Redaktøren
Den store Grøtstriden og Sædelighetstilstanden på Internett Katrine Engen, paidos@barnelegeforeningen.no
«Clickbait» heter det visst når noen bruker uttrykk man vet vil generere oppmerksomhet og dertil flere «klikk». Ofte gjemmer det seg noe langt mindre dramatisk bak ordene som lokker pekefingeren til å klikke inn enda noen flere annonseinntekter. Jeg vurderte tittelen «Jeg hater grøt!» Men tross alt har jeg med voksenlivet innsett verdien av en frokosteliksir som både sikrer jernstatusen og sammen med en espresso eller to holder meg klar for oppkommende sectiomaraton helt til klokka bikker overtid. Den infantile clickbaiten min må derfor vike i denne omgang, selv om jeg ikke er helt o verbevist grøtentusiast. Var det Sædelighetstilstanden på Internett du lurte på? Joda, jeg ser at den kan tolkes i flere retninger. Tradisjonelt er begrepet benyttet som en beskrivelse av «skikk» eller «vane», derav uttrykket «sed og skikk». Imidlertid har ordet en klangbunn som nok assosierer til noe annet. Kanskje skyldes det Eilert Sundts velkjente avhandling «Om Sædelighets tilstanden i Norge» - en nærmest historiebestemmende tekst som ble aller mest kjent for sin beskrivelse av «frieri- tradisjoner» blant nordmenn på 1800-tallet. Egentlig var det bare en liten del av en imponerende metodisk kartlegging av nordmenns levevaner på bygdene. Hvor i all verden kommer så grøten inn i dette? Vi skal tilbake til 1860-tallet. To av Kongerikets største influencere het Peder Christen Asbjørnsen og Eilert Sundt. Den ene gikk fra gård til gård og skrev ned folkeeventyr, mens den andre gikk fra gård til gård og skrev ned hvordan de levde og bodde oppe i fjellheimen. Dette publiserte de i dagsaktuelle tidsskrifter de mer eller mindre styrte selv, i den grad levering, trykketid og postgang gjorde det mulig å være datidens analog til Instagram.
Så kom det dithen at @asbjørnsen (han skrev forøvrig under pseudonym) publiserte en kokebok, der det tydelig fremkom at norske kvinner ikke kunne koke grøt. Bakgrunnen var et opphold i Tyskland, der han oppdaget at kvinnene klarte å få tilsynelatende langt mer effektivt matstell ut av råvarene ved å koke grøt med en annen teknikk. Den norske vassgrauten sløste derimot bort en hel haug med specidaler ved å spe deler av melet inn i den ferdig kokte grøten, og dermed lage et produkt med ukokt mel som ikke kunne fordøyes. Omregnet i dagens verdi mente han at norske bygdekjerringer årlig kastet bort mer enn 30 millioner kroner*, mens de rørte i vassgrautgryta og kauket på geitene. Sundt stilte seg tvilende til konklusjonen, og mente man måtte ha tillit til grøtkunnskaper formidlet gjennom flere tusen år. Debatten eskalerte, drevet av krefter på begge sider. Opplysningstiden var i anmarsj, og Asbjørnsens idealer fra kontinentet fikk etter hvert størst gjennomslag blant dem som styrte opinionen, eller SoMe om du vil. Sundt endte sine akademiske dager på likerklikkenes alter, og måtte tre tilbake som sogneprest i Eidsvold resten av livet. Retrospektivt konkluderte man med at både Asbjørnsen og Sundt hadde litt rett, begge to. Det mest interessante er kanskje at Grøtstriden i Norge ikke er noe nytt. Grøt med for dårlig næringsinnhold blir imidlertid ikke stilt opp mot samfunnsøkonomisk tap i 2023, men heller frykten for ultraprosesserte matprodukter. Både ernæringsfysiologer og barneleger har uttalt seg om oppskriftene som har vandret gjennom sosiale medier den siste tiden. Kompromisser finnes, og ernæringsforsvarlige alternativer til industriell barnegrøt ligger tilgjengelig på Helsedirektoratets nettsider. Det aller viktigste er kanskje at vi alle, grøtkokere eller ei, bytter ut en klype salt med en klype kildekritikk *www.nb.no/historier-fra-samlingen/den-store-grautstriden
nr. 42 (3) 2023
105
