Bør helsehjelp til papirløse prioriteres?

Både menneskerettslige og helsefaglige argumenter taler for å sikre retten til helsehjelp for alle som oppholder seg i fylket vårt

– også papirløse migranter.

En papirløs kvinne i 50-årene oppsøker Helsesenter for papirløse migranter i Bergen. Hun forteller at hun har insulinkrevende diabetes, men er gått tom for medisiner. Nærmere undersøkelser avdekker skyhøyt blodsukker og en tilstand som krever umiddelbar innleggelse i sykehus.

Papirløse migranter er mennesker som av ulike grunner befinner seg i landet uten gyldig oppholdstillatelse. Da kvinnen i eksempelet over ble akutt, livstruende syk, hadde hun rett til øyeblikkelig innleggelse i sykehus, men på grunn av sin status som papirløs hadde hun paradoksalt nok ikke tilgang til behandling og oppfølging som kunne hindret sykehusinnleggelsen. Papirløse i fylket vårt har etter norsk lov (1) ikke rett til helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp som ikke kan vente. Loven presiserer at det skal gjøres unntak for barn og gravide, ved allmennfarlig smittsom sykdom og psykisk sykdom som utgjør fare for liv og helse. Gjennom vår kontakt med papirløse pasienter ser vi imidlertid at også disse gruppene svært ofte blir avskåret fra grunnleggende helsehjelp.

I fravær av et offentlig tilbud driver Kirkens Bymisjon og Røde Kors Helsesenteret for papirløse migranter i Bergen (2). Helsesenteret tar imot pasienter en kveld i uken ved hjelp av frivillig helsepersonell. Her møter vi ukentlig mennesker som ikke har rett til helsehjelp for sin sykdom før situasjonen blir akutt. Vi møter også fortvilte mennesker som, tross manglende inntekt eller ytelser, har fått faktura for akutt helsehjelp de har mottatt i det offentlige. I et rundskriv presiserer Helsedepartementet at det i tilfeller der papirløse uten betalingsevne har mottatt behandling i spesialisthelsetjenesten skal helseforetaket selv dekke kostnaden (3). Etter innleggelse pålegges likevel papirløse pasienter som regel å betale hele sykehusregningen selv. En fødsel kan utløse en regning på 70 000 kroner. For en allerede marginalisert gruppe skaper slike krav enormt stress og negative helseeffekter.

HELSEHJELP – GRUNNLEGGENDE

MENNESKERETTIGHET ELLER ØKONOMISK AVVEINING?

Menneskerettighetene er tydelige. Å sørge for at alle har rettslig og reell tilgang til grunnleggende

Frivillig helsehjelp er en menneskerettslig kjerneforpliktelse. Men når prioritering av helsekroner debatteres veier likevel kostnadsargumenter ofte tyngst. Det er imidlertid liten grunn til å tro at helsehjelp til papirløse blir svært kostbart. En rapport fra EUs Byrå for grunnleggende rettigheter fra 2015 viste tvert imot at tilgang til grunnleggende helsetjenester vil være kostnadsbesparende (4). Fra politisk hold er det også hevdet at tilgang til helsehjelp vil lede til helseturisme. I våre naboland Sverige og Finland har politikere stemt frem lovendringer som gir papirløse tilgang til primærhelsetjenester. Likevel ser ikke våre samarbeidspartnere i disse landene noen økning i antall papirløse migranter som følge av lovendringene. Forskningslitteraturen på området støtter heller ikke opp om en slik tiltrekningseffekt (pull factor).

BEHOV FOR LOKAL PRIORITERING

Papirløse med kronisk sykdom har behov for å følges opp av en lege over tid. Papirløse barn trenger de facto tilgang til helsetjenesten på lik linje med barn som har oppholdstillatelse. Blant papirløse gravide er det mange som får god hjelp fra kommunalt tilsatte jordmødre, men det er behov for leger i svangerskapsoppfølgingen ved medisinske risikofaktorer eller komplikasjoner. Vi tror ivaretagelse av kronikere, barn og gravide best sikres gjennom

KILDER: tilgang til fastlegeordningen. Inntil nasjonalt lovverk endres har kommuner og fylkeskommuner mulighet til å gjøre lokale prioriteringer som sikrer grunnleggende helsetjenester til papirløse migranter. Vi er glade for at fylkestinget i Vestland har gått inn for å tilby tannhelsetjenester til papirløse. Vi har også mottatt positive signaler fra Bergen kommune om å se på et fastlegetilbud for papirløse migranter. Kommunalt tilsatte leger eller fastleger med avtale om kommunal refusjon kan gjennom å følge opp papirløse pasienter bidra til å oppfylle menneskerettslige forpliktelser.

EN UTFORDRING TIL FYLKETS LEGER

Dagens regelverk og praksis strider mot menneskerettslige krav om at alle uansett bakgrunn og status skal ha tilgang til grunnleggende helsetjenester. Som helsepersonell i møte med denne pasientgruppen fremstår det absurd å avvente behandling og oppfølging i påvente av at helsetilstanden forverres og blir akutt. Mye tyder på at det ikke bare er helsefaglig fornuftig, men også økonomisk hensiktsmessig å forebygge i primærhelsetjenesten og dermed spare samfunnet for dyre sykehusinnleggelser. Vi vil med dette utfordre leger og lokalpolitikere i fylket vårt til å bidra til å sikre helsehjelp for alle som oppholder seg her – også papirløse migranter.

1. Norges lover: Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, §6, 2. ledd.

2. https://kirkensbymisjon.no/helsesenteret-bergen/

3. https://www.regjeringen.no/contentassets/73f250a7155e4b218a8677568c9104ce/rundskriv_utgifter_helsehjelp-oppdatert.pdf

4. http://fra.europa.eu/en/publication/2015/cost-exclusion-healthcare-case-migrants-irregular-situation