musikk /
anmeldelser
4
4
Timbuktu Sagolandet EMI
Sent, men godt. // Vår kjære Timbuktu er alltid en kortvokst og energisk fryd å se live, men Skånekisen har egentlig gitt ut den samme jævla skiva hver gang siden The Botten Is Nådd. Og den kom ut i 2003. Blir litt failete om han tar med seg den samme formelen gjennom enda et tiår, og med førstelåtå Allsång På Gränsen starter Sagolandet hengende i en tynn tråd. Men damn, da. Albumet tar seg opp, og mye på grunn av norsk hjelp fra Nasty Kutt og Susanne Sundfør. Synergien mellom de tre partene skaper monsteret Kapitulera, Timbuksbeste singel siden Det Löser Sig. Nasty sine beats respekterer rapperen og lar Timbuktu skinne som den sinnsyke rapperen han er i Sagoland. Det er litt trist å høre han drukne i noen produksjoner, men Oskar Linnros sin litt-mer-retro-ennYaesayer-aktige Resten Av Ditt Liv funker flott med Timbuks svarte humor. Ord & Flera Visor har et herlig sound av cinematisk backpackerromantikk, og en Tokyo-synth i refrenget som bryter klisjeen tilstrekkelig. Kjempekoselig skive som ville ha blitt en klassiker om den hadde kommet for to år siden. Bedre sent enn aldri, da. / Sandeep Singh
3
FM Belfast
Don't Want To Sleep Morr Music / Tuba
Å sove eller ikke sove, det er spørsmålet // Nesten uansett hva som har kommet ut av Island og truffet våre ører så har det vært kvalitet lenge. Ikke verst med tanke på den lille øya. FM Belfast var intet unntak med debuten, How To Make Friends. Don't Want To Sleep er imidlertid et stykke unna det nivået, både med tanke på quirky hitlåter, humor og gnist. Helt blottet for godlyd er den dog ikke, We Fall og New Year er like herlig som hva som helst på debuten. Men så er det kleine forsøk på morsomheter, som på American og tamme ikke-låter som Mondays og Noise, som gjør dette til en liten tålmodighetsprøve. Det føles nesten som en nachspielplate som desperat ønsker å være en vorspielplate. Likevel, vi får håpe de kommer tilbake, om enn bare for å få se hele bandet dra ned buksene og få til allsang på forrige plates indieelektrohit, Underwear. Ja, det får bli med gamle prestasjoner for denne gang, så finner kanskje bandet frem til kvalitetene, som helt åpenbart finnes, i større grad neste gang. / Øyvind Rones
66 spirit / 03_2011
5
Hope I Die Virigin Is Forever No Way
Fysisk Format / Diger
Verdensrystende shoegaze // Noen fine band gir totalt faen i hva andre mener om dem og musikken de lager. Band som konsentrerer seg om å lage den kunsten og musikken de selv elsker mer enn å tilfredsstille sin indre og ytre hipster. Der har vi Hope I Die Virigin (HIDV). Etter å ha gitt ut to pirrende EP’er (hvor spesielt samarbeidet med kunstrockens norske gudfar Emil Nikolaisen var særdeles vellykket) har det vært stille som i graven rundt den Oslobaserte trioen. Stille, mens de har jobbet med det de mener er et album så omfattende, dyptstikkende og rystende at verden aldri har hørt maken”. Videre skal de også ha analysert kordskifter med hjelp av stjernene, og herfra blir det bare sjukere og sjukere. Om de så har klart det? Vel, vi kan vel ikke si at luften er renere eller at solen skinner så mye skarpere nå, men HIDV har laget et jævlig bra album for det. Var det så vanskelig å si med få ord? Knepp opp jakka, stirr på skoene dine og la HIDVs soniske postpunk/shoegaze/ støypop univers omfavne deg. / Tore Løchstøer Hauge
F.A.C.E. Triplets
Beatservice Records / VME
Elektropop // Det er ingen hemmelighet at reiser du langt nok nord så finner du den beste elektronikaen. Tromsøbandet F.A.C.E. (trioen Per Fox, Paulo Velasquez og Øivind Sjøvoll) er intet unntak, om kanskje ikke helt oppe ved Röyksopp, så noe av den fresheste elektropopen vi har blitt servert på lenge. Kjølig, kult og arktisk. 71 grader nord elektropopversjonen. Er du blogger eller litt mer enn middels interessert i musikk (og litt mer enn det igjen) så har du sikkert fått med deg låten Components. Et deilig stykke musikk som ble remixet herfra til Nordkapp og tilbake igjen i fjor (spesielt Støyvind versjonen falt i smak her). Nå er F.A.C.E. altså ute med et album. En absolutt godkjent debut med episk dansete elektropop med en frekk akkordprogresjon og meloditeft som bør ta dem langt. Utenom nevnte Components er Yes You Do en soleklar favoritt. Når det er sagt hadde man gjerne sett at de to låtene ikke var fullt så alene. Uten at det betyr at nedturene er så voldsomt kraftige. PS: F.A.C.E. skal etter det vi har blitt fortalt være et formidabelt liveband. / Tore Løchstøer Hauge
4
Erik de Torres Oh, Really!?!!!
The Tooth Fairy Label
Friskt og særegent // Slottsfjellaktuelle Erik De Torres er ute med debutskive og åpningstracket “Sing to You”, produsert av Clark F, er den perfekte åpningen. Samarbeidet med Noisy Fingers er imponerende og tittelsporet skiller seg mest ut i mengden med et klart radiopotensiale og et veldig catchy hook. Vokalstilen er særegen og de Torres selv kommer best ut av de rolige beatsa. Den latino-inspirerte “Pogo” viser hvor mye potensiale han har, og man ønsker at han benyttet seg mer av dette soundet. Stemmebruken hans drukner dessverre litt i de tyngre synthproduksjonene. Skiva er likevel full av stemning. Fra de litt mørke sangene “Remote Control” og “Go Out” til den mer hyggelige “Scratch That Itch” og klubb-bangeren “One Upper” med det D12-aktige hooket av Abbie. Sistelåta “Slow-mo” står som en av de beste, både prod- og tekstmessig. En verdig avslutning på en fin debut. Litt mer variert tekstinnhold og lydbilde hadde vippet denne skiva opp, men den er absolutt verdt en lytt. Et friskt pust i den norske hip-hop scenen anno 2011 som bare blir mer og mer lovende for engelskspråklige rappere. / Stian Nicolaysen
Vi presenterer: spirits demovinnere
Agent Cooper og Mikhael Paskalev stakk av med seieren i Spirits Demokonkurranse, og får spille på Øyafestivalens klubbdag 9. august. Vet du ikke hvem de er? Nå vet du det! TEKST: VICTOR JOSEFSEN
Agent Cooper
Mikhael Paskalev
En brokete gjeng bestående av tre lærere, en sykkelfantast og en instrumentnerd, fra Oslo og omegn, mest omegn.
En ytterst talentfull Ålesunds gutt som nettopp er ferdig med musikkutdanning i Liverpool.
- Det å vinne demokonkurransen betyr masse for oss. Bare det at vi får et intervju i Spirit er jo med på å skape litt oppmerksomhet rundt oss. Å få spille under Klubbdagen på Øya er jo helt vanvittig rått!!
Er du Ålesunds nye popkomet? - Haha.. for en tittel. Jeg prøver!
Agent Cooper er Thomas Moen og Tom Olav Moen på gitar, nei, de er ikke brødre, Kristoffer Leivestad på trommer, Erling Gundersen på bass og Stine Melby på vokal.
Men, hvem er egentlig Mikhael Paskalev? - Mikhael Paskalev er skranglepop i regi av meg selv, ung herregutt på 24. Bandet består av totalt 6 medlemmer, og på tross av at det er jeg som skriver låtene så er vi et sammensveiset band hvor alle bidrar og alle ler.
- Vi alle har spilt i ulike band opp gjennom oppveksten med vekslende hell. Kristoffer og Tom Olav har vokst opp sammen i Hønefoss og brukt mye tid på gutterommet til å lage låter. Thomas spilte en gang i et band som kalte seg Hybelkaninene. De spilte kun instrumentalt fordi ingen turte å synge. Her spilte blant annet Tord Øverland Knudsen fra The Wombats også, så det kan vokse mye stort ut av hybelkaniner.. eller no. Men det er vel ingen av oss som begynte å satse seriøst på musikken før vi dannet Agent Cooper, forteller Stine.
Hva betyr det for deg å vinne Spirits Demokonkurranse? - Helt topp! Kjekt å få en slags bekreftelse på at det man gjør er en kul ting. Og det kan jo bare føre til flere kule ting. Tror det blir mange kjente og kjære som kommer til å ta turen for å se hva jeg egentlig bedriver tiden min med, og ikke minst få høre mer materiale enn de tre utspilte låtene som ligger på MySpace for øyeblikket.
Men å slå seg opp og fram er tøft, noe Agent Cooper har fått erfare. - Vi har jobbet knallhardt i to år med å lage låter, spille konserter og å gi ut vår aller første skive "Streets" i mars. Vi sliter, men jobber på, med å slippe gjennom det syltynne musikknåløyet. ”Man kommer kanskje ingen vei uten å kjenne de rette folkene”, sa en av fjorårets demovinnere LLfingers. - Det er ingen tvil om at det er kontakter som gjelder i musikkmiljøet, noe som kan føles veldig urettferdig til tider. Spesielt når man hører alt det rare som blir spilt på radioen. Vi melket de få kontaktene vi har for det det er verdt, for å komme dit vi er nå. Og hvor er det egentlig? Dere har jo veldig trofaste fans som møter opp på konsertene deres? - Ja, det er utrolig gøy! Det å se at folk kommer igjen og igjen på konsertene våre, er en veldig god følelse. Da må vi jo ha gjort noe riktig? Det å få spille konserter i seg selv, gir en ekstra drive. Det gir en utadæsjæl-opplevelse som er fantastisk! Jepp, Agent Cooper har definitivt gjort noe riktig! Møt opp på Sub Scene 9. august og få en utadæsjæl-opplevelse du også!
”Man kommer kanskje ingen vei uten å kjenne de rette folkene”, sa en av fjorårets demovinnere LLfingers. - Jeg har egentlig ikke opplevd det på samme måten. Føler at om man lager noe som folk reagerer på, forhåpentligvis positivt, så handler det bare om å være en lett tilnærmelig og hyggelig type. Mitt inntrykk er at det er langt flere hyggelige typer innad i bransjen enn det er de slemme ulvene som vi så stereotypisk hører om. Tror rett og slett at lager man bra musikk, og ikke gjemmer seg vekk på rommet sitt så vil bransjen ha interesse av å jobbe med deg. Der er mange andre faktorer som teller både i negativ og positiv forstand, men stort sett så handler det fortsatt om musikken. Mikhael Paskalev nettopp ferdig med musikkutdanning i Liverpool, LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts), også kjent som McCartney-skolen. Vil du satse i Storbritannia etter hvert? Ja! Har ingen planer om å løpe hjem til Norge med halen mellom beina for godt. Detaljer må forsatt avklares men blir mest sannsynlig et beskjedent antall fysiske singelslipp i England denne sommeren også. Paskalev og bandet er fylt av karisma og ideer, og på Sub Scene 9. august vil 24- åringen vise en kvalitet det er lenge mellom hver gang du hører! spirit / 03_2011 67