannet farkost utviklet av NORCE forløperen CMR rundt i Mexicogulfen og samlet inn data om tempe ratur, oksygeninnhold og saltinnhold i sjøen. I 2016 fikk man testet ut fiskeleting med et lignende vidunder, altså et autonomt vinddrevet overflatefarkost med letetek nologi. Mye av utviklingen lå naturlig nok i programvaren som gjorde det hele mulig. Prosjektet var forløperen til den vinddrevne glideren SailBuoy som krysset Atlan terhavet som første ubeman nede fartøy i 2018 og som i dag leveres av selskapet Offshore Sensing.

— Siden bestemte vi oss for å utvikle et nytt autonomt overflatefartøy som ikke kon kurrerte med SailBuoy, men kompletterte den. Dette far tøyet opererer mer kystnært og kan navigere med stor nøyaktighet da det er elek trisk drevet og kan brukes med kystnære applikasjoner, sier prosjektleder i NORCE Anne Hageberg.

— Det finnes jo etter hvert

mange ulike autonome over flatefartøy (ASV) tilgjengelig på markedet. Vi så etter noe som kunne utfylle det som er å få kjøpt, og har utviklet en modulær sak som er særlig egnet til bruk innen forskning, sier Hageberg. Det innebærer nærmest et utall muligheter gitt situasjonen og oppgaven.

— Man kan lage den lang

eller kort, med ett eller to skrog. Som katamaran har den mer plass til utstyr på dekk, f.eks. til en vinsj. Og så kan forskergrupper ha med sine egne moduler med egne instrumenter og sensorer som plasseres i dronen. I Evangervatnet er Kystdronen lastet med en lyttestasjon. Nå ønsker man å teste den med utstyr for vanninnsam

ling, f.eks. for overvåking av mikroplast. Vi er også i dialog med internasjonale faggrup per som jobber med overvå king av CO2 i sjø. Vi ønsker dessuten å teste den inn mot anvendelse i havbruk. Dess lenger ut i åpen sjø man går, dess viktigere er det å bruke teknologi for å redu sere risikoen ved å bruke personell. Videre ønsker vi å samarbeide med andre forskningsgrupper for å teste ut denne typen verktøy i nye anvendelser, avslutter hun.

Abonnementsdronen?

Et selskap NORCE har samarbeidet med, er Meløy bedriften med det lovende navnet Greenfish. Navnet viser først og fremst til hovedrolleinnehaveren i selska

Stayeren Sailbuoy med det som kan være broen på en fiskebåt i bakgrunnen. Kanskje kan droner bli et viktig hjelpemiddel i jakten på gode fiskemuligheter. (Foto: Offshore Sensing).

Overingeniør Frank Ådland (t.h) og forsker Erlend M. Hanssen i forskningsinstituttet NORCE konstaterer at Kystdronen gjør det den skal blant fisken i Evangervatnet. (Foto: NORCE)

og Forskning

Greenfish har fått produsert de første dronene i år, og vi har også fått bilder av disse. Samtidig syntes vi denne illlustrasjonen tydeliggjør både grønnheten og formålet.

pet. En grønn, torpedoformet autonom overflatedrone de har utviklet selv. Elektrisk.

— Rekkevidden er 60 70 kilometer før lading. Den kan gis en rute på GPS som den går av seg selv uten kommu nikasjon. Ellers er kommu nikasjon mulig gjennom wifi, mobilnett og satellitt, forteller Anders Tørud. Mye utstyr er mulig, men dronen er prøvd ut med kamera for bilder over og under vann og et bra avansert Kongsberg EK 80 Ekkolodd, som muliggjør bruk i forskningsøyemed. En viktig samarbeidspartner er Nord Universitet, og i vår ble «den grønne fisken» brukt på et tokt tilknyttet en student oppgave der man kartla raudåte i Saltenfjorden og Vestfjorden. Bruk i forskning og forvaltning vil være et satsingsområde, men Tørud ser også for seg bruk i kom mersielt fiskeri.

— Er den brukt i fiskeri til nå?

— Nei. Selskapet er ennå i en tidlig fase og prøver ut ulike anvendelsesområder. Vi har ikke kommet helt frem til hvilken måte den kan brukes i fiske, men mener den kan

være særlig nyttig for kyst fiskeflåten. For havfiske kan det nok bli mer krevende, i hvert fall for vårt farkost. Når det gjelder bruk i kystfiske, tenker vi ikke at hvert fartøy nødvendigvis skal ha en slik ubemannet båt med seg, men at en hel flåte av slike kan samle data og levere tjenester til kystflåten.

— Betyr det at et selskap tilbyr tjenester, eller at en gruppe av kystfiske båter går sammen om det?

— Begge deler er mulig. En godt organisert gruppe av kystfiskere kan gå sammen om en overflatedrone. Men i tidlig fase er det nok mer sannsynlig at et selskap som vårt leverer tjenesten. Det handler jo også om at man trenger kunnskap for å få til optimal drift. En driftsmodell vi har sett på, er at man gjør en kartlegging av et fiske riområde med en eller flere farkoster og at informasjonen tilbys i en nettbasert løsning som f.eks. kan være abonne mentsbasert, svarer Tørud. Samtidig ser han anvendel ser som havbruk, fiskerifor valtning i ferskvann, havner, kommuner, entreprenører,

søk og redning og en del andre muligheter.

— Drar dere veksler på utviklingen av flyvende droner?

— Absolutt. Elektronikken vi bruker til vår navigasjon er utviklet for flyvende droner. Fordi disse er bygd i så stort antall, er dette relativt rime lige og robuste droner som det er lett å få tak i. I bruk kan det samtidig være en del synergier mellom flyvedroner og droner brukt i overflaten. De flyvende har selvfølgelig bedre oversikt, mens droner som går i vannet kan være i sving lenge og ha sensorikk som forutsetter at man er i vannet, svarer Tørud. Når det gjelder sensorikken, har han mye pent å si om Kongsberg Maritime og samarbeidet med dem. Men Kongsberg Maritime er slett ikke drone løse selv.

Anders Tørud er daglig leder i Greenfish, som for alvor er i gang med egenutviklede overflatedroner.

Kongsbergs tungvektere

I skrivende og lesende stund er det trolig mulig å se et helt spesielt fartøy i Oslofjorden. Den rødoransje pluggen av en båt som beveger seg hit og dit er bemannet, men per sonen akterut virker nesten malplassert. Kongsbergs Sounder drone er fullstendig autonom, men verden er kanskje ikke riktig moden for

å slippe et slikt vidunder løs på egenhånd i en tett trafik kert fjord som Oslofjorden.

— Kongsberg utvikler ganske mye sensorikk for havovervåkning. Vi lager også et par typer droner. Vi har overflatefarkostet på åtte meter, Sounder, som nå videreutvikles sammen med Havforskningsinstituttet.

Videre har vi noe som kan dykke, Hugin. Den sistnevnte

kan dykke ned til seks tusen meter. Den første kan være lenge på overflaten, sier Arne Johan Husebø Hestnes. Det er den første som også patruljerer Oslofjorden; en robust arbeidsbåt, bygd av Norsafe og gjort autonom av Kongsberg. Den kan gå i opptil 20 dager i strekk basert på dieselfremdrift.

— Det siste jobber vi med, sier Hestnes. På lang

Kongsberg Maritimes såkalte Sounder er i jobb for en renere Oslofjord, men har mange andre mulig bruksområder. Og litt unna Osloleia kan den endog få gå ubemannet.

sikt kan det bli aktuelt med hydrogenfremdrift. Dykker dronene har batterifremdrift.

Havforskningsinstituttet har bestilt to Soundere, altså åtte meters overflatedroner, som blir levert neste år. Den som går i Oslofjorden skal overvåke og undersøke fjor den ved hjelp av ulike senso rer og teknologi, og er en del av prosjektet Frisk Oslofjord 2.0. Behovet for denne job ben er der utvilsomt.

— Samtidig er det et praktisk område siden vi har fabrikken vår ved fjorden. Vi kan dessuten bruke den til å utvikle konsepter som vi skal bruke i andre hav og fjordområder i Norge, som Porsangerfjorden og de nye havvindsområdene. Det lig ger i kortene at Kongsberg Maritime dronene vil kunne ha mer teknologi innabords

«Mitt skip er lastet med» Hugin dykkerdrone fra Kongsberg Maritime. Hugin kan gjøre oppdrag helt ned til 6000 meters dyp.

Fisk og Forskning

enn de vi har omtalt over, og samtidig at prisklassen blir en annen.

Om å finne fargen

Men vi må opp i lufta óg. Vi kunne helt sikkert ha blitt med Akvaplan niva eller SIN TEF opp, men også NORCE og dets forløpere begynte vel egentlig høyt oppe. For 18 år siden søkte man, sammen med Fiskerihøgskolen, om støtte til å bruke flyvende droner til å kartlegge upwel ling eller oppstrømming langs kysten, altså livgivende verti kal blanding av vannmasser.

—Upwelling vil kunne si noe om hvor det er fisk. I dag bruker man satellitt, men det gir forholdsvis lav oppløsning og fungerer ikke så godt i kystnære farvann og fjorder. Droner gjør lokal kartlegging mulig og kan også opereres

Avdelingsleder for observasjonssystemer i NORCE, Rune Storvold, er blant dem som lenge har fulgt nøye med på alt som gjelder droner i luft. (Foto: Norce)

fra båter for å effektivisere fangsten. Dette kan gjøres med infrarøde kameraer som leser overflatetemperaturen. Men dette har det ikke vært gjort så mye av enda, sier avdelingsleder for observa sjonssystemer, Rune Storvold. Noe som derimot pågår og har pågått en stund, er raudåteleting i samarbeid med Zooca, tidligere Ca lanus, for å effektivisere fangsten.

— Det dreier seg om å finne raudåteansamlingene. Også i dette arbeidet brukes satellitt, men det gir forsin kelser. Med drone kan man få det i sanntid, sier Storvold.

NORCE har utviklet senso ren og algoritmene som gjør det mulig å si hvor raudåten er. Spektralsensoren man bruker ser flere hundre farger, og raudåten har sin egen fargesignatur som man

ser etter. En lignende inn fallsvinkel kan også brukes for å kartlegge algeoppblom string.

— Men her må vi nok kombinere med overflate droner. Havfargen gjør det

kanskje mulig å bestemme algetypen, men ikke giftigheten, sier Storvold. Giftigheten tenker man å bestemme ved at overflatedroner tar prøver for analyse på stedet. Når det er sagt, nevner NORCE forskeren også muligheten for at flyvedroner rett og slett slipper seg ned til overflaten for å ta nødvendige prøver. Uansett kan man spare både tid og drivstoff satt opp mot å gjøre dette med bemannet fartøy.

— Ser du for deg at dro ner kan bli et hjelpemiddel for utøvende fiskere, eller blir det mest et redskap for forskning og forvaltning?

— Fiskerne bruker mye drivstoff i dag på å lete, og jeg tror droner kan hjelpe dem med å finne fisk og spare tid og penger. Ikke minst med dagens drivstoff priser kan det gjøre utslag. Så kommer det etter hvert stadig større droner som også kan brukes til logistikk. Det kan dreie seg om frakt av

reservedeler, og etter hvert vil de også kunne ta perso ner. Det ligger nok litt frem i tid, men det er aktører som er i ferd med å få sertifisering for persontransport med droner, svarer Storvold. Mer nærliggende er et prosjekt på tilrettelegging av dronebruk på mindre fartøy. Der samar beider man med et selskap i Arendal med et selvforkla rende navn.

Stabil løsning

Løsningen til Stableonboard — ofte bare kalt Stable — skal muliggjøre droneope rasjoner på alle typer fartøy uavhengig av formål.

— Vi fjerner rulle og pitchbevegelsene til båten, og sikrer dermed et horison talt landingsområde uavhen gig av skipets bevegelser, forklarer partner og CSO Rune Mathias Eriksen. I og med at det maritime drone markedet er i en modnings

fase, har Stable i Arendal til nå kun levert stabiliserte droneplattformer til militært formål, samt til offshore/mil jøovervåkning.

— Droner vil utvilsomt kunne forbedre produktivi teten og automatiseringen innenfor fiskenæringen. Vi har blant annet diskutert vår løsning med Birdview i mange år, svarer Rune Mat hias Eriksen. Birdview er et av de aller mest spennende og relevante selskapene på dette feltet. Også her er navnet rimelig selvfor klarende, og vi holder oss selvfølgelig i luften. Birdview med dronepiloten Pouyan H. Shariffiasl i spissen har utviklet et autonomt dronebasert detektorsystem for søk, innsamling og kommunika sjon av data innenfor fiskeri, havbruk og offshore. Dro nene vil bære på et ekkolodd som kan senkes i sjøen. Testdronen fra 2020 har en radius på fem kilometer. På det endelige sluttproduktet

vil dronen ha en rekkevidde på 35 45 kilometer fra båt. Da skal man nettopp oppnå besparelsene i tid og drivstoff som vi har snakket om.

Oppdrett og fiskeri

Undervannsdroner er nok i langt større grad i bruk i havbruksnæringen enn i fis keriene. Vi har i denne artik kelen ønsket å ha hovedlyset rettet mot fiskeri og hav forskning, men ikke hundre prosent. Det er heller ikke vanntette skott mellom disse bruksområdene. Blueye Ro botics, med opphav i kunn skaps og teknologimiljøet i Trondheim, har utviklet seg til en global aktør siden starten i 2015. Akvakultur kan sies å være ett bein.

— Oppdrettsnæringen er en stor kunde av oss. Av de 1000 dronene vi har solgt, er rundt 30 prosent i drift hos norske oppdrettere. I løpet av det siste året har vi lansert en ny modell, Blueye X3, som muliggjør tilkobling til eksternt utstyr. De siste må nedene har derfor blitt brukt til å integrere både gripeklo, sonarer, posisjoneringsutstyr, tykkelsesmåler, eksterne kamera og lys, med mer, sier CCO Oda Ryggen i Blueye Robotics. Droneløsningen til Blueye muliggjør overvåk ning av fisk og utstyr under operasjoner, inspeksjon av not, fisk og utstyr, treing av tau, sjekking av dødfiskhåv og plukking av gjenstander fra sjøbunnen under merd.

— Men vi har kunder innen fiskeri også. Bruksom rådene her er blant annet å

Birdview AS er i sterk driv fremover med sine patenterte droneløsninger, som også er aktuelle for fiskeri. Her møter gründer Pouyan H. Shariffiasl (foran til venstre i front) kunder under årets Nor-Shipping på Lillestrøm. (Foto: Birdview)

undersøke propell og skrog på båter, samt å få oversikt over sjøbunn og fangstom råder. Fiskeridirektoratet er en kunde av oss, forteller Ryggen.

Dronenytte i isødet

Et selskap som for lengst har tatt i bruk droner i sine operasjoner, er Aker Bioma rine.

— Vi støtter fiskeriope rasjonene med løpende informasjon fra en seilbøye i vårt krillfiske i Antarktis, sier Webjørn Barstad, EVP Offshore i Aker Biomarine.

— Seilbøyen har så langt ikke endret måten vi opererer på. Det har vært et relativt langt utviklingsløp, men vi kan nå gjøre mer informerte valg om operasjonsområ dene enn tidligere. Ved flere tilfeller har fiskefartøyene gått til seilbøyens område basert på informasjon fra bøyen, og slik redusert den tiden fiskefartøyet ellers ville ha brukt til å lete etter krill. Videre kan man si at vi gjennom seilbøyen har sett

nytteverdien av eksterne leteplattformer, noe som har påvirket vårt strategivalg for fremtidige operasjoner.

— Er det mulig å si noe

om hvilken virkning dette har på miljøavtrykket?

— Redusert letevirksom het medfører mer drivstoff effektiv drift. Man bruker en

Fisk og Forskning

Blueye har solgt flere hundre undervannsdroner inn mot oppdrettsnæringen. Her trekkes Blueye X3 om bord i arbeidsbåten hos Egil Kristoffersen & Sønner AS. (Foto: Blueye).

større del av fartøyets drifts tid på faktisk produksjon. Så ja, bruk av droner har medført — og vil i økende grad føre til — et redusert drivstofforbruk per produ sert tonn. Dermed vil også driftsøkonomien bedres.

— Ser du for seg ytterligere utviklingspotensial fremover?

— Ja. Dette er noe vi nå jobber systematisk med, sva rer Barstad i Aker Biomarine, som samarbeider med Off shore Sensing om utviklingen av seilbøyen. Aker Biomarine samarbeider dessuten med flere andre selskaper og miljøer om mulige droneløs ninger — også i luften.

For Aker Biomarines krillflåte er bruk av droner, ikke minst seilbøyen "Sailbuoy", blitt en naturlig, velkjent og drivstoffbesparende operasjon — f.eks. på «Arctic Endurance». (Foto: Aker Biomarine)

fra Provencepå tampen

Kinderegget

I dagligtale benyttes «Kinderegg» og «Kinderoverraskelse» om en situasjon der man får tre ønsker oppfylt på en gang. Når det gjelder fiskeripolitikken i annerledeslan det reklameres det ofte med en kinderoverraskelse, men overras kelsen kommer dessverre ikke.

Politikere uansett farge, mener nemlig at de kan oppfylle tre ønsker på en gang. Ønsker de en lønnsom fiskeflåte?: Svaret er JA. Ønsker de en lønnsom fiskeindus tri?: Svaret er JA. Ønsker de mer foredling i Norge? Svaret er også JA. På tross av dette sliter fiskein dustrien, og mer og mer uforedlet fisk blir sendt ut av landet. En rekke utvalg har sett på denne problemstillingen, og rapporter så tykke som bibelen blir etter kort tid lagt i en skuff. Mission impossible!

I disse rapportene er det som regel lovgivningen som får ansva ret for at man ikke lykkes. Fiske salslagslova og deltakerloven er stadig under press, og får skylden for at industrien ikke er lønnsom. I etterkant starter en håpløs disku sjon mellom fiskerne og fiskekjø perne, og de er ikke i nærheten av å være enige om hvordan verden ser ut. Fiskeindustriens talsperso ner beskylder fiskerne for å bruke det monopolet de har gjennom salgslagene, til å presse fisken inn på industrien til alt for høye priser.

Men svært mye av fisken blir solgt på auksjon og det er industrien selv som byr på fangsten. Prisene som oppnås er med andre ord markedsprisen på første hånd.

Minsteprisen er forhandlet frem mellom kjøper og selger, så industrien kan ikke klage på den prisen heller. Prisene på auksjonen ligger som regel høyt over minsteprisen. Alle disse kloke menneskene som har sittet i disse utvalgene har sikkert gjort så godt de kunne, men alle har glemt elefanten i rommet.

Det er en gåte for meg, her jeg sitter på min vestvendte veranda, at man ikke tar inn over seg at det er kostnadsnivået i annerledeslandet som er hovedgrunnen til at fisk blir sendt ubearbeidet ut av landet. Det som er et paradoks, er at det er manglende bearbeiding av villfisken som blir hengt på veggen som hovedproblemet. At også oppdrettslaksen blir ekspor tert ubearbeidet er ikke på samme måte problematisert.

Det har nok med noen gamle holdninger og drømmer å gjøre. I generasjoner har villfisken skapt sysselsetting langs kysten. All fisken skapte arbeid i land for kvinner og menn, og mange lokalsamfunn var helt avhengige av det fiskerne tok på land. Man bygget etter hvert trålere som hadde leveringsplikt til industrien. Aktiviteten var høy, men lønnsom heten fortsatt lav. Gradvis ble vi vitne til et kostnadsnivå som økte år for år, og den arbeidsintensive industrien gikk i knestående. Det var også tilfellet for den arbeids intensive filétindustrien, på tross av at staten støttet industrien med milliardbeløp.

For en samfunnsøkonom som har levd en stund er dette en logisk utvikling. Jeg lurer på om politi kerne i annerledeslandet reiser rundt og lover et kinderegg de ikke kan levere. Jeg har etter hvert blitt sikker på at politikerne vet at de ikke har dette kinderegget. Det er i beste fall kritikkverdig, i verste fall er det lureri. De mest radikale både i politikk og akademia mener at man skal pålegge flåten å levere fisken i land, og ikke fryse den om bord. Et slikt pålegg vil ikke skape bedriftsøkonomisk lønnsomhet, og da vil det heller ikke bli sam funnsøkonomisk lønnsomt. Dette henger nemlig sammen. Jeg lurer av og til på om politikerne i anner ledeslandet er så kunnskapsløse, at de tror at det finnes en kvikk fiks på denne utfordringen. Det gjør det nemlig ikke!

Bedrifter i den vestlige verden som har klart seg i konkurranse med lavkostland, har noe felles. De har automatisert og robotisert produksjonen, og mange har opplevd omsetningsvekst og flere arbeidsplasser. Disse realitetene påvirker i liten grad politikerne i annerledeslandet. De skriver ut den samme gamle medisinen fra 1950 tallets planøkonomi. Pasi enten blir dårligere og dårligere, og kanskje setter de ned et utvalg som kan tygge grøten enda én gang til.

Men ingen har så langt funnet kinderegget. Ingen kommer til å gjøre det heller!

Annonseregister

Firma

Rederi AS

Aas Mek.Verksted AS

Logimark AS

Nordic AS

Alimenta AS

Trade

Arcos AS

Arne B. Corneliussen AS

Baader Norge AS

BEWI AS

Breivik Mek Verksted AS

og Hustad Forsikring

Oil AS

Norge AS

Plast AS

Bank

Norge AS

Converto AS

Dimo AS

Eidesvik Havfiske AS

Eigersund Næring og Havn FK

Entec Group AS

Fiskebåt

Fiskernes Agnforsyning

Fiskerstrand Verft AS

Fjellmøy AS

FMV AS

Fosen Gjenvinning AS

Gurskøy AS

Side Firma

Habasit Norge AS

Hamek AS

Aqua AS

Hovde Maritim AS

If forsikring

Gulliksen AS

K.Halstensen AS

Kongshaug Krabbe AS

Marina Solution AS

Maritim Competance AS

MB Hydraulikk AS

MMG

Moltech Norge AS

MossHydro AS

Myklebust Verft AS

Naustor Technology AS

NordVest Teknikk AS

NCE Blue Legasea

Nofima AS

Nogva ET Hydraulikk AS

Nogva Motorfabrikk AS

Nogva Motorfabrikk AS

Nordic Supplay AS

Nordic Wildfish AS

Norges Råfisklag

Norges Sildesalgslag

Normex AS

Norsk Etikett AS

O. Husby Fiskebåtrederi AS

Odd Lundberg AS

Side Firma

Olex AS

Pam Refrigeration AS

Panelbygg AS

Peter Hepsø Rederi AS

Pon Power AS

PTG Frionordica AS

PTG FrioNordica AS

Ranheim Paper & Bord AS

Skipskompetanse AS

Skipsregnskap AS

Skipsteknisk AS

Skår Senior AS

Smurfitt Kappa AS

Sparebanken Møre

Sparebanken Vest

Sparebanken1 SMN

Sterner AS

Strand Rederi AS

SUROFI

Sørheim Holding AS

Teknotherm AS

Telemar Norge AS

Vartdal Plastindustri AS

Vik Elektro AS

Westcon AS

YX Smøreolje AS

Ølve Industrier AS

Øyangen AS

I desember 2013 scoret han 7 1/2 poeng. Det holdt til uavgjort mot MO WI topp Marit Solberg. Da hadde Frank Bakke Jensen vært medlem av næringskomitéen i fire år og kunne sjømatnæringen på rams. Men etter hvert ble det mye forsvarspolitikk og endog fire år som Forsvarsminister

For et lite år siden overtok han som fiskeridirektør, og det var kanskje litt i tidligste laget å blåse støvet av en gammel fiskerimann. Men Bakke Jensen tok utfordringen på strak arm, og skal ha all ære for det.

Da støvet la seg etter siste runde var det ingen tvil. Bakke Jensen lå nede. Fire poeng — rett nok i en vanskelig runde — holder ikke til seier Jan Roger Lerbukt klemte like godt til med syv poeng, og dokumenterte igjen at han blir en lei nøtt å bli kvitt.

Dermed gjenstår bare å takke Frank Bakke Jensen for sporty inn sats. Det er ingen skam å gå ned for trålreder Lerbukt. Til sistnevnte sier vi vel møtt i neste nummer. Vi lover å stille med en ny skarpskodd utfordrer. Før eller siden må alle gi tapt. Ingen trær vokser inn i himme len. Det gjør heller ikke tittelen som quizkonge i «Norsk Fiskerinæring»!

Jan Roger Lerbukt

Spørsmål 1: Thomas Farstad har overtatt som styreleder i en sjømatrelatert forskningsinstitu sjon. Hvilken?

Spørsmål 2: Hva skjer for tredje gang i norsk oppdrettsnæring 27. september i år?

Spørsmål 3: Hvor arrangeres messen BlueFish?

Spørsmål 4: Hvor mange tonn fisket hver norske yrkesfisker i snitt i 2021?

Spørsmål 5: Hvem ble i juni gjen valgt som styreleder i Sjømatbedriftene?

Spørsmål 6: Hvilken liste topper båtene «Tromsbas» og «Pro wess» i år?

Spørsmål 7: Hva skal selskapet Havets Verdiskapere AS jobbe for?

Spørsmål 8: Hvor mange penger bevilget Innovasjon Norge totalt i 2021 i tilskudd, lån og garantier?

Spørsmål 9: Den norske kvoten for 2022 ble omsider fastsatt til 278.222 tonn. Hvilken art snakker vi om?

Spørsmål 10: Over 330 perso ner i Taiwan endret i fjor navnet sitt til noe med «Laks» i (gui yu). Hvorfor?

Frank Bakke-Jensen