Negotiation in Forhandlinger i social practice sosial praksis
General potential Potensiell action H-kompetanse competence
Kontekst-spesifikk
Modification and Modifisering og development of utvikling av action comp. H-kompetanse
Negotiation Forhandlinger i in social sosialpractice praksis
General potential Potensiell action competence H-kompetanse
Kontekst-spesifikk Context specific H-kompetanse action competence
Kontekst-spesifikk Context specific actionH-kompetanse competence
H-kompetanse Context specific action competence
or Ny ellerNew forandret handlingskontekst changed
New or Ny eller forandret changed handlingskontekst
action context
action context
Practice I
Modification and Modifisering og development of utvikling av action comp. H-kompetanse
Practice II
Practice III
Transformative development of action competencies over time
Fig 1: Fra Nygren P. “Toward a socio-cultural theory of children’s action competencies” Forklaring:Tenk på den første gule kompetansebobla som pasientens generelle mulige behandlingskompetanse for å drive god egenbehandling når han er hos deg på barnepoliklinikken, og den andre når han er på 4 ukers russebussrulling akkurat nå…
er så gamle at vi husker Woody Allens film «Zelig», og kan se for oss ekstremutgaven av kameleonmennesket som tilpasser seg absolutt alt (dere som er for unge, lei den på VHS og se den i videomaskinen til bestefar). På barnepoliklinikken ser vi det nesten daglig. Ikke alle setter insulin til mat, enda de vet at de trenger det. Pasienter med eksem smører seg ikke slik de har fått råd om, enda det klør. Astmamedisinen brukes bare innimellom, og de vet ikke forskjellen på den oransje og den blå medisinen, selv om de har lært om det flere ganger. På vektpoliklinikken er det sjelden pasienten har gått ned den halve kiloen i uka vi var enige om at var målet. «Vi har da gitt dem den kompetansen de trenger, men de bruker den jo ikke!», tenker du kanskje en dag du er oppgitt. Det er pasienten som er håpløs! Så skriver vi kanskje «pas. har dessverre dårlig compliance» i journalen. Begrepet compliance er avledet av det latinske ordet for «føyelighet» eller å «adlyde ordre». Det er ikke et godt ord for å oppnå god egenbehandling. La oss heller bruke «adherence to treatment», slik man gjør i Storbritannia. Hvordan skal vi forstå dette? Svaret er like enkelt som det er innviklet. Columbi-egget (du vet det som Columbus banket flatsiden i bordet på for å få det til å stå oppreist) rundt kompetanse er at akkurat som deg og meg lar pasienten seg påvirke av en rekke ytre faktorer. Livet er ikke lineært. Det er ikke slik at vi oppfører oss eller bruker vår kompetanse, kunnskap eller evner likt overalt. Denne pasientgruppa er et godt eksempel på begrepet «situert kompetanse» (figur 1), på det å leve med en kronisk sykdom, praktisk og teoretisk. Barn og unge har et behov for å være en del av et fellesskap. Hvordan de tilegner seg kompe-
tanse vil kontinuerlig utfordres og endres når de møter nye sosiale settinger. Kanskje trekker du litt på skuldrene av det begrepet; men alle vet jo at du ikke er helt den samme når du er ute på byen som hjemme hos mora di. Så enkelt er det likevel ikke - i hvert fall ikke for den som er ung. Ungdomstiden er utgangspunkt for identitetsbygging. Det kan være nyttig å tenke tilbake på vår egen ungdomshjerne, hvor spontanitet, kreativitet, dumdristighet og ofte manglende konsekvens analyse er resultat av hjernens rekonstruksjon. Det er en tidvis kaotisk hjerne som styrer de unges liv. Ungdoms krav til å være som de andre overtar så fort man er i gruppesetting. Ungdomshjernen tenker ikke på senskader av diabetes hver eneste gang insulinpumpa forblir i lomma.
Ekstraregler og ekstragoder kan være like vanskelig
Henrik vrir seg mer og mer i sofaen under konsultasjonen, og virker lei seg. Mor bidrar forsiktig med å påpeke at dette er vanskelig. Snart kommer det frem at han ikke har snakket om diabetes i klassen sin. Han har foreløpig takket nei til skolebesøket vi tilbyr. Hjelperne på skolen tar ham med til et eget rom for å sette insulin ved hjelp av mobilen. På spørsmål om hvorfor det er blitt slik er svaret: «JEG VIL IKKE VÆRE ANNERLEDES!» Det utdypende svaret er litt overraskende; «De andre vil bli misunnelige fordi jeg får lov til å ha mobil i klasserommet.» Min forforståelse av Henriks situasjon var knyttet til det å være bundet av insulin, pumpe og til det å ha en kronisk sykdom. Hans verden dreide seg altså om å ha tilgang på noe de andre hadde lyst på og dermed risikere å bli uglesett. «Wow!» tenkte jeg. «Dette gir jo muligheter! Etter 45 minutter hadde Henrik snudd fra å være helt motstander av skolebesøk (fordi han ikke ville skille seg ut) til å smile fordi han gledet seg til vi skulle snakke om diabetes på skolen. Alle vi tre voksne i rommet så en gutt som vokste, som pustet lettere
nr.
40 (2) 2022
93